I utlendingsloven § 47 fjerde ledd heter det:
"Med bøter eller fengsel i inntil seks år
straffes den som i vinnings hensikt driver organisert, ulovlig virksomhet
med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise
inn i riket eller til annen stat."
I henhold til rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3. er utgangspunktet
at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor minst skal være
8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan imidlertid øvre
strafferamme i disse tilfellene settes til fengsel i 6 år
dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen
i medlemsstatens straffelovgivning. Ved lov 4. juli 2003
nr. 78 ble strafferammen i § 47 fjerde ledd hevet
fra 5 til 6 års fengsel. På denne bakgrunn vurderte
departementet i høringsbrevet at Norge ikke er forpliktet
til å heve strafferammen til 8 år, men at strafferammen
på 6 år bør opprettholdes for å bevare
sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.
Enkelte av høringsinstansene mener at for handlinger
som faller inn under forslaget til § 47 fjerde ledd
ny bokstav b, burde strafferammen settes til 8 år. Flertallet
av høringsinstansene har ikke uttalt seg om dette spørsmålet.
JD støtter forslaget til departementet.
Etter rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, jf. artikkel 1 nr.
4, skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller
tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt,
omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst
6 år dersom den straffbare handlingen er begått
i vinnings hensikt og hvor det har vært fare for livet
til de personer som omfattes av handlingen.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet
at utlendingsloven § 47 fjerde ledd skilles ut
som fjerde ledd bokstav a og at det tilføyes et nytt fjerde
ledd bokstav b.
Departementet opprettholder sitt forslag om at for handlinger
som omfattes av § 47 fjerde ledd ny bokstav a
og b, bør strafferammen settes til 6 års fengsel.
Departementet er enig med Riksadvokaten og POD i at straffeskjerpelsen
knyttet til livsfare for utlendinger etter forslaget i § 47
fjerde ledd bokstav b ikke burde begrenses til hjelp til ulovlig
innreise til Norge eller annet Schengen-land, men også burde omfatte
innreise til andre land, slik tilfellet er etter § 47
fjerde ledd bokstav a. At mennesker utsettes for livsfare under
smugling er like alvorlig uansett hvor reisen går.
Departementet er videre enig med JD i at i henhold til rammebeslutningens
artikkel 1. nr. 3 omfatter ordlyden ikke bare vedkommende utlending,
men alle personer som er ofre for den straffbare handlingen.
Rammebeslutningen pålegger statene å sikre
at de i nærmere bestemte tilfeller har strafferettslig
jurisdiksjon over lovovertredelser som nevnt i direktivets artikkel
1 og 2. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel
4 og 5.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav a skal hver stat sikre at den
har strafferettslig jurisdiksjon over slike lovovertredelser
som "helt eller delvis" er begått på dens territorium,
og som etter artikkel 1 i direktivet skal være straffbare.
Bestemmelsen knesetter et territorialprinsipp som i norsk rett er
gjennomført ved straffeloven § 12 første
ledd nr. 1 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger
som er foretatt i riket.
I høringsbrevet la departementet til grunn at det ikke
er behov for å endre loven for å gjennomføre
artikkel 4 nr. 1 bokstav a.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav b skal hver stat sikre at den
har strafferettslig jurisdiksjon over de nevnte forbrytelsene når
gjerningspersonen er en av dens statsborgere. Bestemmelsen bygger
på et personalprinsipp som vil være dekket av
straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav
c - på det vilkåret at handlingen er straffbar
også etter loven i den staten der handlingen er foretatt.
Siden alle statene som er bundet av rammebeslutningen er forpliktet
til å gjøre de aktuelle handlingene straffbare,
vil dette vilkåret forutsetningsvis være oppfylt.
Bestemmelsen i straffeloven § 12 første
ledd nr. 4 gjør for øvrig at norsk rett går lenger
i å etablere jurisdiksjon enn det som kreves når den
straffbare handlingen blir begått av en utlending i utlandet.
Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav c skal hver stat sikre at den
har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene, dersom
de er begått på vegne av en juridisk person som
er "etablert" på statens territorium. I høringsbrevet
antok departementet at straffeloven § 12 første
ledd nr. 3 vil dekke disse tilfellene, på betingelse av
at handlingen er straffbar også i det landet der den ble
foretatt, og på betingelse av at foretaket er registrert
i Norge. Etter artikkel 4 nr. 2 kan statene beslutte å la
være å anvende denne jurisdiksjonsregelen, eller å bare
anvende regelen "på særlige betingelser". Departementets
foreløpige vurdering er at denne adgangen bør
benyttes til å presisere at norsk straffelov får
anvendelse dersom den juridiske personen er registrert i Norge.
I så fall er bestemmelsen i straffeloven § 12
første ledd nr. 3 en tilstrekkelig gjennomføring
av artikkel 4 nr. 1 bokstav c, og det er ikke behov for lovendringer.
Artikkel 4 nr. 3 pålegger statene å underrette
om reservasjoner som nevnt i nr. 2.
Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a (jf. artikkel 4 nr. 2) skal
en stat som ikke utleverer "egne statsborgere", sikre at den har
strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene når
disse er begått av egne statsborgere utenfor statens territorium.
