Ligningsmyndighetene har, siden de nye reglene om verdsettelse
av kraftanlegg ble vedtatt i skatteloven, fastsatt formuesverdier
i kraftanleggene i den utstrekning det har vært nødvendig
for beregningen av de skatter ligningsmyndighetene skriver ut. Dette gjelder
inntektstårene 1997 og 1998, og vil gjelde under ligningen
for inntektsåret 1999. I tilfeller hvor skattyter ikke
er formuesskattepliktig, kan fastsettelse av formuesverdi dermed
ha vært unnlatt. Når eigedomsskattelova § 8
trer i kraft, blir det imidlertid nødvendig å fastsette
formuesverdier for alle anlegg som ligger i kommuner som skriver
ut eiendomsskatt. Ligningsloven § 8-11, som ble
satt i kraft 1. januar 2000, pålegger derfor ligningsmyndighetene å foreta
de fastsettelser som er nødvendige for utskriving av eiendomsskatt.
De alminnelige regler i ligningsloven som gjelder for saksbehandlingen
ved fastsettelse av formuesverdier m.v. under ligningen, kommer
i utgangspunktet også til anvendelse ved fastsettelsen
av formuesverdi i kraftanlegg og grunnlag for eiendomsskatt. Til
hjelp for fastsettelsen av formuesverdiene og eiendomsskattegrunnlagene,
kan den ligningsmyndighet som skal foreta fastsettelsene benytte
et takstutvalg. Ligningsmyndighetene kan ved behov også engasjere spesielt
sakkyndig hjelp, jf. ligningsloven § 2-9 nr. 2. For å skaffe
et godt faktisk grunnlag for vurderingene kan takstutvalget foreta
befaring etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav
b. De sakkyndige kan bistå takstutvalgene og delta under
eventuelle befaringer. Det skal settes opp protokoll ved slike befaringer,
jf. ligningsloven § 3-5 nr. 2.
Normalt vil ligningsmyndighetene lokalt og regionalt benytte
takstutvalget i kommunen eller fylket, jf. ligningsloven § 2-1
nr. 1 og § 2-2 nr. 2. For å få mest mulig
ensartet praksis for taksering over hele landet for spesielle formuesobjekter,
kan imidlertid Skattedirektoratet etter ligningsloven § 7-5
oppnevne ett eller flere særskilte takstutvalg, som skal
bistå ved takseringen i stedet for de lokale utvalgene.
Bestemmelsen har sin bakgrunn i tidligere erfaringer med takseringsarbeid
i tilknytning til kraftanlegg. Skattedirektoratet har i 1999 oppnevnt
et særskilt takstutvalg som kan foreta slike befaringer.
Det er for inneværende år planlagt en opptrapping
av dette arbeidet. Se nærmere om dette nedenfor under avsnitt
3.4.
For kraftproduksjonsanlegg er det, på bakgrunn av forutsetningene
i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) og Stortingets vedtak, i forskriften
gitt spesielle saksbehandlingsregler for formuesverdsettelsen og
fastsettelsen av grunnlaget for eiendomsskatt. Det er der gitt anvisning
på at ligningsmyndighetene som hovedregel skal benytte
særskilte takstutvalg oppnevnt etter ligningsloven § 7-5.
Befaring skal videre skje hvert tiende år, jf. skattelovforskriften § 18-5-15,
med mindre ligningsmyndighetene finner grunn til ny befaring i løpet
av tiårsperioden, jf. § 18-5-19. Takstutvalgene skal
vurdere hvilke driftsmidler som utgjør en del av produksjonsanlegget
samt teknisk tilstand og gjenstående levetid for disse,
jf. skattelovforskriften § 18-5-13. For de driftsmidlene
i produksjonsanlegget som avskrives lineært slik som dammer
m.v., gir skattelovforskriften § 18-5-10 ligningsmyndighetene
anledning til å fravike sjablonene for gjenstående
levetid på grunnlag av opplysninger fra befaringene. Det
vises til kapittel 2 om dette.
