I høyringsnotatet foreslo departementet at formålet
i den nye lova skulle endrast. Bruk av skog og skogen sine funksjonar
blir vurdert i eit vidare perspektiv i internasjonale prosessar
og debattar enn det som er reflektert i formålet i gjeldande
lov.
Med dette som bakgrunn foreslo departementet at lova skulle ha
til formål å fremme ei berekraftig forvaltning
av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre
det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og
kulturverdiane i skogen. Omsynet til skogreising blei ikkje foreslått ført
vidare i den nye lova. Ein foreslo heller ikkje å føre
vidare dei særskilte uttrykte måla om eit tilfredsstillande
resultat for næringsutøvarane og å sikre
effektiv og jamn tilgang på råstoff til industrien.
Dei nye formuleringane om verdiskaping dekkjer likevel opp noko
nær det same som omsynet til næringsutøvarane
etter gjeldande lov.
Hovudtyngda av høyringsinstansar støttar forslaget.
Nokre gir likevel uttrykk for at næringsaspektet i forslaget
er for svakt. Norges Naturvernforbund støttar forslaget,
men meinar at berekraftomgrepet ikkje omfattar økonomi
eller distriktspolitikk slik departementet synest å leggje
til grunn i høyringsnotatet. Næringslivets Hovedorganisasjon
peikar på at det er unaturleg å fjerne eit så sentralt
mål som omsynet til effektiv og jamn råstofftilførsel
for industrien. Noregs Jeger- og Fiskeforbund ber om at jakt og
fiske blir nemnt i føresegna, og Norske Reindriftssamers Landsforbund
ber om at reindrift blir nemnt særskilt.
Målet om berekraftig forvaltning går mellom anna
fram av Grunnlova § 110b der det er lagt til grunn
at naturen skal disponerast ut frå ei langsiktig og allsidig
tilnærming som tek vare på ressursane for etterslekta.
Det bør etter departementet si meining gå fram
av ordlyden i lova at målet er å fremme berekraftig
forvaltning av skogressursane. Dette fører til at avveginga
mellom dei ulike omsyna som skal trekkjast inn ved forvaltninga
av skogressursane må byggje på ei langsiktig vurdering
knytt til både skog og areal.
Å fremme verdiskaping basert på skogressursane og å leggje
til rette for at skogeigaren og forvaltninga tek grunnleggjande
miljøomsyn når skogressursane blir utnytta, er
dei hovudomsyna som er aktuelle i dag. Dette er omsyn som ligg til
grunn for utforminga av forslaga til nye reglar. Lova bør
såleis leggje til rette for økonomisk verksemd
og samstundes hegne om dei ulike miljøverdiane skogen har.
Departementet oppfattar innspela frå høyringsinstansane
slik at dei er samde i dette. Departementet meiner det er ønskeleg å nemne
desse omsyna direkte i lovteksten.
Departementet meiner at det ikkje lenger bør vere eit
eige mål å sikre industrien effektiv og jamn forsyning.
Tidlegare sette handelsgrenser og transporttilhøve grenser
for omsetjing av tømmer og skogprodukt. Dette gjeld ikkje
i same grad i dag, og industrien hentar trevirke frå mange
land. Omsynet til industrien må trekkjast inn under og
avstemmast i høve til samleomgrepet verdiskaping.
I høyringsinnspela går det fram at det er noko
ulike meiningar om kor stor vekt dei ulike omsyna skal tilleggjast
i forhold til kvarandre. Mange av høyringsinstansane meiner
til dømes at forslaget i høyringsnotatet fører
til at omsynet til skogbruksnæringa blir svekt i forhold
til føresegna i gjeldande lov, og dei peikar på at
dette er uheldig. Departementet meiner formålet må leggje
til rette for at det blir lagt vekt på både verdiskaping
og miljøverdiar ved forvaltning av skogressursane. Ein
er klar over at nærings- og miljøinteressene kan
ha ulike syn på når det skal gjennomførast
skogbrukstiltak. I dei fleste høva vil det likevel ikkje
vere motsetningar mellom desse omsyna når forvaltninga
skal vere berekraftig. I dei enkelte føresegnene i lova
går det elles konkret fram kva for omsyn som skal takast,
og korleis omsyna skal vegast i høve til kvarandre. Avvegingar
basert på formålsføresegna aleine vil
dermed i liten grad vere avgjerande for den vekta dei ulike omsyna
skal ha. Med dette som grunnlag meiner departementet at det er lite
tenleg at det i formålet vert lagt fast kor stor vekt dei
ulike omsyna skal ha i forhold til kvarandre.
I høyringsnotatet til ny skogbrukslov la Landbruks-
og matdepartementet til grunn at den nye lova skulle ha det same
virkefeltet som i gjeldande lov. Ein foreslo likevel at lovregelen
blei formulert noko annleis enn i gjeldande lov. I forslaget til § 2
første ledd foreslo ein at lova skulle gjelde all skog:
"det vil seie all grunn som produserer skog eller som
etter ei samla vurdering er best egna til skogproduksjon."
Departementet vil presisere at det i utgangspunktet ikkje synest å vere
behov for å endre innhaldet av virkefeltet i ei ny skogbrukslov
i forhold til gjeldande lov. Lova skal gjelde all skog og skogmark,
og tilhøvet mellom den nye lova og anna lovverk bør
vere det same som i gjeldande lov. Ein oppfattar innspela frå høyringsinstansane
slik at dei sluttar seg til dette utgangspunktet. Departementet
meiner likevel at det er grunn til å gjere nokre endringar
i utforminga av regelen.
Det går fram av kapittel 6.10 at departementet foreslår å oppheve
regelen om omdisponering i gjeldande skogbrukslov § 50.
Forslaget inneber at unntaket i gjeldande lov § 3
første og andre ledd ikkje blir ført vidare i
føresegna om virkefelt for den nye lova.
Departementet legg vekt på dei mange merknadene som
er gitt frå høyringsinstansane i samband med forslaget
til endringar i språkbruken i høyringsutkastet § 2
første ledd, og har konkludert med at ein er betre tent
med å bruke noko nær dei samme omgrepa som finst
i gjeldande lov.
Lovutkastet i høyringsnotatet tek ikkje høgde
for at vernevedtaket kan gjere at skogbrukslova blir sett ut av
kraft. Departementet meiner at det bør gå fram direkte
i lova at ny skogbrukslov ikkje gjeld dersom dette går
fram av vernevedtaket eller føresegner knytt til vedtaket.
Tilhøvet til planar etter plan- og bygningslova bør
vidare vere det same i ny skogbrukslov. Ein viser særleg
til utsegna frå Miljøverndepartementet om at forslaga
i høyringsutkastet gir eit høveleg bilete av avgrensinga
mellom ny skogbrukslov og plan- og bygningslova. Landbruks- og matdepartementet
meiner at det er ønskeleg å synleggjere tilhøvet
mellom dei to lovene i lovteksten som gjeld virkefeltet for ny skogbrukslov
og foreslår derfor ei språkleg endring i høve
til den lovteksten som blei sendt på høyring.
