Om lag 35 pst. av alle ansatte i privat sektor er i dag tilknyttet
en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Departementet har
hatt som siktemål å utarbeide klarere, mer oversiktlige
og lettere tilgjengelige regler i lov om foretakspensjon.
Det har vist seg å være et klart behov for opprydning
i og modernisering av disse reglene.
Enkelte høringsinstanser har generelle merknader til
lovforslaget. Departementet gjengir de mest sentrale i proposisjonens
avsnitt 3.1.1.
I forbindelse med lovfesting av reglene om foretakspensjonsordninger
med rett til inntektsfradrag etter skatteloven har det vært
et siktemål å inkludere så mange som
mulig av foretakets ansatte. Videre har det vært en målsetning å lage
et fleksibelt regelverk. Fra NOU 1998:1 side 9 siteres:
«For foretaket er foretakspensjon en frivillig
ordning, og utvalget har derfor sett det som sin oppgave å lage
regler som ikke er for rigide for foretaket: en foretakspensjonsordning
skal verken være for kostbar eller for bindende. Lovverket
består i normalregler for enhver pensjonsordning, og på områder
der det er slikt behov er reglene fleksible.»
Departementet er av den oppfatning at forslaget til lov om foretakspensjon
oppfyller denne målsetningen. Der det er ønskelig
med fleksibilitet, åpner loven flere steder for en normalordning
som foretakene kan fravike.
Departementet vil påpeke at det dreier seg om en ordning
som er skattefavorisert, og departementet ser det ikke som urimelig
at myndighetene stiller krav til en slik ordning. Ved behandlingen
av Velferdsmeldingen uttalte et flertall i sosialkomiteen at tjenestepensjonsordningene
skal støtte opp om folketrygden, og at de skal oppfylle
visse fordelingspolitiske krav. Det bør også påpekes
at ingen foretak pålegges å innføre foretakspensjonsordninger
for sine ansatte. De står videre fritt til å velge
ordninger som ligger utenfor dette regelverket, men da uten skattefordel.
Departementet finner det rimelig at pensjonsordninger som nyter
godt av lempelige skatteregler har en viss sosial profil, for eksempel
ved at flest mulig av de ansatte i foretaket kan nyte godt av ordningene.
Dette hensynet er etter departementets syn godt ivaretatt ved det
lovutkastet som nå foreligger.
Mange av de spørsmål som er foreslått
regulert i utkast til lov om foretakspensjon, baserer seg på de føringer
som er lagt av Stortinget i innstillingen til Velferdsmeldingen.
Etter departementets syn står verken utvalget eller departementet
fritt på disse punktene.
Enkelte av høringsinstansene har ytret ønske
om at fremleggelse av proposisjon om foretakspensjon utsettes, slik
at alle pensjonspolitiske spørsmål kan ses under
ett. Etter departementets syn er det uheldig dersom endringer i
dette regelverket nå utsettes på ubestemt tid.
Det er et stort behov for opprydning i og modernisering av regelverket.
Dette arbeidet har pågått over flere år,
og bør nå sluttføres. En samlet presentasjon
av de pensjonspolitiske spørsmål som er under
utredning, ville medføre at det vil gå flere år
før nye forslag kan behandles av Stortinget.
Flere av høringsinstansene ønsker at lov om
foretakspensjon skal ses i sammenheng med innskuddsbaserte pensjoner.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å utsette
fremleggelsen av proposisjon om lov om foretakspensjon i påvente
av lovarbeidet som gjenstår for innskuddsbaserte ordninger.
De pensjonspolitiske hovedlinjene som Stortinget vektlegger i behandlingen
av lov om foretakspensjon, vil være de samme og danne grunnlag
for tilsvarende linjer i en lov om innskuddsbaserte ordninger. Departementet legger
også opp til at lov om foretakspensjon skal tre i kraft
fra 1. januar 2001, jf. avsnitt 18.1. Dette antas å muliggjøre
en parallell ikrafttredelse for de to regelsettene. For øvrig
henvises det til omtalen av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger
i proposisjonens avsnitt 2.9.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag
Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond
Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti,
Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn,
fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet,
Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, øystein Djupedal, fra
Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen,
legger vekt på at forslaget til lov om foretakspensjon
regulerer et frivillig forhold. Ingen foretak pålegges å innføre
foretakspensjonsordninger for sine ansatte, og foretakene står fritt
til å velge ordninger som ligger utenfor regelverket, men
da uten skattefordel. Komiteen viser videre til at
bare 35 pst. av alle ansatte i privat sektor i dag er tilknyttet
en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Dermed står
et klart flertall av de ansatte i privat sektor, snaut 1 million
arbeidstagere, uten tjenestepensjonsordning. Komiteen mener
det er et mål at flere skal få tilbud om foretakspensjon
som et supplement til folketrygdens ytelser.
