Med forutsatt virkning fra regnskapsåret 2005, er det
vedtatt vesentlige endringer i regnskapslovgivningen. Etter lovendring
av 10. desember 2004 nr. 81 kan norske regnskapspliktige
velge å avlegge selskapsregnskap basert på internasjonale
regnskapsstandarder (IFRS) slik disse er godkjent av EU-kommisjonen,
i stedet for etter regnskapsloven 17. juli 1998 nr. 56
og god norsk regnskapsskikk. Ved lovendring 10. juni 2005
nr. 46 ble det vedtatt endringer i regnskapsloven som innebærer
en begrenset tilnærming til IFRS. Det er således
innført et tosporet system for avleggelse av selskapsregnskap
i Norge. Det foreligger til dels vesentlige avvik mellom de løsninger
som følger ved regnskapsavleggelse etter regnskapslovens
system i forhold til regnskapsavleggelse etter IFRS.
Det har vært en forutsetning for regnskapslovendringene
at løsningene skal være skattemessig nøytrale.
Om nøytralitetsforutsetningen som grunnlag for arbeidet
med å vurdere og foreslå nødvendige skattemessige
tilpasninger ved innføring av adgang til å anvende
IFRS i selskapsregnskapet, heter det i Ot.prp. nr. 89 (2003-2004)
avsnitt 3.4.6 bl.a. følgende:
"Skattemessige forhold ved anvendelse av vedtatte
IFRS i selskapsregnskapet omfatter konsekvenser for skattegrunnlaget
og skattekontrollen. Departementet legger vekt på at skattemessige
forhold ikke bør hindre anvendelse av vedtatte IFRS i selskapsregnskapet,
og at det i nødvendig utstrekning heller bør foretas
justeringer i skatte- og ligningslovgivningen.
Konsekvensene
for skattegrunnlaget knytter seg bl.a. til skattemessige effekter
av at det etter endrede regnskapsregler kan oppstå nye/endrede
forskjeller mellom den regnskapsrettslig og skattemessige behandling.
Det kan oppstå ulike tidfestingsregler for objekter som
klassifiseres likt, og/eller ved at like objekter klassifiseres
ulikt etter de to regelsett. Både tidfestingsreglene og
klassifiseringsreglene i norsk regnskapsrett kan avvike fra løsningene
etter IFRS. Det må foretas en kartlegging og vurdering
av hvordan slike forskjeller skal behandles. I tillegg kommer at
de skattemessige vurderingene, herunder vurderingen av kontrollhensyn,
også bør ta høyde for effektene av mulige
fremtidige endringer av regnskapsstandardene. Dertil må bl.a.
de særlige skatteregler som bygger på balansestørrelser/regnskapsmessig
egenkapital vurderes. Løsningene må også vurderes
i sammenheng med de skatteforslag som fremmes i oppfølgingen
av St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform.
Departementet
legger, i samsvar med utvalgets vurdering og innspillene i høringen,
til grunn en forutsetning om at endringer i regnskapsreglene skal være
skattemessig nøytrale. Endrede regnskapsregler skal verken
medføre økning eller reduksjon i skattegrunnlaget.
Dersom regnskapsreglene åpner for valgadgang
mellom ulike regnskapsløsninger, skal det ha samme skattemessige
konsekvenser uansett hvilken løsning som velges. Nøytralitetsforutsetningen
krever at de skattemessige konsekvensene av endringene i regnskapsreglene
må identifiseres og vurderes som nevnt. Dette har også høringsinstansene
gjennomgående lagt vekt på. Departementet vil
foreta en slik nærmere vurdering. Departementet legger
deretter opp til å fremme forslag om nødvendige
endringer i skattelovgivningen."
Departementet har etter dette forutsatt at i den utstrekning
de endrede og ulike regnskapsmessige løsninger har skattemessige
effekter, skal det foreslås skattemessige nøytraliseringstiltak.
Med forutsatt iverksettelse av de endrede regnskapsregler fra regnskapsåret
2005, må skattemessige tilpasninger få virkning
fra og med inntektsåret 2005.
Videre er det lagt til grunn at det vedtatte tosporete regnskapsregelsett
vil kreve at en nøytralitetsforutsetning med hensyn til
de skattemessige konsekvenser må anvendes i to henseende:
1. I den utstrekning det er innført
nye regnskapsmessige løsninger etter regnskapsloven som
er tilsvarende de løsninger som følger av IFRS,
og løsningene har nye eller utilsiktede skattemessige konsekvenser,
skal disse skattemessige konsekvenser nøytraliseres. I
denne sammenheng vil nøytralitet i utgangspunktet innebære
at skattekonsekvensene skal bli omtrent tilsvarende de som følger
av gjeldende regnskapsregler.
2. I den utstrekning IFRS medfører nye regnskapsmessige
løsninger som avviker fra de løsninger som følger
av regnskapsloven og de avvikende løsninger har ulike skattemessige
konsekvenser, skal disse skattemessige konsekvenser nøytraliseres.
Nøytralitet i denne sammenheng vil innebære at
de skattemessige effekter skal bli mest mulig like uavhengig av
hvilke regnskapsregler skattyter har valgt. Også i denne
sammenheng vil det være et utgangspunkt at de felles skattemessige
effekter skal bli mest mulig tilsvarende det som følger
av gjeldende regnskapsregler.
IFRS er gjenstand for løpende endringer og presiseringer,
som vil bli løpende inkorporert som bindende for norske
regnskapspliktige ved avleggelse av selskapsregnskap etter IFRS.
Ved vurdering av skattemessige tilpasninger, bør det også tas
hensyn til slike framtidige endringer.
En høyesterettsdom av desember 2004 (Shell-dommen) har
i tillegg aktualisert behovet for å begrense regnskapsreglenes
betydning ved beskatningen. Høyesteretts rettsoppfatning
vil lede til at det for regnskapspliktige vil være fradragsrett
for de fleste regnskapsmessige avsetninger til framtidige kostnader,
herunder slik at avvikende løsninger om behandling av framtidige
kostnader som måtte følge av IFRS, vil få skattemessig
virkning.
På denne bakgrunn sendte Finansdepartementet den 3. juni
2005 ut et høringsnotat om skattemessige tilpasninger til
de vedtatte endringer i regnskapslovgivningen. I notatet foretok
departementet en gjennomgang av de skattemessige konsekvensene av
de endrede regnskapsreglene, og foreslo skattemessige nøytraliseringstiltak
og lovendringer. Det ble forutsatt at endringene skulle tre i kraft
fra og med inntektsåret 2005.
Høringsfristen ble satt til 15. august 2005.
Innkomne høringsuttalelser har gitt grunnlag for en
fornyet vurdering og gjennomgang av det skatterettslige grunnlag
for nøytraliseringstiltak med hensyn til tidfestingsreglene
for regnskapspliktige, herunder mulige utforminger og lovteknisk
gjennomføring.
Etter høringsrunden har departementet funnet det nødvendig å utsette
vurderingen av spørsmål om enkelte av forslagene
i høringsnotatet. Dette gjelder endringer som ikke er nødvendige
av hensyn til de endrede regnskapsregler. Disse utsatte spørsmål
vil departementet komme tilbake til, jf. punkt 6.1.2.4 i proposisjonen.
I dag gjelder en formell hovedregel om at årsregnskapet
avgjør når inntekter og kostnader skal føres
skattemessig for regnskapspliktige skattytere (regnskapsprinsippet).
Ulike regnskapsregler kan derfor ha direkte betydning for den skattemessige
tidfestingen.
I høringsnotatet ble det forutsatt at regnskapsprinsippet
kunne videreføres. På bakgrunn av høringsrunden
er det konstatert mer omfattende avvik mellom de regnskapsløsninger
som følger av regnskapslovens system og løsningene
etter IFRS. Ettersom det også kan foreligge avvik utover
dem som hittil er identifisert, må det sies å foreligge
en mer generell usikkerhet med hensyn til de skattemessige konsekvenser
av endringene i regnskapslovgivningen. Forslaget i høringsnotatet
om endringer i tidfestingsreglene kan dermed ikke anses egnet eller
tilstrekkelig som skattemessig tilpasning. Forutsetningen om videreføring
av regnskapsprinsippet kan derfor ikke opprettholdes.
Etter høringsrunden framstår overgang til et
skatterettslig realisasjonsprinsipp for tidfesting som det aktuelle
alternativ til løsning basert på videreføring av
gjeldende regnskapsprinsipp. Realisasjonsprinsippet gjelder i dag
for dem som har begrenset regnskapsplikt, stort sett små foretak.
Prinsippet innebærer at inntekter tidfestes når
foretaket får ubetinget rettslig krav på dem,
og at kostnader tidfestes når en ubetinget, rettslig betalingsforpliktelse
er pådratt.
Flere høringsinstanser har etterlyst en nærmere vurdering
av dette alternativet, og i prinsippet anbefalt det.
Departementets gjennomgang av regnskapsprinsippets faktiske betydning
ved beskatningen, viser at innføring av realisasjonsprinsippet
i det alt vesentlige vil innebære videreføring
av gjeldende rett. For tidfesting av løpende inntekter
og for kapitalinntekter og tap, følger dette dels av allerede
vedtatte særlige unntaksregler om anvendelse av realisasjonsprinsippet.
Når det gjelder tidfesting av kostnader, har Høyesterett
i Shell-dommen lagt til grunn at den særskilte avskjæringsregel
i skatteloven for avsetninger etter god regnskapsskikk, som ble
vedtatt i 1992, ikke var til hinder for at framtidige kostnader
som er avsatt i regnskapet etter sammenstillingsprinsippet, kan
fradragsføres ved beskatningen. Etter realisasjonsprinsippet
skal fradragsrett også for avsetninger etter sammenstillingsprinsippet,
være avskåret. Forslaget avviker således
fra den rettsoppfatning Høyesterett la til grunn i Shell-dommen.
Innføring av realisasjonsprinsippet er i samsvar med
uttalte intensjoner for de tidfestingsregler som ble vedtatt i 1992
og det syn som i hovedsak har vært lagt til grunn i ligningspraksis
før Shell-dommen. Innføring av et generelt realisasjonsprinsipp
innebærer at det blir bedre symmetri mellom tidfestingsreglene
for inntekt og fradrag, avskjærer mulighet for oppbygging
av skattekreditter og forenkler den ligningsmessige behandling.
Det vil også gi skattemessig lik løsning for de
ulike avsetningsregler etter regnskapsloven og IFRS, som ellers
måtte nøytraliseres på andre måter.
I skatteloven § 14-2, som er hovedbestemmelsen
om realisasjonsprinsippet som tidfestingsregel, foreslås
inntatt en presisering som klargjør at bestemmelsen ikke
gjelder fradrag for kostnader knyttet til oppfyllelsen av framtidige
handle- eller tåleplikter.
Øvrige skattemessige særregler om tidfesting som
innebærer andre løsninger enn de som følger
av realisasjonsprinsippet, skal videreføres.
Det vises til punkt 6.3 til 6.6 i proposisjonen.
Særregelen i skatteloven § 14-5 fjerde
ledd bokstav g om tidfesting av banker og finansieringsforetaks
tap på utlån basert på behandlingen av
slike tap etter regnskapsreglene, forutsettes videreført.
Med bakgrunn i at de norske regnskapsregler om behandling av slike
tap er endret med virkning fra regnskapsåret 2005, og at
anvendelse av IFRS i selskapsregnskapet vil innebære endringer
i forhold til de hittil gjeldende regnskapsregler på området,
foreslås at ordlyden i bestemmelsen endres slik at den
i utgangspunktet dekker tap som er kostnadsført etter de
ulike regnskapsregler. Det foreslås imidlertid at departementet
i forskrift kan presisere hvilke regnskapsposter og vurderingsregler
etter de ulike regnskapsregler som vil være relevante ved
anvendelse av skatteregelen. Det forutsettes dessuten at det skal
vedtas overgangsregler slik at tilbakeførte avsetninger
ved overgangen til anvendelse av nye regnskapsregler, ikke skal
komme umiddelbart til beskatning, men fordeles over en overgangsperiode.
Det foreslås at departementet kan fastsette slike overgangsregler
i forskrift.
Særregelen i skatteloven § 6-10 fjerde
ledd annet punktum om adgang for forsikringsselskaper mv. til å tidfeste
regnskapsmessige opp- og nedskrivninger på faste eiendommer,
videreføres med endringer av rent teknisk art. Også særregelen
i skatteloven § 8-5 om fradrag for forsikringsselskapers
regnskapsmessige avsetninger til forsikringsfond videreføres.
Vurdering av behovet for eventuelle tilpasninger til IFRS, kan først
foretas i forbindelse med de forestående avklaringer av
når finansinstitusjonene vil kunne anvende IFRS i selskapsregnskapet.
Det vises til punkt 6.9 i proposisjonen.
Skattereglene inneholder regler som bygger direkte på regnskapsmessige
balansestørrelser som grunnlag for beregning av skattemessige
konsekvenser. Dette gjelder reglene i skatteloven § 8-15
om beregning av inntekt for rederiselskaper, § 10-5
om beregning av korreksjonsinntekt og petroleumsskatteloven § 3
h om avkorting i fradrag for renter ved lav egenkapital. Som tilpasning
foreslås regler som i hovedsak innebærer at den
regnskapsmessige balansen for skatteformål skal omarbeides,
slik at den blir i samsvar med hva som ville følge av gjeldende
regnskapslov. Noen valgadgang innebærer dette ikke. Det vises
til punkt 6.10 i proposisjonen.
I høringsnotatet ble det vurdert og foreslått
at markedsverdiprinsippet skulle legges til grunn for den skattemessige
behandling av finansinstitusjonenes finansielle instrumenter. Videre
ble det foretatt en vurdering av behovet for lovfesting av det skattemessige
sikringsinstitutt som særskilt grunnlag for tidfesting
av finansielle instrumenter. I tillegg ble det tatt opp forslag
om innføring av en begrensning i den gjeldende skattemessige
særregel om tidfesting av tap på utlån
for banker og finansieringsforetak slik at regel ikke lenger skulle
omfatte institusjonenes leiefinansieringsavtaler. Ingen av sakene
er nødvendige som oppfølging av nøytralitetsforutsetningen
og vil hver for seg kreve nærmere utredning. Sakene foreslås
utsatt med sikte på senere vurdering. Det vises til punkt
6.7, 6.8 og 6.9.2 i proposisjonen.
I den utstrekning det kan påvises skattemessige konsekvenser
av de endrede og ulike regnskapsrettslige løsninger etter
regnskapsloven og IFRS om tidfesting av inntekt, skal det i utgangspunktet
iverksettes nøytraliseringstiltak, jf. punkt 6.1.1.1 i
proposisjonen. I slike tilfeller tilsier nøytralitetsforutsetningen
at det i utgangspunktet er gjeldende rett med hensyn til skattemessig
tidfesting av inntekter, som også skal videreføres
som gjeldende rett for fremtiden, både for skattytere som
følger regnskapslovens ordinære system og de som
følger IFRS.
Så langt de gjeldende skatterettslige løsninger hviler
på gjeldende regnskapsrett i Norge, bør dette innholdet
i så fall presiseres og eventuelt lovfestes slik at den
skattemessige tidfesting av inntekter blir mest mulig upåvirket
av de endrede regnskapsregler. For disse tilfeller bør
utgangspunktet være at slik lovfesting ikke skjer ved enkeltregulering
og særskilt tilpasning av regnskapsrettslige løsninger
som skal legges til grunn skattemessig. De skattemessige nøytraliseringstiltak
bør heller skje ved presisering og lovfesting basert på skattemessige
begreper og prinsipper i den utstrekning disse begreper også kan
anses dekkende for gjeldende rett. Etter departementets oppfatning
er regnskapsreglene særlig lite egnet som grunnlag for
skatteregler etter innføring av det tosporede regnskapssystem,
dvs. et dobbelt sett av regler som gjerne baseres på ulike
vurderings- og skjønnstemaer og med ulike løsninger.
For kapitalgevinster og tap skal regler som i hovedsak innebærer
de løsninger som følger av det skattemessige realisasjonsprinsipp
og i visse unntakstilfeller på det tilsvarende regnskapsmessige opptjeningsprinsipp,
videreføres. Tilsvarende skal det i utgangspunktet ikke åpnes
for at adgang til anvendelse av regnskapsmessig markedsverdiprinsipp etter
regnskapsloven eller IFRS, får skattemessige konsekvenser
i større utstrekning enn etter gjeldende rett.
