Til Stortinget
Den pågående klimadebatten er viktig. Den engasjerer
store deler av befolkningen og preger samfunnsdebatten. Konsekvensene
av de tiltak som nå skal gjennomføres for å redusere
CO2-utslipp vil legge premisser for Norges miljøarbeid,
rammebetingelser for næringslivet og livskvalitet for enkeltmennesker.
Den politiske debatten har så langt vært preget
av løfter om høyest prosentvise reduksjoner av
fremtidige CO2-utslipp. Det er et paradoks at avstanden mellom Norges
Kyoto-forpliktelser og prognosene for nasjonale CO2-utslipp stadig øker,
mens de øvrige partiers løfter om fremtidige CO2-kutt
blir tilsvarende mer offensive. Situasjonen er i så måte
ikke ulik det den var for snart 20 år siden, da nesten
samtlige partier vedtok prosentvise mål for kutt i utslipp
av klimagasser, og hvor ingen har vært i nærheten
av å innfri sine egne løfter.
De neste årene må Norge gjøre en rekke
beslutninger og investeringer for å innfri forpliktelsene Norge
er pålagt gjennom stortingsflertallets ratifisering av
Kyoto-avtalen. Det er viktig å etablere en del prinsipper
som bør ligge til grunn for innfrielse av norske forpliktelser
i Kyoto-avtalen, slik at man sikrer kostnadseffektivitet og nytte
for miljøet, og uten å påføre
alvorlige konsekvenser for norske interesser. Forslagsstillerne ønsker
med dette forslaget å vri debatten over til å diskutere
tiltak fremfor målsettinger. Tiltakene som her foreslås
vil på kort og lang sikt redusere CO2-utslippene, både
lokalt og globalt, og samtidig stimulere til blant annet økt
energiproduksjon. CO2-tiltak bør slå mange fluer
i en smekk, fordi verden står overfor mange utfordringer
som må løses, deriblant sikker energiforsyning
og tilgang til rent vann.
Forslagsstillerne har liten sans for en pekefinger-mentalitet
hvor politikere stadig forteller folk at de må fly mindre,
kjøre mindre, dusje mindre og kle mer på seg.
Stadige utspill om forbud, påbud, restriksjoner og økte
avgifter vitner om liten tro på enkeltmenneskets vilje
og evne til å ta ansvar eller handle miljøvennlig.
Norge er i dag forpliktet av Kyoto-avtalen til å begrense
de totale klimagassutslipp til ca. 50 millioner tonn CO2 i snitt
i perioden 2008-2012. 172 land pluss EU har per 11. mai
2007 ratifisert ("ratification, acceptance, approval, accession")
Kyoto-protokollen. USA, Australia, Kroatia og Kasakhstan har ikke
ratifisert. Derimot har kun 38 land utslippsmål i Kyoto-protokollen,
hvorav 36 av disse har ratifisert avtalen. Disse 36 landene stod
i år 2000 for 13,6 pst. av verdens befolkning og 28,4 pst.
av verdens klimagassutslipp (CO2, metan, lystgass etc.).
Siden Kyoto-avtalen kun gir restriksjoner for land med mindre
enn 30 pst. av verdens CO2-utslipp, kan avtalen dermed medføre
storstilt geografisk vridning av økonomisk aktivitet, siden
de fleste land står uten CO2-forpliktelser eller begrensninger.
Dette gjelder ikke minst de land hvor utslippsveksten i dag er størst.
Siden 1990 har CO2-utslippene i Kina og India økt med henholdsvis
60 og 80 pst. Industri i global konkurranse kan dermed få meget
skjeve konkurransevilkår avhengig av om man er lokalisert
utenfor eller innenfor Kyoto-avtalen. Dette er uheldig rent handelsmessig,
men det er også til liten glede for miljøet om
"Vesten" løser CO2-forpliktelsene ved å flytte
sin produksjon til land utenfor Kyoto-systemet.
Miljøeffekten av Kyoto-avtalen er i dag liten. Dersom
Kyoto-avtalen innfris til punkt og prikke, inkludert USAs påtenkte
forpliktelser, vil det gi utslag i anslagsvis 0,14 grader lavere
temperaturøkning, basert på at FNs klimapanel
har rett i sine betraktninger om CO2. Derimot understreker forkjemperne
for Kyoto at avtalen legger grunnlaget for videre samarbeid og nye
avtaler fremover.
Forslagsstillerne vil peke på at Fremskrittspartiet (FrP)
er enig i at internasjonale miljøutfordringer må løses
gjennom internasjonale avtaler, som innbefatter mekanismer for kostnadseffektiv
gjennomføring, deriblant kvotehandel. Forslagsstillerne
viser til at Fremskrittspartiet stemte imot Kyoto-avtalen, blant annet
fordi avtalen ikke er et treffsikkert virkemiddel, sett i lys av
at avtalen pålegger forpliktelser kun på et begrenset
antall land. Avtalen kan derfor ramme norsk næringsliv
unødvendig hardt, ved å påføre
næringslivet så store ekstrakostnader at bedrifter
ville flytte ut fra Norge (eventuelt gå konkurs) og etablere seg
i land uten Kyoto-forpliktelser.
Forslagsstillerne erkjenner selvsagt at Fremskrittspartiet tapte
avstemningen rundt Kyoto-avtalen i mai 2002. Slik er de politiske
realitetene. Men de politiske realitetene er også slik
at mindretall deltar i politikkutforming og debatt videre, slik
man ser innen WTO, Schengen, NATO og Afghanistan for de to minste
partier i dagens regjering.
Forslagsstillerne vil minne om at Fremskrittspartiet allerede
i juni 2002 fremmet forslag i Stortinget om at Norge må bruke
Kyoto-mekanismene fullt ut, deriblant kvotehandel. I Innst. S. nr.240
(2001-2002) om norsk klimapolitikk, skrev Fremskrittspartiet at:
"Kyoto-mekanismene er av vesentlig betydning for at Norge
skal kunne oppnå Kyoto-forpliktelsene på en kostnadseffektiv
måte".
Forslagsstillerne viser også til at stortingsrepresentant Øyvind
Vaksdal Fremskrittspartiet sa i Stortinget 15. mars 2005
at:
"Fremskrittspartiet tapte riktignok ratifiseringen av Kyoto-avtalen,
men når vi nå engang har den avtalen, ønsker
vi å bruke de mekanismer som ligger i den".
