Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
vil innledningsvis påpeke hvor viktig det er at barneloven
gjenspeiler endringene i samfunnet og tar inn i seg de internasjonale
konvensjoner som påpeker barns rettigheter, og som ivaretar
barns sikkerhet og trygghet. Dette er slik komiteen ser
det, fundamentet for at Norge skal ha en god barnelov. Ot.prp. nr.
29 (2002-2003) foreslår endringer i saksbehandlingsreglene
for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar. Komiteen vil
understreke at det til enhver tid må være barnets
rett og hva som er til det beste for barnet som må være
i fokus. Komiteen viser til at foreldres samværsrett,
hvor barnet skal bo fast og samboeres plikter og rettigheter drøftes
i den fremlagte Familiemeldingen (St.meld. nr. 29 (2002-2003)),
og komiteen tar derfor ikke stilling til disse utfordringene
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Videre inkorporeres
FNs barnekonvensjon i lovverket, og Stortinget vil når
dette er gjort, få seg forelagt en ny sak, hvis det kommer
endringer i barneloven som en konsekvens av dette. Det er en rekke
forhold som endres i forslaget fra departementet, noen med svært stor
betydning for dem det gjelder og andre er mer en presisering og
konkretisering av lovteksten. Komiteen velger å drøfte
disse under de ulike kapitlene.
Komiteen vil slutte seg til intensjonen i odelstingsproposisjonen
om å innarbeide FNs barnekonvensjon i norsk lov, i tillegg
til at man oppjusterer barneloven slik at den tilpasses dagens samfunn.
Komiteen vil understreke at gjennom nettopp barneloven,
må det alltid være barnets rett og barnets beste
som settes i fokus.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker
at det må aldri skje at man tilpasser lover og forskrifter etter
hva som er mest hensiktsmessig for partene eller for sakkyndige,
til det er barnet altfor viktig, og barnet kan lett bli skadelidende
når det tilspisser seg i en barnefordelingssak, jf. St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Familiemeldingen.
Flertallet vil bemerke at prinsippet om likeverdig
foreldreskap skal være et overordnet utgangspunkt. Foreldreansvaret
varer til barnet fyller 18 år uavhengig om foreldrene lever
i samliv eller ikke, og uavhengig av hvilken status samlivet har.
Det innbærer at foreldre har et stort ansvar for å skille
mellom barnets og egne behov, og at barnets behov skal ha førsteprioritet.
Noen foreldre er gode til å samarbeide, andre ikke. Mange
barn vokser opp i en urolig hjemmesituasjon som kan oppleves som
en krigssone med de uheldige konsekvenser dette har for barnet.
Flertallet viser til at selv for mange foreldre som
har et ønske om å finne frem til en løsning
til beste for barnet, vil de følelsesmessige belastningene kunne
hindre konstruktivt samarbeid. En samarbeidsavtale mellom foreldrene
kan løse opp konflikten og kan i større grad enn
en dom åpne for fleksible og praktiske løsninger,
og legge grunnlaget for et godt samarbeid mellom foreldrene til
barnets beste. Erfaringsmessig er foreldre mer motivert for å etterleve
egne avtaler eller rettsforlik som er resultat av forhandlinger
og rimelige kompromisser, enn en avgjørelse som har blitt
diktert dem. Målet er å sikre barna en god situasjon
etter bruddet. Avtalen må omfatte tre hovedtrekk i barns
hverdag:
fordeling av botid/samvær
hos foreldrene,
reisevei mellom bostedene og
barnehage- og skolesituasjon.
Barnets rett etter barnekonvensjonen til å opprettholde
personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig
må respekteres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at profesjonell hjelp
og rådgivning etter samlivsbrudd som er tilgjengelig for
alle familiens medlemmer kan bidra til at foreldrene blir flinkere
til å samarbeide til det beste for barna. Det å bruke
tilstrekkelig ressurser på et godt og tilgjengelig tilbud vil
derfor være god samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer vil bemerke at ved alle handlinger
som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende
hensyn etter barnekonvensjonens artikkel 3.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak slik at det ved
alle samlivsbrudd lages en skriftlig kontrakt eller avtale der barnets
rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter
blir ivaretatt."
