Arbeidsmiljøloven av 1977 var resultatet av en omfattende
revisjon av arbeidervernlovgivningen. Loven omfatter som hovedregel
alle arbeidstakere. For enkelte arbeidstakergrupper er det vedtatt
særregler i egne lover. Dette gjelder
for eksempel sjømenn og tjenestemenn. Loven har regler
om krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, om den organiserte vernetjenesten,
om tilsynet med at lovens bestemmelser overholdes, om arbeidstid,
om oppsigelsesvern, om rett til fri ved sykdom og fødsel
osv. Enkelte spørsmål er regulert i egne lover,
for eksempel ferieloven.
Viktige trekk ved reformen i 1977 var at loven også regulerte
arbeidsorganisatoriske forhold, og at det ble lagt avgjørende
vekt på lokale løsninger frambrakt av partene
i virksomhetene i fellesskap. Loven var i stor grad et resultat
av forsknings- og utviklingsarbeid omkring arbeidslivsspørsmål
og ny kunnskap om arbeidsmiljøets belastende effekter på menneskers
helse. Oppmerksomheten ble rettet mot forhold som er mindre umiddelbart
målbare og mindre knyttet til de (mer) tradisjonelle arbeidsmiljøproblemene. Også viktige
regler for stillingsvern kom inn i 1977, blant annet reglene om
midlertidig ansettelse og retten til å stå i stilling.
Loven trekker opp rammer både for arbeidsmiljøstandarden
og partssamarbeidet i virksomhetene. Den baserer seg på at
partene i fellesskap skal finne løsninger på problemer,
men på en slik måte at arbeidsgiver har ansvaret
for at arbeidsmiljøarbeid i virksomheten drives i tråd
med lovens krav. Den løsningsorienterte dialogen er i seg
selv et mål, samtidig som den er et nødvendig
redskap for helsefremmende og gode løsninger.
Hovedprinsippene i arbeidsmiljøloven er i dag de samme
som da loven ble vedtatt. Dette gjelder til tross for en kontinuerlig
prosess der nye bestemmelser er tatt inn samtidig som gjeldende
bestemmelser er utvidet eller endret på andre måter.
Siden 1977 er det vedtatt omkring 40 større og mindre endringslover.
Endringene i loven har som hovedregel gått i retning
av et høyere beskyttelsesnivå og styrkede arbeidstakerrettigheter.
Mange av endringene er initiert av EØS-samarbeidet. Samtidig
er mange spørsmål helt eller delvis overlatt til
forhandlinger mellom partene og eventuelt regulert ved tariffavtale.
Tradisjonen har vært at spørsmål om for
eksempel lønn ikke er regulert i lov.
I tillegg er det slik at effektiv gjennomføring av lovens
arbeidsmiljøkrav forutsetter at partene har en sentral
rolle ved gjennomføring av lovens målsetting gjennom
lokalt samarbeid. Det nye lovforslaget bygger på en videreføring
av denne tradisjonen.
Folkerettslige regler som Norge er bundet av i form av konvensjoner
og sedvanerett trekker opp grenser for norsk lovgivning og praksis
på nesten alle områder, herunder arbeidslivsområdet.
Også EØS-avtalen er en sentral folkerettslig konvensjon
på dette området. Det store antallet konvensjoner
som er vedtatt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
har også stor betydning. I tillegg har FNs konvensjoner
om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om
sivile og politiske rettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
og Den europeiske sosialpakt mange bestemmelser som legger føringer
for de norske reglene om arbeidstid, stillingsvern, medvirkning,
bedriftshelsetjeneste, ikke-diskriminering med videre. FNs rasediskrimineringskonvensjon
og kvinnediskrimineringskonvensjon har også viktige bestemmelser
om ikke-diskriminering.
