3.1 Sammendrag

3.1.1 Høringsbrevets forslag - utlendingsloven § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b

I utlendingsloven § 47 fjerde ledd heter det:

"Med bøter eller fengsel i inntil seks år straffes den som i vinnings hensikt driver organisert, ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat."

I henhold til rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3. er utgangspunktet at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor minst skal være 8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan imidlertid øvre strafferamme i disse tilfellene settes til fengsel i 6 år dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens straffelovgivning. Ved lov 4. juli 2003 nr. 78 ble strafferammen i § 47 fjerde ledd hevet fra 5 til 6 års fengsel. På denne bakgrunn vurderte departementet i høringsbrevet at Norge ikke er forpliktet til å heve strafferammen til 8 år, men at strafferammen på 6 år bør opprettholdes for å bevare sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.

Enkelte av høringsinstansene mener at for handlinger som faller inn under forslaget til § 47 fjerde ledd ny bokstav b, burde strafferammen settes til 8 år. Flertallet av høringsinstansene har ikke uttalt seg om dette spørsmålet. JD støtter forslaget til departementet.

Etter rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, jf. artikkel 1 nr. 4, skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt, omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst 6 år dersom den straffbare handlingen er begått i vinnings hensikt og hvor det har vært fare for livet til de personer som omfattes av handlingen.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet at utlendingsloven § 47 fjerde ledd skilles ut som fjerde ledd bokstav a og at det tilføyes et nytt fjerde ledd bokstav b.

Departementet opprettholder sitt forslag om at for handlinger som omfattes av § 47 fjerde ledd ny bokstav a og b, bør strafferammen settes til 6 års fengsel.

Departementet er enig med Riksadvokaten og POD i at straffeskjerpelsen knyttet til livsfare for utlendinger etter forslaget i § 47 fjerde ledd bokstav b ikke burde begrenses til hjelp til ulovlig innreise til Norge eller annet Schengen-land, men også burde omfatte innreise til andre land, slik tilfellet er etter § 47 fjerde ledd bokstav a. At mennesker utsettes for livsfare under smugling er like alvorlig uansett hvor reisen går.

Departementet er videre enig med JD i at i henhold til rammebeslutningens artikkel 1. nr. 3 omfatter ordlyden ikke bare vedkommende utlending, men alle personer som er ofre for den straffbare handlingen.

3.1.2 Straffeloven § 12 - straffelovgivningens stedlige virkeområde

Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de i nærmere bestemte tilfeller har strafferettslig jurisdiksjon over lovovertredelser som nevnt i direktivets artikkel 1 og 2. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 4 og 5.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav a skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over slike lov­overtredelser som "helt eller delvis" er begått på dens territorium, og som etter artikkel 1 i direktivet skal være straffbare. Bestemmelsen knesetter et territorialprinsipp som i norsk rett er gjennomført ved straffeloven § 12 første ledd nr. 1 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger som er foretatt i riket.

I høringsbrevet la departementet til grunn at det ikke er behov for å endre loven for å gjennomføre artikkel 4 nr. 1 bokstav a.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav b skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de nevnte forbrytelsene når gjerningspersonen er en av dens statsborgere. Bestemmelsen bygger på et personalprinsipp som vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c - på det vilkåret at handlingen er straffbar også etter loven i den staten der handlingen er foretatt. Siden alle statene som er bundet av rammebeslutningen er forpliktet til å gjøre de aktuelle handlingene straffbare, vil dette vilkåret forutsetningsvis være oppfylt. Bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 4 gjør for øvrig at norsk rett går lenger i å etablere jurisdiksjon enn det som kreves når den straffbare handlingen blir begått av en utlending i utlandet.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav c skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene, dersom de er begått på vegne av en juridisk person som er "etablert" på statens territorium. I høringsbrevet antok departementet at straffeloven § 12 første ledd nr. 3 vil dekke disse tilfellene, på betingelse av at handlingen er straffbar også i det landet der den ble foretatt, og på betingelse av at foretaket er registrert i Norge. Etter artikkel 4 nr. 2 kan statene beslutte å la være å anvende denne jurisdiksjonsregelen, eller å bare anvende regelen "på særlige betingelser". Departementets foreløpige vurdering er at denne adgangen bør benyttes til å presisere at norsk straffelov får anvendelse dersom den juridiske personen er registrert i Norge. I så fall er bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 en tilstrekkelig gjennomføring av artikkel 4 nr. 1 bokstav c, og det er ikke behov for lovendringer.

Artikkel 4 nr. 3 pålegger statene å underrette om reservasjoner som nevnt i nr. 2.

Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a (jf. artikkel 4 nr. 2) skal en stat som ikke utleverer "egne statsborgere", sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene når disse er begått av egne statsborgere utenfor statens territorium. Bestemmelsen er relevant for Norge, jf. utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 § 2 der det er bestemt at norsk statsborger ikke kan utleveres. Også artikkel 5 nr. 1 bokstav a knesetter et personalprinsipp som i utgangspunktet vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c.

