Utvalget foreslår i utkastet § 2-2
en ny regel i forhold til gjeldende rett ved å oppstille
to alternative vilkår som må oppfylles for å kunne
opprette en foretakspensjonsordning. For det første skal
foretakspensjonsordning kunne opprettes dersom ordningen omfatter
minst to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør
minst 75 pst. av full stilling. For det andre skal det kunne opprettes
slik ordning i foretak med bare en ansatt, forutsatt at vedkommende
har en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75
pst. av full stilling og ikke har eierinteresser i foretaket.
Utvalget mener forslaget med to alternative medlemsbetingelser
vil kunne redusere antall skattemotiverte foretakspensjonsordninger,
samtidig som det vil tas hensyn til behovet for foretakspensjonsordninger
i mindre virksomheter.
Etter departementets syn må det oppstilles visse rammer
for når det kan opprettes skattefavorisert pensjonsordning,
slik at hensynet til ansatte blir tilstrekkelig ivaretatt.
Departementet viser til at personer som driver virksomhet i form
av enkeltmannsforetak vil kunne oppnå en skattemessig gunstigere
posisjon ved opprettelse av en foretakspensjonsordning enn ved inngåelse
av en IPA-kontrakt, dersom vedkommende er eneste ansatte i foretaket.
Det samme gjelder personer som arbeider i et aksjeselskap eller
ansvarlig selskap, hvor vedkommende har eierinteresser og er den
eneste ansatte. Dette åpner etter departementets syn for
uheldig forskjellsbehandling. Departementet legger til grunn at
det bør etableres klare skillelinjer mellom individuelle
og kollektive pensjonsordninger. I utgangspunktet bør det
etter departementets syn kreves minimum to ansatte for at foretak
skal kunne oppnå de skattefordeler som er knyttet til en
foretakspensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets
forslag på dette punktet. Videre slutter departementet
seg til utvalgets forslag om at de to ansatte må ha en
arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av full
stilling.
Utvalget foreslår at foretak med én ansatt
skal kunne opprette foretakspensjonsordning dersom vedkommende ikke
har eierinteresser i foretaket. Etter departementets syn er ikke
de tilsvarende uheldige sider ved å la foretak med én
ansatt opprette foretakspensjonsordning, tilstede i samme grad dersom
vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Det har bl.a. sammenheng
med at forholdsmessighetsprinsippet vil forhindre spekulasjoner
der visse eiere ønsker å ta ut betydelige pensjoner.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette
punktet. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-2 (1) om minstekrav til antall
medlemmer i foretakspensjonsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner det naturlig at også eiere av selskaper
som selv er eneste ansatte i selskapet skal ha anledning til å opprette
foretakspensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-2 (1) skal lyde:
Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket
som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 pst. eller mer av full stilling.»
Utvalget foreslår i utkastet § 2-2
tredje ledd at en pensjonskasse i utgangspunktet må ha
minst 15 medlemmer. Dersom pensjonskassen har mindre enn 50 medlemmer,
foreslås at pensjonskassens vedtekter må ha bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko
knyttet til kapitalforvaltningen slik at medlemmenes rett til pensjon
er betryggende sikret. Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere
regler om krav til slike vedtektsbestemmelser. Utvalget synes å legge
til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse kan stille krav om
gjenforsikring i livsforsikringsselskap som «selger kollektiv
pensjonsforsikring i Norge». Under henvisning til at antall
ansatte i et foretak kan svinge over tid, foreslår utvalget at
en pensjonskasse skal kunne fortsette sin virksomhet med minst 10
medlemmer, forutsatt at kravet om reassuranse er oppfylt. Utvalget
foreslår videre at Kredittilsynet i særlige tilfeller
skal kunne samtykke i at pensjonskassen fortsetter sin virksomhet
med mindre enn 10 medlemmer.
Departementet vil ikke foreslå særskilte krav
til antall medlemmer i en pensjonskasse, ut over de generelle krav
til antall ansatte for å kunne opprette foretakspensjonsordninger.
Utvalget foreslår at pensjonskasser med mindre enn 50
medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning
av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Kredittilsynet skal
etter forslaget kunne gi nærmere regler om dette. Departementet
viser til at plikten til å etablere et forsvarlig gjenforsikringsprogram
er noe uklart forankret i gjeldende regelverk. Departementet viser
videre til at forsvarlig gjenforsikring er av avgjørende
betydning for mindre pensjonskasser. Departementet vil derfor i
likhet med utvalget foreslå å lovfeste at pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige
bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning
av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Videre slutter departementet
seg til forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere
regler om dette.