Bestemmelsen er relevant for Norge, jf. utleveringsloven 13. juni
1975 nr. 39 § 2 der det er bestemt at norsk statsborger
ikke kan utleveres. Også artikkel 5 nr. 1 bokstav a knesetter
et personalprinsipp som i utgangspunktet vil være dekket
av straffeloven § 12 første ledd nr.
3 bokstav c.
Straffeloven § 12 nr. 3 gir også jurisdiksjon
overfor personer som er "hjemmehørende" i Norge, så bopelsalternativet
er dekket på tilsvarende måte som norsk statsborgerskap.
Departementet anfører at det ikke er noen "nødvendig
foranstaltning", jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a, å tilta
seg videre jurisdiksjon enn det som følger av gjeldende
norsk rett som krever dobbelt straffbarhet. Bestemmelsen i bokstav
a skal sikre utlevering eller strafforfølgning, og bare
stater der handlingen er straffbar, vil ha grunnlag for å kunne
begjære utlevering eller - subsidiært - ønske
strafforfølgning. Det kan for det annet ikke være
behov for å fravike kravet om at den skyldige har bopel
i riket eller oppholder seg her, for det er bare i slike tilfeller
at det kan komme på tale å utlevere ham fra Norge,
eller å strafforfølge ham her.
I høringsbrevet konkluderte departementet med at det
ikke er behov for å endre straffeloven § 12.
Ingen av høringsinstansene mener det er nødvendig å endre
straffeloven § 12 for å oppfylle kravene
i rammebeslutningen. Justisdepartementet vil vurdere virkeområdet
til den norske straffelovgivningen i en bredere sammenheng som ledd
i arbeidet med ny straffelov.
Rammebeslutningen pålegger statene å sikre
at de har bestemmelser om juridiske personers straffansvar for overtredelser
som nevnt i direktivet artikkel 1. Reglene om dette følger
av rammebeslutningen artikkel 2 og 3.
Artikkel 2 nr. 1 stiller krav om at juridiske personer kan kjennes
ansvarlige når slike overtredelser begås "på de
juridiske personers vegne" av en person som har en ledende stilling
innenfor det aktuelle foretaket, i den forstand at vedkommende har
kompetanse til å representere, treffe beslutninger for
eller utøve intern kontroll hos foretaket.
Artikkel 2 nr. 2 stiller krav om at en juridisk person kan kjennes
ansvarlig når "utilstrekkelig tilsyn eller utilstrekkelig
kontroll" fra en person som besitter en slik ledende stilling som
nevnt i nr. 1, har muliggjort en tilsvarende lovovertredelse fra
en person som er "underlagt den juridiske persons myndighet".
Artikkel 2 nr. 3 fastslår at juridiske personers straffansvar
ikke utelukker et personlig ansvar.
Artikkel 3 stiller krav til sanksjonene. De skal være
effektive, stå i et rimelig forhold til lovbruddet og ha
avskrekkende virkning.
Straffeloven §§ 48a og 48b har regler
om foretaksstraff. Paragraf 48a første ledd slår
fast at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt
av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det oppstilles ikke
noe skyldkrav. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at det foreligger
en objektiv lovovertredelse.
Straffen er bøter eller tap av eller begrensninger i retten
til å drive virksomheten, jf. § 48a tredje
ledd.
Hva gjelder straffeloven §§ 48a og
48b har departementet merket seg at ingen av høringsinstansene mener
det er behov for å foreta endringer i disse bestemmelsene.
Departementet opprettholder derfor standpunktet om at det ikke er
nødvendig å endre straffeloven §§ 48a
og 48b.
Komiteen støtter forslaget
om å innføre en straffebestemmelse for menneskesmuglere
som utsetter mennesker for livsfare ved sine ulovlige handlinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, viser til rammebeslutningens artikkel 1 nr.
3. Utgangspunktet er at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor
minst skal være 8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan
imidlertid øvre strafferamme i disse tilfellene settes
til fengsel i 6 år, dersom dette er nødvendig
for å bevare sammenhengen i medlemsstatens straffelovgivning.
Flertallet viser videre til at strafferammen i § 47
fjerde ledd nylig ble hevet fra 5 til 6 års fengsel. Dette
var en tilpasning til den nye straffeskjerpingsregelen i § 60a. Flertallet viser
til at strafferammen på dette tidspunkt ble vurdert på et
bredere grunnlag. Flertallet er enige i at Norge
ikke er forpliktet til å heve strafferammen til 8 år.
Strafferammen på 6 år bør derfor opprettholdes
for å bevare sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Norge oppfordres til å øke strafferammen
for menneskesmugling til 8 år, for å sikre en
bedre samkjøring på straffeutmålingene i
Europa. Disse medlemmer ser at det finnes fordeler
ved en slik tilnærming i straffenivået, men at det
fremdeles må være rom for nasjonale forskjeller. Disse
medlemmer ser viktigheten av å bevare sammenhengen
i den nasjonale lovgivningen, men er samtidig av det syn at dette
ikke i seg selv kan stå i veien for at vi støtter
opp om strenge maksimumsstraffer for menneskesmuglingens bakmenn.
Derfor vil disse medlemmer foreslå at maksimumsstraffen
for alvorlig menneskesmugling settes til 8 år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Innledningen til § 47
fjerde ledd skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil åtte år
straffes den som"