For øvrige løpende inntekter enn kapitalgevinster,
er det en tidfestingsregel som tilsvarer gjeldende regnskapsrettslige
regler om transaksjonsbasert opptjening, som skal videreføres.
Gjeldende særlige skatteregler om tidfesting av løpende
inntekter, jf. bl.a. skatteloven § 14-5 om varelager
mv., blir ikke påvirket av de endrede regnskapsreglene.
Videre må endringene medføre at regnskapspraksis
med hensyn til utsatt inntektsføring i forhold til transaksjonstidspunktet
av ikke-separable ytelser, ikke skal ha skattemessig betydning.
Etter gjeldende rett avskjæres utsatt inntektsføring
i henhold til denne regnskapspraksis etter skatteloven § 14-4
tredje ledd.
Det fremgår av gjennomgangen i proposisjonens punkt
6.3.1 at det i hovedsak vil være samsvar mellom tidfesting
etter realisasjonsprinsippet på den ene side og etter gjeldende
regnskapsrettslige regler om transaksjonsbasert opptjening på den
andre. Dette utgangspunktet, som også er lagt til grunn
i skatterettslig teori, gjelder både i forhold til innholdet
i reglene om regnskapsmessig opptjening som grunnlag for tidfesting
av kapitalgevinster og for tidfesting av andre løpende
inntekter.
På bakgrunn av innvendingene som er fremkommet i høringsrunden
finner departementet at utformingen av forslaget i høringsnotatet
ikke er egnet som skattemessig nøytraliseringstiltak, og
derfor ikke bør følges opp. Departementet er enig
i at teknikken med å lovfeste innvinningstidspunktet som terskel
for tidfesting kan skape nye avgrensningsspørsmål
og at det kan ha utilsiktede konsekvenser for spørsmål
utover tidfesting av inntekter for regnskapspliktige.
I det følgende vil departementet i stedet legge til grunn
at målet om nøytrale tidfestingsregler, utelukkende
bør løses ved bruk av spesifikke tidfestingsregler
som forankres direkte i skatteloven kapittel 14.
Videre er departementet enig i at forslaget i høringsnotatet
ikke vil innebære skattemessig nøytralitet mellom
skattytere som benytter regnskapslovens system og IFRS, slik forutsetningen
var. Etter forslaget ville tidfestingen i for stor grad avhenge
av de ulike regnskapsmessige løsninger, og dermed ha virkninger
som det er vanskelig å forutse. Høringsforslaget
bygger på mangelfulle forutsetninger om de forskjeller
med hensyn til resultatføring av inntekt som kan oppstå mellom
IFRS og regnskapsloven. Dette gjelder for det første inntektsføring
av kapitalgevinster hvor det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter
for at IFRS vil bygge på det samme opptjeningsprinsipp
som etter norsk regnskapsrett. Et annet forhold er at det ikke kan
legges generelt til grunn at det er sammenfall mellom tidspunktet
for endelig oppgjør ved føring av objekter som
etter IFRS behandles etter markedsverdiprinsippet ut av foretakets balanse
og tidspunktet for oppgjør etter opptjenings- eller realisasjonsprinsippet.
Videre er det klart at det for inntektsføring av andre
løpende inntekter vil foreligge flere ulike løsninger
med hensyn til tidspunkt for resultatføring etter de to
regnskapssystemene.
Endelig er departementet enig i at høringsforslaget
heller ikke sikrer videreføring av den gjeldende ligningspraksis
som innebærer at en ikke aksepterer såkalt utsatt
inntektsføring av vederlag for ikke-separable ytelser som
regnskapsrettslig ikke anses opptjent på transaksjonstidspunktet.
På den annen side fastholder departementet den uttalte
intensjon med forslaget i høringsnotatet om å lovregulere
tilnærmet gjeldende skatterett med hensyn til tidfestingsreglene.
Denne målsetting er også angitt i Ot.prp. nr.
1 (2005-2006) fra Regjeringen Bondevik II. Med dette utgangspunkt
vil alternativet, som angitt i høringsnotatet, være
innføring av regler om tidfesting etter det skatterettslige
realisasjonsprinsipp også for fullt regnskapspliktige.
Dette kan utformes enten i form av særskilte unntaksregler
fra en videreført hovedregel om at årsregnskapet
skal legges til grunn eller som ledd i utforming av nye hovedregler
for regnskapspliktige, jf. punkt 6.3.3.3 og 6.6 i proposisjonen.
På bakgrunn av de innkomne høringsuttalelsene er
departementet etter en fornyet vurdering kommet til at det ikke
lenger er grunnlag for å opprettholde gjeldende regler
om skattemessig tidfesting av inntekter basert på årsregnskapet.
Etter de vedtatte endringer i regnskapslovgivningen kan videreføring
av regnskapsprinsippet for inntekter innebære at den skattemessige
tidfesting i stor utstrekning, vil bero på ulike regnskapsrettslige
løsninger avhengig av om skattyter benytter IFRS eller
regnskapslovens ordinære system. Dette er i strid med nøytralitetsforutsetningen
og konsekvensene er dessuten vanskelig å forutse.
For tidfesting av kapitalgevinster og tap vil disse effekter
ikke gjøre seg gjeldende ettersom realisasjonsprinsippet
i stor utstrekning gjelder her. Ved tidfesting av andre løpende
inntekter hvor regnskapsprinsippet fortsatt gjelder, vil de ulike
regnskapsregler kunne gi ulike skattemessige effekter.
Det vises til de i punkt 6.3.2.1 i proposisjonen angitte konkrete forskjeller
som kan oppstå mellom tidspunkt for resultatføring
av løpende inntekter etter IFRS og regnskapsloven. Departementet
finner imidlertid å legge til grunn at det mer generelt
knytter seg usikkerhet til hvilke konsekvenser endrede tidfestingsregler
IFRS vil innebære for resultatføring av driftsinntekter
i forhold til regnskapslovens tidfestingsregler.
Etter departementets oppfatning kan det ikke på noe
område fastslås med tilstrekkelig sikkerhet at
det vil foreligge samme løsninger for inntektsføring
etter IFRS som etter gjeldende regnskapslov. Det bør generelt
tas høyde for at det vil kunne foreligge forskjeller. I
den utstrekning den skattemessige tidfesting etter gjeldende rett
bygger på skattyters årsregnskap, vil det tilsvarende
foreligge et tilnærmet generelt behov for lovfesting av
særskilte skattemessige tidfestingsregler.
Med bakgrunn i gjennomgangen av gjeldende rett og de utgangspunkter
for vurdering av nøytraliseringstiltak som er angitt i
proposisjonens punkt 6.3.4.1, legges til grunn at det aktuelle skattemessige tiltak
for tidfesting av inntekter, vil være å bygge
på utvidet lovfesting av realisasjonsprinsippet også for fullt
regnskapspliktige.
Realisasjonsprinsippet er i all hovedsak antatt å samsvare
med tidfesting etter prinsippet om transaksjonsbasert opptjening
etter den gjeldende regnskapsloven. I samme utstrekning vil forslaget
innebære videreføring av gjeldende rett.
Når det gjelder inntektsføring av kapitalgevinster og
fradragsføring av tap som ikke allerede er dekket av ulike
særregler som bygger på realisasjonsprinsippet,
antas at tidspunktet for regnskapsmessig opptjening for alle praktiske
formål vil tilsvare transaksjonstidspunktet eller det tidspunktet
skattyter får en ubetinget rett til vederlaget. Alle eiendeler
som etter regnskapsloven kan behandles etter markedsverdiprinsippet
er dekket av realisasjonsprinsippet. Det eneste unntaket gjelder
for kortsiktige valutaposter i henhold til en ulovfestet særregel.
Med dette unntaket vil lovfesting av realisasjonsprinsippet som
tidfestingsregel for kapitalgevinster og tap i all hovedsak innebære
videreføring av gjeldende rett.
Også når det gjelder inntektsføring
av andre løpende inntekter, finnes det særlige
skattemessige tidfestingsregler. I praksis er reglene for løpende
inntekter i større grad enn for kapitalgevinster basert
på årsregnskapet. Det vil si at det regnskapsrettslige, transaksjonsbaserte
opptjeningsprinsipp i større grad også gir uttrykk
for gjeldende skatterett. I den utstrekning den regnskapsrettslige
praksis bygger på at opptjeningstidspunktet faller sammen
med transaksjonstidspunktet for den aktuelle inntekt, antas at tidspunktet
for resultatføringen vil samsvare med det som følger
av det skatterettslige realisasjonsprinsippet.
Innføring av et realisasjonsprinsipp for inntekter vil
innebære at regnskapspraksis om utsatt inntektsføring
av vederlag som omfatter ikke-separable ytelser som likevel ikke
anses regnskapsmessig opptjent på transaksjonstidspunktet,
ikke vil ha skattemessig betydning. I slike tilfeller vil det følge
direkte av en anvendelse av realisasjonsprinsippet at inntekten
skal periodiseres på transaksjonstidspunktet. I motsetning til
etter gjeldende skatterett, vil det ikke være nødvendig å forankre
resultatet i en parallell til det samme resultatet ved fradragsføring
av avsetninger til framtidige kostnader knyttet til ytelsen etter
skatteloven § 14-4 tredje ledd.
Særregelen i skatteloven § 14-5 tredje
ledd om "langsiktige tilvirkningskontrakter" forutsettes videreført
som en særskilt skattemessig regel. For tjenesteoppdrag
og tilvirkningskontrakter som faller utover nevnte særregel,
antas at innføring av realisasjonsprinsippet vil innebære
tilsvarende løsninger som etter gjeldende rett, dvs. løpende
inntektsføring i takt med opptjeningen.
På denne bakgrunn foreslås at skattemessig
tidfesting av inntekter, herunder kapitalgevinster og tap, for fullt
regnskapspliktige ikke lenger skal baseres på tidfestingen
i årsregnskapet, men bygge direkte på anvendelse
av det skatterettslige realisasjonsprinsipp, slik dette er angitt
i skatteloven § 14-2 første ledd, jf.
andre ledd. Forslaget innebærer at hovedregelen i skatteloven § 14-2
vil gjelde tilsvarende for tidfesting av regnskapspliktiges inntekter,
herunder kapitalgevinster og tap. Gjeldende særregel i
skatteloven § 14-4 femte ledd om anvendelse av
skatteloven § 14-2 for gevinst og tap på finansielle
instrumenter kan oppheves som overflødig. Gjeldende særregler
om utforming av realisasjonsprinsippet i ulike tilfeller som bl.a.
følger av skatteloven § 14-5, skal videreføres.
Om grunnlaget for valg av lovteknikk og utforming av lovregler i
samsvar med forslaget, herunder behovet for lovfesting av gjeldende
ulovfestede unntak for kortsiktige valutaposter, vises til proposisjonens
punkt 6.6.
Etter gjennomgangen foran, kan det ikke utelukkes at det kan
foreligge forskjeller mellom tolkningen av realisasjonsprinsippet
og fastlegging av det regnskapsrettslige opptjenings- og transaksjonstidspunktet
etter regnskapsloven som tidfestingskriterier for løpende
inntektsføring av andre inntekter enn kapitalgevinster.
Slike forskjeller kan tenkes å foreligge slik at tidspunktet
for inntektsføring forskyves i begge retninger. I den utstrekning
forslaget om innføring av realisasjonsprinsippet kan medføre
fremskutt tidspunkt for inntektsføring av visse inntektsposter
i forhold til ved anvendelse av prinsippene i regnskapsloven og
hovedregelen i skatteloven § 14-4 annet ledd, kan
endringen sies å innebære en skatteskjerpelse.
På grunn av den usikkerhet forslaget således
kan anses forbundet med, har departementet vurdert om det er grunnlag
for å foreslå overgangsregler med sikte på å forhindre
slike mulige skatteskjerpende effekter. Behovet og virkeområdet
for en overgangsregel vil bare gjelde løpende inntektsposter
som nå er regulert direkte av skatteloven § 14-4
annet ledd, og må begrenses til tilfeller hvor det kan
påvises at realisasjonsprinsippet innebærer fremskutt
tidfesting i forhold til det som gjaldt etter de tidligere regler.
Departementet har imidlertid ikke noe grunnlag for å konstatere
konkrete tilfeller hvor slike forskjeller kan tenkes aktuelle. Det
vises til at tilsvarende spørsmål eventuelt skulle
ha fremkommet i praksis da realisasjonsprinsippet ble innført
for alle skattytere uten full regnskapsplikt etter den nye regnskapsloven
av 1998. I denne forbindelse ble det ikke innført overgangsregler,
og departementet er ikke kjent med at man har påvist at
de endrede tidfestingsregler innebar skatteskjerpende effekter som
nevnt. Etter departementets oppfatning er det derfor ikke grunnlag
for å foreslå overgangsregler på dette
punkt.
Som nevnt i proposisjonens punkt 6.1.1.1 skal det i utgangspunktet
foretas nøytraliseringstiltak i den utstrekning det kan
påvises skattemessige konsekvenser av de endrede og ulike
regnskapsrettslige løsninger etter regnskapsloven og IFRS
om tidfesting av fradrag. Nøytralitetsforutsetningen tilsier
i utgangspunktet at det er gjeldende rett med hensyn til skattemessig
tidfesting av fradrag som så langt som mulig også skal
videreføres som gjeldende rett for fremtiden, både
for skattytere som baserer regnskapet på regnskapslovens
ordinære system og for skattytere som følger IFRS.
Målsettingen er at skattemessige tidfestingsregler
basert på regnskapsreglene i minst mulig grad skal bli
påvirket av endrede regnskapsregler. På samme
måte som for regler om tidfesting av inntekt, jf. proposisjonens
punkt 6.3, mener departementet at presisering av de skattemessige
tidfestningsregler for fradrag bør baseres på skattemessige
begreper og prinsipper i den grad disse også kan anses
dekkende for gjeldende rett. Etter innføring av det tosporede regnskapssystem,
er regnskapsreglene etter departementets oppfatning lite egnet som
grunnlag for skatteregler.
Gjennomgangen av gjeldende rett tilsier at det i hovedsak vil
være samsvar mellom tidfesting etter realisasjonsprinsippet
på den ene side og tidfesting etter gjeldende regnskapsrettslige
regler om kostnadsføring på den andre. Det eneste
området hvor dette utgangspunktet antagelig ikke gjelder,
er for avsetninger som foretas på grunnlag av det regnskapsmessige
sammenstillingsprinsippet, jf. skatteloven § 14-4
tredje ledd og Shell-dommen. På dette punkt er det imidlertid
behov for en revisjon av regelen uavhengig av den forestående
endring av regnskapsreglene.
På bakgrunn av høringsrunden vil departementet ikke
fremme forslag om en særskilt skattemessig terskel for
fradragsføring av framtidige utgifter basert på en
endring av pådragelseskriteriet i skatteloven § 6-1
første ledd. Etter en fornyet vurdering finner departementet
at pådragelse er et lite hensiktsmessig grunnlag for en
felles tidfestingsregel for kostnader. Som enkelte av høringsinstansene
har påpekt, vil denne løsningen ikke sikre nøytralitet
mellom regnskapsloven og IFRS når disse regnskapssystemene gir
anvisning på ulike regler for regnskapsmessig tidfesting
av skattemessig pådratte kostnader. Det fremstår
som uklart hvor ofte slike forskjeller vil forekomme i praksis.
Men i den ustrekning dette gjør seg gjeldende, vil ikke
pådragelse som terskel for tidfesting gi en nøytral
løsning for regnskapsloven og IFRS.
Departementet er videre enig med de høringsinstansene
som uttaler at forslaget i høringsnotatet kan skape uklarhet,
og ser det som en fordel at man i størst mulig grad opprettholder
det etablerte skillet mellom reglene om fradragsrett i kapittel
6 og reglene om tidfesting i kapittel 14. Etter skattelovens system
bør regler om tidfesting i all hovedsak gis i kapittel
14.
Departementet fastholder imidlertid intensjonen i høringsnotatets
forslag om at kostnader ikke skal kunne tidfestes før de
faktisk er pådratt, med den presisering at kostnader skal
kunne tidfestes skattemessig når dette tidspunktet er inntrådt.
