3.1 Hovudtrekk ved norsk økonomi

3.1.1 Samandrag

       Norsk økonomi er nå inne i det sjette året i en sterk og bredt basert konjunkturoppgang. Oppgangen i 1997 var i første rekke knyttet til høye investeringer i fastlandsøkonomien og i oljevirksomheten, i tillegg til stor etterspørsel fra husholdningene. Ifølge reviderte nasjonalregnskapstall, som ble lagt fram i slutten av april, var BNP-veksten for Fastlands-Norge 4,1 % i 1996 og 3,8 % i 1997. Oppgangen i fjor ble dermed betydelig sterkere enn anslått i Tilleggsproposisjonen, hovedsakelig som følge av høyere investeringer i Fastlands-Norge enn tidligere anslått.

       I tilleggsproposisjonen ble det lagt til grunn at høykonjunkturen i norsk økonomi ville fortsette i 1998, selv om det ble anslått at veksttakten ville avta noe. Flere forhold trekker nå i retning av at en slik konjunkturavmatning er mindre sannsynlig på kort sikt. Ny informasjon de siste månedene indikerer at den sterke veksten i etterspørselen fortsetter i inneværende år og at veksten kan bli sterkere enn tidligere antatt. Blant annet tyder en meget sterk vekst i sysselsettingen i 1. kvartal og høy skatteinngang til det offentlige på høy aktivitet i norsk økonomi.

       Det er gjort nærmere rede for konjunktursituasjonen i meldingen avsnitt 2.1.1 der bl.a. det private forbruket, igangsettingen av nye boliger, eksporten av tradisjonelle varer, lønnsveksten og konsumprisene er gitt særskilt omtale.

Nærare om arbeidsmarknaden

       Den sterke veksten i norsk økonomi har ført til en markert bedring i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen økte med 184.000 personer eller 9 % fra 1993 til 1997 og arbeidsledigheten avtok med 45.000 personer.

       I fjor økte sysselsettingen i gjennomsnitt med hele 62.000 personer. Dette er den sterkeste veksten siden 1986. Oppgangen var særlig stor innen bygge- og anleggsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og varehandel. Sysselsettingen innen industri og kommunal tjenesteyting har også fortsatt å øke. Fra 1996 til 1997 økte antall sysselsatte personer med 8.000 i industrien og med 13.000 i kommunal tjenesteyting.

       Sysselsettingsveksten har fortsatt i år, med en oppgang på hele 64.000 personer fra 1. kvartal i fjor til i år ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå. Dette er vesentlig mer enn tidligere lagt til grunn. Samtidig har tilgangen av ledige stillinger økt enda noe mer de siste månedene enn gjennom fjoråret. Dette tyder på fortsatt meget stor etterspørsel etter arbeidskraft. Høyere skatteinngang hittil i år enn i fjor på samme tid trekker i samme retning. Anslått sysselsettingsvekst er oppjustert med nesten 20.000 personer sammenliknet med Tilleggsproposisjonen, til i overkant av 50.000 i 1998. I 1999 anslås det foreløpig en økning på 30.000 personer.

       Arbeidsmarkedet er nærmere omtalt i meldingen avsnitt 2.1.2.

Utsiktene for 1998 og 1999 og mellomlangsiktige framskrivingar

       Tabell 2.1 i meldinga oppsummerer de økonomiske utsiktene for 1998 og 1999. I tabellen presenteres det også mellomlangsiktige framskrivinger av mer teknisk karakter for årene 2000-2002. Anslagene og framskrivingene er omtalt i meldingen hhv. avsnitt 2.1.3 og 2.1.4.

Nærare om uvissa i den makroøkonomiske utviklinga

       Anslagene i meldingen er basert på den informasjon Finansdepartementet nå har om de økonomiske utsiktene. Anslag for den makroøkonomiske utviklingen i årene framover vil være svært usikre. Det er i meldingen avsnitt 2.1.5 gjort nærmere rede for usikkerheten knyttet til den makroøkonomiske utviklingen.

