Utgangspunktet for etablering av en samordnet førstelinjetjeneste
i form av felles lokale kontorer skal være en tydelig ansvars-
og arbeidsdeling mellom stat og kommune. De langt fleste stedene
i landet vil det være grunnlag for å etablere
felles lokale kontorer med en bemanning på stedet som har
bredde og kompetanse til løpende å håndtere
hele tjenestespekteret, herunder de mer komplekse statlige oppgavene. For å gi
de lokale kreftene handlingsrom til å finne hensiktsmessige
løsninger, er det viktig med et lovgrunnlag som er så fleksibelt
at det ikke hindrer fornuftige lokale tilpasninger. På bakgrunn
av konklusjonene i St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det derfor i høringsnotatet
foreslått at det lovmessig skulle legges til rette for
at stat og kommune i noen tilfeller kan utføre myndighetsoppgaver
for hverandre, for differensiert oppgaveløsning mellom
stat og kommune når det gjelder arbeidsmarkedstiltak for
personer som mottar økonomiske ytelser fra kommunen, og
for interkommunalt samarbeid når det gjelder sosialhjelpen.
I proposisjonen er det nærmere redegjort for mulighet
for at stat og kommune kan utføre oppgaver for hverandre
herunder utvidet mulighet for at stat og kommune skal kunne utføre
myndighetsoppgaver for hverandre der begge parter lokalt mener dette
er den mest hensiktsmessige løsningen.
I høringsuttalelsene er det gjennomgående synspunktet
at delegasjonsadgangen mellom staten og kommunene burde være
videre enn bare å omfatte regelstyrte og lite skjønnsbaserte
vedtak. Begrunnelsen er både å legge til rette
for mer enhetlig ledelse og legge grunnlag for mer fleksible løsninger
lokalt.
§ 14 annet ledd i lovforslaget gir nødvendig hjemmel
for delegasjon som åpner for å tilrettelegge for
enhetlig faglig ledelse etter retningslinjer gitt av departementet.
I den sammenhengen er det viktig å påpeke at muligheten
til å utføre myndighetsoppgaver for hverandre
innenfor rammer trukket opp av departementet, blant annet kan gjøre
det mulig for staten i mange små kommuner å overlate
enkelte oppgaver til kommunen. Dette gjør det lettere å sørge
for at de statlige tjenestene blir tilgjengelige i alle kommuner.
Ved slik delegasjon vil henholdsvis statsetatens og kommunens ansvar
for sine myndighetsoppgaver bli opprettholdt. Slik hjemmelen er
utformet, er det derfor mulig å beholde klare ansvarslinjer
for ytelser og tjenester samtidig som den gir muligheter for fleksibilitet
og effektiv tjenesteutøvelse lokalt.
Lovhjemmelen vil legge grunnlaget for fleksibel bruk av personell
i de felles lokale kontorene. Fleksibel bruk av personell gir mulighet
for effektiv ressursutnyttelse, stordriftsfordeler og ikke minst
tilstrekkelig kompetanse og kvalitet i brukeroppfølgingen.
I St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det foreslått at loven
også burde gi større kommuner ansvar for arbeidsmarkedstiltak
til "personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold"
(oppgavedifferensiering).
I høringsnotatet ble det framhevet at en begrenset oppgavedifferensiering
innenfor arbeids- og velferdspolitikken ville ha som hensikt å bedre
måloppnåelsen. Samtidig ville det legge til rette
for at kommuner hvor forutsetningene er til stede, kan spille en større
rolle i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken.
Dette ble fulgt opp ved forslag til § 4 siste
ledd hvor departementet i særlige tilfeller kan gi kommunen
ansvar for arbeidsmarkedstiltak. Samtidig ble det presisert at dette
ville "være aktuelt for personer som mottar økonomiske
ytelser fra kommunen".
Det vises for øvrig til redegjørelsen i St.prp.
nr. 46 (2004-2005) når det gjelder mer differensierte former
for ansvars- og oppgavedeling mellom stat og kommune, jf. også St.meld.
nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt
og lokalt nivå. Dette må sees i sammenheng med
den totale budsjettrammen for arbeidsmarkedspolitiske tiltak og
de målene og prioriteringene som fastlegges ved behandlingen
av statsbudsjettet for hvert år. Det ble også lagt
til grunn at departementet vil utforme retningslinjer og prosedyrer
for et opplegg med oppgavedifferensiering.
