2.1 Samandrag

       Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1998. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 13. mai.

       Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av landets ressurser og miljøet som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at den også kommer kommende generasjoner til gode, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke virkemidler i den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.

       Velferdssamfunnet skal utvikles videre, slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal sikre verdighet i alderdommen, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.

       En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til en stabil økonomisk utvikling, og bygge på gode og stabile rammebetingelser for næringslivet. Dette vil gi et langsiktig grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

       Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:

       Den økonomiske politikken er utformet bl.a. i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.

       I arbeidet med denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5 %. En kan imidlertid ikke se bort fra at lønnsveksten kan bli høyere enn dette. Den anslåtte lønnsveksten forutsetter at arbeidstakere og arbeidsgivere viser moderasjon i oppgjørene som gjenstår og i lokale lønnsforhandlinger. I lokale forhandlinger bør partene legge vekt på at de sentrale lønnstilleggene sammen med lønnsoverhenget inn i 1998 alene vil sikre en betydelig reallønnsvekst.

       Prisstigningen i 1998 anslås nå til 2,6 %. Dette er en liten oppjustering i forhold til anslaget i Tilleggsproposisjonen, som dels skyldes at det nå legges til grunn en sterkere lønnsvekst og dels at det foreslås å øke avgiften på elektrisk kraft. En gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 % vil, med den anslåtte prisstigningen, gi en reallønnsvekst på nesten 2  1/2 % i 1998.

       Dersom ikke presset i norsk økonomi dempes og kostnadsveksten igjen kommer ned på linje med våre handelspartnere, vil det ha flere uheldige virkninger:

       Det er viktig å unngå at lønnsveksten fester seg på et høyt nivå og at prisstigningen igjen tiltar. Dette krever at tarifftilleggene i årene som kommer blir vesentlig lavere enn i år og at lønnsglidningen begrenses.

       Erfaringer både fra Norge og andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette ofte krever tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen ser det som den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken å unngå at Norge igjen kommer inn i en slik utvikling. Det er derfor nødvendig med tiltak nå for å redusere presset i norsk økonomi.

       Dersom veksten i norsk økonomi ikke bremses gjennom innstramminger i den økonomiske politikken, må en derfor regne med at det vil kunne ta lang tid før selvregulerende mekanismer i privat sektor bidrar til lavere vekst. I så fall kan det oppstå betydelige ubalanser, med påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten. De langsiktige skadevirkningene vil bli større jo lenger man venter med å iverksette innstrammingstiltak i den økonomiske politikken.

       Regjeringen har, ved å forskyve oljeinvesteringene for alle funn under vurdering som trenger godkjennelse av myndighetene, bidratt til å redusere investeringsnivået med i utgangspunktet om lag 5 mrd. kroner i 1998 og 11 mrd. kroner i 1999. Regjeringen legger nå fram forslag om ytterligere innstramminger i den økonomiske politikken. I tillegg iverksetter Regjeringen tiltak for å sikre soliditeten i finansinstitusjonene, noe som samtidig kan bidra til å dempe utlånsveksten noe.

       Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsendringer anslås å gi en merinntekt på om lag 700 mill. kroner i statsbudsjettet for 1998. Økningen i påløpte skatter og avgifter for 1998 er drøyt 1,3 mrd. kroner, mens den påløpte virkningen for 1999 anslås til 3,5-4 mrd. kroner.

       Det foreslås nå utgiftsøkninger på statsbudsjettet for 1998 på om lag 2,8 mrd. kroner, dels som følge av økte anslag for utgiftene under folketrygden og økte utgifter forbundet med et høyere antall asylsøkere enn tidligere lagt til grunn, og dels for å finansiere økte satsinger på enkelte områder.

       I tillegg har Regjeringen tidligere i år foreslått utgiftsøkninger på til sammen om lag 2,1 mrd. kroner. I dette beløpet inngår utgifter til kjøp av jernbanestrekningen Gardermoen-Eidsvoll på 1,7 mrd. kroner. Denne utgiften gjelder aktivitet i tidligere år og foreslås ikke dekket inn.

       Regjeringen foreslår at mesteparten av de økte utgiftene dekkes inn ved reduserte utgifter på andre områder, ved avgiftsøkninger og ved økning i andre inntekter.