Departementet viser til innspela frå høyringsinstansane,
og meiner at ein også i den nye skogbrukslova bør
ha ein regel som gjer merksam på dei rettane reindriftsnæringa
har. Regelen er innarbeidd i lovutkastet § 2 tredje
ledd.
I høyringsnotatet foreslo departementet at tredelinga
av skogbruksstyresmakta skulle førast vidare i ny skogbrukslov
og at omgrepet "skogoppsyn" i gjeldande lov blir bytta ut med nemninga
"skogbruksstyresmakt". Heimelen i gjeldande lov om at overordna skogbruksstyresmakt
kan fatte vedtak i staden for underordna skogbruksstyresmakt skulle
oppretthaldast i den nye lova. Regelen om kven som skulle vere skogoppsyn
for skog som er eigd av kommune eller fylkeskommune skulle også oppretthaldast
i den nye lova fordi ein ønskte å unngå at
kommunane og fylkeskommunane fekk habilitetsproblem som skogbruksstyresmakt
for eigen skog.
Mange høyringsinstansar meiner at ein bør behalde
samleomgrepet "skogoppsyn" i lov om skogbruk. Departementet meiner
at den offentlege forvaltninga som følgjer av den nye lova
ikkje bør ha nemninga "oppsyn". Skogbruksstyresmaktene
si rolle er breiare samansett enn dei oppgåvene som er knytt
til rein oppsynsverksemd. Mange av oppgåvene er forvaltningsoppgåver.
Departementet meiner såleis at samlenemninga for dei organa
som har oppgåver etter den nye skogbrukslova bør
vere "skogbruksstyresmakt".
Overordna skogbruksstyresmakt må kunne ta avgjerd i
saker som må samordnast over kommunegrenser, til dømes
saker som gjeld tiltak for å hindre skade på større
skogområde (lovutkastet § 9), eller ved
innføring av meldeplikt (§ 11) over eit
større område. Dette er regelen i dag, og departementet
ser det som nødvendig å føre regelen
vidare i den nye lova, ikkje minst av miljø- og ressursmessige
grunnar. I nokre høve har også kommunane bedt
om at departementet fattar rettleiande vedtak i nye sakstilfelle
der nasjonale interesser er sentrale. Departementet foreslår
etter dette at føresegna blir ført vidare i ny
skogbrukslov, men endra slik at ho berre gjeld dersom saka må samordnast
over kommunegrenser, eller der viktige nasjonale omsyn tilseier
det. Ein oppfattar at ei endring i samsvar med dette er i samsvar
med fellesuttala frå dei nemnde kommunane. Føresegna
er teken inn i § 3 andre ledd i lovutkastet. Departementet
ser det no slik at fylkesmannen skal vere skogbruksstyresmakt for
skog som kommunane og fylkeskommunane eig.
I gjeldande skogbrukslov § 11 er det lagt til grunn
at skogoppsynet sentralt har oppsyn med gjennomføring og
etterleving av lova. Gjeldande skogbrukslov har ingen generelle
reglar om kva som konkret skal gjerast for å sikre gjennomføring
eller etterleving av lova, og heller ikkje generelle føresegner som
gjer det mogleg for skogbruksstyresmaktene å krevje opplysningar
om drifta.
I høyringsnotatet la departementet til grunn at kontrollfunksjonane
i skogbruket må vere slik at dei samla sett fungerer mest
mogleg kostnadseffektivt. Dette gjeld både dei private
i form av sertifiseringsløysingar, og den offentlege resultatkontrollen.
Ein foreslo på dette grunnlaget at kommunen skulle ha til oppgåve å føre
tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne. I høyringsnotatet
foreslo ein at departementet også skulle kunne fastsetje
forskrifter om internkontrollar i skogbruket og om rapportar frå desse.
Fylkeslandbruksstyret burde halde fram som klageinstans over vedtak
fatta av kommunane, om ikkje departementet hadde bestemt at fylkesmannen
skal vere klageinstans. Ein foreslo vidare at departementet eller
den departementet har gitt mynde skal vere klageinstans for vedtak
gjort av fylkeslandbruksstyret eller fylkesmannen.
Hovudinntrykket av innspel frå høyringsinstansane
er at forvaltningsorgana har merknader til kommunane og fylkesleddet
si rolle knytt til tilsyn og rapportering, medan organisasjonane
i hovudsak har merknader til forslaget om ei forskrift om internkontroll.
Departementet foreslår at dei fleste oppgåvene knytt
til tilsyn, behandling av søknader, pålegg og oppfølging
og kontroll blir lagt til kommunane direkte i lova. Departementet
vil kome tilbake til omfanget av kommunen sine tilsyns- og rapporteringsoppgåver når
forskrifta blir sendt på høyring.
Departementet legg ikkje opp til nye kontrollrutinar for næringa,
men meiner det er behov for ein heimel som gjer det mogleg å samordne
den offentlege kontrollen som blir gjennomført av kommunane
og fylkesmennene og den interne sertifiseringskontrollen som blir
gjennomført av næringa sjølv. Ein slik heimel
kan venteleg føre til at både den offentlege kontrollen
og den private kontrollen kan bli meir effektiv og kanskje også betre.
Slik kan skogbruksstyresmaktene hente informasjon frå den
private kontrollen i staden for å gjennomføre
parallell kontroll av om lag dei same tilhøva. Heimelen
gjer det dessutan mogleg for departementet gjennom forskrift å gi retningslinjer
for rapportering til styresmaktene frå sertifiseringskontrollen
som næringa gjer. Forslaget går fram i lovutkastet § 20
andre ledd.
I høyringsnotatet foreslo departementet at retten i
gjeldande lov til å bestemme over drift av eigen skog,
utforma slik at skogeigaren sjølv har rett til å blinke
og stelle skogen, skulle førast vidare i ny skogbrukslov.
Ein foreslo likevel at ordlyden i lovutkastet § 4
første ledd skulle omfatte det overordna ansvaret skogeigaren
har for å administrere og følgje opp tiltak i
skogen. I forslaget la ein opp til at skogeigaren har ansvar for
at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med
føresegnene i lova og med forskrifter gitt i medhald av
lova. Skogeigaren står innafor desse rammene fritt til å forvalte
skogen sin ut frå eigne mål. Departementet meinte
at denne formuleringa viser at lova er ei næringslov der
det er markert tydeleg at skogeigaren har fridom under ansvar.