Regelutviklingen på arbeidslivets område har
i stor grad blitt påvirket av internasjonale forpliktelser som
Norge er bundet av, internasjonal rett og internasjonalt samarbeid
for øvrig. Særlig har utviklingen skutt fart i
og med Norges inngåelse av EØS-avtalen. Arbeidsmiljøloven
har som følge av den internasjonale påvirkningen
fått et større antall lovbestemmelser. Internasjonal
påvirkning har ført til nye eller endrede bestemmelser
både på områder som allerede er lovregulert
og på områder som tradisjonelt ikke har vært
lovregulert. Nye spørsmål som er blitt lovregulert
er for eksempel knyttet til ansettelsessituasjonen og regler om
diskriminering. Eksempler på direkte konsekvenser av EØS-avtalen
er styrkede arbeidstakerrettigheter ved virksomhetsoverdragelser
og masseoppsigelser, samt krav om skriftlig ansettelsesavtale.
Det var om lag 430 000 registrerte bedrifter i Norge
ved årsskifte 2004. Flest bedrifter var det innenfor jordbruk,
forretningsmessig tjenesteyting, bygg- og anleggevirksomhet og varehandel.
Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore
bedrifter. 87 pst. av bedrifter med ansatte har færre enn
20 ansatte, mens 98 pst. har færre enn 100 ansatte.
En viktig faktor for en framtidig regulering av det norske arbeidslivet
vil være i hvilken grad og på hvilken måte
norsk arbeidsliv blir påvirket av internasjonale forhold.
Internasjonalisering kan føre til at virksomheter blir
mer konkurranseutsatte, får nytt eierskap, må forholde
seg til nye organisasjons- og ledelsesprinsipper, væremåter
og måter å organisere arbeidslivet på.
Yrkesdeltakelsen i Norge er høy sammenlignet med andre
land. Statistikk fra OECD viser at yrkesdeltakelsen i arbeidslivet
i Norge er om lag 10 pst. høyere enn i EU og i OECD-området.
Det meste av veksten i arbeidsstyrken er kommet som følge
av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. Yrkesdeltakelsen
er 8 prosentpoeng (eller 10 pst.) lavere blant kvinner enn menn.
For personer over 60 år har yrkesfrekvensen gått ned
fra 36 pst. i 1980 til 31 pst. i 2003. Andelen yrkesaktive i aldersgruppen
55 til 64 år er 70 pst. i Norge og 55 pst. i gjennomsnitt
i EU i 2003.
I dag er videregående skole av tre års varighet
og høgskole den hyppigste utdanningsbakgrunn. OECD-analyser
viser at Norge er det land i OECD hvor befolkningen har høyest
formalkompetanse. Utdanningsnivået varierer sterkt mellom
bransjer.
Ledigheten i Norge er på et lavt nivå sammenlignet
med resten av Europa. Mens ledigheten i Norge i 2003 var 4,5 pst.
hadde de europeiske OECD-landene en gjennomsnittlig ledighet på 9,1
pst.. Siden sommeren 2003 har vi hatt en svak nedgang i ledigheten. Høyest
ledighet finner vi i gruppen 16-24 år. Fra begynnelsen
av 1960-tallet og fram til i dag har gjennomsnittlig ukeverk blitt
redusert med om lag 10 timer.
Det er i dag 882 000 personer i alderen 16-74 år som
ikke deltar i arbeidslivet. I 2003 var 16 pst. av befolkningen i
aldersgruppen 16-74 år mottakere av alders-, førtids-
eller uførepensjon. I 1980 var andelen 5 pst. lavere.
Tallet på medlemmer i de landsomfattende arbeidstakerorganisasjonene
var på knapt 1 508 000 personer per 31. desember
2003.
Organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden i privat sektor
er økt fra rundt 47 pst. i 1975 til rundt 58 pst. i 2002.
Offentlig sektor kan i praksis sies å være fullt
organisert. For arbeidsmarkedet totalt gir det en tariffavtaledekning
på maksimalt 70 pst. av alle arbeidstakere.
Beskrivelser av arbeidslivet de seneste årene har fokusert
på at arbeidslivet er gjennomgående forandret.
Det legges blant annet vekt på at utdanningsnivået
har steget over flere tiår, at informasjonsteknologien
forandrer arbeidsprosesser og arbeidsoppgaver, og at arbeidet oftere
organiseres som prosjekt. Videre framheves at den enkelte arbeidstaker
får større ansvar og større autonomi
i sin jobbutførelse, og at arbeidsdagen er fleksibel med
stort innslag av hjemmearbeid.