       De foreslåtte utgiftsreduksjonene i 1998 utgjør til sammen 2,1 mrd. kroner. De foreslåtte inntektsøkningene beløper seg til om lag 800 mill. kroner, hvorav inntektsøkningene utenom avgiftene utgjør 100 mill. kroner. Forslagene er omtalt nærmere i St.prp. nr. 65 (1997-1998) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1998.

       Selv om det er betydelige overskudd i utenriksøkonomien og på statsbudsjettet, er norsk økonomi fortsatt sårbar for fall i oljeprisen. Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 137 kroner pr. fat, mens det vedtatte budsjettet for inneværende år er basert på en oljepris på 125 kroner. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år har vært 105 kroner pr. fat, mens oljeprisen 13. mai var 109 kroner pr. fat. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 110 kroner pr. fat i 1998. Samtidig nedjusteres anslaget for oljeproduksjonen, dels som følge av nye anslag og dels som følge av de produksjonsbegrensningene som er vedtatt. Anslaget for statens netto kontantstrøm fra oljevirksomhet reduseres med disse forutsetningene fra 87 mrd. kroner i vedtatt budsjett til 60 mrd. kroner nå. Dette understreker betydningen av at budsjettpolitikken underlegges krav til langsiktighet, der det tas høyde for at den framtidige oljeprisen er usikker.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken er:

       Fratrukket overføringen til statskassen på 12,9 mrd. kroner anslås avsetningen til Statens petroleumsfond til 46,9 mrd. kroner, som er 20,9 mrd. mindre enn i vedtatt budsjett. Dette må ses i sammenheng med at netto kontantstrømmen fra olje nå anslås vesentlig lavere. Inklusive renteinntekter og utbytte i fondet på til sammen 5,2 mrd. kroner anslås det samlede overskuddet i statsbudsjettet og petroleumsfondet til 52,1 mrd. kroner.

       Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer, som svarer til overskuddsbegrepet i Maastricht-kriteriet, anslås til 58,1 mrd. kroner eller 5,2 % av BNP i 1998. Bruttogjelden, slik den måles etter Maastricht-kriteriene, anslås til vel 300 mrd. kroner eller 27 % av BNP ved utgangen av 1998.

2.2 Merknader frå komiteen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ha et budsjettopplegg som gir bedre fordeling enn Regjeringens opplegg og som gjennom en strammere finanspolitikk sikrer sysselsettingen.

       Disse medlemmer viser til at det i Arbeiderpartiets langtidsprogram ble advart sterkt mot en utgiftspolitikk som ikke var bærekraftig på lang sikt. En slik utvikling ble beskrevet gjennom det såkalte « sprekkalternativet ». I likhet med sprekkalternativet vil Regjeringens manglende styring av økonomien skape store problemer for velferd og sysselsetting i framtida.

       Disse medlemmer viser til at finanspolitikken, som er selve bærebjelken for å stabilisere økonomien, ikke lenger blir brukt for å dempe den kraftige oppgangskonjunkturen. Økningen i boliglånsrentene er et tydelig eksempel på at finanspolitikken ikke virker. Finanspolitikken må også ta ansvar for at andre områder ikke lenger gir de bidrag til den økonomiske politikken som Solidaritetsalternativet forutsetter.

       Disse medlemmer mener inntektspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes og sysselsettingen understøttes. Regjeringen må selv ta ansvar for den økende pris- og kostnadsveksten og bedriftenes tap av konkurranseevne. Disse problemene synes å tilta.

       Disse medlemmer mener mangelen på finanspolitisk innstramning også kan sette kronekursen i fare. Solidaritetsalternativet forutsetter at pengepolitikken rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. Dette gir forutsigbarhet for våre konkurranseutsatte bedrifter. Særlig er dette viktig for de små og mellomstore bedriftene som konkurrerer på det europeiske markedet. Alternativet til en stabil kronekurs er høyere renter, sterkere krone, redusert konkurranseevne og svekket eksport. Med en finanspolitikk og inntektspolitikk som ikke er tilpasset situasjonen i norsk økonomi, vil de økende presstendensene på sikt kunne tvinge fram en omlegging av pengepolitikken. Dette må vi unngå.