Komiteen legger til grunn at Regjeringen kommer
tilbake til eventuelle behov for endringer i lov om foretakspensjon
i proposisjonen om innskuddsbaserte ordninger.
Komiteen viser til at to større utredninger
om pensjonspolitiske spørsmål ble avgitt i 1998;
NOU 1998:10 Fondering av folketrygden og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Bakgrunnen for disse utredningene er blant annet den demografiske
utviklingen, med økende andel eldre og høyere
gjennomsnittlige pensjonsytelser fra folketrygden, og de utfordringer denne
utviklingen stiller Norge overfor. Komiteen viser
til at også oppfølgingen av disse utredningene kan
innebære endringer som har konsekvenser for utformingene
av reglene for foretakspensjon.
Komiteen mener derfor det er viktig at regelverket
ikke fremstår som stivbent eller kostnadskrevende, da dette
vil svekke foretakenes interesse for å opprette foretakspensjonsordninger
for sine ansatte. Komiteen mener et fleksibelt regelverk
med stor grad av valgfrihet med hensyn til utformingen av foretakspensjonsordningen
i det enkelte foretak vil bidra til at flere får tilbud
om foretakspensjon. Komiteen understreker at foretakene
i mange henseender vil stå fritt til å tilby sine
ansatte gunstigere vilkår enn det som fremgår
av lovens minstekrav, men at dette i hvert enkelt tilfelle må tilpasses
situasjonen i det enkelte foretak.
Komiteen viser også til forslag om de
såkalte innskuddsbaserte pensjonsordninger, eller innskuddspensjoner
i arbeidsforhold, som vil bli lagt frem for Stortinget, slik at
også innskuddsbaserte ordninger trer i kraft fra 1. januar
2001. Komiteen legger stor vekt på at Regjeringen
fremmer forslag om innskuddsbaserte ordninger snarest mulig, slik
at parallell ikrafttredelse fra 1. januar 2001 blir mulig. Innskuddsbaserte
ordninger vil gi ytterligere valgfrihet i pensjonsordningene foretakene
kan tilby sine ansatte, og dermed bidra til at flere arbeidstagere
kan få supplerende pensjonsordninger i tillegg til folketrygden. Komiteen viser
til at innføring av innskuddspensjoner vil reise en rekke
spørsmål i tilknytning til forholdet mellom ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte pensjonsordninger. Dette kan innebære
et behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjoner
som komiteen ikke har tilstrekkelig oversikt over
på det nåværende tidspunkt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen,
viser til at dette var bakgrunnen for at dette flertallet i
Budsjett-innst. S. I (1998-99) gikk inn for at de to lovene burde
ses i sammenheng. Dette flertallet konstaterer at
Regjeringen har valgt en annen fremgangsmåte, og at det
derfor kan bli behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjon
i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil blant annet peke på at det vil kunne
være svært aktuelt for det enkelte foretak og
dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte
ordninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at Regjeringen fremmer forslag om lov om innskuddspensjon i løpet
av våren. Disse medlemmer avventer dette lovforslaget
før det tas stilling til behov for endring i lov om foretakspensjon,
og eventuelle kombinasjoner av ytelsesbasert og innskuddsbaserte
pensjonsordninger i det enkelte foretak.
Departementet er av den oppfatning at «tjenestepensjon» er
en foreldet tittel, som i stor grad henleder oppmerksomheten på 1968-regelverket.
Utvalgets begrunnelse for å velge en annen tittel på loven
var bl.a. for å understreke at det dreier seg om en foretaksopprettet
pensjonsordning for foretakets ansatte. Departementet slutter seg
til utvalgets syn på lovens tittel, og går inn
for at loven skal hete «lov om foretakspensjon».