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at foreldre og
barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp og
rådgivning i forbindelse med samlivsbrudd. Dette tilbudet
bør være gebyr- og kostnadsfritt."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkepartiog Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen),
har presentert en rekke forslag for å styrke familietiltakene,
for eksempel tilbud om samlivskurs til alle førstegangsforeldre,
utvidelse av tilbudet om mekling og obligatorisk mekling ved samlivsbrudd
for samboere med barn. Disse medlemmer merker seg
at andre partier foreslår at det skal iverksettes en kontrakt
eller avtale for å sikre barns rettigheter. Disse
medlemmer viser til at det er vanlig praksis ved megling
at det signeres en avtale mellom foreldrene, og at alle i dag har
et gratis tilbud om megling ved familievernkontorene, uavhengig
av om de er foreldre eller er i en situasjon med fare for samlivsbrudd. Disse
medlemmer mener disse viktige spørsmålene
fortjener en helhetlig vurdering fra komiteens side, og vil komme
tilbake til spørsmål om familietiltak ved den
nært forestående behandlingen av familiemeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at den mest hensiktsmessige løsningen
på problemstillinger som kan fremkomme i en barnefordelingssak,
er at hovedregelen må være at begge foreldrene
får automatisk delt omsorg ved en separasjon, både
når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse
medlemmer ser på dette som den riktige veien å gå når
det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir
en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine foreldre. Disse
medlemmer foreslår dette som en hovedregel, men
domstolene bør, i de tilfeller hvor barnet har lidd overlast
enten ved omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep, kunne
fradømme foreldreretten fra den av foreldrene som har utsatt sitt
barn for dette.
Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er
nevnt over vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 som sier:
"Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje,
unntatt når dette er til barnets beste."
Argumentasjonen ovenfor bunner nettopp i denne artikkel, og skal
den gi mening innarbeidet i norsk lov, må det derfor være
automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider
og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet.
Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en
egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med
FNs barnekonvensjon."
Komiteen ser det som svært
positivt at man samler de mest sentrale prosessreglene i et nytt
kapittel 7 i barneloven. Dette gjør at foreldre og andre
lettere kan finne frem og sette seg inn i reglene som kommer til
anvendelse ved barnefordelingssaker.
Komiteen viser til at advokater har en plikt til å forsøke å komme
frem til en løsning før saken ender i domstolene.
Løsninger bidrar ofte til konfliktdemping, noe som er svært
viktig når det gjelder barn. Komiteen mener
at den nye § 49 kan være med på å bidra
til at dette skjer, slik at færrest mulig barn havner i
en "krigssone". I de tilfeller hvor saken havner i domstolsapparatet
vil komiteen gi sin tilslutning til at dommeren som
et første forsøk, der denne ser det som en realistisk
mulighet, kan henvise partene til godkjent mekler, jf. forslagene
til ny § 61 første ledd nr. 2 og til
ny tvistemålslov § 422.
Komiteen ser det også som svært
viktig at saker om barnefordeling ikke blir liggende unødig
lenge i domsapparatet. Det kan ikke være tvil om at jo mer
tid som går, jo høyere blir konfliktnivået
i saker hvor partene står svært langt fra hverandre.
Det er derfor svært positivt at man nå vil prioritere
disse sakene tidsmessig for å styrke barnets rettssikkerhet, slik
det foreslås i § 59. Komiteen vil
likevel påpeke at ikke alle saker er egnet til en hurtig
behandling, da det i noen tilfeller kan være til hjelp
at man bruker noe tid til å få partene til forhandlingsbordet.
Dette bør dommeren fortløpende vurdere, og hele
tiden ha for øye hva som er barnets beste. Utgangspunktet
bør likevel være at færrest mulige saker
havner hos domstolene.
Komiteen har merket seg at det er vanskelig å definere
hva som er "barnets beste". Begrepet blir brukt både i
FNs barnekonvensjon og i gjeldende rett. Departementet prøver å presisere
hva som menes med "barnets beste" i ny § 48, hvor
det er en mindre absolutt formulering: "først og fremst
rette seg etter det som er best for barnet".
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti registrerer at departementet finner det vanskelig å skulle
gi generelle regler om hva som er til beste for barnet i alle saker. Disse
medlemmer mener barnets beste bør bero på en
konkret og individuell vurdering i hver sak, på grunnlag
av barnets juridiske rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti synes at dette blir noe forsiktig,
tatt i betraktning at barnet til enhver tid skal være i
fokus, og mener at en bedre formulering hadde vært barnets
rett.