Flere høringsinstanser har tolket utvalgets omtale dithen
at gjenforsikringsavtale bare skal kunne inngås med et
norsk livsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er
grunnlag for å tolke utvalgets omtale på denne
måten.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-2 (2) om krav til pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer m.v.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
slutte seg til Regjeringens forslag til minstekrav til antall medlemmer
i foretakspensjonsordninger, herunder forslag vedrørende pensjonskasser.
Når det gjelder kravet til pensjonskasser har disse
medlemmer merket seg Kredittilsynets anførsler
om at små pensjonskasser innebærer uforholdsmessig
store tilsynsutgifter. Disse medlemmer legger til
grunn at tilsynsutgiftene fordeles på pensjonskassene ut
fra omfanget av tilsynsarbeid. Disse medlemmer ønsker
en velfungerende konkurranse under likeverdige konkurranseforhold
innen livsforsikring. Disse medlemmer mener likevel
at de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være
annet enn et unødvendig mellomlegg mellom de berettigede
og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig reassurandøren. Disse medlemmer er
derfor enig med Regjeringen i at det bør lovfestes at pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko
knyttet til kapitalforvaltningen.
I henhold til utvalgets utkast til § 1-2 første
ledd bokstav b, utgjør regelverket for en pensjonsordning den
avtale foretaket inngår med livsforsikringsselskapet med
tilhørende vilkår og pensjonsplan. I en pensjonskasse
består regelverket av pensjonskassens vedtekter med tilhørende
pensjonsplan. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som uttrykkelig
krever at regelverket i pensjonsordningen skal være i samsvar med
loven og dens forskrifter, jf. forslag § 2-1 tredje ledd.
Bestemmelsens formål skal være å sikre
at skattemessig særbehandling bare gis de pensjonsordninger
som er i samsvar med regelverket, jf. NOU 1998:1 side 82 og side
177.
Utvalget foreslår at pensjonsordningens ytelser skal
fastsettes i pensjonsplan. Av pensjonsplanen skal det fremgå hvilke
former for ytelser pensjonsordningen tilbyr, omfanget av ytelsene
og vilkårene for å få rett til disse.
Pensjonsplanen vil inngå i pensjonsordningens regelverk.
Utvalget foreslår at det stilles visse minimumskrav til
en pensjonsplan, som dermed vil være krav til pensjonsordningen
som sådan.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-1
andre ledd at foretak som har pensjonsordning, dvs. ordning for opptjening
av alderspensjon, kan opprette særskilt pensjonsordning
for uførepensjon. Slik ordning kan være opprettet
i et annet livsforsikringsselskap. Adgangen er foreslått
ut fra konkurransehensyn.
Departementet mener i likhet med utvalget at foretakspensjonsordningene
bør ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at pensjonsplanen skal
fastsette ordningens ytelser. Videre skal vilkårene for
og omfanget av pensjonsytelsene fremgå av pensjonsplanen.
Departementet viser til at pensjonsplaner vil gi medlemmene en mulighet
til å forutsi sin egen økonomiske stilling som
pensjonister, slik at en bl.a. vil kunne vurdere behovet for ytterligere
sparing. Utvalget foreslår å lovfeste at «(...)
pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere og andre forsikrede som
omfattes av pensjonsordningen, med mindre annet følger
av loven her med tilhørende forskrift», jf. utkastets § 2-3
første ledd andre punktum. Departementet slutter seg til
utvalgets forslag.
Utvalget foreslår visse generelle krav til opprettelse
av en pensjonsordning. Det foreslås at ordningen skal være
en såkalt nettoordning, dvs. at pensjonsordningen garanterer
pensjonsytelser som kommer i tillegg til folketrygdens ytelser,
jf. utkastet § 2-1 første ledd. Dette
i motsetning til bruttoordninger, hvor ordningens ytelser sammen
med folketrygdens ytelser er garantert å skulle gi et visst
pensjonsnivå. Det kan nevnes at de offentlige tjenestepensjonsordningene
er bruttoordninger, hvor arbeidsgiver garanterer at ytelsen skal
utgjøre minst 66 pst. av sluttlønn. Ved bruttoordninger
vil således f.eks. reduksjon i folketrygdens ytelser kompenseres
av tjenestepensjonsordningen, og i så fall vil en slik
kompensasjon også være skattefavorisert. Foretakspensjon
skal være supplerende til folketrygden, ikke et alternativ.