En tidfestingsregel med dette innhold vil gi nøytrale tidfestingsregler for
regnskapspliktige som benytter henholdsvis regnskapsloven og IFRS.
Som angitt i høringsnotatet var innføring av realisasjonsprinsippet
alternativet til det fremsatte forslag. Den regel som ble foreslått
skulle forutsetningsvis i det alt vesentlige være i samsvar med
de løsninger som følger av realisasjonsprinsippet.
Enkelte høringsinstanser har innvendt at departementets
forslag innebærer en innstramning i forhold til gjeldende
rett slik denne er fastslått av Høyesterett. Det
vises til høringsuttalelser fra OLF og NHO referert under
proposisjonens punkt 6.4.3.2.B. De samme høringsinstansene
har bemerket at departementets fremstilling av gjeldende rett ikke
er korrekt i forhold til den nevnte høyesterettsdommen,
og at forskjellene i avsetningsadgang etter regnskapsloven og IFRS
er så små at det ikke er behov for nøytraliseringstiltak.
Departementets begrunnelse for forslaget om å erstatte
avskjæringsregelen for avsetninger etter god regnskapsskikk
i skatteloven § 14-4 tredje ledd med lovfesting
av en regel om at utgifter må være faktisk pådratt
før de kan tidfestes, er todelt: For det første
er det behov for nøytraliseringstiltak som sikrer like regler
for skattytere som benytter regnskapsloven og IFRS. Like viktig
er det imidlertid å sørge for en regel som avskjærer
fradrag for avsetninger i samsvar med departementets uttalte intensjoner
ved skattereformen 1992, og som Stortinget etter departementets forståelse
ikke gikk imot.
Som følge av innføring av IFRS og basert på den rettsoppfatning
Shell-dommen gir uttrykk for, er det etter departementets oppfatning
nødvendig å foreta tilpasninger i avskjæringsbestemmelsen
i skatteloven § 14-4 tredje ledd som sikrer like
regler for skattytere som benytter henholdsvis regnskapsloven og
IFRS. Det er på det rene at avsetningsreglene ikke er like
etter disse regnskapssystemene. Jo større adgang det er til å foreta
regnskapsmessige avsetninger med skattemessig virkning etter gjeldende
rett, desto større behov vil det være for nøytraliserende
tiltak. Det er dessuten lite hensiktsmessig at avskjæringsreglen
for avsetninger tar utgangspunkt i en sondring mellom sammenstillingsprinsippet
og forsiktighetsprinsippet, som har ulik betydning etter regnskapsloven
og IFRS. Departementet deler derfor ikke oppfatningen til de høringsinstanser
som mener at det ikke foreligger forskjeller mellom regnskapsloven
og IFRS som gir grunnlag for tilpasning av de skattemessige tidfestingsregler
på dette punkt.
Uavhengig av nye regnskapsregler har Shell-dommen forsterket
behovet for revisjon av avskjæringsregelen. Departementet
finner ikke at Shell-dommen avklarer den gjeldende rettstilstanden
på en tilfredsstillende måte, og vil søke å få en
fornyet prøving av de prinsipielle spørsmålene
i Høyesterett. I høringsnotatet gav departementet
uttrykk for det syn som staten vil anføre ved en mulig
ny domstolsprøving. Samtidig har intensjonen vært å beskrive
det sentrale tolkningsresultater som Shell-dommen kan lede til,
nemlig at avskjæringsregelen kun retter seg mot regnskapsmessige
avsetninger etter forsiktighetsprinsippet.
I den utstrekning Shell-dommen må ses som avgjørende
for gjeldende lovforståelse på dette området,
representerer departementets forslag i høringsnotatet en
innstramning og endring av rettstilstanden. Den regel som dommen
synes å oppstille for fradragsføring av avsetninger,
er imidlertid ikke i samsvar med departementets uttalte intensjoner
fra skattereformen 1992. Det vises til Ot.prp. nr. 35 (1990-1991)
s. 102 og 104, der det fremgår at det ikke skulle
være adgang til tidfesting etter god regnskapsskikk som
medførte andre løsninger enn de som følger
av realisasjonsprinsippet, jf. proposisjonens punkt 6.4.1.3.B.
Etter departementets vurdering er det ingen grunner som tilsier
at man i dag skal ha en videre adgang til å foreta avsetninger
med skattemessig virkning enn det som var intensjonen ved skattereformen 1992.
Da avskjæringsregelen ble innført, var det en viktig
målsetning å få et nøytralt
system gjennom å fjerne skattekreditter og forenkle den
ligningsmessige behandling, herunder når det gjaldt regnskapsmessige
vurderinger. Opphevelse av ordningen med avsetninger etter god regnskapsskikk
bidro til den utvidelse av skattegrunnlaget og reduksjon av skattesatsene,
som var et hovedsiktemål med skattereformen.
Enkelte av de hensyn som lå til grunn for innføring
av et reelt realisasjonsprinsipp ved skattereformen 1992, antas å ha
enda større vekt i dag. Innføringen av et tosporet
regnskapssystem bidrar således til at det blir enda vanskeligere
for ligningsmyndighetene å kontrollere de vurderinger som
ligger til grunn for regnskapsmessige avsetninger.
Departementet viser dessuten til at den formelle koblingen mellom
regnskap og skatt ble opphevet for skattytere med begrenset regnskapsplikt
ved lovendring av 17. desember 1999. For disse skattyterne
skal tidfesting skje etter realisasjonsprinsippet i skatteloven § 14-2
annet ledd, som ikke tillater fradrag for avsetninger til framtidige
utgifter. Også for begrenset regnskapspliktige vil det
forekomme forventning om framtidige utgifter som etter sammenstillingsprinsippet
kan fradragsføres i samme periode som tilhørende
inntekter. Fradrag for disse framtidige utgiftene vil imidlertid
være avskåret etter realisasjonsprinsippet. Departementet
kan ikke se noen grunn til at fradragsretten for framtidige utgifter
eventuelt skal være mer vidtgående for næringsdrivende
med full regnskapsplikt enn den er for andre næringsdrivende.
På denne bakgrunn finner departementet ikke grunn til å etterkomme
kritikken fra høringsinstansene, som mener at forslaget
i høringsnotatet går lenger enn det som er nødvendig
for å nøytralisere effekten av nye regnskapsregler.
Etter departementets oppfatning kan det ikke utelukkes at endring
av regnskapsreglene kan få skattmessige konsekvenser for
kostnader som er pådratt, men der kostnadsføring
etter sammenstillingsprinsippet skal utsettes, jf. proposisjonens
punkt 6.4.2.3.A. En finner derfor at det er nødvendig å nøytralisere
disse ulikhetene med en felles skattemessig regel for utgiftsføring
for skattytere som fører regnskap etter henholdsvis regnskapsloven
og IFRS.
Basert på rettsoppfatningen i Shell-dommen, antar departementet
at det også for avsetninger for framtidige utgifter vil
foreligge forskjeller mellom regnskapsloven og IFRS som kan få skattemessige konsekvenser.
I tillegg forsterker Shell-dommen uansett behovet for å begrense
regnskapsreglenes betydning ved beskatningen på dette området.
I likhet med vurderingen av reglene for tidfesting av inntekter
i proposisjonens punkt 6.3, er departementet etter en fornyet vurdering
kommet til at det ikke er grunnlag for å opprettholde gjeldende
regler om skattemessig tidfesting av kostnader basert på årsregnskapet.
Også når det gjelder tidfesting av kostnader vil
videreføring av regnskapsprinsippet kunne innebære
at den skattemessige tidfesting vil avhenge av om skattyter bruker
regnskapsloven eller IFRS. Etter de vedtatte endringer i regnskapslovgivningen,
vil regnskapsprinsippet dermed heller ikke på utgiftssiden
sikre nøytrale tidfestingsregler. Det vil dessuten være
vanskelig å forutse konsekvensene av en videreføring
av skattemessig tidfesting basert på årsregnskapet.
I høringsnotatet uttalte departementet at alternativet
til det fremsatte forslag var å innføre et realisasjonsprinsipp
også for fullt regnskapspliktige. Flere av høringsinstansene,
herunder Den norske Revisorforening, Finansieringsselskapenes forening,
Skattedirektoratet, Norsk Øko-forum og Ligningsutvalget støtter
dette, jf. høringsuttalelser gjengitt i proposisjonens
punkt 6.3.3.2. Realisasjonsprinsippet medfører at løsningen
baseres på innarbeidede skattemessige begreper, og at det
sikres like tidfestingsregler for regnskapspliktige som bruker henholdsvis
regnskapsloven og IFRS. Det gir også en symmetrisk skattemessig
behandling av inntekter og kostnader, jf. forslag vedrørende
inntektsføring i proposisjonens punkt 6.3.4.4.
Realisasjonstidspunktet for en utgift er når skattyter
har fått en ubetinget forpliktelse til å dekke
eller innfri den.
For det tilfelle at sammenstillingsprinsippet etter regnskapsloven
tilsier utsatt kostnadsføring av pådratte kostnader
som ikke leder til erverv av identifiserbare eiendeler, jf. proposisjonens
punkt 6.4.1.3.A, kan realisasjonsprinsippet innebære en
gunstigere skattemessig tidfesting enn det som følger av
regnskapsprinsippet. Det antas imidlertid at slik utsatt kostnadsføring
av pådratte kostnader bare unntaksvis er aktuelt.
I tilfeller hvor det foreligger en ensidig forpliktelse til å utrede
et pengebeløp, vil utgiften være realisert når
pengekravet oppstår i henhold til sitt rettsgrunnlag. Dette
er bl.a. aktuelt for offentligrettslige påbud og erstatningskrav.
I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) s. 107 uttalte departementet
følgende om inntektsføring av erstatningskrav
etter realisasjonsprinsippet:
"Etter realisasjonsprinsippet skal skattepliktige erstatningsutbetalinger
prinsipielt inntektsføres på det tidspunkt den
erstatningsbetingede hendelse inntraff. På dette tidspunkt
har skattyter fått et ubetinget krav på erstatningssummen.
Rent praktisk er det hensiktsmessig å vente med inntektsføringen
til erstatningskravets omfang er konstatert. Departementet foreslår
derfor at skattepliktige erstatningsutbetalinger som hovedregel
inntektsføres når erstatningskravets størrelse
er konstatert. I de tilfelle erstatningskravets størrelse
er omtvistet bør den uomtvistede del av gevinsten inntektsføres
straks. Inntektsføring av eventuell ytterligere utbetaling
utsettes til tvisten er løst."
Dette er en spesialløsning for erstatningskrav begrunnet
ut fra hensynet til en praktikabel regel. Departementet forutsetter
at løsningen er symmetrisk for inntekts- og utgiftsføring
av erstatningskrav.
Utgifter som knytter seg til at skattyter skal utføre,
unnlate eller tåle visse handlinger i framtiden, kan ikke
anses realisert før skattyter pådrar seg ubetingede
forpliktelser i forbindelse med kjøp av varer og tjenester
fra tredjemann e.l. Etter realisasjonsprinsippet foreligger det
således ikke fradragsrett for regnskapsmessige avsetninger
til framtidige utgifter. Utgifter til opprydding eller andre etterarbeider
i tilknytning til virksomhet, vil for eksempel ikke være realisert
før skattyter enten har pådratt seg en ubetinget
plikt til å yte vederlag i forbindelse med kjøp
av varer og tjenester fra tredjemann eller utfører aktivitet
med egne innsatsfaktorer som ledd i oppfyllelse av plikten. At en
utgift skal tidfestes regnskapsmessig etter sammenstillingsprinsippet
eller forsiktighetsprinsippet, har ingen relevans for tidfesting
etter realisasjonsprinsippet.
Den Norske Advokatforening har i sin høringsuttalelse
pekt på at departementets forslag kan lede til at virksomhet
som har ekstraordinære utgifter rett før virksomheten
opphører, ikke får fradrag for disse kostnadene.
Det er en effekt av realisasjonsprinsippet at enkelte utgiftstyper
først kommer til fradrag på et tidspunkt hvor
virksomhetens inntekter kan være redusert. Etter departementets
oppfatning må dette imidlertid ses i sammenheng med reglene
for skattemessig fradrag for underskudd. I denne forbindelse vises det
også til at det i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) fra regjeringen
Bondevik II er foreslått opphevelse av tiårsfristen
for fremføring av underskudd, samt opphevelse av reglene
om bortfall av underskudd ved opphør av næring
i skatteloven § 14-6. Etter gjeldende rett er
det dessuten adgang til tilbakeføring av udekket underskudd
i inntil to år før opphørsåret,
jf. skatteloven § 14-7 første ledd. Denne
regelen har sammenheng med regelen om bortfall av fremførbart
underskudd ved opphør av næring. Selv om avskjæringsregelen
for underskuddsfremføring ved opphør av næring
er foreslått opphevet, er det ikke foreslått endringer
i reglene for tilbakeføring av udekket underskudd. Departementet
antar at denne muligheten for tilbakeføring av underskudd
i kombinasjon med tidsubegrenset fremføringsrett, vil avhjelpe
eventuelle problemer med å få effektivt fradrag
for oppryddingskostnader mv.
Når det gjelder særskattepliktig virksomhet
etter petroleumsskatteloven vises også til de gunstige
ordninger som er etablert for rentepåslag for fremførbare underskudd,
retten til å overføre underskudd til overtakende
selskap ved fusjon og samlet overdragelse av virksomhet og rett
til å få utbetalt fra statskassen skatteverdien
av udekket underskudd ved opphør av særskattepliktig
virksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 3 c.
I Shell-dommen var det spørsmål om avsetning til
nedstengningskostnader kunne tidfestes skattemessig i samsvar med
den regnskapsmessige behandling. Høyesterett kom til at
dette ikke var avsetninger etter god regnskapsskikk som ble rammet
av skatteloven § 14-4 tredje ledd, og at det derfor
forelå adgang til skattemessig tidfesting av avsetningene
etter regnskapsprinsippet. Ved innføring av realisasjonsprinsippet
for skattytere med full regnskapsplikt, vil det ikke lenger være
regnskapsprinsippet som styrer tidfesting av inntekter og fradrag.
Det avgjørende for tidfestingen vil være om det
er pådratt en ubetinget forpliktelse til å dekke
eller innfri en kostnad. Enkelte uttalelser i Shell-dommen kunne
likevel tilsi at realisasjonsprinsippet og oppofrelsesvilkåret
i skatteloven § 6-1 har samme innhold, og at nedstengningskostnadene
dermed må anses realisert som følge av at kostnadene
kan anses som oppofret eller pådratt. Under henvisning
til at realisasjonsprinsippet ikke var tema i Shell-saken, forutsetter
departementet at Høyesteretts uttalelser om realisasjonsprinsippet
ikke kan trekkes så langt. For å unngå uklarhet
omkring dette, bør det imidlertid presiseres i lovteksten
at plikt til å utføre, unnlate eller tåle
noe i framtiden ikke kan anses som en ubetinget forpliktelse i forhold
til tidfestingsregelen for kostnader. Det vises til forslag til
et nytt annet punktum i skatteloven § 14-2 annet
ledd. Presiseringen retter seg mot alle plikter til å utføre,
unnlate eller tåle noe i framtiden. Det omfatter både
offentligrettslige og privatrettslige plikter, og det gjelder uansett
hva plikten går ut på. Handlingsplikter mv. vil
etter dette forslaget anses som framtidige, og dermed betingede,
dersom de skal gjennomføres i en senere inntektsperiode
enn det aktuelle inntektsåret.
I rettspraksis finnes det unntaksvis eksempler på at
vilkårene for fradragsrett i skatteloven § 6-1
første ledd er ansett oppfylt for framtidige utgifter.
Eksempler på dette er forventet tap som følge
av framtidig hjemfall av kraftverk, jf. Rt. 1958 s. 801 og framtidige
nedstengningskostnader i Shell-dommen, jf. Rt. 2004 s.1921. Etter
den foreslåtte tilføyelsen i skatteloven § 14-2
annet led nytt annet punktum om at det skal ses bort fra plikter
til å utføre, unnlate eller tåle noe
i framtiden, er det klargjort at det heller ikke vil være
adgang til å tidfeste slike utgifter før tidspunktet for å utføre,
unnlate eller tåle noe, er kommet. I tilfeller der skatteloven
har særlige tidfestingsregler, for eksempel skatteloven § 18-6,
vil slike særlige regler likevel gå foran.