3.1.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om hovudtrekka ved norsk økonomi til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at situasjonen i norsk økonomi ved revideringen av 1998-budsjettet er preget av økende presstendenser, knapphet på arbeidskraft i en rekke bransjer og fare for ny pris- og kostnadsvekst med tap av konkurranseevne og økte boliglånsrenter.

       Disse medlemmer viser til at vi er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Sysselsettingsveksten for i år anslås til vel 50.000 personer, det er nær en dobling i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet. Fra 1993 til 1998 vil sysselsettingen øke med mer enn 235.000 personer. Disse medlemmer viser til at den demografiske tilveksten i samme periode har vært om lag 75.000 personer. Dette er en sterkere sysselsettingsvekst over en femårsperiode enn det vi hadde midt på 1980-tallet.

       Disse medlemmer mener den kraftige sysselsettingsveksten viser at vi har et fleksibelt arbeidsmarked og at den aktive utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken som ble ført fra begynnelsen av 1990-tallet har vært riktig. Det er også et nytt trekk de siste årene at det nordiske felles arbeidsmarked reelt sett gir gunstige bidrag til å avhjelpe presset i det norske arbeidsmarkedet. Mye taler for at den kraftige veksten i arbeidstilbudet vil avta i årene som kommer og at sysselsettingsveksten dermed vil komme mer på linje med den demografiske veksten i arbeidsstyrken. Disse medlemmer mener det ytterligere understreker behovet for en strammere finanspolitikk, som bygger opp under en inntektspolitikk med moderate lønnstillegg.

       Disse medlemmer viser til at pris- og kostnadsveksten øker. Det ligger an til en markert sterkere lønnsvekst hos oss enn hos våre handelspartnere. Konkurranseevnen målt med relative lønnskostnader svekket seg svakt i fjor. Med en årslønnsvekst på 6 % eller mer i år, ventes en markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Fortsetter denne utviklingen kan vi tape tusener av arbeidsplasser i den konkurranseutsatte industrien som er bygd opp på 1990-tallet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens egne beregninger i Revidert nasjonalbudsjett over den økende lønnsveksten derfor er sterkt foruroligende. Med sterkere lønnsvekst enn det Regjeringen la til grunn i sitt forhøyede anslag i Revidert nasjonalbudsjett, er det ytterligere grunn til uro.

       Disse medlemmer viser til at prisveksten i Norge har vært lav i flere år og om lag på linje med prisveksten i EU. For 1998 har Regjeringen justert opp veksten i konsumprisene fra 2 1/4 % i nasjonalbudsjettet til 2,6 % i Revidert nasjonalbudsjett. Sterkere lønnsvekst i 1998 enn det Regjeringen la til grunn i revidert nasjonalbudsjett vil økt prisveksten ytterligere, og den sterke lønnsveksten vil bidra til sterkere prisvekst framover. Disse medlemmer mener vi dermed står i fare for å komme i en situasjon med en særnorsk prisvekst om ikke finanspolitikken strammes til og inntektspolitikken tilpasses vår konkurransesituasjon.

       Disse medlemmer mener at presstendensene har blitt klart sterkere siden behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. Arbeiderpartiet mener derfor at situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Dette er viktig for å opprettholde sysselsettingen og velferden på sikt og for å sikre fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener at finanspolitikkens bidrag til styringen av norsk økonomi vil være avgjørende for en videreføring av Solidaritetsalternativet.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre merkar seg tendensane til press i økonomien. Desse medlemene merkar seg at Regjeringa møter situasjonen med finanspolitisk innstramming og investeringsdempande tiltak.

