4.1 Finanspolitikken

4.1.1 Samandrag

Hovudtrekk i budsjettpolitikken

       Hovedtrekkene i budsjettpolitikken for 1998 er omtalt i meldingens avsnitt 3.3.1. Det vises også til omtalen av statsregskapet for 1997 og gjennomløsningen av finanspolitikken i 1998 i meldingen hhv. avsnitt 3.1.2 og 3.1.3.

Utviklingstrekka i statsfinansene på mellomlang sikt

       Finansdepartementet har tidligere laget framskrivinger av statsbudsjettet for perioden 1999-2001. De tekniske framskrivingene, som ikke gir uttrykk for de politiske prioriteringene som Regjeringen vil legge til grunn i perioden, er nå oppdatert og forlenget til år 2002. Følgende hovedforutsetninger lagt til grunn:

-	En oljepris på 113 1998-kroner pr. fat i 1999 og 120 kroner pr. fat i de påfølgende årene.

-	En reell, underliggende utgiftsvekst på 1 % i hvert av årene.

-	Et uendret reelt skatte- og avgiftsnivå fra 1999.

       Med disse forutsetningene anslås det oljekorrigerte budsjettunderskuddet å synke fra 12,9 mrd. kroner i 1998 til om lag 9 mrd. kroner i 2002.

       Stigende skatte- og avgiftsinntekter fra petroleumsvirksomheten og overføringer fra SDØE, samt lavere investeringer, bidrar til å øke statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fra knapt 60 mrd. kroner i 1998 til 136 mrd. kroner i 2002.

       Etter loven om Statens petroleumsfond skal nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten i sin helhet tilfalle fondet. Det er lagt opp til å overføre et beløp fra fondet til statskassen som tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet. Statsbudsjettet går etter dette i balanse.

       Den årlige nettoavsetningen i Statens petroleumsfond tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fratrukket overføringen til statskassen. Allerede opparbeidet kapital forventes å gi en avkastning i form av renter og utbytte. Inklusive renter og utbytte anslås overskuddet i Statens petroleumsfond å stige fra vel 52 mrd. kroner i 1998 til 147 mrd. kroner i 2002.

       Samlet kapital i fondet, målt til markedsverdi, kan med de forutsetningene som er lagt til grunn anslås til om lag 660 mrd. kroner ved utgangen av år 2002.

       Framskrivingene er forbundet med betydelig usikkerhet, som særlig knytter seg til utviklingen i fastlandsøkonomien og oljeprisen, noe utviklingen i oljeprisen de siste månedene har vist. En lavere oljepris på 10 kroner pr. fat i 1998 innebærer isolert sett en lavere inntekt fra petroleumsvirksomheten i hvert av årene 1998 og 1999 på over 10 mrd. kroner.

       Offentlig forvaltning omfatter statskassen inkl. folketrygden, Statens petroleumsfond og andre statsregnskap, herunder bl.a. Folketrygdfondet, samt kommuneforvaltningen. Offentlig forvaltnings finansinvesteringer anslås å stige fra 58,1 mrd. kroner eller 5,2 % av BNP i 1998 til 150 mrd. kroner eller 10,7 % av BNP i år 2002. Økningen skyldes i hovedsak økte inntekter fra petroleumsvirksomheten.

Langsiktige utfordringar i finanspolitikken

       Endringer i befolkningssammensetningen utover i neste århundre vil medføre økte offentlige utgifter til pensjoner og til pleie og omsorg. Antall alders- og uførepensjonister kan øke med om lag 65 % fra 1995 til 2050. Forholdstallet mellom antallet yrkesaktive og antallet pensjonister reduseres sterkt, og bidrar til at statens utgifter til pensjoner kan øke fra om lag 8 til vel 17 % av BNP. Sterk økning i antall eldre over 80 år vil kreve økt ressursbruk innenfor pleie og omsorg. Beregninger tyder på at det vil være nødvendig med en vekst i antall utførte timeverk i kommunesektoren på om lag 0,7 % pr. år fram mot år 2050 for å opprettholde dagens standard og dekningsgrad i det kommunale tjenestetilbudet.

       Store petroleumsinntekter gjør at Norge har langt bedre forutsetninger enn de fleste andre land for å møte utfordringene som følger av endringene i befolkningens aldersstruktur. Det krever imidlertid at inntektene forvaltes ut fra langsiktige hensyn. Vi må regne med at inntektene fra petroleumssektoren vil falle utover i neste århundre.

       En langsiktig makroøkonomisk framskriving viser en utvikling der en lykkes i å opprettholde en jevn vekst i offentlig sysselsetting på lang sikt, også når petroleumsinntektene avtar. Men en slik utvikling vil være krevende. Ifølge framskrivingen må den årlige veksten i antall timeverk i offentlig forvaltning begrenses til i underkant av 1/2 % pr. år fram mot 2010 og 2030, og enda lavere fram mot 2050, dersom offentlige budsjetter skal være i balanse på lang sikt. Dersom det legges til grunn at utførte timeverk i staten holdes uendret, tilsvarer dette noe i underkant av det anslåtte behovet for økt sysselsetting for å kunne opprettholde dagens standard og dekningsgrad for kommunale tjenester. Dersom petroleumsinntektene tas for raskt inn i økonomien eller det legges for liten vekt på å opprettholde en stor og kompetent arbeidsstyrke, vil grunnlaget for et godt offentlig tjenestetilbud svekkes.

       Framskrivingen tar utgangspunkt i at det opprettholdes en høy yrkesdeltaking framover, samtidig som gjennomsnittlig arbeidstid ikke reduseres i særlig grad. Selv om en lykkes i å opprettholde en høy yrkesdeltaking, må det forventes lav vekst i arbeidsstyrken framover mot 2050. Dette tilsier at veksten i samlet antall timeverk vil bli lav. Lavere yrkesdeltaking, lavere pensjonsalder, utvidede permisjonsordninger, lengre ferier eller kortere daglig arbeidstid enn forutsatt vil redusere grunnlaget for økt verdiskaping og for styrking av det offentlige tjenestetilbudet. Gjennomsnittlig pensjoneringsalder er betydelig lavere enn pensjonsalderen i folketrygden. Forskjellen har siden 1984 vært i størrelsesorden 6-8 år. Ytterligere reduksjoner i gjennomsnittlig pensjoneringsalder vil gjøre det mer krevende å møte de langsiktige finanspolitiske utfordringene.

4.1.2 Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringens forslag om økte avgifter på kort sikt har den motsatte effekt av utgiftsreduksjoner. Pris- og kostnadsveksten vil øke. Avgiftsøkninger i den form Regjeringen har foreslått vil videre vanskeliggjøre lønnsoppgjørene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at det nå er åpenbare presstendenser i norsk økonomi. Om finanspolitikken ikke strammes til og innrettes i et langsiktig perspektiv, kan vi igjen oppleve en situasjon med økte renter, økt pris- og kostnadsvekst og svekket konkurranseevne. Det vil føre til økt ledighet og redusere våre muligheter for å opprettholde velferden i årene som kommer. Velferdsstatens basis må være en sterk fastlandsøkonomi. Oljeinntektene gir oss bare tilleggsmuligheter, og de skal vi dele med framtidige generasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen skyver finansieringen av viktige reformer framover i tid og at store udekkede regninger i milliardklassen venter.

       Disse medlemmer viser til følgende økte utgifter i 1998 som det ikke er foreslått nye bevilgninger til i Revidert budsjett:

-	Stats- og trygdeoppgjøret vil gi økte utbetalinger over statsbudsjettet på 3,2  mrd. kroner som ikke er dekket inn.

-	Landbruksoppgjøret gir økte utbetalinger over årets budsjett på 338  mill. kroner, og det er usikkert om Ymseposten gir rom for dette.

-	Regjeringen har også varslet økte utgifter i forbindelse med verftstøtten og erstatninger til jødene som samlet utgjør 1,3  mrd. kroner i 1998.

       Følgende utgifter er skjøvet til 1999:

-	1,15  mrd. kroner til eldrereformen er av Regjeringen foreslått finansiert i 1999 eller senere. De samme pengene brukes av Regjeringen til å finansiere nye utgifter i år.

-	Regjeringens forslag om å fjerne investeringsavgiften for landbruket vil redusere statens inntekter med omlag 400  mill. kroner i 1999.

-	Kontantstøtten vil koste 3  mrd. kroner i 1999.

-	Årsvirkningen av merutgiftene i stats- og trygdeoppgjøret 1998 vil koste 5  mrd. kroner i 1999.

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i tillegg har lagt fram viktige opptrappingsplaner for innsatsen overfor kreft og psykiatri på til sammen 26  mrd. kroner. Dette skal finansieres i årene som kommer. I Regjeringens forslag til Revidert budsjett er det foreslått 80  mill. kroner for inneværende år. Det utgjør 0,3 % av det Regjeringen ønsker å satse på disse områdene. Det er ikke foretatt beregninger av alle løfter Regjeringen har kommet med i ulike sammenhenger.

       Disse medlemmer mener at den kraftige reelle utgiftsvekst som vi nå opplever vil stille oss overfor betydelige prioriteringsproblemer i årene som kommer. Økte satsinger på et sted må finansieres og går ut over satsinger på andre områder. Bare de punktene som er nevnt over representerer udekkede regninger i 1998 på om lag 4,5-5  mrd. kroner. Dette kommer på toppen av et budsjett der utgiftene ble økt med 5  mrd. kroner ved budsjettbehandlingen i desember. I tillegg er enda større utgifter forskjøvet til neste år.

       Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til Revidert budsjett ikke innebærer noen innstramning. Utgiftene vokser i forhold til vedtatt budsjett. Prisveksten øker. Lønnsveksten tiltar. Konkurranseevnen svekkes. Presstendensene i økonomien har blitt klart sterkere siden behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. I en slik situasjon mener disse medlemmer at det kreves et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Finanspolitikkens bidrag til styringen av norsk økonomi vil være avgjørende for en videreføring av Solidaritetsalternativet.

       Disse medlemmer viser til at det er første gang en Regjering legger fram et budsjett uten at nye tiltak på utgiftssiden dekkes inn.

       Disse medlemmer mener budsjettopplegget må bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi og sikre konkurranseevnen for norske bedrifter. Det må forhindre økt prisstigning og økte boliglånsrenter.

       Disse medlemmer viser til at den automatiske veksten i folketrygdens utgifter i 1999 og senere år vil legge beslag på mesteparten av den vekst vi på forsvarlig vis kan ha i statsbudsjettet. Det øker kravene til en ansvarlig budsjettpolitikk og til å prioritere hva staten skal bruke penger på.