Når det gjelder bruk av begrepet «foretakspensjonsordninger
med skattefordel», vises det til departementets forslag
til endring i § 1-1 første ledd, omtalt under
departementets vurdering i proposisjonens avsnitt 3.2 om saklig
virkeområde.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lovens tittel.
Som utvalget påpeker vil forskriftenes utforming avhenge
av den endelige utforming av lovteksten. Departementet finner det
derfor ikke hensiktsmessig å utforme forskrifter før
loven er endelig vedtatt. Departementet er imidlertid innforstått
med at flere forskrifter må foreligge innen lovens ikrafttreden,
og vil utarbeide disse før dette tidspunkt. Utkast til
forskrifter vil bli sendt på høring.
Departementet foreslår at den generelle forskriftshjemmelen
i § 1-3 innskrenkes noe i forhold til utvalgets
forslag. Det foreslås at Kongen kan fastsette nærmere
regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene
i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til forskriftshjemmel i § 1-3, men understreker
at forskriftsarbeidet ikke må være til hinder
for en ikrafttreden av lov om foretakspensjon fra 1. januar
2001, parallelt med ikrafttreden av lov om innskuddsbaserte ordninger.
Departementet viser til utvalgets mandat. Ifølge mandatet
punkt 4 skulle gruppen etablere kontakt med interessegrupper om
spesielle spørsmål som utvalget fant det hensiktsmessig å drøfte
eksternt. Dette ble gjort ved at utvalget knyttet til seg en referansegruppe hvor
berørte parter fikk mulighet til å komme med merknader
underveis i utvalgets arbeid. Referansegruppen hadde representanter
fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen
i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes
Sentralforbund, Norges Forsikringsforbund og Norske Pensjonskassers
Forening.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre tar dette til etterretning, men mener det ikke
er tilfredsstillende at verken arbeidsgiver- eller arbeidstagerorganisasjonene
eller forsikringsnæringen ikke har vært representert
i utvalget.
Utkastets § 1-1 første ledd angir
for det første hva loven omfatter, m.a.o. dens saklige
virkeområde. Videre angir bestemmelsen i annet ledd hvilke
pensjonsinnretninger en foretakspensjonsordning med skattefordel
kan være organisert i. Til sist gis det i tredje ledd hjemmel
for at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde
for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Utvalget har foreslått at § 1-1 skal
angi lovens virkeområde til å være «foretakspensjonsordninger med
skattefordel» i motsetning til 1968-reglene som angir sitt
virkeområde til å være «Privat
tjenestepensjonsordning, som nevnt i skatteloven § 44
første ledd bokstav k (...)».
Utkastet § 1-1 annet ledd angir hvilke pensjonsordninger
som omfattes av loven og hvordan foretakspensjon med skattefordel
kan være organisert. Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning
med skattefordel kan organiseres som pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap,
pensjonskasse som er bygd opp etter forsikringstekniske regler og
godkjent av Kredittilsynet, eller tariffestet pensjonsordning som bygger
på avtale mellom organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere
og som er godkjent av departementet. Dette forslaget er i all hovedsak
en videreføring av gjeldende rett.
§ 1-1 tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å bestemme
at loven helt eller delvis også skal gjelde for pensjonsordning
opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Lov om foretakspensjon regulerer vilkårene for en skattefavorisert
ordning. Dette taler for at det bør foreligge en direkte
kobling mellom loven og skattelovens regler. Det sentrale i skattefavoriseringen
er retten til inntektsfradrag. En henvisning til skatteloven § 6-46 vil
hindre uklarhet om hvorvidt andre kollektive ordninger omfattes
av lov om foretakspensjon. Departementet mener at i en lov med en
så sterk tilknytning til skatteloven, angis virkeområdet
klarest med en henvisning til skatteloven. Dette er også en
videreføring av det system som er brukt i 1968-reglene,
og er velkjent for de som vil bli brukere av lov om foretakspensjon.