Fastsettelse av formuesverdiene i et kraftanlegg foretas som
hovedregel av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens
regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6.
Hvem som skal ha skatten vil følge av skattelovens kapittel
3 om skattested. Bestemmelsene i skatteloven av 1999 § 3-3
nr. 2 bokstav e om stedbunden beskatning av elektrisitetsverk i
vertskommunen vil som utgangspunkt være avgjørende.
Skatteloven § 18-7 gir nærmere regler
om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom flere kommuner. Det
vil i disse tilfellene være ligningsmyndighetene i anleggsdelenes
vertskommune(r) som skal fastsette formuesverdiene. Dette vil imidlertid bare
gjelde skattytere som er formuesskattepliktige til kommunene, noe
bare personlige skattytere er. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper
m.v., er generelt fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 2-36
første ledd, og vil være inntektsskattepliktige
bare til staten, jf. skatteloven § 2-36 annet
ledd. Disse selskapene, som utgjør størsteparten
av skattyterne som eier og driver kraftanlegg, vil etter skatteloven § 3-2
derfor få sin skattepliktige formue fastsatt i (hoved-)kontorkommunen,
jf. også ligningsloven § 8-6. Dette får
betydning for hvilket ligningskontor som får ansvaret for å fastsette
eiendomsskattegrunnlagene for de kommunene som skriver ut eiendomsskatt
på kraftanlegg.
Ligningsmyndighetene vil for kraftanlegg som eies av ett skattesubjekt
fastsette formuesverdiene for kraftanlegget med alle anleggsdeler
under ett, jf. skatteloven § 18-5 første
og annet ledd. For kraftanlegg som ikke er egne skattesubjekter,
men hvor deltakerne lignes etter en nettometode som om selskapet
var skattyter, fastsetter ligningsmyndighetene kraftanleggets formuesverdi
under ett på tilsvarende måte, og fordeler deretter
denne verdien på de deltakende eiere etter eierbrøk,
jf. skatteloven § 4-40. Det er imidlertid vanlig
i kraftbransjen at produksjonsanlegg med flere eiere skal deltakerlignes
etter en bruttometode, jf. skatteloven § 10-40
tredje ledd om selskap og sameier hvor deltakerne selger det vesentlige
av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Her skal formuesverdien i
kraftanlegget fastsettes på den enkelte deltakers hånd i
henhold til eierandel i anlegget.
Formuesverdiene må meddeles kommunen hvor anlegget ligger.
Når et anlegg strekker seg over to eller flere kommuner,
må ligningsmyndighetene også foreta en fordeling
av verdien av anlegget mellom de berørte kommunene. Fordelingen
kan være nødvendig av hensyn til stedlig kommunal
formuesbeskatning av personlige skattytere som ikke er fritatt for formuesskatt,
men må i alle fall foretas av hensyn til eiendomsskatten.
En fordeling vil være nødvendig hvor minst en
av de berørte kommunene har innført eiendomsskatt,
slik at den enkelte kommune bare beskatter den del av grunnlaget
som refererer seg til anleggsdeler i denne kommunen. Fordelingen
er også viktig for de eiendomsskattepliktige hvor de berørte kommunene
opererer med forskjellige eiendomsskattesatser.
Ligningsmyndighetenes registrering av formuesverdiene for det
enkelte anlegg - fordelt på deltakerne hvor det skjer deltakerligning
etter bruttometoden - vil bli fordelt til de berørte kommuner
etter fordelingsnøkler som registreres av Skattedirektoratet.
Disse fordelingsnøklene vil bli lagt inn på grunnlag
av de fordelingsregler departementet vil fremme forslag om senere
i vårsesjonen. Fordelingen vil være en del av ligningen,
og kan påklages som en del av denne av både skattyterne
og de eiendomsskattepliktige dersom dette ikke er de samme rettssubjektene,
jf. nærmere om dette nedenfor.
