Etter gjeldende rett vil de fleste infrastrukturtjenester knyttet
til bruk av lufthavner og jernbane være unntatt fra merverdiavgiftsplikt.
Dette fremgår av merverdiavgiftsloven § 5
a første ledd som unntar omsetning og utleie av rettigheter
til fast eiendom fra merverdiavgiftsplikten. I forarbeidene til
denne bestemmelsen er det uttrykkelig forutsatt at unntaket knyttet
til fast eiendom skal omfatte omsetning av rett til å benytte
veier, tunneler, broer og annen fast eiendom mot oppkreving av bompenger,
havneavgifter og luftfartsavgifter, se Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Om
lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
(Merverdiavgiftsreformen 2001) avsnitt 7.2.12.
Dette betyr at store deler av lufthavnenes virksomhet etter gjeldende
rettstilstand er unntatt fra merverdiavgift. På tilsvarende
måte vil store deler av Jernbaneverkets virksomhet være
utenfor merverdiavgiftsområdet.
Denne rettstilstanden har flere uheldige konsekvenser. Den umiddelbare
virkningen av at slike infrastrukturtjenester er unntatt fra den
generelle merverdiavgiftsplikten er at yterne av disse tjenestene ikke
skal beregne utgående merverdiavgift av vederlaget som
oppkreves (for eksempel luftfartsavgifter). Motstykket til dette
er at de heller ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift
på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i virksomheten.
Den manglende fradragsretten gjør at lufthavnene må betrakte
merverdiavgiftsinnbetalingene som en ordinær kostnad. Dette
betyr altså at deres merverdiavgiftsbelastning på anskaffelser
til bruk i virksomheten vil bli innkalkulert som en kostnad i deres krav
på vederlag (luftfartsavgifter). Denne merverdiavgiften
kan ikke spesifiseres på fakturaen, og kalles derfor skjult
merverdiavgift. Siden kun spesifisert merverdiavgift er fradragsberettiget,
vil heller ikke kjøperne av infrastrukturtjenestene, for
eksempel et flyselskap, kunne trekke fra denne merverdiavgiften i
sitt merverdiavgiftsoppgjør med staten. På denne måten
oppstår det kumulasjon av merverdiavgift. Dette bryter
med prinsippet om at merverdiavgiften skal være en generell
skatt på forbruk, og at anskaffelser til bruk i næringsvirksomhet
som utgangspunkt ikke skal skattlegges.
Manglende fradragsrett på dette området gir dessuten
de som yter infrastrukturtjenester et økonomisk motiv til å produsere
enkelte tjenester med egne ansatte (egenproduksjon) som ikke utløser
merverdiavgift, fremfor å kjøpe dem fra andre
med merverdiavgift. Dette kan være uheldig i den grad det
fører til at tjenestene ikke blir produsert på en
mest mulig effektiv måte. Det har heller ikke vært
hensikten at merverdiavgiften skulle påvirke denne vurderingen.
Som det følger av omtalen ovenfor er det flere problemer
knyttet til merverdiavgiftsregelverket for infrastrukturtjenester
i transportsektoren. Disse systemmessige uheldige virkningene
er imidlertid redusert gjennom ulike ordninger på enkelte
områder.
Når det gjelder offentlige veier er
merverdiavgiften og problemet knyttet til egenproduksjon i stor grad
nøytralisert gjennom en ordning med fritak for merverdiavgift
på leveranser av tjenester til offentlig vei, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 13. Bakgrunn for denne bestemmelsen var å likestille Statens
vegvesen med private entreprenører i konkurranse om bygging
av offentlige veier. I den senere tid er imidlertid entreprenørvirksomheten
skilt ut i et eget selskap (Mesta) og problemet med egenproduksjon
i Statens vegvesen er derfor mindre aktuelt. Disse endringene gjør
at det kan vurderes å fjerne regelen om merverdiavgiftsfritak
for tjenesteleveranser til offentlig vei.
En eventuell ny merverdiavgiftsplikt på dette området
bør også ses i sammenheng med merverdiavgift på bompenger.
Dette krever ytterligere utredninger av bl.a. provenymessig konsekvenser.
Dessuten reiser slik merverdiavgiftsplikt kompliserte juridiske
spørsmål, bl.a. knyttet til hvilken virksomhet og
hvilke tjenester det eventuelt merverdiavgiftspliktige vederlaget
(bompengene) skal knyttes til. Det er derfor behov for å vurdere
merverdiavgift på infrastrukturtjenester knyttet til vei
nærmere, før det eventuelt kan legges fram et
forslag her.