Barneloven skal ikke, slik komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet ser det, ta hensyn til annet enn
hva som er barnets rett, at dette gir konsekvenser som selvsagt
er til barnets beste er åpenbart.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at begrepet
"barnets rett" henspeiler på rettigheter nedfelt i norsk
lov og internasjonale konvensjoner. I tillegg er barnets rett i
en konkret sak definert ved rettskraftig dom. Begrepet "barnets
beste" er forutsatt ivaretatt i norsk lov og internasjonale konvensjoner,
men er vurderingstema i den konkrete sak som behandles, fordi man
i rettsapparatet må behandle saker som dreier seg om individer,
ikke grupper. Barnets beste vil være vurderingstemaet under behandlingen,
mens barnets rett vil være resultatet. Barnets beste vil
være en avveining mellom mange hensyn som må vurderes
forskjellig i hvert enkelt tilfelle. Begrepet er også relevant
i avveiningen mellom hensyn til barnets og andres, for eksempel
foreldrenes, rettigheter i en konkret sak.
Disse medlemmer viser til at formuleringen "barnets
beste" korresponderer med formuleringer i FNs Barnekonvensjon artikkel
3. Konvensjonen vil fra våren 2003 bli innkorporert i norsk
lovverk, og disse medlemmer mener det vil være
en åpenbar fordel med lik terminologi i ulike lover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å understreke
at det må særlige grunner til for at en sak som
omhandler barns bosted og omsorgssituasjon etter barneloven skal
kunne gjenopptas etter dom. Barneloven har som formål å ivareta
barns beste, og det er viktig for barn med stabilitet. Gjentagende
rettsprosesser er særlig opprivende for barna som kommer
i klemme mellom foreldrenes interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg skeptisk til bruken av formuleringen "barnets beste". Dette
er en formulering som kan tolkes av domsstolene, og disse medlemmer er
bekymret for at gamle holdninger og subjektive vurderinger fort
kan bli brukt, når man har en slik diffus formulering.
Spør man et kjempende foreldrepar som steilt står
mot hverandre, så vil begge hevde at de kjemper for barnets
beste, selv om de bruker barnet i konflikten. Det er dette man unngår hvis
man bruker formuleringen "barnets rettigheter", domstolsapparatet
kan ta de nødvendige avgjørelser på objektivt
grunnlag og i henhold til norsk lov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring
i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i
barneloven."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, ser det som svært positivt
og slutter seg til intensjonene i proposisjonens kapittel 5 om konfliktdemping
og om å redusere de økonomiske kostnadene for
partene. I de tilfellene hvor det ikke er mulig å komme
til minnelig løsning, er det viktig at rettssikkerheten
blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Flertallet er
enig i at en forenkling av stevning og tilsvar uten advokatbistand
kan ha sine fordeler, og forutsetter at domstolene har økonomiske
ressurser til å håndtere slike saker. Domstolene
bør også være seg bevisst et selvstendig
ansvar til å rettlede partene, slik at feilaktig eller
mangelfull forståelse av prosessregler kan unngås.
Komiteen viser til at mangelfull prosessforståelse
hos partene må ikke komme i veien for en raskere og mer
effektiv behandling av saken. Forslaget til ny § 58
ser ut til å gjøre det lettere for partene å ta kontakt
med domstolen og å stevne motparten uten at store advokathonorarer
skal forhindre enkelte fra å gjøre dette.
Komiteen slutter seg til at dom kan avsies uten hovedforhandlinger
så lenge begge parter er enige i dette. Dette er praksis
i andre nordiske land, og rettssikkerheten er ikke truet så lenge
en forutsetning for en slik praksis er at partene er enige i det.
Dette vil bidra til en raskere behandling og kan dermed bidra til at
barnet snarest mulig får så optimale oppvekstvilkår som
mulig etter et samlivsbrudd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for kapasiteten og kompetansen i de alminnelige domstolene
og støtter derfor mindretallet av høringsinstansene
som ønsker å omgjøre fylkesnemnda til
særdomstol i barnefordelingssaker.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen omgjøre fylkesnemndene til
særdomstoler for barnefordelingssaker."
