Den gjeldende straffeloven bestemmer at forsett er den alminnelige
skyldformen i straffeloven. I løpet av de siste 20 årene
er tendensen at overtredelser av spesiallovgivningen er gjort straffbare
både i forsettlig og uaktsom form.
Kommisjonens endelige syn er at straffelovgivningen bare bør
ramme forsettlige lovbrudd, om ikke annet er bestemt for det enkelte
straffebud. Kommisjonen foreslår ikke lenger at uaktsomhet
som hovedregel skal være skyldformen i spesiallovgivningen.
Departementet er enig i at en ny straffelov bør fastsette
hovedskyldformen også for straffebud i spesiallovgivningen.
Straffelovkommisjonens forslag om å la forsett gjelde som
skyldform for hele straffelovgivningen hvis ikke annet er bestemt
i det enkelte straffebud, er i samsvar med departementets grunnsyn
om å være varsom med bruken av straff. Forslaget
har fått bred støtte under høringen,
og departementet slutter seg til det og til den begrunnelsen som kommisjonen
har gitt.
Komiteen er enig med departementet
i at en ny straffelov bør fastsette hovedskyldformen også for straffebud
hjemmehørende i spesiallovgivningen. Etter komiteens oppfatning
vil denne løsningen være best i samsvar med det
såkalte lovsprinsippet som følger av Grunnloven § 96.
Komiteen vil imidlertid presisere at ovennevnte
ikke innebærer en endret oppfatning av hvilken skyldform
som bør gjelde i de enkelte straffebud i spesiallovgivningen. Komiteen anser
en ordning med hovedskyldformen inntatt i den nye straffeloven som
en god lovteknisk løsning og som en sikkerhet for at lovgiver
konkret vurderer skyldkravet ved vedtakelse/endring av
straffebud i spesiallovgivningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg bak
at det som utgangspunkt bør være forsettlige handlinger
som bør belegges med straff. Flertallet mener
det er naturlig ut fra at det er den forbryterske vilje og handlinger
man utfører som bør straffes. Flertallet mener
videre at følgen av prinsippet om subsidiaritet bør
i mange tilfeller tilsi at man i mindre grad kriminaliserer uaktsomhet.
Dette fordrer imidlertid at man ser dette i sammenheng med erstatningsretten.
Selv om erstatningsretten har som hovedhensyn å gjenopprette
en rettstilstand, skal man ikke se bort fra at erstatning kan ha
tilstrekkelig adferdsregulerende og preventiv virkning.
De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig
uaktsomhet. Men ved enkelte bestemmelser må uaktsomheten
være grov.
Når det er behov for et uaktsomhetsansvar, går kommisjonen
inn for at det som et utgangspunkt skal kreves grov uaktsomhet.
Regelen skal ikke lovfestes, men være et rettspolitisk
utgangspunkt for lovgiverne.
Slik departementet ser det, er Straffelovkommisjonens forslag
om å la grov uaktsomhet være den primære
graden av uaktsomhet en naturlig følge av at straff krever
en moralsk begrunnelse, og ikke bør brukes i større
utstrekning enn nødvendig og hensiktsmessig. Departementet
slutter seg derfor til kommisjonens prinsipielle utgangspunkt. Samtidig må ikke
betydningen av å oppstille grov uaktsomhet som utgangspunkt
overdrives. Fortsatt bør det være grunnlag for å straffe
en rekke overtredelser som begås med alminnelig (simpel)
uaktsomhet.
Etter Straffelovkommisjonens forslag er terskelen for grov uaktsomhet
høy. Departementet vil understreke at terskelen bør
legges noe lavere enn kommisjonens forslag kan gi inntrykk av, og
at det i noen grad også kan avhenge av straffebudet hvor
sterk bebreidelse det kan rettes mot overtrederen.
Departementet går på denne bakgrunn inn for
at man i større grad enn hittil bør begrense seg
til å sette straff for grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal
statueres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grov
uaktsomhet skal være den faktiske hovedregelen, men at
lovgiverne bør tenke seg bedre om i valget mellom grov
og simpel uaktsomhet enn det som har vært vanlig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at det er viktig
for lovgiver å vurdere spørsmålet om
skyldform konkret i forhold til det enkelte straffebud. For å sikre
at dette gjøres mener flertallet det er
klokt å la skyldformen grov uaktsomhet være det
rettspolitiske utgangspunkt, når hovedregelen om forsett
skal fravikes.
Flertallet har med dette ikke tatt stilling til
om det er grunnlag for en viss innstramning i bruken av simpel uaktsomhet
som skyldform, men vil vurdere dette når forslag om ny
spesiell del i straffeloven kommer opp til behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at i mange tilfeller vil faren for et høyt erstatningsbeløp
som tidligere nevnt virke normskapende og begrensende på folks
adferd. Derfor bør man vise en viss tilbakeholdenhet med å kriminalisere
uaktsomme handlinger.
Det kan likevel være grunn til å sette straff
dersom en person har vært uaktsom og dette har ført
til stor skade på personer, personers eiendom eller samfunn. Disse
medlemmer registrerer at Regjeringen foreslår som
hovedregel at det kun er grov uaktsomhet som da skal gi grunnlag
for straff. Disse medlemmer mener derimot at dersom
man først mener at en uaktsom handling bør belegges
med straff, så bør det være tilstrekkelig
med alminnelig (simpel) uaktsomhet. Om uaktsomheten er grov, bør det
i så fall tillegges vekt som skjerpende omstendighet.
Disse medlemmer er for øvrig enig i at
det er behov for en legaldefinisjon av hva man mener med uaktsomhet
og grov uaktsomhet.