Utvalget har foreslått en endring i skatteloven § 44
første ledd bokstav k (ny skattelov § 6-46) slik
at fradragsrett for arbeidsgiver forutsetter at ordningen følger
vilkårene i lov om foretakspensjon. Departementet mener
at henvisningen bør skje begge veier, slik at skatteloven § 6-46
er knyttet opp mot lov om foretakspensjon, og at lov om foretakspensjon knyttes
opp mot denne bestemmelsen i skatteloven.
Departementet foreslår en endring i utvalgets utkast § 1-1
første ledd slik at det fremgår at loven gjelder
foretakspensjonsordning hvor det gis eller har vært gitt
inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46 og foretak
som har eller oppretter slik pensjonsordning. Som en konsekvens
av dette må henvisningen til skatteloven i § 1-2
annet ledd bokstav a endres. Det foreslås at foretak i § 1-2
annet ledd bokstav a defineres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap,
ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak, og ethvert annet rettssubjekt
som har arbeidstaker i sin tjeneste.
Departementet er for øvrig enig i utvalgets utkast til § 1-1
annet ledd, men foreslår en presisering av bokstav b, slik
at det fremgår at foretakspensjonsordning kan være
en ordning i pensjonskasse. Ingen av høringsinstansene
har nevnt forslaget om å videreføre adgangen til å ha
pensjonsordning basert på tariffavtale mellom arbeidsgivers
og arbeidstakers organisasjoner. Så langt departementet
har brakt i erfaring, er ikke denne adgangen i bruk. Departementet
foreslår derfor at adgangen ikke videreføres da
det ikke anses å være behov for det.
Utvalgets utkast § 1-1 tredje ledd er omtalt
i avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til saklig virkeområde i § 1-1
(1) og (2).
Utvalget forutsetter at loven skal omfatte skattefavoriserte
pensjonsordninger til samtlige skattepliktige foretak. I NOU 1998:1
side 175 sies det at:
«Foretak som eies av stat eller kommune og som har
skatteplikt vil således omfattes. Andre statlige og kommunale
pensjonsordninger omfattes ikke av loven.»
Det gis i medhold av den någjeldende skatteloven § 44
første ledd bokstav a inntektsfradrag for tilskudd til
lovpålagte pensjonsordninger, som f.eks. Statens Pensjonskasse.
Videre gis det inntektsfradrag for tilskudd til tjenestepensjonsordninger
som oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett
for tilskudd til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller
1968-reglene, og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte.
Kommunal Landspensjonskasse Forsikring tar i sin høringsuttalelse
opp forholdet til kommunalt eide, men for øvrig fristilte
foretak, og hevder bl.a. at disse foretakene har fått inntektsfradrag
for den premien som er innbetalt. Departementet vil peke på at
det ikke er hjemmel i den någjeldende skatteloven § 44
for å gi inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger
som ikke er pålagt i eller i henhold til lov og som heller ikke
oppfyller vilkårene for privat tjenestepensjonsordning
etter skatteloven (1968-reglene). Dersom kommunale, fristilte foretak
har fått inntektsfradrag, må dette ha skjedd på feilaktig
grunnlag og ikke i tråd med gjeldende regelverk.
De kommunale pensjonsordningene og Statens Pensjonskasse har
på enkelte områder gunstigere vilkår
enn det private foretak kan ha i sine tjenestepensjonsordninger
som gir rett til inntektsfradrag etter skatteloven (1968-reglene).
Dette innebærer at skattepliktige, fristilte, statlige
foretak som fortsatt har medlemskap for sine ansatte i Statens Pensjonskasse, vil
kunne ha et konkurransefortrinn i forhold til privat og kommunal
virksomhet.
Lempeligere fradragsregler for fristilte kommunale eller statlige
foretak enn for tilsvarende privat virksomhet, vil etter departementets
oppfatning medføre en uheldig forskjellsbehandling mellom
foretak i privat og offentlig sektor som driver skattepliktig virksomhet.
Etter departementets syn må også de fristilte
offentlige foretakene tilpasse pensjonsordningen til kravene som
gjelder for private foretakspensjoner som forutsetning for skattefavorisering.
Hvis ikke gis foretakene et konkurransefortrinn i forhold til private foretak
som driver konkurrerende virksomhet.