For så vidt gjelder de kommunale havnene vil problemene
knyttet til det å være utenfor merverdiavgiftsområdet
for store deler av virksomheten langt på vei kunne løses
ved at disse omfattes av kompensasjonsordningen for merverdiavgift.
I denne sammenheng vises det til at lov 8. juni 1984
nr. 51 om havner og farvann mv. (havneloven) § 23
gir havnevesenet hjemmel til å kreve opp havneavgifter.
Det er reist spørsmål om disse avgiftene (anløpsavgift,
kaiavgift og vareavgift) skal betraktes som betaling for utleie
av fast eiendom. I så fall foreligger det ikke adgang til å kreve
kompensasjon for merverdiavgift når det gjelder utgifter
til denne virksomheten. Dette skyldes at lov 12. desember
2003 nr. 108 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og
fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven) avskjærer retten
til kompensasjon hvor det foretas utleie av fast eiendom. Etter
den begrensede kompensasjonsordningen som ble avviket 1. januar
2004 var de kommunale havnevesenene kompensasjonsberettiget.
Den generelle kompensasjonsordningen som ble innført
1. januar 2004 medfører at når en kommune oppfører
et bygg, vil merverdiavgiften på byggekostnadene være
kompensasjonsberettiget. Omsetning og utleie av fast eiendom er
ikke merverdiavgiftspliktig. Kommunen ville dermed få en
betydelig konkurransefordel i forhold til private ved salg og utleie av
fast eiendom. For å avhjelpe denne konkurransevridningen
følger det av kompensasjonsloven § 4
annet ledd nr. 3 at kompensasjonsordningen ikke omfatter tilfeller
hvor kommune eller private kompensasjonsberettigete virksomheter
leier ut eller selger bygg, anlegg eller annen fast eiendom. Det
har ligget utenfor siktemålet til denne begrensningen å ramme havnevesenets
rett til kompensasjon på virksomhetsområder hvor
det kreves inn havneavgift. Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2003-2004)
Skatte- og avgiftsopplegget 2004 - lovendringer kapittel 20.8.3.
Den generelle kompensasjonsordningen finansieres ved at overføringene
til kommunene reduseres tilsvarende den økonomiske fordel
ordningen antas å innebære. Ved beregning av reduserte
overføringer på den enkelte kommunes økonomi
har Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet inkludert
antatte kompensasjonskrav fra de kommunale havnene. Det er i denne
forbindelse lagt til grunn at anskaffelser gjort av havnevesenet
på virksomhetsområder hvor det oppkreves havneavgift,
er kompensasjonsberettiget.
Ut fra formålet med kompensasjonsloven § 4
annet ledd nr. 3 og de forutsetninger som er lagt til grunn ved
beregning av trekket i statens overføringer til kommunesektoren,
er det departementets oppfatning at de kommunale havnene skal ha
rett til kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser
til de områdene som er finansiert ved havneavgifter. Anskaffelser
til ordinær merverdiavgiftspliktig virksomhet som utføres
av havnene vil ikke gi rett til kompensasjon.
Departementet har merket seg at et flertall i samferdselskomiteen
i forbindelse med stortingsbehandlingen av Nasjonal transportplan
2006-2015, jf. Innst. S. nr. 240 (2003-2004), uttalte at
"Komiteen vil peke på at regelverket for merverdiavgift
medfører ulik behandling for infrastrukturtjenester i de
ulike transportgrenene. Veg-, T-bane og trikkeinfrastruktur er i
hovedsak fritatt for merverdiavgift, men må svare avgift
for tiltak til miljø og trafikksikkerhet. Når
det gjelder jernbane og luftfart, må på disse
transportgrenene i hovedsak betale 24 pst. merverdiavgift på kjøp
av infrastrukturtjenester. Denne forskjellsbehandlingen fremstår
som urimelig."
Komiteens flertall ba derfor Regjeringen i statsbudsjettet for
2005 om å vurdere endringer i regelverket for merverdiavgift
som fjerner forskjellsbehandlingen på kjøp av
infrastrukturtjenester mellom ulike transportgrener.
Departementet er enig i at det er uheldig at infrastrukturtjenester
for jernbane og luftfart er utenfor merverdiavgiftssystemet. For å skape
større likhet på dette området foreslår
departementet at infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner
og jernbane blir merverdiavgiftspliktig. Som det fremgår
ovenfor har departementet også vurdert om det bør
innføres merverdiavgiftsplikt på infrastrukturtjenester
knyttet til offentlige veier og offentlige havner.