       Desse medlemene syner til at veksten i oljeinvesteringane er anslått å bidra til ein auke i den samla etterspørselsimpulsen retta mot fastlandsøkonomien på omlag 3/4 prosentpoeng i 1998. Anslaget for veksten i petroleumsinvesteringane frå 1997 til 1998 er oppjustert frå 1,3 % i Tilleggsproposisjonen til 13,5 % i denne meldinga. Desse medlemene merkar seg at dersom ikkje Regjeringa hadde beslutta å forskyve investeringane, kunne veksten ha blitt om lag 20 %.

       Desse medlemene merkar seg at Regjeringa i denne situasjonen gjer framlegg om ein budsjettrevisjon med sosial profil. Under budsjettbehandlinga sist haust fekk Regjeringa gjennomslag for kontantstøtte og auke i minstepensjonen. I samband med Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringa m.a. prioritert auka satsing på psykiatri og kreftbehandling.

       Desse medlemene vil i tillegg peike på at følgjande område vil ha ein positiv verknad med tanke på å dempe kjøpekrafta og oppretthalde ei stramheit i budsjettet:

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen foreslår konjunkturavgift, tvungen avsetningsordning, økt elavgift og økt mineraloljeavgift, og kan ikke med sin beste vilje se antydninger til sosial profil i disse forslagene. Det vedtatte budsjett har en sosial profil, jf. bl.a. kontantstøtte og økning i minstepensjonene, men forslaget til revisjon av budsjettet blir ikke mer sosialt av at disse tiltakene selvsagt videreføres. Revisjonen i seg selv består bl.a. i økte avgifter som rammer i blinde, helt uten sosial innretning.

       Disse medlemmer konstaterer videre at regjeringspartiene brått finner det nødvendig å distansere seg fra Regjeringens forslag til budsjettrevisjon gjennom fremleggelse av nye punkter som dels er klart i strid med Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer noterer seg at ny sentrumspolitisk erkjennelse kan melde seg plutselig, og vil bemerke at det opplagt er fornuftig å redusere statens utgifter utover det Regjeringen har foreslått. Slik reduksjon er det imidlertid i høy grad nødvendig å ha som rettesnor for statsbudsjettet for 1999. Når det gjelder salg av statsaksjer vises til merknad under avsnitt 24.1.1 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Disse medlemmer har lenge vært opptatt av skattemessig likebehandling av ydelses- og innskuddsbasert tjenestepensjon, og hilser med glede at også sentrumspartiene nå varsler støtte til dette syn.

       Disse medlemmer konstaterer videre at sentrumspartienes forslag om å ville innføre en konjunkturavgift på 5 % for nybygg og nye anlegg er mindre ille enn innføring av konjunkturavgift også for eksisterende bygg, men viser for øvrig til Fremskrittspartiets generelle merknader hvor dette er omtalt.

       Disse medlemmer mener at sentrumspartienes forslag om å øke CO₂-avgiften på norsk sokkel fra 1. juli 1998 vitner mer om øyeblikkets hunger etter mer av fiskalitetens velsignelser enn om miljøengasjement.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under avsnitt 2.2.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.

3.2 Internasjonal økonomi

3.2.1 Samandrag

       Den økonomiske veksten internasjonalt ventes å bli svakere i 1998 og 1999 enn lagt til grunn i Tilleggsproposisjonen. Dette må ses i sammenheng med den økonomiske krisen i Asia, som ble langt alvorligere enn antatt i fjor høst. De økonomiske virkningene for Nord-Amerika og Europa ventes riktignok å bli nokså små ved at virkningene via utenrikshandelen trolig vil bli moderate. I tillegg ventes indirekte virkninger av krisen å bidra til høyere innenlandsk etterspørsel enn tidligere lagt til grunn. Utsiktene for den japanske økonomien er imidlertid betydelig svekket. Samlet sett ventes BNP-veksten for industrilandene å bli 1/4 prosentpoeng lavere både i 1998 og 1999 enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen. For Norges handelspartnere i gjennomsnitt, der europeiske land utgjør en større andel, er anslagene for BNP-veksten i 1998 og 1999 uendret sammenliknet med tilleggsproposisjonen.