Etter departementets syn skal vilkårene som oppstilles
i lov om foretakspensjon gjelde alle typer kollektive pensjonsordninger
som skal skattefavoriseres. Departementet går inn for at
kommunale, fristilte, skattepliktige foretak må tilby pensjonsordninger
som oppfyller kravene i lov om foretakspensjon for å få rett
til inntektsfradrag for tilskudd til ordningene. Dette kan gjøres
på to måter; fortsatt tilknytning til den kommunale
pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et
produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at
de går ut av den kommunale pensjonskasse og etablerer pensjonsordning
i et forsikringsselskap eller oppretter egen pensjonskasse. Kommunale
pensjonsordninger som ikke oppfyller vilkårene, vil således
ikke skattefavoriseres.
Pensjonsordning i fristilt kommunalt foretak vil normalt være
basert på tariffavtale. Det innebærer at det i
praksis vil være vanskelig for foretaket å få endret
innholdet i pensjonsordningen da det forutsetter en endring av tariffavtalen.
En fristillelse av foretaket fra kommunen kan skape uttrygghet hos
de ansatte. Videreføring av pensjonsordningen på samme
vilkår kan skape større forutberegnelighet og
dermed trygghet for arbeidstakeren. Dette gjør at det kan
ta tid å få de ansatte til å akseptere
overgang til en ny pensjonsordning. Endring av pensjonsordning vil
i praksis også kunne medføre at foretaket må etablere
pensjonsordning i et forsikringsselskap. Årsaken til det
er at Kommunal Landspensjonskasse kun har tilbudt pensjonsordninger
som bygger på hovedavtalen i kommunene.
Departementet har forståelse for at det kan ta tid for
de fristilte kommunale foretakene å få gjennomført
nødvendige endringer i pensjonsordningene. Dette tilsier
at kommunalt eide foretak bør gis en rimelig overgangsperiode
til å oppfylle lovens vilkår selv om de ikke oppfyller
de gjeldende vilkår for inntektsfradrag. Departementet
foreslår at det gis en overgangsbestemmelse til skatteloven
hvor departementet kan dispensere fra lovens krav til pensjonsordningen
for kommunalt eiet foretak de første fem år etter
at loven har trådt i kraft.
Det forutsettes at dispensasjon kun vil bli gitt for pensjonsordning
som oppfyller de vilkår som gjelder for pensjonsordning
i kommunene og hvor den kommunale eierandel i foretaket minst utgjør
98 pst. Når det ikke stilles krav om 100 pst. kommunalt
eierskap har dette sammenheng med et ønske om å ikke
utelukke foretak hvor de ansatte er gitt adgang til å bli
medeiere. Kravet om minst 98 pst. kommunal eierandel er i samsvar
med de krav som har vært stilt overfor ordninger i kommunale
kraftforetak som er innvilget dispensasjon med hjemmel i 1968-reglene § 15.
En overgangsperiode for fristilte kommunale foretak på fem år
innebærer at pensjonsordningen må oppfylle lovens
alminnelige vilkår fra og med inntektsåret 2006
forutsatt at loven trer i kraft fra og med inntektsåret
2001. Etter departementets vurdering bør en dispensasjon
fra de alminnelige kravene til pensjonsordningen også gjelde
frem til loven trer i kraft. Dette kan gjøres ved at det
gis dispensasjon i medhold av § 15 i 1968-reglene
for inntektsårene 1999 og 2000, jf. dispensasjoner for
offentlig eide kraftforetak. Dette medfører at foretakene
til sammen vil ha fem år på å oppfylle
de alminnelige vilkårene for at pensjonsordningen skal
være skattefavorisert.
Departementet legger til grunn at fristilt statlig virksomhet
inntil videre skal kunne opprettholde sitt medlemskap i Statens
Pensjonskasse. Departementet foreslår i denne omgang ingen
materielle endringer i skatteloven § 44 første
ledd bokstav a fjerde punktum. På sikt må imidlertid
også fristilt statlig virksomhet tilpasse seg vilkårene
i lov om foretakspensjon for å beholde retten til inntektsfradrag.
For fristilt statlig virksomhet foreligger to muligheter til en
slik tilpasning; fortsatt tilknytning til Statens Pensjonskasse,
men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med
reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av
Statens Pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap
eller ved å opprette egen pensjonskasse.
Departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes
nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne
tilby pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon
innenfor Statens Pensjonskasse. Etter departementets oppfatning
er det på nåværende tidspunkt for tidlig å ta
stilling til hvorvidt Statens Pensjonskasse skal gis rammevilkår
på linje med de regler som gjelder for privat sektor. Avklaringer
om dette kan først foreligge etter at det er foretatt nærmere utredninger.
Utredningen må bl.a. knyttes til spørsmålet
om:
adgang til å kombinere avtalefestet
pensjon og tjenestepensjon fra 65 år,
erstatning av 85-årsregelen med særaldersgrenser etter
vurdering,
omlegging av bruttoordningen i Statens Pensjonskasse,
oppheving eller endring av knekkpunktsreglene i lov om Statens
Pensjonskasse,
eventuell videreføring av overføringsavtalen.
Som nevnt ovenfor foreslår departementet en overgangsordning
for fristilte kommunale foretak. Departementet forutsetter at lovens
anvendelse for fristilte statlige foretak skal være avklart
i god tid før utløpet av denne overgangsperioden.
Utvalget har i utkast til § 1-1 tredje ledd
foreslått at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis
skal gjelde også for pensjonsordning opprettet av virksomhet
som ikke er skattepliktig. Departementet vil peke på at
lov om foretakspensjon stiller krav til hvordan pensjonsordninger
som gis en gunstig skattemessig behandling skal være utformet.
Foretak som ikke er skattepliktige, og som dermed ikke krever inntektsfradrag
for tilskudd til foretakets pensjonsordning, bør etter
departementets oppfatning ikke bli pålagt å følge de
reguleringer som det legges opp til i lov om foretakspensjon. Departementet
foreslår derfor ikke en bestemmelse i tråd med
utvalgets utkast til § 1-1 tredje ledd.
Komiteen viser til komiteens merknader
i Innst. O. nr. 12 (1999-2000) avsnitt 31.1 om fradragsrett for
tilskudd til kommunal tjenestepensjon. Komiteen viser
til at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon
i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie. Komiteeen viser
videre til at en videreføring av slik praksis vil kreve
en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (1998-99), jf.
departementets vurderinger under avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-45 nytt annet og tredje punktum
skal lyde:
Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig
pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift
om vilkår for fradrag m.v. etter annet punktum.»
Komiteen foreslår at forslag til § 6-45
nytt annet og tredje punktum trer i kraft straks med virkning fra
og med 1. januar 2000.
Komiteen viser til at fradragsretten skal omfatte
statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen mener
det bør settes som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke
har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens
Pensjonskasse.
Komiteen antar at den foreslåtte overgangsregelen
til skatteloven § 6-46 fjerde ledd blir unødvendig
når skattefradraget for offentlige pensjonsordninger lovfestes.
Det vises til komiteens merknad i avsnitt 19.8.1.
Komiteen viser videre til at departementet vil ta
initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt
statlig fristilt virksomhet skal kunne tilby pensjonsordninger i
tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse,
og at det i denne sammenheng er flere spørsmål
som må utredes.
I utkast til lov om foretakspensjon § 1-2 er
det tatt inn forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper.
Når det gjelder begrepene forsikrede/sikrede,
ser departementet at definisjonen av forsikrede i forslag til lov
om foretakspensjon avviker fra den definisjonen som benyttes i forsikringsavtaleloven.
Etter departementets syn er imidlertid ikke dette problematisk fordi
definisjonen klart angir hva begrepet innebærer. Departementet
velger derfor å holde fast ved den definisjonen som er
valgt.
Når det gjelder definisjonen av samboere, viser departementet
til at dette er definert i bl.a. lov om husstandsfellesskap, folketrygdloven § 1-5
tredje ledd, forsikringsavtaleloven § 4-11 annet
ledd b og IPA-forskriften § 1-2. Det er etter
departementets oppfatning viktig å være klar over
at disse definisjonene ikke er like, og at de alle er ment å være
formålstjenlige i forhold til den aktuelle loven som definisjonen
gjelder for. Definisjonen i lov om husstandsfellesskap fremstår
som den mest generelle definisjonen, men departementet finner det
ikke hensiktsmessig å endre definisjonen av samboere i
tråd med lov om hustandsfellesskap. Heller ikke forsikringsavtalelovens definisjon
er etter departementets syn klargjørende for formålet.