Skogeigaren sitt ansvar skulle etter forslaget mellom anna femne
plikt til å ha kunnskap om og følgje utviklinga
på skogareala og miljøverdiane i skogen i ulike
fasar. Departementet foreslo at det burde gå fram av lova
at skogeigaren pliktar å ha oversikt over og å ta
omsyn til miljøverdiane ved alle tiltak i skog. Skogeigaren
sitt miljøansvar kan føre til at nokre tiltak
i skogen ikkje kan gjennomførast og at skogeigaren må la
enkelte areal stå urørte utan at dette gir rett til
erstatning. Departementet foreslo vidare at skogeigaren bør
ha ansvar for at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lovgjevinga,
og at dette bør gå fram av lovteksten. I § 4
andre ledd foreslo departementet ein eigen heimel for å fastsetje
forskrift om miljøomsyn knytt til ulike tiltak i skogbruket.
Ein slik heimel kan sikre eit målretta miljøarbeid
på alle nivå.
Hovudtyngda av innspel (fleire enn 90) gjaldt kommentarar til
forslaget om heimel for miljøforskrift. Innspela viser
at det er ulike meiningar om behovet for miljøforskrift,
når ei slik forskrift eventuelt bør innførast
og kva ei forskrift bør innehalde. Om lag 2/3
av dei høyringsinstansane som har sendt inn ei uttale har
tilrådd at ein innfører slik forskrift. Nokre
høyringsinstansar viser til at forskrift ikkje er nødvendig.
Andre meiner at ei forskrift vil kunne undergrave det frivillige
arbeidet som blir lagt ned i sertifiseringsordninga.
NORSKOG ser forslag om miljøforskrift i samanheng med
Levende Skog. Organisasjonen viser til at også sentrale
styresmakter har gitt uttrykk for at prosessane med Levende Skog
har vore tilfredsstillande. Det å fastsetje miljøforskrift
vil underkjenne at næringa sjølv tar ansvar, og
det kan øydeleggje for sertifiseringsarbeidet. Skogindustrien,
representert ved Prosessindustriens Landsforening og Treforedlingsindustriens
Bransjeforening, støtter også dette synet. Miljøverndepartementet,
Direktoratet for naturforvaltning og miljøvernorganisasjonane meiner
det er behov for ein heimel for miljøforskrift. Mange gir
gjennomgåande uttrykk for at miljøforskrift er
ein føresetnad for å akseptere lovutkastet som
det dei oppfattar som ei ramme- og fullmaktslov.
Departementet meiner at spørsmål som gjeld
ei mogleg miljøforskrift må sjåast i
samanheng med skogbruket si miljøsatsing elles. Gjennom
miljøprosjektet Levende Skog blei det i 1998 fastsett standardar
for eit berekraftig skogbruk. Desse standardane blei innarbeidd
i eit sertifiseringssystem som no femner mellom 90 og 100 pst. av
avverkinga i det norske skogbruket. Departementet er svært
tilfreds med den innsatsen næringa legg i miljøomsyn
ved drift og forvaltning av skogressursane. Departementet meiner
likevel at det er ønskjeleg at skogeigaren sitt miljøansvar
også går fram gjennom utfyllande forskrifter til
lova. Det er eit offentleg ansvar å gi næringa
klare rammer for miljøomsyna i verksemda. Ein legg til
grunn at dei som er tilslutta gjeldande sertifiseringsordning vil
tilfredsstille dei krava som blir sett i lova, og som vil følgje
av den komande forskrifta.
Når departementet no kjem attende til spørsmålet om
miljøforskrift er det ei klar oppfølging av Stortinget
sine merknader i samband med handsaminga av Skogmeldinga sommaren
1999. Ei skogbrukslov anno 2004-2005 som ikkje har slike særlege
miljøføresegner ville vere eit brot med norsk
skogpolitikk til no, og dessutan ei svært annleis løysing
enn det ein finn i dei fleste land det er aktuelt å samanlikne
med. Miljøforskrifta bør fastsetjast i samband
med iverksetjinga av ny skogbrukslov. Det førebuande arbeidet med
forskrifta er sett i gang. Forskrifta bør sendast på høyring
på vanleg måte så snart evalueringa av
Levende Skog ligg føre, og Stortinget har tatt stilling
til den nye lova.
I gjeldande skogbrukslov kapittel V finst det reglar
om skogbruksplanar og skogregistreringar. Statleg tilskot til skogbruksplanlegging
blir i hovudsak gitt i samband med registrering i eit større
område eller for ein heil kommune, men også til
enkelte skogeigarar eller til fleire skogeigarar i eit område som
foretek ei registrering på same tid. Sju høyringsinstansar
meiner at det bør utarbeidast reglar med obligatorisk krav
om skogbruksplan i ei eller anna form.
Kor mykje skogeigaren vil avverke, og andre prioriteringar som
gjeld drift av skogen bør etter departementet si meining
byggje på eigaren sin råderett over eigen grunn.
Næringa har sjølv gjennom oppfølging
av miljøprosjektet Levende Skog, og gjennom ulike løysingar
knytt ordninga med sertifisering utvikla omfattande
registrerings-, planleggings- og dokumentasjonsrutinar som reduserer
behovet for generelle offentlege pålegg om skogbruksplanar.
Departementet har i lys av dette kome til at det ikkje er rett å stille
eit krav om obligatoriske skogbruksplanar for skogeiegedommar.
Etter departementet si meining bør skogbrukslova innehalde
den plikta skogeigarane har etter reglane i miljøinformasjonslova.
Ein slik regel i skogbrukslova synleggjer skogeigaren og forvaltninga sine
plikter. Regelen har såleis ein viktig informasjonsverdi.
Dette er innarbeidd i lovutkastet § 4. Miljøopplysningane
som kjem fram gjennom skogregistreringa bør også vere
offentleg tilgjengelege. Dette går fram av lovutkastet § 5
andre ledd tredje punktum.
Sams reglar om innhaldet i skogbruksplanar og reglar om korleis
data frå denne verksemda skal handterast kan auke samfunnsverdien
av den investeringa som ligg i registreringa. Føresegner
med eit slikt innhald er i dag gitt i forskrifter. Departementet meiner
at det er grunn til å ha ein slik heimel der ein særleg
bør ta sikte på å fastsetje korleis ein
skal forvalte data som blir samla inn.
I høyringsutkastet § 5 tredje ledd
har departementet foreslått at heimelen for å påleggje
skogeigaren å utarbeide skogbruksplan blir gjort generell.
Eit pålegg om å utarbeide plan kan vere tenleg
til dømes der styresmaktene har fatta vedtak etter lovutkastet § 9.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å føre
vidare omsyna til skogen sin framtidige produksjon og forynging
som dei viktigaste elementa. Ein foreslo samstundes at søknadsplikta
ved hogst av yngre tilfredsstillande barskog blei oppheva. Departementet foreslo
vidare at skogbruksstyresmakta, som i gjeldande lov, bør
kunne gripe inn når det blir planlagt eller gjennomført
hogster som vil vere til vesentleg ulempe for eigedommen eller miljøverdiar.
Ein la til grunn at kommunen skulle fatte slike avgjerder. Gjeldande
reglar om måleplikt vart foreslått vidareførte, og
ein forslo ein heimel for departementet til å gi forskrift
om registrering og oppgåveplikt.