På denne bakgrunn foreslås at tidfesting av
fradrag for fullt regnskapspliktige skal følge det skatterettslige
realisasjonsprinsipp i skatteloven § 14-4 annet
ledd. Tilsvarende foreslås å gjelde for inntekter, jf.
proposisjonens punkt 6.3.4.4. Med realisasjonsprinsippet gis det
ikke fradrag for utgifter før disse er realisert. Regelen
i skatteloven § 14-4 tredje ledd om fradrag for
avsetninger etter god regnskapsskikk kan derfor også oppheves
som overflødig.
Ved opphevelse av regnskapsprinsippet og innføring av
realisasjonsprinsippet, vil fradrag for framtidige utgifter (avsetninger)
være avskåret fra og med inntektsåret
2005. I høringsnotatet la departementet til grunn at skattytere
som i tidligere inntektsår har fått fradrag for
avsetninger til framtidige utgifter, må tilbakeføre
avsetningene til beskatning ved lovfesting av faktisk pådragelse
som vilkår for fradragsrett og tidfesting. Som begrunnelse
ble det anført at dette var en konsekvens av at den tidligere
fradragsførte avsetning ikke er oppofret.
Departementets uttalelse om inntektsføring av avsetninger
foretatt før inntektsåret 2005, er møtt med
sterk kritikk fra enkelte høringsinstanser. OLF sier blant
annet at når Høyesterett i Shell-dommen har lagt
til grunn at kostnaden er oppofret, må dette legges til
grunn for alle inntektsår frem til en eventuell lovendring.
Det pekes på at det ikke kan være grunnlag for å innføre
noen særskilte overgangsregler av et slikt innhold,
da dette i realiteten vil fortone seg som en regelendring med tilbakevirkende
kraft. NHO og Den norske Revisorforening har gitt uttrykk for lignende
synspunkter.
Etter en fornyet vurdering er departementet kommet til at det
ikke er grunnlag for å kreve inntektsføring av
avsetninger som det er innrømmet fradrag for i inntektsårene
før 2005. Endring av avsetningsfradrag for tidligere inntektsår
vil dermed bare være aktuelt dersom domstolene, etter en
eventuell ny prøving av spørsmålene i
Shell-dommen, skulle komme til at den gjeldende bestemmelse i skatteloven § 14-4 tredje
ledd avskjærer fradrag for avsetninger etter sammenstillingsprinsippet.
I tillegg vil det være en forutsetning for eventuell tilbakeføring
av tidligere innrømmet avsetningsfradrag at ligningslovens
vilkår for endring av ligning, er oppfylt i det enkelte
tilfellet.
På denne bakgrunn kan departementet ikke se at det er
behov for overgangsregler i forbindelse med utvidelse av realisasjonsprinsippet
til også å gjelde for tidfesting av kostnader
for skattytere med full regnskapsplikt.
At regnskapsreglenes betydning for spørsmålet om
aktiveringsplikt eller fradragsrett for kostnader, må begrenses
til kostnader som er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-1
følgende, anses avklart etter gjeldende rett. De skattemessige
effekter av de endrede og ulike regnskapsregler om balanseføring
eller kostnadsføring av kostnader knyttet til erverv av eiendeler,
vil således bare knytte seg til de ulike regler
i regnskapsloven og IFRS med hensyn til adgang og vilkår
for balanseføring eller fradragsføring av kostnader,
som ellers vil være direkte fradragsberettiget etter skatteloven.
Departementet er enig i de motforestillinger som er fremsatt
om at språkbruken i høringsnotatet med hensyn
til skatteloven § 6-1 som særskilt regel
om "tidfesting" i forhold til skatteloven § 14-4
annet ledd, kan være forvirrende og uheldig. Den forutsetning
utsagnene bygger på, nemlig at reglene om skattemessig
fradragsrett eller aktiveringsplikt for kostnader etter skatteloven § 6-1
flg. er spesifikt skatterettslige regler hvis innhold i utgangspunktet
ikke påvirkes av den regnskapsrettslige behandling av kostnadene,
ligger imidlertid fast.
Ettersom ovenstående anses som gjeldende skatterett,
er det i utgangspunktet ikke nødvendig å foreta en
nærmere vurdering av implikasjonen av dette slik Den Norske
Advokatforening etterlyser. Departementet er imidlertid enig med
bl.a. Skattedirektoratet, Norsk Øko-forum og Ligningsutvalget
i at anvendelse av det skatterettslige pådragelseskriteriet
i skatteloven § 6-1 første ledd som grunnlag
for fradragsrett eller aktiveringsplikt, reiser mange vanskelige skjønnspørsmål.
Et særlig problemområde i praksis er spørsmål
om aktivering eller fradragsrett for kostnader knyttet til egenutvikling
av immaterielle eiendeler. Departementet har også merket
seg at disse høringsinstanser anbefaler en klargjøring
av spørsmål knyttet til når aktiveringsplikt
etter skatteloven § 6-1 første ledd oppstår
og hvilke kostnader som i så fall inngår i anskaffelseskost
og om de regnskapsmessige balanseføringskriterier er relevante
i denne vurderingen.
Departementet bemerker at disse spørsmål ikke er
nye, og at det i prinsippet ikke har vært tvilsomt at spørsmålet
om kostnadene er fradragsberettiget eller aktiveringspliktige etter
skatteloven § 6-1 første ledd ikke skal
påvirkes av de regnskapsrettslige regler. De endrede og
ulike regnskapsreglene vil muligens kunne medføre at de
skatterettslige spørsmål kan komme på spissen
i nye situasjoner, og må avgjøres på en
annen regnskapsrettslig bakgrunn enn tidligere. Dette kan for eksempel
gjelde kostnader som tidligere har vært ansett aktiveringspliktige
etter skatteloven § 6-1 og som også har
blitt balanseført i regnskapet, og hvor det i praksis gjerne
ikke har vært avgjort til om § 6-1 første
ledd eller § 14-4 annet ledd var hjemmel for aktivering.
Dersom slike kostnader ikke lenger skal balanseføres, men
kostnadsføres i regnskapet, blir det åpenbart
at spørsmålet om aktiveringsplikt blir å avgjøre
etter skatteloven § 6-1 første ledd og
at regnskapsreglene heller ikke kan gi indirekte støtte
til vurderingene slik de i praksis kan ha gjort tidligere. At innholdet
i skatteloven § 6-1 første ledd er det
avgjørende, ligger uansett fast. Tolkningen av skatteloven § 6-1
første ledd vil nødvendigvis måtte utvikles i
praksis.
Bl.a. på grunnlag av generelle innsigelser fra Den norske
revisorforening når det gjelder vurderingen av at det ikke
er behov for ytterligere særregler ved en forutsatt videreføring
av skatteloven § 14-4 annet ledd på dette
felt, finner departementet grunn til å ta forbehold om
at det kan vise seg at vurderingen av de skattemessige konsekvenser
ikke er uttømmende nok. Også senere endringer
og presiseringer av IFRS gjennom tolkning og formell regelutvikling,
kan lede til at behovet for nøytraliseringstiltak ved en
videreføring av skatteloven § 14-4 annet
ledd kan vise seg større enn antatt. På det nåværende
tidspunkt har departementet ikke tilstrekkelig grunnlag for å avdekke slike
ytterligere behov, dvs. fastslå at praksis etter de endrede
regnskapsregler via skatteloven § 14-4 annet ledd
vil ha nye eller endrede skattemessige konsekvenser.
På bakgrunn av denne usikkerhet antar departementet
at ambisjonen i høringsnotatet om å videreføre
skatteloven § 14-4 annet ledd, og nøytralisere eventuelle
endrede skattemessige effekter av de endrede regnskapsregler ved
hjelp av særregler, bør forlates.
De problemer som knytter seg til slike uforutsette skattemessige
konsekvenser som nevnt, springer nettopp ut av forutsetningen om
at skatteloven § 14-4 annet ledd skal videreføres.
Det vil si at de til enhver tid gjeldende regnskapsrettslige regler
vil kunne få skattemessig betydning. Dersom regelen i skatteloven § 14-4
annet ledd erstattes av et generelt realisasjonsprinsipp som tidfestingsregel
for kostnader, vil slike uforutsette konsekvenser ikke gjøre
seg gjeldende. Innføring av realisasjonsprinsippet vil
innebære at fradragsberettigede kostnader skal fradragsføres
med mindre annet er positivt bestemt. Fordi det i høringsnotatet
ikke ble foreslått innført noe realisasjonsprinsipp
som tidfestingsregel for kostnader, ble heller ikke ovennevnte alternativ
vurdert nærmere som grunnlag for mulige nøytraliseringstiltak.
Bl.a. ble det angitt at spørsmål knyttet til betydningen
av § 14-4 annet ledd for fradragsføring
eller aktivering av fradragsberettigede kostnader, ville være
et av problemene knyttet til en alternativ innføring av
et generelt realisasjonsprinsipp.
På bakgrunn av ovennevnte usikkerhet knyttet til muligheten
for å nøytralisere effekten av de endrede regnskapsregler
ved en videreføring av skatteloven § 14-4
annet ledd, er departementet enig med høringsinstansene
(Den Norske Advokatforening, Den norske Revisorforening, Skattedirektoratet,
Ligningsutvalget, Norsk Øko-forum og universitetsstipendiat
Harald Hauge) som mener at innføring av realisasjonsprinsippet
som grunnlag for mulige skattemessige nøytraliseringstiltak
på dette område, bør vurderes nærmere.
En slik vurdering blir uansett nødvendig ettersom departementet
også foreslår at det skal innføres et
realisasjonsprinsipp som tidfestingsregel for kostnader, jf. proposisjonens
punkt 6.4.
Nøytralitetsforutsetningen som lå til grunn
for høringsforslaget står fast, men vurderingene
av hvordan de nødvendige skattemessige tilpasninger/nøytralitetstiltak
skal utformes, vil ved en alternativ vurdering av realisasjonsprinsippet
måtte baseres på andre utgangspunkter enn i høringsnotatet.
Alternativet til å lage ytterligere særregler
i forhold til de konsekvenser endrede regnskapsregler vil kunne
få etter § 14-4 annet ledd, vil være å lovfeste
realisasjonsprinsippet slik at skatteloven § 14-4
annet ledd ikke lenger kan gi grunnlag for aktiveringsplikt for
ellers fradragsberettigede kostnader. I den utstrekning § 14-4
annet ledd etter gjeldende rett gir grunnlag for slik aktiveringsplikt,
dvs. avvik fra den direkte fradragsføring som ellers vil
følge av realisasjonsprinsippet, bør det fastsettes
særregler. Det vises til gjennomgangen nedenfor.
Innføring av realisasjonsprinsippet som tidfestingsregel
for kostnader, innebærer i utgangspunktet at fradragsberettigede
kostnader etter skatteloven kapittel 6, også skal fradragsføres
direkte når det har oppstått en ubetinget plikt
til å dekke dem og uavhengig av den regnskapsmessige behandling.
Realisasjonsprinsippet regulerer kun tidspunktet for fradragsføring
og innebærer ingen hjemmel for at kostnadene i stedet skal
aktiveres. Som tidfestingsregel for fradrag vil realisasjonsprinsippet
bare ha betydning for kostnader som er fradragsberettiget etter skatteloven
kapittel 6.
I høringsnotatet ble det antatt å foreligge
et behov for en presisering av at tidfestingsregelen for regnskapspliktige
bare vil gjelde pådratte eller fradragsberettigede kostnader.
Dette behov vil ikke gjøre seg gjeldende ved innføring
av realisasjonsprinsippet.
Som tidfestingsregel vil realisasjonsprinsippet erstatte dagens
hovedregel i § 14-4 annet ledd. Innføring
av realisasjonsprinsippet medfører således at spørsmålet
om det foreligger fradragsrett eller aktiveringsplikt, herunder
hvilke kostnader som inngår i skattemessig kostpris, helt
ut vil avhenge av de skatterettslige regler i skatteloven kapittel
6.
Innføring av realisasjonsprinsippet for kostnader vil
således gjøre det klarere at det er behov for å flytte regelen
i skatteloven § 14-4 sjette ledd første
punktum til skatteloven kapittel 6. Regelen om at det er aktiveringsplikt
og ikke fradragsrett for kostnader til forskning og utvikling som
kan bli eller er blitt driftsmidler, kan ikke anses som et unntak
fra eller en presisering av realisasjonsprinsippet. Regelen er en
presisering av at det ikke er fradragsrett for slike kostnader etter
skatteloven § 6-1 første ledd. Forslaget
om å flytte bestemmelsen til kapittel 6, som ny § 6-25,
står således fast.
Etter gjeldende rett er det ikke grunnlag for å fastslå at
regnskapsreglene via skatteloven § 14-4 annet
ledd medfører aktiveringsplikt for ellers fradragsberettigede
rentekostnader. Det er derfor ikke behov for å opprettholde
forslaget om å lovfeste at regnskapsregler om balanseføring
av slike kostnader i prinsippet ville være bindende ved
beskatningen.
Nøytralitetsforutsetningen forutsetter at de effekter
av skatteloven § 14-4 annet ledd med hensyn til aktivering
av ellers fradragsberettigede kostnader som følger av gjeldende
rett, skal videreføres. I det følgende foretas
en vurdering av hvordan spørsmålet om aktivering
eller fradragsrett for ellers fradragsberettigede kostnader med
tilknytning til erverv av eiendeler, vil bli påvirket av
en innføring av realisasjonsprinsippet som generell tidfestingsregel
for kostnader også for regnskapspliktige, og hvordan videreføring
av gjeldende rett i så fall kan sikres. I det følgende
foretas en vurdering av i hvilken utstrekning realisasjonsprinsippet
kan anses dekkende for gjeldende rett, og i hvilken utstrekning
det etter gjeldende rett foreligger adgang eller plikt til aktivering av
ellers fradragsberettigede kostnader som må videreføres
i form av særregler.
Gjennomgangen nedenfor er knyttet til den gjennomgang av gjeldende
rett som er foretatt i proposisjonens punkt 6.5.1.2.
Innføring av realisasjonsprinsippet også for
regnskapspliktige vil i seg selv innebære at direkte fradragsberettigede
kostnader til forskning og utvikling (i motsetning til aktiveringspliktige
kostnader) skal fradragsføres direkte etter realisasjonsprinsippet. Særregelen
i skatteloven § 14-4 sjette ledd annet ledd som
gir uttrykk for den løsning som følger av en direkte
anvendelse av realisasjonsprinsippet, vil i så fall kunne
oppheves som overflødig. Regelen gjelder også for
bokføringspliktige skattytere uten alminnelig regnskapsplikt,
men innebærer ikke noe unntak fra realisasjonsprinsippet
som ellers gjelder for disse skattytere.
Også for andre fradragsberettigede kostnader enn forskning
og utvikling i forbindelse med egenutvikling av eiendeler, vil hovedregelen
bli at slike kostnader som er fradragsberettiget etter skatteloven
kapittel 6 blir å fradragsføre direkte. Med utgangspunkt
i at slike kostnader i praksis neppe vil oppfylle balansekriteriene
etter regnskapsloven, antas at en regel med dette innhold i hovedsak
også vil innebære videreføring av gjeldende
rett. Ettersom det likevel ikke kan utelukkes at gjeldende regnskapsregler
i visse tilfeller kan begrunne aktiveringsplikt for ellers fradragsberettigede
kostnader, kan det hefte en viss usikkerhet til ovenstående
konklusjon. Departementet har vurdert om denne usikkerhet gir grunnlag
for forslag om lovfesting av særregler om aktiveringsplikt.
Med dette siktes det til at visse ellers fradragsberettigede kostnader
som ville blitt balanseført etter gjeldende norsk regnskapsrett
skal eller kan inngå i skattemessig kostpris for den aktuelle
eiendel. Ettersom departementet ikke har konstatert konkrete tilfeller
eller typetilfeller hvor aktiveringsplikt ville følge etter
gjeldende regnskapsrett, er det ikke grunnlag for å foreslå konkrete
lovregler nå. Unnlatelse av å foreslå slike
særregler nå, vil ikke kunne anses som skatteskjerpende.
Skattyter vil normalt se seg tjent med direkte fradragsrett.
Særreglene om leteutgifter i petroleumsforskriften §§ 3
og 4 er klargjørende og bør videreføres.
