Ved vedtak 14. mai 2004 ba Stortinget Regjeringen om
innen 1. juni 2004 å legge frem forslag til lovhjemmel
som utvider rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret for utenlandssaker
til å gjelde alle utenlandske arbeidstakere innen alle
bransjer. I Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) om lov om endringer i arbeidsmiljøloven,
ligningsloven, utlendingsloven og allmenngjøringsloven
(fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet) ble det foreslått å endre
ligningsloven § 6-10 ved å ta bort henvisningen
til bygge- og anleggsbransjen. På den måten ble
rapporteringsplikten ikke lenger begrenset til en bransje, men vil
gjelde for alle bransjer. Lovendringen trådte i kraft 1. oktober
2004.
Rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret for utenlandssaker
etter ligningsloven § 6-10 har inntil lovendringen
vært begrenset til kontinentalsokkelen og bygge- og anleggsbransjen.
Dette er bransjer som er basert på oppdrag og spørsmålet
om rapportering av utenlandske arbeidstakere som ikke er tilknyttet
oppdragsforhold har vært lite aktuelt. Når rapporteringsplikten
nå utvides til alle bransjer, er det behov for å presisere
at plikten til å rapportere også skal omfatte
utenlandske arbeidstakere i bransjer som ikke er oppdragsbasert.
Dette fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten i § 6-10
slik den nå lyder. Departementet foreslår derfor
at lovteksten endres slik at det klart kommer fram at også arbeidstakere
som ikke har tilknytning til et oppdragsforhold i utgangspunktet
skal rapporteres.
Etter ligningsloven § 10-7 kan oppdragsgiver
pålegges ansvar for oppdragstakers skatt, arbeidsgiveravgift
og forskuddstrekk dersom rapporteringsplikten i § 6-10
er misligholdt. Departementet legger til grunn at det ikke er behov
for endring av denne ansvarsbestemmelsen, selv om rapporteringsplikten
etter § 6-10 også skal omfatte ansettelsesforhold
utenfor oppdragsforhold. Når det foreligger et ansettelsesforhold,
vil arbeidsgiver etter gjeldende regler være ansvarlig
for at forskuddstrekk blir gjennomført og at beløpet
blir betalt, jf. lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling
og innkreving av skatt § 49.
Utvidelsen av rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret
for utenlandssaker nødvendiggjør også endringer
i forskrift 30. desember 1983 nr. 1980 om oppdragsgivers
og oppdragstakers opplysningsplikt. Departementet har i Ot.prp.
nr. 77 (2003-2004) foreslått at unntak fra rapporteringsplikten
fastsettes i forskrift og pekt på behovet for å samordne
den utvidede rapporteringsplikten etter ligningsloven § 6-10
med øvrige offentlige oppgaveplikter for å unngå unødvendige
dobbeltrapporteringer. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 77
(2003-2004) anser departementet det som usikkert om den anmodede
utvidelsen av rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret for utenlandssaker
er forenlig med EØS-regelverket. Dette spørsmålet
har blitt ytterligere aktualisert i forbindelse med en klagesak
over ilagt gebyr for manglende rapportering. Departementet
ser derfor behov for å utrede forholdet til EØS-regelverket
nærmere.
Departementet foreslår etter dette at presiseringen
av lovteksten til å omfatte ansettelsesforhold trer i kraft
fra den tid Kongen bestemmer. Rapportering av arbeidstakere som
ikke har tilknytning til oppdragsforhold vil ikke bli krevd før
dette.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av ligningsloven § 6-10 nr.
1.
Opplysninger i folkeregistrene om noens private forhold er underlagt
taushetsplikt, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering § 13.
Men etter lovens § 14 kan det i medhold av lov
eller regler fastsatt av Kongen, uten hinder av taushetsplikten
gis opplysninger fra folkeregisteret eller Sentralkontoret for folkeregistrering
til offentlige myndigheter til bruk i deres virksomhet. Kongens
myndighet er delegert til Finansdepartementet. Bestemmelsen er praktisert
slik at det er adgang til å utlevere opplysninger til utenlandske
offentlige myndigheter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt når
det foreligger overenskomst med vedkommende stat om utlevering av
slike opplysninger. Utlevering av opplysninger skjer i dag bl.a.
til folkeregistermyndighetene i de andre nordiske landene i medhold
av overenskomst 8. mai 1989 mellom Danmark, Finland, Island,
Norge og Sverige om folkeregistrering.