Departementet har imidlertid kommet til at problemene som merverdiavgiften
skaper på disse områdene, særlig på grunn
av de ulike ordningene som er beskrevet ovenfor, er mindre aktuelle
enn for lufthavner og jernbane. Det vil dessuten være behov
for en nærmere utredning før det eventuelt legges
fram forslag om merverdiavgift på offentlige veier og offentlige
havner.
Etter dette foreslår departementet at bare infrastrukturtjenester
knyttet til bruk av lufthavner og jernbane skal være omfattet
av den generelle merverdiavgiftsplikten fra 1. januar 2005.
Det vises til proposisjonens punkt 30.1.3.2 og 30.1.3.3 for en nærmere
redegjørelse av forslaget.
Ved å innføre merverdiavgift på rett
til å disponere lufthavner og jernbanenettet skal for det
første de som yter slike tjenester (Avinor/lufthavnene
og Jernbaneverket) beregne merverdiavgift på vederlaget
for denne bruken. Samtidig vil de kunne trekke fra all inngående
merverdiavgift på kjøp av varer og tjenester til
bruk i den nye merverdiavgiftspliktige virksomheten. Jernbaneverket,
som har store merverdiavgiftspliktige anskaffelser kombinert med
store generelle offentlige tilskudd som ikke skal merverdiavgiftsberegnes,
vil kunne få de største fordelene av forslaget.
De statlige overføringene til Jernbaneverket er imidlertid
blitt foreslått redusert som følge av dette. En
nærmere omtale av de budsjettmessige konsekvenser av forslaget
som fremmes, følger av St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Når det gjelder de administrative konsekvensene for
lufthavnene og Jernbaneverket, er disse allerede registrert i merverdiavgiftsmanntallet
fordi de allerede driver annen merverdiavgiftspliktig virksomhet. Lufthavnene
vil for eksempel kunne ha noe merverdiavgiftspliktig salg av reklame
og serveringstjenester, mens Jernbaneverket også omsetter
enkelte varer og tjenester som de allerede vil være merverdiavgiftsregistrert
for. Det antas således at virksomhetene i stor grad allerede
er kjent med de administrative oppgavene med å sende inn
merverdiavgiftsoppgaver etc. og at de administrative konsekvensene
knyttet til dette vil være mindre.
Det antas også at forslaget vil ha mindre administrative
konsekvenser for avgiftsmyndighetene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
endring av § 5a annet ledd nr. 7 og ny § 5a
annet ledd nr. 8 og 9 i merverdiavgiftsloven og viser samtidig til
sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) under punkt
4.4.
Under behandlingen av St.meld. nr. 25 (2003-2004) Økonomiske
rammebetingelser for filmproduksjon, se Innst. S. nr. 228 (2003-2004)
fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen fattet Stortinget følgende
vedtak 9. juni 2004 (vedtak nr. 410):
"Stortinget ber Regjeringen legge fram sak om innføring
av 6 pst. merverdiavgift for kino- og filmbransjen og nødvendige
lovendringer med innføring fra 1. januar 2005."
Departementet legger frem forslag til endringer i merverdiavgiftsloven
slik at kino- og filmbransjen kan komme inn i merverdiavgiftssystemet
fra 1. januar 2005.
Budsjettkonsekvensene av forslagene er beskrevet i St.prp. nr.
1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Der fremmes det også forslag
om å øke merverdiavgiftssatsene. Regjeringen foreslår å øke den
generelle merverdiavgiftssatsen fra 24 til 25 pst., samt at de øvrige
satsene økes med ett prosentpoeng. Dette innebærer
bl.a. at den laveste satsen økes fra 6 til 7 pst.
Siden den laveste satsen foreslås økt, fremmer departementet
forslag om at tjenester i form av rett til å overvære
kinoforestillinger blir merverdiavgiftspliktig med en sats på 7
pst. med virkning fra 1. januar 2005. I denne sammenheng
vil departementet særlig fremheve at det ikke bør
innføres mer en to reduserte satser i det norske merverdiavgiftssystemet.
Flere satser vil innebære et lite hensiktsmessig system
med større administrative kostnader. Departementet viser
også til at innen EU er det to reduserte satser.