Foretakspensjon skal dessuten sikres gjennom forsvarlige fond, enten
i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Det ville ikke være
i tråd med målet om at folketrygden skal være
den felles trygdeordningen for alle, om det innenfor de særlige
skattereglene som gjelder for foretakspensjonsordninger, skulle
være adgang til å bygge opp fond med sikte på å virke
som en sikkerhet mot eventuelle reduksjoner i folketrygdytelsene. En
kan videre vanskelig se for seg hvordan en slik eventuell fondsoppbygging
skulle kvantifiseres. Departementet mener at eventuelle endringer
i folketrygden bør få betydning for alle. Videre
slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det kan settes som
vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede
setter frem krav mot folketrygden, som følger av prinsippet
om at ytelsen skal være et supplement til folketrygden.
Utvalget foreslår å lovfeste at pensjonsordningen skal
yte alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former
for pensjon, jf. utkastet § 2-1 andre ledd. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet. Departementet
slutter seg videre til utvalgets forslag om å lovfeste
at regelverket skal være i samsvar med loven og tilhørende
forskrifter. Formålet med bestemmelsen er å sikre
at bare de pensjonsordninger som er i samsvar med loven, gir rett
til inntektsfradrag ved skatteligningen for innbetalinger av premie
og tilskudd til fond, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-46.
De nærmere krav til regelverkets utforming fremgår
under omtalen av de enkelte særbestemmelser om pensjonsordningen.
Departementet foreslår at det presiseres i § 2-1
(3) at ordningene skal være ytelsesbaserte.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-3 (1) 1. punktum om at foretakspensjonsordningene
skal ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan,
der det fremgår hvilke former for ytelser ordningen tilbyr,
omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett
til disse. Det er viktig at den enkelte i størst mulig
grad får innsikt i sine pensjonsrettigheter, blant annet
for å kunne planlegge sin økonomiske stilling som
pensjonist.
Komiteen slutter seg også til forslag
om at ytelser opptjent etter planen skal være garantert
av forsikringsselskapet eller pensjonskassen, jf. § 2-3
(1) andre punktum.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag,
jf. § 2-1 (1) om at pensjonsordningene skal være
såkalte nettoordninger, dvs. at eventuelle reduksjoner
i Folketrygdens ytelser ikke kompenseres gjennom foretakspensjonsordningene.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag
til § 2-3 (2) annet punktum om at det kan settes som
vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede
setter fram krav mot folketrygden.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag
til § 2-1 (2) om at pensjonsordningen skal gi rett
til alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former
for pensjon.
Komiteen slutter seg også til forslaget
om å lovfeste at regelverket for pensjonsordningen i sin helhet
skal være i samsvar med lov om foretakspensjoner med tilhørende
forskrifter, jf. § 2-1 (3), samt forslaget om
at ordningen skal være ytelsesbasert, jf. § 2-1
(3).
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
vurderinger, og vil i tilknytning til forslaget om at ordningene
må være ytelsesbaserte vise til at innskuddsbaserte
ordninger vil bli regulert i egen lov og at eventuelle kombinasjonsmuligheter
må tas opp i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til at det i proposisjonen uttales
at «Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden
bør få betydning for alle». Disse
medlemmer er enig i dette, og vil peke på at dette
ikke er tilfelle i bruttoordningene som er blant annet i Statens
Pensjonskasse. Disse medlemmer viser til at Regjeringens
forslag avviker vesentlig fra det som nylig har blitt innført
i Sverige. Der innføres det nå stor grad av avtalefrihet
i tjenestepensjonsordningen. Det er blant annet bestemt å gå bort
fra det lovfastsatte krav om pensjonsplan, og man legger i stedet
opp til at dette skal være forhandlingstema mellom de ulike
grupper i et foretak eller konsern. Det vil etter disse medlemmers oppfatning
være en klar fordel om norske pensjonsprodukter kan utformes
mest mulig parallelt til ordninger i andre land som for eksempel
Sverige. Dette gjelder ikke minst med tanke på utviklingen
med økt integrasjon i næringslivet i Norden.