Særregelen i skatteloven § 14-4 syvende
ledd om adgang til aktivering av rente- og finansieringskostnader
ved egentilvirkning av driftsmidler, vil i prinsippet måtte
videreføres. Den bærende begrunnelse for denne
særregel var at det etter regnskapsloven § 5-4
annet ledd gjelder en plikt til balanseføring av slike
kostnader som del av tilvirkningskost både for omløps-
og anleggsmidler. Regelen innebærer likevel en valgfri
adgang til aktivering eller fradragsføring uavhengig av
den regnskapsmessige behandling. Regelen gjelder også for
bokføringspliktige skattytere uten alminnelig regnskapsplikt
som hovedregelen om realisasjonsprinsippet ellers gjelder for.
Selv om skatteloven § 14-4 syvende ledd i utgangspunktet
er forankret i forutsetninger om at regnskapsreglene ellers ville
hatt betydning for spørsmålet om kostnadene skulle
aktiveres, angir den løsninger som er uavhengig av regnskapet
og blir på sitt virkefelt å anse som presisering
av hvordan § 6-1 første ledd og § 6-40
blir å fortolke.
Regelen forutsetter at de aktuelle kostnader er fradragsberettiget,
og ikke aktiveringspliktige, etter skatteloven § 6-1
første ledd. Adgangen til likevel å aktivere kostnadene
innebærer et unntak fra realisasjonsprinsippet. I den utstrekning
det likevel kunne hevdes at kostnadene ville være aktiveringspliktige etter
skatteloven § 6-1 første ledd, kunne
det tilsvarende hevdes at regelen også innebærer
et unntak fra den aktiveringsplikt som ellers ville følge
av skatteloven § 6-1 første ledd. For
rentekostnader som er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-40,
vises til den mangeårige ligningspraksis som også forut
for vedtakelsen av skatteloven § 14-4 syvende
ledd, åpnet for valgfri aktivering av byggelånsrenter
(presumptivt med hjemmel i skatteloven § 6-1 første ledd.)
Under enhver omstendighet vil den angitte regel avklare disse underliggende
tvilsspørsmål om tolkningen av skatteloven § 6-1
første ledd for de aktuelle kostnader.
Med bakgrunn i ovenstående bør den regel skatteloven § 14-4
syvende ledd gir uttrykk for, etter departementets oppfatning kunne
flyttes til kapitel 6 som en generell presisering av reglene om
fradragsrett og aktiveringsadgang for renter og finansieringskostnader
ved egentilvirkning av driftsmidler. Etter departementets oppfatning
vil regelen være avklarende og i all hovedsak dekkende
for gjeldende rett også for skattytere som ikke er bokføringspliktige.
Det vises til forslag til § 6-40 nytt åttende
ledd.
Regelen skatteloven § 14-5 annet ledd a, bør
videreføres som en særregel om skattemessig inngangsverdi
på egentilvirkede varer.
Særregelen i petroleumsforskriften § 2,
er klargjørende og bør videreføres.
Innføring av realisasjonsprinsippet vil ellers innebære
at kostnader, herunder rente og finansieringskostnader, ved kjøp
av eiendeler, herunder aksjer og eierandeler som ikke skal aktiveres
som kostpris etter skatteloven § 6-1 første
ledd, bli å fradragsføre direkte. Dette vil være
i samsvar med den gjeldende skatterett for behandling av slike kostnader
selv om man hensyntar at regnskapsreglene i prinsippet kan få betydning
for spørsmålet om fradragsrett eller aktiveringsplikt
etter skatteloven § 14-4 annet ledd etter gjeldende
rett.
Bortsett fra ovenstående forslag om lovfesting av gjeldende
regel i skatteloven § 14-4 syvende ledd, antas
det ikke nødvendig å vedta særlige regler
om unntak fra realisasjonsprinsippet for å sikre videreføring
av gjeldende rett om skatteloven § 14-4 annet ledd
som hjemmel for skattemessig aktiveringsplikt for ellers fradragsberettigede
kostnader ved erverv av eiendeler.
Om den nærmere utforming av departementets lovforslag
vises til proposisjonens punkt 6.6.
Den nå vedtatte innføring av et tosporet regnskapssystem
innebærer at det ikke vil foreligge presise eller ensartede
løsninger for regnskapsmessig tidfesting av inntekter og
kostnader. De vedtatte regnskapslovendringer og forutsetningen om
at disse skal være skattemessig nøytrale, medfører
et forsterket behov for å innføre særskilte
skatteregler. Behovet for å skille regnskaps- og skattereglene
er med andre ord større enn tidligere. Utviklingen av regnskapsreglene
har ikke gått i den retning man forventet på begynnelsen
av 1990-tallet, jf. St.meld. nr. 48 (1989-1990).
Blant annet fordi forskjellene mellom tidfestingsreglene etter
gjeldende norsk regnskapsrett og IFRS ble noe undervurdert i høringsnotatet,
bygget forslagene i notatet på at opphevelse av hovedregelen
i § 14-4 annet ledd ikke var nødvendig.
I notatet ble det derfor heller ikke foretatt noen bredere drøftelse av
spørsmålet om opphevelse av hovedregelen. Det ble
anført at en alternativ innføring av en generell
regel om tidfesting etter realisasjonsprinsippet, med opphevelse
av regelen i § 14-4 annet ledd også i
stor utstrekning ville være dekkende for gjeldende skatterett,
men at en opphevelse av hovedregelen likevel kunne ha konsekvenser
som det er vanskelig å forutse. I denne forbindelse ble
det særlig vist til spørsmålene knyttet
til den betydning § 14-4 annet ledd ble antatt å ha
for spørsmål om skattemessig aktiveringsplikt
for ellers fradragsberettigede kostnader.
På bakgrunn av høringsrunden er det i gjennomgangen
i proposisjonens punkt 6.3 til 6.5 derimot lagt til grunn at de
endrede regnskapsregler kan medføre omfattende endringer
og ulikheter i de regnskapsmessige tidfestingsregler, også utover
det man hittil har kunnet konstatere. Ved en videreføring
av skatteloven § 14-4 annet ledd vil disse endringer
kunne ha skattemessige konsekvenser som vanskelig kan nøytraliseres.
Mulige nøytraliseringstiltak basert på en videreføring
av skatteloven § 14-4 annet ledd som forutsatt
i høringsnotatet, er vurdert som mer usikre enn generelle
nøytraliseringstiltak i form av innføring av realisasjonsprinsippet
som særskilte skattemessige tidfestingsregel. Videreføring
av skatteloven § 14-4 annet ledd i sin nåværende
form anses således ikke lenger som noe aktuelt alternativ.
Forslagene i proposisjonens punkt 6.3 til 6.5 innebærer
at skattyters årsregnskap via hovedregelen i skatteloven § 14-4
annet ledd ikke lenger skal ha betydning som tidfestingsregel. Realisasjonsprinsippet i
skatteloven § 14-2 vil avløse hovedregelen
i skatteloven § 14-4 annet ledd som alminnelige
tidfestingsregel også for fullt regnskapspliktige. Det
vil si at regnskapsprinsippet i utgangspunktet bør oppheves.
Under henvisning til at usikkerhet med hensyn til konsekvensene
av en opphevelse av hovedregelen med innføring av et ubetinget
realisasjonsprinsipp, har vært angitt som grunnlag for
ikke å foreslå opphevelse av skatteloven § 14-4
annet ledd, er det etter departementets oppfatning hensiktsmessig
med en samlet gjennomgang av de aktuelle usikkerhetsmomenter knyttet
til en slik opphevelse. Herunder vurderes om denne usikkerhet kan
begrunne videreføring av innholdet i skatteloven § 14-4
annet ledd, men i en annen form.
Spørsmålet om hovedregelen i skatteloven § 14-4
annet ledd skal beholdes eller ikke, vil være avgjørende
for den lovteknikk som skal benyttes ved lovfesting av de forutsetninger
og forslag som er angitt i proposisjonens punkt 6.3 til 6.5.
Den aktuelle usikkerhet med hensyn til konsekvensene av en opphevelse
av skatteloven § 14-4 annet ledd som tidfestingsregel
er om innføring av realisasjonsprinsippet kan medføre
vesentlige endringer i forhold til de tidfestingsregler som i dag
følger av skatteloven § 14-4 annet ledd
og gjeldende regnskapsrett. Usikkerheten knytter seg på den
ene side til hvilke løsninger med hensyn til tidfesting
som faktisk følger av gjeldende regnskapsrett og på den
andre side til om disse løsninger samsvarer med løsningene
etter det skatterettslige realisasjonsprinsipp og reglene i skatteloven
kapittel 6 om aktiveringsplikt eller fradragsrett for kostnader.
Basert på en konkret gjennomgang av hvilke konsekvenser
gjeldende regnskapsrett antas å ha for den skattemessige
tidfesting etter gjeldende rett, er følgende usikkerhetsmomenter
angitt i proposisjonens punkt 6.3 til 6.5:
I avsnitt 6.3 om tidfesting av inntekter
mv. er angitt at det kan knytte seg usikkerhet til om realisasjonsprinsippet
vil medføre de samme løsninger som det regnskapsrettslige
transaksjonsbaserte opptjeningsprinsipp for løpende inntektsføring
av andre inntekter enn realisasjonsgevinster. Eventuelle forskjeller
kan tenkes å foreligge slik at tidspunktet for inntektsføring forskyves
i begge retninger. Det er vurdert, men ikke foreslått overgangsregler
med sikte på å unngå mulige skatteskjerpende
effekter.
I avsnitt 6.4 om tidfesting av kostnader er angitt at forslaget
innebærer en endring i forhold til den rettsoppfatning
Høyesterett har lagt til grunn om forholdet mellom regnskaps-
og skatteregler i Shell-dommen. Innføring av realisasjonsprinsippet
innebærer at avsetninger til framtidige kostnader ikke
skal ha skattemessig betydning uansett om de er begrunnet i regnskapsloven
eller IFRS. Som avklarende regelendring er den usikkerhet som angitt
ovenfor ikke relevant.
I avsnitt 6.5 om regnskapsreglenes betydning for spørsmål
om aktivering eller fradragsrett for kostnader er angitt at det
kan knytte seg usikkerhet til om kostnader ved egenutvikling av
eiendeler som etter realisasjonsprinsippet blir å fradragsføre
direkte, likevel ville blitt aktivert som kostpris på de
aktuelle eiendeler i medhold av skatteloven § 14-4
annet ledd. I den utstrekning realisasjonsprinsippet medfører
direkte fradragsføring av kostnader som etter skatteloven
14-4 annet ledd kunne bli aktiveringspliktige, vil det normalt anses
som gunstigere beskatning enn etter gjeldende rett. Det er vurdert,
men ikke foreslått overgangsregler for å forhindre
slike mulige effekter.
På den andre side vil usikkerheten knytte seg til om
innholdet i gjeldende skatterett om aktiveringsplikt eller fradragsrett
for kostnader etter skatteloven kapittel 6 og om innholdet i realisasjonsprinsippet,
er det lagt til grunn at disse spørsmål i prinsippet
ikke berøres av en opphevelse av skatteloven § 14-4
annet ledd. Selv om de skatterettslige løsningene ikke
lenger vil kunne baseres på den indirekte støtte
regnskapsreglene i praksis kan ha gitt, vil eventuelle tvilsspørsmål
måtte håndteres i ligningspraksis. I prinsippet
gjelder dette som utgangspunkt også etter gjeldende rett.
Med lignende utgangspunkt vil det kunne bli behov for senere lovtiltak
i form av presiserende bestemmelser om innholdet i realisasjonsprinsippet og
om innholdet i aktiveringsplikten for kostnader etter skatteloven § 6-1.
Det kan likevel reises spørsmål om den konkrete gjennomgang
ovenstående konklusjoner baserer seg på, kan anses
tilstrekkelig omfattende og presis i forhold til alle de ulike spørsmål
som kan springe ut av regnskapsreglene om tidfesting som grunnlag
for beskatningen. Dersom man ville unngå enhver usikkerhet
knyttet til en slik konkret vurdering av effektene, kunne man tenke
seg at gjeldende rett basert på skatteloven § 14-4
annet ledd skulle videreføres i form av lovfesting av en
tidfestingsregel som henviser til norsk regnskapslovgivning slik
denne gjelder før det tosporede regnskapssystem besluttes
iverksatt, eventuelt til det resultat som til enhver tid måtte
følge av norsk regnskapslov.
En slik regel kunne tenkes anvendt som den alminnelige regel
om tidfesting for fullt regnskapspliktige eller som en alternativ
regel til innføring av realisasjonsprinsippet, eventuelt
for en overgangsperiode.
Departementet har vurdert en løsning etter linjer som
antydet som lite hensiktsmessig og har ikke funnet grunnlag for å videreutvikle
et slikt alternativ.
Etter departementets vurdering er den gjennomgang av mulige usikkerhetsmomenter
som er foretatt i proposisjonens punkt 6.3 til 6.5 tilstrekkelig
presis og avklarende som grunnlag for vurdering av konsekvensene
av innføring av realisasjonsprinsippet som alternativ til
gjeldende hovedregel.
Etter gjeldende rett er det avklart at skatteloven § 14-4
annet ledd ikke har betydning for avgjørelsen av hva som
er skattepliktig inntekt og hvilke kostnader som er fradragsberettiget.
Tilsvarende anses avklart at skatteloven § 14-4
annet ledd ikke har betydning for hvordan rettsforhold skal klassifiseres. Ovenstående
spørsmål skal avgjøres på bakgrunn
av skattelovens regler og prinsipper. Det foreligger ingen alminnelig
presumsjon om at de regnskapsmessige definisjoner eller klassifiseringsregler
skal eller bør tilsvare de skatterettslige.
På tross av ovenstående utgangspunkter er det
i praksis, på ulike måter og på ulike
grunnlag, gjerne ansett tvilsomt hvilken prinsipiell eller faktisk
relevans regnskapsreglene har på ovennevnte områder. De
regnskapsrettslige løsninger har gjerne vært ansett
sammenfallende med de skatterettslige løsninger slik at
det ikke har vært ansett nødvendig å ta
standpunkt til hva hjemmelsgrunnlaget for den aktuelle vurdering
er. Det antas også at det i praksis både er og
har vært en gjensidig påvirkning mellom regnskapsrett
og skatterett også på områder utover
rene tidfestingsregler.
Ovennevnte bindinger mellom regnskaps- og skatteregler som i
praksis kan ha vært lagt til grunn på ovennevnte
områder, kan være tradisjonelt begrunnet, men
har som det fremgår, ingen prinsipiell begrunnelse i skatteloven § 14-4
annet ledd.
Opphevelse av skatteloven § 14-4 annet ledd innebærer
ikke at beskatningen ikke lenger skal ta utgangspunkt i regnskapet
eller den løpende bokføring som dokumentasjonsgrunnlag.
Dette utgangspunktet følger uansett av ligningslovens regler
om rapportering og kontroll, og krever ikke særskilt forankring
i skatteloven.
Etter departementets oppfatning gir den foreliggende usikkerhet
knyttet til opphevelse av hovedregelen i skatteloven. § 14-4
annet ledd, ikke tilstrekkelig grunnlag for å foreslå at
regelen skal videreføres i endret form som antydet foran.
Hovedregelen i skatteloven § 14-4 annet ledd foreslås
derfor opphevet. Som generell regel om tidfesting foreslås
at den erstattes av realisasjonsprinsippet i § 14-2,
som vil gjelde tilsvarende for regnskapspliktige med mindre annet
er bestemt.
Det vil likevel være behov for å fastsette
unntak fra realisasjonsprinsippet som vil være særskilte
for regnskapspliktige. Det nærliggende er å benytte
skatteloven § 14-4 som hjemmelsregel for slike
unntak. Aktuelle unntak vil for det første være
lovfesting eller videreføring av tidfestingsregler som
i dag har sitt grunnlag nettopp i skatteloven § 14-4
annet ledd, dvs. særregler om at den regnskapsmessige behandling
skal legges til grunn ved beskatningen. Som nevnt i proposisjonens
punkt 6.3 gjelder dette i første rekke den gjeldende regel
om at det regnskapsrettslige dagskursprinsipp skal legges til grunn
ved behandling av kortsiktige valutaposter. Denne regel bør lovfestes
som et unntak fra realisasjonsprinsippet.