Komiteen erkjenner at ulike grupper
sakkyndige kan bidra positivt til saker om barnefordeling. Det er
viktig at sakkyndige som er seg bevisst en positiv og konstruktiv
rolle kan trekkes inn i tilfeller der domstolene har et reelt behov
for faglige uttalelser. Samtidig finnes det også en del
saker hvor partene erkjenner berettigelsen av sakkyndige. Komiteen ønsker
også å bemerke at det er spesielt viktig at barna
og foreldrene har tilstrekkelig tillit til de sakkyndige og deres
rolle i prosessen.
Komiteen vil også peke på at
sakkyndige har en selvsagt plikt til å være konfliktdempende
i sine uttalelser. Sakkyndige må ta hensyn til at "barnets beste"
best oppnås ved at eventuell konflikt mellom foreldrene
blir unngått eller dempet i størst mulig grad.
Sakkyndige skal anta at det i de fleste sakstyper er best for barnet
at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålet.
Sakkyndige må ikke "ta side" i slike saker.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
stort flertall av høringsinstansene (47 av 54 som har uttalt
seg) var positive til forslagene om ny bruk av sakkyndige. Flertallet mener
domstolene med de foreslåtte endringer vil kunne velge mellom
et større register av virkemidler slik at saksgjennomføringen
kan bli enklere, raskere, billigere og mer fleksibel. Flertallet vil
understreke at alle instanser må kjenne sitt ansvar for å nå frem
til gode og robuste løsninger. Sakkyndige representanter
har et særlig ansvar for å bidra til megling og
til å skape felles problemforståelse mellom partene
i sakene, slik at gode og varige løsninger kan nås.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utvidet bruk av sakkyndige som foreslått i proposisjonen,
vil åpne opp for flere tilfeller av uheldig rolleblanding.
Forslaget innebærer uklare roller og vil føre
til en uheldig sammenblanding av roller. Retningslinjer og opplæringstiltak
vil kunne avhjelpe en slik situasjon, men sannsynligvis ikke unngå den. Disse
medlemmer merker seg at de som har uttalt seg positivt om forslaget
i høringsrunden nesten utelukkende representerer de sakkyndiges
organisasjoner.
Komiteen mener at det er særdeles
uheldig at enkelte saker om barnefordeling blir en belastning for
barnet. Det er i seg selv en fallitterklæring for foreldrene,
sakkyndige, partenes advokater og domstolene at de lar barnet belastes.
Proposisjonen beskriver tilfeller der partene har et høyt
konfliktnivå og hvor partene representeres av advokater
som mer enn å legge forholdene til rette for forlik bidrar
til å forsterke konflikten, med negative konsekvenser for
barnet. Komiteen mener at Den Norske Advokatforeningen
må være seg sitt ansvar bevisst og aktivt jobbe for
at advokater ikke bidrar til konfliktheving og i de tilfeller hvor
advokater bidrar til slik konfliktheving gis irettesettelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker
viktigheten av at dommere skal ha fleksible virkemidler til disposisjon
for å kunne gjennomføre sakene på en
best mulig måte. Flertallet mener at det
i særlige tilfeller kan være behov for å oppnevne
en egen advokat eller annen representant for barnet, for eksempel
i saker hvor det kan være tvil om foreldrene evner å ivareta
barnet, eller i saker hvor eldre barn kan trenge bistand til forstå saksgangen
og til å fremme sine synspunkter.
Flertallet viser til at det skal være
opp til dommeren i den enkelte sak å vurdere hva som best ivaretar
barnets rettigheter og som vil være til barnets beste. Flertallet mener
derfor at det ikke skal være obligatorisk å oppnevne
en advokat eller annen representant for barnet, og ønsker
heller ikke at representant for barnet bør gis et mandat
som kan kollidere med dommerens overordnede ansvar.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker
at samboende foreldre skal ha foreldreansvar på lik linje
med gifte.
Dette flertallet fremmer følgende forslag
til lovendring:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende
foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det er et
særtrekk ved barnefordelingssaker at barnet selv, som avgjørelsen
i høyeste grad angår, ikke har partsstatus. Disse
medlemmer mener at barn ikke er part i juridisk forstand,
men at barnet er "part" i den forstand at de kan høres
i saker vedr. foreldreansvar, bosted og samvær. Det offentlige
må ta ansvar for at barna blir tatt med på planleggingen
om sin egen framtid - at de blir hørt. Disse medlemmer mener
det er viktig å sette søkelyset på barna.