Disse medlemmer vil peke på at ulike
arbeidstagergrupper kan ha ulike behov for hva en supplerende pensjonsordning
skal omfatte og hvor god kvaliteten på ordningen skal være.
Det er viktig at det norske lovverket ikke for sterkt begrenser
mulighetene for forhandlinger mellom de ulike grupper i et foretak
eller konsern. Disse medlemmer mener det skal være
adgang til parallelle innskudds- og ytelsesbaserte ordninger i et
foretak. Dette vil i praksis innebære ulike pensjonsplaner
for ulike grupper i et foretak, noe regelverket ikke bør
stenge for. Disse medlemmer kan slutte seg til en
fastsatt hovedregel om felles pensjonsplan for ytelsesbaserte ordninger,
men mener likevel at det bør være noe større valgmuligheter
og fleksibilitet enn det som foreslås av Regjeringen gjennom
et unntak fra hovedregelen om felles pensjonsplan i et foretak eller
konsern. Det er spesielt viktig at det ikke stenges for mulig differensiering
av pensjonsplaner innen et konsern.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet
om parallelle ordninger vil avklares ved behandlingen av lov om
innskuddsbaserte ordninger.
Etter departementets syn er det særlig viktig at pensjonsordningens
midler forvaltes slik at de til enhver tid er tilstrekkelige til å dekke
pensjonsforpliktelsene.
Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning ikke skal
kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forslaget
innebærer en videreføring av gjeldende rett for
så vidt gjelder avtaler med norske forsikringsselskaper.
Departementet viser til at gjeldende forbud mot å inngå TPES
som livsforsikring med investeringsvalg ble innført ved
endringer fastsatt 20. desember 1996 i dagjeldende forskrift 8.
september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning, og som spesielt regulerte
innføringen av livsforsikring med investeringsvalg. Forskriften
er erstattet av forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers
kapitalforvaltning.
Det er anført at livsforsikringsselskapene vil ha en konkurransemessig
ulempe i forhold til pensjonskasser dersom det ikke gis adgang til å tilby
foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg,
bl.a. fordi en pensjonskasse antas å kunne gi foretaket
en indirekte adgang til å påvirke forvaltningen
av pensjonskassens midler. Departementet viser til at pensjonskasser
er underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene i forskrift
23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Kapitalforvaltningen
i selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg er underlagt
en vesentlig mer liberal regulering enn pensjonskasser. Slike selskaper
er ikke underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene, jf.
kapitalforvaltningsforskriften kap. 3. Det er derfor ikke grunnlag
for å hevde at en adgang til å tilby foretakspensjonsordninger
som livsforsikring med investeringsvalg, vil likestille livsforsikringsselskaper
og pensjonskasser mht. foretakets adgang til å påvirke plasseringen
av pensjonsmidlene.
Departementet viser til at livsforsikring med investeringsvalg
i forhold til kollektive ordninger reiser en rekke prinsipielle
og tekniske spørsmål som ikke reguleres av gjeldende
regelverk, bl.a. i forhold til risiko- og kostnadsfordeling og regler
om avkastningsgaranti, og spørsmålet om annen
avkastningsgaranti enn den ordinære garantien selskapet
bruker. En viser også til at livsforsikring med investeringsvalg
vil være en aktuell form ved innføring av innskuddsbaserte
ordninger og vil bli vurdert da, slik det ble varslet i Nasjonalbudsjettet
1999. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre
gjeldende forbud mot at foretakspensjonsordninger skal kunne inngås som
livsforsikring med investeringsvalg, jf. forslaget § 2-2
fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi
adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller
seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser
samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store
og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en
slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet
om at en adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger
vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti
m.m. Flertallet mener derfor det kan være
hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell
adgang til investeringsvalg iverksettes.
Flertallet legger videre til grunn at departementet
utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser,
slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti,
også slik at det på dette området sikres
størst mulig grad av likebehandling mellom livselskap og
pensjonskasser.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med
proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn
foreslår dette flertallet at § 2-2
(4) utgår. Dette flertallet viser til at
mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets
forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som
livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt
at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet
for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring
og redusere livselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette
flertallet viser også til at Kredittilsynet mener
det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg
med avkastningsgaranti.
Dette flertallet kan ikke se at departementet fremfører
tungtveiende argumenter for sitt forslag om å forby investeringsvalg.