       Anslagene for arbeidsledigheten i industrilandene er bare svakt oppjustert.

       Ledigheten i USA ventes å holde seg lav de nærmeste årene, og anslagene er lite endret siden tilleggsproposisjonen. I Europa legges det til grunn at arbeidsledigheten vil falle noe raskere enn tidligere antatt. Særlig ventes en mer positiv utvikling i de nordiske landene å bidra til dette.

       Prisstigningen hos Norges handelspartnere anslås lavere enn i tilleggsproposisjonen og ventes i 1998 å holde seg på samme nivå som de siste par årene, dvs. 1  3/4 %. I 1999 ventes konsumprisene å øke med om lag 2 %.

       Det er flere usikkerhetsfaktorer som kan gi en svakere økonomisk utvikling enn lagt til grunn. Særlig kan utviklingen i Japan bli langt svakere enn ventet. På den annen side kan også BNP-veksten bli høyere enn anslått for inneværende år, særlig i USA der en ennå ikke har sett klare tegn til den avmatningen av BNP-veksten som ventes. Dersom BNP-veksten i USA skulle bli vesentlig høyere enn lagt til grunn i år, kan tilstramminger i den økonomiske politikken for å unngå at inflasjonen tiltar føre til sterkere fall i den økonomiske aktiviteten i 1999 enn anslått.

       Den økonomiske politikken i industrilandene har den senere tiden vært preget av stram finanspolitikk kombinert med nøytral eller ekspansiv innretting av pengepolitikken. Det ventes at finanspolitikken i Europa og USA vil bli nokså nøytral i årene framover. På den annen side er Japan utsatt for et betydelig internasjonalt press for å stimulere økonomien ved hjelp av finanspolitiske tiltak.

       For industrilandene sett under ett ventes en svak innstramming i pengepolitikken i årene framover og dermed høyere pengemarkedsrenter. Det ventes at den europeiske sentralbanken vil gjennomføre visse innstramminger når den får ansvaret for den felles europeiske pengepolitikken i 1999. Dette må ses i sammenheng med behovet for å skape tillit til den nye valutaen og med at den økonomiske veksten ventelig vil ta seg ytterligere opp. I USA og Japan ventes ingen pengepolitiske endringer av betydning de nærmeste par årene.

       Det er gjort nærmere rede for den internasjonale økonomiske utviklingen i meldingen avsnitt 2.2 hvor USA, Japan, Tyskland, det øvrige Kontinental-Europa, Storbritannia og Norden er gitt særskilt omtale.

3.2.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om internasjonal økonomi til orientering.

       Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at internasjonalisering og globalisering av økonomien er en trussel mot norsk økonomi. Avtalen om Multilateral Agreement on Investment, MAI har vært fremforhandlet i løpet av tre år av de 29 rikeste landene i verden. Avtalen ble kjent ved en tilfeldighet i Canada i fjor vår. På grunn av store protester i en rekke land har nå forhandlingene tatt en pause til oktober 1998.

       Avtalen skulle vært underskrevet av statsministeren den 28. april 1998, men undertegnelsen ble utsatt fordi man trengte en « tenkepause ».

       Hva er så MAI? Jo, det er en avtale som skal sørge for at multinasjonale selskaper skal ha full beskyttelse for sine investeringer i et land etter beste vilkår, som det heter. Ikke på like vilkår med nasjonale selskaper, men bedre vilkår. Regjeringen i et land, samt nasjonalforsamlingen, forplikter seg til å legge forholdene til rette for disse selskapene og vedta de lover som er nødvendig. Dersom det er tvist om landets myndigheter oppfyller avtalen skal en domstol avgjøre tvisten og det blir neppe til nasjonalstatens fordel. Dette medlem viser til at det videre heter i avtalen at senking av standarder ikke bør anvendes. Altså er det fritt fram for lavere arbeids- og miljøstandarder, samt lønnsnivå. Det er heller ingen begrensning i å kjøpe opp kultur, les media, og da har man full kontroll. Avtalen kan ikke sies opp før det er gått fem år og en avtalepart kan ikke tre ut før etter 15 år etter oppsigelse. Altså er man bundet i 20 år. Ingen områder er beskyttet for å bli oppkjøpt i og med bestevilkårsprinsippet. Og det er klart at naturressurser, land, eiendom, fiskeindustri m.m. ligger fritt åpent for oppkjøp.