       Disse medlemmer viser til at bare for 1999 utgjør forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen 6  mrd. kroner hvis Regjeringen unnlater å følge Arbeiderpartiets skatteforslag overfor de rikeste og utvider kontantstøtten til et nytt årskull. Dette inndekningsbehovet kommer på toppen av realveksten i folketrygden, u-hjelpa, opptrappingen av eldrereformen og den økte satsingen på kreft og psykiatri.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har et betydelig strammere opplegg enn Regjeringen. Tar vi hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4  mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Arbeiderpartiets opplegg innebærer videre reduserte utgifter over statsbudsjettet med over 1,6  mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens opplegg.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ikke kan gå inn for en økning i energiavgiftene så sant dette ikke settes inn i en større sammenheng, enten i forbindelse med en videre provenynøytral overgang til grønne skatter eller en større skatteomlegging som har en god fordelingsprofil.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag har en dårlig fordelingsprofil. Arbeiderpartiet går inn for skatteøkninger for de rikeste som gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5  mrd. kroner. Dette vil også bidra til å dempe presset i økonomien selv om budsjettvirkningen av skatteforslagene på over 3  mrd. kroner først kommer neste år.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt finanspolitiske opplegg.

       Desse medlemene syner til at utviklinga i norsk økonomi har ført til større behov for budsjettpolitiske tiltak som kan verke nedkjølande på økonomien. Økonomien er i sterk vekst for sjette år på rad.

       Desse medlemene merkar seg at Regjeringa gjer framlegg om ein finanspolitisk innstramming, målt med endringa i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskotet, som svarar til 0,5 % av BNP for Fastlands-Norge, omlag 0,25 % meir enn i det vedtekne budsjettet for 1998.

       Desse medlemene legg vekt på at budsjettpolitikken skal ha eit langsiktig perspektiv. Økonomisk handlefridom for å kunne drive ein aktiv motkonjukturpolitikk må sikrast gjennom sparing i Statens petroleumsfond. Desse medlemene merkar seg at det oljekorrigerte budsjettunderskotet er 6,6 mrd. kroner lågare enn i det vedtekne budsjettet. Samstundes er avsetjinga til Statens Petroleumsfond 20,9 mrd. kroner mindre enn rekna til i budsjettet, som fylgje av reduserte inntekter frå petroleumsverksemda. Dette syner kor avgjerande oljeprisen er for nivået på avsetjinga i Statens Petroleumsfond. Desse medlemene vil understreke at det difor er naudsynt med ein stram finanspolitikk for at fondet skal byggast opp slik at det kan bidra til å dekke auka pensjonsutgifter og aukande behov for pleie- og omsorgstenester når inntektene frå petroleumsverksemda etterkvart går ned.

       Desse medlemene syner til at det frå 1993 til 1998 var ein auke i BNP for fastlandsøkonomien med nesten 20 %, eller meir enn 3,5 % som årleg gjennomsnitt. Ein så sterk vekst har vore mogleg dels av di kapasitetsutnyttinga var så låg i 1993 og dels av di sysselsetjinga auka meir enn rekna med. Desse medlemene legg til grunn at veksten i BNP vil vere lågare i åra som kjem. Desse medlemene merkar seg at med uendra yrkesfrekvensar vil sysselsetjinga berre auke med 10.000 - 15.000 personar i åra som kjem.

       Desse medlemene legg til grunn at utgiftene på statsbudsjettet ikkje skal auke meir enn verdiskapinga. Samstundes vert det rekna med betydeleg vekst i utgiftene til folketrygda. Ut frå dette legg desse medlemene til grunn at det vil vere lite rom for å gjennomføre nye kostnadskrevjane reformer i dei næraste åra, utover det som som allereie er presentert for Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg.

       Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av økt aktivitet, stigende sysselsetting, lave renter og et stramt arbeidsmarked. I en slik situasjon er det viktig at den økonomiske politikken innrettes med langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien. Disse medlemmer viser til at det med det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge er uaktuelt å bruke skattepolitikken som et kontraktivt virkemiddel. En slik politikk vil virke ødeleggende på den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i norsk økonomi. Disse medlemmer mener en sterkere satsing på sparestimulanser vil være et bedre virkemiddel for å redusere den private del av konsumetterspørselen dersom dette kan sies å være problematisk.

       Disse medlemmer mener Regjeringen undervurderer risikoen for at kraftige prisforskjeller på handelssensitive varer som tobakk, alkohol og drivstoff kan ha betydelige konsekvenser for detaljhandelen i grenseområdene. Disse medlemmer vil vise til at avgiftsnivået isolert sett har bidratt sterkt til å underbygge handelslekkasjen ut av Norge.

       Disse medlemmer vil også peke på at et meget høyt nivå på de norske særavgiftene på drivstoff berører næringslivet i grensenære områder sterkest, men at det også er en trussel mot konkurransekraften i transportnæringen generelt. Disse medlemmer mener offentlige reguleringer og inngrep bidrar i dag aktivt til å forhindre vekst i sysselsettingen. For å gi grobunn for flere arbeidsplasser og gjøre det enklere for den enkelte å få innpass i arbeidsmarkedet kreves det et mer fleksibelt arbeidsmarked, med færre reguleringer og økonomiske belastninger for dem som søker eller tilbyr arbeid. OECD har tidligere anbefalt større fleksibilitet i arbeidsmarkedet gjennom dereguleringer, utbedring av de økonomiske incitamentene for arbeidssøking, og målrettede aktive arbeidsmarkedstiltakene. Disse medlemmer viser til at disse hovedanbefalingene faller sammen med disse medlemmers syn.

       Disse medlemmer er også sterkt mot sentraldirigerte lønnsoppgjør og de klart korporative trekk som preger disse i Norge. Bak det relativt harmløst lydende begrepet « inntektspolitikk » ligger det et klar politisk mål om å få kontroll over prisen på den viktigste innsatsfaktoren i samfunnet - arbeidskraften. Disse medlemmer tar avstand fra en slik politikk. Politikerne må heller legge vekt på å sikre bedre fungerende markeder som selv kan regulere lønningene, samt føre en finanspolitikk som motvirker press som følge av knapphet på begrensede ressurser, slik som eksempelvis kompetent arbeidskraft.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 8.4.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.

4.2 Nærare om kommuneforvaltinga sin økonomi

4.2.1 Samandrag

       De økonomiske rammene for kommunesektoren ble fastsatt med utgangspunkt i en antatt gjennomsnittlig lønnsvekst på 3  1/2 %. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5 %. Anslaget for prisstigningen på kommunal tjenesteyting er på bakgrunn av dette oppjustert fra 2,9 % til 4,0 %. I dette anslaget er det også tatt hensyn til den virkningen økt lønnsvekst forventes å ha på prisene på øvrige innsatsfaktorer. Det økte prisvekstanslaget medfører isolert sett at realverdien av kommunesektorens inntekter reduseres med om lag 2 mrd. kroner. På den andre siden er anslaget på sektorens skatteinntekter oppjustert med vel 1,6 mrd. kroner. Dette skyldes både det økte lønnsvekstanslaget og økt sysselsettingsanslag. Anslaget for kommunesektorens gebyrinntekter er oppjustert med vel 150 mill. kroner, dels som følge av at den generelle kostnadsveksten nå forutsettes å bli høyere enn tidligere lagt til grunn.

       Det foreslås økte bevilgninger til kommunesektoren på netto om lag 250 mill. kroner. Viktigst er økte bevilgninger i tilknytning til planen for økt satsing på utstyrsinvesteringer på sykehus.

       Til sammen medfører disse endringene i anslag og bevilgninger en styrking av kommunesektorens realinntekter med om lag 50 mill. kroner i 1998 sammenliknet med forutsetningene i det vedtatte budsjettet. Det foreslås videre en omlegging av bevilgningssystemet for tilskudd til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Tilsagn om oppstartingstilskudd forventes å utvikle seg i samsvar med handlingsplanen for eldreomsorg. Utbetalingene av tilskudd forventes imidlertid å bli lavere i 1998 enn lagt til grunn i handlingsplanen, som følge av at utbyggingsprosjektene ferdigstilles senere enn tidligere antatt. Omleggingen av bevilgningssystemet og forsinket ferdigstillelse gir grunnlag for å redusere bevilgningene i statsbudsjettet for 1998 med 1.150 mill. kroner. Samtidig vil dette føre til tilsvarende økte utgifter i kommende budsjettår. Medregnet denne budsjettomleggingen anslås veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 1997 til 1998 til om lag 1 %. Uten budsjettomleggingen ville veksten vært vel 1/2 prosentenhet høyere.

       Regjeringen foreslår å utvide arbeidsgiveransvaret i sykepengeordningen med 3 dager fra 1. september 1998. Ekstrakostnadene for kommunene som følge av dette anslås til om lag 50 mill. kroner i 1998. Kostnaden vil ikke bli kompensert. Kommunenes merutgifter vil imidlertid avhenge av i hvilken grad sykefraværet reduseres.

       Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i investeringene fra 1997 til 1998. Tall fra kommunebudsjettene indikerer som ventet en sterk nedgang i investeringene i tilknytning til undervisningssektoren, og en sterk økning i investeringene knyttet til helse og omsorg. I denne meldingen er det lagt til grunn en nedgang i bruttorealinvesteringene i kommunesektoren på 3 %. Dette gir et noe lavere investeringsnivå enn lagt til grunn i vedtatt budsjett, og må blant annet ses i sammenheng med et generelt sterkt press i bygg- og anleggsbransjen. Videre legges det til grunn en vekst i sysselsetting og vareinnsats på 1  3/4 %, som er noe lavere enn året før. Med disse forutsetningene kan kommuneforvaltningens underskudd før lånetransaksjoner for 1998 anslås til om lag 3,3 mrd. kroner. Deler av underskuddet kan forklares ut fra investeringer i tilknytning til eldresatsingen.

       I proposisjonen om kommuneøkonomien for 1999, som legges fram samtidig med denne meldingen, blir det varslet at Regjeringen foreløpig legger opp til en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 1-1  1/4 % fra 1998 til 1999. Innenfor denne rammen legges det opp til en vekst i frie inntekter som kan bli på inntil 1/4 %. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til skatteanslagene for 1998. Dersom anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1998 blir endret i forhold til forutsetningene i denne meldingen, kan vekstforutsetningene for kommunesektorens inntekter for 1999 bli endret i forbindelse med framleggingen av Nasjonalbudsjettet for 1999.