Departementets argumentasjon går i hovedsak ut på at
dette ikke har vært tillatt til nå, noe som i
seg selv ikke kan tillegges avgjørende vekt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre ønsker altså ikke å ta
endelig stilling til om en bør tillate investeringsvalg
i en ytelsesbasert ordning, herunder hvilke vilkår som
i så fall må oppfylles, i tilknytning til behandlingen
av innskuddspensjon, som Regjeringen vil fremme proposisjon om senere
i vår. I denne omgang legger disse medlemmer derfor
ikke opp til å vedta forslag til § 2-2
(4), men vil vedta lovteksten på dette punkt senere i vår.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at livsforsikring med investeringsvalg vil bryte
med det ytelsesbaserte systemet for kollektive pensjoner. I en ytelsesbasert
ordning hvor arbeidsgiver påtar seg å garantere
en ytelse i forhold til sluttlønn, kan en, om en gir adgang
til livsforsikring med investeringsvalg, komme i den situasjon av
risiko må bæres av arbeidstaker. Dersom arbeidsgiver
ikke er i stand til å dekke opp for eventuelle tap på grunn
av svak økonomisk stilling, vil risikoen reelt sett bli
overført til medlemmene.
Dette medlem vil likevel peke på at det
kan være hensiktsmessig at spørsmålet
om livsforsikring med investeringsvalg utredes, og ber regjeringen
komme tilbake med en grundig vurdering i forbindelse med proposisjonen
om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette
medlem at Regjeringens forslag til § 2-2
(4) utgår.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-4 å videreføre
gjeldende regler om styrer i pensjonskasser. Videre foreslår
utvalget å innføre et krav om styringsgruppe for
pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap for å sikre
at medlemmene tas med på råd i saker som angår pensjonsordningen.
For pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap, foreslår
utvalget å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe
med representasjon for de ansatte for foretak med færre
enn 15 ansatte.
Utvalget foreslår at styringsgruppen skal bestå av minimum
tre personer, hvorav minst en skal velges av og blant medlemmene
i ordningen. For å «gi fleksibilitet»,
foreslår utvalget at Kredittilsynet i særlige
tilfeller skal kunne gjøre unntak fra kravet om at minst en
person i styringsgruppen skal velges blant medlemmene.
Utvalget legger opp til at styringsgruppen skal fungere som et
diskusjonsforum, men at gruppen ikke skal treffe reelle avgjørelser.
Styret i en pensjonskasse vil imidlertid i samsvar med gjeldende
rett kunne treffe bindende vedtak i forhold til pensjonskassen. Utvalgets
utkast til regel om styre og styringsgruppe er nærmere
beskrevet i NOU 1998:1 side 83-84.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre
krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap.
Departementet viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og finner det derfor naturlig å formalisere
et krav om at medlemmene skal tas med på råd ved
utformingen og forvaltningen av ordningen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjøre
unntak fra kravet om styringsgruppe i ordninger med færre
enn 15 medlemmer. Departementet mener at krav om styringsgruppe
i mindre foretak vil kunne virke unødvendig byråkratisk
og tungvint. Det vises også til at styringsgruppens hovedformål
er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov, og at gruppen
ikke vil ha reell beslutningsmyndighet. Etter departementets syn
vil et slikt informasjonsbehov lettere kunne tilfredsstilles på andre
måter, samtidig som det vil være mindre i foretak
med færre enn 15 ansatte enn i større foretak.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
styringsgruppen må bestå av minst tre personer,
og at minst én av personene i styringsgruppen skal velges
av og blant medlemmene i pensjonsordningen. Utvalget foreslår
her en dispensasjonshjemmel. Departementet mener det imidlertid
bør være et ubetinget krav at minst én
av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene
i ordningen. Departementet ser derfor ikke behov for å gi
Kredittilsynet en dispensasjonsadgang som foreslått av
utvalget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om kompetansen
til styringsgrupper. Styringsgruppen vil kun være et rådgivende
organ for foretaket, i motsetning til styret i en pensjonskasse som
i henhold til pensjonskasseforskriften og forsikringsvirksomhetsloven
vil fatte reelle avgjørelser i forhold til pensjonskassen.
Utvalget foreslår å lovfeste at styret i pensjonskasser
forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen,
jf. utkastets § 2-4 første ledd. Departementet
viser til at kapitalforvaltningsforskriften § 4
gjelder for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 9
første ledd nr. 1. I kapitalforvaltningsforskriften § 4
reguleres styrets ansvar for kapitalforvaltningen i pensjonskassen.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å understreke
styrets ansvar for kapitalforvaltningen i lov om foretakspensjon.