I tilknytning til et pågående arbeid i regi
av Nordisk Ministerråd om ny nordisk overenskomst om folkeregistrering,
finner Finansdepartementet det hensiktsmessig å klargjøre
hjemmelsgrunnlaget for utlevering av folkeregisteropplysninger til
andre staters offentlige myndigheter. Det foreslås derfor
at dagens praksis lovfestes ved at det inntas en bestemmelse i folkeregisterloven § 14
om at det i overenskomst med fremmed stat kan bestemmes at norske folkeregistreringsmyndigheter
kan gi opplysninger til denne stats offentlige myndigheter til bruk
i deres virksomhet, uten hinder av taushetspliktreglene i folkeregisterloven § 13.
Hvilke opplysninger som kan gis vil fremgå av den enkelte
overenskomst. Bestemmelsen foreslås inntatt som nytt annet
ledd i § 14. Endringen foreslås å tre
i kraft straks.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til nytt annet ledd i folkeregisterloven § 14.
Ved lov 25. juni 2004 nr. 44 ble lov 6. desember 1996
nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon
m.v. av finansinstitusjoner endret slik at Sparebankens
sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond ble slått
sammen til ett felles fond: Bankenes sikringsfond. Endringene er gitt
virkning fra 1. juli 2004, jf. kgl.res. 25. juni
2004 nr. 982.
Etter skatteloven § 2-30 første ledd
bokstav k nr. 1 og 2 er henholdsvis Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes
sikringsfond fritatt for skatteplikt. Ved lovendringen ble det ikke
foretatt noen vurdering av skattelovens bestemmelser. Departementet
foreslår at skatteloven endres tilsvarende.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av skatteloven § 2-30
første ledd bokstav k.
Ved lov 12. desember 2003 nr. 101 ble arveavgiftsloven § 2
endret med virkning fra 1. januar 2004, slik at avgiftsgrunnlaget
ved gave til selskap hvor givers arvinger er medeiere, begrenses
til den forholdsmessige del av gaven som tilsvarer arvingenes samlede
eierandel i selskapet. Etter tidligere praksis ble hele gaven regnet
med i avgiftsgrunnlaget uansett eierandel. Det ble ikke gjort endringer
i reglene for gave til stiftelse eller annen formuesmasse.
Før lovendringen regulerte arveavgiftsloven § 2 første
ledd bokstav e avgiftsplikten for gave til selskap, legat, stiftelse
eller annen formuesmasse. Ved lovendringen ble lovens bokstav e
delt opp i ny bokstav e og f. Bokstav e regulerer avgiftsplikten
ved gave til selskap og bokstav f regulerer avgiftsplikten ved gave
til stiftelse (legat) eller annen formuesmasse.
Arveavgiftsloven § 3 annet ledd har en særregel for
hvem som skal regnes som mottaker av gave eller arvemidlene. Arveavgiftsloven § 3
annet ledd første punktum lyder:
"Hvor et selskap, legat, stiftelse eller annen formuesmasse
er avgiftspliktig, jfr. § 2, første ledds bokstav
e) og annet ledd, og det vesentlige av midlene antas å skulle
tilfalle høyst fire personer, skal midlene regnes å være
ervervet av disse."
Lovendringen i 2003 gjorde ingen endring i anvendelsesområdet
for § 3. Siden den gamle bokstav e i § 2
nå er splittet opp i ny bokstav e og f, må også § 3 annet
ledd første punktum ha en henvisning til bokstav f.
I nye bokstav f i arveavgiftsloven § 2 er ordet
legat strøket som overflødig ved siden av ordene
stiftelse og annen formuesmasse. Den samme korrigeringen bør
skje i § 3.
Det vises til forslag til endring av arveavgiftsloven § 3
annet ledd første punktum. Lovendringen innebærer
ikke endring av gjeldende rett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til endring
av arveavgiftsloven § 3 annet ledd første
punktum.
Komiteens medlem fra Kystpartiet går
inn for å avvikle arveavgiften i sin helhet.
Dette medlem ønsker sterke familier som klarer
seg selv og som har mulighet til å gi barna en trygg oppvekst.
Det enkelte familiemedlems eiendom bør forvaltes på en
slik måte at den kan overleveres til neste generasjon i
bedre stand enn da vedkommende selv overtok den. Det gjelder både
bolig, feriebolig og næringseiendom. Dette er kjernen i
det norske selveierdemokratiet.