Mange støttet KS i høringsrunden om at:
"... at muligheten for overføring av ansvar for
tilbudet om arbeidsmarkedstiltak ikke begrenses til de med krav
om økonomisk stønad fra kommunen, da det vil begrense
muligheten for overføring der det anses hensiktsmessig
for måloppnåelsen. Dette kan eventuelt løses
ved å åpne for ytterligere forsøksvirksomhet."
I tillegg ble det påpekt at det må klargjøres
hvilket ansvar kommunen påtar seg.
Det vises til at departementet i sine vurderinger og forslag
uttaler at oppgavedifferensiering innebærer at staten gjennom
lovgivningen fastlegger en differensiert ansvarsdeling mellom kommuner
og staten. Siden det kommunale selvstyret og oppgavedelingen mellom
stat og kommune er fastlagt ved lov, må oppgavedifferensiering
også fastlegges eller hjemles i lov. Det samme er tilfellet
med prinsippene for organisering og styring av oppgaver som er gjenstand
for oppgavedifferensiering.
Når det er fastlagt i lov hvilke oppgaver kommunen skal
ha, ses dette ikke som en delegering fra staten til kommunen. Det
vil ved oppgavedifferensiering heller ikke være
snakk om delegering der slik bestemmelse treffes med hjemmel i lov
i forhold til den enkelte kommunen. Formelt innebærer dette
at Stortinget i lov delegerer myndighet til regjeringen til i forskrift å fastlegge
hva som skal ligge til den enkelte kommunen som en pålagt
oppgave med samme virkning som om oppgaven var lagt til kommunen
direkte i lov. Det er her tale om en ny måte å fastlegge ansvarsdelingen
mellom stat og kommune på. Dette innebærer at
når det gis hjemmel for oppgavedifferensiering, må det
også fastlegges hva en slik tildeling av kompetanse innebærer
i forholdet mellom staten og kommunen.
Departementet viser til at høringsinstansenes synspunkter
går i helt ulike retninger. Det foreslås på den
ene siden å fjerne hjemmelen for oppgavedifferensiering,
mens andre høringsinstanser foreslår å utvide
den til flere brukergrupper, og at den ikke bare skal gjelde for
store kommuner.
Departementet ser det som lite aktuelt å fjerne den
forslåtte hjemmelen. Det er viktig å legge til
rette for at kommunene skal spille en rolle i arbeidsmarkedspolitikken
på dette området.
Departementet vil understreke at slik mulig overføring
av ansvar til enkelte kommuner ikke vil erstatte eller endre plikten
til å inngå avtaler om lokalt samarbeid og opprette
felles lokalt kontor i kommunen.
Departementet legger i det videre arbeidet fortsatt til grunn
at muligheten for oppgavedifferensiering på arbeidsmarkedsområdet
i tråd med forslaget i høringsnotatet begrenses
til store kommuner og til personer som mottar økonomisk
stønad fra kommunen, og har dette som hovedinntekt.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen
at disse spørsmålene løses i forskrift.
På den måten vil man få tid til en noe
nærmere utredning og en vanlig høring før
beslutning blir truffet om de løsningene som velges. Loven
må derfor utformes slik at den gir hjemmel for de løsningene
man måtte falle ned på som de mest hensiktsmessige.
På dette området, i likhet med andre områder,
vil det være aktuelt å foreta en fornyet vurdering
når man har fått erfaring ikke bare fra de pågående
forsøkene, men også i lys av den erfaringen man
får ved etablering av kontorene.
Det vises til § 4 sjette ledd i lovforslaget.
I St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det framhevet at det vil være ønskelig å ha
mulighet for å kunne etablere et interkommunalt kontor,
det vil si et felles kontor for flere kommuner for ytterligere å sikre
lokal fleksibilitet og for å kunne utnytte ressursene effektivt
blant annet i små kommuner med kort reisetid til nabokommuner.