Departementet legger til grunn at styre eller styringsgruppe
bør forelegges spørsmål av betydning
for de pensjonsberettigede medlemmene, f.eks. spørsmål knyttet
til sammenslåing og deling av foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-4 (1) om at styret i en pensjonskasse
forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i foretakenes pensjonsordninger og at medlemmene derfor
bør tas med på råd vedrørende
utformingen og forvaltningen av ordningene. Disse medlemmer viser
til at pensjonsordningene utgjør en viktig del av arbeidstakernes
lønns- og ansettelsesvilkår. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng peke på betydningen av at de ansatte
løpende gis god mulighet til å holde seg oppdatert
om regelverket og øvrige vilkår for pensjonsordningene. Disse
medlemmer mener at disse hensyn også gjør
seg gjeldende i mindre foretak med færre enn 15 medlemmer
i pensjonsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 2-4 annet ledd skal
lyde:
(2) Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette
en styringsgruppe for pensjonsordningen på minst to personer.
Minst en av personene skal velges av og blant medlemmene.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og § 2-4 (3) om å innføre
krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap
i foretak som omfatter 15 eller flere medlemmer, og at minst en
av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene. Disse
medlemmer viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og det er derfor naturlig at medlemmene
tas med på råd ved utformingen og forvaltningen
av ordningen.
Når det gjelder Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og (3) viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og er enig i at det er tjenlig at
de ansatte får god informasjon om pensjonsordningen og
gis mulighet for å bli tatt med på råd
om utformingen av ordningen. Disse medlemmer mener
imidlertid at spørsmålet om hvordan dette skal
organiseres ikke bør reguleres i loven gjennom en påbudt
styringsgruppe, men overlates til partene i det enkelte foretak. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at departementet i proposisjonen understreker
at styringsgruppen ikke vil ha reell beslutningsmyndighet og at hovedformålet
er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov. Disse
medlemmer mener forslaget om en lovpålagt styringsgruppe
for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap innebærer
en unødig byråkratisering, og går etter
dette mot Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og
(3).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og (3) utgår.»
Disse medlemmer viser til at forslaget om
at § 2-4 (2) og (3) utgår, nødvendiggjør
endringer i §§ 2-7 (4), 10-4 (2) og 15-1
(1). Disse medlemmer viser til sine merknader i avsnittene
4.8, 12 og 17.1.
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Regjeringens
forslag til § 2-4 (2) og (3).
Etter departementets syn er det viktig å statuere det
ansvar som påligger et forsikringsselskap ved inngåelse
av avtale om pensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til
utvalgets forslag om at livsforsikringsselskapet skal
ha ansvar for å påse at de avtaler som selskapet
inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf. § 2-5.
Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og anses
nødvendig for å lette den offentlige kontroll
med foretakspensjonsordninger. Forslaget innebærer imidlertid
ingen begrensning av Kredittilsynets tilsynsansvar for slike ordninger,
jf. forslaget § 2-7.
Kredittilsynet foreslår at livsforsikringsselskapet skal
pålegges å «gå god for riktigheten» av
de erklæringer foretaket avgir. Departementet viser til
at livsforsikringsselskapet har en selvstendig plikt til å påse
at de kontrakter selskapet inngår er i samsvar med gjeldende
regelverk, jf. forslaget § 2-5 første ledd.
Departementet foreslår i § 2-5 annet
ledd at livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket
avgir erklæring om at det ikke har opprettet eller er tilsluttet
annen pensjonsordning. Hvis foretak ikke kan avgi slik erklæring,
skal livsforsikringsselskapet påse at samtlige pensjonsordninger
under ett oppfyller lovens krav.
Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle
livsforsikringsselskaper og pensjonskasser på dette felt,
og foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse
for pensjonskasser, jf. forslaget § 2-5 tredje
ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til § 2-5 om livsforsikringsselskapers
og pensjonskassers plikter.
Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår
vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd
til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen
av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene
for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende
regler foreslås det i § 2-6 et system
hvor kvitteringer m.v. som oversendes ligningsmyndighetene skal
gis påtegning om at det gjelder innbetaling m.v. knyttet
til en ordning som oppfyller lovens vilkår. Dette innebærer
at pensjonsinnretningen innestår for at ordningen er i
samsvar med lovens krav. Videre kan ligningsmyndighetene legge dette
til grunn ved ligningen uten å måtte foreta nærmere
undersøkelser av om ordningen oppfyller lovens vilkår.