Deres individuelle, selvstendige rettigheter forutsetter at barn anerkjennes
som selvstendige individer, både juridisk og menneskelig.
Barn må respekteres på samme måte som
voksne, som aktører med råderett over eget liv. Disse
medlemmer vil påpeke at FNs Barnekonvensjon artikkel
9 sier at "Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje,
unntatt når dette er til barnets beste". Disse medlemmer vil
derfor understreke behovet for at barn betegnes som "part" i saker
der foreldrene har en konflikt vedrørende barnefordeling. Disse
medlemmer vil derfor støtte oppnevning av en sakkyndig
talsperson for barnet i slike saker.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen),
har presentert en rekke forslag for å styrke det forpliktende
foreldreskapet, for eksempel å gi samboende foreldre felles
foreldreansvar. Men disse medlemmer vil komme tilbake
til dette ved behandlingen av familiemeldingen (St.meld. nr. 29
(2002-2003)).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg kritisk til den potensielle verdien av egen advokat eller annen
representant for barnet. Med de begrensede rettigheter en slik talsmann
er tiltenkt er det vanskelig å forestille seg hvordan talsmannen
skal kunne aktivt bidra til et lavere konfliktnivå eller
en positiv løsning på konflikter. Siden det er
nettopp i "særlige tilfeller" hvor konfliktnivået
må antas å være høyt at det
skal kunne oppnevnes slik talsmann, er det lite sannsynlig at en
slik talsmann vil kunne bidra positivt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å oppheve § 43
andre ledd i innstillingen som omhandler "vanleg samværsrett".
Da barneloven ble behandlet sist gang ble det understreket at vanlig
samvær ikke skulle oppfattes som normativt. Dette har allikevel
blitt normdannende da svært mange med samværsrett
har en variant av "vanlig samvær". Bosted og graden av
samvær må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 43 andre ledd i lov 8. april 1981
nr. 7 om barn og foreldre oppheves."
Disse medlemmer vil påpeke barnets rett
til samvær med begge foreldrene i henhold til barnekonvensjonen.
Foreldreansvaret og samværsretten til foreldre som ikke
har bodd sammen eller har vært gift er ikke godt nok ivaretatt
i barneloven. Disse medlemmer ønsker at
dette skal utredes og fremmer følgende forslag.
"Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag
til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere
eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker."
Disse medlemmer vil behandle disse spørsmålene
ved behandlingen av familiemeldingen.
Komiteen mener at det aller viktigste
i barnefordelingssaker er hva som best vil ivareta barnets rettigheter
og det som vil være barnets beste. Spørsmålet
om høring av barn i slike saker vil kunne sees som et ønske
om best mulig å finne ut hva som vil gagne barnet. Dette
avhenger både av at barnet har en realistisk oppfatning
av de ulike alternativer og kan gi uttrykk for sine oppfatninger
og ønsker på en grei måte, uten å være
under nevneverdig påvirkning fra en eller begge parter
i saken. Barns subjektive ønsker og meninger bør
tillegges vekt da de i seg selv er objektive faktorer.
Komiteen viser til at både barnets oppfatninger
og ønsker, barnets evne til å gjøre greie
for sine oppfatninger og ønsker, samt hvilken grad barnet
blir påvirket er avhengig av modenhet og utvikling. I noen
tilfeller vil sakens kompleksitet og konfliktnivå kunne
påvirke i hvilken grad barnet har mulighet og ønske
om å ha og/eller gi uttrykk for sine oppfatninger
og ønsker. I slike tilfeller kan en rettighet til å uttale
seg føles som et press om å foreta valg.
Komiteen mener at barn er lett påvirkelige
og at det ikke uten videre må være slik at man
for yngre barn skal presse dem til å gi uttrykk for sine
oppfatninger og ønsker.
Komiteen er av den oppfatning at barn bør
få mulighet til å uttale seg i barnefordelingssaker,
men at ingen barn har plikt til å uttale seg. Komiteen understreker
at domstolen alltid skal vurdere barnets eventuelle uttalelse i
forhold til barnets alder og modenhet, og at barnets uttalelse også i
fremtiden skal tillegges stor, men ikke nødvendigvis avgjørende, vekt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil be Regjeringen sørge for at
det bygges opp en tilstrekkelig kompetanse til å høre
mindre barn i domstolsapparatet.