Departementet meiner at skogeigaren i utgangspunktet bør
ha rett til å drive eigedommen sin som han sjølv
finn det mest tenleg. Lova bør synleggjere rammer for korleis
skogeigaren bør planleggje og gjennomføre hogst.
Ein foreslår ei føresegn om at det ved hogst skal
takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging.
Skogeigaren skal også ta omsyn til miljøverdiane i
skogen. Departementet foreslår derfor ein ny regel om at
kommunen kan påleggje skogeigaren å rette opp
køyreskader og andre skadar etter tiltak. Ein har sakna
ein slik klar heimel i gjeldande skogbrukslov.
Departementet meiner en bør ha måleplikt fordi tømmermåling
i dag er nært knytt opp mot ordninga med skogavgift (i
forslaget til ny lov kalla skogfond). Målinga gjer det
lettare for skogbruksstyresmakta å praktisere reglane om
skogfond ut frå samfunns- og næringsmessige behov.
Gjeldande skogbrukslov inneheld reglar om forynging, skogkultur
og skogreising.
Innsatsen innan skogkultur er redusert, og låg innsats
på dette feltet kan få negative konsekvensar for
verdiskapinga i skogbruket i framtida. Ein foreslo difor i høyringsnotatet
at målet for forynging i § 17 første
ledd og skogeigaren si plikt etter § 27 første
og andre ledd burde bli slått saman, og at skogeigaren
si plikt bør vere å sørgje for tilfredstillande
forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom hogstform
og metode for forynging. I samband med denne tydeleggjeringa foreslo
departementet ein frist for skogeigaren til å leggje til
rette for forynging innan 3 år etter at hogsten er skjedd.
Dette er nytt i lovforslaget.
Høyringsutkastet § 6 fjerde ledd inneheld
ein heimel for å gi forskrift om forynging og stell av
skog, om skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting
i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog,
og om frø- og planteforsyninga i skogbruket. Heimelen for å gi
forskrift om frø- og planteforsyninga er ei vidareføring
av gjeldande lov. Ut over dette er forskriftsheimelen ny. Ein ba
særleg om høyringsinstansane sine merknader til
forskriftsheimelen, og stilte mellom anna opp konkrete forslag til
berekning av ei nedre grense for tilfredsstillande tettleik.
Høyringsinstansane har gitt ei rekkje kommentarar til
behovet for forskrift, og innhaldet i ei slik forskrift. Det er
eit generelt inntrykk at høyringsinstansane oppfattar forslaga
til frist og saksbehandlingskrav som ei skjerping av plikta til
forynging, og at mange meiner at ei slik skjerping er rett. Frå næringa
si side, og frå nokre kommunar, blir det peika på at
slik skjerping er uheldig i ei tid da dei økonomiske rammeføresetnadene
er dårlegare enn før, og tilskota er borte.
I Skogmeldinga gjekk det fram at innsatsen i skogkultur viser
ei utvikling som vil kunne føre til lågare produksjon
og kvalitet på tømmer i framtida. Med grunnlag
i kravet om langsiktig berekraftig forvaltning av ressursane, og
med tanke på inntekt og nytte for framtidige generasjonar,
er det viktig å stille krav i dag om at inntekter frå hogst
fører med seg eit ansvar for den langsiktige ressursforvaltninga.
Departementet meiner derfor at det er nødvendig å endre lova
slik at skogeigaren sitt ansvar for god forynging kjem klarare fram.
Ein meiner dessutan at ein må gi meir konkrete retningslinjer
for kva som skal reknast som tilfredsstillande forynging.
Kommunen har etter lovforslaget § 20 ei plikt
til å føre tilsyn med at reglane i lova blir følgde.
Dersom skogeigaren ikkje gjer sitt for å sikre forynging
innan fristen på tre år, meiner departementet
at lova bør påleggje kommunen ei plikt til å vurdere
om det bør setjast inn tiltak for å sikre fornying,
og kva for tiltak som skal setjast inn. Det er grunn til å halde
fast ved reglane om reaksjonar overfor skogeigarar som ikkje følgjer
kommunen sine pålegg. Kommunen har såleis plikt
til å sørgje for at tiltak blir utførte
for skogeigaren si rekning.
Departementet foreslår at forskriftsheimelen for frø-
og planteforsyninga i skogbruket blir ført vidare i den
nye lova. Reglane i gjeldande lov om skogreising og kommunen sitt
ansvar i denne samanhengen blir ikkje ført vidare i den
nye lova. Reglane blei tekne inn i lova på eit tidspunkt
da dei norske skogane var sterkt uthogne, og fattige på virke.
Tilhøva er no annleis, skogen har mykje ståande
kubikkmasse, og mange areal utan skog er viktige for kulturlandskapet
og andre interesser. Det er derfor ikkje behov for reglar om skogreising.
Gjeldande skogbrukslov har i § 17 a føresegner om
vegar og andre anlegg i samband med skogbruk. Departementet foreslo
i høyringsnotatet § 7 å føre
vidare føresegna om at vegar til skogbruksformål
ikkje kan byggjast utan at det på førehand er
innhenta løyve frå skogbruksstyresmakta. Ein foreslo å gi
klare føringar i lova om kva for vurderingar som bør
liggje til grunn for behandlinga av vegsøknadene, og dessutan å føre
vidare heimelen til å fastsetje forskrift for planlegging
og bygging av vegar i skog. Det var ein føresetnad at ei
vegforskrift etter den nye lova skulle ha same innhald som tidlegare.
Departementet har ikkje fått høyringsinnspel som
tyder på at det er behov for å endre vesentleg
i høve til dei gjeldande reglane knytt til planlegging
og godkjenning av landbruksvegar.
Ei føresegn om meldeplikt gir etter departementet si
meining kommunane ein reiskap til å skjøtte oppgåva
si som rådgjevar og kontrollør i høve
til forvaltning og drift av skogen, og bør oppretthaldast
i den nye skogbrukslova. Departementet sitt forslag til føresegn
går fram av lovutkastet § 11, og er i
hovudsak ei vidareføring og forenkling av gjeldande regel
i skogbrukslova § 19.
Departementet meiner at det ikkje bør innførast ei
generell meldeplikt for hogst eller for andre skogbrukstiltak. Dette,
saman med at kommunane bør ha stor grad av handlefridom
med tanke på korleis dei vil skjøtte oppgåva
si som skogbruksstyresmakt, taler for at kommunane sjølv
må kunne velje om det skal innførast meldeplikt
eller ikkje. Meldeplikt bør kunne innførast generelt
dersom kommunen meiner det er behov for å få betre
kontakt med skogeigarane, eller halde kontrollen med praktiseringa
av føresegnene. Departementet er såleis ikkje
samd med Næringslivets Hovedorganisasjon som meiner at
føresegna berre bør kunne innførast reint
unntaksvis.