       Dette medlem mener at det dreier seg om et nytt globalt totalitært system hvor den internasjonale kapital søker økonomisk og politisk verdensherredømme. Det er de fritt valgte regjeringer som gir sine borgeres rettigheter og sine lands frihet til internasjonale konsern.

       Dette medlem er dypt bekymret over fraværet av debatt her i Norge om denne avtalen. Dersom denne da blir undertegnet av Regjeringen og ratifisert av Stortinget vil vårt arbeid som politikere og som budsjettansvarlige i framtiden være bortkastet.

3.3 Finans- og valutamarknadene

3.3.1 Samandrag

       De internasjonale valuta- og finansmarkedene har det siste året vært preget av den finansielle krisen i Asia, der valuta- og aksjekursene i de mest berørte landene falt kraftig i siste halvdel av 1997.

       Krisen bidro også til korreksjoner i aksjemarkedene i USA og Europa i slutten av oktober 1997, samt en viss ustabilitet de påfølgende månedene. I 1997 sett under ett steg imidlertid kursene meget sterkt, og denne utviklingen har fortsatt i inneværende år. Aksjeverdiene i USA og Europa er nå svært høye historisk sett. IMF og andre institusjoner har pekt på muligheten for at det kan skje nye korreksjoner, særlig hvis presset i den amerikanske økonomien tiltar ytterligere og fører til pengepolitiske tilstramminger. I Japan har børsverdiene utviklet seg svakt siden sommeren 1997, noe som kan tilskrives den generelt svake utviklingen i japansk økonomi.

       Krisen i Asia har bidratt til lavere råvare- og importpriser i industrilandene. Dette har ført til lavere inflasjonsforventninger og reduserte obligasjonsrenter.

       De kortsiktige rentene har vært relativt stabile i lang tid i USA og Japan. Dette avspeiler at innretningen av pengepolitikken i disse landene har vært uendret. For USA er det grunn til å anta at pengepolitikken ville ha vært strammet til uten Asia-krisen. Etter at Bundesbank økte den viktigste signalrenten, reporenten, i oktober 1997, har de kortsiktige rentene i Tyskland og andre kjerneland i ERM-samarbeidet lagt seg på et noe høyere nivå.

       I valutamarkedene har den generelle styrkingen av amerikanske dollar i forhold til de øvrige hovedvalutaene, japanske yen og tyske mark, fortsatt.

       Forholdene i det europeiske valutamarkedet har vært relativt stabile det siste året. Det kan ikke utelukkes at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil legge mindre vekt på utviklingen i eurokursen ved utformingen av pengepolitikken enn tilfellet har vært med Bundesbank, fordi euro-sonen som helhet vil bli en langt mer lukket økonomi enn dagens Tyskland. Dette kan i så fall bidra til større kursbevegelser mellom hovedvalutaene i verden.

       Kronekursen, målt mot ECU-indeksen, har svekket seg fra vel 101 ved årsskiftet til 103,3 13. mai. Til sammenlikning var gjennomsnittet for kronekursen 100,3 i 1997 og 102,5 i 1996. Kronekursen er generelt følsom overfor endringer i oljeprisen, og svekkelsen siden årsskiftet skyldes antakelig i hovedsak den lave oljeprisen.