Departementet foreslår videre at virksomhet med omsetning
av rettigheter til film, for eksempel produsenter og distributører
av filmer, blir avgiftspliktige med ordinær sats (25 pst.).
Departementet har ikke funnet noen tungtveiende grunner for å innføre
overgangsordninger for kino- og filmbransjen, se omtale av problemstillingen
knyttet til mulige overgangsordninger for persontransport i kapittel
19 i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004).
Departementet vil bemerke at det pågår et arbeid med å gå nærmere
gjennom unntakene fra merverdiavgiftsplikten på kulturområdet.
Stortinget er tidligere blitt varslet om denne gjennomgangen i bl.a. St.prp.
nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, se også Ot.prp.
nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget for 2002 - lovendringer.
Gjennomgangen er krevende og reiser flere kompliserte spørsmål, særlig
knyttet til den avgiftsmessige behandlingen av opphavsrettslig beskyttet
materiale. Arbeidet vil derfor ta noe tid. Departementet ser problematiske
sider ved å innføre merverdiavgift for kino- og
filmbransjen uten å samtidig vurdere merverdiavgiftsregelverket
for resten av kultursektoren. Merverdiavgiftsplikten på kulturområdet
bør ses på under ett for å sikre
løsninger som gir klare avgrensninger og som sikrer nøytraliteten
i systemet. En egen behandling av ett område gjør
at det vil oppstå nye problemstillinger som følge
av at store deler av kulturområdet fremdeles er unntatt
fra merverdiavgiftsplikten. Dette kan medføre fare for
konkurransevridninger og avgiftsmessige tilpasninger. En egen behandling
av en bestemt bransje nå, vil også kunne skape
ytterligere press fra andre bransjer som også ønsker
særordninger i tiden før den fullstendige gjennomgangen
er ferdig.
Departementet ser likevel isolert sett klare systemmessige
fordeler med å ta kino- og filmbransjen inn i merverdiavgiftssystemet.
Filmbransjen selv har anført at det har vært flere
uklarheter knyttet til praktiseringen av regelverket. Regelverket
medfører også at flere næringsdrivende
driver delt virksomhet, noe som medfører kompliserte fordelinger
av inngående og utgående merverdiavgift. Innføring
av merverdiavgift på dette området vil kunne forenkle
avgiftsbehandlingen både for de næringsdrivende
og for avgiftsmyndighetene. På bakgrunn av Stortingets
vedtak fremmer departementet forslag til endringer i merverdiavgiftsloven
i proposisjonen.
Stortinget har som nevnt vedtatt at kino- og filmbransjen skal
være avgiftspliktig fra 1. januar 2005 med laveste
sats. Det er ikke gitt noen detaljerte føringer for hva
vedtaket nærmere innebærer. Det er mange ulike
aktører i kino- og filmbransjen, og det må vurderes
nærmere hvilke konsekvenser Stortingets vedtak skal ha
for de ulike aktørene.
Departementet vil bemerke at Stortingets vedtak oppfattes slik
at dette ikke berører virksomheter innen kino- og filmbransjen
som allerede er avgiftspliktige etter dagens regelverk. Dette gjelder
også med hensyn til sats, slik at de aktuelle aktørene
fortsatt skal være avgiftspliktige med ordinær
sats. Reduserte satser må forbeholdes spesielle tilfeller,
og den generelle satsen bør være utgangspunktet.
Dette vil også ha betydning for de ulike aktørene
som vil bli avgiftspliktige fra 1. januar 2005. Det bør
etter departementets mening foreligge særlige grunner for
en redusert sats. Omsetning som fremdeles vil være avgiftspliktig
med ordinær sats etter 1. januar 2005 vil for
eksempel være betalings-tv, video- og dvd-utleie, omsetning
av digitale versjoner av en film på Internett og omsetning
av produksjonstjenester. I tillegg har for eksempel kinoer i dag
avgiftspliktig omsetning fra kiosk. Slik alminnelig vareomsetning
vil naturligvis heller ikke berøres av Stortingets vedtak.
Videre vil departementet gjøre oppmerksom på at
de næringsdrivende som blir avgiftspliktige etter 1. januar
2005 vil kunne ha underleverandører som fremdeles er unntatt
fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Bakgrunnen for dette er
at store deler av kulturområdet fremdeles er unntatt fra
merverdiavgiftsområdet. For eksempel vil en del tjenesteytere som
skuespillere, musikere, samt lyd- og lysteknikere kunne være
unntatt etter merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 14 som unntar tjenester i form av kunstnerisk fremføring
av åndsverk, samt integrerte tjenester. Andre tjenester
kan være unntatt etter bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav a som omfatter omsetning fra
opphavsmannen ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære
og kunstneriske verk. Dette vil for eksempel kunne gjelde for forfattere,
herunder av filmmanuskripter, regissører, koreografer
mv.