       Det er redegjort nærmere for kommuneforvaltningens økonomi i meldingens avsnitt 3.2 hvor det også er gitt bakgrunnstal med hovedvekt på kommuneforvaltningens inntekter og utgifter i 1997.

4.2.2 Merknader frå komiteen

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, syner til at det ikkje har vore vanleg å kompensere for lønsveksten i forhandlingsresultatet som arbeidsgjevaren sitt forhandlingsorgan, Kommunenes Sentralforbund, har eit sjølvstendig ansvar for.

       Desse medlemene syner til at skatteinngongen varierer svært mykje frå kommune til kommune. Dette fører til at einskilde kommunar vil få meir enn kompensert sine auka utgifter ved auka skatteinngong, medan andre kommunar langt frå vil då dekt sine auka utgifter. Desse medlemene føreset at Regjeringa vil nytta dei verkemidla som er til rådvelde, t.d. betale ut skjønnsmidler på førehand, for å hindra at nokon kommunar må byggja ned velferdstilbodet sitt på grunn av mellombels likviditetsproblem som fylgje av lønsoppgjeret.

       Desse medlemene vil be om at Regjeringa i statsbudsjettet til hausten kjem attende med tiltak som sikrar tilfredsstillande fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommunar og syner til forslag i innstillinga om kommuneøkonomien.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at de samlede overføringene til kommunesektoren må tilpasses innenfor et helhetlig og forsvarlig økonomisk opplegg. Veksten i kommunesektorens inntekter har vært meget god de siste årene. Denne utviklingen fortsetter i år. Skatteinntektene vokser sterkt.

       Disse medlemmer viser til at kommunesektorens økte lønnskostnader i forhold til anslagene i Regjeringens tilleggsproposisjon vil utgjøre om lag 2,9  mrd. kroner. Kommunesektorens merskattevekst vil utgjøre om lag 1,9  mrd. kroner. Kommunesektoren vil med andre ord få netto økte kostnader på om lag 1  mrd. kroner som følge av den høyere lønnsveksten.

       Disse medlemmer viser til at utviklingen i kommuneøkonomien bidrar til større forskjeller mellom skattesvake og skattesterke kommuner. Regjeringen legger ikke opp til at de skattesvake kommunene skal få kompensasjon for den forventede økningen i lønnsutgiftene. Et stort flertall av landets primærkommuner vil dermed oppleve reell nedgang i sine inntekter i forhold til budsjettvedtaket før jul.

       Disse medlemmer viser til at grunnen til at økt lønnsvekst slår så sterkt inn i kommuneøkonomien skyldes den raske effekten på prisen på kommunal tjenesteyting. På bakgrunn av nye lønnsvekstanslag kan prisstigningen på kommunal tjenesteyting oppjusteres fra 2,9 % til nesten 5 %. Primærkommuner uten merkbar økning i skatteinntektene får dermed bare ulempene av økte kostnader og ikke fordelene av økt skatteinngang. Bare om lag ti kommuner vil ha en skatteinngang som er så sterk at alle økte lønnskostnader dekkes.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å gjennomføre omfordelende tiltak i kommuneopplegget for 1999 og viser i den forbindelse til Arbeiderpartiets merknader til kommuneøkonomiproposisjonen.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for kommuneforvaltinga sin økonomi.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg at den reelle veksten i kommunesektoren sine inntekter frå 1997 til 1998 truleg vert om lag 1 %. Dette er 0,25 % lågare enn kva som vart rekna med i statsbudsjettet for 1998.

       Desse medlemene vil syne til at skatteinntekta for kommunane i 1998 truleg vil vekse med 2,7 %. Dette er ei auke på 2,1 % i høve til det som vart rekna med i statsbudsjettet for 1998. Skatteveksten i fylka er rekna til 3,5 %, medan det i statsbudsjettet vart rekna til 2,5 %. Samla skattevekst for kommunesektoren utgjer 1.635 mill. kroner. Den samla inntektsveksten er rekna til 2 mrd. kroner i høve til statsbudsjettet for 1998.

       Desse medlemene har merka seg at auka kostnader på grunn av løns- og prisvekst er rekna til 2 mrd. kroner i revidert nasjonalbudsjett. Dersom overslaga for lønsveksten hadde vore tilstrekkelege, ville inntektsveksten ha dekt opp for dei auka lønskostnadene på makroplan. Lønsoppgjeret i år vart likevel langt dyrare enn det som det vart lagt opp til, og dette fører med seg at kommunesektoren vil trenge ei inndekking på omlag 1 mrd. kroner etter at den kjente meirskatteveksten som vart rekna ut i revidert nasjonalbudsjett er trekt frå.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar til etterretning omlegging av bevilgningssystemet og forsinket ferdigstillelse av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Disse medlemmer ser ingen grunn til å redusere bevilgningene i statsbudsjettet for 1998 med 1.150 mill. kroner. Dette er ikke en reell innsparing, men bare en forskyvning av utgiftene til neste budsjettår. Disse medlemmer er også uenig i regjeringen forslag om å utvide arbeidsgiveransvaret i sykelønnsordningen med 3 dager fra 1. september 1998. Dette er et forslag som vil ramme særlig småbedriftene hardt, og det vil også bli en økonomisk belastning for kommunene, på toppen av et kostbart lønnsoppgjør. Disse medlemmer mener det nå er viktig å se på måter å redusere den kraftige økningen i sykefraværet.

       Disse medlemmer mener således at det absolutt er rom for, og behov for innstramninger i kommuneøkonomien uten at dette vil få negative følger for tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil av hensyn til kravet til forutsigbarhet for kommunene ikke fremme forslag om reduksjon i rammeoverføringene midt i budsjettåret.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringens anslag for kommuneøkonomien bygger på en forutsetning om en gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 %

       Disse medlemmer har merket seg usikkerheten knyttet til det justerte skatteanslaget for kommunene, og fordelingen av økningen mellom kommunene. Videre har disse medlemmer merket seg at det fra Regjeringens side legges opp til en reell vekst i kommunesektoren for 1998 på 2  mrd. kroner eller 1 %. I tillegg til dette kommer virkningene for kommunene som følge av trygdeoppgjøret.

       Disse medlemmer vil peke på det alvorlige presset som har bygget seg opp i norsk økonomi. Dette fører til mangel på arbeidskraft, økt lønns- og prisvekst og et høyere rentenivå. Dette er skadelig også for offentlig sektor. Det er derfor et behov for å kjøle ned økonomien. Her må også kommunene bidra i innstramningen.

       Kommunene har opplevd en sterk vekst i skatteinntektene inneværende år. For å dempe presset i norsk økonomi vil Høyre redusere rammeoverføringene til kommunene for inneværende år med 450  mill. kroner. Med en innstramming på 450  mill. kroner vil det i forhold til tallene fra Regjeringen fortsatt ligge an til en realvekst innen kommunesektoren på 1,55  mrd. kroner i forhold til 1997, eller 0,8 %

       Det ligger betydelige effektiviseringsgevinster i innen kommunal sektor som ikke er tatt ut. Ved å utnytte disse kan kommunene frigjøre midler og øke sin tjenesteproduksjon ytterligere. Konkurranseutsetting og privatisering er gode virkemiddel for å oppnå slike produktivitetsforbedringer.

       En konsekvens av den manglende styring av kommuneøkonomien er at omstillings- og effektiviseringsarbeidet i denne sektoren stopper opp, ved at kommunene nedprioriterer arbeidet med å finne måter å løse sine oppgaver på slik at resultatet blir best mulig kvalitet med minst mulig ressursbruk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer med skuffelse at Regjeringa ikke har foretatt innstramminger med en fordelingsprofil som ivaretar kommunenes behov for å opprettholde et godt tjenestetilbud. Når Regjeringa ikke legger opp til å dekke inn kommunenes merkostnader med lønnsoppgjøret og økte rentekostnader betyr det at kommunene alene som må bære de økte merkostnader.

       Dette medlem viser til at vi nå vet at lønnsoppgjøret for kommunene blir over 6 %. Dette medfører at Regjeringas oppjusterte anslag på 5 % i revidert nasjonalbudsjett også har sprukket.

       Dette medlem viser til at Kommunenes Sentralforbund har beregnet kommunenes økte nettokostnader til å være nesten 1.000 mill. kroner. I tillegg kommer at 1 % økning i rentenivået på sikt gir opp mot 500 mill. kroner i økte utgifter for kommunene.

       Dette medlem viser ellers til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst.S.nr.250(1997-1998), jf. St.prp. nr. 60 (1997-1998) Kommuneøkonomien 1999 m.v.

4.3 Penge- og valutapolitikken

4.3.1 Samandrag

       Ved overgang til en felles valuta i EU vil euro erstatte ECU, og de nasjonale valutaene som inngår i ØMU vil opphøre å eksistere. Etter Regjeringens syn innebærer dette ingen vesentlige endringer i rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Avveiningene i valget mellom stabil eller flytende valutakurs og i spørsmålet om å stabilisere kronen mot en handelsveid kurv eller mot europeiske valutaer, vil ikke være vesentlig annerledes etter etableringen av ØMU.

       Regjeringen har i flere sammenhenger slått fast at pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi mot europeiske valutaer. Regjeringens syn på dette har hatt bred oppslutning i Stortinget og blant partene i arbeidslivet.

       Norges Bank gir i brev til Finansdepartementet av 24. april sin vurdering av ØMU og norsk pengepolitikk. Brevet følger som vedlegg til meldingen.

       Regjeringen legger vekt på kontinuitet i pengepolitikken. I henhold til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, nedfelt i valutakursforskriften etter § 4 i sentralbankloven, skal pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Regjeringen legger derfor til grunn at denne retningslinjen vil bli videreført også etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år. Dette er i tråd med tilrådningen fra et flertall i Norges Banks hovedstyre.

       Når det gjelder den operative gjennomføringen av penge- og valutapolitikken etter 1. januar 1999, viser Regjeringen til at Norges Bank i sitt brev av 24. april skriver at euro vil kunne inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ECU i dag er en sentral styringsparameter.

4.3.2 Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at stabil valutakurs er viktig for å sikre stabile rammebetingelser for konkurranseutsatt næringsliv. Stabil valutakurs er videre en viktig forutsetning for at inntektspolitikken skal kunne bidra til lav pris- og kostnadsvekst. Arbeidsdelingen og samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken er av avgjørende betydning for en forsvarlig økonomisk utvikling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at mangel på finanspolitisk innstramming i dagens økonomiske situasjon setter målsettingen for pengepolitikken i fare. Flertallet legger til grunn at finanspolitikken må innrettes slik at den støtter opp underd målet om stabil valutakurs i pengepolitikken.