Straffeloven § 12 nr. 3 gir også jurisdiksjon overfor personer som er "hjemmehørende" i Norge, så bopelsalternativet er dekket på tilsvarende måte som norsk statsborgerskap.

Departementet anfører at det ikke er noen "nødvendig foranstaltning", jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a, å tilta seg videre jurisdiksjon enn det som følger av gjeldende norsk rett som krever dobbelt straffbarhet. Bestemmelsen i bokstav a skal sikre utlevering eller strafforfølgning, og bare stater der handlingen er straffbar, vil ha grunnlag for å kunne begjære utlevering eller - subsidiært - ønske strafforfølgning. Det kan for det annet ikke være behov for å fravike kravet om at den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her, for det er bare i slike tilfeller at det kan komme på tale å utlevere ham fra Norge, eller å strafforfølge ham her.

I høringsbrevet konkluderte departementet med at det ikke er behov for å endre straffeloven § 12.

Ingen av høringsinstansene mener det er nødvendig å endre straffeloven § 12 for å oppfylle kravene i rammebeslutningen. Justisdepartementet vil vurdere virkeområdet til den norske straffelovgivningen i en bredere sammenheng som ledd i arbeidet med ny straffelov.

3.1.3 Straffeloven §§ 48a og 48b - foretaksstraff

Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de har bestemmelser om juridiske personers straffansvar for overtredelser som nevnt i direktivet artikkel 1. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 2 og 3.

Artikkel 2 nr. 1 stiller krav om at juridiske personer kan kjennes ansvarlige når slike overtredelser begås "på de juridiske personers vegne" av en person som har en ledende stilling innenfor det aktuelle foretaket, i den forstand at vedkommende har kompetanse til å representere, treffe beslutninger for eller utøve intern kontroll hos foretaket.

Artikkel 2 nr. 2 stiller krav om at en juridisk person kan kjennes ansvarlig når "utilstrekkelig tilsyn eller utilstrekkelig kontroll" fra en person som besitter en slik ledende stilling som nevnt i nr. 1, har muliggjort en tilsvarende lovovertredelse fra en person som er "underlagt den juridiske persons myndighet".

Artikkel 2 nr. 3 fastslår at juridiske personers straffansvar ikke utelukker et personlig ansvar.

Artikkel 3 stiller krav til sanksjonene. De skal være effektive, stå i et rimelig forhold til lovbruddet og ha avskrekkende virkning.

Straffeloven §§ 48a og 48b har regler om foretaksstraff. Paragraf 48a første ledd slår fast at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det oppstilles ikke noe skyldkrav. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at det foreligger en objektiv lovovertredelse.

Straffen er bøter eller tap av eller begrensninger i retten til å drive virksomheten, jf. § 48a tredje ledd.

Hva gjelder straffeloven §§ 48a og 48b har departementet merket seg at ingen av høringsinstansene mener det er behov for å foreta endringer i disse bestemmelsene. Departementet opprettholder derfor standpunktet om at det ikke er nødvendig å endre straffeloven §§ 48a og 48b.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen støtter forslaget om å innføre en straffebestemmelse for menneskesmuglere som utsetter mennesker for livsfare ved sine ulovlige handlinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3. Utgangspunktet er at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor minst skal være 8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan imidlertid øvre strafferamme i disse tilfellene settes til fengsel i 6 år, dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens straffelovgivning. Flertallet viser videre til at strafferammen i § 47 fjerde ledd nylig ble hevet fra 5 til 6 års fengsel. Dette var en tilpasning til den nye straffeskjerpingsregelen i § 60a. Flertallet viser til at strafferammen på dette tidspunkt ble vurdert på et bredere grunnlag. Flertallet er enige i at Norge ikke er forpliktet til å heve strafferammen til 8 år. Strafferammen på 6 år bør derfor opprettholdes for å bevare sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Norge oppfordres til å øke strafferammen for menneskesmugling til 8 år, for å sikre en bedre samkjøring på straffeutmålingene i Europa. Disse medlemmer ser at det finnes fordeler ved en slik tilnærming i straffenivået, men at det fremdeles må være rom for nasjonale forskjeller. Disse medlemmer ser viktigheten av å bevare sammenhengen i den nasjonale lovgivningen, men er samtidig av det syn at dette ikke i seg selv kan stå i veien for at vi støtter opp om strenge maksimumsstraffer for menneskesmuglingens bakmenn. Derfor vil disse medlemmer foreslå at maksimumsstraffen for alvorlig menneskesmugling settes til 8 år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Innledningen til § 47 fjerde ledd skal lyde:

Med bøter eller med fengsel inntil åtte år straffes den som"