       Disse medlemmer viser til at det viktigste for Arbeiderpartiet er å sikre sysselsetting og velferd og god fordeling. For å unngå at næringsliv, arbeidsplasser og familier på ny bli truet av prisstigning og renteoppgang, er det nå nødvendig å kjøle ned økonomien. Arbeiderpartiet mener situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Fordelingsprofilen må bedres.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet foreslår økt beskatning for rederiene, de største formuene og de høyeste inntektene med til sammen over 3 milliarder kroner. Utgiftsveksten er lavere i Arbeiderpartiets alternativ enn i Regjeringens forslag. Dette vil dempe presstendensene i norsk økonomi på en mer effektiv måte enn Regjeringens opplegg. Økte avgifter øker prisveksten og vanskeliggjør lønnsoppgjørene.

       Disse medlemmer viser til at om vi tar hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4  mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Disse medlemmer viser videre til at Arbeiderpartiet har redusert utgiftene over statsbudsjettet med over 1,6  mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at flertallsforslagene i denne innstillingen gir en svekkelsen av balansen med flere hundre millioner kroner sammenlignet med Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til statsministerens og finansministerens uttalelser om at det endelige budsjettopplegget må være minst like stramt som det opplegg Regjeringen la fram i sitt forslag til Revidert budsjett.

       Disse medlemmer konstaterer at dette ikke blir tilfelle hvis forslagene i denne innstillingen vedtas. Innstrammingen, målt ved det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet reduseres i så fall fra 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge til 1/4 %.

       Disse medlemmer konstaterer at de som hadde ansvaret for budsjettet i høst ikke har klart å revidere budsjettet slik at Regjeringens forslag til budsjettbalanse opprettholdes. Dette skjer til tross for at heller ikke Regjeringens forslag er tilstrekkelig til å stabilisere norsk økonomi. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets helhetlige budsjettopplegg som har en klart bedre fordelingsprofil og en klart sterkere innstramming enn Regjeringens forslag. Arbeiderpartiets opplegg innebærer en påløpt innstramming i 1998 på 2,4  mrd. kroner og en klar skatteskjerpelse for de rikeste. Disse medlemmer viser til at det ikke har vært mulig å få støtte for dette til tross for at Arbeiderpartiet strakk seg meget langt i forhandlinger med sentrumspartiene for å få et forsvarlig opplegg. Dessverre brøt sentrumspartiene disse forhandlingen fordi avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet om å skjerme de rikeste fra skatteøkninger blokkerte for en løsning med Arbeiderpartiet.

       Disse medlemmer viser imidlertid til at det har vært mulig å få støtte for deler av våre forslag til utgiftskutt. Dette har bidratt til å begrense budsjettsvekkelsen betydelig. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at den økonomiske situasjonen tilsier et strammere opplegg enn det som det nå er flertall for, og at ansvaret for at dette ikke er mulig må legges på det borgerlige flertallet i Stortinget.

       Disse medlemmer viser at sentrumspartiene ikke støtter Regjeringens forslag om utvidet arbeidsgiverperiode i sykepengene og tvungen avsetningsordning for næringslivet. Dersom sentrumspartiene hadde støttet Regjeringens forslag om utvidet sykepengeperiode, hadde det vært flertall for denne innstrammingen som har en abudsjettvirkning i 1998 på 225  mill. kroner og en virkning på årsbasis på 980  mill. kroner.

       Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene har lagt fram et pakkeforslag i fire punkter. Pakkeforslaget representerer ingen bidrag til innstramming av budsjettet. Tvert imot innebærer pakken omfattende skattelettelser f.o.m. 1999, uten at noen av de øvrige forslagene bidrar til inndekning. Udekkede regninger skyves fram i tid. Disse medlemmer vil stemme imot denne pakken.

       Punkt 1 i pakken om å innføre en konjunkturavgift som er noe justert i forhold til Regjeringens forslag gir ingen budsjettvirkning før i år 2000.

