Straffeloven inneholder ikke noen generell regel om når
medvirkning er straffbart. Straffeloven § 58 gir
generelle regler om straffutmålingen ved medvirkning, men
bestemmelsen er først aktuell når det er klart
at medvirkning kan straffes og sier lite om grensene for medvirkningsansvaret.
Et flertall av straffebudene i straffeloven har et eget medvirkningstillegg.
For straffebud som ikke har et særskilt medvirkningstillegg,
må det tas stilling til om gjerningsbeskrivelsen er formulert
så vidt at også bistandshandlingen rammes. Medvirkningsansvaret
er et selvstendig straffansvar. Medvirkeren kan straffes selv om
hovedgjerningspersonen ikke kan det.
Straffelovkommisjonen går inn for å innføre
en generell regel om at medvirkning er straffbart. Dersom dette
utgangspunktet skal fravikes, slik at medvirkning ikke skal være
straffbart, må det i så fall bestemmes i det enkelte
straffebudet.
For å kunne straffes for medvirkning er det etter gjeldende
rett et vilkår at medvirkeren har vært delaktig
i utføringen av den straffbare handlingen, enten i form
av fysisk medvirkning eller psykisk medvirkning som har styrket
hovedgjerningspersonens forsett. Departementet legger til grunn
at dette fortsatt skal være et vilkår for å kunne
straffes for medvirkning. Departementet slutter seg på denne
bakgrunnen til forslaget om å innføre en generell
bestemmelse som kriminaliserer medvirkning, kombinert med unntak
i de straffebud der slik kriminalisering ikke er ønskelig.
I samsvar med departementets grunnsyn på bruken av straff,
må heller ikke medvirkning kriminaliseres unødig.
Komiteen er enig med departementet
i at regler som er felles for alle eller de fleste straffebud,
bør nedfelles i generelle bestemmelser. Både pedagogiske
og lovtekniske hensyn taler for dette.
Dersom det først er grunnlag for å kriminalisere en
handling, vil det normalt også være god grunn
til å kriminalisere medvirkning. Komiteen støtter derfor
forslaget om å innføre en generell bestemmelse
som kriminaliserer medvirkning. En slik regel må imidlertid
kombineres med unntak i de straffebud der det ikke er ønskelig
at medvirkning skal være forbudt.
Kjernen i det rettslige begrepet forsøk er at skyldkravet
er oppfylt, men ikke gjerningsinnholdet i straffebudet. På veien
frem mot det fullbyrdede lovbrudd er to grenser av særlig
betydning. Den første er grensen mellom den straffrie forberedelse
og det straffbare forsøk (forsøkets nedre grense).
Den andre sentrale skillelinjen er grensen mellom det straffbare forsøk
og den fullbyrdede forbrytelse (forsøkets øvre grense).
For å kunne straffes for forsøk må gjerningspersonen
ha utvist fullbyrdelsesforsett. § 50 fastsetter at
et forsøk ikke skal være straffbart dersom gjerningspersonen
frivillig trer tilbake fra lovbruddet.
Kommisjonen legger til grunn at forsøk på mer alvorlige
lovbrudd også bør være straffbelagt i
en ny straffelov. Kommisjonen går inn for at forsøk
på mindre alvorlige lovbrudd ikke bør være
straffbart, slik hovedregelen også er etter gjeldende rett.
Kommisjonen går inn for at forsøk som hovedregel
skal være straffbart dersom den øvre strafferammen
i straffebudet som blir forsøkt overtrådt, er
høyere enn 6 måneder, dvs. 1 år eller
mer.
Departementet er enig i at straffelovens alminnelige del fortsatt
bør inneholde en generell bestemmelse om straff for den
som forsøker å utføre en straffbar handling.
Departementet er videre enig i at man på samme måte
som i dag bør avgrense en generell forsøksbestemmelse
til å gjelde for mer alvorlige straffbare handlinger. Departementet
mener at kommisjonens forslag om å straffe forsøk
på handlinger som kan straffes med fengsel i 1 år
eller mer, gir et hensiktsmessig utgangspunkt.
Komiteen er enig med departementet
i at straffelovens alminnelige del fortsatt bør inneholde
en generell bestemmelse om straff for den som forsøker å utføre
en straffbar handling.
Komiteen viser til at på det subjektive
plan, i gjerningspersonens hode, er det lite som skiller et forsøk
fra en fullbyrdet forbrytelse. Dette kan tale for å kriminalisere
forsøk på et bredt spekter av lovbrudd. På den
annen side vil det ved forsøk ikke ha skjedd noen konkret
skade, noe som taler for å begrense forsøksbestemmelsens
nedslagsfelt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at flere høringsinstanser
anbefaler å kriminalisere forsøk på handlinger
som har en strafferamme på mer enn seks måneder.
