Lovforslagets kapittel 4 inneholder regler om hvilken leie som
lovlig kan avtales. Det er videre bestemmelser om årlig
indeksregulering av den opprinnelige leie samt tilpassing til gjengs
leie hvert tredje år. Det foreslås også regler
om tilbakebetaling av ulovlig leie, samt adgang for Kongen til å gi
forskrifter om leiestopp, maksimalsatser for leie m.m.
Når departementet foreslår at den strenge reguleringen
i kapittel II i gjeldende husleiereguleringslov bør oppheves
har departementet her særlig tatt hensyn til at det samfunnsmessige
grunnlaget for husleiereguleringen har endret seg. Loven innebærer
en tilfeldig økonomisk fordel for de leierne som oppnår å få tak
i en regulert bolig. Fordelingsvirkningene av loven er således
tilfeldige.
Departementet tror at en fri leiefastsettelse vil gi en bedre
utnyttelse av den eksisterende boligmassen, ved at leierne sørger
for ikke å sitte med større og dyrere boliger
enn nødvendig. Leiereguleringen bryter også med
likebehandlingshensyn ved at tilsvarende offentlig eide boliger,
som ikke er regulert, i økende grad leies ut til markedspris.
Det kan derfor virke urettferdig at en liten gruppe private eiere
rammes av reguleringen.
Departementet antar at en oppjustering av den regulerte husleien
til markedsleie, kan spore gårdeiere til bedre vedlikehold. Økte
leieinntekter vil her være en vesentlig motivasjonsfaktor
for utleier.
Som flere høringsinstanser påpeker, vil en
umiddelbar opphevelse av reguleringen kunne føre til at mange
av dagens beboere får økonomiske problemer. En
opphevelse med umiddelbar virkning vil føre til mer enn
en fordobling av leiene for svært mange. For delvis å motvirke
et slikt resultat, vil departementet foreslå en gradvis
avvikling av reguleringen over 10 år. For å stimulere
til økt byfornyelse vil departementet likevel foreslå å gi
fritak fra reguleringen når eieren har foretatt full fornyelse
av boligen. Husleienemnda bør i så fall avgjøre
når fornyelsen anses gjennomført. For å imøtekomme
eventuelle økonomiske problemer som dagens beboere i de
regulerte husleieforholdene kan få ved gjennomføring
av dereguleringen, vil departementet videre foreslå at
disse får tilbud om Husbankens bostøtteordning
dersom de for øvrig fyller kravene til husholdstype og
inntektsnivå. Departementet anser dette som en meget bra
overgangsordning, som reduserer de kortsiktige ulempene for beboerne
ved avvikling, samtidig som de langsiktige fordelene i forhold til
boligmarkedet oppnås.
Departementet vil foreslå at leien - før utligning for
vedlikehold og tilleggsytelser - økes med 10 pst. årlig,
i tillegg til justeringen i forhold til konsumprisindeksen. Slik
vil oppreguleringen være gjennomført i god tid
før husleiereguleringen blir opphevet. Forutsetningen er
imidlertid at forholdet mellom regulert leie og markedsleie ikke
blir vesentlig endret i overgangsperioden. Departementet har ikke
funnet grunn til lovfeste selve prosentsatsen. Det er mest hensiktsmessig å overlate
til Arbeids- og administrasjonsdepartementet å bestemme
hvor stor den årlige oppreguleringen av høyeste
lovlige leie skal være. For å unngå betydelig
leieøkning ved utløpet av 10-årsperioden, må oppreguleringen
skje i et visst tempo. Departementet foreslår at loven
i sin helhet blir opphevet 10 år etter at husleieloven
har tatt til å gjelde.
Departementet er videre enig med utvalget i at den «milde» reguleringen
i kapittel III bør oppheves. Reguleringen har hatt en begrenset
betydning. Dessuten vil bestemmelsene i departementets forslag til
ny husleielov i stor grad gjøre denne reguleringen overflødig.
Det er heller ingen av høringsinstansene som har hatt direkte
innvendinger til dette. Departementet vil derfor foreslå at
bestemmelsene i husleiereguleringsloven kapittel III blir opphevet
straks den nye husleieloven trer i kraft. Likeledes vil departementet
foreslå at husleiereguleringsloven § 17,
som inneholder hjemmel til å fastsette maksimalpriser ved
omsetning av aksjeboliger eller borettslagsboliger tilknyttet boligbyggelag,
oppheves umiddelbart. Det er ingen boliger som omfattes av slik
prisregulering i dag, og det foreligger heller ikke planer om å innføre
slik prisregulering.