       Flertallet viser til at etableringen av ØMU vil innebære endringer i de pengepolitiske omgivelsene Norge står overfor. Flertallet legger stor vekt på at en i størst mulig grad får en videreføring av dagens norske pengepolitikk når den valutaen vi stabiliserer kronen mot (ecu) forsvinner fra 1. januar 1999. Flertallet er derfor enig i at gjeldende valutaforskrift bør ligge fast, og legger til grunn at dagens kursstyring mot ecu blir erstattet med kursstyring mot euro.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Finansministerens beslutning 6. mai 1998 om å ikke foreta endringer i pengepolitikken når euroen introduseres, skapte uklarheter fordi Regjeringen overlot til Norges Bank å bestemme hva dette i praksis skulle innebære innenfor dagens kursforskrift. Etter at Norges Bank forut i brev til Finansdepartementet hadde klargjort at en videreføring av dagens pengepolitikk ville innebære at euro bør inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ecu i dag er en sentral styringsparameter, mener disse medlemmer at Regjeringen selv skulle ha presisert hvilke holdepunkter Norges Bank skulle ha for den videre utøvelsen av pengepolitikken.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt penge- og valutapolitiske opplegg.

       Desse medlemene merkar seg at Regjeringa legg vekt på kontinuitet i pengepolitikken. Desse medlemene merkar seg at Norges Bank i eit brev til Finansdepartementet vurderer gevinstane knytta til ei eventuell omlegging av kursmålet til ein handelsvegd kurv som relativt små og usikre. Desse medlemene merkar seg vidare at Norges Bank uttaler at når euro vert innført som ein ny valuta så vil gjeldande valutaforskrift kunne vidareførast utan at den internasjonale verdien til krona vert enda. Utgangsleiet for krona mot europeiske valutaer, slik dette er definert i valutaforskrifta, vil framleis kunne gjelde. Desse medlemene sluttar seg difor til at retningslina for pengepolitikken, slik ho er nedfelt i valutaforskriften etter § 4 i sentralbanklova, vert vidareførd etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar til etterretning at regjeringen ikke finner grunn til å endre rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer har ved flere anledninger fremholdt behovet for en omlegging til inflasjonsmål og mener at tidspunktet for en slik omlegging er særdeles gunstig nå. En fri og uavhengig sentralbank som har til oppgave å styre penge- og kredittpolitikken med lav inflasjon som hovedmål er nødvendig. Norges Bank bør gis uavhengighet for å sikre pengevernet på samme måte som Høyesterett har uavhengighet for å sikre rettsvernet.

       En konsekvens av et mål om prisstabilitet vil være at fastkurspolitikken forlates. En konsekvens av dette igjen blir mer stabile renter. Renten vil imidlertid også være et virkemiddel i pengepolitikken som styres av Norges Bank - En fristilling av Norges Bank betyr derfor selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når det gjelder fastsettelsen av finanspolitikken. Fastkurspolitikken legger imidlertid en unødvendig beskrankning på finanspolitikken og som i tillegg medfører at renten brukes som et virkemiddel for å stabilisere kronekursen helt unødvendig.

       En ytterligere konsekvens av at prisstabilitet skal være sentralbankens hovedmål vil være at valutakursen i hovedsak vil fluktuere i samsvar med inflasjonsforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere. Kronen vil imidlertid være mindre utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregimet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil framheve at hovedvalget i penge- og valutapolitikken består i om kursen skal være fast eller om kursen kan flyte for å oppnå andre økonomiske mål, vanligvis lavere inflasjon. Dette medlem ønsker en stabil kronekurs, og støtter derfor et fastkursmål utøvd med den fleksibilitet Norges Bank har vist de siste årene. Når fast kursmålet først er valgt er det hensynet til hva som gir størst troverdighet for at Norges Bank klarer å holde kursen som blir det viktigste.

       Dette medlem ser at Regjeringa later til å tro at det som gir mest kontinuitet i pengepolitikken er å ikke endre valutaforskriften, men når verden endrer seg kan det gi større kontinuitet å endre noen forskrifter. ØMUs opprettelse og euroens inntreden på valutamarkedet er et gigantisk økonomisk og politisk eksperiment som uansett vil få stor betydning for norsk pengepolitikk. Dersom Norges Bank velger å ikke lenger inkludere britiske pund og danske og svenske kroner i kronas kursmål er det er en dramatisk endring og ikke en kontinuitet i pengepolitikken. Opprettelsen av ØMU krever at vi gjør en tilpasning i pengepolitikken, men Regjeringas kombinasjon av å ikke-endre-forskrift og dramatisk endre-politikk er et lite troverdig svar.

       Dette medlem mener at krona bør stabiliseres mot en handelsveid kurv av de viktigste av våre handelspartneres valutaer. De 11 ØMU-landene står for bare 40 % av vår utenrikshandel. I kurven må øvrige europeiske valutaer, amerikanske dollar og japanske yen være med i tillegg til euro. Dette medlem mener at dette alternativet både gir større makroøkonomisk stabilitet og større troverdighet for at Norges Bank vil klare å holde kursen.

       Dette medlem viser til Norges Banks brev til Finansdepartementet 24. april 1998 der det heter:

« ... at Norge siden midten av 80-tallet systematisk har hatt en annen konjunkturutvikling enn landene i Kontinental-Europa, mens samvariasjonen med våre andre handelspartnere i Europa og Nord-Amerika har vært noe bedre. Disse (....) en pengepolitikk der kronen knyttes tett opp mot pengepolitikken i Kontinental-Europa isolert sett kan bidra til å forsterke svingningene i økonomien og i den kostnadsmessige konkurranseevnen. »

       Videre heter det om å knytte kronen opp mot en handelsveid kurv:

« Muligheten til å få til en mindre prosyklisk pengepolitikk vil isolert sett også kunne øke tilliten til at det er mulig å nå de endelige målene for den økonomiske politikken, og en slik kurv kan derfor også bidra til å lette gjennomføringen av pengepolitikken ».

       Dette medlem mener at Regjeringa burde gitt disse momentene større tyngde i sin vurdering. Det som Norges Bank trekker fram som det som kan gjøre en handelsveid kurv lite troverdig er at en slik kurv vil ha flere parametre som skal justeres over tid og som dermed kan oppfattes som et system som gjør det lettere for myndighetene å depresiere kronekursen. Dette medlem mener at dette momentet blir mindre viktig hvis vi hadde etablert et forutsigbart system hvor parametre som for eksempel en valutas vekt bare kan endres på faste tidspunkt på basis av kjente tall.

       Dette medlem vil understreke Norges spesielle posisjon som en stor energiprodusent, i kontrast til Tyskland som energiimportør. Dette forhold gjør at en lavere oljepris isolert sett vil bidra til lavkonjunktur i Norge og høykonjunktur i Tyskland. Da vil Norge ha behov for å føre en helt annen økonomisk politikk enn Tyskland. Med fast og troverdig valutakurs mot euro, vil renten i Norge være den samme i Norge som i Tyskland. Med inflasjonsmål for pengepolitikken i ØMU-EU, vil ESB (Den europeiske sentralbanken) øke rentene. Det vil gi økte renter både i Norge og i Tyskland. Det vil forsterke konjunktursvingningene i Norge, i dette tilfellet forsterke lavkonjunkturen (og redusere dem i Tyskland). Det betyr at finanspolitikken alene får pålagt oppgaven med å stabilisere. Denne oppgaven kan bli for tøff, når pengepolitikken drar i en annen retning. Dette medlem savner en drøfting av forholdet mellom penge- og finanspolitikken og hvordan den økonomiske politikken kan innrettes slik at vi beholder størst mulig handlefrihet til å sikre en stabil økonomisk utvikling.

       Dette medlem vil også understreke den usikkerhet som knytter seg til hele europrosjektet. For det første ved om valutaen vil være levedyktig som en troverdig felles valuta for 11 land med veldig ulikt økonomisk nivå. For det andre må vi vente større kurssvingninger enn tidligere. Både fordi ESB skal styre etter et inflasjonsmål for landene i valutaunionen sett under ett, og fordi ØMU-området vil bli en mer lukket økonomi enn Tyskland. Av den grunn kan vi anta at den ESB vil legge mindre vekt på fast kurs av hensyn til eksportindustrien enn det den tyske sentralbanken har gjort. Den usikkerhet som ligger i dette vil vi måtte betale for med sterkere svingninger i kronekursen enn tidligere. Sterkere valutakurssvingninger gir i snitt et høyere rentenivå. Da Norge ble knyttet til EUs tekniske felles valuta ecu, der markens kursutvikling var dominerende, ble vårt rentenivå sterkere knyttet til rentenivået i Tyskland. Det bidro til å forsterke nedgangskonjunkturene i Norge ved at Tysklands høye rentenivå som følge av gjenforeningen med øst ble overført til Norge.

       Dette medlem mener at en pengepolitikk der euroen ensidig blir valutakursmål er en EU-tilpasning, i den forstand at vår økonomisk utvikling i enda sterkere grad blir avhengig av de konjunkturer som er i ØMU-EU. Det er beklagelig at det er « nei-regjeringen » som gjennomfører denne EU-tilpasningen. At Regjeringa må gjennomføre dette på grunn av systemtvang slik statsråd Lahnstein hevdet, er rett og slett ikke riktig.

4.4 Statens petroleumsfond

4.4.1 Samandrag

       Ved årsskiftet 1997/1998 var innestående på Statens petroleumsfond vel 115 mrd. kroner. Framskrivingene for oppbyggingen av Statens petroleumsfond er nedjustert siden Nasjonalbudsjettet 1998. Ifølge de nye anslagene vil fondet målt til markedsverdi være på 173 mrd. kroner ved utgangen av 1998 og vel 660 mrd. kroner ved utgangen av 2002.

       Renteinntektene i fondet i 1997 var på 3.342 mill. kroner. I tillegg hadde fondet netto valuta- og verdipapirgevinster på i alt 1.683 mill. kroner. Den samlede avkastningen utgjorde om lag 11 % av fondets gjennomsnittlige beholdning i 1997. Det vises til nærmere omtale i St.meld. nr. 3(1997-1998) Statsrekneskapen 1997. En tar sikte på å gi foreløpige tall for fondets avkastning i første halvår 1998 i Nasjonalbudsjettet 1999, i tråd med det opplegg for resultatrapportering for fondet som ble skissert i Revidert nasjonalbudsjett 1997.