Departementet antar videre at også øvrige særbestemmelser
i skatteloven om at tidfestingen skal bygge direkte på regnskapslovgivningen
bør plasseres i § 14-4. Det foreslås
således at særregelen om tidfesting basert på regnskapsrettslige
vurderingsregler som i dag ligger implisitt i regelen i skatteloven § 6-10
fjerde ledd annet punktum, inntas som en uttrykkelig unntaksregel
i skatteloven § 14-4 tredje ledd, jf. også proposisjonens
punkt 6.9.3. Regelen i skatteloven § 6-10 fjerde
ledd første punktum som presiserer at regnskapsmessige
verdiendringer ikke skal ha betydning ved avskrivninger, foreslås
opphevde som overflødig.
Særregelen i skatteloven § 14-5 fjerde
ledd bokstav g om at banker og finansieringsinstitusjoner kan tidfeste
tap på garantier og utlån i samsvar med regnskapsreglene,
foreslås ikke endret i hovedtrekkene, jf. likevel endringsforslag
som er tatt opp i proposisjonens punkt 6.9.1.
Departementet antar videre at skatteloven § 14-4 kan
benyttes som hjemmelsregel for øvrige unntak fra realisasjonsprinsippet
for regnskapspliktige som måtte bli foreslått
nå eller senere.
Skatteloven § 14-4 tredje ledd om avskjæring
av fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk forutsettes
erstattet av realisasjonsprinsippet, og foreslås opphevet,
jf. avsnitt 6.4. Det foreslås en presisering i skatteloven § 14-2
annet ledd nytt annet punktum om at det ved tidfesting av kostnader
ses bort fra plikt til å utføre, unnlate eller
tåle noe i framtiden.
De særbestemmelser som i dag følger av § 14-4 og
som innebærer unntak fra dagens regnskapsprinsipp slik
at realisasjonsprinsippet skal gjelde, kan oppheves. Dette gjelder
skatteloven § 14-4 femte ledd og sjette ledd annet
punktum. Bestemmelsen i § 14-4 fjerde ledd om
tidfesting av gevinst ved uttak og overføring av verdier
til endret bruk, foreslås flyttet til ny § 14-2
nytt tredje ledd som en presisering av den løsning som
generelt vil følge av realisasjonsprinsippet anvendt på slike
inntekter.
I proposisjonens punkt 6.5.4.3 er bestemmelsen i skatteloven § 14-4
sjette ledd første punktum om aktiveringsplikt for forskning
og utvikling, foreslått flyttet til ny § 6-25.
Tilsvarende er særregelen i § 14-4 syvende
ledd foreslått flyttet til § 6-40 nytt åttende ledd
som ny presiserende regel om adgang til aktivering av renter og
finansieringskostnader som kostpris ved egentilvirkning av driftsmidler.
Det vises til forslag til ny § 6-25 og § 6-40
nytt åttende ledd, § 14-2 annet ledd
nytt annet punktum, § 14-2 nytt tredje ledd samt
ny § 14-4. Endringene foreslås gitt virkning
fra og med inntektsåret 2005.
Det kan som nevnt i proposisjonens punkt 6.3.5 ikke utelukkes
at det vil kunne foreligge forskjeller mellom tolkningen av realisasjonsprinsippet
og fastlegging av det regnskapsrettslige opptjenings- og transaksjonstidspunktet
etter regnskapsloven som tidfestingskriterier for løpende
inntektsføring av andre inntekter enn kapitalgevinster.
Slike mulige forskjeller kan tenkes å foreligge slik at
tidspunktet for inntektsføring forskyves i begge retninger.
I den utstrekning forslaget om innføring av realisasjonsprinsippet
kan medføre fremskutt tidspunkt for inntektsføring
av visse inntektsposter i forhold til ved anvendelse av prinsippene
i regnskapsloven og hovedregelen i skatteloven § 14-4
annet ledd, kan endringen sies å innebære en skatteskjerpelse.
Realisasjonsprinsippet bygger i utgangspunktet på den
regnskapsmessige debiteringsregel, og i den grad det er samsvar
mellom debiteringsregelen og realisasjonsprinsippet innebærer
forslaget en lovfesting av gjeldende rett for tidfesting av kostnader.
For det tilfelle at det regnskapsmessige sammenstillingsprinsippet
tilsier utsatt kostnadsføring av pådratte kostnader,
kan realisasjonsprinsippet føre til en gunstigere skattemessig
tidfesting enn det som følger av regnskapsprinsippet, forutsatt
at kostnaden ikke er aktiveringspliktig etter skatteloven § 6-1
første ledd. Det er vanskelig å si noe om omfanget
av dette, men departementet antar at det vil gjelde i et fåtall
av tilfeller.
Etter Høyesteretts dom av desember 2004 (Shell-dommen)
vil det for regnskapspliktige være fradragsrett for de
fleste avsetninger til framtidige kostnader, noe som vil inkludere
kostnader som etter departementets vurdering ennå ikke
er pådratt. I forhold til denne rettsforståelse
vil forslaget innebære en innstramming. Etter Finansdepartementets
vurdering avklarer ikke Shell-dommen rettstilstanden på en
tilfredsstillende måte, og departementet vil forsøke å få de
prinsipielle spørsmål opp for fornyet prøving.
På denne bakgrunn har ligningsmyndighetene fått
instruks om ikke å legge Shell-resultatet til grunn i ligningspraksis.
Påløpte provenyvirkninger i 2005 (bokført
2006) antas derfor å være beskjedne.
Departementet legger til grunn det vil være administrative
besparelser for ligningsmyndighetene knyttet til at det vesentlige
element i den skattemessige tidfesting vil bli å fastlegge
med utgangspunkt i rene skatterettslige regler. Ligningsmyndighetene
vil i utgangspunktet ikke lenger måtte ta stilling til
tolkningsspørsmål knyttet til de regnskapsregler
som gjelder for inntektsføring og kostnadsføring
av aktuelle poster.
Departementet forutsetter videre at en klarere regel for avskjæring
av fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk, vil lette ligningsmyndighetens arbeidsbyrde.
Den gjeldende regel i skatteloven § 14-4 tredje
ledd har ført til mange klage- og rettssaker mellom ligningsmyndigheter
og skattyter. Innføring av realisasjonsprinsippet for fullt
regnskapspliktige, vil fjerne grunnlaget for disse tvistene. Det
vil også gi administrative besparelser at ligningsmyndighetene slipper å vurdere
grunnlaget for og størrelsen av regnskapsmessige avsetninger,
samt slippe å vurdere bruken av sammenstillingsprinsippet.
For skattytere som følger regnskapsloven vil forslaget
ikke innebære vesentlig merarbeid i forhold til i tidligere år.
Skattytere som anvender IFRS vil måtte håndtere
nye og flere forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige
tidfestingsregler enn ved anvendelse av regnskapsloven i tidligere år.
Ved overgang til IFRS har foretakene imidlertid ikke hatt grunnlag
for noen forventning om at det ikke skulle oppstå slike
forskjeller som ville måtte håndteres både
regnskapsmessig etter avstemmingsmetoden eller utsatt skatt, og
ved rapportering til ligningsmyndighetene ved utfylling av næringsoppgave,
forskjellsskjema mv. Forutsetningen om at regnskapslovendringene
skulle være skattemessig nøytrale som uttrykkelig
ble angitt i forarbeidene til de vedtatte endringer i regnskapslovgivningen,
tilsier i seg selv at nye regnskapsmessig løsninger med
hensyn til tidfesting ikke skulle tillegges skattemessig betydning. Tilsvarende
skulle brukerne være forberedt på at overgangen
til IFRS ville medføre merarbeid i form av håndtering
av nye forskjeller mellom regnskaps- og skattemessige verdier.
Departementet antar at det i en overgangsperiode kan oppstå merarbeid
både for ligningsmyndighetene og for skattyterne knyttet
til spørsmål vedrørende aktivering eller
fradragsføring av kostnader utelukkende skal vurderes og
avklares på bakgrunn av skatteloven § 6-1
første ledd. Dette skyldes i det vesentlige at det ikke
nødvendigvis og i samme utstrekning som før vil
foreligge faktisk samsvarende løsninger mellom den aktiveringsplikt
for kostnader som kan forankres i skatteloven § 6-1
første ledd og den regnskapsmessige plikt til balanseføring
av samme type kostnader. De endrede regnskapsregler vil i mindre utstrekning
enn tidligere kunne gi faktisk støtte i vurderingen av
om det foreligger skattemessig adgang eller plikt til aktivering
av kostnadene som kostpris. Ovennevnte spørsmål
kan også skape behov for å vurdere lovtiltak i
form av presisering av innholdet i aktiveringsplikten etter skatteloven § 6-1
første ledd, eventuelt for særregler om den skattemessige
kostpris ved ulike typer erverv.
Ovenstående konsekvenser følger allerede av gjeldende
rett, men blir forsterket av det innførte tosporede regnskapssystem.
Etter departementets oppfatning vil disse problemene oppstå uansett
om skatteloven § 14-4 annet ledd videreføres
eller det innføres et realisasjonsprinsipp for kostnader.
Etter ligningsloven § 4-4 nr. 1 skal skattytere som
driver virksomhet, levere næringsoppgave som vedlegg til
selvangivelsen. Det følger av ligningsloven § 4-4
nr. 7 at departementet fastsetter skjema for næringsoppgave.
Myndigheten til å fastsette slikt skjema er delegert til
Skattedirektoratet. Skattedirektoratet arbeider med å revidere
RF-1167 Næringsoppgave 2 for inntektsåret 2005.
Foreløpige vurderinger innebærer at en fortsetter
med en felles næringsoppgave 2 som følger hovedreglene
i regnskapsloven for oppsett av resultat (etter art) og balanse.
IFRS gir anledning til en funksjonsinndelt resultatoppstilling.
For skattytere som følger IFRS, innebærer dette
at de for skattemessige rapporteringsformål fortsatt også må utarbeide
en artsinndelt resultatoppstilling i næringsoppgaven. Dette
kan skje innenfor gjeldende bestemmelser om skattyters opplysningsplikt
og fastsettelse av næringsoppgave. Det er derfor ikke behov
for endringer i reglene om skattemessig rapportering i ligningsloven.
Etter gjeldende skatterett skal gevinst og tap på finansielle
instrumenter som nevnt i lov om verdipapirhandel § 1-2
annet ledd, tidfestes etter realisasjonsprinsippet, jf. skatteloven § 14-4
femte ledd. Dette gjelder også finansielle instrumenter
som eies av banker og finansieringsforetak. Finansielle instrumenter
som faller innenfor fritaksmetodens anvendelsesområde,
jf. skatteloven § 2-38, skattlegges ikke.
Etter særlige regnskapsregler i forskrift 16. desember
1998 nr. 1240 om årsregnskap for banker og finansieringsforetak,
skal finansielle instrumenter som nevnt i regnskapsloven § 5-8
første ledd samt andre derivatkontrakter med finansielt
oppgjør, vurderes til virkelig verdi. Forutsetningen er
at de aktuelle instrumenter er klassifisert som omløpsmiddel, inngår
i en handelsportefølje med henblikk på videresalg,
og at de omsettes i et aktivt og likvid marked.
Etter IFRS skal markedsverdiprinsippet anvendes for finansielle
instrumenter mer generelt og uten hensyn til om instrumentene klassifiseres
som omløpsmidler, inngår i handels portefølje
mv. slik kravet er etter de norske regnskapsregler, jf. IAS 39 Finansielle
instrumenter. Adgangen for banker og finansieringsforetak til å anvende
IFRS for selskapsregnskapet, er foreslått utsatt til regnskapsåret
2007.
I uttalelser i NOU 2003:23 Evaluering av regnskapsloven som til
dels er gjentatt i NOU 2003:9 Om skattereform og kommentert i St.meld.
nr. 29 (2003-2004), ble det anmodet om at spørsmålet
om innføring av markedsverdiprinsippet ved beskatning av
finansielle instrumenter for banker og finansforetak burde vurderes
i forbindelse med oppfølgingen av de forestående
endringer i regnskapslovgivningen. Selv om en mulig innføring
av en slik særregel ikke utgjør en nødvendige
skattemessig tilpasning til endringene i regnskapslovgivningen,
ble det derfor foretatt en vurdering av spørsmålet
i høringsnotatet av 3. juni d.å. I notatet
ble det antatt at det foreligger særlige forhold for banker
og finansieringsforetak som kan begrunne innføring av markedsverdiprinsippet
som særlig tidfestingsregel ved beskatning av finansinstitusjonenes
finansielle instrumenter og varederivater. I høringsnotatet
ble det også foreslått at markedsverdiprinsippet
burde innføres for finansielle instrumenter i banker og
finansieringsforetak.
I høringsrunden har det fremkommet ulike synspunkter
på spørsmålet om en slik omlegging bør foretas,
hvordan regelen i så fall bør avgrenses og hvilke
skattemessige implikasjoner den vil ha. Departementet antar dessuten
at spørsmål om behov for og utforming av overgangsregler
vil kreve en grundigere vurdering som ikke var foretatt i høringsnotatet. Overgangsregler
er særlig aktuelle for finansielle instrumenter med levetid
før og etter eventuell innføring av et markedsverdiprinsipp.
En mulig omlegging fra realisasjonsprinsippet til markedsverdiprinsippet
på dette området er ikke nødvendig av
hensyn til vedtatte endringer i regnskapslovgivningen. Behovet for
en endring som nevnt, er heller ikke forsterket på grunn
av innføring av adgang til å anvende IFRS for
selskapsregnskapet. På denne bakgrunn har departementet
ikke funnet å kunne prioritere den endelige vurdering av
dette spørsmål nå. Saken bør
undergis en bredere vurdering som departementet vil komme tilbake
til på et senere tidspunkt.
Spørsmål om hvordan rettsforhold skal klassifiseres,
er i utgangspunkt spørsmål som for skatteformål
må finne sin løsning basert på skattelovens
regler og prinsipper. Skatteloven § 14-4 annet
ledd gir derfor ikke grunnlag for å tillegge regnskapsmessige regler
om klassifikasjon av sikringstransaksjoner skattemessig betydning.
Regnskapsreglene, jf. regnskapsloven § 4-6,
jf. NRS(D) Finansielle instrumenter, har relativt omfattende regler
om klassifisering av sikringstilfeller og om den regnskapsmessige
effekten av denne klassifisering.
Skatteloven har ingen regler om sikringstransaksjoner eller effektene
av slik klassifisering. Det skattemessige utgangspunktet er således
at beskatningen, herunder tidfestingen, av et selvstendig finansielt
instrument skal skje på bakgrunn av egenskaper ved instrumentet
selv. Ved skattemessig sikring er det spørsmål
om å fravike dette utgangspunktet og eventuelt vurdere
den skattemessige tidfestingen av gevinst og tap på finansielle
instrumenter som skattlegges som selvstendige formuesgoder, på bakgrunn
av tilknytningen til et annet formuesobjekt. I ligningspraksis har
det vært lagt til grunn at der det selvstendige finansielle
instrumentet og det underliggende objektet inngår i en
sikringstransaksjon, kan det i visse tilfeller oppstilles et unntak
fra de skattemessige tidfestingsreglene hvor særskilte
kriterier for skattemessige sikringstransaksjoner er oppfylt. Utviklingen
av det skattemessige sikringsbegrep har i stor utstrekning skjedd
gjennom ligningspraksis i saker avgjort av Overligningsnemnda ved
Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS).
Uten særlig hjemmel i skatteloven eller ulovfestet rett,
vil ikke den regnskapsrettslige klassifisering og reglene om behandlingen
av sikringstransaksjoner ha skatterettslig relevans. Av denne grunn
er det ikke behov for en særskilt gjennomgang av gjeldende regnskapsregler
om regnskapsmessig sikring etter regnskapsloven på den
ene side og etter IFRS på den andre.
I høringsnotatet ble det likevel foretatt en vurdering
av om det var behov for å lovfeste regler om skattemessig
sikring, herunder om det var grunnlag for å endre gjeldende
skatterett på dette området. Bakgrunnen var uttalelser
i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000), NOU 2003:23, samt Skattedirektoratets
og Sparebankforeningens høringsuttalelser til NOU 2003:23
hvor det dels var forespeilet og dels ble anmodet om en slik vurdering.