Departementet foreslår at det blir satt forbud mot at
det avtales en leie som er urimelig i forhold til det som vanligvis
blir oppnådd på avtaletidspunktet ved ny utleie
av liknende husrom på liknende avtalevilkår. Dernest
foreslår departementet at hver av partene skal ha mulighet
til å kreve at leien endres uten samtidig å måtte
si opp leieforholdet. Det blir foreslått at endringen ikke
skal overstige endringen i konsumprisindeksen. Et slikt krav til
endring vil etter forslaget ikke kunne settes fram før
ett år etter siste fastsetting av leien. Videre vil departementet
foreslå at partene hvert tredje år kan kreve å få justert
leien slik at den samsvarer med «gjengs leie»,
det vil si den leie som vanligvis betales for lignende husrom på lignende
leievilkår på iverksettingstidspunktet. Dersom
partene ved inngåelsen av leieavtalen ikke blir enig om
hvorvidt en leie er urimelig, eller hva gjengs leie er ved en senere revisjon,
blir det i kapittel 12 i lovforslaget foreslått at en takstnemnd
skal kunne ta standpunkt til disse spørsmålene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter
forslaget om at all regulering av husleie legges til husleieloven.
Flertallet er enig i å avvikle husleiereguleringsloven
i løpet av 10 år. Flertallet vil
peke på at denne loven fører til store forskjeller
i husleien og i muligheter for inntekter på eiendommer
da husleiereguleringsloven kun gjelder for et mindretall av boligene.
Flertallet vil vise til undersøkelsen
fra NBI i 1992 som viser at i de leieregulerte boligene bor det ikke
en ensartet gruppe med dårlig økonomi, men en sammensatt
gruppe både når det gjelder alder, antall husstandsmedlemmer
og inntekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
vil understreke at husleieregulering på bakgrunn av alder
på bolig er et lite målrettet instrument for å hjelpe
de som har dårligst økonomi eller størst problemer
på boligmarkedet, men at det derimot belønner
de som har kontakter, enten med gårdeiere eller personer
som er på vei til å flytte ut av slike leiligheter.
Flertallet kan ikke se det som et offentlig ansvar å regulere
markeder på en så lite målrettet måte som
husleiereguleringen gjør i dag.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at någjeldende husleielov ikke har
noen regel om hvor høy husleien kan være. Dette
flertallet ser det som positivt at den nye loven har en
regel som sier at det ikke kan avtales en leie som er urimelig i
forhold til det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet.
Dette flertallet vil vise til at gjeldende lov ikke
inneholder bestemmelser om endringer av leien. Dette flertallet støtter
forslaget om at leien kan indeksreguleres. Dette flertallet vil
samtidig peke på at prisene på leiemarkedet kan
ha betydelige endringer i løpet av kort tid. Dette
flertallet ser det derfor som positivt at begge parter etter
to og et halvt år kan kreve at leien settes til gjengs
leie/markedsleie.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil
peke på at proposisjonen legger til grunn at leien i regulerte
boliger er omtrent halvparten av markedsleien. Ut fra dette foreslås
det å øke leien med 10 pst. årlig,
slik at man når markedsleie i løpet av 10 år. Flertallet vil
imidlertid vise til at komiteen er blitt gjort kjent med at forskjellen
mellom markedsleie og regulert leie kan være mange hundre
prosent i enkelte boliger. En opptrapping av leien fra regulert
leie til markedsleie vil for disse boligene medføre en
meget høy årlig husleieendring.
Flertallet mener dette vil være meget
uheldig for nåværende beboere og vil derfor foreslå at
husleien inklusiv konsumprisindeks maksimalt økes med inntil
20 pst. pr. år de første ni årene.
I det tiende året økes husleien opp til markedsleie.
For enkelte beboere vil dette da medføre en sterk husleieøkning
det tiende året. Flertallet vil peke på at
en opptrapping etter denne modellen vil gi dagens beboere i leiligheter med
stor forskjell på markedsleie og regulert leie mer tid
til å omstille seg til ny leie.
