En handling er ikke uten videre straffbar selv om et straffebud
objektivt sett er overtrådt. Det kan foreligge en straffrihetsgrunn,
som gjør handlingen lovlig eller i det minste straffri.
Straffrihetsgrunnene skiller seg fra regler om straffritak, straffopphør
og straffnedsettelse ved at de automatisk leder til at straffansvar
ikke inntrer. Straffrihetsgrunnene utgjør et eget straffbarhetsvilkår;
straff inntrer ikke dersom det foreligger en straffrihetsgrunn.
Straffeloven inneholder to generelle og lovfestede straffrihetsgrunner,
nemlig nødrett og nødverge. Straffeloven har ingen
generell bestemmelse om selvtekt, det beror i dag på retningslinjer
trukket opp i rettspraksis om selvtekt skal være straffriende. Straffelovkommisjonen
har foreslått å lovfeste selvtekt som generell
straffrihetsgrunn. Samtykke regnes også som en straffrihetsgrunn,
men egner seg dårlig for generell regulering. Noen slik
generell bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov, og foreslås
heller ikke i den nye.
En særlig straffrihetsgrunn, som har vært knyttet til
offentlig myndighetsutøvelse, er ordre fra overordnet.
Ordre fra overordnede kan innebære at gjerningspersonen
ikke har utvist den nødvendige skyld. Men noen alminnelig
regel om at den som handler etter ordre fra overordnet, er straffri,
er ikke gjeldende rett og foreslås heller ikke i den nye
straffelov.
Etter gjeldende rett har ikke domstolene adgang til - uten særskilt
hjemmel - å frita for straff når de objektive
og subjektive straffbarhetsvilkårene først er oppfylt.
Den kan heller ikke sette ned straffen utover de særlig
hjemlede tilfellene.
Straffelovkommisjonen tok i delutredning I til orde for at domstolene
bør få en generell adgang til etter en helhetsvurdering å sette
ned straffen. Kommisjonen mente videre at retten bør få en
alminnelig adgang til etter en helhetsvurdering å frita
helt for straff når særegne omstendigheter ved
saken gjør det ønskelig. Straffelovkommisjonen
sluttet seg i delutredning V til overveielsene i delutredning I
og foreslo en generell bestemmelse om straffritak når helt særlige
omstendigheter tilsier det. I delutredning VII går kommisjonens
flertall imot en generell straffritaksregel.
Departementet deler langt på vei det synet Straffelovkommisjonen
har lagt til grunn i delutredningene I og V. Det kan tenkes unntakstilfeller
der det kan fremstå som urimelig å idømme
straff, selv om vilkårene for å straffe er oppfylt.
Saken kan ligge slik an at det bør kunne gis en form for
avkall på å fastsette straff som er betingelsesløst.
Departementet er likevel enig i at det er et viktig hensyn ikke å viske
ut grensen mellom straffbare og straffrie handlinger. Til forskjell
fra forslaget i delutredning V, ønsker derfor ikke departementet å gå inn
for en regel som leder til at domskonklusjonen lyder på frifinnelse.
Departementet foreslår derfor ingen straffritaksregel
for disse situasjonene. I stedet går departementet inn
for at "straffutmålingsutsettelse" også skal kunne
gis betingelsesløst. Konklusjonen vil fortsatt være
at den tiltalte kjennes skyldig, men det fastsettes verken straff,
prøvetid eller andre vilkår. Reaksjonen bør
i tilfelle endre navn. Reaksjonen kan gis betegnelsen straffutmålingsfrafall.
Som for betingelsesløse påtaleunnlatelser bør
heller ikke straffutmålingsfrafall tas inn i strafferegisteret.
Komiteen viser til at departementet
i proposisjonen foreslår en helt ny ordning kalt "straffutmålingsfrafall".
Straffutmålingsfrafall innebærer at man dømmes
for et lovbrudd, men fordi handlingen er unnskyldelig utmåles
ingen straff. Ordningen med straffeutmålingsfrafall skal
kun benyttes når "helt særlige grunner tilsier
det".
For å tydeliggjøre at ordningen
med straffeutmålingsfrafall kun skal benyttes i helt spesielle
unntakssituasjoner foreslår komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende
utforming av ny straffelov § 61:
"Straffeloven § 61 skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt
særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff.
Ved avgjørelsen om det foreligger helt særlige grunner
skal det spesielt legges vekt på om utmåling av
straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren,
og heller ikke hensynet til straffens formål og virkninger
for øvrig tilsier at det utmåles en reaksjon.