Slike aktuelle underleverandører vil ikke ha fradragsrett
for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser.
Merverdiavgiftsbelastningen på anskaffelsene til virksomheten
vil derfor innkalkuleres som en ordinær kostnad i deres
krav på vederlag. Denne merverdiavgiften kan ikke spesifiseres
på fakturaen, og kalles derfor skjult merverdiavgift. Siden
kun spesifisert merverdiavgift er fradragsberettiget, vil heller ikke
neste kjøper, for eksempel en filmprodusent, kunne føre
denne merverdiavgiften til fradrag i sitt avgiftsoppgjør.
Filmprodusenter må etter forslagene til lovendringer i
denne proposisjonen beregne utgående merverdiavgift av
sin omsetning, og da vil den skjulte merverdiavgiften som framkommer
ved kjøp av unntatte tjenester inngå i beregningsgrunnlaget
for den utgående merverdiavgiften. Dette medfører
kumulasjon av merverdiavgift. Slike utslag av regelverket er prinsipielt
uheldig, og strider mot prinsippene om et godt merverdiavgiftssystem.
Disse konsekvensene kan også i noen grad medføre
konkurransevridninger og avgiftsmessige tilpasninger. For eksempel
vil skjult avgiftsbelastning og kumulasjon av merverdiavgift kunne
være en konkurranseulempe for næringsdrivende
som konkurrerer med utenlandske bedrifter innenlands og utenlands.
Videre kan virksomheter få økonomiske incitamenter
til å produsere enkelte ikke-avgiftspliktige tjenester
med egne ansatte fremfor å etterspørre dem i markedet.
Dette er uheldig da merverdiavgiften ideelt sett ikke skal medføre
andre markedsløsninger enn de som ville blitt valgt uten
merverdiavgiften.
På bakgrunn av den generelle gjennomgangen som er i
gang på kulturområdet, vil departementet ikke
fremme forslag til lovendringer i forhold til avgiftsplikten til
slike underleverandører nå. De problemstillingene
som her er angitt er nettopp hovedtema ved denne gjennomgangen,
og forutsetter en vurdering av størsteparten av bestemmelsene
på kulturområdet. Det har derfor heller ikke vært
tidsmessig rom for å vurdere avgiftsplikten til disse underleverandørene
i denne omgang dersom Stortingets vedtak for kino- og filmbransjen
skal kunne iverksettes som forutsatt fra 1. januar 2005.
Stortingets vedtak medfører at virksomhet som omsetter
tjenester i form av rett til å overvære kinoforestillinger
skal omfattes av merverdiavgiftssystemet fra 1. januar
2005. Departementet foreslår derfor en endring av merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 5. Denne bestemmelsen gjør unntak
fra merverdiavgiftsplikten for tjenester i form av rett til å overvære
teater-, opera-, ballett-, kino- og sirkusforestillinger, konsert-
og idrettsarrangementer, utstillinger i gallerier og museer, samt
adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra. Unntaket
omfatter også formidling av slike tjenester. Det foreslås
at den delen av bestemmelsen som angir unntak for rett til å overvære
kinoforestillinger oppheves. Da vil hovedregelen om avgiftsplikt
i merverdiavgiftsloven § 13 gjelde for omsetning
og formidling av rett til å overvære kinoforestillinger.
Kinoer skal følgelig registreres i merverdiavgiftsmanntallet
når omsetningen overstiger 50 000 kroner i løpet
av en periode på 12 måneder. Det skal da beregnes
utgående merverdiavgift av omsetningen samtidig som kinoene
får fradragsrett for inngående merverdiavgift
på anskaffelser til virksomheten på vanlig måte
etter merverdiavgiftsloven §§ 21 flg.
