Bakgrunn
Norge har i utgangspunktet kraftoverskudd
på fornybar energi. Denne kraften er i tillegg billig å produsere.
Olje- og energidepartementet (OED) anslår at konsesjonspriskraften,
som beregnes ut ifra kostnadene til et representativt utvalg kraftverk,
er på 11,57 øre kilowattimen for 2022. Likevel har kunder i Norge
betalt mye mer for strømmen i året som har gått.
Dagens markedsregime
fører til at de med dårlig råd må rasjonere, mens de aller rikeste
kan sløse som før. Stadig flere må velge mellom lys i lampen og
mat på bordet.
Strømprisene kan
også få katastrofale følger for industri og næringsliv. Når prisene
stiger, står man i fare for å skusle bort konkurransefortrinnet
Norge har bygget den kraftforedlende industrien på, og i stedet
redusere landet til å bli en råvareprodusent. Infrastrukturen i
Norge er tuftet på billig, fornybar kraft – ikke dyrt, fossilt brensel.
Det er verken bra for klimaet, industriarbeidsplassene eller lokalsamfunnene
som er avhengige av disse arbeidsplassene, når dette konkurransefortrinnet
settes på spill.
Dagens strømpriser
er langt fra kostnadsbaserte. De bestemmes i stedet på den europeiske
kraftbørsen og drives opp i takt med de høye gassprisene i Europa.
Dette er svært lønnsomt for norske kraftselskaper, men for vanlige
folk og næringsliv er prisene en ulykke.
Prissmitten fører
altså til en mangedobling av prisnivået fra det som har vært normalen
i Norge, som OED har anslått til rundt 33 øre kilowattimen i årene
2010–2020. Prissmitten påvirker husholdninger, kommuner, fylkeskommuner,
stat, frivillige og ikke minst næringsliv på en måte som får katastrofale
konsekvenser. Kraftselskapene, som produserer like rimelig strøm
som før, får derimot store inntekter.
Prisen på strømmen
gjenspeiler heller ikke ressurssituasjonen i Norge. Landet har fortsatt
et betydelig kraftoverskudd, til tross for at det ble produsert
og eksportert over evne vinteren 2021–2022. Forvalter man de norske
magasinene klokt, er det likevel nok kraft.
Så lenge Norge er
koblet på det europeiske energimarkedet og prisfastsettelsen på
den europeiske kraftbørsen, er det heller ikke realistisk å bygge
landet ut av prissmitten. Ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) trengs det i alle fall 40 nye TWh for å i det hele tatt snakke
om å frikoble Norge fra de europeiske gassprisene. Samtidig foreligger
det en rekke planer for å øke forbruket både som følge av mer og
mindre nødvendig elektrifisering. Slike planer vil trolig spise
opp et økt kraftoverskudd.
Det er med andre
ord behov for strukturelle grep som bryter med dagens kraftmarkedspolitikk
for å sikre priser som i større grad speiler prisen det faktisk
koster å produsere den fornybare kraften for produsenter i Norge,
snarere enn å ha illusjoner om at landet kan bygge seg ut av prissmitten.
Forslagsstillerne
har tidligere tatt til orde for en makspris på strøm på 35 øre kilowattimen
(tre ganger konsesjonspris), med en høyere avgift for luksusforbruk til
husholdningene for å unngå privat sløsing (grensenivået må utredes,
herunder hensyn til forbruk, energistandard, husstandens størrelse
og geografi). En slik politisk regulering krever en bevegelse bort
fra dagens markedsliberale regime, og dermed også strukturelle endringer
i kraftpolitikken som vil påvirke handelen med kraft både innenlands
og utenlands.