Forslagsstillerne minner også om at Fremskrittspartiet
støttet prinsippet om kvotehandel da Stortinget behandlet
Innst. S. nr.233 (1997-1998) - Innstilling fra energi- og miljøkomiteen
om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen. Da uttrykte
et samlet storting, unntatt Sosialistisk Venstreparti, støtte
til prinsippet om:
"…at kvotehandel gjør det mulig å redusere
de samlede utslippene til lavere kostnader. Dette har muliggjort
større utslippsambisjoner enn uten denne mekanismen".
Flertallet uttrykte videre at de:
"… er derfor glad for at Regjeringen har videreført
Norges sterke engasjement for kvotehandel og andre fleksible gjennomføringsmekanismer,
og at Regjeringen legger opp til at Norge aktivt skal bruke disse."
Dette er tre eksempler på at Fremskrittspartiet lenge
har forholdt seg til at Kyoto-avtalen er vedtatt, selv om forslagsstillerne
mener en annen tilnærming til temaet ville vært
bedre.
Forslagsstillerne vil understreke at Fremskrittspartiet legger
til grunn en aktiv miljøpolitikk, som blant annet skal
sikre at bruk av Kyoto-avtalen, og tiltak for å oppfylle
avtalens mål, skjer på en måte som er
optimal for innbyggerne.
Forslagsstillerne mener Stortinget må ta utgangspunkt
i at verdens energiforbruk vil øke kraftig de neste tiårene,
noe International Energy Agency (IEA) har tydeliggjort i sine analyser.
1,6 milliarder mennesker er fortsatt uten tilgang på strøm.
Disse kommer ikke til å bedre sin levestandard gjennom ENØK-tiltak
og vindmøller. Det vil kreve enorme mengder energi å sikre
verdens fattige tilgang på mat og rent vann, utdanning
og helsetjenester samt en forbedring av den materielle levestandard.
Man kan ikke forvente at fattige land vil gjennomføre begrensninger
i CO2-utslipp, som vil legge en demper på deres velstandsutvikling.
Dette ser man også fra situasjonen i Kina og India. Fortsatt økonomisk
vekst prioriteres fremfor miljøtiltak, noe som har medført
at luftveissykdommer, som følge av forurensning, er en hyppig
dødsårsak. Når landene ikke gjør
tilstrekkelig med tiltak for å begrense åpenbart
lokale forurensningsproblem, skal det mye til at man vil prioritere CO2-reduserende
tiltak.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet fortsatt er
det eneste partiet som våger å utfordre de etablerte
"sannheter" i klimadebatten, både innenfor vitenskapen
og politiske tilnærminger. Forslagsstillerne vil understreke
at det er stor forskjell på å stille kritiske
spørsmål og angivelig avvise hele problemstillingen.
Det er viktig å ta utfordringene/advarslene fra
FNs klimapanel på alvor, samtidig som man holder hodet
kaldt og beholder en kritisk tilnærming. Spesielt innen
slike samfunnsovergripende problemstillinger er det viktig for å sikre
at robuste, langsiktige beslutninger tas og at fellesskapets begrensede ressurser
forvaltes på en måte som sikrer optimale, langsiktige
resultater.
Forslagsstillerne mener det er fornuftig å lytte til ulike
syn i klimadebatten, også når det kommer fra et mindretall
eller utenfor IPCC (The Intergovernmental Panel on Climate Change).
Innen forskningsmiljøer i inn- og utland fremmes hypoteser
og påstander som utfordrer vitenskapen til å søke
videre etter en forståelse om mekanismene som styrer klodens
klima.
Forslagsstillerne har blant annet merket seg at forskere som
er kritisk til IPCCs konklusjoner, peker på den store usikkerhet
som er knyttet til skyer, vanndamp og solens påvirkning
på temperaturutviklingen, samt CO2’s rolle i de
store temperaturmessige og klimamessige variasjonene som har funnet
sted gjennom millioner av år. Forslagsstillerne har merket seg
at også IPCCs Summary for Policymakers påpeker
at "Level of Scientific Understanding" hva gjelder nevnte faktorer
kategoriseres som "Low". Forslagsstillerne har også merket
seg at flere forskningsmiljøer mener CO2 har en levetid
i atmosfæren på 5-10 år, mens FNs klimapanel
antyder en levetid på 100-200 år i atmosfæren.
Forslagsstillerne mener ikke kritikere av FNs klimapanel automatisk
har rett i sine hypoteser, like lite som FNs klimapanel automatisk
har retten på sin side. Forslagsstillerne ønsker
med dette å henlede oppmerksomheten på viktigheten
av forsterket forskning omkring klodens klima, og at den
bør ha en bred forankring i ulike internasjonale forskningsmiljøer, som
utfordrer hverandre og bringer vitenskapen videre på et
robust grunnlag.
Den norske "klimadebatten" preges av intenst fokus på å gjennomføre
nasjonale utslippskutt, uten særlig fokus på kostnader
og konsekvenser for norsk næringsliv og norske husholdninger.
Man tar heller ikke innover seg dimensjonene ved globale CO2-utslipp.
De globale CO2-utslippene er ca. 31 000 milliarder tonn.
Anslaget kan variere litt, avhengig av om hvordan man beregner CO2-utslipp
fra endringer i bruk av landområder etc. I 2004 var Norges
utslipp 55,1 millioner tonn ekvivalenter (NOU 2006:18 - Lavutslippsutvalget,
tabell 4.1). Dette forventes å øke til rundt 60
millioner tonn ved full drift på gasskraftverk på Mongstad,
Kårstø og Melkøya, samt fortsatt høy
aktivitet på norsk sokkel.
Den offisielle CO2-statistikken utelater riktignok nettoeffekten
fra skognæringen. Norske skoger har en betydelig netto årlig
tilvekst, og årlig binder den netto 20 millioner tonn CO2.
Kyoto-avtalen åpnet for at Norge kunne godskrevet opptil
1,5 millioner tonn av dette i forhold til å innfri Kyoto-avtalen,
men at Norge selv har valgt å ekskludere skognæringen
fra Kyoto-regnskapet. Situasjonen er lignende mange steder på den
nordlige halvkule, mens andre land opplever en sterk reduksjon i
skogmassen.