Når det gjelder satsen for beregning av utgående
merverdiavgift på vederlaget (kinobilletten) vil denne
foreslås å være på 7 prosent,
se forslag til vedtak om merverdiavgift for budsjetterminen for
2005 i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Kinoer har etter dagens regelverk også annen omsetning
som er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Dette kan være
omsetning av kataloger, programmer, prospektkort og suvenirer, se
merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav c. Ved innføring av merverdiavgift på kinobilletten,
vil hensynet bak denne bestemmelsen etter departementets mening
ikke lenger være oppfylt. Departementet foreslår
derfor at denne bestemmelsen endres. Departementet mener i denne
forbindelse at annen omsetning enn kinobilletten ikke bør
omfattes av den reduserte satsen på 7 pst. Når
kinoer omfattes av merverdiavgiftssystemet, er det naturlig at de
må forholde seg til regelverket på samme måte
som andre næringsdrivende i forhold til varesalg. Departementet
foreslår derfor at kinoers eventuelle særskilte
omsetning av kataloger, programmer etc. blir avgiftspliktig med
ordinær sats.
Når det gjelder annen fremvisning av film, angir forskrift
19. desember 1975 nr. 1 om hva som anses som omsetning
og utleie av retten til kinematografisk film (forskrift nr. 68),
at foruten offentlig fremvisning i kinoer omfattes også fremvisning
i læreanstalter, militærforlegninger og ellers
for en ubestemt krets av personer utenfor private hjem, på lukkede fester
eller foreningsmøter. Departementet foreslår at i
utgangspunktet skal også slike fremvisere som er unntatt
etter dagens regelverk, omfattes av merverdiavgiftssystemet fra
1. januar 2005. Departementet vil i denne forbindelse påpeke
at vilkåret til næringsvirksomhet ofte ikke vil
være oppfylt i disse situasjonene, slik at fremvisningen
likevel ikke blir avgiftspliktig. Hensynet til nøytralitet
tilsier videre at andre fremvisere enn kinoer kun bør være
omfattet av merverdiavgiftssystemet i den grad de ikke bare driver
leilighetsvis fremvisning. I tillegg vil også andre unntak kunne
komme til anvendelse, for eksempel unntaket for undervisningstjenester,
se merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 3, og for ideelle organisasjoner og foreningers omsetning
som dekkes av medlemskontingenten, se merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav f. På denne bakgrunn
vil offentlig fremvisning utenom kinoer sannsynligvis fremdeles
i stor grad være utenfor merverdiavgiftssystemet. De lovendringene
som departementet foreslår på bakgrunn av Stortingets
vedtak, vil likevel kunne medføre at enkelte offentlige
fremvisninger utenom kinoer også blir merverdiavgiftspliktige
dersom dette drives i næring. Slik fremvisning vil være
omfattet av den reduserte satsen på 7 prosent.
Departementet viser til forslag til endringer i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav c og § 5 b
første ledd nr. 5. Det foreslås at endringene trer
i kraft fra 1. januar 2005. Departementet viser også til
forslag til vedtak om merverdiavgift for budsjetterminen for 2005,
se St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Departementet legger til grunn at det er Stortingets intensjon
at en del aktører innen kino- og filmbransjen som er en
del av omsetningskjeden fram til kinoer og som i dag er utenfor
systemet, også skal bli avgiftspliktige. Departementet
foreslår derfor at virksomhet med omsetning av rettigheter
til film, for eksempel produsenter og distributører av
filmer, blir avgiftspliktige. Dette vil innebære en betydelig
forenkling for slike næringsdrivende. Filmprodusenter driver
for eksempel etter dagens regelverk både avgiftspliktig
og ikke-avgiftspliktig virksomhet. Dersom all deres omsetning omfattes
av merverdiavgiftssystemet, slipper produsentene å foreta
kompliserte fordelinger av inngående og utgående
merverdiavgift.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 første
ledd nr. 2 som unntar omsetning og utleie av retten til annen kinematografisk
film enn reklamefilm oppheves. Omsetning av rettigheter til filmer
vil da forutsetningsvis omfattes av den generelle merverdiavgiftsplikten.
Produksjonsselskaper og distributører mv. vil dermed i
utgangspunktet bli merverdiavgiftspliktige for all sin virksomhet,
med plikt til å beregne utgående merverdiavgift
på vederlaget for omsetningen og rett til fradrag for inngående
merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten.
Departementet foreslår at denne typen omsetning skal
være avgiftspliktig med ordinær sats. Utgangspunktet
bør etter departementets mening som nevnt være
at den generelle satsen gjelder for all omsetning, med mindre særlige
grunner taler for noe annet. For de aller fleste aktørene
som direkte berøres av innføring av avgiftsplikt
ved omsetning av rettigheter til film, vil den økonomiske
betydningen av avgiftsplikten være den samme uavhengig
av satsen. Bakgrunnen for dette er at slik omsetning i all hovedsak skjer
til mottakere som har fradragsrett for inngående merverdiavgift
på sine anskaffelser. Departementet antar i denne forbindelse
at ikkemerverdiavgiftspliktige i liten grad kjøper filmrettigheter.