Mange høyringsinstansar meiner at skogeigaren bør
kunne setje i gang tiltaket dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding
innan ein viss tid. Departementet sluttar seg i hovudsak til dette.
Ein foreslår derfor at meldinga, på same måte
som etter gjeldande lov, skal vere skriftleg, og at innmeldte tiltak kan
setjast i verk dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding innan
3 veker rekna frå den dagen meldinga kom fram til kommunen.
I høyringsnotatet foreslo departementet å føre
vidare ein heimel for å kunne vedta at visse skogområde
skal ha status som vernskog, og forvaltast etter særlege
retningslinjer. Nokre av høyringsinstansane meiner at vedtak
om at skogen skal vere vernskog bør bli fastsett sentralt
for heile landet, ikkje av fylkeslandbruksstyret. Vidare er det
fleire som meiner at hovudregelen i føresegna bør
vere at det er meldeplikt i vernskog.
Departementet meiner at ei ny skogbrukslov bør føre
ordninga med vernskog vidare. Reglane kan førebyggje skade
på annan skog eller gi vern mot naturskadar. Dei kan også gi
skogbruksstyresmaktene ein reiskap for å redusere skadepotensialet
på skogområde som er sårbare på grunn
av biologiske eller klimatiske forhold. Forslaget til føresegn
har fått ein noko annan oppbygging enn det forslaget som
blei sendt på høyring. Departementet har søkt å få fram
at eit område ikkje i seg sjølv er vernskog før
det er fatta særskilt vedtak om det.
Departementet foreslår at fylkeslandbruksstyret skal
kunne vedta at skog skal reknast som vernskog. I samband med dette
må fylkeslandbruksstyret fastsetje grensene for det aktuelle
vernskogområdet og gi reglar for korleis forvaltninga av
skogen skal vere. Departementet meiner at vedtaket bør
skje nære dei som er kjende med areala, og ikkje på sentralt
hald. Forenklingane i føresegna om vernskog vil kunne gi eit
betre verkty regionalt for å kunne fatte nye vernskogvedtak
og gjere justeringar i gjeldande vedtak og retningslinjer.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å føre
vidare ein heimel til å gi forskrifter om skogbehandlinga
i skogområde som har særs viktige miljøverdiar knytt
til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv eller kulturminne.
Dei fleste kommentarane frå høyringsinstansane gjeld
kor tungtvegande miljøverdiane bør vere for at det
bør kunne fastsetjast forskrift. Vidare er det fleire som
har meiningar om kor langt ein bør kunne gå med
restriksjonar i slike område.
Departementet meiner at den nye lova, som gjeldande lov, bør
gi skogbruksstyresmaktene, og særleg kommunane, verkemiddel
for å regulere gjennomføringa av næringsretta
tiltak i område der det er særleg viktig å ta
vare på miljø- eller friluftsverdiar. Føresegna
kan gjerast noko enklare enn i gjeldande lov, både med
omsyn til detaljeringsgrad og oppbygging. Ein oppfattar innspela
frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg
til dette. Departementet legg til grunn at heimelen for restriksjonar
i praksis dekkjer det same etter den nye lova som etter gjeldande § 17
b. Departementet foreslår såleis å føre
vidare regelen om at restriksjonane i ei slik forskrift kan gå ut
over dei restriksjonane lova elles gir heimel for.
Departementet foreslo i høyringsnotatet ein vesentleg
forenkla ordlyd i høve til i gjeldande lov. Høyringsinstansane
har ikkje hatt merknader til dette. Meininga er at føresegna
skal ha det same grunnlaget som etter gjeldande lov til å kunne
gripe inn med tiltak mot insekt- og soppskadar og andre skadar.
Detaljane om kva for tiltak som kan påleggjast, og korleis
sakene skal behandlast har ein førelått å ta ut
av sjølve lova. Departementet foreslår i staden
ein heimel til å gi forskrift om slike tiltak, og om korleis utgiftene
skal dekkjast.
Departementet legg derfor til grunn at kommunen skal ha ansvaret
for overvakinga av helsetilstanden, og kommunen skal setje i verk
nødvendige tiltak.
I høyringsnotatet viste departementet til at ein hadde
drøfta om det burde fastsetjast ein heimel i den nye skogbrukslova
som kunne gi høve til å setje ei grense for dei
skadane av skogen som beitinga kunne føre til. Eit forslag
til utforming blei teke inn som § 9 andre ledd
i høyringsutkastet.
50 høyringsinstansar, mellom dei 34 kommunar og 9 fylkeslandbruksstyre,
meiner at det er behov for ei føresegn som gir kommunen
heimel for å fastsetje ei tålegrense for beitetrykket.
24 høyringsinstansar, mellom dei Miljøverndepartementet,
Direktoratet for naturforvaltning, Norges landbrukshøgskule
og NORSKOG meiner at det ikkje er ønskeleg å innføre ei
slik føresegn i den nye skogbrukslova.
Departementet vil peike på at beiteskadar på skog i
visse område reduserer den framtidige verdiskapinga frå skogen
fordi ein ikkje får opp ny kvalitetsskog. Ein har derfor
kome til at ein vil fremme forslag om ei føresegn i den
nye skogbrukslova som sikrar at viltlova blir vurdert teken i bruk
når det kjem opp spørsmål om beiteskadar
frå hjortevilt på skogen. Viltlova og skogbrukslova
må saman sørgje for ei balansert forvaltning med
omsyn til både vilt og skog. Forvaltning av begge lovene
er lagt til kommunane. Ein må rekne med at dei fleste tilfelle
der det oppstår konfliktar mellom omsynet til viltet og
omsynet til skogen vil kommunen sørgje for ein balansert
skjøtselsplan.
Gjeldande skogbrukslov § 22 gjeld tiltak knytt
til skadar etter brann, vindfelling, skred og smågnagar- eller
insektangrep. I slike høve kan inntil 30 pst. av forsikringsselskapet
si utbetaling takast i bruk av skogbruksstyresmaktene til eventuelle
tiltak. § 23 gjeld tiltak mot skadar som følgje
av uheldige hogster, råte eller mangel på oppfølging
frå skogeigaren sin side. Det sentrale i begge føresegnene
er at det etter ein stor skade kan påleggjast plikt til å gjere
noko aktivt for å leggje til rette for tilfredsstillande
forynging av skogen. Mynde etter dei to føresegnene ligg i
hovudsak til fylkeslandbruksstyret.
I ei ny skogbrukslov er det også behov for særlege
verkemiddel for å rette opp skadar og sørgje for
at det blir lagt til rette for høveleg forynging. Ein må sjå føresegna
i samanheng med andre reglar om forynging, til dømes § 6.
Departementet foreslår å slå saman alle
tilfelle av skade på skog i ei føresegn, og gi
kommunen ansvaret for å fatte vedtak med pålegg om å utføre
opprettande tiltak, jf. § 10. Tiltaka det er aktuelt å påleggje
går ut over den plikta skogeigaren har etter § 6
til forynging.