Utslipp fra norsk eksportrettet petroleums-, og metallvirksomhet
er over 29 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Med andre ord kommer
over halvparten av Norges CO2-utslipp fra produksjon av eksportvarer.
Utslipp fra norske husholdninger er oppgitt til 5,8 millioner tonn
CO2 ekv., mens offentlig kommunal virksomhet slipper ut ca 1,7 millioner
tonn (NOU 2006:18 - Lavutslippsutvalget, tabell 4.1).
Til sammenligning slipper ett "vanlig" kullkraftverk ut mellom
ca 3 mill tonn CO2 (400 MW) og 6 millioner tonn CO2 (800 MW). Kina
planlegger 562 nye kullkraftverk de neste 8 årene. Frem
mot 2020 anslår McKinsey at Kina må bygge kraftproduksjon tilsvarende
500 000 MW installert kapasitet. Det tilsvarer 1 250
kraftverk på størrelse med Kårstø-anlegget.
Også India planlegger et hundretalls nye kullkraftverk
de neste årene. Sågar jobber man i Tyskland med
planer om nye kullkraftverk, uten CO2-rensing.
Forslagsstillerne vil understreke at norsk industri på mange
områder allerede ligger langt fremme på miljøsiden,
også hva gjelder CO2-utslipp. Norsk produksjon av aluminium
slipper ut 2/3 mindre CO2 enn det globale gjennomsnittet.
Tilsvarende gjelder norsk petroleumsnæring. Forslagsstillerne
tror ikke på internasjonal aksept eller anerkjennelse av
en politikk hvor Norge reduserer sine CO2-utslipp ved å stoppe norsk
petroleumsvirksomhet og norske aluminiumsfabrikker. Siden den globale
etterspørselen etter disse produktene trolig opprettholdes,
vil resultatet bli flytting av produksjonen til andre land med mindre
miljørestriksjoner, og en global økning i CO2-utslippene.
Hadde disse næringene hatt CO2-utslipp på globalt
nivå, ville Norges CO2-utslipp vært over 50 millioner
tonn større enn i dag! Sett i lyset av verdens energibehov,
ville trolig et omfattende kutt av norsk petroleumsvirksomhet skape
et enormt internasjonalt press for å reversere en slik
beslutning.
Med dette realistiske perspektivet på CO2-dimensjonene,
er det åpenbart at verden ikke vil klare/ønske å redusere
CO2-utslippene med 100 pst. på få år. Dermed
må man prioritere knappe ressurser slik at man gjennomfører
de beste tiltakene først.
Forslagsstillerne mener at arbeid med reduksjoner av CO2-utslipp
bør være innrettet rundt en global tilnærming
med langsiktige, robuste løsninger. Norge bør
være en konstruktiv og kritisk medspiller i arbeidet med å utvikle
globale miljøavtaler, slik at disse prinsippene blir lagt
til grunn internasjonalt. Forslagsstillerne vil minne om at Norge
i 1997 var pådriver under Kyoto-forhandlingene for at internasjonale
mekanismer som kvotehandel skulle inkluderes.
For å nå målsettingene om å redusere
globale CO2-utslipp må man globalt fokusere både
på å implementere kjent teknologi og å utvikle
ny teknologi. Det er fremlagt flere rapporter rundt CO2-reduserende
tiltak, blant annet fra Vattenfall og McKinsey. Felles for de fleste
er at man vektlegger økt bruk av moden, kostnadseffektiv
teknologi på kort sikt, en teknologi som norsk industri
i stor grad allerede bruker. Samtidig vektlegger man behovet for å utvikle ny
teknologi for ytterligere utslippsreduksjoner i fremtiden.
Forslagsstillerne mener dette er en fornuftig tilnærming,
og at fordelingen av midler mellom forskning og tiltak
må ta sikte på størst mulig langsiktige resultater.
Det betyr at umiddelbare tiltak som gir raske resultater, er å foretrekke
fremfor omfattende forskning som først kan omgjøres
til tiltak flere tiår frem i tid. På samme måte
bør man prioritere å videreutvikle umoden teknologi
fremfor å bygge den i noen få fullskala eksemplarer.
Innen forskning og utvikling må man skille mellom stadiene
for idé, utvikling, testing og kommersialisering.
Tilsvarende må fordelingen av midler innen forskning
og innen implementering av tiltak gjenspeile forventede resultater
fremfor politiske symboler og geografisk lokalisering. Man må bruke
fellesskapets knappe ressurser på å gjennomføre
de beste tiltakene først. Man oppnår størst
resultater, både i volum og i forhold til kostnader, ved
først å ta tak i de største utslippskildene
som fortsatt bruker middelmådig, gammeldags teknologi.
Gjennom bruk av Kyoto-avtalens markedsmekanismer kan man sikre at samfunnets
ressurser kanaliseres til de beste prosjektene. Et av virkemidlene
for å redusere klimagassutslipp er et velfungerende internasjonalt
kvotesystem. Gjennom kjøp og salg av kvoter vil man redusere
utslippene, og tiltakene vil tas der det er kostnadsmessig mest
fornuftig, gitt at systemet har nødvendige kontrollmekanismer
mot juks og svindel. Det er for eksempel langt billigere å redusere
utslippene fra gammeldagse kullkraftverk i Sentral-Europa eller Kina
fremfor å bruke store summer på å gjøre
marginale forbedringer på moderne og allerede ganske rene
fabrikker i Norge.
Statsminister Jens Stoltenberg sa i sin tale til Arbeiderpartiets
landsmøte 18. april 2007 at internasjonale tiltak kunne
gi langt større effekt enn nasjonale tiltak innen CO2.
"Vi snakker raskt om 10 til 20 ganger så store kutt -
eller mer - for de samme pengene."
Det er derfor viktig å unngå dårlig
gjennomtenkte nasjonale tiltak hvor milliarder av kroner sløses
bort uten positive miljøvirkinger. Forslagsstillerne peker på at
Regjeringens plan om å bygge fullskala CO2-renseanlegg
på Kårstø, basert på umoden
og uprøvd teknologi, illustrerer nettopp dette. Det faktum
at Norge er et rikt land, gir oss ingen moralsk rett til å sløse
milliarder av kroner på dyre, kostbare, marginale tiltak
når betydelig større resultater kan oppnås andre
steder. Dette handler også om respekt for skattebetalerne.