Komiteen støtter forslaget om at beboere
i boliger som inntil nå har vært omfattet av husleiereguleringsloven
gis rett til bostøtte, dersom deres økonomi tilsier
at de har rett til bostøtte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at enkelte leietakere i forbindelse med nye huseiere har
erfart en formidabel husleieøkning. I denne forbindelse
vises til et spørsmål fra Sylvia Brustad til kommunal-
og regionalministeren datert 4. desember 1998, og svaret
datert 9. desember 1998.
Flertallet understreker med bakgrunn i svaret at
hvis utleieren krever urimelig høy husleie, kan både domstolene
og husleienemnda sette leien ned til et rimelig nivå. Det
er derfor viktig å understreke at § 4-2 bestemmer
at leien i tre påfølgende år bare kan
endres i samsvar med endringene i konsumprisindeksen de siste 12
måneder, og at formålet er å sikre forutsigbarhet
med hensyn til leieøkning og motvirke store leieøkninger.
Flertallet viser også til svaret når
det gjelder omsetning av obligasjonsboliger og er enig med Regjeringen
i at det ikke er ønskelig med etablering av nye obligasjonsboliger
for fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i all hovedsak enige i forslaget og de vurderinger som ligger til
grunn for å oppheve husleiereguleringsloven.
Disse medlemmer vil foreslå en gradvis
avvikling av de «strenge» reguleringene i kapittel
2 over en periode på 5 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
§ 13-3
3. I lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v.
for boliger gjøres følgende endring:
Ny § 29 a skal lyde:
§ 29 a Lovens varighet
Denne loven opphører å gjelde fem år
etter ikrafttredelsen av lov om husleieavtaler.»
Disse medlemmer vil understreke at
i de tilfeller økt husleie kan skape store problemer for
enkelte vanskeligstilte bør dette bli gjenstand for en
grundig vurdering vedrørende mulighet for å ytes
bostøtte eller andre offentlige støttetiltak.
Disse medlemmer mener leieprisene ideelt sett
bør dannes i markedet uten regulerende tiltak av lovmessig
karakter. Et urimelig leiekrav vil ofte være en leie markedet
ikke vil betale. Blir utleieprisene for høye får
utleieren problemer med å finne leietagere. Et rent markedsbasert
system for fastsettelse av nivå på utleieprisene
vil over sikt skape et balansert marked for utleie der både
tilbud og pris vil finne sitt naturlige leie.
Disse medlemmer anser det derfor som unødvendig å ha
en lovbestemmelse om såkalt «gjengs leie» som
gir muligheter til å foreta reguleringer av husleienivået
i forhold til markedsleie.
Disse medlemmer mener begrepet gjengs leie er
et forvirrende og uklart begrep samtidig som gjengs leie vil bety
at tidsbestemte leiekontrakter snarere blir reglen enn unntaket.
Avstanden mellom gjengs leie og markedsleie vil ofte være
av marginal størrelse og betydning og det er vanskelig å se
at det er tilstede noe stort behov for en slik mild reguleringsmulighet
for husleienes størrelse.
Disse medlemmer mener at kap. 4 Leieprisvern skal
utgå og vil derfor stemme imot forslaget til dette kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise
til sine generelle merknader om behovet for at det lovverket som
fastsettes ikke er i slik utakt med markedsendringene at den påvirker
strukturen i hva slags type leiekontrakter som blir tilbudt i markedet.
Forutsatt at begrepet gjengs leie i stor grad avspeiler markedsleie
vil ikke dette påvirke strukturen i hva slags tidsavtaler
som blir tilbudt. Skulle gjengs leie vise en ulik utvikling av markedsleien
over tid vil dette kunne medføre at leiemarkedet i hovedsak
vil bestå av tidsbegrensede leiekontrakter. Usikkerheten
om innholdet i begrepet gjengs leie kan i seg selv medføre en
påvirkning av hva slags type kontrakter som vil bli tilbudt
i markedet.
Disse medlemmer mener derfor at det er en ulempe å operere
med et begrep som gjengs leie med den definisjonen som er gitt i § 4-3.
Disse medlemmer mener derfor at § 4-3
bør endres slik at det legges til grunn samme definisjon for
oppregulering/nedregulering av leie til markedsforhold
som man gjør i § 3-1, dvs.:
«En leie som svarer til det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet
ved ny utleie av lignende husrom på lignende avtalevilkår.»