Flertallet vil understreke at barn bør
høres i saker som angår barnets hverdag og livssituasjon. Flertallet vil
understreke behovet for å skjerme små barn fra å komme
i en lojalitetskonflikt mellom mor og far i barnefordelingssaker. Flertallet mener
det er nødvendig å forhindre at barn blir presset til å måtte
velge mellom mor og far eller til å foreta valg de er for
små til å se konsekvensen av.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at den veiledende aldersgrense nedad på 7 år ikke
må være til hinder for at yngre barn ut fra modenhet
kan få mulighet til å bli hørt i andre
type saker som angår barnet.
Dette flertallet viser til at en veiledende 7-årsgrense
korresponderer med tilsvarende aldersgrenser i henholdsvis adopsjonsloven
og barnevernsloven. Dette flertallet mener det vil
virke tydeliggjørende å ha en veiledende aldersgrense
for når barnet har uttalerett, og at denne aldersgrensen
vil sikre at flere barn får uttale seg. Dersom ikke særlige hensyn
tilsier det, vil det være en saksbehandlingsfeil å ikke
la barn ned til denne alderen bli hørt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at det er mange måter å lytte
til barn i ulike aldre på. Gode metoder er nødvendig
for å forstå et budskap. Barnet har ofte nytte
av en sakkyndig i saken for å bli forstått og
som kan formidle innholdet. Sakkyndige kan være en god
mulighet for barnet til å gi utrykk for sin mening. Det
er viktig at barnet informeres om at det har en rett, men ingen
plikt til å uttale seg. Å behandle saker der barn
er i en vanskelig livssituasjon krever spesialkompetanse på barn.
Det er nødvendig med økt kompetanse og krav om
spesialkompetanse og etterutdanning for sakkyndige og jurister som
jobber med barn i barnefordelingssaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at små barn bør skånes
mest mulig og at det rundt disse bør bygges en ramme av
trygghet. Erfaringsmessig greier de fleste ved et samlivsbrudd og
finne frem til gode løsninger for hvordan barna skal få en
trygg oppvekst, til tross for at foreldrene ikke kan leve sammen. Disse medlemmer ønsker
i utgangspunktet ikke å gi noen fastsatt aldersgrense for
når barn skal høres i barnefordelingssaker. Men
retningsgivende bør være dagens 12-års
aldersgrense. Man bør så langt det er mulig unngå å trekke
barnet inn i en konflikt som gjelder de voksne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
av den oppfatning at man ikke skal sette noen konkret alder på høring
av barn, men at nåværende aldersgrense på 12 år
oppheves.
Disse medlemmer mener et barns rett til å bli
hørt og behørig vektleggelse av barnets synspunkter
i samsvar dets alder og modenhet, er en rett barnet har uavhengig
av alder. Barnet har rett til å bli hørt i enhver
rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 31 siste ledd i lov 8. april
1981 nr. 7 om barn og foreldre skal lyde:
Barnet skal som hovudregel få informasjon og høve
til å seie si meining før det vert teke avgjerd
i sak som vedkjem han eller henne, mellom anna om kven av foreldra
det skal bu hos. Dersom barnet ikkje vert høyrd, skal årsaka
kome fram skriftleg. Det skal leggjast vekt på kva barnet
meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Barnet har rett,
men ikkje plikt til å seie si meining."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil at adgangen til å få barnefordelingssaker
avgjort av fylkesmannen opprettholdes. Det må være
valgfritt for foreldrene om de ønsker å gå til
rettsapparatet eller fylkesmannen for å få avgjort
barnefordelingssaker. Veilednings- og informasjonsvirksomheten i forhold
til barnefordelingssaker og det overordnede og koordinerende ansvaret
skal etter departementets forslag fortsatt ligge hos fylkesmannen. Disse medlemmer mener
at det er naturlig at fylkesmennene samtidig kan være vedtaksorgan
på feltet slik at de som ønsker det får
saken sin ferdigbehandlet der. Det er høy kompetanse og
lang erfaring på denne type saker hos fylkesmannen. Det
finnes ikke tilsvarende kompetanse i dag i rettsapparatet. Det er
nødvendig med en vesentlig styrking av kompetansen på dette
feltet i domstolene slik at barnefordelingssakene får en
betryggende og kompetent behandling ved de alminnelige domstolene.
Det er ikke nok at kravet til dommere skal ha erfaring, engasjement
og interesse for sakstypen slik det hevdes i proposisjonen.