Rundt 90 pst. av alle lønnstakere er fast ansatt, og ca
10 pst. er midlertidig ansatt. Andel midlertidig ansatte varierer
i løpet av året, med en topp i sommermånedene.
Det har vært en jevn nedgang i antall midlertidig ansatte
fram til rundt år 2000, med en utflating den siste perioden.
Den største gruppen midlertidig ansatte oppgir at de er
ansatt som vikar. Drøye halvparten av de midlertidig ansatte
er under 30 år, og to tredeler er under 35 år.
30 pst. av lønnstakerne i alderen 16 til 24 år
er midlertidig ansatt.
Om lag 70 pst. av alle ansatte i Norge arbeider på ordinær
dagtid, det vil si mellom kl. 0700 og kl. 1700 mandag til fredag.
Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen for 2. kvartal 2004
viser at av alle ansatte arbeidet 20 pst. regelmessig på lørdager,
12 pst. på søndager, 16 pst. på kveldstid
(mellom kl. 1800 og kl. 2200) og 6 pst. hadde regelmessig nattarbeid
(mellom kl. 2200 og kl. 0600). 22 pst. av alle ansatte hadde skift-
eller turnusarbeid i 2. kvartal 2004.
Den faktiske gjennomsnittlige arbeidstid per uke for alle arbeidstakere
(heltid og deltid) i Norge er 33,4 timer. Blant EU-landene er det
bare Nederland og Danmark som ligger lavere med henholdsvis 30,4 og
32,8 timer. Denne forholdsvis lave faktiske arbeidstiden henger
i stor grad sammen med at en relativt stor del av de ansatte (26
pst.) arbeider deltid.
Arbeidsmiljøet er en arena for utfoldelse og bekreftelse
på nytte og ansvar. Et meningsfylt arbeid er en verdi i
seg selv, og for de fleste en viktig del av et godt liv. Gjennom
nettverk på jobben bygges også relasjoner som
er til støtte når det private livet blir vanskelig,
som ved samlivsbrudd, sykdom eller død. I vår
kultur er det å være til nytte og bidra til samfunnet gjennom
arbeidet en stor verdi for den enkelte. Sammenhengen mellom arbeid
og helse er derfor positiv for de fleste og det meste av tiden.
Men sammenhengen mellom arbeid og helse er komplisert. En lang
rekke faktorer kan være medvirkende årsaker til
skader, belastninger eller sykdommer som oppstår i tilknytning
til arbeidet.
Arbeidstilsynet fører registre over dødsulykker og
arbeidsrelaterte sykdommer og skader. I 2002 omkom 39 personer i
arbeidsulykker. For året 2001 er det rapportert 30 228
skader og 3 979 tilfeller av arbeidsrelatert sykdom.
I en samarbeidsrapport mellom STAMI og Arbeidstilsynet, ble det
i 1998 beregnet at 220 000 mennesker har varige helseplager
på grunn av arbeidsmiljøet. Antall personer som
dør for tidlig på grunn av forhold i arbeidet
er sannsynligvis høyere enn antallet registrerte dødsulykker,
alvorlige yrkesskader og yrkessykdommer.
I løpet av de siste 10 år har det vært
en markert økning i antall meldte yrkesskader til Arbeidstilsynet fra
ca. 25 000 til ca. 33 000 årlig.
Sykefraværet gikk ned fra 8,1 til 6,5 pst. fra 3. kvartal
2003 til 3. kvartal 2004. Det legemeldte sykefraværet gikk
ned fra 7,4 til 5,7 pst., mens det egenmeldte sykefraværet
var uforandret på 0,7 pst.
Fordelingen av diagnoser har vært relativt stabil, bortsett
fra for psykiske lidelser, som har økt fra 10 pst. i 1994
til 19 pst. i 2001.
Sykefraværet er hyppig i de yngre aldersgruppene, men
av kort varighet, med avtakende hyppighet og økende varighet
med økende alder.
Det er helse- og sosialtjenester som har høyest sykefravær,
samt ansatte innenfor rengjøringsvirksomhet.