Tilsvarende gjelder for folketrygdloven, hvor definisjonen er utformet
ut i fra de konkrete behov som følger av loven. Departementet
vil videre påpeke at definisjonen av samboere i forslag
til lov om foretakspensjon er lik definisjonen av samboere i IPA-forskriften.
Slik departementet ser det er dette en hensiktsmessig løsning.
Departementet foreslår at det tas inn følgende definisjon
av konsern i § 1-2 annet ledd bokstav b: Konsern
som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3,
likevel slik at morselskapet ikke må være aksjeselskap
eller allmennaksjeselskap. Begrepet konsern er benyttet i lovforslaget
kap. 12.
Departementet foreslår at premiereserve defineres som «Avsetning
til dekning av kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede,
inklusive administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader». Til
spørsmålet om hva som ligger i begrepet kontantverdi,
viser departementet til at lovforslaget §§ 4-5,
4-9 og 4-15 bruker begrepet forsikringsteknisk kontantverdi. Forsikringsteknisk
kontantverdi er nåverdien av en framtidig betalingsstrøm
hvor det ved diskonteringen er tatt hensyn til renten samt øvrige
elementer i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til definisjoner i § 1-2 (1) og (2) bokstavene
a, b, d, e, f og g, men komiteen viser til at den
foreslåtte definisjonen av samboere i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) avviker
fra definisjonen av samboere i enkelte andre lover. Komiteen mener
det kan virke urimelig at man i enkelte henseender defineres som
samboer i lovmessig forstand, mens man i andre sammenhenger ikke
er lovmessig definert som samboer.
Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en nærmere vurdering og eventuelle forslag til endringer
av samboerdefinisjonene i forbindelse med oppfølgingen
av NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at som følge
av disse medlemmers respektive merknader og forslag
til § 3-10 (2) i avsnitt 5.8, må § 1-2
(2) bokstav c endres.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder og uførepensjonist
som har blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.
Når det følger av regelverket, skal arbeidstaker som
slutter hos forsikringstaker før oppnådd pensjonsalder
og samtidig mottar Avtalefestet Pensjon (AFP), regnes som medlem.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg til Regjeringens forslag til § 1-2
(2) bokstav c. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag i samsvar med proposisjonen:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist
som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.»
Departementet legger til grunn at det ikke vil være i
strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen å stille
krav om at selskap som tilbyr skattefavorisert foretakspensjon må være
etablert her i landet gjennom datterselskap eller filial. Etter
departementet sitt syn er et slikt krav nødvendig for å kunne
ivareta hensynet til effektiv skattekontroll. Det vises her til
at det ikke vil være mulig for norske myndigheter å foreta
kontroll med selskaper uten slik etablering, og håndheve eventuelle
sanksjoner overfor disse. Kravet om etablering her i landet innebærer
at foretakspensjonsordninger ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende
virksomhet.
Departementet foreslår inntatt regler i lovforslaget § 1-1
annet ledd hvor det framgår at foretakspensjonsordning
bare kan organiseres i to former. Dette vil for det første
være gjennom pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap
som har forretningssted og adgang til å drive slik virksomhet
her i riket. Videre vil slik ordning kunne organiseres gjennom pensjonskasse
som er forsikringsteknisk oppbygget og godkjent av Kredittilsynet.
Pensjonskasse med vedtekter godkjent av Kredittilsynet vil være
pensjonskasse opprettet i Norge. EØS-forpliktelsene etter
livsforsikringsdirektivene, som er inntatt i EØS-avtalen,
omfatter ikke krav til regulering av pensjonskasser. Ved disse reglene
anser departementet hensynet til effektiv skattekontroll for ivaretatt.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Etter gjeldende rett er skatteloven § 44 første
ledd bokstav k om tilskudd til privat tjenestepensjon gjort gjeldende
på Svalbard. Dette fremgår av lov av 29. november
1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (Svalbardskatteloven) § 3-1,
da § 44 første ledd bokstav k ikke er
med i den positive opplistingen av de bestemmelsene i skatteloven
som ikke gis anvendelse på Svalbard.