Med bakgrunn i problemstillinger og dimensjonene drøftet
ovenfor mener forslagsstillerne at norsk CO2-politikk må baseres
på parallelle løp, hvor man søker å maksimere
nytten av ressursene totalt sett. Norge må sikre at man
på kort sikt innfrir Kyoto-forpliktelsene på en
mest mulig kostnadseffektiv måte med minst mulige ulemper
for norsk næringsliv og folk flest. Samtidig bør
Norge forplikte seg til et knippe av fornuftige og langsiktige teknologi-
og forskningsprosjekt, som over tid kan bringe frem ytterligere
kostnadseffektive løsninger i forhold til å redusere
CO2-utslipp, og møte samfunnets behov for vann, mat og
energi. Norge må også jobbe for å forbedre
avtalens innhold og omfang dersom den skal videreføres
etter 2012.
For å innfri norske Kyoto-forpliktelser frem til 2012
må Norge bruke tid og penger på de store tiltakene,
med mange fordeler og størst effekt. Det innebærer
en kombinasjon av gode nasjonale tiltak, kvotehandel med Kyoto-land
og direkte tiltak i land utenfor Kyoto.
Norges ønske om å fremheve seg selv som et
miljøpolitisk foregangsland må ikke dominere over
det reelle behovet for å ha et levende og profitabelt næringsliv
i landet. En må også unngå å føre
en symbolpolitikk som påfører folk flest store
ulemper i troen på at god miljøpolitikk må innebære
smertelige livsstilsendringer. En slik tilnærming vitner
om liten tro på teknologiske forbedringer eller individenes
kreativitet og samfunnets evne til å løse konkrete
utfordringer.
Forslagsstillerne viser til at en samlet energi- og miljøkomité skrev
i Innst. S. nr. 240 (2001-2002) om norsk klimapolitikk:
"Komiteen merker seg at Kyoto-protokollen inneholder flere
muligheter for en kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene,
gjennom Kyoto-mekanismene. Disse gjør det mulig å redusere
utslippene i samarbeid med andre land, og dermed redusere der kostnadene
er minst pr. enhet drivhusgass redusert."
En fornuftig bruk av Kyoto-avtalens ulike mekanismer vil gi større
globale CO2-reduksjoner enn kun ved norske innenlandske tiltak,
og samtidig hindre at norsk industri pålegges
særnorske kostnader for å gjennomføre
marginale tiltak. Norske kvotepliktige bedrifter skal ikke ha færre
gratiskvoter enn deres utenlandske konkurrenter, da dette vil føre
til vanskeligere rammebetingelser for norske bedrifter. En slik situasjon
vil kunne få svært uheldige konsekvenser, blant
annet ved at hjørnesteinsbedrifter forsvinner, arbeidsplasser
legges ned og bedrifter flytter ut av landet. Derfor må det
norske kvotesystemet fullt ut integreres med EUs kvotesystem.
Det forutsettes riktignok at norske tiltak i utlandet gjennomføres
på en forsvarlig måte. Tiltakene må gi sertifisert/dokumenterbar
virkning, og pengestrømmen må være sporbar.
Forslagsstillerne mener derfor at Norge ikke bør bidra
til å kjøpe klimakvoter fra Russland, Ukraina
eller andre land hvor overskuddet av utslippskvoter skyldes at industrien
for lengst er nedlagt.
Forslagsstillerne ønsker ikke å tallfeste hvor
stor andel av utslippskuttene som skal gjennomføres innenlands.
Det undergraver hele poenget med Kyoto-mekanismene, spesielt siden
måltallene aldri settes i kombinasjon med konkrete tiltak
for å oppfylle måltallene. Forslagsstillerne viser
til at dette forslaget fremhever en rekke fornuftige nasjonale tiltak som
kan og bør gjennomføres, til glede for folk flest og
med stor samfunnsøkonomisk effekt. Utfordringen er at resultatene
fra disse tiltakene trolig først vil vise seg over tid,
og således ikke vil gi særlige bidrag for å oppfylle
Kyoto-forpliktelsene på kort sikt.
Bruk av Kyoto-avtalens mekanismer innebærer ikke at
ansvar og økonomiske forpliktelser overføres til
andre parter. Både Kina og India har uttrykt seg meget
positivt til internasjonale Kyoto-tiltak i deres land. Kyoto-tiltak
fungerer positivt utover CO2-perspektivet, ved at det ofte bidrar
til bedre lokalmiljø, teknologioverføring, arbeidsplasser
og velstand. Et langt mer interessant måltall i den norske
debatten ville være å tallfeste hvor store CO2-kutt
Norge skal oppnå globalt gjennom direkte tiltak og utvikling
av teknologi for "allmenn" bruk.
Forslagsstillerne merket seg derfor med glede at statsminister
Jens Stoltenberg sa til Nettavisen 19. april 2007:
"Å tallfeste hvor stor andel av CO2-kuttene som må gjøres
i Norge, gir ingen mening".
Aftenposten 21. april 2007 siterer tidligere statsminister,
og nylig utnevnt klimautsending for FN, Gro Harlem Brundtland, på at:
"Det virker som om det er viktigere med selvpining enn å finne
løsning på klimaproblemene." "… Jeg forstår
ikke problemet. Hvorfor er det mindre moralsk å rense kullkraftverk
i Kina og India?"
Det er uforståelig at Norge av "moralske" grunner skal
unnlate å bruke Kyoto-mekanismer når FNs klimautsending
uttrykker det motsatte. Norskfinansierte, sertifiserte CO2-reduserende
tiltak i utlandet bør derfor anses som likeverdige med
nasjonale tiltak, så lenge det er de globale utslippene
som skal reduseres.
På flere områder innenfor energi og miljø har
vi forskningsmiljøer som er anerkjente i verdenssammenheng.
Dette potensialet bør utnyttes ved å stimulere
disse miljøene gjennom en generell satsing på forskning
og teknologiutvikling i budsjettsammenheng. I tillegg bør
disse miljøene engasjeres til å teste ut og implementere
ny, kostnadseffektiv teknologi, både for å redusere
norske CO2 utslipp, og for å satse på salg av
dette til utlandet. Forslagsstillerne vil advare mot en holdning
hvor politikere forventer at forskningsmiljøene automatisk
vil innfri politiske løfter om ny teknologi.