       Punkt 2 om å øke CO₂-avgiften på sokkelen innebærer at statens inntekter fra oljesektoren øker. Dette har ingen virkning på budsjettindikatorene. Bruk av disse midlene til å saldere budsjettet innebærer økt bruk av oljeinntekter og vil således redusere stramheten i budsjettet. Det vises for øvrig til at økningen i avgiften har en begrenset nettovirkning. Den har ingen budsjettvirkning for 1998. Den påløpte budsjettvirkningen for 1998 er om lag 95  mill. kroner.

       Punkt 3 om å gi Regjeringen fullmakt til å selge statsaksjer i 1998 har ingen virkning på budsjettbalansen. Dette representerer kun flytting av formue mellom offentlig og privat sektor. Opplegget innebærer privatisering av statlig virksomhet. Regjeringen vil ikke angi hvilke statlige aksjer som er aktuell å selge i 1998. Disse medlemmer mener at det er uholdbart at Stortinget ikke er innforstått med hvilke statsbedrifter som nå kan bli privatisert.

       Punkt 4 om å innføre skattemessig likhet mellom ytelses- og innskuddsbaserte ordninger representerer betydelige skattelettelser. Dette skal Regjeringen komme tilbake til, slik at her går sentrumspartiene inn på en ordning som ikke er ferdig utredet, jf. at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har varslet at utredningen av en rekke spørsmål knyttet til skattefavoriserte innskuddsbaserte ordninger ventes å være klar 15. august. Disse medlemmer mener dette er uforsvarlig sett i lys av behovet for styring økonomien gjennom finanspolitikken.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i avsnitt 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener Regjeringens finanspolitikk ikke er tilpasset den situasjonsbeskrivelse som gis i Revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen oppjusterer anslagene for lønns- og prisvekst, og peker på det betydelige presset i norsk økonomi, og konsekvensene dersom ikke presset dempes. Samtidig fortsetter den å øse penger ut i økonomien, og klarer ikke engang å dekke inn utgiftsøkningene hittil i år. Samtidig varsler Regjeringen at det vil komme flere betydelige utgiftsøkninger i løpet av året, men ignorerer inndekkingsbehovet. Den faktiske utgiftsveksten i 1998 vil være høyere enn Regjeringens anslag i Revidert nasjonalbudsjett, og i verste fall over anslaget for veksten i BNP for Fastlands-Norge på 3,5 %. Dette er ikke holdbar politikk i en høykonjunktur.

       Disse medlemmer vil peke på at heller ikke Arbeiderpartiets forslag til Revidert budsjett står i forhold Arbeiderpartiets egen situasjonsbeskrivelse. Arbeiderpartiets forslag innebærer kun utgiftsreduksjoner på 1,1  mrd. kroner med virkning for 1998-budsjettet. Samtidig er det klart at flere av skatteendringene Arbeiderpartiet foreslår med påløpt virkning for 1998, som f.eks. rederiskatten, i liten grad vil ha nevneverdig betydning for presset i økonomien. Det er videre klart at effekten for 1999 av Arbeiderpartiets forslag, når en ser påløpte og bokførte endringer sammen, i liten grad innebærer endringer i budsjettets stramhet i forhold til de forslag som Regjeringen har fremmet. Disse medlemmer mener det er viktig at det allerede nå også gis signaler for 1999-budsjettet. Dette er viktig for å gjenopprette markedets tillit til styringen av norsk økonomi.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde sluttar seg til Regjeringa si vurdering av den økonomiske utviklinga og hovudtrekka i den økonomiske politikken.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre meiner det er viktig å føre ein økonomisk politikk som gir ein god fordelingsprofil, og peiker på at Regjeringa sitt opplegg, mellom anna, med tanke på bl.a. kontantstøtta, auke i minstepensjonane og auka satsing på psykiatri og kreftomsorg kjem dette i møte, og at det vil vere behov for å følgje opp innstrammingspolitikken også for 1999. Dessutan viser disse medleme til at Regjeringa, ved å utsette og kritisk vurdere investeringstempoet i oljesektoren, viser vilje til innstraming.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at satsingen på psykiatri og kreftomsorg i inneværende års budsjett er kjempet frem av Fremskrittspartiet. Forslaget om kontantstøtte ble første gang fremmet for Stortinget av stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen i 1984.

       Disse medlemmer beklager sterkt at flertallet i sosialkomiteen går inn for å naske mesteparten av økningen av minstepensjonen ut av minstepensjonistenes lommebøker.