I lovforslaget § 6 er det sett ein frist på 2 år
frå kommunen kjem med eit pålegg om tiltak. Etter
departementet si meining er det da uheldig å setje ein kortare
frist for å hogge eller leggje til rette for tilfredsstillande
forynging etter ein skade.
Forsikringsordningar for skog er no så godt innarbeidd
at det ikkje lenger er ei oppgåve for det offentlege å regulere
korleis ein skogeigar og eit forsikringsselskap skal ordne
seg etter til dømes ein skogbrann.
Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak
og kontroll med foretakssammenslutninger inneheld i § 10
forbod mot bruk av avtaler mellom foretak som kan vere konkurranseavgrensande,
og i § 11 forbod mot utilbørleg utnytting
av ei dominerande stilling. Slik lova og forskriftene gitt med heimel
i lova er utforma, kan føresegnene mellom anna få verknad
for skogeigarorganisasjonane si verksemd, særleg i samband
med kjøp og sal av tømmer.
Reglane i konkurranselova blei vedtekne etter at departementet
sendte ut forslag til ny skogbrukslov på høyring.
Departementet ser det slik at samarbeidet i og mellom skogeigarforeiningane
med oppkjøp og sal av tømmer er ein tenleg måte å kanalisere
tømmer frå mange små produsentar til
industrien på. Slik konkurranselova og forskrifta til lova
er utforma kan det lett bli eit behov for unntak frå konkurranselova § 10 for
det samarbeidet som skogeigarforeiningane gjennomfører.
Etter departementet sitt syn bør dette behovet løysast
ved at det blir teke inn i ny skogbrukslov ein heimel for forskrift
der departementet kan fastsetje at skogeigarane og organisasjonane
deira skal ha rett til å samarbeide om produksjon og omsetjing
av landbruksprodukt. Formålet med forskriftsheimelen er å sikre
at skogeigarne gjennom samarbeidet blir gitt høve til å sikre
sine interesser gjennom slike avsetjingsvilkår som høver
med måla i skogpolitikken. Forslaget går fram
av lovutkastet § 18.
Etter gjeldande lov skal skogeigaren betale inn skogavgift. Avgifta
er ein tvungen fondsavsetnad, som gjeld ved alt sal av tømmer,
ved og hogst av virke til bioenergi med vidare. Siktemålet
er å sikre nødvendige langsiktige investeringar
i vedkommande skog. Gjeldande skogbrukslov har eit eige kapittel VIII
med 9 føresegner om skogavgift, §§ 41-49,
inklusive føresegna om bruken av rentemiddel frå skogavgifta, § 48.
Føresegnene er svært detaljerte, og fleire av
dei er blitt uaktuelle på grunn av endringar i anna lovverk
og politiske føringar gjennom dei siste åra. Storleiken
på avgifta blir fastsett for kvart driftsår av
Kongen etter at skogbruket sine økonomiske organisasjonar
er gitt høve til å uttale seg.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å endre nemninga
skogavgift til skogfond. Ein foreslo vidare å samle alle
reglane om skogfond i 3 føresegner, ei om innbetaling til
skogfond (§ 4), ei om bruk av skogfond (§ 15)
og ei om renter av skogfondmiddel (§ 16). Forslaga
innebar store endringar i oppbygging og ordlyd, men det var ikkje
tilsikta nemnande endringar. I opprekninga av kva skogavgifta skal kunne
nyttast til foreslo departementet å ta inn "tiltak som
tar sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar
i skogen". Dette er nytt i høve til gjeldande føresegn.
Både frå forvaltninga og organisasjonar er
det gitt kommentarar om at fondet må kunne brukast til vegbygging.
Nokre høyringsinstansar seier at kommunane bør
kunne bestemme meir når det gjeld korleis midla skal brukast.
Enkelte meiner at det er behov for å presisere nærare
kva for tiltak det er som tek sikte på å sikre
viktige miljøkvalitetar. Gjennom høyringa er det
også kome fram spørsmål om det er tenleg å føre
vidare føresegnene om rentemiddel.
Ordninga med skogavgift har gjennom mange år vore eit
berande element i bruken av verkemiddel i skogpolitikken. Endringa
gjer det klart at ordninga er bygd opp om ein tvungen fondsavsetnad
og at det ikkje dreier seg som ei avgift til staten. Plikta til
forynging av skogen etter hogst har lang tradisjon i den norske
skoglovgjevinga, og departementet foreslår at denne plikta
blir ført vidare i lovforslaget § 6.
I forslaget til ny lov er talet på føresegner
om skogfond korta ned i høve til gjeldande lov. Ein har no
berre teke med dei grunnleggjande prinsippa for ordninga, og det
som krev lovheimel i høve til skogeigaren. Departementet
foreslår slik som i høyringsnotatet 3 føresegner
om skogfond, ei om innbetaling (§ 14), ei om bruk
(§ 15) og ei om renter av skogfondmiddel (§ 16).
Satsane for skogavgifta blir etter gjeldande reglar fastsette
i forskrift, og er for 2004 innafor eit valfritt intervall på 4-40
pst. I den nye lova foreslår departementet at satsane skal
fastsetjast av departementet, men ein fører ikkje vidare
regelen om at dette skal skje for kvart driftsår.
Vegbygging er eitt tiltak blant mange andre i samband med skogproduksjon,
og det skal sjølvsagt framleis vere mogeleg å bruke
av skogfondet til dette. Med sikte på å gjere
dette tydeleg, er vegbygging nemnt i lovforslaget § 15.
Det er nytt i høve til gjeldande lov at skogfondet kan
brukast til tiltak som tek sikte på å ta vare
på viktige miljøkvalitetar. Fleire av høyringsinstansane
har gitt uttrykk for at dei er positive til dette. Spesifiseringa
av kva for tiltak som er aktuelle vil bli fastsett i forskrift.
Rentemiddelordninga er ei gammal ordning som har eksistert like
lenge som skogavgifta og har blitt brukt til desse formåla
sidan 1932. I den seinare tida har renta blitt mykje lågare
samtidig som kostnadene knytt til administrasjon, tapsavsetjingar
og andre aktuelle tiltak ikkje har blitt tilsvarande lågare.
På denne bakgrunn vil departementet vurdere om det er tenleg å føre
vidare ei ordning der skogeigarane ikkje får renteinntektene
frå skogavgifta. Departementet vil kome tilbake til Stortinget
med forslag knytt til bruken av rentemidla og finansiering av dei
tiltaka som er nemnde her.
Når lova trer i kraft vil departementet fastsetje ei samla
forskrift om skogfondsordninga, der dei mer detaljerte reglane vil
bli gitt.
Det er fleire statlege tilskotsordningar som gjeld skogbruk.
Etter at jordlova blei vedteke i 1995 har alle tilskotsforskrifter
innafor landbruket blitt heimla i § 18 i jordlova.