Forslagsstillerne viser til at det finnes en rekke spennende
teknologiprosjekter hvor man tar sikte på å bruke
CO2 som innsatsfaktorer for å lage produkter. En slik tilnærming
bør være grunnleggende for norsk CO2-forskning,
slik at CO2 ikke bare sees på som et problem, men behandles
som en ressurs.
Norge bør gjennomføre et teknologiutviklingsprosjekt
for en CO2-verdikjede, i tråd med det man planlegger for
gasskraftverkene på Mongstad i Hordaland og Tjeldbergodden
i Møre og Romsdal. Der skal CO2-teknologi videreutvikles
og testes før man tar en investeringsbeslutning. Forslagsstillerne
viser til at Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2007 foreslo å bevilge
penger til CO2-prosjekt både på Mongstad og, Tjeldbergodden,
uten å få støtte. Fremskrittspartiet
foreslo i 2006 at staten skulle ta ansvaret for CO2-verdikjeden,
også det ble nedstemt.
Dette arbeidet bør vektlegge langsiktige suksesskriterier
fremfor kortsiktige målsettinger, og kost/nyttevurderinger
i forhold til ressursbruken. Ved suksess kan dette gi betydelige
inntekter fra økt oljeutvinning. For eksempel jobber nå Shell
og Statoil med sitt Halten CO2-prosjekt, hvor de søker å etablere
en CO2-verdikjede rundt et gasskraftverk på Tjeldbergodden
og Draugen/Heidrun-feltene.
Forslagsstillerne mener man må legge et løp
hvor norsk næringsliv inkluderes i størst mulig
grad og hvor de ulike CO2-prosjektene sees i en sammenheng, slik
at pilotprosjekt bygges der man får mest teknologisk nytte
og lavest mulig kostnader.
Dersom man ser på kommersialisering av CO2-fangstteknologi
som et viktig mål med Mongstad-prosjektet, vil norske aktører
sakke akterut i konkurransen dersom den norske stat subsidierer
konkurrerende, utenlandske bedrifter til å teste ut sin
teknologi på Kårstø i Rogaland.
Det foreligger i dag konkrete CO2-renseprosjekter på Kårstø,
Mongstad og Tjeldbergodden, men det er en begrenset grad av koordinering/samarbeid
mellom prosjektene. I tillegg har Hammerfest Energi AS, Skagerak
Energi AS og Sargas luftet flere CO2-prosjekt. Man bør
derfor ha en helhetlig tilnærming, slik at man får
en bedre ressursbruk. Dette støttes også av næringslivet,
forskningsmiljøer og LO.
Forslagsstillerne mener staten ikke skal pålegge kraftutbygger
stor økonomisk og teknologisk risiko gjennom CO2-prosjektene.
Kraftbalansen i deler av landet er/blir så anstrengt
at pålegg om store økonomiske tilleggskostnader
vil stoppe ethvert gassprosjekt. Det er i så måte
fornuftig at Regjeringen frafalt krav om CO2-rensing installert
fra "dag 1" på Mongstad, men at man ser realistisk på det
i forhold til kostnader og teknologisk gjennomførbarhet.
I tillegg er likebehandling i næringspolitikken et sunt
prinsipp. Derfor bør alle prosjekter som får CO2-krav som
er strengere enn det EUs CO2-kvotesystem legger opp til, få samme
rammebetingelser som på Mongstad.
I arbeidet med CO2-håndtering bør man samtidig være
oppmerksom på at fullskala CO2-rensing globalt trolig først
vil implementeres på kullkraftverk og ikke gasskraftverk,
siden CO2-utslippene fra kullkraftverk er betydelig større
enn fra gasskraftverk. Det er derfor viktig at dette perspektivet
tas med i teknologiarbeidet på Mongstad.
Det finnes en rekke spennende CO2-relaterte prosjekter under
utvikling i Norge. Disse bør støttes i langt større
grad. Forslagsstillerne stiller seg undrende til at de fleste alternative
tilnærminger til CO2-rensing av gasskraftverk blir forbigått
i stillhet av det politiske miljøet.
I Rogaland utvikles en såkalt "biomembran", som kan
bidra til å redusere naturens egne CO2-utslipp, øke
jordsmonnets fruktbarhet, redusere vannforbruket og tilpasse overflatetemperaturen
til "dyrkbart" nivå. Testrapporter fra Spania, Nigeria
og andre steder tyder på gode resultater.
Selskapet ENPRO utvikler teknologi som kan gjøre sjøvann
til industri/landbruksvann ved å binde CO2 til
saltene i sjøvannet. Man får "renset" CO2 og man
kan løse utfordringer med nok, rent vann. I tillegg får
man ut verdifulle produkter som sodiumkarbonat.
På Institutt for energiteknikk (IFE) utvikler man teknologier
som kan binde mineraler som ilmenitt og olivin til CO2, og dermed
kunne utnytte CO2 som råstoff/ byggemateriale
i industriell produksjon. Shell har lignende prosjekt hvor man ved å binde
CO2 kan lage murstein til byggeindustrien.
Norsk skognæring jobber med økt fokus på skogplanting
og bruk av trevarer i Europa for å øke CO2 binding.
Norsk skog binder årlig netto 20 millioner tonn CO2.
Skal Norge være i verdenstoppen i CO2-løfter, må Norge
også være i toppen når det gjelder utvikling
av teknologi som bidrar til å redusere utfordringer rundt
utslipp av CO2. En aktiv satsing på forskning og teknologiutvikling
vil være en aktiv satsing for å redusere CO2-utslipp.
Det må være en forutsetning at man jobber frem
nye teknologier til et lavt kostnadsnivå før man
gjennomfører en storstilt, kostnadseffektiv implementering.
Forslagsstillerne vil også rette oppmerksomheten på thorium-kraftverk,
som sammen med solenergi fremstår som et av de mest interessante
langsiktige, CO2 frie "energikort" å satse på.
1 tonn thorium gir energi tilsvarende ca. 3,7 millioner tonn kull.
Forskermiljøet rundt nobelprisvinner Carlo Rubbia
har jobbet langsiktig med å utvikle thorium-kraftverk. Det
gjenstår fortsatt utfordringer på forskningssiden, men
potensialet er unektelig stort. Teknologiutvikling rundt thorium
bør derfor ligge høyt på prioriteringslisten.