Høringsnotatet åpnet for interkommunalt samarbeid
om myndighetsoppgaver etter sosialtjenesteloven (interkommunale
løsninger), noe som også får virkning
for statsetaten. Det ble i høringsnotatet vist til at Kommunal-
og regionaldepartementet var i ferd med å avslutte
et lovutviklingsprosjekt som har hatt som siktemål å utvikle
nye modeller for interkommunalt samarbeid hvor også spørsmålet
om interkommunalt samarbeid innenfor ansvarsområder med myndighetsutøvelse
er en del av vurderingene.
Flere brukerorganisasjoner uttaler i høringsrunden at
de er skeptiske til interkommunale løsninger fordi det
vil kunne gi dårligere tilgjengelighet til de felles lokale
kontorene. Det vises spesielt til uttalelser fra Funksjonshemmedes
Fellesorganisasjon (FFO), Velferdsalliansen og Andøy kommune.
De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg
om dette, er gjennomgående positive til at det gis muligheter for
interkommunalt samarbeid.
Departementet viser i sine vurderinger og forslag til at Kommunal-
og regionaldepartementet høsten 2005 hadde på høring
et lovforslag om nye modeller (samkommune og vertskommune) for interkommunalt
samarbeid med hjemmelsgrunnlag i kommuneloven. Det tas sikte på å fremme
en lovproposisjon slik at Stortinget kan behandle den våren
2006.
Departementet opprettholder lovforslaget § 14 tredje
ledd som åpner for at avtalen mellom statsetaten og kommunen
om opprettelse av det felles lokale kontoret kan inngås
med et interkommunalt organ eller en vertskommune når kommunen
har delegert sin myndighet til dette organet eller vertskommunen.
Det vises til § 14 tredje ledd i lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, har merket seg at det er den nye Arbeids- og
velferdsetaten som skal ha ansvar for den samlede gjennomføringen
av arbeidsmarkedspolitikken. Flertallet viser til
at dersom partene er enige om det, kan stat og kommune utføre myndighetsoppgaver
for hverandre der dette er hensiktsmessig. Flertallet viser
videre til at det lovhjemles at staten i mange små kommuner
kan overlate enkelte oppgaver til kommunen, slik at det blir enklere å sørge
for at de statlige tjenestene blir tilgjengelig i alle kommuner.
Flertallet viser til St.prp. nr. 46 (2004-2005) hvor
det ble foreslått at loven også burde gi større kommuner
ansvar for arbeidsmarkedstiltak til "personer som har sosialhjelp
som viktigste kilde til livsopphold" (oppgavedifferensiering). Flertallet mener
at denne muligheten vil kunne gi nyttige erfaringer. Flertallet har
videre merket seg at det er behov for en bredere vurdering av problemstillinger knyttet
til oppgavedifferensiering, og mener derfor at erfaringer fra forsøk
bør brukes i de videre vurderingene og utviklingen av NAV-kontorene.
Dette innebærer, etter flertallets mening,
at problemstillinger knyttet til kommunestørrelse og oppgavedifferensiering,
også skal vurderes. Flertallet legger til grunn
at det er kompetanse og ikke kommunestørrelse som på sikt
skal bli avgjørende for oppgavedifferensieringen.
Komiteen viser til at det åpnes
for interkommunale løsninger. Komiteen vil
påpeke at utgangspunktet er at det skal være et
velferdskontor i hver kommune, og at eventuelle interkommunale løsninger
ikke må gå på bekostning av nærhetsprinsippet,
tilgjengeligheten og kvaliteten overfor brukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under pkt. 1.4 foran, og sitt forslag til endringer
i § 13.
Komiteens medlem fra Høyre vil
peke på at den norske kommunestrukturen, med mange og små kommuner,
utgjør en stor utfordring i forhold til å sikre
et godt og likeverdig tilbud til brukerne av NAV-kontorenes tjenester
over hele landet. Det er etter dette medlems oppfatning
nødvendig med færre og større kommuner
for å gjøre det mulig å rekruttere kvalifisert
arbeidskraft og skape gode fagmiljøer som kan produsere
et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.