Ligningsmyndighetenes plikt etter § 8-11 til å bistå kommunene
med opplysninger som er nødvendig for å skrive
ut eiendomsskatt følger også av eigedomsskattelova § 18.
Slike opplysninger kan gis uhindret av den strenge taushetsplikten
som ellers gjelder etter ligningsloven § 3-13,
jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav a.
Kommunene vil på grunnlag av oppgaver fra ligningsmyndighetene
kunne utarbeide lister over eiendommer i kommunene som det utskrives
eiendomsskatt på, jf. eigedomsskattelova § 15.
Komiteen tar dette til etterretning.
Eigedomsskattelova har ingen regler som uttrykkelig regulerer
hvem som er subjekt for skatten. Men §§ 16
annet ledd og 19 første ledd forutsetter at det er eieren
som ilegges eiendomsskatt. I praksis synes kommunene ofte å ha
forholdt seg til hjemmelshaveren etter grunnboken. Grunneieren kan
imidlertid i en del tilfeller være et sameie eller et selskap
som ikke er eget skattesubjekt under ligningen (bruttoligning). Når
eigedomsskattelova § 8 trer i kraft, vil formuesverdiene
fastsatt under ligningen dermed kunne være tilordnet andre
subjekter enn den som står registrert som eier og subjekt
for eiendomsskatten hos kommunen. Ligningslovens regler om partsrettigheter
tar hensyn til dette. Dersom den eiendomsskattepliktige ikke er
eget skattesubjekt, har den eiendomsskattepliktige de samme rettigheter
og plikter under ligningen som skattyteren, for så vidt
gjelder saksbehandlingen som skjer i tilknytning til fastsettelsen
av formuesverdien som danner grunnlaget for eiendomsskatt.
Dersom det utskrives eiendomsskatt i kommunen, og det skal avholdes
befaring av et kraftanlegg for å få fastsatt formuesverdien
og grunnlaget for eiendomsskatt, skal den eiendomsskattepliktige
ha rimelig varsel og anledning til å være tilstede,
når denne er en annen enn skattyter. Ligningsloven § 3-5
og skattelovforskriften som gjentar dette i § 18-5-16
spesielt for produksjonsanlegg må gjelde tilsvarende for
den eiendomsskattepliktige. Det gjelder videre en plikt til å bistå ligningsmyndighetene
etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. Den
eiendomsskattepliktige har rett til å få se den
protokollen som føres under befaringen, jf. ligningsloven § 3-4
nr. 1.
Den eiendomsskattepliktige har etter ligningsloven § 9-4
samme rett som skattyter til å klage over ligningen etter
ligningsloven § 9-2, når det skrives
ut eiendomsskatt og den som skal betale denne ikke er den samme
som skattyter. Resultatet av befaring kan påklages som
en del av ligningen. Dette følger direkte av skattelovforskriften § 18-5-18
for produksjonsanlegg, men må gjelde generelt etter ligningsloven § 9-2.
Det arbeides i Skattedirektoratet med å få etablert
rutiner slik at den eiendomsskattepliktige underrettes om resultatet
av ligningen som får betydning for eiendomsskatten, tilsvarende
det som skjer i forhold til skattyter etter ligningsloven § 8-9.
