Departementet legger til grunn at straffens formål må være å styre
atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn
og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser
som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således
forebyggelse - prevensjon - som sitt formål. Prevensjonsformålet
er dobbelt: å forebygge uønsket atferd og å forebygge
sosial uro i kjølvannet av uønsket atferd som likevel
måtte skje.
Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre hovedgrupper:
Individualpreventive virkninger og allmennpreventive virkninger,
samt å bidra til den sosiale ro. De individualpreventive
virkninger av straffen kan igjen deles i tre: Det er straffens uskadeliggjørende
(inkapasiterende), avskrekkende og forbedrende virkninger. Også de
allmennpreventive virkninger er flere. En skiller gjerne mellom
straffens avskrekkende virkning og den vanedannende og holdningsskapende
virkning.
At handlingene blir gjenstand for strafforfølgning,
og at den eller de skyldige ilegges straff, har en viktig mentalhygienisk
virkning. Hos de fleste som er blitt utsatt for en direkte krenkelse
mot person eller eiendeler, oppstår det et ønske
om å ville ta igjen. Selv om kriminaliseringen og strafforfølgningen
kan sies å ha en forankring i gjengjeldelsen, har den likevel
et fremadskuende formål: Den skal legge forholdene til
rette for et samfunn preget av åpenhet og trygghet og fri
fra unyansert og uønsket privat rettshåndheving.
Komiteen vil fremheve at trygghet og
rettssikkerhet er sentrale verdier i vårt samfunn. Straffelovgivningen
skal verne om fellesskapsløsningene og sikre den enkelte
borgers frihet og trygghet. Kriminalitet er etter komiteens oppfatning
et uakseptabelt angrep på den enkeltes rett til frihet,
trygghet og integritet.
Straff er den kriminelle handlingens motstykke. Komiteen vil
fremheve at hovedformålet med bruk av straff er prevensjon:
Samfunnet straffer for å hindre fremtidige uønskede
handlinger og for å forebygge sosial uro i kjølvannet
av uønsket adferd som likevel måtte skje.
Etter komiteens syn er straffens allmennpreventive
virkning den viktigste grunn for bruk av straff. Kjennskap til de
enkelte straffebud og viten om en mulig straff ved overtredelse
virker adferdsstyrende i samfunnet. En slik virkning er viktig.
Det er imidlertid også av stor betydning at straffen
har en individualpreventiv funksjon ved at den påvirker
den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd
i fremtiden. Komiteen viser til at Stortinget i de
senere år har lagt stadig større vekt på straffens
forbedrende virkning. Det følger for eksempel av straffegjennomføringsloven § 3
første ledd at kriminalomsorgen ved gjennomføringen
"skal legge forholdene til rette for at domfelte skal gjøre
en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger". Komiteen vil
påpeke at en kriminell løpebane kan avbrytes gjennom
tiltale og dom. Straffen skal danne grunnlag for et liv fritt for
kriminalitet. Dette innebærer et vidt og nyansert syn på straffen.
Straffens innhold og mål er rehabilitering til et verdig
og samfunnsnyttig liv. Det er etter komiteens mening
viktig at vi som samfunn og som enkeltpersoner gir lovbrytere mulighet
til integrering på like vilkår etter endt soning.
Skal målet om et kriminalitetsfritt liv etter endt soning
oppfylles, må soningen fylles med et hensiktsmessig innhold. Komiteen mener
at kriminalomsorgen må videreutvikles både med
hensyn til metoder og ressurser.
Kriminalpolitikken skal etter komiteens oppfatning
ikke kamuflere, men gi moderne tilsvar på samfunnets behov
for å bevare den sosiale ro. Den utmålte straff
må oppleves som rettferdig sett i forhold til det lovbrudd
som er begått. Komiteen vil påpeke
at den utmålte straff skal stå i forhold til den
kriminelle handling. Dette er ikke minst viktig for ofrene for kriminalitet
og for deres familie, venner og andre pårørende.
Men først og fremst trengs kriminalpolitikkens fokus på kriminalitetsforebygging
og rehabilitering av kriminelle.
Uten et forebyggende og fremtidsrettet perspektiv blir politikken
hevngjerrig. Kriminalpolitikk er mer enn straff. Og straff er mer
enn hevn. Det grunnleggende formålet med straff er som
nevnt å hindre uønsket adferd og å styre
borgernes adferd i ønsket retning.
I en rettsstat har lovbrudd en konsekvens. Komiteen viser
til at fellesskapets reaksjon må stå i forhold
til det rettsgodet som er krenket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man i mye større grad i forhold til spørsmål
om straffelovgivning må ha fokus på ofrene for
kriminalitet. Det at en kriminell har skapt et offer som ufrivillig
har fått sine egne rettigheter og rettsgoder krenket, er
nettopp det viktigste grunnlag for at noe skal kriminaliseres. Straffen
må også ha som mål at den som har blitt
offer for kriminalitet føler at rettferdighet skjer.
Disse medlemmer mener videre at man må erkjenne
at straffen har andre klare elementer ved seg. Det er blant annet
innkapasitering og renovasjonshensyn. Det er faktisk en del som
begår så grusomme handlinger eller begår
så mange kriminelle handlinger at det i seg selv blir et
mål å sikre samfunnet vern mot disse.
Disse medlemmer mener også at man ikke er ærlige
dersom man ikke erkjenner at straff i noen grad er basert på en
form for hevnmotiv, selv om dette ikke bør være
det mest fremtredende ved bruken av straff.