I en verden hvor energiforbruket kan forventes å øke
ca. 4-5 ganger frem mot 2100, må CO2-løsninger
også ta sikte på å bedre verdens energiforsyning.
CO2-rensing bidrar til reduserte CO2-utslipp, men reduserer samtidig
energieffektiviteten fra olje, gass og kull.
Forslagsstillerne har merket seg at statsminister Jens Stoltenberg
er sterkt kritisk til alle som ikke entydig støtter opp
om konklusjoner og anbefalinger som kommer fra FNs klimapanel. Derimot
unnlater statsministeren å følge FNs anbefaling,
for eksempel om å satse på atomkraft som energikilde.
Den samme anbefalingen kommer fra IEA i deres rapporter fra 2006.
Forslagsstillerne viser til at nesten samtlige av våre
har kjernekraftverk, og at mange vurderer å bygge nye eller
oppgradere eksisterende verk. Det er derfor i Norges egeninteresse å sikre
at denne bransjen bruker best mulig teknologi, selv om man ikke
planlegger å bygge kjernekraftverk i Norge.
Hovedkonklusjonene i NOU 2006:18 Et klimavennlig Norge ble presentert
av det såkalte lavutslippsutvalget høsten 2006.
Utvalget trekker frem mange viktige og fornuftige tiltak innenfor
et perspektiv frem til 2050, og rapporten har et godt og nødvendig
fokus på kostnadseffektivitet. Både tidshorisonten
og kostnadsbildet utelates dessverre ofte i den politiske debatten,
og det vitner om populisme når debattanter lanserer lavutslippsutvalgets
foreslåtte tiltak, men fremskynder tidshorisonten med 30 år.
Den enkelte forbruker har et ansvar for og en mulighet til å gjennomføre
fornuftige tiltak gjennom bevisste valg. Forslagsstillerne tror
folk flest ønsker å velge miljøvennlige
produkter, men at den antatte miljøfordelen veies opp mot
kostnader og "heftelser" for forbruker. Forslagsstillerne har ingen
tro på at ytterligere bruk av "pekefinger" eller ytterligere økning i
skatter, avgifter, restriksjoner og forbud er en ønsket vei.
I stedet bør Stortinget legge til rette for å velge miljøvennlig
ved å bruke skatter og avgifter i positiv retning for miljøvennlige
produkter.
Forslagsstillerne vil påpeke at norske privathusholdninger
slipper ut ca. like mye CO2 som ett 800 MW kullkraftverk. Marginale,
kostbare og byråkratiske tiltak i husholdningene kan fort
oppleves som meningsløse, sett i lys av Kinas 562 planlagte
kullkraftverk de neste 8 årene. Folk flest ønsker å være miljøvennlige,
men også å få valuta for pengene. Argumentet
om at alle kan bidra, blir som å be folk om å stille
opp med høygafler mot fiendens slagskip.
Forslagsstillerne mener en halvering av merverdiavgiften på investeringer
i alle miljøvennlige oppvarmingskilder i husholdningen
er et fornuftig tiltak, da den enkelte husholdning får økt
valgfrihet i forhold til ulike varmeteknologier. Dette vil gi langt
bedre effekt enn en smal støtteordning til pelletskaminer
og varmepumper. Over tid vil dette både redusere kraftbehovet
og få et mer fleksibelt energisystem, som ikke er så sårbart
for svingninger i kraftproduksjonen. Forslagsstillerne mener videre
det er fornuftig å stimulere til utbygging av lavenergihus,
både økonomisk og ved signaler om mer fleksible
krav for tilkobling til fjernvarme i noen områder. Forslagsstillerne
vil også fremheve bedre avskrivningssatser for energi og
miljøtiltak i nybygg. I dag avskrives tekniske installasjoner
ofte over lengre tid enn varens levetid. Ved å redusere
dette til for eksempel fem år, så stimulerer man
til bedre energieffektivitet i næringsbygg.
Den enkelte forbruker bør oppfordres til å resirkulere
og kildesortere, både for å sikre at verdifulle metaller
og lignende kan brukes om igjen, og for at deponering av matavfall øker
utslippene av metangass over tid. Dette krever at kommunene legger
opp til slik innsamling og har tilgjengelige mottak for dette. Det
er også viktig at avfallspolitikken avklares i forhold
til arbeidet med å innføre deponiforbud.
Miljøvennlige forbrukere bør kunne ta produktvalg
basert på informasjon om produsentland og hvor varens komponenter
har sin opprinnelse. Dette må riktignok gjennomføres
med fornuft, slik at næringslivet ikke får urimelige
dokumentasjonskrav. Et eksempel kan likevel være å oppgi
hvor fiskefileter har vært behandlet før de havner
i frysedisken i matbutikken.
Veitrafikken står for om lag 19 pst. av Norges årlige
utslipp av klimagasser. Dette vil øke til 23 pst. i 2020
ifølge Statens forurensningstilsyn. (SFT). Forslagsstillerne
har stor tro på at utvikling av bedre batteriteknologi
og ny kraftproduksjon, for eksempel fra trygg og miljøvennlig
thorium-kraft, over tid vil gjøre elbilen til et utmerket
alternativ med minimal forurensning.
Tiltak på kort sikt må derimot ta hensyn til
dagens tilgjengelige teknologi, og stimulere til best mulig bruk
av den, uten å innføre tvang og restriksjoner.
En stor del av utslippene skyldes langt på vei at den norske
bilparken består av mange gamle biler, basert på gammel
driftsteknologi. Gjennomsnittlig alder for en bil som vrakes er
bortimot 20 år. Å fornye bilparken, slik at en
større andel av bilparken benytter renere forbrenningsmotorer,
samt at en større andel av bilparken baseres på hybrid-,
el- og annen ny teknologi, ville ført til mindre utslipp
fra denne sektoren. Et godt incentiv for å nå et
slik mål er å redusere engangsavgiften på nye
biler, slik at folk har råd til å kjøpe
mer miljøvennlige alternativer. I tillegg bør vrakpanten
på gamle biler økes.