I disse uttalelser var det på den ene side vist til at
de endrede regnskapsregler ville innebære et økt
behov for avklaring av rettstilstanden. På den andre side
var det anmodet om at de særskilte skattemessige regler
om sikring, bør endres slik at de utformes med utgangspunkt
i de regnskapsrettslige regler for denne type transaksjoner.
I høringsnotatet ble ikke foreslått lovregler,
verken i form av lovfesting av gjeldende rett på dette
felt eller i form av lovfesting av endrede regler. Det ble lagt
til grunn at en eventuell lovregulering burde begrenses til en kodifisering
av ligningspraksis. Departementet fant likevel ikke at lovfesting
av denne praksis var tilstrekkelig påkrevet til at det
i denne sammenheng skulle fremmes konkrete lovforslag.
I høringsrunden har Finansnæringens hovedorganisasjon,
Den norske revisorforening og Den Norske Advokatforening gitt uttrykk
for at det er behov for endringer i gjeldende regler om skattemessig
sikring og at det bør lovfestes skatteregler om skattemessig sikring
som baseres på de regnskapsrettslige regler.
På den andre side har Skattedirektoratet, Norsk Øko-forum
og Ligningsutvalget gitt uttrykk for at i den utstrekning det foreligger
et skatterettslig sikringsinstitutt, bør disse regler i
utgangspunktet oppheves. Det vises blant annet til at det ved skattemessig
sikring ikke vil være reell symmetri mellom gevinst- og
tapssituasjonen, og at vilkårene for skattemessig sikring
i tillegg er uklare, reiser faglig kompliserte spørsmål
og medfører vanskelige og ressurskrevende kontrolloppgaver.
En endelig vurdering og eventuelt forslag om særlige
lovregler om skattemessig sikring er ikke nødvendig som
oppfølging av forutsetningen om at de vedtatte endringer
i regnskapslovgivningen skal være skattemessig nøytrale.
På bakgrunn av høringsrunden finner departementet
at disse spørsmål vil kreve en grundigere utredning
som bør sendes på høring. Departementet
har i denne sammenheng ikke funnet å kunne prioritere dette
arbeid, men vil komme tilbake til disse spørsmål
på et senere tidspunkt.
Departementet har merket seg at forskjellen mellom utgående
tapsavsetninger etter tapsforskriften og nedskrivning for verdifall
etter utlånsforskriften, eventuelt etter IFRS, skal tilbakeføres
og føres direkte mot egenkapitalen etter regnskapsloven § 4-3
annet ledd. Utgående tapsavsetninger etter tapsforskriften
per 31. desember 2004, vil være ført
skattemessig til fradrag for inntektsåret 2004 eller i
tidligere år. Tilbakeføring av deler av disse
avsetninger, vil da innebære at grunnlaget for den forutgående
fradragsføring er bortfalt, slik at tilbakeførte
avsetningsbeløp i utgangspunktet vil bli å inntektsføre
i sin helhet i overgangsåret (dvs. det regnskapsår
de endrede regnskapsregler anvendes første gang). Departementet legger
til grunn at slik inntektsføring skal foretas med mindre
det fastsettes særskilte overgangsregler, som innebærer
en annen og for skattyter lempeligere behandling av overgangen.
Ved overgangen fra de tidligere regnskapsregler om finansinstitusjonenes
adgang til fradrag for en-bloc avsetninger for tap på fordringer
til anvendelse av tapsforskriften av 1991, gjorde lignende forhold seg
gjeldende. I den utstrekning de tidligere en-bloc avsetninger var
større enn det som kunne godkjennes som tapsavsetninger
etter den nye tapsforskriften, ble den overskytende andel som etter
de nye forskrifter ble klassifisert som generelle reserveavsetninger
og ført direkte til passivasiden i balansen, endelig skattefri,
jf. Innst. O. nr. 96 (1991-1992), jf. lovendring 26. juni
1992 nr. 84.
Dersom avsetningsbeløp etter tapsforskriften av 1991
som ved overgang til anvendelse av utlånsforskriften, eventuelt
IFRS, heller ikke skattemessig skal føres til inntekt på noe
tidspunkt, vil skattyter kunne oppnå dobbelt tapsfradrag
eller få fradrag for et tap som aldri inntrer. En løsning
med endelig skattefrihet for de tilbakeførte avsetningsbeløp,
medfører således en utilsiktet fordel for skattyterne
og går etter departementets oppfatning lenger enn nøytralitetsforutsetningen
tilsier.
Departementet mener imidlertid at nøytralitetsforutsetningen
tilsier at det ikke foretas full inntektsføring i overgangsåret,
dvs. inntektsåret 2005 ved første gangs anvendelse
av utlånsforskriften eller IFRS for regnskapsåret
2005. Det bør fastsettes overgangsregler som innebærer
at de tilbakeførte avsetninger behandles på lignende
måte som om tapsforskriften av 1991 ble videreført.
Etter tapsforskriften ville inngående avsetninger pr. 1. januar
ha blitt vurdert for videreføring eller inntektsføring
etter reglene i tapsforskriften § 10 ved utgangen
av det foregående år.
For å sikre en slik nøytral beskatning vil
overgangsreglene kunne gå ut på at de tilbakeførte
avsetninger føres mot beregnede tap ved verdifall på utlån med
for eksempel minst en femtedel hvert år fra og med overgangsåret,
dvs. inntektsåret 2005 ved første gangs anvendelse
av utlånsforskriften for regnskapsåret 2005.
Tilsvarende spørsmål vil reise seg ved første gangs
anvendelse av utlånsforskriften for regnskapsåret
2006, og ved overgang fra anvendelse av norske regnskapsforskrifter
til anvendelse av IFRS, allerede i 2005 dersom det åpnes
for anvendelse av IFRS i selskapsregnskapet dette år, eller
i senere år.
På det nåværende tidspunkt har departementet ikke
tilstrekkelig grunnlag for å foreta en endelig vurdering
av hvordan overgangsregler for de ulike overgangsalternativer skal
utformes. Det legges imidlertid til grunn at det bør fastsettes
overgangsregler basert på ovenstående utgangspunkter.
I overgangsåret skal det ikke foretas umiddelbar beskatning
av tilbakeførte avsetninger som føres direkte
mot egenkapitalen. Ved overgang til anvendelse av utlånsforskriften
i årsregnskapet for 2005, skal det således ikke
foretas full inntektsbeskatning i 2005. Overgangsreglene skal imidlertid
forhindre at institusjonene kan få utilsiktede fordeler
av overgangen, og inntektsføringen må følgelig
skje ved at de tilbakeførte tapsavsetningene føres
mot beregnede tap på verdifall på utlån
over et visst antall år, og i utgangspunktet med virkning
fra og med overgangsåret. Basert på disse forutsetninger
vil det ikke være noe prinsipielt til hinder for at overgangsreglene
først blir fastsatt i 2006. Departementet antar at forslag
om overgangsregler bør sendes på høring.
På denne bakgrunn foreslås at det i tilknytning
til bestemmelsen i skatteloven § 14-5 fjerde ledd
bokstav g, fastsettes en hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette
overgangsregler for overgangen til anvendelse av endrede regnskapsregler.
Det vises til forslag til nytt annet punktum i skatteloven § 14-5 fjerde
ledd bokstav g. Lovendringen foreslås å tre i kraft
straks og med virkning fra og med inntektsåret 2005.
Departementet legger til grunn at en videreføring av
henvisningen til regnskapsreglene som grunnlag for tidfesting av
tap etter skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav
g, vil forutsette at regelen fortsatt skal gjelde med de samme begrensninger
som de som følger av gjeldende rett. Tapsfradrag som kan
tidfestes etter bestemmelsen, vil være begrenset til kredittap på fordringer
av den art som klassifiseres som utlån etter årsregnskapsforskriften.
Departementet legger til grunn at tapsføring i samsvar
med tapsforskriften av 1991 og utlånsforskriften av 2004
i utgangspunktet vil ligge innenfor disse begrensninger.
Departementet viser til innspill fra Finansieringsselskapenes
Landsforening, og er enig i at ordlyden i § 14-5
fjerde ledd bokstav g bør klargjøres i forhold til
hvilke regnskapsposter den gjelder, herunder slik at bestemmelsen
blir i samsvar med begrepsbruken i utlånsforskriften og
etter IFRS. Bestemmelsen må imidlertid fortsatt være
dekkende for den tilsvarende resultatføring av tap etter
tapsforskriften, som er tillagt skattemessig effekt etter gjeldende
rett.
Det legges til grunn at gjeldende regel i skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g, omfatter kostnadsføring av resultatposten
tap på utlån og garantier, jf. årsregnskapsforskriften § 4-1
post 11. Etter tapsforskriften av 1991 vil denne resultatposten
omfatte årlige spesifiserte og uspesifiserte avsetninger,
herunder tilbakeføring av overskytende utgående
avsetning etter tapsforskriften § 10.
Ved anvendelse av utlånsforskriften av 2004 vil resultatposten
tap på utlån og garantier omfatte nedskrivning
for verdifall og avsetninger på garantier beregnet etter
utlånsforskriften av 2004 §§ 2-5
og 3-1, herunder reversering av nedskrivning for verdifall etter
utlånsforskriften § 2-5.
Når det gjelder innspill fra Finansieringsselskapenes
Landsforening om behovet for avklaring av den skattemessige behandling
av regnskapsmessig beregnede renteinntekter etter utlånsforskriften,
bemerkes: Beregnede renteinntekter som skal inntektsføres
etter utlånsforskriften § 2-2 tredje
ledd og § 2-6, vil påvirke utlånenes
balanseførte verdi. Beregning og inntektsføring
av slike renteinntekter, kan anses som en nødvendig justering
for verdsettelser og beregning av nedskrivning for verdifall i tidligere
perioder som involverer neddiskontering. Etter departementets oppfatning
vil det for skatteformål måtte tas hensyn både
til resultatposten tap basert på anvendelse av utlånsforskriften
og til beregnede og resultatførte renteinntekter etter
utlånsforskriften § 2-2 og § 2-6.
Ved anvendelse av IFRS i foretaksregnskapet og med forutsatt
verdsettelse til amortisert kost etter effektiv rentemetode, antar
departementet at det må foretas lignende beregning og inntektsføring
av renteinntekter, som for skatteformål må bli å behandle som
angitt foran.
Det antas lite hensiktsmessig at det presiseres i selve lovteksten
i skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav g hvilke
regnskapsposter som skal omfattes av bestemmelsen. Departementet
foreslår i stedet at ordlyden i bestemmelsen endres slik
at den gir fradrag for "tap på utlån og garantier
som er ført som kostnad i årsregnskapet". Begrepet
"tap" forutsettes dekkende for de ovennevnte resultatposter etter
tapsforskriften, og utlånsforskriften som således
skal tillegges skattemessig effekt.
Departementet foreslår imidlertid at det gis hjemmel
til å presisere i forskrift hvilke regnskapsposter som
er relevante ved fastsettelse av tap som nevnt. Det foreslås
at hjemmelen til å fastsette overgangsregler
for overgangen til anvendelse av endrede regnskapsregler, utvides
til også å omfatte fastsetting av bestemmelser
til utfylling og gjennomføring av en slik regel.
I den utstrekning anvendelse av IFRS medfører vesentlig
endrede regler om verdivurdering og kostnadsføring av tap
på utlån i forhold til det som følger av
tapsforskriften eller utlånsforskriften, tilsier nøytralitetsforutsetningen
at slike konsekvenser av IFRS ikke skal ha skattemessige effekter
i medhold av regelen i skatteloven § 14-5 fjerde
ledd. Med bakgrunn bl.a. i Sparebankforeningens uttalelse legges
til grunn at det vil foreligge større ulikheter mellom
de løsninger som følger av utlånsforskriften
i forhold til anvendelse av IFRS, enn tidligere antatt. I motsetning
til utlånsforskriften av 2004, åpner IFRS blant annet
for adgang til anvendelse av markedsverdiprinsippet i stedet for
vurdering til amortisert kost, hvilket i hvert fall får
konsekvenser for vurdering av fastrentelån. Endringer i
markedsrenten generelt gir ikke grunnlag for nedskrivninger etter
utlånsforskriften, heller ikke for fastrentelån.
Departementet legger til grunn at frivilling anvendelse av markedsverdiprinsippet
for vurdering av utlån etter IFRS i utgangspunktet ikke
kan kreves lagt til grunn ved beregning og tidfesting av tap med skattemessig
virkning ved en videreføring av skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g. Nøytralitetsforutsetningen krever
at skattyter skal basere den regnskapsmessige vurdering av utlån
på prinsippet om amortisert kost på samme måte
som etter utlånsforskriften. Sparebankforeningens forslag
til endring av skattebestemmelsen tas således ikke opp
i denne sammenheng.
På det nåværende tidspunkt har departementet ikke
grunnlag for å fastslå om det foreligger andre konkrete
avvik ved anvendelse av IFRS i forhold til ved anvendelse av de
norske regnskapsforskriftene. Kartlegging av slike avvik og behovet
for presisering av hvilke regnskapsløsninger etter IFRS
som skal eller ikke skal kunne aksepteres for skatteformål
ved en videreføring av skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g, må utredes nærmere.
Departementet antar at det vil være hensiktsmessig å foreta
presisering av ovennevnte forutsetning med hensyn til anvendelse
av amortisert kost som vurderingsprinsipp etter IFRS, i forskrifts
form. Det samme gjelder presisering av mulige andre ulike regnskapseffekter
ved anvendelse av IFRS, som ikke kan aksepteres for skatteformål.
Det forutsettes at forslag til forskriftsbestemmelser om presiseringer som
nevnt, undergis høring.
Videre forutsettes det at den ovenfor foreslåtte hjemmel
for departementet til i forskrift å fastsette bestemmelser
om utfylling og gjennomføring av skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g, også vil gi hjemmel til å fastsette
forskrift om vilkår for valg av vurderingsregler og om
hvilke regnskapsposter som kan gi grunnlag for skattemessig fradragsføring
av tap ved anvendelse av IFRS i foretaksregnskapet.
Som nevnt i proposisjonen er det fortsatt ikke avklart om finansinstitusjoner
kan velge å anvende IFRS i selskapsregnskapet allerede
fra regnskapsåret 2005.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g og nytt annet punktum. Lovendringen foreslås å tre
i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret
2005.
Endringene skal i det alt vesentlige innebære videreføring
av gjeldende rett, og de vil således ikke ha provenyvirkninger
av betydning.
Etter § 4-2 i årsregnskapsforskriften
for banker, finansieringsforetak mv 16.desember 1998 nr. 1240, skal
finansielle leasingkontrakter regnskapsmessig klassifiseres som
utlån. Tilsvarende blir avtaler om finansiell leasing likestilt
med utlån ved beregning av tap og tapsavsetninger etter
tapsforskriften av 1991. Det samme vil gjelde ved verdsettelse av
utlån etter utlånsforskriften av 2004.
I høringsnotatet ble det foreslått at skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g ikke skulle gjelde for tap og tapsavsetninger
som knytter seg til finansieringsinstitusjonenes leiefinansieringsavtaler
(finansiell leasing).
Forslaget har ingen direkte sammenheng med de vedtatte endringer
i regnskapslovgivningen, og det innebærer ingen nødvendig
oppfølging av nøytralitetsforutsetningen. Forslaget
har avstedkommet omfattende innvendinger fra høringsinstansene.
Departementet vil, på bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter,
vurdere spørsmålet nærmere og eventuelt
komme tilbake med forslag om lovendring på et senere tidspunkt.
På lignende grunnlag som i høringsnotatet finner departementet
det ikke nødvendig å foreslå nøytraliseringstiltak
i forhold til skatteloven §§ 6-10 fjerde ledd
annet punktum.
Når det gjelder skatteloven § 8-5,
er det ikke avklart hvilke regnskapsmessige tiltak som vil bli aktuelle
når det åpnes for anvendelse av IFRS i selskapsregnskapet
for finansinstitusjonene. Som utgangspunkt vil nøytralitetsforutsetningen
kreve at skattytere som anvender IFRS, skal få skattemessig
fradrag i samme utstrekning som om de hadde benyttet de norske reglene.
Nærmere vurdering av behovet for eventuelle tilpasninger
i forhold til skatteloven § 8-5 ved anvendelse
av IFRS, kan først vurderes når de nødvendige
regnskapsmessige avklaringer er fastlagt.