Andre høringsinstanser, deriblant Riksadvokaten, ønsker å kriminalisere
forsøk der strafferammen overstiger tre måneders
fengsel. Departementet mener imidlertid at Straffelovkommisjonens forslag
om å straffe forsøk på handlinger som
kan straffes med fengsel i ett år eller mer, gir det mest hensiktsmessige
utgangspunkt.
Flertallet synes det er vanskelig å ta
stilling til hvilken grense som er mest hensiktsmessig all den tid det
foreløpig ikke foreligger noe konkret forslag til hvilke
strafferammer som skal gjelde for de enkelte straffebud. Etter flertallets oppfatning
kan det synes som om en grense på ett års fengsel
er noe høyt, men dette kan avhjelpes ved at man i enkelte
straffebud med en lavere strafferamme inntar et unntak fra hovedregelen
om forsøkshandlinger. Med dette som bakgrunn gir flertallet sin
foreløpige tilslutning til departementets anbefaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Riksadvokatens syn på at man bør kriminalisere
forsøk der strafferammen overstiger 3 måneders
fengsel. Disse medlemmer viser til at når
forsøksstadiet er overtrådt, så har man
utvist en forbrytersk vilje. Når man bevisst har tilsiktet
en straffbar handling, bør man derfor kunne reagere mot
disse i større grad enn det flertallet her legger opp til.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 16 første ledd skal
lyde:
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan
medføre fengsel i 3 måneder eller mer, og som
foretar seg noe som er ment å lede direkte til utføringen,
straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt."
Forberedelse til en straffbar handling er som regel straffritt
etter norsk rett. Visse forberedelseshandlinger er imidlertid straffbare
etter særskilte straffebud.
I stedet for en generell bestemmelse om straffansvar for handlinger
som forbereder lovbrudd, går kommisjonen inn for at dagens
kasuistiske tilnærming bør videreføres,
slik at lovgiverne kriminaliserer forberedelseshandlinger som er
spesielt samfunnsskadelige.
Departementet er enig i at det heller ikke i den alminnelige
delen i en ny straffelov bør gis noen generell bestemmelse
som kriminaliserer handlinger som forbereder lovbrudd. På den
annen side er det etter departementets syn fortsatt behov for enkeltbestemmelser
som rammer forberedelseshandlinger innenfor mer begrensede områder.
Departementet vil fremheve at forberedelseshandlinger bare bør
kriminaliseres når det er et særskilt behov for
det. Departementet er enig i at det ikke er ønskelig å innføre
et generelt forbud mot å avtale å begå straffbare
handlinger.
Departementet er i utgangspunktet ikke like kritisk som kommisjonen
til å kriminalisere forberedelseshandlinger for å kunne
benytte tvangsmidler i straffeprosessloven. Men det er et spørsmål
om det ikke er mer hensiktsmessig å åpne for bruk
av metodene i rent forebyggende øyemed.
Komiteen støtter departementets
anbefaling om at det ikke inntas en generell bestemmelse som kriminaliserer
handlinger som forbereder lovbrudd i den generelle delen av en ny
straffelov. Når handlingen er på forberedelsesstadiet,
er avstanden til den fullbyrdede handling oftest større
enn ved forsøk. Dette gjør forberedelseshandlingene
mindre straffverdige. Komiteen vil for øvrig
bemerke at ingen høringsinstanser har etterlyst et generelt
forbud mot forberedelseshandlinger.
Komiteen mener imidlertid at det er behov for enkeltbestemmelser
i den nye straffeloven som rammer forberedelseshandlinger innenfor
mer begrensede områder.
Forberedelseshandlinger bør etter komiteens mening
kun kriminaliseres når det er et særlig behov for
det. En kriminalisering av forberedelseshandlinger bør
utformes slik at straffebudet blir mest mulig målrettet
og konkret. Komiteen mener dessuten at kriminalisering
av forberedelseshandlinger i størst mulig grad bør
rette seg mot forberedende handlinger som i det ytre bærer
bud om å være nettopp det. Et eksempel på en
slik handling er inngåelse av avtale om å begå alvorlig
kriminalitet.
Komiteen viser til at Politiets sikkerhetstjeneste
uttrykker behov for å kriminalisere forberedelseshandlinger
til alvorlige forbrytelser. Komiteen er kjent med
at visse forberedelseshandlinger per i dag er straffbare etter norsk
rett. Komiteen ber på denne bakgrunn departementet
i forbindelse med utarbeidelse av forslag til ny spesiell del i
straffeloven, vurdere å videreføre disse. Det
er etter komiteens mening særlig nødvendig å forby
forberedelse av særlig alvorlig kriminalitet som for eksempel:
krigsforbrytelser
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten
høyforræderi
angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet
eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner
kapring
sabotasje mot infrastrukturen
grov frihetsberøvelse
avtale om slaveri, drap eller om betydelig legemsbeskadigelse
avtale om brannstiftelse, annen særlig farlig ødeleggelse
eller avtale om ran.