       Disse medlemmer viser til at behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjettet i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett er vedtatt. Disse medlemmer viser til at utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling bl.a. konkluderer med:

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammene av denne målsettingen. Kun på noen få områder tar forslaget utgangspunkt i det vedtatte budsjettet for 1998 og mange av de bevilgningsendringer som foreslås dreier seg om langt mer enn tekniske justeringer. Det revidert budsjett er langt mer omfattende enn nødvendig og i tillegg skaper det stor uforutsigbarhet og ustabile rammebetingelser for næringslivet i Norge og økt avgiftsbyrde for den menige forbruker.

       Disse medlemmer vil videre avvise påstander om at behandlingen av budsjettet for 1998 førte til en sterk svekkelse av stramheten i den økonomiske politikken. Da nasjonalbudsjettet omfatter nærmere 1000 milliarder kroner, betyr en endring på 2-3 milliarder i underkant av 3 promille. Dette betyr igjen at flikking med relativt beskjedne beløp neppe vil ha stor påvirkning på økonomien på kort sikt. Disse medlemmer vil hevde at norsk økonomi er særdeles sunn og meget sterk. Det som derimot er bekymringsverdig er den fraværende vilje til å klarere prioritere hva som skal være det offentliges finansieringsansvar og den langvarige perioden med stadig oppblåsing av den offentlige økonomi. Disse medlemmer vil derfor fremheve at det norsk økonomi og samfunnsliv trenger både på kort og lang sikt er større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Storting og regjering må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse. Det er videre noe underlig å observere de intense forsøk som gjøres fra enkelte politiske partier i forhold til å fraskrive seg ansvar for den økonomiske politikken. Det må være nødvendig å erkjenne at grunnlaget for norsk økonomi er lagt gjennom flere år, og det er ikke ett budsjettvedtak alene som skal til for å snu en utvikling.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens økonomiske politikk blant annet er basert på at det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst. Videre konstateres det at Regjeringen legger til grunn 5 % lønnsvekst for årets lønnsoppgjør, til tross for at Regjeringen ikke tror på det den selv skriver, nemlig at det forutsettes moderasjon i oppgjørene som gjenstår og i de lokale forhandlingene. Videre uttrykkes det eksplisitt at den stabile valutakursen har vært en forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet, samt forventninger om lav inflasjon. Disse medlemmer konstaterer at den norske krone har svekket seg betydelig gjennom den senere tid, hvilket har ført til at Norges Bank har hevet renten for å stabilisere den norske kronen. Dette er en konsekvens av det gjeldende pengepolitiske regime, som altså fremtvinger bruk av renten ene og alene for å stabilisere kronen, ikke som et middel for å styre inflasjonen. Norge har gjennom lang tid hatt lav inflasjon og med dette som rettesnor for pengepolitikken, ville det kanskje ikke vært behov for en umiddelbar renteøkning. Disse medlemmer vil vise til Dok.nr.8:59(1997-1998) om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens definisjon av press i økonomien er økende kredittvekst, en rask vekst i eiendomsprisene, økende knapphet på arbeidskraft og stor tilflytting til sentrale strøk. Regjeringen foreslår å øke avgiften på elektrisk kraft selv om dette direkte gir seg utslag i prisstigningen. Høyere privat konsumetterspørsel og sterk prisstigning på fast eiendom vil i tillegg kunne bidra til økte investeringer, særlig i bolig og forretningsbygg, fremholder Regjeringen. Samtidig skriver Regjeringen at husholdningssektoren i flere år har hatt en betydelig finansiell sparing og at de er i en situasjon med nettofordringer som svarer til ca 50 % av årlige inntekter. Også foretakssektorens finansielle stilling synes bedre enn på 80-tallet. I meldingen uttrykkes:

       Disse medlemmer vil understreke at dagens situasjon på svært mange områder ikke kan sammenlignes med den på 80-tallet. Videre er det sentralt å påpeke at mange av presstendensene er politikerskapte, og at det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig og ikke økte skatte- og avgiftsbyrder på enkeltmennesker og næringsliv. Offentlig sektor har over lang tid, med stortingsflertallets velsignelse, fått vokse seg svært stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til svært rigide systemer og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer vil derfor anbefale regjeringen å iverksette en gjennomgående effektiviseringsplan for hele den offentlige sektor.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i sitt budsjettforslag for 1998 sist høst, jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998) foreslo et opplegg som var vesentlig bedre tilpasset behovene i norsk økonomi. Høyres budsjett var strammere enn forslagene fra Jagland- og Bondevik-regjeringene. Høyre foreslo en utgiftsvekst som var 6  mrd. kroner lavere enn Jagland-regjeringens forslag, og 10  mrd. kroner lavere enn Bondevik-regjeringens forslag. Samtidig foreslo Høyre et vesentlig lavere skatte- og avgiftsnivå, som ville bidratt til et mer moderat lønnsoppgjør i vår, ved at den samme reallønnsøkning etter skatter og avgifter kunne vært oppnådd med lavere nominelle tillegg. Videre gikk Høyre mot de bedriftsfiendtlige forslagene om økte sykelønnsutgifter for bedriftene og økt verdsetting av aksjer. Disse medlemmer mener historien nå har vist hvilket alternativ som hadde vært best for landet.

       Disse medlemmer mener det er symptomatisk for denne Regjeringen at finansministeren overfor Stortinget har uttalt at Regjeringens forslag i Revidert budsjett ikke er tilstrekkelige. At Regjeringen ikke klarer å dekke inn løpende utgiftsøkninger gjennom året, fremstilles som en forsiktig begynnelse på en innstrammingspakke. Regjeringen har gitt visse signaler om at den vil stramme inn mer i 1999-budsjettet.

       Disse medlemmer mener det haster med å gjennomføre innstrammingstiltak. Risikoen for at effekten av en innstramming først trår til for fullt etter at det er kommet et konjunkturomslag, øker dersom det ikke foretas reelle tiltak før i budsjettet for 1999.

       Disse medlemmer viser til Høyres fraksjonsmerknad i avsnitt 8.4 for en nærmere gjennomgang av Høyres forslag til endringer i statsbudsjettet for 1998. Sammenlignet med Regjeringens forslag, er hovedtrekkene i Høyres endringsforslag følgende:

       Disse medlemmer viser til at Høyres forslag til endringer i budsjettet vil gi en innstramming på ytterligere om lag 1/4 prosentpoeng målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren, basert på virkningene for 1998-budsjettet av forslagene. Helårsvirkningen av forslagene vil være om lag det dobbelte, når det også er tatt hensyn til helårsvirkningene av å gå mot forslagene om økt el-avgift og mineraloljeavgift m.m.

       Disse medlemmer vil peke på at en videreføring i 1999 av de endringer Høyre foreslår, vil innebære et betydelig strammere budsjett også for 1999, sammenlignet med en videreføring av Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene har lagt fram forslag til en « pakke ».

       Disse medlemmer viser til at to av forslagene i « pakken »; forslagene om innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger innenfor skatteloven og salg av statlige aksjer, er i tråd med Høyres politikk. Begge tiltakene kan ha en viss dempende effekt i økonomien, ved å bidra til økt sparing i privat sektor. En skattemessig likestilling av innskuddsbaserte og ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger vil videre føre til at langt flere ansatte i blant annet små og mellomstore bedrifter kan få et pensjonstilbud utover folketrygden. I dag står om lag 700.000 arbeidstakere uten noen form for slike tilbud. Forslaget om å selge ut statlige aksjer vil være et første skritt i retning av mindre statlig eierskap. Det vises i denne sammenheng også til disse medlemmers merknad om tjenestepensjon og salg av statlige aksjer andre steder i denne innstilling og i Innst.S.nr.252(1997-1998).

       Disse medlemmer har i avsnittet 5.1.2.3 uttrykt stor skepsis til forslaget om en konjunkturavgift på investeringer i bygg og anlegg. Disse medlemmer opprettholder denne skepsis, men konstaterer at forslaget fra sentrumspartiene om å unnta erverv av eksisterende bygg, nybygg i privat regi av barnehager, omsorgsboliger og sykehjem, samt nybygg i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, innebærer at enkelte av motforestillingene mot konjunkturavgiften kan tillegges mindre vekt.