       Pengemarkedsrentene har økt fra knapt 4 % ved årsskiftet til knapt 4,5 % 13. mai. Det må ses i sammenheng med svekkelsen av den norske kronen og hevingen av de administrerte rentene i Norges Bank 19. mars med 1/4 prosentpoeng. Rentedifferansen mot tyske pengemarkedsrenter har, som følge av den norsk renteøkningen, steget fra 0,1 prosentpoeng til 0,6 prosentpoeng siden årsskiftet.

3.3.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om finans- og valutamarknaden til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at mangel på finanspolitisk innstramming i Revidert nasjonalbudsjett har ført til svekket tillit til norsk økonomi i finans- og valutamarkedene. Etter en klar svekkelse av kronekursen måtte Norge Bank sette opp den administrerte renten med 1/2 prosentpoeng for å stabilisere kronekursen. Disse medlemmer viser til at bankene på bakgrunn av dette har varslet økte utlånsrenter på opptil rundt 1 prosentpoeng. Dette representerer en relativt betydelig renteøkning. Disse medlemmer mener at finanspolitikken er selve bærebjelken for å stabilisere økonomien. Mangel på finanspolitisk styring innebærer at det blir vanskelig for pengepolitikken og inntektspolitikken å levere sine bidrag til en forsvarlig økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener at Regjeringen må bære hovedansvaret for den svekkede tilliten til norsk økonomi som har oppstått i finans- og valutamarkedene. Disse medlemmer mener at økte renter er en dårlig måte å drive innstramming på ut fra de uheldige fordelingsvirkninger dette medfører.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at tilliten til norsk økonomi er blitt svekket også etter fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett. Bakgrunnen var i stor grad at markedet vurderte forslagene i Revidert nasjonalbudsjett som et dårlig svar på de utfordringer norsk økonomi nå står overfor, blant annet som følge av et ekspansivt lønnsoppgjør og en svekket oljepris. For å opprettholde kronekursen satte Norges Bank opp renten med 1/2 prosentpoeng, i tillegg til den omtalte renteheving på 1/4 prosentpoeng 19. mars. Sammen med Regjeringens innstramming i risikovektingen av boliglån, førte dette til at bankene har varslet renteøkning på utlån med 3/4 til 1 prosentpoeng.

       Disse medlemmer mener Regjeringen dermed har overlatt styringen av hvor innstrammingene i norsk økonomi skal finne sted, til markedet. Dersom Regjeringen i stedet hadde lagt frem et revidert budsjett med tilstrekkelig stramhet, ville den selv kunne påvirket hvilke grupper og sektorer den ønsket å skjerme fra en generell innstramming. Disse medlemmer noterer seg også at Regjeringen i stor grad velger å overlate styringen til markedet, ved å unnlate innstramming i finanspolitikken og dermed legge grunnlaget for en renteøkning.

       Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil streke under at den norske valutapolitikken har vore vellukka etter at den vart lagt om frå 10. desember 1992. Valutapolitikken har etter den tid vore basert på ein fleksibel « fastkurspolitikk » i høve til ECU. I samsvar med instruksen til Norges Bank har ein innan avgrensa svingingsrammer lukkast i å halde ei låg rente og ein låg inflasjon, utan at krona har kome i sterkt press i nokon retning.