Det foreligger derfor slik departementet ser det, ingen særlige
grunner som tilsier en redusert sats for denne typen omsetning.
Selv om forutsetningen for de foreslåtte lovendringene
er at bl.a. omsetning av filmrettigheter skal være avgiftspliktig
fra 1. januar 2005, vil produsenters omsetning av rettighetene
til en film fremdeles kunne være utenfor merverdiavgiftssystemet.
Bakgrunnen for dette er det generelle unntaket i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav a som omfatter omsetning fra
opphavsmann ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære
og kunstneriske verk. Ved en opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 2 som unntar omsetning og utleie av retten
til annen kinematografisk film enn reklamefilm fra den generelle
avgiftsplikten (dvs. bl.a. produsenter og distributører
av rettigheter til filmer), vil produsentenes (og andre opphavsmenns)
omsetning i forhold til egen opphavsrett reguleres av unntaket i
merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav a. Andre ledd i omsetningskjeden, for eksempel distributører
av filmer, omfattes ikke av denne bestemmelsen, den gjelder kun
opphavsmannen. Sett på bakgrunn av den generelle gjennomgangen
av unntakene på kulturområdet, hvor denne bestemmelsen
vil være sentral, mener departementet at det ikke vil være
hensiktsmessig å gjøre endringer i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav a på nåværende
tidspunkt. Departementet forutsetter likevel at unntaket i denne
bestemmelsen etter 1. januar 2005 ikke omfatter det som
etter dagens regelverk omfattes av merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 2. Dette vil medføre at filmprodusenters
egen utnyttelse av rettigheter til egne filmer, etter 1. januar
2005 er omfattet av merverdiavgiftssystemet uavhengig av bestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav a. Departementet antar at dette vil være
i tråd med Stortingets intensjoner.
Departementet viser til forslag til opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 2. Det foreslås at endringen trer
i kraft fra 1. januar 2005.
Innføring av merverdiavgiftsplikt for kino- og filmproduksjon
er anslått til å redusere statens merverdiavgiftsinntekter
med om lag 10 mill. kroner påløpt og om lag 8
mill. kroner bokført. Dette skyldes at verdien av fradragsretten
som filmprodusenter, distributører og kinoer oppnår
ved avgiftsplikt er større enn verdien av merverdiavgiften
som betales til staten ved en merverdiavgiftssats på 7
pst. på kinobilletter.
Det er anslått at filmprodusentene kan oppnå en avgiftslettelse
på om lag 15 mill. kroner årlig ved at de blir
avgiftspliktige. Denne lettelsen må ses i sammenheng med
forslag om reduksjon i filmstøtten på om lag samme
nivå. For mer detaljert informasjon om provenykonsekvensene
se omtale i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av merverdiavgiftsloven §§ 5
første ledd nr. 1 bokstav c og 5 b første ledd
nr. 5, samt opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 2 og viser samtidig til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) under punkt 4.4.
Da omsetning av varer fra bruktbutikker med allmennyttig formål
kan utløse plikt til å beregne merverdiavgift,
foreslås det et unntak for slik omsetning.
Unntak svekker merverdiavgiften som en generell forbruksavgift,
og kan dessuten medføre konkurransevridninger i disfavør
av andre næringsdrivende. Av den grunn er det nødvendig å sette
strenge vilkår for at unntaket skal komme til anvendelse.
I tråd med et tilsvarende unntak i Danmark settes det derfor
krav om at overskuddet av omsetningen fullt ut må anvendes
til det veldedige og allmennyttige formål. Butikken må i
tillegg kun selge brukte varer som er mottatt vederlagsfritt, samt
benytte frivillig, ulønnet arbeidskraft. Det vil ikke foreligge
fradragsrett for inngående avgift for disse butikkene.
Bruktbutikker med et allmennyttig formål, men som ikke
baserer seg på frivillig, ulønnet arbeidskraft,
vil dermed ikke omfattes av unntaket. Sistnevnte butikker vil ha
et langt mer profesjonelt preg enn de butikker som foreslås
unntatt.
Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil gi vesentlige
provenyvirkninger eller administrative virkninger.