Som påpekt av Ligningsutvalget mener også departementet
at det ikke vil være praktikabelt med et system hvor det
enkelte likningskontor foretar kontroll av om vilkårene
er oppfylt i tilknytning til den enkelte ligning. Det vises i denne
sammenheng også til at et slikt system med påtegning
har vært praktisert siden 1952.
For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig
at de kvitteringer m.v. som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets
premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt
for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer
også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret
for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte.
Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon
som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette
punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse
vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle
vært gitt av en annen.
Dersom ordningen ikke er i samsvar med lovens vilkår,
vil konsekvensen være at innbetalinger m.v. til ordningen
ikke er fradragsberettiget ved ligningen. Dette følger
av skattelovens forutsetning om at ordningen må være
i samsvar med de krav som oppstilles for skattefavorisert foretakspensjon.
Følgene vil kunne bli de samme dersom foretaket ikke oppfyller dokumentasjonskravene
for en påberopt fradragsrett. Hvor foretaket gir uriktige
eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, og dette
har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav skatt,
vil det være anledning til å ilegge foretaket
tilleggsskatt i henhold til ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24
kap. 10. Dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet i tilknytning
til slike forhold, kan det være aktuelt med straffansvar
for overtredelse av ligningslovens bestemmelser om skattesvik. Slikt
ansvar vil også kunne gjøres gjeldende overfor
foretaket, jf. straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 §§ 48
a og 48 b. Det samme vil gjelde i forhold til forsikringsselskap m.v.
som uriktig gir kvittering el. for innbetaling av premie til pensjonsordning.
Det vises her til ligningsloven § 12-1 bokstav
b som rammer den som forsettelig eller grovt uaktsomt «utferdiger
uriktig dokument når han forstår eller bør
forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte-
eller avgiftsmessige fordeler».
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger, forslag til § 2-6 om dokumentasjon
for at vilkårene for skattefavorisering er til stede.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-7
at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet
skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Departementet
vil understreke at slikt tilsyn vil supplere det alminnelige tilsyn
av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Når det
gjelder tilsyn av foretakspensjonsordninger i norske filialer av
livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat,
vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet
i det vesentligste slutter seg til. Departementet slutter seg videre
til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne kreve endringer
innen en fastsatt frist i pensjonsordninger som er eller forvaltes
i strid med regelverket.
Departementet mener i likhet med utvalget at Kredittilsynet skal
føre tilsyn med at beregning og fordeling av midler er
foretatt i samsvar med regelverket. Utvalget foreslår videre
at Kredittilsynet skal kunne overprøve de skjønnsmessige
vurderinger om beregning og fordeling av midler i tilfeller dette
virker «klart urimelig», selv om regelverket ikke
kan sies å være brutt. Departementet går
i mot utvalgets forslag om å gi Kredittilsynet adgang til å overprøve
foretakenes skjønnsutøvelse. Loven inneholder
en rekke klare regler om f.eks. anvendelse av premiefondsmidler
og maksimale grenser for samlede pensjonsytelser til de enkelte.
Etter departementets syn reduserer disse reglene behovet for å gi
Kredittilsynet kompetanse til å overprøve det
skjønnet som i visse tilfeller kan utøves.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilke sanksjoner
Kredittilsynet skal ha til rådighet dersom pålegg
om retting innen en fastsatt frist ikke overholdes. Kredittilsynet
skal kunne gi nærmere retningslinjer for virksomheten,
oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordninger,
eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller
avvikles. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998:1 side
179-180.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-7 (1), (2), (3) og (5).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-7 (4).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sin merknad under avsnitt 4.5 hvor disse
medlemmer går mot Regjeringens forslag om at det
skal opprettes styringsgruppe i foretak som har pensjonsforsikring
som omfatter 15 eller flere medlemmer. Dette nødvendiggjør endring
i Regjeringens forslag til § 2-7 (4).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-7 (4) skal lyde:
(4) Dersom frist gitt i medhold av annet og tredje ledd
ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer
for virksomheten, oppnevne nytt styre for pensjonsordningen, eller
bestemme at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles
etter bestemmelsene i kapittel 15.»