       Disse medlemmer konstaterer at en postvis avstemming vil gi som resultat at Regjeringens forslag om bl.a. økt el-avgift, økt mineraloljeavgift, utvidet arbeidsgiverperiode og tvungen avsetningsordning, ikke vil bli vedtatt.

       Dermed har disse medlemmer fått gjennomslag for en rekke av de krav Høyre har stilt.

       Disse medlemmer konstaterer videre at en postvis avstemming vil innebære en svekkelse av budsjettet for 1998 på omlag 300-400 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på at Høyres hovedinnvending mot budsjettforslaget fra Regjeringen, var den manglende stramhet i finanspolitikken. Disse medlemmer har i denne innstilling fremmet forslag til et alternativt finanspolitisk opplegg som vil gi en innstramming på 98-budsjettet på 2 1/4 mrd. kroner, utover Regjeringens forslag. Virkningen på årsbasis vil være mer enn det dobbelte.

       Disse medlemmer mener 98-budsjettet burde vært langt strammere enn Regjeringens forslag, og finner det bekymringsfullt at Stortingets behandling vil gi et budsjett som er mindre stramt.

       Disse medlemmer konstaterer at pakkeforslaget fra sentrumspartiene vil gi en viss innstramming i finanspolitikken sett i forhold til det som ellers vil bli resultatet av Stortingets behandling. Disse medlemmer konstaterer videre at den foreslåtte konjunkturavgift vil gi en innstrammende effekt i årene som kommer, sett i forhold til resultatet av Stortingets behandling for øvrig.

       Disse medlemmer mener prinsipalt at innstrammingen i 98-budsjettet burde vært sterkere og hatt en annen innretning.

       Etter en samlet vurdering, med vekt på at pakken samlet sett vil gi en strammere finanspolitikk enn det som ellers vil bli resultatet, finner disse medlemmer likevel å kunne gi subsidiær støtte til pakkeforslaget fra sentrumspartiene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at norsk økonomi er solid med store overskudd både i statsfinansene og i de fleste bedrifter. Det er rom for å satse mer på rettferdig fordeling, miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er imidlertid så mye aktivitet og penger i omløp at det skaper pressproblemer i økonomien. Da må økonomien kjøles noe ned. Men innstramminger må rettes mot de som har mest fra før. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere innstramminger hvor de rikeste skal skjermes.

       Dette medlem mener at Regjeringa har lagt fram et budsjettopplegg som betyr at det i all hovedsak overlates til markedet å stramme inn økonomien. Da får vi rente- og prisoppgang. En slik innstramming er primitiv og usosial. Sosialistisk Venstreparti ønsker et finanspolitisk strammere opplegg og med en helt annen profil enn Regjeringa. De innstramminger som Regjeringa legger opp til vil først og fremst ramme folk flest, særlig gjennom redusert aktivitetsnivå i kommunene. Dette medlem kan bare akseptere innstramminger som samtidig opprettholder høy sysselsetting og gir bedre fordeling.

       Veksten i privat forbruk ligger an til å bli meget høyt i år, anslaget er på 4 %, mens veksten i fastlands-BNP anslås til 3,5 %. Også i år anslås veksten i offentlig forbruk å bli lavere enn veksten i BNP, nemlig 2 %. Veksten i privat forbruk er altså større enn veksten i økonomien, mens veksten i offentlig forbruk er lavere. Derfor vil dette medlem rette innstrammingene mot de som har mest i privat sektor. I tillegg kan store offentlige investeringsprosjekter innen forsvaret og oljesektoren reduseres. I all hovedsak legger dette medlem opp til å skjerme offentlig sektor fra innstramminger. I dette medlems budsjettopplegg er det rom for å legge opp til økte inntekter for kommunene, og likevel ende opp med en bedre budsjettbalanse enn Regjeringa.

       Det er to hovedmåter å stramme inn økonomien på. Den ene er å redusere offentlig forbruk. Den andre er å redusere privat forbruk. Sosialistisk Venstreparti velger å stramme inn i privat forbruk blant de som har mest for å gi rom for at kommunene kan løse sine velferdsoppgaver og for at store lønnstakergrupper ikke skal få « spist opp » lønnstilleggene.

