5.1 Mulighet for at stat og kommune kan utføre oppgaver for hverandre

I proposisjonen er det nærmere redegjort for mulighet for at stat og kommune kan utføre oppgaver for hverandre herunder utvidet mulighet for at stat og kommune skal kunne utføre myndighetsoppgaver for hverandre der begge parter lokalt mener dette er den mest hensiktsmessige løsningen.

I høringsuttalelsene er det gjennomgående synspunktet at delegasjonsadgangen mellom staten og kommunene burde være videre enn bare å omfatte regelstyrte og lite skjønnsbaserte vedtak. Begrunnelsen er både å legge til rette for mer enhetlig ledelse og legge grunnlag for mer fleksible løsninger lokalt.

§ 14 annet ledd i lovforslaget gir nødvendig hjemmel for delegasjon som åpner for å tilrettelegge for enhetlig faglig ledelse etter retningslinjer gitt av departementet. I den sammenhengen er det viktig å påpeke at muligheten til å utføre myndighetsoppgaver for hverandre innenfor rammer trukket opp av departementet, blant annet kan gjøre det mulig for staten i mange små kommuner å overlate enkelte oppgaver til kommunen. Dette gjør det lettere å sørge for at de statlige tjenestene blir tilgjengelige i alle kommuner. Ved slik delegasjon vil henholdsvis statsetatens og kommunens ansvar for sine myndighetsoppgaver bli opprettholdt. Slik hjemmelen er utformet, er det derfor mulig å beholde klare ansvarslinjer for ytelser og tjenester samtidig som den gir muligheter for fleksibilitet og effektiv tjenesteutøvelse lokalt.

Lovhjemmelen vil legge grunnlaget for fleksibel bruk av personell i de felles lokale kontorene. Fleksibel bruk av personell gir mulighet for effektiv ressursutnyttelse, stordriftsfordeler og ikke minst tilstrekkelig kompetanse og kvalitet i brukeroppfølgingen.

5.2 Oppgavedifferensiering

I St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det foreslått at loven også burde gi større kommuner ansvar for arbeidsmarkedstiltak til "personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold" (oppgavedifferensiering).

I høringsnotatet ble det framhevet at en begrenset oppgavedifferensiering innenfor arbeids- og velferdspolitikken ville ha som hensikt å bedre måloppnåelsen. Samtidig ville det legge til rette for at kommuner hvor forutsetningene er til stede, kan spille en større rolle i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Dette ble fulgt opp ved forslag til § 4 siste ledd hvor departementet i særlige tilfeller kan gi kommunen ansvar for arbeidsmarkedstiltak. Samtidig ble det presisert at dette ville "være aktuelt for personer som mottar økonomiske ytelser fra kommunen".

Det vises for øvrig til redegjørelsen i St.prp. nr. 46 (2004-2005) når det gjelder mer differensierte former for ansvars- og oppgavedeling mellom stat og kommune, jf. også St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Dette må sees i sammenheng med den totale budsjettrammen for arbeidsmarkedspolitiske tiltak og de målene og prioriteringene som fastlegges ved behandlingen av statsbudsjettet for hvert år. Det ble også lagt til grunn at departementet vil utforme retningslinjer og prosedyrer for et opplegg med oppgavedifferensiering.

Mange støttet KS i høringsrunden om at:

"... at muligheten for overføring av ansvar for tilbudet om arbeidsmarkedstiltak ikke begrenses til de med krav om økonomisk stønad fra kommunen, da det vil begrense muligheten for overføring der det anses hensiktsmessig for måloppnåelsen. Dette kan eventuelt løses ved å åpne for ytterligere forsøksvirksomhet."

I tillegg ble det påpekt at det må klargjøres hvilket ansvar kommunen påtar seg.

Det vises til at departementet i sine vurderinger og forslag uttaler at oppgavedifferensiering innebærer at staten gjennom lovgivningen fastlegger en differensiert ansvarsdeling mellom kommuner og staten. Siden det kommunale selvstyret og oppgavedelingen mellom stat og kommune er fastlagt ved lov, må oppgavedifferensiering også fastlegges eller hjemles i lov. Det samme er tilfellet med prinsippene for organisering og styring av oppgaver som er gjenstand for oppgavedifferensiering.

Når det er fastlagt i lov hvilke oppgaver kommunen skal ha, ses dette ikke som en delegering fra staten til kommunen. Det vil ved oppgavedifferensie­ring heller ikke være snakk om delegering der slik bestemmelse treffes med hjemmel i lov i forhold til den enkelte kommunen. Formelt innebærer dette at Stortinget i lov delegerer myndighet til regjeringen til i forskrift å fastlegge hva som skal ligge til den enkelte kommunen som en pålagt oppgave med samme virkning som om oppgaven var lagt til kommunen direkte i lov. Det er her tale om en ny måte å fastlegge ansvarsdelingen mellom stat og kommune på. Dette innebærer at når det gis hjemmel for oppgavedifferensiering, må det også fastlegges hva en slik tildeling av kompetanse innebærer i forholdet mellom staten og kommunen.

Departementet viser til at høringsinstansenes synspunkter går i helt ulike retninger. Det foreslås på den ene siden å fjerne hjemmelen for oppgavedifferensiering, mens andre høringsinstanser foreslår å utvide den til flere brukergrupper, og at den ikke bare skal gjelde for store kommuner.

