Finansavtaleloven § 47 slår fast at
utlåner har en frarådingsplikt når forholdene
tilsier at låntaker ikke bør ta opp lån.
Utlåner har en åpenbar egeninteresse av å unngå å gi
lån som ikke kan betjenes. Men samtidig baseres finansieringsselskapenes
kredittvurdering på modeller hvor et høyt akseptabelt
tapsnivå legges inn som premiss, derav de høye
prisene på lån. Modellene som brukes i kredittvurderingen
er statistisk, og ikke individuelt basert. Det er derfor viktig å overvåke
at frarådingsplikten blir tilstrekkelig håndhevd.
Kredittilsynet har ansvaret for å overvåke dette markedet,
men den individuelle kredittvurderingen overvåkes ikke
på samme måte. I tillegg gjelder frarådingsplikten
bare utlån som kommer inn under finansavtaleloven. Kontokredittkjøp,
for eksempel når varehus formidler betalingsutsettelser
med tilhørende kort med kredittramme, reguleres av kredittkjøpsloven.
Disse kontokjøpene er i utgangspunktet knyttet til et bestemt
varekjøp, men er gjerne knyttet til en ekstern kredittyter
- bank eller finansieringsselskap - og har løpende kreditt.
Denne kreditten benyttes gjerne uten at kunden er klar over at den
effektive renten er svært høy, ettersom den opprinnelige
betalingsutsettelsen var rimelig. Det er derfor behov for bedre samordning
av reglene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, slik
at frarådingsplikten gjelder i alle relevante tilfeller.