I høyringsnotatet foreslo departementet å ta inn
ei eigen føresegn i den nye skogbrukslova som gir heimel
til å gi forskrift om tilskot til nærings- og
miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir.
Det er ingen av høyringsinstansane som har innvendingar
mot dette.
Tilskotsmidlar vil bli fastsett direkte over statsbudsjettet
som tilskot til nærings- og miljøtiltak i skogbruket
og til skogbruksplanlegging. Med unntak av middel som er knytt til
kompetansehevande tiltak, blir midla fordelt frå departementet
til fylkesmennene, og vidare til kommunane ut frå kommunevise strategiar.
Departementet foreslår å innarbeide ei ny føresegn
i lova med ein klar heimel til å fastsetje forskrifter
om forvaltning, fordeling av og vilkår for statlege tilskot,
og om den kontrollen styresmaktene på ulike nivå skal
føre. Departementet meiner at ein forskriftsheimel i den
nye lova vil gi forskriftene ei binding til lova som gir skogbruksstyresmaktene
eit betre grunnlag for å vurdere tilskotsforvaltninga i samanheng
med formålet i lova og dei andre reglane i lova.
I lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak
i skogbruket fastsett 9. november 1956 går det
fram at skogeigarar kan bli kravd for ei avgift. Etter at lova frå 1956
tok til å gjelde blei det kravd inn avgift i driftsåret
1956-1957.
I St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø -
muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen), blei det teke til orde
for å nytte lova på ny. Grunngjevinga var at departementet
i forståing med skogeigarane sine organisasjonar ville
styrkje den økonomiske innsatsen i eit program for verdiskaping
i skogsektoren. Dette blei sett i verk etter forskrift fastsett 10. april
2000. Avgifta blei sett til kr 0,50 pr. fastkubikkmeter
skogsvirke. Skogeigarorganisasjonane er samde om at det bør
vere ei slik avgift i nokre år.
Ein foreslår etter dette ei føresegn som inneber
at departementet framleis kan krevje inn ein avgift til fremme av
forsking og utvikling i skogbruket. Departementet meiner at føresegna
også må innehalde ein heimel til å gi
forskrift om nærare reglar om innbetaling, bruk og forvaltning
av avgifta, og for kor lang periode ho skal krevjast inn.
Etter gjeldande lov § 52, kan brot på lova
straffast med bøter. Det er berre skogoppsynet som kan krevje
at brot på reglane blir påtalt. I nokre tilfelle kan
brotet straffast etter føresegner i anna lovverk som kan
ha andre, og til dels mykje strengare strafferammer. I høyringsnotatet
foreslo departementet å skjerpe strafferamma slik at det
blir heimel for både bøter og fengsel i inntil
eitt år for den som bryt reglane i den nye skogbrukslova.
Departementet foreslo elles at føresegna om at påtale
må skje av skogoppsynet skulle opphevast. Ut over dette
foreslo ein å innføre ein heimel for pålegg
om tvangsgebyr slik ordninga er i jordlovsaker, jf. § 20
i jordlova.
I samband med arbeidet med ny skogbrukslov har skogbruksstyresmaktene
lokalt og regionalt etterlyst klarare og meir omfattande moglegheiter
for sanksjonar. Oppbygging av kunnskap for skogeigarane og den tekniske
utviklinga knytt til planlegging for skogbruk, har ført
til at alle som eig skog, eller jobbar i skogen no har langt betre
moglegheit for å unngå tiltak som skader den vidare
utviklinga av skogen eller viktige miljøverdiar. Departementet
meiner på dette grunnlaget at det er behov for å styrke
reglane om sanksjonar i høve til gjeldande lov.
Føresegna om straff bør etter departementet
sitt syn i første rekkje gjelde brot på føresegner
om skogbrukstiltak. Dette kan sikre at lova blir følgd.
Behovet for ein straffesanksjon er til stades dersom nokon bryt
føresegna om forynging, jf. lovutkastet § 6,
om vegbygging, jf. lovutkastet § 7, hogst og måling
etter § 8, og dersom skogeigaren ikkje sender
inn melding der kommunen har innført meldeplikt etter lovutkastet § 11.
Føresegna om straff bør også gjelde brot
på føresegner om forvaltninga av vernskog og brot
på forskrift gitt etter § 13 for område
med høgt prioriterte miljøverdiar. I slike høve
er brotet på lova til skade for viktige ressurs- og miljøomsyn.
Føresegnene bør dessutan gjelde avsetjing og bruk
av skofgondmiddel og manglande avsetjing av avgift til forsking
og utvikling i skogbruket. Etter departementet si meining bør
strafferamma hevast til bøter eller fengsel inntil 1 år.
Forslaget er uttrykk for at skade på natur bør
ha ein høgare straff enn tidlegare, samstundes som straffeutmålinga
sjølvsagt må stå i høve til
skaden eller den vinninga som er oppnådd ved brot på lova.
§ 52 i gjeldande lov har ein regel om at brot
på lova ikkje kan påtalast utan etter krav frå skogbruksstyresmakta.
Departementet viser til at straffebodet etter dei liner som ein
har gjort greie for ovanfor, i første rekkje blir knytt
til tiltak som er til skade for miljø og naturressursar.
Ein meiner på bakgrunn av dette at avgrensinga av påtaleretten
ikkje er tenleg, og heller ikkje i samsvar med omsyna til open forvaltning,
innsyn og medverknad.
Departementet foreslår vidare ei føresegn om tvangsmulkt
etter same lest som i jordlova § 20. Ei slik føresegn
har blitt etterlyst av skogbruksstyresmaktene lokalt og regionalt.
Forslaget er teke inn i lovutkastet § 23.
§ 50 i gjeldande skogbrukslov regulerer omdisponering
av skogmark til andre formål enn skogproduksjon. I høyringsnotatet
foreslo departementet at den nye lova ikkje skal innehalde føresegner
om omdisponering av skogsmark. Nokre av høyringsinstansane
meiner at forslaget er godt, og at det fører til klarare
og enklare reglar om omdisponering. Andre meiner det vil vere uheldig
at reglane blir tekne bort i ny skogbrukslov, fordi reglane gjer
synleg at arealdisponering er ein viktig del av skogforvaltninga.
Det er eit mål i arbeidet med ny skogbrukslov å forenkle
reglane der dette er mogleg, og der ikkje viktige nasjonale omsyn
blir skadelidande. Departementet meiner at ein kan oppnå forenkling
ved at både søknadsplikt og meldeplikt ved omdisponering etter
gjeldande skogbrukslov blir oppheva. Denne forenklinga representerer
etter departementet si vurdering liten fare for skogbruksressursane,
fordi behova for å kontrollere omdisponering av skogmark
i all hovudsak er dekt gjennom anna lovgjeving. Departementet foreslår
etter dette at reglane i gjeldande lov §§ 50-51
ikkje blir ført vidare i den nye lova, og heller ikkje
blir flytta til anna lovverk.