Når det gjelder forslaget om flytting av bestemmelsen
i skatteloven § 6-10 fjerde ledd annet punktum
til § 14-4, har departementet etter en fornyet
vurdering kommet til at bestemmelsen i § 6-10
fjerde ledd annet punktum bør videreføres som
en særregel om at verdiendringer skal hensyntas ved avskrivninger.
Samtidig bør det innføres en uttrykkelig regel om
at regnskapsmessige verdiendringer på de aktuelle eiendommer,
skal legges til grunn ved tidfesting et nytt femte ledd i § 14-4
som gir.
Som nevnt har skatteloven § 6-10 fjerde ledd
annet punktum etter gjeldende rett en dobbel funksjon ved at den
hjemler rett for skattemessig inntekts- og fradragsføring
grunnet regnskapsmessige opp- og nedskrivninger av faste eiendommer,
samtidig som den gir uttrykk for en særregel om at slike
verdiendringer også vil ha betydning for avskrivningsgrunnlaget
på eiendommene.
I proposisjonens punkt 6.3 til 6.6 er det foreslått at
realisasjonsprinsippet innføres som generell tidfestingsregel
for regnskapspliktige, herunder for kapitalgevinster og tap. Det
er følgelig behov for å lovfeste unntak som bygger
på andre prinsipper enn realisasjonsprinsippet. Særregelen
om at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal legge regnskapsmessige
verdiendringer til grunn ved tidfestingen, vil fremstår
som et klart unntak fra realisasjonsprinsippet.
På denne bakgrunn mener departementet at bestemmelsen
om at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal ta hensyn
til regnskapsmessige verdiendringer på faste eiendommer
ved inntektsfastsettelsen, bør plasseres i § 14-4
som en særlig tidfestingsregel for regnskapspliktige. Departementet
har også lagt vekt på at det er lovteknisk hensiktsmessig å samle
alle unntakene fra hovedregelen om tidfesting under en bestemmelse.
Departementet foreslår etter dette at § 6-10
fjerde ledd annet punktum som tidfestingsregel uttrykkes eksplisitt
i en nytt femte ledd til § 14-4 og at gjeldende
regel i § 6-10 fjerde ledd annet punktum om betydningen
av verdiendringer ved avskrivninger, blir videreført i § 6-10
fjerde ledd. Det vises til at § 6-10 fjerde ledd
først punktum foreslås opphevet, jf. proposisjonens
punkt 6.6.2.3. Forslagene er av teknisk karakter og har derfor ingen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Det vises til forslag til skatteloven §§ 6-10
fjerde ledd og 14-4 tredje ledd. Lovendringen foreslås å tre i
kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2005.
I høringsnotatet foreslo departementet, med bakgrunn
i innspill fra Sentralskattekontoret for storbedrifter, en korreksjonsmodell
for tilpasning av regnskapsmessige balanseposter for selskaper som
benytter IFRS. Som en praktisk tilnærming ble det foreslått at
korreksjonsmodellen skal gå ut på at det korrigeres for
fond for urealiserte gevinster, jf. aksjeloven § 3-3 a
og allmennaksjeloven § 3-3 a.
Den foreslåtte løsningen ble ansett som enklest å praktisere
og som tilstrekkelig med hensyn til å nøytralisere
de skattemessige effektene av forskjeller mellom IFRS og regnskapsloven.
Norges Rederiforbund støttet i høringsrunden
departementets forslag. Etter Rederiforbundets oppfatning vil fondet
for urealiserte gevinster fange opp de vesentligste forskjellene
mellom IFRS og regnskapsloven, og departementets tilnærming
vil skape et praktisk og forutberegnelig system for skattyter som vil
sikre en ensartet ligningspraksis.
I tråd med intensjonene i høringsnotatet foreslås at
det innføres en korreksjonsmodell for tilpasning av regnskapsmessige
balanseposter for selskaper innenfor rederiskatteordningen som benytter
IFRS. Forslaget er på enkelte punkter endret i forhold
til forslaget som er gjengitt i høringsnotatet.
Det skal bare korrigeres for de elementene i fond for urealiserte
gevinster som kan påvirke de aktuelle balansestørrelsene
som bestemmelsene i skatteloven § 8-15 bygger
på. Som nevnt ovenfor, antas at forskjellene i praksis
særlig vil knytte seg til vurdering av driftsmidler i form
av skip til markedsverdi, jf. IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr,
og til vurdering av finansielle instrumenter til markedsverdi, jf.
IAS 39 Finansielle instrumenter.
Ved beregning av skattepliktig og fradragsberettiget andel av
valutagevinster og tap etter skatteloven § 8-15
annet ledd fjerde til sjette punktum, samt ved beregning av maksimalt
rentefradrag etter skatteloven § 8-15 annet ledd
sjuende punktum, skal det bare korrigeres for elementer i fond for
urealiserte gevinster som knytter seg til eiendeler. Dette fordi
det bare er slike elementer som kan påvirke selskapets
bokførte finanskapital og totalkapital.
Ved beregning av inngående saldo på konto for tilbakeholdt
skattlagt inntekt etter skatteloven § 8-15 tredje
ledd annet punktum vil det etter departementets oppfatning ikke
være behov å korrigere for elementer i fond for
urealiserte gevinster. Dette fordi slike elementer i de aktuelle
tilfellene vil øke egenkapitalandelen av netto positive
midlertidige forskjeller, som det skal korrigeres for ved beregning
av konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt, jf. skatteloven § 8-15
tredje ledd annet punktum. Departementet opprettholder derfor ikke
forslaget i høringsnotatet om at det skal korrigeres for
elementer i fond for urealiserte gevinster ved beregning av inngående
saldo på konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt etter
skatteloven § 8-15 tredje ledd annet punktum.
Ved beregning av inntektstillegg etter skatteloven § 8-15
sjuende ledd første punktum vil det kunne være
aktuelt å korrigere for elementer knyttet til eiendeler
og gjeld. Der eiendeler er oppskrevet og oppskrivningsbeløpet
er ført til fond for urealiserte gevinster, må det
foretas en reduksjon av egenkapitalen ved beregningen etter skatteloven § 8-15
sjuende ledd første punktum. For rederiselskaper som ikke fører
utsatt skatt i regnskapet, vil reduksjonen tilsvare oppskrivningsbeløpet,
mens det i andre tilfeller må foretas en fordeling av oppskrivningsbeløpet
på egenkapital og gjeld. Tilsvarende må det korrigeres for
elementer i fond for urealiserte gevinster knyttet til gjeldsposter.
Det skal ikke korrigeres for elementer i fond for urealiserte gevinster
som knytter seg til eiendeler som ikke medtas som en del av selskapets balanseførte
kapital, jf. skatteloven § 8-15 sjuende ledd tredje
punktum.
Det vises til forslag til skatteloven § 8-15
nytt åttende ledd.
Ettersom utbytte etter IFRS ikke kan gjeldsføres før
det er vedtatt, jf. IAS 10 Hendelser etter balansedagen, ble det
i høringsnotatet foreslått at selskaper innenfor
rederiskatteordningen som benytter IFRS skal korrigere for foreslått
utbytte ved anvendelse av bestemmelsene i skatteloven § 8-15
tredje ledd annet punktum og § 8-15 sjuende ledd
første punktum.
Ved lov 10. juni 2005 nr. 46 ble regnskapsloven § 6-2
første ledd D III nr. 7 opphevet. Spørsmålet
om regnskapsføring av foreslått utbytte er med
dette overlatt til standardsetter, jf. Ot.prp. nr. 39 (2005-2006)
side 74. Dette kan medføre at regnskapsføringen
av foreslått utbytte endres også for selskaper
som ikke benytter IFRS.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
selskaper innenfor rederiskatteordningen som ikke fører foreslått
utbytte som gjeld, skal korrigere for foreslått utbytte
ved anvendelse av bestemmelsene i skatteloven § 8-15
tredje ledd annet punktum og § 8-15 sjuende ledd
første punktum. For å ta hensyn til endret regnskapsføring
også for skattytere som ikke benytter IFRS, foreslår
departementet at lovforslaget på dette punktet endres noe
i forhold til forslaget i høringsnotatet. Det vises til
forslag til skatteloven § 8-15 nytt niende ledd.
I høringsnotat ble det videre foreslått å endre
ordlyden i § 8-15 femte ledd bokstav a nr. 1 og
2, slik at det fremgår at foreslått utbytte vil
kunne medføre beskatning etter skatteloven § 8-15
femte ledd, selv om utdelingene etter nye regnskapsregler ikke skal gjeldsføres
og dermed ikke vil vises i regnskapet som avsetninger. I tråd
med dette, foreslår departementet en presisering av at
foreslått utbytte vil kunne medføre beskatning
etter skatteloven § 8-15 femte ledd, selv om utdelingene
etter nye regnskapsregler ikke skal gjeldsføres og dermed
ikke vil vises i regnskapet som avsetninger. Det vises til forslag
til endringer i skatteloven § 8-15 femte ledd
bokstav a nr. 1 og 2.
Slik korreksjonsinntektsreglene er bygget opp, vil endringer
i regnskapsreglene kunne medføre at grunnlaget for korreksjonsinntekt
kan endre seg. Hvorvidt selskapet har ubeskattet kapital, må nødvendigvis
avgjøres på grunnlag av de til en hver tid gjeldende
regnskapsregler. Som utgangspunkt gir endringer i de regnskapsmessige
tidfestingsreglene dermed ikke grunnlag for å endre korreksjonsinntektsreglene.
Etter departementets oppfatning vil de endrede regnskapsregler med
adgang til anvendelse av IFRS i selskapsregnskapet, som utgangspunkt ikke
gi grunnlag for å endre korreksjonsinntektsreglene. Dette
må gjelde selv om grunnlaget for korreksjonsinntekten dermed
kan stille seg forskjellig, avhengig av om skattyteren fører
regnskapet etter IFRS eller etter regnskapslovens system.
Når det derimot gjelder avsatt utbytte, vil en opprettholdelse
av gjeldende regler føre til ulike løsninger,
avhengig av om utbyttet føres som en avsetning i regnskapet
eller ikke. Hvis utbyttet først føres opp i regnskapet
det år det vedtas, vil eventuell korreksjonsinntekt først
inntre dette året. Etter departementets oppfatning vil
det være uheldig at en her får ulike løsninger,
avhengig av om selskapet fører regnskapet etter IFRS eller
ikke og avhengig av om standardsetter kommer til at avsatt utbytte
skal føres som gjeld. Etter departementets vurdering bør
avsatt utbytte få de samme virkninger i forhold til korreksjonsinntekten
som tidligere. Selv om utbytte som ikke er vedtatt i inntektsåret
ikke skal balanseføres, må utdeling av utbytte
bygge på forslag fra styret, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-2.
Dette forslaget skal fremgå av styrets årsberetning,
jf. regnskapsloven § 3-3 syvende ledd. Her er
det ingen endringer. Styrets forslag om utdeling av utbytte bør
etter departementets oppfatning redusere egenkapitalen ved beregningen av
korreksjonsinntekt og korreksjonsinntekt, bør da utløses
av en slik disposisjon. Dette må gjelde uavhengig av om
utbyttet føres som en gjeldspost i selskapets balanse.
Hvis styret før vedtakelsen i generalforsamlingen forhøyer
sitt forslag om utdeling av utbytte, må det være
det forhøyede forslaget som inngår i korreksjonsinntektsberegningen.
På denne måten vil en få samme løsning,
uavhengig av om regnskapet føres etter IFRS eller ikke,
og uavhengig av om standardsetter kommer til at utbytte i andre
tilfeller skal føres som gjeld.
Det vises til forslag til endring av § 10-5
annet ledd, nytt annet punktum og tredje ledd bokstav a og c.
For selskaper som driver utvinningsvirksomhet stiller petroleumsskatteloven § 3
h krav til størrelsen på egenkapitalen for skatteformål.
Disse selskapene må ha en egenkapitalandel som utgjør
minst 20 pst. av summen av selskapets gjeld og egenkapital i den regnskapsmessige
balansen ved årsoppgjøret. Hvis selskapets gjeld
overstiger 80 pst. av totalbalansen (summen av gjelden og egenkapitalen),
skal det skje en forholdsmessig reduksjon av faktiske gjeldsrenter som
kommer til fradrag ved ligningen.
En adgang til regnskapsføring etter IFRS vil kunne medføre
flere endringer i utvinningsselskapenes regnskapsmessige balanse
sammenlignet med gjeldende regler. Virkningen i forhold til petroleumsskatteloven § 3
h avhenger av hvordan regnskapene er ført til nå,
og i hvilken utstrekning selskapene vil gå over til å anvende
IFRS. I høringsnotatet la departementet til grunn at virkningene
av å benytte IFRS kan gå i forskjellige retninger,
og at det er vanskelig nå å angi den samlede effekten
av nye regler. Det ble foreslått at en ved anvendelsen
av petroleumsskatteloven § 3 h fortsatt skal ta
utgangspunkt i selskapets faktiske regnskapsmessige balanse. Videre
ble det foreslått at det fastsettes en særregel
om at postene avsatt utbytte og konsernbidrag skal anses som gjeld uavhengig
av hvordan de regnskapsmessig er behandlet.
Etter petroleumsskatteloven § 8 kan departementet
gi nærmere regler til gjennomføring og utfylling av
petroleumsskatteloven. Departementet legger til grunn at bestemmelsen
gir hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke poster som
skal medregnes ved anvendelsen av petroleumsskatteloven § 3
h. Departementet vil vurdere de høringsmerknadene som er
innkommet til høringsnotatet på dette punktet,
og fastsette i forskrift de tilpasninger som anses nødvendige som
følge av endringer i regnskapsreglene.
Ved endringslov av 10. desember 2004 nr. 81 med ny regnskapsloven §§ 3-9
tredje ledd og fjerde ledd annet punktum, ble det vedtatt at både
børsnoterte og andre regnskapspliktige skal ha anledning
til å utarbeide selskapsregnskap i samsvar med de internasjonale
regnskapsstandarder som er vedtatt etter den nye bestemmelse i regnskapsloven § 3-9
annet ledd, jf. forskrift 17. desember 2004. Det ble vedtatt at
loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. I Ot.prp.
nr. 89 (2003-2004) s. 26 ble det uttalt:
"Departementet tar ut fra dette sikte på at den foreslåtte
adgangen til å anvende vedtatte IFRS både i konsernregnskapet
og selskapsregnskapet kan tre i kraft fra 1. januar 2005,
og legger opp til at dette fastsettes i medhold av lovforslaget
del IX nr. 1 om at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer."
Om eventuelle skattelovsendringer i forbindelse med ikrafttreden
av ny regnskapslov § 3-9 tredje ledd, heter det
i Ot.prp. nr. 89 (2003-2004) s. 26:
"Departementet vil prioritere arbeidet med å avdekke
endringsbehov, utvikle og foreslå skattemessige løsninger
og løsninger for offentlig kontroll/rapportering
med sikte på at nødvendige endringer i skatte-
og ligningslovgivningen og eventuelt andre regler skal kunne tre
i kraft fra og med inntektsåret 2005. Det legges opp til
at lovforslag om disse spørsmål skal kunne vedtas
i løpet av 2005."
Regnskapslovens ordinære regler er også endret ved
endringslov 10. juni 2005 nr. 46, jf. forslag i Ot.prp.
nr. 39 (2004-2005). Også disse endringer skal forutsetningsvis
tre i kraft for regnskapsåret 2005, men slik at den formelle
avgjørelse av ikrafttredelsestidspunktet er tillagt Kongen.
Det legges tilsvarende til grunn at skattemessige tilpasninger
med bakgrunn i de vedtatte endringer i regnskapslovgivningen må tre
i kraft fra inntektsåret 2005. Samtlige forslag til skattelovsendringer
som er tatt opp i dette kapittelet forutsettes således
gitt virkning fra og med inntektsåret 2005.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i Ot.prp. nr. 26 (2005-2006) om skatteloven ny § 6-25, § 6-40
nytt åttende ledd, § 14-2 annet ledd
nytt annet punktum, § 14-2 nytt tredje ledd, ny § 14-4, § 14-5 fjerde
ledd bokstav g, § 6-10 fjerde ledd, § 8-15
nytt åttende ledd, § 8-15 nytt niende
ledd, § 8-15 femte ledd bokstav a nr. 1 og 2 og § 10-5
annet ledd, nytt annet punktum og tredje ledd bokstav a og c.