Uansett hvilken type forsett det dreier seg om, er det et minstekrav
at gjerningspersonen har holdt følgen som mulig. Det er
etter gjeldende rett også forsett dersom gjerningspersonen
mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre
enn 51 prosent, hvis han har bestemt seg for å foreta handlingen
selv om følgen skulle inntre (eventuelt forsett).
Straffelovkommisjonen har i de tre alminnelige delutredningene
endret syn på om eventuelt forsett bør videreføres
i den nye straffeloven. I delutredning VII, som inneholder Straffelovkommisjonens
endelige forslag, er kommisjonen delt i synet på om eventuelt
forsett bør videreføres. Flertallet mener at det ikke
er behov for å beholde eventuelt forsett.
Høringen etterlater et klart inntrykk av at det fortsatt
vil være et behov for eventuelt forsett. Høringen gir
også et inntrykk av at behovet for å kunne straffe slikt
forsett trolig er større i dag enn tidligere. Departementet
har kommet til at fordelene ved eventuelt forsett overstiger ulempene.
Departementet fremmer derfor forslag om at eventuelt forsett skal
videreføres og defineres i loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet
i at "eventuelt forsett" bør videreføres som skyldform
i ny straffelov og viser til begrunnelsen som er gitt for dette
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil vise til at forsettstypen
dolus eventualis har betydning i forhold til hvordan man kan avgrense
forsett mot bevisst uaktsomhet. I praksis kan det ha betydning i
forhold til om man felles for en uaktsom handling i stedet for en
forsettlig. Maksimumsstraffen for uaktsomt drap er seks års
fengsel, mens forsettlig drap har en maksimumsstraff på 15 år.
Dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori reiser
en rekke prinsipielle betenkeligheter, blant annet ved at den inneholder
et hypotetisk element, at det å bevise forsettet og hvilke
prosesser som har funnet sted i gjerningspersonens bevissthet kan
fortone seg problematisk, og at det har vist seg vanskelig å formulere bevistema
på en tilstrekkelig presis måte. Disse medlemmer har
likevel under tvil funnet å kunne støtte forslaget
fra Regjeringen om å lovfeste forsettstypen dolus eventualis.
Dette ut fra de klare signaler fra mange høringsinstanser
om behovet for en slik forsettstype for å kunne bekjempe
blant annet narkotikakriminalitet.
Straffeloven § 43 regulerer en særlig
lett grad av uaktsomhet, som ofte kalles for culpa levissima. Skyldgraden
er ikke i seg selv nok for straffansvar, men er et vilkår
for å skjerpe strafferammen etter en rekke straffebud når
handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige,
men som lovbryteren kunne forutse.
I delutredning I ga Straffelovkommisjonen uttrykk for at den
overveide å foreslå at reglene om skjerpede strafferammer
ved uforsettlige, men lett uaktsomme skadefølger burde
oppheves. I delutredning VII gjentar Straffelovkommisjonen forslaget, men
i vesentlig modifisert form. Kommisjonens endelige forslag skjerper
kravet til skyld på to måter. For det første:
Uforsettlige skadefølger kan bare lede til en skjerpet
strafferamme når følgen burde ha vært innsett
(uaktsom). Den andre skjerpelsen ligger i at uaktsomme følger
ikke automatisk skal føre til en skjerpet strafferamme.
Følgen vil i stedet inngå i totalvurderingen av
om handlingen er grov.
Straffelovkommisjonens forslag om å skjerpe vilkårene
for når en uforsettlig skadefølge skal lede til
strengere strafferammer, har etter departementets syn mye for seg.
Hensynet til god sammenheng i reglene om subjektiv skyld
tilsier at det bør kreves en særlig begrunnelse
for å videreføre dagens ordning. En slik særlig
begrunnelse kunne være at kommisjonens forslag vil lede
til en for vidtgående nedkriminalisering. Departementet
antar imidlertid at forslaget i liten grad vil virke slik. Følger
som er uaktsomme, vil regelmessig lede til at handlingen er grov,
slik at strafferammen skjerpes av den grunn. Departementet vil understreke
at en oppfølging av kommisjonens forslag ikke skal medføre
at den utmålte straffen skal gå ned i forhold
til dagens nivå.
Departementet går etter en samlet vurdering inn for å følge
opp kommisjonens forslag slik at skyldgraden lett uaktsomhet (culpa
levissima) oppheves, men at uaktsomme følger kan tillegges
vekt ved avgjørelsen av om handlingen er grov.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har grundig vurdert spørsmålet
om oppheving av den laveste uaktsomhetsgraden - culpa levissima.
Spørsmålet er etter flertallets oppfatning
komplekst, særlig fordi det ennå er uklart om
man i den nye straffeloven faktisk vil komme til å kreve
forsett eller grov uaktsomhet som skyldkrav i de enkelte straffebud. Flertallet vil
presisere at det p.t. ikke har tatt stilling til om terskelen for
skyld skal heves for det enkelte straffebud, derfor er det vanskelig å konkludere
basert på hensynet til sammenheng og konsekvens i reglene
om subjektiv skyld.
Under tvil har flertallet likevel funnet å kunne støtte
anbefalingen fra departementet om oppheving av skyldformen culpa
levissima. Flertallet har særlig lagt vekt
på hensynet til rimelighet. Etter flertallets oppfatning
er det lite rimelig at strafferammen skal utvides på grunn
av følger som gjerningspersonen nok kunne, men ikke burde
innse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
i motsetning til flertallet å opprettholdet skyldgraden
culpa levissima. Disse medlemmer mener at dersom
man begår en kriminell handling, så bør
man legge alle følger av handlingen til grunn i skjerpende
retning dersom gjerningspersonen kunne se det som en mulig følge
(culpa levissima).