Departementet ser det som lite aktuelt å fjerne den forslåtte hjemmelen. Det er viktig å legge til rette for at kommunene skal spille en rolle i arbeidsmarkedspolitikken på dette området.

Departementet vil understreke at slik mulig overføring av ansvar til enkelte kommuner ikke vil erstatte eller endre plikten til å inngå avtaler om lokalt samarbeid og opprette felles lokalt kontor i kommunen.

Departementet legger i det videre arbeidet fortsatt til grunn at muligheten for oppgavedifferensie­ring på arbeidsmarkedsområdet i tråd med forslaget i høringsnotatet begrenses til store kommuner og til personer som mottar økonomisk stønad fra kommunen, og har dette som hovedinntekt.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen at disse spørsmålene løses i forskrift. På den måten vil man få tid til en noe nærmere utredning og en vanlig høring før beslutning blir truffet om de løsningene som velges. Loven må derfor utformes slik at den gir hjemmel for de løsningene man måtte falle ned på som de mest hensiktsmessige.

På dette området, i likhet med andre områder, vil det være aktuelt å foreta en fornyet vurdering når man har fått erfaring ikke bare fra de pågående forsøkene, men også i lys av den erfaringen man får ved etablering av kontorene.

Det vises til § 4 sjette ledd i lovforslaget.

5.3 Interkommunale løsninger

I St.prp. nr. 46 (2004-2005) ble det framhevet at det vil være ønskelig å ha mulighet for å kunne etablere et interkommunalt kontor, det vil si et felles kontor for flere kommuner for ytterligere å sikre lokal fleksibilitet og for å kunne utnytte ressursene effektivt blant annet i små kommuner med kort reisetid til nabokommuner.

Høringsnotatet åpnet for interkommunalt samarbeid om myndighetsoppgaver etter sosialtjenesteloven (interkommunale løsninger), noe som også får virkning for statsetaten. Det ble i høringsnotatet vist til at Kommunal- og regionaldepartementet var i ferd med å avslutte et lovutviklingsprosjekt som har hatt som siktemål å utvikle nye modeller for interkommunalt samarbeid hvor også spørsmålet om interkommunalt samarbeid innenfor ansvarsområder med myndighetsutøvelse er en del av vurderingene.

Flere brukerorganisasjoner uttaler i høringsrunden at de er skeptiske til interkommunale løsninger fordi det vil kunne gi dårligere tilgjengelighet til de felles lokale kontorene. Det vises spesielt til uttalelser fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Velferdsalliansen og Andøy kommune. De øvrige høringsinstansene som har uttalt seg om dette, er gjennomgående positive til at det gis muligheter for interkommunalt samarbeid.

Departementet viser i sine vurderinger og forslag til at Kommunal- og regionaldepartementet høsten 2005 hadde på høring et lovforslag om nye modeller (samkommune og vertskommune) for interkommunalt samarbeid med hjemmelsgrunnlag i kommuneloven. Det tas sikte på å fremme en lovproposisjon slik at Stortinget kan behandle den våren 2006.

Departementet opprettholder lovforslaget § 14 tredje ledd som åpner for at avtalen mellom statsetaten og kommunen om opprettelse av det felles lokale kontoret kan inngås med et interkommunalt organ eller en vertskommune når kommunen har delegert sin myndighet til dette organet eller vertskommunen.

Det vises til § 14 tredje ledd i lovforslaget.

5.4 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at det er den nye Arbeids- og velferdsetaten som skal ha ansvar for den samlede gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Flertallet viser til at dersom partene er enige om det, kan stat og kommune utføre myndighetsoppgaver for hverandre der dette er hensiktsmessig. Flertallet viser videre til at det lovhjemles at staten i mange små kommuner kan overlate enkelte oppgaver til kommunen, slik at det blir enk­lere å sørge for at de statlige tjenestene blir tilgjengelig i alle kommuner.

Flertallet viser til St.prp. nr. 46 (2004-2005) hvor det ble foreslått at loven også burde gi større kommuner ansvar for arbeidsmarkedstiltak til "personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold" (oppgavedifferensiering). Flertallet mener at denne muligheten vil kunne gi nyttige erfaringer. Flertallet har videre merket seg at det er behov for en bredere vurdering av problemstillinger knyttet til oppgavedifferensiering, og mener derfor at erfaringer fra forsøk bør brukes i de videre vurderingene og utviklingen av NAV-kontorene. Dette innebærer, etter flertallets mening, at problemstillinger knyttet til kommunestørrelse og oppgavedifferensiering, også skal vurderes. Flertallet legger til grunn at det er kompetanse og ikke kommunestørrelse som på sikt skal bli avgjørende for oppgavedifferensieringen.

Komiteen viser til at det åpnes for interkommunale løsninger. Komiteen vil påpeke at utgangspunktet er at det skal være et velferdskontor i hver kommune, og at eventuelle interkommunale løsninger ikke må gå på bekostning av nærhetsprinsippet, tilgjengeligheten og kvaliteten overfor brukerne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under pkt. 1.4 foran, og sitt forslag til endringer i § 13.

Komiteens medlem fra Høyre vil peke på at den norske kommunestrukturen, med mange og små kommuner, utgjør en stor utfordring i forhold til å sikre et godt og likeverdig tilbud til brukerne av NAV-kontorenes tjenester over hele landet. Det er etter dette medlems oppfatning nødvendig med færre og større kommuner for å gjøre det mulig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft og skape gode fagmiljøer som kan produsere et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.