På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard
etter den någjeldende skattelov § 44
første ledd bokstav k bør lov om foretakspensjon
også gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet
viser til forslaget § 1-1 tredje ledd der det
fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse på Svalbard.
Når det gjelder anvendelsen av lov om foretakspensjon
på Svalbard foreligger det etter departementets vurdering
ikke forhold som skulle tilsi særlige tilpasninger mht
at loven gjøres gjeldende også der. De vilkår
loven oppstiller vil derfor være de samme på Svalbard
som på fastlandet. Dette innebærer f.eks. at vilkåret
som følger av forslaget § 3-2 tredje
ledd om at personer som skal være medlem av pensjonsordningen
må være pliktig medlem i folketrygden etter lov om
folketrygd med rett til opptjening av pensjonsrettigheter (med mindre
annet følger av forskrift fastsatt av Kongen), også gjelder
på Svalbard. Etter folketrygdloven § 2-1
første ledd er personer som er bosatt i Norge pliktige
medlemmer i folketrygden. Begrepet «Norge» omfatter
også Svalbard, men for Svalbard er det oppstilt særlige
bestemmelser om hvem som er trygdet, jf. folketrygdloven § 2-3.
Det fremgår av denne bestemmelsens første ledd
at et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard beholder
medlemskapet. En person som ikke er medlem i trygden blir medlem
dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver
virksomhet på Svalbard, jf. § 2-3 annet
ledd. Vilkåret om norsk arbeidsgiver innebærer
at den som f.eks. tar arbeid på Svalbard i russisk tjeneste
(uten å ha vært trygdet tidligere) ikke blir trygdet
ved arbeidsforholdet. Den som oppfyller vilkåret for å være
trygdet etter første ledd vil imidlertid fortsatt være
trygdet selv om han eller hun kommer i slikt arbeid.
De endringene som foreslås gjennomført i skatteloven
gjøres gjeldende på Svalbard i den grad det følger
av Svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsen gis
anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de
endringene som foreslås i skatteloven § 6-46
(någjeldende skattelov § 44 første
ledd bokstav k) også legges til grunn på Svalbard.
Det følger av Svalbardskatteloven § 3-1
annet ledd at någjeldende skattelov § 44 første
ledd bokstav h og annet ledd er unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Dette innebærer at de endringene som er foreslått
i disse bestemmelsene ikke får virkning på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at loven gjøres gjeldende på Svalbard,
jf. § 1-1 (3).
I Innst. S. nr. 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen (St.meld.
nr. 35 (1994-95)) fremmet et flertall i sosialkomiteen bestående
av Arbeiderpartiet og Høyre følgende forslag:
«Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med
forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer
tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra
30 til 35 år for rett til full pensjon både når
det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring
av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende
ordninger.»
Bakgrunnen for dette var forslaget i Velferdsmeldingen om å øke
opptjeningstiden til 40 år innen privat tjenestepensjon
etter skatteloven (TPES) og - som del av dette - å innføre
omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger, med adgang
til å lukke nåværende ordninger på grunn
av kostnadsforholdene ved innføring av omsorgsopptjening.
Som det fremgår av sosialkomiteens vedtak ble Regjeringen
bedt om å komme tilbake med en utredning av økt
minste opptjeningstid fra 30 til 35 år, og om innføring
av omsorgsopptjening for å kompensere de gruppene som etter
slik økning vanskelig ville kunne opptjene full pensjon.
På bakgrunn av vedtaket opprettet Finansdepartementet en
arbeidsgruppe som avleverte sin rapport til Selvig-utvalget, og
som dannet bakgrunn for utvalgets utkast til regler. Arbeidsgruppens
rapport følger proposisjonen som utrykt vedlegg. Rapporten
er for øvrig også vedlagt NOU 1998:1 som vedlegg
1 i trykt form.
Dette behandles i kap. 6. Departementet foreslår her
at minste opptjeningstid ikke økes, og at omsorgsopptjening
dermed heller ikke foreslås innført.
Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader
og forslag under avsnitt 6.2.2 - 6.2.3 og 18.2.3 nedenfor.