Økt satsing på infrastrukturutbygging, for å fjerne flaskehalser,
vil legge til rette for mer miljøvennlig transport i både
personbil og buss. SINTEF har nylig gjennomført en studie
som viser at utbedring av veinettet i Norge kan gi CO2-reduksjoner
på mellom 12 pst. og 38 pst. Dette oppnås ved å få bedre
flyt i trafikken, mindre svinger, motbakker og møtende
trafikk. Rapporten viser dermed at veibygging er et godt miljøtiltak,
samtidig som det reduserer reisetid for næringslivet og
folk flest.
Forslagsstillerne peker også på de store og økende
utfordringene innen persontransport i de største norske
byene. En bedre utbygget kollektivtrafikk i tettbygde strøk
er et godt tiltak for å redusere utslippene. Det er behov
for sterkere statlige samordningstiltak for å sikre at
også Jernbaneverket, - som i dag har ansvaret for jernbanens
infrastruktur - medvirker i planlegging og bygging av kombinerte
løsninger. Dette vil være i tråd med
målsettingen i Nasjonal transportplan om et mer effektivt
transportsystem og en mer miljøvennlig transport.
Både for å bedre miljøet i befolkningstette
strøk og for å redusere utslippene generelt, bør
man i langt større grad legge opp til innfartsparkering
utenfor bysentrum. Gjennom "park and ride"-systemer kan folk parkere
bilen og benytte seg av kollektiv trafikk inn til sentrum og bykjerner.
Dette vil redusere utslipp både lokalt og globalt. Samtidig
er det viktig å erkjenne at for mange mennesker vil kollektivtrafikk ikke
kunne bli et tilfredsstillende alternativ til privatbilismen. I
et langstrakt land som Norge, med stor vekt på spredt bosetting,
vil det være urimelig kostbart å ha et kollektivsystem
som ivaretar alles behov. Folk flest verdsetter sin tid, og vil
ikke akseptere en vesentlig økning i sin reisetid fra A
til B.
En del lang- og tungtransport på vei kan med fordel
erstattes med skinnegående alternativer eller sjøtrafikk,
både for å redusere utslipp og for å frigjøre kapasitet
i veisystemet. Forslagsstillerne viser til at jernbanen har klare
konkurransemessige og samfunnsøkonomiske fordeler når
det gjelder godstransport over lange avstander.
Dagens jernbanenett har begrenset kapasitet, og etterspørselen
etter godstransport over lange avstander kan ikke dekkes. Dagens
jernbanenett bør i større grad prioriteres til
godstrafikk over lange avstander inn til nødvendig ny infrastruktur
er på plass. I tilknytning til dette bør det også bygges
flere moderne intermodale knutepunkthavner hvor containertrafikk kan
gå mellom sjø og bane etter et såkalt
roro-prinsipp.
Forslagsstillerne mener videre at man bør stimulere
til økt bruk av kostnadseffektivt, alternativt drivstoff
i eksisterende bilpark. Biodrivstoff er lansert som et mulig tiltak
for å redusere utslippene til denne sektoren. Biodrivstoff
kan blant annet være biogass fra avfall eller være
produsert av fornybare råstoff, hvor CO2 som frigjøres
ved forbrenning, bindes opp igjen når planten vokser opp.
Forslagsstillerne vil understreke at det er en forutsetning at man
kan dokumentere at biodrivstoff har et positivt energiregnskap og
er produsert på en bærekraftig måte,
som ikke ødelegger regnskog eller skaper matmangel andre steder
i verden.
Det er ulike strategier for innfasing av biodrivstoff, - enten
gjennom lavinnblanding (opp til 5 pst., E5, B5), som kan brukes
av de aller fleste biler i den eksisterende bilparken (2 000 000
biler), eller "rent" biodrivstoff (E85 eller B100, det er pr. i
dag 500 E85-biler på norske veier). Dersom man ønsker å få et høyt
volum på biodrivstoff er en lavinnblandingsstrategi veien å gå,
- dette kan både implementeres raskt og relativt enkelt.
Brukt på alle dagens biler, vil en E5 strategi tilsvare
over 100 000 E85-biler. Ulempen med biodrivstoff (etanol)
er at kostnaden pr. tonn reduserte Co2-utslipp er relativt høye;
fra 1 250-3 000 inkludert infrastruktur utbygging.
En 4 pst. innblanding i 2010 bil betyr en utslippsreduksjon i veisektoren
på ca. 3 pst. Bruk av biogass bør også vurderes
ytterligere. Ifølge Stiftelsen Østfoldforskning
(STØ) er potensialet for biogass 5 pst. av det totale drivstofforbruket.
Biodrivstoff, med unntak av E5, er fritatt for bensinavgift.
For å gjøre E5 mer attraktivt for forbruker bør
avgiften fjernes på etanolinnholdet også i E5,
slik at alt biodrivstoff avgiftsteknisk behandles likt. Dersom man
innfører påbud om innblanding av 5 pst. etanol
i alt drivstoff, så vil en fjerning av bensinavgiften på etanol-delen
innebære et avgiftstap på anslagsvis 200 mill.
kroner for staten. Beholdes bensinavgiften også på etanol-delen,
vil det bety en økt inntekt på 87 mill.
kroner for staten. Økningen skyldes at energiinnholdet
i etanol er lavere enn i bensin, og tvungen innføring av
E5 drivstoff vil derfor medføre en økning i volum
drivstoff solgt. Det er viktig å "premiere" folk som velger
miljøvennlig, og signaleffekten ved avgiftslettelse er
viktig.
Bioenergi har også et potensial for oppvarming av bygninger.
Det er viktig at bruk av "bio" til drivstoff og varmeproduksjon
sees i sammenheng, slik at en utnytter det norske bio-potensialet
på en bærekraftig måte, og at en ikke
utvirker mer skog en det som er forsvarlig.
En bedre utnyttelse av våre energiressurser øker forsyningssikkerheten
i Norge. I et år med gjennomsnittlig nedbør må Norge
importere 5-6 TWH. Marginalproduksjonen av kraft i Europa skjer
hovedsakelig med dårlige kullkraftverk. Det innebærer
at Norge i realiteten står ansvarlig for danske, tyske
og polske CO2-utslipp tilsvarende 5-6 millioner tonn. Det er derfor ønskelig å bygge
ut mer kraftproduksjon i Norge. Norske gasskraftverk fremstår
som langt mer miljøvennlige enn import av kullkraft. I
tillegg er norske gasskraftverk i realiteten CO2-nøytrale
globalt, når Norge først har vedtatt å pumpe
gassen opp.