Forvaltinga av fondet

       Finansdepartementet har i brev av 23. mars 1998 fastsatt en øvre grense for ikke statsgaranterte obligasjoner i fondets portefølje på 10 % av den rentebærende porteføljens markedsverdi. Disse obligasjonene kan ikke ha høyere gjennomsnittlig renterisiko enn den øvrige rentebærende porteføljen. Fondets midler kan ikke investeres i obligasjoner med lavere kredittverdighet enn « Investment grade » hos noen av kredittvurderingsbyråene Moody's og Standard & Poor's. På verdensbasis har over 90 % av de utstedte obligasjonene en slik kredittverdighet eller høyere. Det er forutsatt at kredittrisikoen i porteføljen begrenses gjennom utstrakt grad av diversifisering.

       Opp til 20 % av markedsverdien av petroleumsfondet kan plasseres som bankinnskudd med inntil 3 måneders løpetid i banker som er godkjent av sentralbanksjefen for plassering av valutareservene. Referanseporteføljen for den rentebærende delen av porteføljen inneholder bare statsobligasjoner. Finansdepartementet vil senere vurdere å inkludere private obligasjoner i referanseporteføljen.

       Norges Bank har skilt ut kapitalforvaltningen i en egen avdeling i banken, mens kontrollarbeidet og rådgivning til Finansdepartementet utføres i en annen avdeling. Bemanningen er styrket for å ivareta disse funksjonene. Norges Bank står selv i hovedsak for investeringen i rentebærende papirer. Banken har ennå ikke inkludert private obligasjoner i porteføljen. For aksjeinvesteringene benytter banken foreløpig bare eksterne forvaltere.

       Norges Bank har utpekt fire forvaltere som har fått i oppdrag å forvalte globale indeksmandater. Slike mandater innebærer at forvalterne må spre plasseringene på land og bedrifter slik at porteføljen oppnår en avkastning som er nær identisk med utviklingen i vel definerte aksjeindekser. Fondet er nå investert i over 2.000 selskaper. Norges Bank har som varslet i Nasjonalbudsjettet 1998 inngått en depotavtale for fondets aksjeportefølje. Depotinstitusjonen har bl.a. ansvaret for oppgjør av aksjetransaksjonene og deponering av aksjene. Med samme institusjon har banken inngått en avtale om utlån av verdipapirer fra aksjeporteføljen. Dette innebærer at verdipapirer lånes ut kortsiktig mot pant, vanligvis i form av kontanter.

       Banken vil i 2. halvår i år utpeke mellom 5 og 10 forvaltere for aktiv forvaltning for en mindre del av porteføljen. Også for disse forvaltningsmandatene vil det bli tatt utgangspunkt i bestemte indekser som referanse for investeringene. Den tillatte grensen for avvik fra indeksen er imidlertid høyere for aktive mandater enn for indeksmandater.

Eventuelle endringar i retningslinene for Petroleumsfondet

       Regjeringen har arbeidet med å supplere retningslinjene for forvaltning av fondet med sikte på økt vekt på hensynet til menneskerettigheter og miljø. Det har ligget til grunn for arbeidet med å legge økt vekt på hensynet til menneskerettigheter og miljø at en må kunne ivareta de hovedhensyn dagens forvaltning bygger på når det gjelder risikospredning og risikostyring. Samtidig må det legges vekt på at det gis betryggende muligheter til evaluering av og kontroll med forvaltningen, bl.a. gjennom en stor grad av åpenhet med hensyn til de restriksjoner som eventuelt legges på investeringsvalgene til de eksterne forvalterne Norges Bank benytter.

       Når det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive, lett identifiserbare forhold.

       For Statens petroleumsfond er det satt meget strenge begrensninger på hvilke land fondet kan investeres i. Fondet kan bare investeres i aksjer notert på børser i land med velfungerende og likvide finansmarkeder med betryggende selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning og i obligasjoner utstedt i slike land. I forskriften for forvaltning av fondet er investeringsområdet på denne bakgrunn begrenset til en liste på 21 land. Etter Regjeringens vurdering vil det være naturlig å gjennomgå denne listen med tanke på å utvide antall land Petroleumsfondet kan investere i. For det første kan det tenkes at flere land etter hvert vil oppfylle de kriteriene som er satt med hensyn til selskaps-, verdipapir- og børslovgivning. For det annet kan det vise seg hensiktsmessig å inkludere enkelte land som er på vei mot fullt utviklede og velregulerte markeder. Land det vil være aktuelt å vurdere i denne sammenhengen er bl.a. Sør-Afrika og enkelte land i Øst-Europa, Sør-Amerika og Asia. Regjeringen legger også vekt på at en ved å investere deler av fondet i disse landene kan bidra positivt til den økonomiske utviklingen og dermed til å styrke utviklingen mot større demokrati og bedre menneskerettigheter. Det må imidlertid legges stor vekt på at de aktuelle landene oppfyller minimumskrav til verdipapirmarkedenes funksjonsmåte, slik at forvaltningen av fondet kan foregå på en betryggende måte. Regjeringen vil vurdere dette nærmere med sikte på å komme tilbake til saken i løpet av neste år. En endring av landlisten kan da eventuelt iverksettes med virkning fra 1. januar 2000.

4.4.2 Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at det er gitt adgang til å plassere deler av Statens Petroleumsfond i aksjemarkedene for å øke den langsiktige avkastningen av fondets midler. Flertallet viser til at det nå foreligger en første kvartalsrapport etter at Norges Bank har startet opptrappingen av aksjeinvesteringene, og at en så langt har oppnådd gode resultater. Flertallet vil imidlertid peke på at forvaltningen av Petroleumsfondet må følge en langsiktig strategi, og at avkastningen på kort sikt vil kunne svinge klart sterkere enn om hele fondet hadde vært plassert i obligasjoner og andre sikre papirer.

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalde, sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar om retningslinene for fondet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til pressemelding fra Finansdepartementet 24. november 1997 der det bl.a. heter:

« I den gjennomgangen Regjeringa skal gjere må ein sjå korleis ein kan ta omsyn til menneskerettar og miljø. Regjeringa vil kome tilbake til Stortinget i løpet av våren med spørsmålet om supplering av retningslinjene for plassering av Petroleumsfondet ».

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har klargjort nye retningslinjer for hvordan en kan ta hensyn til menneskerettigheter og miljø til tross for det som ble sagt i fjor høst og at det i god tid før revidert nasjonalbudsjett forelå et innspill fra Norges Bank som tar for seg ulike modeller for hvordan dette kan håndteres. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil vurdere spørsmålet videre med sikte på å komme tilbake til saken i løpet av neste år. Disse medlemmer avventer den nærmere vurdering.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener når det gjelder retningslinjer for å legge miljøhensyn til grunn for investeringene, at også dette vil kunne medføre problemer knyttet til utforming av de konkrete retningslinjene. Også her vil en i tillegg kunne møte etiske dilemmaer. Skal det f.eks. tas like strenge miljøhensyn i mindre utviklete land, som i velutviklete, vestlige land, tatt i betraktning av at mange av disse landene står overfor problemer som stiller miljøhensyn i skyggen.

       Disse medlemmer mener imidlertid at det i stadig større grad vil kunne være en konkurransefordel for bedrifter å være i forkant med miljøteknologi m.m, i forhold til andre bedrifter innen samme bransje. Det må antas at stadig flere land vil skjerpe inn miljøkrav og tiltak, og bedrifter som er forberedt på dette vil kunne ha eller få en gunstig konkurranseposisjon. Dette kan innebære at satsing på investeringer i selskaper som ligger i bresjen rent miljømessig, ikke nødvendigvis vil være strid med gjeldende retningslinjer, der avkastning og risiko legges til grunn.

       Disse medlemmer konstaterer at sentrumspartiene nå har tatt virkeligheten inn over seg, når de innrømmer at det ikke er mulig å utforme konsise retningslinjer for forvaltning av petroleumsfondet for å ivareta hensyn til menneskerettigheter og etikk, utover de krav som allerede ligger i eksisterende retningslinjer. Sentrumspartiene har dermed gått bort fra løftet de ga i Voksenåsen-erklæringen om å gjøre dette. Disse medlemmer er enig i at det er tilnærmet umulig å utforme slike retningslinjer som tilfredsstiller kravene til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og vil peke på at dette er bakgrunnen for at disse medlemmer heller ikke tidligere har støttet slike retningslinjer. Disse medlemmer vil også peke på det betydelige etiske dilemma som vil ligge i å gradere menneskerettighetsbrudd.

       Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa arbeider med å supplere retningslinene for forvaltning av fondet med sikte på auka vekt på omsynet til menneskerettar og miljø. Dette er moment som må få stor vekt i retningslinene. Desse medlemene har merka seg at Regjeringa tek sikte på å føreslå retningsliner som er klåre, konsistense og praktiserbare.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen har arbeidet med å supplere retningslinjene for forvaltning av petroleumsfondet, med sikte på økt vekt på menneskerettighets- og miljøhensyn. Norges Bank har advart mot dette. Regjeringen gir i revidert budsjett uttrykk for at den finner det vanskelig å finne klargjørende retningslinjer, men vil allikevel arbeide videre med dette. Disse medlemmer vil fraråde dette. Det er for det første viktig at retningslinjene for Petroleumsfondet ikke endres for ofte. Det skyldes blant annet at fondet er såpass stort at det å gjennomføre selv små endringer i retningslinjene vil kunne føre til betydelige transaksjonskostnader. Eventuelle nye retningslinjer bør heller ikke rokke ved den klare ansvarsfordelingen som er etablert mellom Finansdepartementet og Norges Bank i forvaltningen av Petroleumsfondet. Ved utarbeidelsen av fondets investeringsstrategi har det vært lagt stor vekt på å redusere fondets risiko ved å spre investeringene i hvert land på bransjer og bedrifter. Etiske retningslinjer kan øke risikoen i fondet fordi investeringene kan bli mindre diversifiserte. Det gjelder særlig dersom en velger å utelukke mange bedrifter eller enkelte bransjer fra investeringsmulighetene. Disse medlemmer mener det foreligger særdeles tungtveiende grunner for å la være å blande inn etiske spørsmål i denne forvaltningen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at sentrumspartiene ikke følger opp de forpliktelser de har gitt om å utarbeide etiske, menneskerettslige og miljømessige krav til retningslinjene for forvaltningen av oljefondet. Statens petroleumsfond er en meget stor finansiell aktør som vi kunne sette en standard internasjonalt for å fremme miljø og sosial utvikling. Unnfallenheten fra Regjeringa i dette spørsmålet blir enda mer forunderlig når vi ser at i deler av næringslivet ellers er trenden at en legger større vekt på etikk og miljø, og at såkalte grønne investorfond ofte har høyere avkastning enn andre. Faneflukten blir spesielt synlig når denne Regjering har gjort det til en øvelse å snakke om verdier, mens våre oljemilliarder kan fritt investere i firmaer som bryter menneskerettigheter og forringer miljøet.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1997-1998) når det gjelder partiets prinsipielle syn på forvaltningen av petroleumsinntektene.

       Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sin merknad i statsbudsjettet høsten 1997 som lyder:

« Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte mener at oljefondet skal sikre fremtiden for Norges kommende generasjoner. Plassering av fondet i utenlandske aksjer en høyst usikker investering og spesielt når det investeres i utenlandsk valuta.

De utenlandske børsene kan falle sammen og alle plasseringer kan gå tapt.

Ved hjemføring av eventuelle overskudd for å styrke norsk økonomi må vi kjøpe store mengder norske kroner, og det vil påvirke kronekursen som vil stige og dette vil bryte med den faste kurspolitikken som er vedtatt ført.

Dette medlem mener midlene i større grad bør plasseres i folketrygdfondet og i øvrige fond i Norge. Dette medlem foreslår:

-	Kjøp av gull som blir oppbevart i Norges Bank eller andre sikre steder

-	Investering i fast eiendom innenlands, så vel som i utlandet og investeringer i u-land med avkastningskrav

-	Kjøp av statsgaranterte obligasjoner i utlandet

-	Investering i infrastruktur i Norge

-	Sikring av varige arbeidsplasser i distriktene basert på fornybare ressurser ved lån og tilskudd, få i gang en skikkelig flåtefornying og opprustning på land

-	Få i stand en skikkelig overvåkning og kontroll av uttaket av fornybare ressurser i havet

-	Styrke forskningen på de fornybare naturressursene. Og kartlegge og sikring av havområdene og farledene

-	Sikre en skikkelig infrastruktur slik at verdiskaping basert på høsting av naturressurser kan foregå rasjonelt og effektivt, jf. post, vei, jernbane, båt og bil

-	Drive utlån gjennom Norges Bank til utlandet mot betaling av renter i norske kroner og mot sikre garantier.

Ved investeringer i u-land der avkastning og vekst er målet, kan dette medlem slutte seg til en del av Sosialistisk Venstreparti sin merknad om moral og etikk. »

       Komiteen tar for øvrig redegjørelsen om Statens petroleumsfond til orientering.

4.5 Statsbankane og Folketrygdfondet

4.5.1 Samandrag

       Regjeringen foreslår ingen endringer i statsbankenes lånerammer for 1998 i forhold til forslagene i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998). Den samlede lånerammen for statsbankene i 1998 er således 18.759 mill. kroner.

       Kommunalbanken har fra 1996 betalt en garantiprovisjon til staten som betaling for statsgarantien som stilles for bankens innlån. Garantiprovisjonen ble fastsatt til 0,15 % i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1996. Regjeringen foreslår at provisjonen reduseres til 0,10 % med virkning fra 1. januar 1998. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 2(1996-1997) og Ot.prp.nr.2(1996-1997) ba Stortinget Regjeringen om å foreta en bred vurdering av Postbankens forretningsstrategi bl.a. innenfor rammene av statens samlede bankvirksomhet og av eventuelle følger for Postverket.

       Regjeringen bebudet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) at den i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998 skulle komme tilbake med en vurdering av Postbankens forhold til andre statsbanker i samsvar med Stortingets vedtak, og spørsmålet om Postbanken skal gis adgang til å kjøpe opp låneporteføljer og finansinstitusjoner.

       Regjeringen har ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå samordning mellom Postbanken og Kommunalbanken, Husbanken, Landbruksbanken, Lånekassen eller SND. Regjeringen ser det som viktig at Postbanken får adgang til å disponere de samme virkemidler som konkurrerende virksomheter. Regjeringen foreslår at Postbanken skal gis adgang til å søke konsesjon for å kjøpe låneporteføljer og finansinstitusjoner. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       For 1998 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 2,0 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån til statskassen. Dette er samme ramme som fondet hadde i 1997.

4.5.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen viser når det gjeld statsbankane sine lånerammer og rentesatsar til merknader under høvesvis avsnitt 22.1 og 22.2 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Komiteen viser når det gjeld garantiprovisjonen for Kommunalbanken til merknader under avsnitt 22.4 i Innst.S.nr.252(1997-1998) jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Komiteen viser når det gjeld Postbanken sin forretningsstrategi og framlegg om å endra vilkåra for Postbanken slik at banken vert gitt høve til å kjøpe opp låneporteføljer og finansinstitusjonar til merknader under avsnitt 22.3 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, tek det som står i meldinga om Folketrygdfondet til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det nå er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får adgang til å kjøpe utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.

       Disse medlemmer er uenig i Regjeringens opplegg for å stille Postbanken fritt mht. fusjoner, oppkjøp m.v. Disse medlemmer forutsetter at Postbanken omdannes til aksjeselskap og gis en kjernekapital på linje med andre banker. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at Postbanken omdannes til aksjeselskap, jf. Innst.S.nr.252(1997-1998) avsnitt 22.3.2 og St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at en omdanning av Postbanken til aksjeselskap ikke medfører ytterligere statlige bevilgninger.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at når det dreier seg om å positivt tilrettelegge rammebetingelser for statlig virksomhet og deres konkurranseevne har regjeringen svært få innvendinger, mens de stadig gjør det vanskeligere for privat virksomhet å tilpasse seg virkelighetens konkurransebilde. Disse medlemmer mener at så lenge vi har et omfattende statlig eierskap skal dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres en omfattende deregulering av regelverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eiet virksomhet. Disse medlemmer vil derfor ikke kunne støtte de foreslåtte endringer knyttet til Postbanken uten at det samtidig gjøres endringer på andre områder, og vil derfor anmode regjeringen om å legge frem en samlet plan for alle typer finansinstitusjoner i Norge hvor særlig nasjonale og internasjonale konkurranseaspekter blir vurdert, spesielt i et forbrukerperspektiv.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg finansministerens svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om mulig konsekvens av at Postbanken gis adgang til å inngå ulike typer allianser og samarbeid. I brev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 27. mai 1998 skriver han:

« Regjeringen har ingen planer om å endre eierstrukturen i Postbanken ».

       Dette medlem legger dette til grunn.

4.6 Inntektspolitikken

4.6.1 Samandrag

       Årets inntektsoppgjør startet 9. mars med forhandlinger mellom LO og NHO om etter- og videreutdanning, lærlingordningen og avtalefestet pensjon (AFP). Partene tok sikte på å komme fram til en handlingsplan for kompetanse som grunnlag for partenes arbeid med en etter- og videreutdanningsreform. I den forbindelse forutsatte partene at Regjeringen tok stilling til enkelte elementer i en slik reform før de forbundsvise forhandlingene ble avsluttet. Merknader i statsministerens svarbrev av 26. mars til partene er gjengitt i meldingens avsnitt 3.6.

       De sentrale forhandlingene mellom LO og NHO ble avsluttet 26. mars. Partene oppnådde enighet om en handlingsplan for kompetanse. Partene avtalte bl.a. følgende:

-	« Forutsetningen for vedtakelse av LO og NHOs handlingsplan for etter- og videreutdanning er at myndighetene medvirker og at lønns- og prisutviklingen for 1998 som helhet bidrar til å sikre sysselsetting og konkurranseevne.

-	Ved mellomoppgjøret i 1999 vil LO og NHO vurdere den videre utvikling av etter- og videreutdanningsreformen på bakgrunn av utredninger som skal gjøres og hvordan forutsetningene i solidaritetsalternativet er fulgt opp.

-	Handlingsplanen vil i årene fremover kreve økonomisk innsats fra alle involverte parter. LO og NHO er derfor innforstått med at gjennomføringen av planen vil være avhengig av en videreføring av solidaritetsalternativet som sikrer næringslivets konkurranseevne og den fremtidige sysselsetting. »

       Partene ble også enige om visse justeringer av AFP-ordningen.

       Før de sentrale forhandlingene var ferdige, møttes flere av partene i de forbundsvise forhandlingene. 20. april ble partene innen verkstedindustrien enige om å anbefale Riksmeklingsmannens forslag som bl.a. omfattet et generelt tillegg på tre kroner pr. time. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst på i overkant av 3,5 % før lønnsglidning. Fristen for å meddele Riksmeklingsmannen resultatet av uravstemmingen er 15. mai.

       21. april ble Handel og Kontor (HK) og Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon (HSH) enige om en ny tariffavtale som innebærer et generelt tillegg på 5 kroner pr. time, samt økte satser for ulempetillegg. Dersom avtalen blir retningsgivende for hele varehandelen, vil årslønnsveksten for denne gruppen kunne bli om lag 4  3/4 % før lønnsglidning. 23. april ble partene innen forbrukersamvirket enige om en liknende tariffavtale.

       Som i verkstedindustrien, ble partene i byggfagene den 22. april enige om å anbefale meklingsmannens skisse. Avtalen omfatter et generelt tillegg på 3 kroner pr. time, samt økte minstelønninger. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst for arbeidere i byggevirksomhet på om lag 5 % før lønnsglidning.

       Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Reiselivsbedriftenes Landsforening ble 24. april enige om å anbefale Riksmeklingsmannens forslag til tariffavtale. Avtalen omfatter et generelt tillegg på 3 kroner pr. time, lavlønnstillegg, økt minstelønn, likelønnstillegg og enkelte andre tillegg. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst for fastlønte arbeidere i hotell- og restaurantvirksomhet på om lag 6  1/2 %. Det er ikke lokale lønnsforhandlinger i dette området.

       31. mars startet forhandlingene i både det kommunale og statlige tariffområdet. 30. april brøt partene forhandlingene, og oppgjørene gikk til mekling. Meklingen ble ikke avsluttet før denne meldingen ble ferdigstilt.

       Natt til 14. mai ble det brudd i meklingen mellom Norsk

       Rutebilarbeiderforbund og Norsk Transportarbeiderforbund, og om lag 3.000 bussjåfører i Oslo, Akershus og Sør-Trøndelag gikk ut i streik fra morgenen 14. mai.