Departementet viser til forslag til endring av § 5 første
ledd nr. 1 ny bokstav e) i merverdiavgiftsloven. Det foreslås
at lovendringen trer i kraft 1. januar 2005.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av § 5 første ledd
nr. 1 ny bokstav e) i merverdiavgiftsloven.
I budsjettet for 2004 ble det gitt en omtale av muligheten for å utvide
gjeldende merverdiavgiftsfritak (0-sats) ved omsetning av elbiler
til også å omfatte utleie og leasing. Omtalen
ble gitt på bakgrunn av en anmodning fra Stortinget om å foreta
en utredning av merverdiavgiftsfritak for utleie og leasing av 0-utslippsbiler,
se Innst. S. nr. 86 (2002-2003), jf. Dokument nr. 8:11 (2002-2003).
Det ble konkludert med at spørsmålet om å utvide
fritaket til også å omfatte utleie og leasing
burde utsettes til de EØS-rettslige sider av saken er avklart.
Stortinget sluttet seg til dette.
Foruten fritak for merverdiavgift ved omsetning, er elbiler fritatt
for både årsavgift og engangsavgift. For en ordinær
småbil med forbrenningsmotor utgjør disse avgiftene
om lag halvparten av hva bilen koster. Avgiftsfritakene gjør
det mulig for elbiler å konkurrere prismessig med ordinære
personbiler. Når det i dag likevel ikke selges flere elbiler
har dette sannsynligvis sammenheng med andre forhold enn pris og avgiftsbelastning.
Det kan i denne sammenheng bl.a. vises til at elbiler har begrensede
kjørelengde, og at det tar tid og lade opp batteriene på elbiler.
Antakeligvis vil andre virkemidler være mer målrettede
for å oppnå økt bruk av elbiler i Norge,
enn ytterligere lempinger i merverdiavgiften. Det kan i denne sammenheng
vises til gjeldende prøveordning i Oslo og Akershus, hvor
elbiler tillates å benytte kollektivfeltene.
Merverdiavgiften er ment som en generell forbruksavgift på varer
og tjenester, og fritak fra den generelle avgiftsplikten som ikke
er begrunnet ut fra avgiftsmessige hensyn bør derfor i
størst mulig grad unngås. Et fritak fra plikten
til å beregne utgående merverdiavgift ved omsetning
av elbiler, samtidig som den avgiftspliktige har fradragsrett for
all inngående merverdiavgift (0-sats) medfører
dessuten indirekte en form for subsidiering gjennom avgiftssystemet.
Det er etter departementets mening ikke hensiktsmessig å utvide
bruken av merverdiavgiftssystemet til å tilgodese spesielle
formål ved bruk av o-sats, og departementet mener at det
ikke er gode nok argumenter for å utvide det eksisterende
fritaket slik at også utleie/leasing av slike
biler omfattes.
Subsidieelementet som ligger i bruk 0-satser i merverdiavgiftsregelverket
har også en side til EØS avtalens bestemmelser
om statsstøtte. Det har foreløpig ikke vært
noen saker som direkte berører bruk av 0-satser i merverdiavgiftsregelverket
i forhold til statsstøtte, og rettstilstanden på dette
området er derfor uklar.
På denne bakgrunn vil departementet ikke anbefale at
gjeldende merverdiavgiftsfritak for omsetning av elbiler utvides
til også å omfatte utleie og leasing.
Komiteen tar dette til orientering.
Det vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak med forslag om å tillate salg av taxfree-varer
til passasjerer som ankommer Norge med luftfartøy. Forslaget
fremmes forutsatt tilfredsstillende kontrollordninger og nødvendig
lovmessig avklaring. Regelendringene gjelder fra den tid Kongen
bestemmer. Departementet viser til forslag til ny merverdiavgiftslov § 16
første ledd nr. 15.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny merverdiavgiftslov § 16 første
ledd nr. 15 og viser samtidig til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2004-2005) under punkt 4.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens forslag om tilretteleggelse for tax-free salg ved
ankomst til Norge. Det er mange gode argumenter for dette. Samtidig vil disse
medlemmer be om at ordningen utformes slik at den ikke virker
konkurransevridende mellom de ulike aktører som opererer
på norske flyplasser. Charterselskapene har en del av sine
inntekter fra tax-free salg om bord, og disse medlemmer finner
det rimelig at det legges til rette slik at charterselskapene får
muligheten til å fortsette sin virksomhet. Dette vil øke
konkurransen til fordel for forbrukerne.