Dette medlem viser til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005), og fremmer følgende
forslag:
"Lov av 19. juni 1964 nr. 14
oppheves.
Endringen trer i kraft fra 1. oktober 2005."
Ved lov 12. desember 2003 nr. 105 ble ligningsloven § 4-7
om selvangivelsesfrister endret med virkning fra 2004. Endringene
var en konsekvens av innføringen av ny årssyklus
for ligning av næringsdrivende. Etter endringen oppstiller
ligningsloven og tilhørende forskrift tre ulike frister
for levering av selvangivelse. Næringsdrivende som leverer
selvangivelsen på papir, har leveringsfrist innen utgangen av
mars, jf. 4-7 nr. 8. Skattytere som leverer forhåndsutfylt
selvangivelse, og skattytere som leverer selvangivelse til Oljeskattekontoret,
har leveringsfrist innen utgangen av april, jf. § 4-7
nr. 2 og 3. Øvrige skattytere, i hovedsak næringsdrivende
som leverer selvangivelsen elektronisk, har leveringsfrist innen
utgangen av mai, jf. § 4-7 nr. 1. I tillegg har skattytere
som lignes etter svalbardskatteloven, leveringsfrist innen utgangen
av februar, jf. svalbardskatteloven § 4-4.
Etter ligningsloven § 10-1 nr. 1 skal skattyter som
leverer selvangivelse eller næringsoppgave for sent til
de kommunene som han er skattepliktig til, svare forsinkelsesavgift.
Etter nr. 1 siste punktum bokstav a er forsinkelsesavgiften 1 promille
av nettoformuen uansett forsinkelsens lengde. I tillegg skal det
svares forsinkelsesavgift av nettoinntekten. Satsene for denne graderes
etter forsinkelsens lengde. Paragraf 10-1 nr. 1 bokstav d om forsinkelsesavgift med
høy sats bygger på leveringsfristene for selvangivelse
slik disse var før ovennevnte lovendring. Det er derfor
nødvendig å tilpasse bestemmelsen de nye leveringsfristene.
Etter gjeldende rett skal forsinkelsesavgiften være
2 pst. av nettoinntekten når forsinkelsen er over to måneder
og levering skjer etter utgangen av mai måned for skattytere
med leveringsfrist innen utgangen av februar, jf. § 10-1
nr. 1 bokstav d første punktum. I praksis innebærer
dette at forsinkelsesavgift med høy sats først
ilegges når leveringsfristen er oversittet med tre måneder
hvis det ikke er gitt fristutsettelse.
Å videreføre gjeldende bestemmelse med nødvendige
tilpasninger som følge av de nye leveringsfristene, vil
gjøre lovbestemmelsen unødvendig lang og tungt
tilgjengelig. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen
forenkles vesentlig slik at forsinkelsesavgift med høy
sats - som en generell regel - først ilegges når
forsinkelsen overstiger tre måneder regnet fra de lovbestemte
leveringsfrister. Dette innebærer at man ikke tar hensyn
til en eventuell fristutsettelse. På den annen side er
det svært sjelden ligningskontorene gir fristutsettelse
med mer enn en måned. Departementet legger derfor til grunn
at den foreslåtte endringen i praksis ikke vil innebære
noen skjerpelse av betydning.
Når det gjelder skattytere som leverer forhåndsutfylt
selvangivelse, ilegges forsinkelsesavgift med høy sats
når forsinkelsen overstiger to måneder og levering
skjer etter utgangen av august, jf. § 10-1 nr.
1 bokstav d annet punktum. I praksis innebærer dette at høy
sats først benyttes etter fire måneders fristoversittelse.
Departementet foreslår at også bestemmelsen for
denne skattytergruppen forenkles, slik at forsinkelsesavgift med
høy sats ilegges når forsinkelsen er over fire
måneder regnes fra leveringsfristen.
Regelen om høy sats i § 10 - 1 nr.
1 bokstav d vil gå foran reglene om lavere satser i bokstav
b og c, selv om den faktiske fristoversittelse er kort på grunn av
forlenget frist. Dette kan ses som et uttrykk for at skattytere
som får en lengre fristutsettelse, må være særlig
nøye med å overholde den utsatte fristen
Det vises til forslag til endring i ligningsloven § 10-1
nr. 1 bokstav d. Departementet foreslår at endringen trer
i kraft straks med virkning fra 1. januar 2005.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av ligningsloven § 10-1 nr.
1 bokstav d.