Man bør øke bruken av norsk vannkraft. Det
finnes en rekke miljøvennlige vannkraftprosjekt, som i dag
stoppes pga. politiske restriksjoner. "Muligheter Helgeland"-prosjektet
i Vefsna illustrerer dette. Kraftprosjektet har et potensial
på 1,5 TWH CO2-fri kraft. Alle lokaldemokratiske styrer
er positive til prosjektet, det er lønnsomt og etterspurt.
Like fullt er prosjektet stoppet av nasjonale myndigheter. Tilsvarende
fant sted i forrige periode, da Sauda-prosjektet med 1 TWH miljøvennlig
vannkraft ble halvert i et stortingsvedtak. Tilsvarende ser man
også på flere oppussings/oppgraderingsprosjekt
av eksisterende vannkraftverk, deriblant Verma Kraftverk i Møre
og Romsdal, midt i et område med skrikende behov for mer
kraft. Utfordringen er ofte at området er vernet i etterkant
av kraftutbyggingen, og endringer blir dermed meget problematiske.
Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av satsingen
på fornybar energi, deriblant småkraft, bioenergi,
solenergi samt landbasert og havstående vindkraft. Støtteordningen
som flertallet innførte, har blitt vurdert som mangelfull
og svak. En omfattende satsing på kostnadseffektiv, fornybar
energiproduksjon er ønskelig, men fordrer at myndighetene
legger til rette for dette, både økonomisk, byråkratisk
og politisk.
En bedret kraftbalanse på fastlandet kan frigjøre kraft
til elektrifisering av norsk sokkel. Dette vil bidra til å redusere
de store utslippene denne sektoren bidrar med. Forslagsstillerne
er positive til å få økt elektrifisering
av norsk sokkel, men understreker at dette må gjøres
på en forsvarlig måte. En må ta hensyn
til feltenes forventede levetid, avstand fra land, kraftforbruk
og kostnader ved ombygging på plattformen. I tillegg må en
forsikre seg om at kraftbehovet blir dekket av ny kraftproduksjon
på land, slik at en stram kraftbalanse ikke forverres ytterligere.
Tilrettelegging for bruk av naturgass i Norge er i så måte
viktig for å bedre energifleksibiliteten i næringslivet
og husholdningene. Selv om naturgass slipper ut CO2, så er
dette et langt mer miljøvennlig valg enn import av strøm
fra kullkraft eller bruk av fyringsolje. I Europa for øvrig
sees naturgass på som et miljøvennlig alternativ. Økt
bruk av gass som drivstoff i skip og kollektivtrafikk er andre tiltak
forslagsstillerne mener vil ha gunstige miljøeffekter. Forslagsstillerne
stiller seg også positive til utvikling av et fremtidig
hydrogensamfunn, og er positive til det arbeidet som gjøres
i det henseende.
Det er ikke ett, men mange tiltak som må gjennomføres
for å få til effektive og kostnadsmessige gode
løsninger. Forslagsstillerne mener man bør se nærmere
på blant annet følgende prinsipper og tiltak for å sikre
at Norge innfrir sin del av utslippsreduksjoner:
Integrere det norske kvotesystemet
med EUs kvotesystem
Likestille nasjonale og internasjonale sertifiserte CO2-reduserende
tiltak
Tildele norske kvotepliktige bedrifter gratiskvoter på nivå med
deres utenlandske konkurrenter
Være en konstruktiv og kritisk medspiller i arbeidet
for å utvikle globale miljøavtaler
Sikre internasjonalt samarbeid rundt utvikling av kostnadseffektiv
CO2-teknologi
Utvikling av CO2-verdikjede (CO2-håndtering, -transport,
og -deponering) må være et statlig ansvar, slik
at private aktører ikke pålegges stor økonomisk
og teknologisk risiko
Utvikle prosjekter rundt fornuftige CO2-verdikjeder på Mongstad,
Tjeldbergodden og andre relevante steder, under forutsetning av
at man først bygger pilotanlegg for å sikre en
moderne og kostnadseffektiv teknologi
Bygge ut mer lønnsom vannkraft
og annen CO2-nøytral kraftproduksjon, f.eks. Vefsna
Innføre grønne sertifikater for fornybar
energi
Sikre mer lokal konsesjonsbehandling av små kraftprosjekt
Satse på små-, mini- og mikrokraftverk
Tilrettelegge for økt bruk av naturgass i Norge
Legge til rette for elektrifisering av norsk sokkel kombinert
med kraftutbygging på land
1/2 merverdiavgift på miljøvennlige
varmekilder til husholdninger
Bedre avskrivningssatser for energi og miljøtiltak
i nybygg
Oppmuntre til bygging av lavenergihus
Støtte utvikling av thorium-kraftverk
samt teknologi for utvinning av Thorium
Støtte utvikling av solenergiteknologi
Støtte testprosjekt med bruk av biomembran
Støtte nyskapende CO2-prosjekt, som representert
ved prosjekter hos IFE, ENPRO og Shell
Lavere bilavgifter som stimulerer
til raskere utskifting av bilparken
Redusere avgift på hybridbiler og lignende
Høyere vrakpant
Skatte-/avgiftslettelser som stimulerer til bruk
av alternativt drivstoff
Bygge moderne, effektive, sikre og
miljøvennlige veier
Effektivisere og optimalisere dagens jernbanenett
Flytte langtransportert gods fra vei til bane og kjøl
Stimulere til et mer effektivt kollektivtilbud i befolkningstette
strøk
Satse på innfartsparkeringsplasser rundt byer
Bygging av modale knutepunktterminaler i samferdselsmessig
infrastruktur der flere transportformer knyttes direkte sammen
Økt bruk av gass til skip og samferdsel
Stimulere og legge til rette for økt
resirkulering og gjenvinning både privat og offentlig
Bedre produktmerking vedrørende opprinnelse og
bearbeiding
Legge til grunn positiv skatte- og avgiftsstimulans for å fremme
miljøvennlige tiltak og produkter
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme Kyoto-tiltak i tråd med dette forslaget for å sikre en miljøpolitikk basert på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet.
30. mai 2007