Rikstrygdeverkets statistikk viser at per 30. juni 2004
var 10,6 pst. av personer i yrkesaktiv alder uførepensjonert.
Nesten 80 pst. hadde en uføregrad på 100 pst.,
høyest blant de yngste og de helt eldste, og høyere
blant menn enn blant kvinner.
Muskel- og skjelettlidelser var diagnose for 35,6 pst. og psykiske
lidelser for 23,3 pst. av nye uførepensjonister i 2001,
mens hjerte- og karsykdommer sto for 9,9 pst.
Arbeidstakere spesielt innen bygg- og anleggsvirksomhet og primærnæringene,
men også utvinning av energiråstoffer, industri
og hotell og restaurantvirksomhet opplever fysiske arbeidsmiljøproblemer.
De organisatoriske arbeidsmiljøproblemene finnes særlig
innen primærnæringene, industrien, transport og
kommunikasjon og innen helse og sosialtjenester. Sosiale arbeidsmiljøproblemer
er noenlunde jevnt fordelt med hensyn til næringer, med
unntak av primærnæringene som ser ut til å ha
lite av dette.
Med fysisk/kjemisk arbeidsmiljø menes arbeidsplassens
tekniske utforming og hvordan dette påvirker den enkelte
i arbeid. Det fysiske arbeidsmiljøet sier noe om i hvor
stor grad arbeidstakerne eksponeres for ulike typer fysiske miljøbelastninger
som forurensning, støy, ugunstig klima, uheldige belastende arbeidsstillinger
eller lignende. Tradisjonelt har en assosiert fysisk arbeidsmiljø med
fysisk tungt arbeid i industri og skogbruk og arbeidsplasser utsatt
for forurensning, men det har vært en økende grad
av erkjennelse for at fysisk tungt arbeid også bør
knyttes til helse- og omsorgssektoren. De senere årene
er det i tillegg blitt satt fokus på inneklima, stråling
fra datamaskiner og ergonomiske forhold.
Flertallet av norske arbeidstakere sier at de har det bra i arbeidslivet.
Ca. to tredjedeler av arbeidstakerne opplever at de er fornøyd
med jobben sin, og ville tatt den på nytt i dag. De har
et positivt sosialt arbeidsmiljø med trivelige kolleger
og lite mobbing, og de sier at jobben er en kilde til overskudd
- i tillegg til lønn.
Samtidig er det en tredjedel (ca. 700 000) som ikke
opplever disse positive trekkene ved arbeidet, og en av ti (ca.
220 000) som opplever å få helseplager
på grunn av arbeidet.
Nasjonale målinger av det organisatoriske og psykososiale
arbeidsmiljøet viser at stadig færre sier at de
opplever konflikter på arbeidsplassen, og stadig flere
sier de har mulighet til å planlegge eget arbeid. Samtidig
viser undersøkelser at for eksempel arbeidstempoet går
opp, og at kunder og klienter griper sterkere inn i utførelsen
av arbeidet. Generelle endringstrekk kan sies å være økt
intensitet, kompleksitet og omstilling, et økende fokus
på kunder, større tidspress og omstillinger.
I SSBs levekårsundersøkelse fra 2001 svarer
74 pst. at de er ansatt i en virksomhet som har verneombud. 44 pst.
av ansatte i virksomheter med arbeidsmiljøutvalg mener
at utvalget har svært mye eller mye å si for arbeidsmiljøet.
Fem av ti virksomheter hadde i 1999 innført systematisk
HMS-arbeid. 86 pst. av virksomhetene var i gang med arbeidet. SSB
levekårsundersøkelse i 2001 viste at 57 pst. av
de ansatte arbeider i virksomheter som har internkontroll, 46 pst.
arbeider i bedrifter som har kartlagt arbeidsmiljøet innenfor
de siste tre år, og 41 pst. har utarbeidet handlingsplan
innenfor dette tidsrommet.
Det er beregnet at ca. 21 000 virksomheter og 1,15 millioner
arbeidstakere i dag er dekket av bedriftshelsetjeneste, det vil
si ca. 50 pst. av arbeidsstokken.
Komiteen viser til sine merknader under
andre kapitler.