Lov om husbruksskog av 9. juni 1939 nr. 17 hadde til
formål å gi eigarar av jordbruk moglegheit for å sikre
seg nødvendig trevirke til eige behov, jf. § 1.
I samband med fastsetjinga av gjeldande skogbrukslov i 1965 blei
det bestemt at det ikkje skulle kunne opprettast nye husbruksskogar
etter 1. januar 1966, jf. § 19 i husbruksskoglova.
Det er no berre ein husbruksskog igjen i Noreg.
Departementet foreslår at lova blir oppheva. Til trygd
for at den eksisterande husbruksskogen har eit regelverk å byggje
drifta si på vert det foreslått at ein i overgangsføresegna
i ny skogbrukslov fastset at lov om husbruksskog skal gjelde for
Nystaul og Finsbu husbruksskog fram til denne skogen har fått
ei ny eigarform.
Departementet meiner at lova bør setjast i kraft frå den
tid Kongen avgjer.
Den nye skogbrukslova erstattar lov 21. mai 1965 om
skogbruk og skogvern. I § 17 har departementet
også teke inn ein forskriftsheimel for å krevje ei
slik avgift som er omhandla i lov 9. november 1956 om avgift
på skogsvirke til fremme av fellestiltak for skogbruket.
Forslaget til forskriftsheimel erstattar såleis denne lova.
Departementet har elles foreslått at lov 9. juni
1939 om husbruksskog blir oppheva. Denne lova vil såleis
bli oppheva ved iverksetjinga. Det er såleis tre lover
som heilt ut blir oppheva dersom lovutkastet til ny skogbrukslov
blir vedteke.
Det er fastsett ei rekkje forskrifter og fatta vedtak etter dei
tre lovene som blir oppheva. Eit døme på slike
vedtak er vedtak om vernskog. Departementet foreslår at
forskriftene og vedtaka skal gjelde fram til eventuelt nye forskrifter
og vedtak blir fastsett i medhald av den nye lova. For meldeplikt
(lovutkastet § 11) og vernskog (lovutkastet § 12)
er mynde etter den nye lova lagt til kommunen og fylkeslandbruksstyret.
I slike tilfelle bør vedtaket kunne endrast av vedtaksorganet
som er fastsett i den nye lova.
Når proposisjonen blir fremma, finst det ein husbruksskog
igjen. Departementet meiner at reglane i lov om husbruksskog bør
gjelde for denne skogen fram til eigarane har funne ei løysing
på endringar i eigarform.
Etter departementet si vurdering kan det oppstå spørsmål
om overgangsordningar når gamle forskrifter eller vedtak
blir fastsett på nytt etter den nye lova. Dette er likevel
spørsmål som kan løysast gjennom regulering
i dei nye forskriftene utan at det er særskilt fastsett
i den nye lova. Ein ser etter dette ikkje behov for ein slik generell
heimel for å fastsetje overgangsordningar og forskrifter
som blei foreslått i høyringsnotatet.
Forslaget til ny skogbrukslov fører til at det blir nødvendig å gjere
endringar i dei lovene som enten nyttar omgrep som ikkje blir ført
vidare i den nye lova, eller som viser til gjeldande lov eller til
enkelte føresegner i gjeldande lov. Endringane har ikkje
konsekvensar for realiteten.
I kapittel 6.3.1.3 foreslår departementet at omgrepet
skogoppsyn blir endra til skogbruksstyresmakt. Dette omgrepet er
brukt i følgjande lover, og blir endra med forslaget til
ny lov:
lov 28. juni 1974 nr. 58
om odels- og åsetesretten § 63,
lov 21. desember 1979 om jordskifte o.a. § 93,
lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6
andre ledd andre punktum.
I kapittel 6.7.1 foreslår departementet at omgrepet
skogavgift blir endra til skogfond. Dette omgrepet er brukt i følgjande
lover, og blir endra med forslaget til ny lov:
lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6
andre ledd andre punktum,
lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene § 2-8
første ledd,
lov 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt § 8-1
(2) a og b,
lov 20. desember 2002 om endringer i lov 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt VI til § 8-2
andre ledd bokstav a.
Det er vist til tittelen på gjeldande skogbrukslov i
servituttlova § 14, i statsallmenningslova § 2-8
første ledd, og i vannressursloven § 12
fjerde ledd og § 20e. Også desse tilvisingane
må endrast. I vannressursloven § 20e
må også tilvisinga til § 17a
endrast til § 7.
I nokre få høve er det vist til enkelte føresegner
i gjeldande lov. Dette gjeld servituttlova § 14
første ledd som viser til gjeldande lov §§ 2,
17 og 50. Rett tilvising etter forslaget til ny lov blir §§ 2
og 6. I bygdeallmenningslova § 5-3 er det vist
til gjeldande lov kapittel VIII om skogavgift. Rett tilvising etter
forslaget til ny lov blir kapittel 4, skogfond. I statsallmenningslova § 2-8
første ledd er det vist til gjeldande skogbrukslov § 41
siste ledd. Etter forslaget til ny lov blir tilvisinga på same
vis kapittel 4, skogfond.
I St.meld. nr. 19 (2001-2002) blei det lagt til grunn at kommunane
i større grad skulle ha myndigheit til å avgjere
ei rekkje saker innan landbrukslovgjevinga. Som ledd i gjennomføringa
av dette blei det 8. desember 2003 fastsett nye reglar
om overføring av myndigheit til kommunen, fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen,
Statens landbruksforvaltning og Bergvesenet. I dei nye reglane blei
det mellom anna fastsett at kommunen frå 1. januar
2004 skulle ha myndigheit i alle saker som gjeld konsesjon etter
den nye konsesjonslova, og i saker om deling og omdisponering etter
jordlova.
Det viser seg at ordlyden i odelslova i nokre få høve
stemmer dårleg med dei nye reglane om at kommunen skal
avgjere dei aktuelle sakene og at fylkeslandbruksstyret er klageinstans.
Dette gjeld der det i odelslova er fastsett at fylkeslandbruksstyret
skal ha godkjent kjøp av tilleggsjord, sjå §§ 16
siste ledd siste punktum og 31 andre ledd og at fylkeslandbruksstyret
skal gi samtykke til frådeling, sjå §§ 24
første punktum og 54 første ledd.
Dei aktuelle reglane i odelslova må etter departementet
si meining tolkast slik at der lova viser til at fylkeslandbruksstyret
skal ta avgjerd, vil det vere nok at kommunen har avgjort saka.
Departementet meiner likevel at det er lite ønskjeleg med
ein ordlyd i odelslova som er eigna til å forvirre. Departementet foreslår
derfor at reglane blir endra slik at lovteksta viser til landbruksmyndigheitene,
ikkje til fylkeslandbruksstyret, jf. jordlova § 3.
Forslaget fører ikkje til noko realitetsendring.