       Det er i meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1997 til 1998 for alle grupper under ett på 5 %. Dette anslaget er usikkert, bl.a. fordi det er vanskelig å anslå lønnsglidningen. Anslaget forutsetter at de lokale tilleggene blir moderate. Likevel vil lønnsutviklingen i inneværende år bli klart sterkere enn hos våre handelspartnere, og dermed bidra til en markert svekkelse av konkurranseevnen. Det blir en stor utfordring, både for partene i arbeidslivet og myndighetene, å bringe lønnsveksten i Norge tilbake i takt med lønnsveksten i utlandet.

4.6.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om inntektspolitikken til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det har blitt vanskeligere å få til et inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet i år. NHO har gitt opp samarbeidet med myndighetene om å få ned sykefraværet og årets lønnsoppgjør bryter en rekke med flere års lønnsmoderasjon.

       Lederlønningene har skutt i været og fallskjermkulturen har nådd nye høyder. Regjeringen har på sin side ført en passiv finanspolitikk og overlatt ansvaret for den økonomiske utvikling til partene i arbeidslivet. På denne bakgrunn kom det ikke som en overraskelse at kravene ved årets lønnsoppgjør ble høye. Disse medlemmer viser til at utviklingen så langt viser at dette har vært en politikk som vil kunne sette Solidaritetsalternativet i fare. Disse medlemmer mener Regjeringen må ta ansvar for at Solidaritetsalternativet videreføres. Ingen er tjent med en utvikling som igjen gir økende pris- og kostnadsvekst, svekket konkurranseevne og tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt virksomhet. Det vil svekke grunnlaget for en varig høy sysselsetting og framtidig velferd.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i avsnitt 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen nå har gått bort fra sitt anslag for lønnsveksten på 3,5 %, og i stedet anslår lønnsveksten til 5 %. Videre konstateres at også dette anslaget er for lavt, sett i forhold til de oppgjørene som nå er fullført. Disse medlemmer ser Regjeringens behov for ikke å lede an i lønnsoppgjørene gjennom høye lønnsanslag. Det må imidlertid kunne kreves noe større grad av realisme. Det vises til at det i St.meld. nr. 1(1996-1997) er angitt at gjennomsnittet av lønnsvekstanslagene for 1998 fra ulike institusjoner var på 4,6 %, mens Regjeringens anslag på om lag samme tidspunkt var 1,1 prosentpoeng lavere. Tatt i betraktning den effekt lønnsanslaget har for statsbudsjettet, er det viktig at anslaget er så realistisk at de ulike bevilgninger blir om lag i den nødvendige størrelsesorden. Disse medlemmer konstaterer at det faktiske resultat av lønnsoppgjøret ser ut til å innebære økte utgifter over statsbudsjettet på minst 2 mrd. kroner. Dette viser at realistiske anslag er avgjørende for utformingen av helhetlige budsjett.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det mest alvorlige trekket ved Solidaritetsalternativet er at det for store grupper av lønnsmottagere er en bløff. Ikke engang LO er uenig i at bedrifter ikke må finne seg i et lønnsoppgjør som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene stadig taper flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor er det nødvendig at arbeidstagerne er solidariske med bedriftens interesser. Vi trenger dog ikke et solidaritetsalternativ for at arbeidstagere skal være interessert i å beholde jobbene sine. Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er den beste løsningen for pris- og rentestabilitet i Norge Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er det beste virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er nødvendig for å opprettholde den nødvendige konkurransekraft i norsk næringsliv. Det som er riktig er at solidaritetsalternativet har holdt de største lønnsmottagergruppers lønnsutvikling nede.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil med « Teknisk beregningsutvalg » som kilde vise til at:

-	I perioden 1988-96 er lønnsutbetalingene økt med 38 %, mens eierinntektene (driftsresultatet) er økt med hele 85,5 % (BNP økte med 57 % i perioden).

-	Andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakerne er redusert fra 53,1 % i 1988 til 46,6 % i 1996.

-	Kapitaleiernes andel er økt fra 34,6 % i 1988 til 40,8 % i 1996.

       Den første halvdelen av denne perioden var preget av lavkonjunktur. Når vi nå befinner oss på toppen av en høykonjunktur hadde det vært en gyllen anledning til å snu trenden med større forskjell mellom lønns- og kapitalinntekt. Dersom kapitalsiden hadde vist moderasjon og finanspolitikken hadde virket stabiliserende og omfordelende ville dette medført mindre forskjeller. Dessverre er det lite som tyder på at dette vil skje.

       Dette medlem vil uttrykke forståelse for lønnskravene fra mange lønnstakergrupper. Særlig er det viktig at offentlig ansatte ser ut til å få et godt oppgjør. Dette medlem ser fram til at oppgjøret kan få positiv betydning for rekruttering og motivasjon i offentlig sektor.

       Store grupper har hatt reallønnsvekst de siste årene, men det er ikke alle som har deltatt i spleiselaget. Når det nå er behov for å kjøle ned økonomien må innstrammingene først og fremst rettes inn mot de som, bl.a. på grunn av skattereformen, har fått økte inntekter fra kapital og store formuer.

4.7 Sysselsetjingspolitikken

4.7.1 Samandrag

       Ifølge Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (AKU) var ledigheten 3,3 % i 1. kvartal 1998 når en korrigerer for normale sesongvariasjoner. Tilgangen av ledige stillinger har økt sterkt hittil i 1998. Samtidig har beholdningen av stillinger økt enda sterkere, noe som tyder på at det nå tar lengre tid å besette stillingene. Det må antas å skyldes mangel på arbeidskraft.

       Arbeidsmarkedet i Norge har vist seg å være meget fleksibelt. Fra 1993 til 1998 ligger det an til at sysselsettingen øker med mer enn 235.000 personer. Samtidig kan arbeidsstyrken øke med vel 175.000 personer, noe som er om lag 2  1/2 ganger så høy vekst som befolkningsutviklingen alene skulle tilsi. Tilstrømmingen av nye arbeidstakere har de siste årene vært klart sterkere enn tidligere regnet med, og yrkesfrekvensene er nå rekordhøye. Det er imidlertid usikkert hvor stort potensial det er for ytterligere økning i yrkesfrekvensene.

       Arbeidsmarkedstiltakene er rettet inn mot at de arbeidsledige hurtigst mulig kommer i jobb. Samtidig er det viktig å unngå at arbeidskraft bindes opp unødig på arbeidsmarkedstiltak. Beredskapsbevilgningen (kap. 2310) for inneværende år er tilpasset et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 17.500 plasser. I lys av at arbeidsmarkedet er betydelig strammere enn lagt til grunn da budsjettet for inneværende år ble fastsatt, foreslår Regjeringen at bevilgningen under beredskapsplanen reduseres med 258,5 mill. kroner for inneværende år. Det gir rom for et tiltaksnivå på 10.000 plasser som gjennomsnitt for andre halvår 1998 og 15.000 plasser som gjennomsnitt for året. Innenfor en slik ramme skal Arbeidsmarkedsetaten gi høy prioritet til tiltak som kan bidra til å redusere flaskehalsproblemer i arbeidsmarkedet.

       Bedringen på arbeidsmarkedet har slått særlig gunstig ut for ungdom i alderen 20-24 år. Siden omslaget på arbeidsmarkedet sommeren 1993 er arbeidsledigheten redusert sterkest for denne aldersgruppen. Ledige i denne aldersgruppen har siden andre halvår 1995 vært særlig prioritert ved tildeling av tiltaksplasser, noe som i mange tilfeller har bundet opp ungdom i tiltak framfor formidling til ordinært arbeid. Regjeringen vil derfor avvikle den særlige tiltaksinnsatsen overfor ungdom i alderen 20-24 år. Langtidsledige i denne aldersgruppen vil bli prioritert på lik linje med andre langtidsledige. For å sikre et tilbud til ledige 20-24-åringer som har sammensatte problemer og behov for mer omfattende bistand, vil arbeidsmarkedsetaten fortsette samarbeidet med andre etater, spesielt sosialetaten.

       Arbeidsmarkedsetaten har, med visse unntak, monopol på formidling av arbeidskraft. I flere europeiske land er det foretatt en oppmykning av de statlige monopolene for formidling av arbeidskraft. Denne oppmykingen har dels vært begrunnet med at den kan bidra til å bedre arbeidsmarkedets funksjonsevne. Sysselsettingsloven setter et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft. Sysselsettingsutvalget anbefalte en prøveperiode med friere utleie enn dagens regler gir mulighet til, bl.a. fordi det vil bidra til at markedet for korttidsarbeid fungere bedre. For å utrede disse spørsmålene nærmere er det nedsatt et offentlig utvalg som skal gjennomgå gjeldende regelverk. Utvalget skal avgi sin innstilling innen juli i år.

       Det er i meldingens avsnitt 3.7 redegjort nærmere for sysselsettingspolitikken.

4.7.2 Merknader frå komiteen

       Komiteen tek utgreiinga om sysselsetjingspolitikken til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at vi etter fem år med sterk vekst i sysselsettingen nå har stor mangel på enkelte typer arbeidskraft og at det er mange ledige jobber. Å sikre en tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft for å fylle de ledige stillingene er derfor en viktig utfordring i sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikken. Denne utfordringen blir langt større når sysselsettingen i årene som kommer forventes å vokse langt svakere enn de siste årene og mer på linje med den demografiske veksten i arbeidsstyrken.

       Disse medlemmer vil understreke at den gunstige utviklingen i arbeidsmarkedet ikke må ta oppmerksomheten bort fra de langtidsledige som fortsatt sliter med å få jobb. Her har både arbeidslivet og arbeidsmarkedsetaten et stort ansvar.

       Disse medlemmer mener arbeidskontorene må prioritere å få arbeidsledige og nye i arbeidsmarkedet inn i de ledige jobbene. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene må nå i stor grad brukes til å bedre de arbeidslediges kvalifikasjoner slik at de kan gå inn i de ledige jobbene.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår et betydelig kutt i arbeidsmarkedstiltakene i andre halvår. Det vil da ikke være mulig å opprettholde ungdomsgarantien for langtidsledig ungdom i aldersgruppen 20-24 år. Disse medlemmer kan ikke godta at de svakeste i arbeidsmarkedet skal betale for Regjeringen Bondeviks utgiftsøkninger.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet foreslår en styrking av arbeidsmarkedstiltakene i forhold til Regjeringens forslag. Arbeiderpartiets forslag innebærer at tiltaksgarantien for langtidsledig ungdom kan opprettholdes.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger til grunn et tiltaksnivået for yrkeshemmede blir noe lavere enn opprinnelig planlagt grunnet mindre overføringer fra 1997. Disse medlemmer tar dette til etterretning, men legger til grunn at attføringsinnsatsen i Arbeidsmarkedsbedriftene ikke rammes av det noe lavere tiltaksnivået for yrkeshemmede i år.