       Dette medlem legger opp til endringer i budsjettet som vil gi en innstramming på ytterligere snaut 0,2 prosentpoeng målt ved den olje-, rente,- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Det er viktig å starte innstramminger nå for erfaringsmessig tar det tid før finanspolitiske innstramminger får effekt på økonomien. Ventes det for lenge med å sette bremsene på risikerer enn at innstrammingene får effekt først når høykonjunkturen er over og markedet er i ferd med å sende økonomien ned i en lavkonjunktur. Da vil finanspolitikken bare gjøre vondt verre, ved å forsterke nedgangskonjunkturen. Det er også viktig å ikke stramme inn for mye, slik at ledigheten igjen begynner å øke. Både fordeling, tidspunktet og doseringsmengde av innstrammingene er altså viktig, og Regjeringa klarer ingen av delene.

       Dette medlem viser til at regjeringspartiene i sluttfasen av budsjettforhandlingene la fram en pakke av innstrammingstiltak de ba om tilslutning til. Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte denne pakka fordi den innebærer en ytterligere høyredreining av budsjettopplegget.

       Sentrumspartiene foreslår å skattesubsidiere innskuddsbaserte pensjonsordninger, og foregriper dermed innstillingen fra en arbeidsgruppe nedsatt av deres egen finansminister som skal komme 15. august. Ytterligere skattesubsidiering av de som har økonomisk evne til egne pensjonsordninger undergraver Folketrygdens omfordelende posisjon. Regjeringspartienes håp er at en slik ordning skal føre til økt sparing, og slik bidra til redusert press i økonomien. Det er høyst tvilsomt om ordningen vil ha en slik effekt. Sannsynligvis vil tiltaket bare føre til en flytting av sparepenger fra mindre gunstige spareordninger.

       Sentrumspartiene foreslår å selge statsaksjer for 0,5 mrd. kroner i 1998. Sosialistisk Venstreparti er generelt skeptisk til privatisering av statlig eiendom, men det er særlig grunn til å være mot slik det legges opp til i dette tilfellet. Ved å kaste fram dette i slutten av budsjettforhandlingene, uten forutgående diskusjon og uten å informere ansatte og ledelse i bedriftene i tråd med det som er spillereglene i arbeidslivet, viser sentrumspartiene at de står for uryddig statlig eierskap.

       Forslaget vil kun gi en engangsinntekt. Vi har ikke noen likviditetskrise i Staten, snarere tvert imot. Om så var kunne midler vært hentet inn fra Statens Petroleumsfond. Inntektene fra dette salget vil bedre budsjettbalansen et år og gi økte inntekter for Statens Petroleumsfond. Det lett komiske ved forslaget er at ved å selge statlige aksjer vil sentrumspartiene gjøre at Petroleumsfondet kommer til å kjøpe flere aksjer for staten. I tillegg er det heller ikke kjent i komiteen hvilke selskaper det planlegges aksjesalg i.

       Sentrumspartiene foreslår som en del av pakka å øke CO₂-avgifta på sokkelen med 18 øre. Et døgn før dette ble foreslått behandlet i finanskomiteen en proposisjon om grønne skatter hvor sentrumspartiene ikke foreslo å gjøre noe med CO₂-avgiftas størrelse. Det er også paradoksalt å foreslå økningen bare på sokkelen, hvor avgiften er høyest fra før, og hvor en stor del av avgiften betales av Staten gjennom lavere skatt på grunn av redusert overskudd i sektoren.

       For øvrig vises det til Sosialistisk Venstrepartis merknader om grønn skatt i Innst.S.nr.247(1997-1998).

       Sentrumspartiene foreslår et opplegg for en konjunkturavgift for nybygg som har flere betenkelige sider. Sosialistisk Venstreparti mener at fritaket fra slik avgift må omfatte større deler av Distrikts-Norge enn Nord-Troms og Finnmark. Sosialistisk Venstreparti kan heller ikke akseptere at kommunene ytterligere skal rammes ved at de nå må betale slik avgift på byggeaktiviteter som for eksempel skoler. Sosialistisk Venstreparti konstaterer også at ved å unnta eksisterende bygg og anlegg fra avgiften bidrar sentrumspartiene til en prisøkning på disse og dermed en formuesøkning for eierne.

       Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.