Stortingets rett til å vedta henstillinger e.l. til regjeringen
eksisterer allerede i kraft av det klare utgangspunkt at Stortinget
rettslig sett kan vedta alt som ikke står i strid med regler av
overordnet karakter (konstitusjonelle regler eller – for vanlige
plenarvedtak – regler i lovgivningen). Den følger også av langvarig
praksis.
Det er ikke tvilsomt at slike vedtak etter omstendighetene kan
ha storpolitisk betydning. Men det har lenge vært noe uklart i hvilken
grad de er rettslig bindende for regjeringen (såkalte «instrukser»).
Av flere grunner er spørsmålet av liten praktisk betydning, og det
er i beste fall uklart hvilke andre følger enn de politisk parlamentariske
det kan ha om regjeringen klart skulle bryte med slike pålegg. Dessuten
reiser en slik lære en rekke spørsmål om hvordan stortingsvedtak
rettet til regjeringen skal utformes og tolkes. En rekke av disse
spørsmålene får liten eller ingen praktisk betydning dersom behovet
for å skille mellom vedtak som er «rettslig» bindende og rene «henstillinger»
e.l. tenkes bort.
Usikkerheten på dette punkt bidrar til å skape usikkerhet om
det rettslige rammeverk som regjeringen arbeider innenfor – og dermed
også for næringslivet og andre som er avhengig av konsesjoner osv.
I manges øyne blir usikkerheten forsterket av de tendenser til «stortingsregjereri»
som mindretallsparlamentarismen åpner for og den mulighet for usikkerhet
om politikkens innhold (uavhengig av hvem som sitter i regjering)
som ligger i dette.
På denne bakgrunn foreslår vi å ta en bestemmelse om Stortingets
adgang til å vedta «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner»
inn i Grunnloven § 75. For adgangen i seg selv vil ikke dette representere
noe nytt (men det vil være en fordel at også denne delen av Stortingets
oppgaver kommer til uttrykk i Grunnlovens tekst). Men en slik bestemmelse
vil gjøre det klart at det er tale om nettopp «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner». Dermed vil det bli avklart at vedtakene ikke
er rettslig bindende og altså ikke påvirker det rettslige rammeverket
for næringsvirksomhet mv. I stedet må politisk uenighet om regjeringen
har tatt tilstrekkelig hensyn til Stortingets syn avklares i den
politiske sfære der slike spørsmål i alle tilfelle hører hjemme, nemlig
i og omkring Stortinget selv.
De tre alternative forslag som er fremlagt på dette punkt, avviker
utelukkende fra hverandre ved ordvalget (enten «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner»). Ellers er det tale om valg mellom ulike bokstaver
innenfor § 75 selv: § 75 b kan velges dersom ingen av forslagene
om bestemmelser av semikonstitusjonell karakter under samme bokstav ikke
skulle føre frem (se ovenfor), hvis en slik bestemmelse blir tatt
inn som § 75 b, kan bestemmelsen om «anmodninger», «henstillinger»
eller «resolusjoner» vedtas som § 75 c, osv. På denne måten oppgår
summen av formelt avvikende alternativer til 15.