       Disse medlemmer viser for øvrig til de alternative forslag til Revidert budsjett, jf. fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor . Disse medlemmer viser også til omprioriteringsproposisjonen og komiteens innstilling til denne, bl.a. vedrørende et forslag om at « tiltaksgarantien for langtidsledig ungdom i alderen 20-24 år opprettholdes ».

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler Regjeringens oppfatning av at det norske arbeidsmarkedet er fleksibelt. Det kan likevel gjøres mer for å hindre at oppgangskonjunkturer skaper mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer. For det første bør ikke Regjeringen legge opp til å stimulere voksne arbeidstagere til å være hjemme. For det andre må innsatsen for å omskolere og etterutdanne styrkes betydelig. For det tredje må Regjeringen sammen med partene i arbeidslivet gjøre mer for å bryte ned misforståelser og fordommer som gjør at arbeidslivet ikke fullt ut nyttiggjør seg den kompetansen som minoritetsgruppene i Norge har.

       Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å avvikle ungdomsgarantien for ungdom i alderen 20-24 år. Erfaringene både fra Norge og andre land viser entydig at denne gruppen har større problemer med å komme i jobb enn gjennomsnittet. At ledigheten har blitt sterkest redusert i denne gruppen siden 1993 er ikke et argument for å avskaffe ordningen, men et argument for at den fungerer.

       Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte vil påpeke nødvendigheten av å samordne tiltak for ungdom mellom 20 og 25 år som har sluttført sin teoretiske yrkesrettede utdanning og som ikke har fått sitt fagbrev pga mangel på lærlingeplass etter at Reform 94 trådte i kraft. Disse ungdommene må få anledning til å benytte de virkemidler som finnes, gjennom samordning av arbeidsledighetstrygd, lønnstilskudd og opplæringstilskudd, slik at de kan bli tatt inn som lærlinger og få sitt fagbrev. Det er uverdig for samfunnet at disse ungdommene som ble motivert gjennom kampanjen « skitne fingre mot år 2000 » iverksatt i samarbeid mellom LO og NHO i realiteten er blitt lurt i og med Reform 94. Disse ungdommene dette gjelder livnærer seg i dag enten av arbeidsledighetstrygd eller kjører buss, drosje e.l. i stedet for å jobbe som fagarbeider i det yrket de er utdannet til.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det nå er rom for ytterligere reduksjoner i tiltaksnivået, sett i lys av det stramme arbeidsmarkedet. Det er avgjørende at det ikke er arbeidstakere på tiltak som alternativt kunne ha vært i ordinær jobb. Videre mener disse medlemmer at det er bedriftene selv som vet best hva slags kompetanse og opplæringsbehov som er nødvendig, og at bedriftene nå i stor grad har incentiver til å bekoste dette selv. Da er det ingen grunn til at staten skal gjøre denne jobben, på en dårligere måte enn bedriften gjør den.

       Disse medlemmer mener den stramme situasjonen på arbeidsmarkedet nødvendiggjør reformer i reguleringen av arbeidsmarkedet. Dette vil bidra til å bedre fleksibiliteten i arbeidsmarkedet, ved at arbeidssøkende lettere koples med ledige stillinger gjennom privat arbeidsformidling, ved at arbeidsgivere kan « dele » kompetanse gjennom privat utleie av arbeidskraft og ved at eksisterende arbeidskraft kan utnyttes bedre gjennom lempninger i arbeidsmiljøloven knyttet til frivillig overtid og midlertidige ansettelser. Ved å gjennomføre disse endringene, vil Norge på en langt bedre måte enn i dag kunne utnytte landets arbeidskraftressurser.

       Disse medlemmer viser til at bevilgningene til, og antall årsverk i, Arbeidsmarkedsetaten har økt kraftig i løpet av det siste tiåret. Fra 1988 til 1997 økte antall årsverk med over 1.800. En del av økningen kan tilskrives at etaten i denne perioden har fått overført ansvaret for yrkesrettet attføring, men langt fra alt. I følge uttalelser fra arbeidsdirektøren innebar dette en økning på 1.200 ansatte. Disse medlemmer mener det er avgjørende for den økonomiske politikken at det offentlige apparat « trimmes » i takt med konjunkturutvikling og behov. Disse medlemmer kan ikke se at det skal være behov for langt flere ansatte i dag enn i 1988, som hadde en ledighet på om lag samme nivå som i dag. Samlet mener derfor disse medlemmer det er rom for betydelige reduksjoner i bevilgningene til Arbeidsmarkedsetaten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne sammenheng til forslag i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget 19. februar 1998 behandlet en pakke med tiltak foreslått av Høyre nettopp for å skape et mer fleksibelt og bedre fungerende arbeidsmarked. Disse medlemmer vil vise til at et resultat var at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på konsekvensene av å ratifisere ILO-konvensjon nr. 181 Denne konvensjonen anbefaler både privat arbeidsformidling og å liberalisere utleie av arbeidskraft slik at det som hovedregel skal tillates. Disse medlemmer vil vise til at det grenser til dobbeltmoral at både Jagland-regjeringen og LO stemmer for en slik ILO konvensjon, men ikke vil gjennomføre de anbefalte tiltakene i Norge. Disse medlemmer vil peke på at flere større reformer vil påvirke behovet for vikarer, midlertidig ansatte og overtid. Dette gjelder både kontantstøtte, eventuelle utvidelser av lønnet fødselspermisjon og etter- og videreutdanningsreformen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1999 legge frem tiltak for å gjøre norsk arbeidsmarked mer fleksibelt bl.a. mht. overtidsbestemmelser, adgang til å ha midlertidige ansettelser, tillate privat arbeidsformidling på generell basis og speilvende reglene for utleie av arbeidskraft i tråd med ILO-konvensjon nr. 181. »

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg at sysselsetjingsveksten har auka sterkt og at arbeidsløysa har hatt ein kraftig nedgang. Dette stiller andre krav til verkemidlar i sysselsetjingspolitikken enn tidlegare. I fleire bransjar er det vanskeleg å skaffa fagfolk. Ulike bransjar si betalingsevne er svært forskjellig. Dette kan føra med seg ei samfunnsmessig uheldig fordeling av den totale arbeidskraft.

       Desse medlemene vil streka under at i denne situasjonen er det likevel grupper av arbeidstakarar som har vanskeleg for å få arbeid. Det er difor viktig med tiltak som avdempar dette, og som skaper ei så god fordeling som mulig av det totale utbodet av arbeidsplassar. Desse medlemene meiner difor at det m.a. er viktig å føra vidare intensjonane i « Ungdomsgarantien ».

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at Regjeringen kun nøyer seg med å konstatere at det er et tiltagende press i deler av arbeidsmarkedet. Det stadig strammere arbeidsmarkedet kan imidlertid føre til at bedriftene nå i større grad vil etterspørre arbeidsledige, som er en fordel. Det bør også bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Allikevel vil disse medlemmer hevde at Regjeringen snarest må tilrettelegge for privat arbeidsformidling og lempe på overtidsbestemmelsene og reglene for utleie av arbeidskraft. En bedre utnyttelse av EØS-områdets arbeidskraft vil også kunne realiseres gjennom en slik liberalisering. Disse medlemmer viser til at store nye grupper har kommet inn i arbeidsmarkedet og dermed kortsiktig har bidratt til å avdempe presset i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer konstaterer at presset igjen er tiltagende og vil derfor understreke at for å sikre arbeidsmarkedets fleksibilitet er det nå viktig å foreta en videre liberalisering av reguleringer som fortsatt er til hinder for en ytterligere økning i arbeidsdeltakingen.

       Disse medlemmer vil peke på at selv om statsbudsjettet viser et betydelig overskudd er Norge fremdeles i en situasjon der statens langsiktige finansielle situasjon er en stor utfordring. For å styrke vår mulighet til å møte fremtidens utfordringer er det ikke minst viktig å styrke det fastlandsbaserte næringsliv. Disse medlemmer vil konstatere at det nå er petroleumsaktiviteten som er drivkraften i den norske konjunkturoppgangen. Regjeringen har lenge gitt uttrykk for at det er nødvendig å styrke grunnlaget for det fastlandsbaserte næringsliv i fremtiden, men disse medlemmer har ikke registrert noen aktive forsøk på å tilrettelegge for nettopp dette. Skal Norge på sikt kunne møte en hverdag med lavere oljeinntekter, er det en forutsetning av vi legger forholdene til rette for å skaffe til veie inntekter på annet vis i fremtiden. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen gir uttrykk for et ønske om gode og stabile rammebetingelser for næringslivet.

« Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser utnyttes best mulig og til at en kan sikre en langsiktig bærekraftig utvikling, der det opprettholdes en spredt bosetting. »

       Disse medlemmer kan ikke se at det er samsvar mellom Regjeringens ønsketenkninger og det de faktisk foreslår av tiltak.

       Disse medlemmer vil videre hevde at utviklingen i boligmarkedet og høye priser i sentrale strøk i stor grad skyldes mangel på regulerte boligtomter. Man kan ikke tvangsbosette befolkningen der man mener de skal bo, og nettopp derfor må det tas i bruk helt andre virkemidler. I mange deler av det sentrale østlandsområdet hindres man i å legge ut nye boligfelt blant annet fordi miljøverndepartementet har ulike begrunnelser for dette. Statlig regelverk, særlig den nye plan- og bygningsloven bidrar til å forverre situasjonen.

       Disse medlemmer vil hevde at presstendensene og svært høye priser på boligmarkedet i sentrale strøk i svært stor grad skyldes manglende evne og vilje fra politikere til å regulere og tilrettelegge for nødvendig boligbygging. Disse medlemmer er selvfølgelig klar over at disse virkemidler utøves på kommunalt plan, men likefullt en realitet. Stortinget kan bidra ved å liberalisere Plan- og bygningsloven og endre dagens praksis knyttet til overstyring både fra Fylkesmenn og departementer. Disse medlemmer ber derfor regjeringen komme med en mer utfyllende vurdering av disse spørsmål så snart som mulig.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til reduksjon av tiltaksnivået synes fornuftig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår et tiltaksnivå for 2. halvår 1998 på 5.000 plasser.