       Desse medlemene vil streke under at presset i økonomien, og spesielt den avgrensa tilgangen på ny arbeidskraft, saman med låg oljepris, har innverknad på tilliten til norsk økonomi. Dette legg eit ansvar både på Regjeringa og på Stortinget om eit ansvarleg samarbeid av omsyn til tilliten til norsk økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at den norske krone har svekket seg betydelig gjennom den senere tid, hvilket førte til at Norges Bank hevet renten for å stabilisere den norske kronen. Dette er en konsekvens av det gjeldende pengepolitiske regime, som altså fremtvinger bruk av renten ene og alene for å stabilisere kronen, ikke som et middel for å styre inflasjonen. Norge har gjennom lang tid hatt lav inflasjon og med dette som rettesnor for pengepolitikken, ville det neppe vært behov for en umiddelbar renteøkning. Disse medlemmer vil vise til at det ikke er usannsynlig at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil legge mindre vekt på utviklingen i eurokursen ved utformingen av pengepolitikken enn tilfellet har vært med Bundesbank, fordi eurosonen som helhet vil bli en langt mer lukket økonomi enn dagens Tyskland. Dette kan i så fall bidra til større kursbevegelser mellom hovedvalutaene i verden, noe som igjen kan komme til å påvirke den norske kronen i større grad. Ved Regjeringens erklærte mål om å knytte den norske kronen til euro, vil fastkurspolitikkens ulemper bare forsterke seg. Disse medlemmer vil derfor vise til Dok.nr.8:59(1997-1998) fra Siv Jensen, Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at faren for ytterligere renteøkninger ikke er over. Finanspolitikken er nå det eneste politiske styringsmiddel vi kan bruke for å sikre fortsatt lav rente, stabil kronekurs og demping av aktivitetsnivået i økonomien. Dette medlem mener at Regjeringas finanspolitiske opplegg ikke gir et tilstrekkelig bidrag til å holde renta på et fortsatt lavt nivå. Regjeringa vil stramme inn i kommuneøkonomien, men det er i privat sektor at veksten nå er særlig sterk.

       Dette medlem merker seg Regjeringas analyse av at eurokursen vil svinge mer enn det som har vært tilfellet med tyske mark. Hvis krona bindes til å følge eurokursen må vi altså vente større svingninger i kronekursen. Det vil bidra til mer ustabile rammevilkår for de deler av norsk næringsliv som har sine konkurrenter utenfor euro-området.

3.4 Nærare om petroleumsverksemda

3.4.1 Samandrag

       Flere analyser av tilbuds- og etterspørselsforhold framover i 1998 tyder på at det, til tross for de vedtatte produksjonsbegrensningene i OPEC-landene og enkelte andre produsentland, fortsatt vil være et tilbudsoverskudd av råolje gjennom store deler av 1998. Gjennomsnittlig oljepris har hittil i år vært 105 kroner pr. fat.

       Det er svært usikkert hvordan etterspørselen og tilbudet av råolje vil utvikle seg i 1999. Dersom oljeprisen holder seg på et lavt nivå gjennom hele 1998, kan det tenkes at OPEC-landene vil fortsette å begrense produksjonen inn i 1999. Dersom oljeprisen stiger utover i 1998, er det mer sannsynlig at OPEC vil øke produksjonen i forhold til de vedtatte produksjonsbegrensningene. For 1999 er det derfor bare lagt til grunn en moderat økning i oljeprisen til 115 kroner pr. fat. Fra 2000 til rundt 2010 er det lagt til grunn en oljepris på 120 1998-kroner. Deretter er det beregningsteknisk forutsatt et fall i oljeprisen på 20 1998-kroner som følge av Kyoto-avtalen.

       Utviklingen i petroleumssektoren er videre omtalt i meldingen avsnitt 2.4 hvor det bl.a. er redegjort for statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og totalformuen definert som nåverdien av nettokontantstrømmen.

       I St.prp. nr. 52 (1997-1998) er det redegjort for forskyvningen av investeringer på sokkelen. Boks 2.4 i meldingen gir en kort gjennomgang av begrunnelsen for forskyvningene, hvordan de er gjennomført og hvilke konsekvenser dette har for den anslåtte utviklingen i oljeinvesteringene. I St.prp. nr. 65 (1997-1998) er det gitt en nærmere omtale av kostnads- og prosjektutviklingen på Kårstø og kostnadsoverskridelsene ved utbyggingen av Balderfeltet.