Dersom den eiendomsskattepliktige etter å ha brukt klagemulighetene
fortsatt er uenig i takseringen, kan fastsettelsen av grunnlaget
bringes inn for domstolene etter reglene i skattebetalingsloven § 48,
jf. eigedomsskattelova § 23. Rett saksøkt
vil i dette tilfelle være den kommunen som har skrevet
ut eiendomsskatt. Fristen for å anlegge søksmål
er seks måneder.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter ligningsloven har ikke kommunene som skattekreditor partsrettigheter
under ligningen slik skattyter har. Reglene i skatteloven om kommunenes partsrettigheter
under ligningen ble opphevet og endret da ligningsloven ble vedtatt
i 1980. Endringene skyldtes at rettighetene, særlig klageadgangen,
var lite benyttet før dette. Det ble i forarbeidene til
loven forutsatt at kommunene for fremtiden kunne ivareta sine interesser
som skattekreditor ved å anmode ligningsmyndighetene om å vurdere
ligningen på nytt etter reglene om endring uten
klage i ligningsloven § 9-5, jf. Ot.prp. nr. 29
(1978-1979) s. 110 og s. 125. Stortinget sluttet
seg til dette. Endringen innebar at kommunen ikke har rett til å delta
under befaringer, og heller ikke har rett til å klage over
ligningen.
Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for
eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget.
At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for
eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle
etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid
som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen
på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5.
Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse,
kan det reises søksmål mot formannen i det organet
som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når
ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter
under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen
av taushetspliktreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 74,
forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn
i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til
søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig
prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål
er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler,
hvor det ikke er noen slik mulighet.
Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn
til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom
flere berørte kommuner, skal søksmål
ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre
kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve
en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3.
Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig
for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 126. Fordelingstvister
har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering
for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har
hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når
eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget,
vil reglene om fordelingstvister kunne få større
betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for
eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike
kommuner.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet har i kapittel 2 i proposisjonen gjennomgått
og vurdert de reglene om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg
som ble vedtatt i forbindelse med kraftskattereformen. Det er i
avsnitt 2.5.3 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 2.3,
foreslått å øke bruken av sjabloner og
redusere bruk av befaringer for å fastsette gjenstående
levetid der det skal beregnes fremtidige utskiftingskostnader for
driftsmidlene. Når det gjelder vurderingen av sjabloner
og befaring, vises det til det som er sagt der. Forslaget vil ha betydning
for reglene om saksbehandlingen, jf. redegjørelsen om befaringer
under i avsnitt 3.3.1 ovenfor. Det vil ikke lenger være
en regel om å befare alle anlegg hvert tiende år,
men kun der hvor ligningsmyndighetene finner særskilt grunn
til det. Endringen medfører at behovet for de særreglene
som er gitt i skattelovforskriften § 18-5 avsnitt
V ikke lenger er tilstede, med unntak av regelen om at ligningsmyndighetene
ved behov for sakkyndig hjelp og eventuelt befaring som hovedregel
skal benytte særskilte takstutvalg oppnevnt av Skattedirektoratet.
For øvrig vil ligningslovens alminnelige regler om dette
gjelde. Det vises til vedlagt utkast til endringer i skatteloven § 18-5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det er i avsnitt 2.7 gjort rede for hvordan departementets forslag
til endringer i formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget kan gjennomføres
lov- og forskriftsteknisk. Ettersom eiendomsskatten for 2001 foreslås
fastsatt på et annet grunnlag enn formuesverdiene for inntektsåret
1999, er det foreslått tilføyet et særskilt
lovgrunnlag for dette i et tillegg til eigedomsskattelova. Når
verdsettelsen ikke skal skje som en del av ligningen i år
2000, er det også behov for saksbehandlingsregler for denne
prosessen. Departementet foreslår at ligningslovens regler
om dette gis tilsvarende anvendelse. Ligningsmyndighetene kan da
på vanlig måte fastsette og sende ut skjemaer
for innhenting av ytterligere opplysninger fra de eiendomsskattepliktige,
innen en frist slik at kommunene kan bli meddelt eiendomsskattegrunnlagene
for 2001 i tide. Det vises til forslag til lov om tillegg til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Saksbehandlingsreglene i ligningsloven og eigedomsskattelova
henger sammen, og det er behov for en nærmere gjennomgang
av disse reglene og sammenhengen mellom dem. En slik gjennomgang
må også gjøres på grunnlag av
den utredningen som er fremlagt i NOU 1996:20. Departementet vil
komme tilbake til dette.
Komiteen tar dette til etterretning.