Som en følge av dette må det også foretas
endringer i § 12-2 første ledd første
punktum og i husleiereguleringslovens § 4a tredje
punktum.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 4-3 skal lyde:
Har leieforhold vart i minst 2 år og 6 måneder
uten annen endring av leien enn den som kan kreves etter § 4-2,
kan begge parter uten oppsigelse sette fram krav om at leien blir
satt til det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet
ved ny utleie av lignende husrom på lignende avtalevilkår.
Ved leiefastsettelse etter første punktum skal det gjøres
fradrag for den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer
og innsats.
Tilpassing av leien etter første ledd kan tidligst settes
i verk 6 måneder etter at det er fremsatt skriftlig krav
om det og tidligst ett år etter at tidligere endring av
leien blir satt i verk.
Blir partene ikke enig om leiens størrelse kan hver av
dem kreve at den blir fastsatt etter bestemmelsene i § 12-2.
§ 12-2 første ledd første
punktum skal lyde:
Kommer ikke partene til enighet om hva som er markedsleie etter §§ 3-1
eller 4-3, kan hver av partene kreve tvisten avgjort av en takstnemnd.
§ 13-3
3. Lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger
§ 4 a tredje punktum skal lyde:
Markedsleie etter husleieloven § 4-3 kan første gang
avtales eller kreves fastsatt selv om det er kortere tid enn to år
og seks måneder siden leieavtalen ble inngått
eller leien endret.»
Disse medlemmer viser til at departementet foreslår
en forskriftshjemmel til fastsettelse av gjengs leie og til i gitte
meget begrensede forhold å kunne fastsette leiestopp og
maksimalsatser for leie.
Disse medlemmer vil vise til at forarbeidene og
premissene for bruk av leiestopp og maksimalsatser for leie sier
at det ikke skal innføres en ny varig husleieregulering
gjennom slike forskrifter.
Disse medlemmer vil peke på at en innføring av
leiestopp eller maksimalsatser for leie vil være så stor
inngripen i forhold til råderetten over egen eiendom at
det ikke bør skje gjennom bruk av forskrifter i forhold
til denne loven. Men hvis det skulle oppstå aktuelle situasjoner
hvor det er naturlig eller nødvendig å innføre
denne typen reguleringer, bør det skje i form av midlertidige
lover fastsatt av Stortinget.
Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget
til § 4-6.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under kap. 4.2 foran og er uenig i at husleiereguleringsloven
kapittel II oppheves før det er opprettet et system med allmennyttige
utleieboliger.
Dette medlem mener at sammen med forslaget om
opphevelse burde det foreligge en vurdering av de økonomiske
konsekvenser for beboerne, utleierne og de aktuelle kommunene. Det
generelt høye leienivået vil kunne medføre
at flere av nåværende leieboere vil få store økonomiske
problemer med å betale de økte boutgiftene som
følger av dereguleringen og de vil ha store problemer på det
vanlige boligmarkedet. Bostøtteordningen vil ikke alltid
kunne fange dette opp.
Det vises bl.a. til to uavhengige takster innhentet av Norges
leieboerforbund som dokumenterer at forskjellen mellom regulert
leie og markedsleie er betydelig større enn departementet
bygger på i Ot.prp. nr. 82 (1997-98).
Dette medlem mener det ikke er ønskelig
at lovendringer fører til at enda flere får problemer
på boligmarkedet og at dette må motvirkes ved å regulere økning
i husleien til de personer som nå bebor regulerte leiligheter
etter en fast og påregnelig metode slik at utligningen
mellom regulert husleie og markedspris ikke gir for store økninger
pr. år.
Dette medlem mener at dersom endringen blir vedtatt,
må endringstidspunktet være fra 1. januar 2001,
slik at beboerne får noe tid på seg til å tilpasse seg. Dette
medlem mener også at årlig økning
i husleie utover økningen i konsumprisindeksen pluss 10
pst. er urimelig. Denne begrensningen skal bare gjelde eksisterende
beboere og ikke kunne føres videre til andre.
Dette medlem vil derfor foreslå:
«Stortinget ber Regjeringen utforme en overgangsordning
for husleieøkningen til personer som ved lovendringen bebor
boliger omfattet av Husleiereguleringslovens kapittel II («den
strenge reguleringen»), slik at grunnleien i tillegg til
konsumprisindeksen maksimalt skal kunne økes med 10 pst. årlig.»