§ 60 annet ledd gjelder tilsvarende."
Flertallet vil bemerke at ny straffelov § 61 annet
ledd ikke er ment som en uttømmende oppregning av hvilke
hensyn som kan vektlegges ved vurderingen av om straffeutmålingsfrafall
skal benyttes. De momentene som nevnes i bestemmelsen utgjør imidlertid
så tungtveiende momenter at det er vanskelig for flertallet å tenke
seg straffeutmålingsfrafall brukt hvis vilkårene
ikke er oppfylt.
Ordningen med straffeutmålingsfrafall tar særlig sikte
på uaktsomme handlinger hvor resultatet har rammet gjerningspersonen
meget hardt. Som et eksempel på hvilke situasjoner straffeutmålingsfrafall kan
tenkes brukt, vil flertallet nevne et tilfelle hvor
gjerningspersonen ved et øyeblikks uoppmerksomhet har rygget
over og drept sitt barn. En straffereaksjon overfor gjerningspersonen
vil i slike tilfeller normalt ikke ha noen preventiv virkning ut
over det handlingens tragiske resultat allerede har prentet inn.
Men hensynet til å gi gjerningspersonen en rettferdig
reaksjon er ikke det eneste hensyn som bærer straffen og
straffeforfølgningen. Selv om man vil mene at utmåling
av straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren,
er det et krav for å anvende straffutmålingsfrafall
at heller ikke hensynet til allmennprevensjonen eller straffens
evne til å opprettholde den sosiale ro tilsier at det må utmåles
en reaksjon. Gjerningspersonens utviste skyld skal etter flertallets mening
tillegges vekt ved denne vurderingen. Den som i påvirket
tilstand har rygget over og drept sitt eget barn, vil nok i edru
tilstand være like hardt (om ikke hardere) rammet som den
som ved et øyeblikks uoppmerksomhet har forvoldt det samme resultat.
Men i påvirkningstilfellet vil hensynet til allmennprevensjonen
og kanskje også hensynet til den sosiale ro, tilsi at det
reageres med straff.
I proposisjonen brukes blant annet barmhjertighetsdrap som eksempel
på handlinger som kan kvalifisere til straffeutmålingsfrafall.
Et annet eksempel som har vært framme i debatten rundt
ny straffelov er drap på en foresatt som har forgrepet
seg på gjerningsmannen i barneårene. Flertallet vil
gjøre det uttrykkelig klart at straffeutmålingsfrafall
ikke skal benyttes i saker som gjelder overlagt drap. Flertallet vil
videre presisere at den saken fra 1948 som det henvises til i proposisjonens
kap. 9.3.3, ikke er dekkende når lovgiver mener at ordningen
med straffeutmålingsfrafall kan benyttes.
Flertallet vil understreke at drap i form av aktiv
dødshjelp og/eller barmhjertighetsdrap, ikke er rettmessige. Flertallet viser
til at dette også entydig ble slått fast i Høyesterett
i Sandsdalen-saken inntatt i Rt. 2000 side 646. Flertallet finner
videre grunn til å understreke at de vilkårsløse
påtaleunnlatelser i barmhjertighetsdrapet fra 1948 som
er nevnt i proposisjonen, og i tilfellet av aktiv dødshjelp
i "Husbø-saken" fra 1993, og Høyesteretts fastholdelse
av domsutsettelsen i Sandsdalen-saken i 2000, ikke representerer
et alminnelig reaksjonsnivå for handlinger av denne type.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens
forslag til ny § 61. Disse medlemmer mener
forslaget ikke endrer rettstilstanden når det gjelder aktiv
dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap, og
vil fremholde at Høyesteretts avgjørelse i Rt.
2000 side 646 fremdeles gir et dekkende uttrykk for gjeldende rett
i slike situasjoner. Drap i form av aktiv dødshjelp
og/eller barmhjertighetsdrap er ikke rettmessig.
Disse medlemmer mener man bør være
tilbakeholden med i for stor grad å legge føringer
på domstolenes praktisering av denne regelen. Det kan oppstå tilfeller
som er helt særegne og som lovgiver ikke er i stand til å ta
høyde for. I slike tilfeller er det viktig at domstolene
har et visst handlingsrom.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 61
skal lyde:
§ 61. Straffutmålingsfrafall
Selv om straffeskyld anses bevist, kan retten, når helt
særlige grunner tilsier det, frafalle å utmåle straff. § 60
annet ledd gjelder tilsvarende."