3.4.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om petroleumsverksemda til orientering.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at dette tilsier at behovet for stram finanspolitikk ikke bare er knyttet til dagens høye temperatur i norsk økonomi, men også er viktig for å ivareta framtidige forpliktelser. Ved siden av at det i fremtiden må tæres på oljeformuen, vil et sterkt norsk næringsliv være avgjørende for å sikre velferden. Flertallet understreker at finanspolitikken må innrettes slik at konkurranseevnen ikke svekkes i forhold til andre land.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at fallet i oljeprisene illustrerer den usikkerhet som er knyttet til verdien av Norges oljeformue. Kyoto-avtalen ventes også å føre til en varig reduksjon i oljeprisen.

       Dette kan, ifølge beregninger fra Regjeringen, representere et fall i oljeprisen på 15-20 % på sikt, noe som tilsvarer et fall i årlig realdisponibel inntekt for Norge i størrelsesorden 15-20 mrd. kroner.

       Flertallet mener behovet er stort for å bygge opp oljefondet, slik at vi blir i stand til å møte de betydelige kostnadene som vil komme på lengre sikt, knyttet blant annet til fremtidige pensjonsforpliktelser og økte utgifter til eldreomsorg.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til behandlingen av St.prp. nr. 52 (1997-2089).

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at en finanspolitikk innrettet slik at konkurranseevnen ikke svekkes, også må omfatte et skatte- og avgiftsnivå som ikke er vesentlig høyere enn i andre land.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at veksten i oljeinvesteringane er stipulerte til å gje ein auke i den samla etterspørselsimpulsen, retta mot fastlandsøkonomien, på om lag 3/4 prosentpoeng i 1998. Anslaget for veksten i petroleumsinvesteringane frå 1997 til 1998 er oppjusterte frå 1,3 % i tilleggsproposisjonen til 13,5 % i denne meldinga. Desse medlemene har merka seg at dersom ikkje Regjeringa hadde beslutta å skyva investeringane ut i tid, kunne veksten vorte om lag 20 %

       Desse medlemene vil streka under at den demping av oljeinvesteringane, slik Regjeringa har lagt opp til, er eit av dei aller sterkaste verkemiddel ein har for å motverka ei overoppheting av økonomien.

       Desse medlemene viser til at uvissa, knytt til oljeprisutviklinga, har vore særleg stor den siste tida. Desse medlemene vil streke under at budsjettilskotet frå petroleumsfondet er redusert med om lag 6,5  mrd. kroner i Revidert nasjonalbudsjett i høve til det som vart vedteke i haust. Desse medlemene vil vise til at det er eit mål for regjeringspartia å redusere oljeavhengigheten, og at avsetjinga i oljefondet er stor nok til å møte framtidige forpliktelsar.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått inn for å redusere oljeutvinningstempoet ved hver budsjettbehandling over flere år. Begrunnelsen har vært både økonomisk og økologisk. Et lavere utvinningstempo ville bidratt til en høyere oljepris og mindre utslipp av CO₂. Økonomisk har det høye utvinningstempoet dreid ressurser fra fastlandsøkonomien og gjort oss mer sårbare fordi utviklingen i en næring, petroleumsnæringen, har fått en så dominerende betydning for norsk økonomi. Det høye investeringsnivået i Nordsjøen har et betydlig ansvar for presset i økonomien. Det er derfor merkelig at de samme partier som konkurrerer mest om å gi utrykk for bekymring for presset i norsk økonomi er de samme partier som er ansvarlig for det høye investeringsnivået.

       Dette medlem er tilfreds med at Regjeringa nå legger opp til å forskyve investeringene på sokkelen. Regjeringa bør følge opp med å legge opp til et varig lavere investeringsnivå og utvinningstempo.

       Dette medlem vil derfor anbefale Regjeringa at det opprettes et nytt tempoutvalg som skal komme med langsiktige anbefalinger om et økologisk og økonomisk bærekraftig utvinningstempo. Behovet for et slikt utvalg har blitt aktualisert av de siste tiders overinvesteringer og kostnadsoverskridelser på sokkelen, lavere oljepris og ikke minst Kyotoavtalen om reduksjon av globale klimagasser.