Departementet legger fram forslag til endringer i reglene om
fradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet (kreditmetoden).
Kreditmetoden er nedfelt i skatteloven §§ 16-20
flg.
Kreditmetoden er den framgangsmåten Norge benytter som
hovedmetode for å hindre internasjonal dobbeltbeskatning.
Med internasjonal dobbeltbeskatning menes at ett og samme skattesubjekt
ilegges skatt i flere land på samme inntekt eller formue.
Metoden forhindrer dermed såkalt juridisk dobbeltbeskatning.
Bruken av kreditmetoden henger nært sammen med at Norge
skattlegger personer bosatt her og selskaper hjemmehørende
her for deres globale inntekt uansett hvor i verden den er opptjent
(globalinntektsprinsippet). Det samme prinsippet gjelder ved skattlegging
av formue. Kreditmetoden innebærer at personer som er bosatt
i Norge og selskaper som er hjemmehørende her, kan kreve
fradrag (kredit) i norsk skatt for skatt som er ilagt og betalt
i utlandet av inntekt eller formue som har kilde i utlandet.
Forslagene medfører endringer i flere enkeltregler,
men grunntrekkene i metoden ligger fast. Endringsforslagene
er basert på en evaluering av regelverket i lys av erfaringer
som er gjort siden kreditmetoden ble lovfestet med virkning fra
1997.
Som ledd i dette arbeidet har departementet også vurdert
tilhørende forskriftsbestemmelser. Disse er nedfelt i Finansdepartementets
forskrift til skatteloven 19. november 1999 nr. 1158 (skattelovforskriften).
Da lov- og forskriftsbestemmelsene er nært integrert og
begge var omfattet av det forslaget som ble sendt på høring,
finner departementet det hensiktsmessig i proposisjonen her å redegjøre
for de forskriftsendringene som departementet tar sikte på å fastsette
etter at lovforslagene er behandlet. Punktene 1.10 og 1.11 i proposisjonen
inneholder en redegjørelse for planlagte forskriftsendringer.
Utkast til endringer i skattelovforskriften er inntatt som vedlegg
1 til proposisjonen.
Hovedpunktene i departementets lovforslag kan sammenfattes slik:
Det innføres tre kategorier
utenlandsinntekt i skatteloven § 16-21 første
ledd. Det skal beregnes et maksimalt kreditfradrag for hver inntektskategori.
En kategori skal omfatte inntekt fra selskap som omfattes av skatteloven §§ 10-60
til 10-68 (NOKUS-selskap) og inntekt som skattyteren oppebærer
ved virksomhet i lavskattland, jf. skatteloven § 10-63.
En neste kategori skal omfatte inntekt ved utvinning av petroleum
i utlandet. Den siste kategorien skal omfatte all annen utenlandsinntekt.
Utenlandsk skatt som ikke kommer til fradrag ved årets
skatteoppgjør skal kunne framføres til fradrag
(kredit) i skatt i de fem påfølgende årene innenfor
hver av inntektskategoriene i skatteloven § 16-21
første ledd. Samlet fradrag for det enkelte år
må ligge innenfor det maksimale kreditfradraget for dette året.
Utenlandsk skatt som ikke kommer til fradrag ved årets
skatteoppgjør skal kunne tilbakeføres til fradrag
(kredit) i skatt i foregående år innenfor hver
av inntektskategoriene i skatteloven § 16-21 første
ledd. Tilbakeføringsretten er betinget av at skattyteren
kan sannsynliggjøre at vedkommende i løpet av
de fem påfølgende årene ikke vil bli skattepliktig
i Norge for inntekt med kilde i utlandet.
Aksjonær i selskap som omfattes av skatteloven §§ 10-60
til 10-68 (NOKUS-selskap) skal også ha krav på fradrag
(kredit) for skatt som selskapet har betalt til andre land enn der
selskapet er hjemmehørende. Det gis likevel ikke fradrag
for et større beløp enn det Norge ville vært
forpliktet til å gi fradrag (kredit) for ved direkte anvendelse
av skatteavtale mellom Norge og vedkommende tredjeland. Det foreslås
tilsvarende regler for deltaker i selskap som er omfattet av skatteloven §§ 10-40
til 10-47, og som er gjenstand for selskapsligning i sin hjemstat.
Aksjonær i selskap som omfattes av skatteloven §§ 10-60
til 10-68 skal ha krav på fradrag (kredit) i skatt for
utenlandsk kildeskatt på utbytte utdelt fra selskapet,
uavhengig av om utbyttet er skattepliktig for mottakeren. Det samme
skal gjelde ved utdeling av utbytte til deltaker i selskap som er
omfattet av skatteloven §§ 10-40 til
10-47, og som er gjenstand for selskapsligning i sin hjemstat.
Departementet er av den oppfatning at det bør gjøres
tiltak for å begrense muligheten for å få fradrag
(kredit) i norsk skatt for utenlandsk inntektsskatt som overstiger
norsk skatt på samme inntekt. Etter departementets vurdering
er det da et egnet og relativt enkelt tiltak å skille ut
visse kategorier utenlandsinntekt som i utlandet er undergitt et
særlig høyt eller et særlig lavt skattenivå,
og beregne separate maksimale kreditfradrag for hver kategori. Å skille
ut en bestemt og typisk høyt beskattet inntektsart i en
egen kategori vil medføre at det ikke gis fradrag (kredit) for
beløp som overstiger norsk skatt på samme inntektsart.
Tiltaket er direkte og målrettet. Å skille ut generelt
lavbeskattet utenlandsinntekt i en kategori virker på en
annen måte. Det bidrar til at den resterende utenlandsinntekten
får et høyere gjennomsnittlig skattenivå,
hvor fradrag (kredit) vil bli avskåret for den delen som
overstiger norsk skatt på de samme inntekter.
Departementet går inn for at det etableres tre kategorier
utenlandsinntekt hvor separate maksimale kreditfradrag skal beregnes
innenfor hver kategori. I forhold til den økte kompleksitet
i regelverket som forslaget medfører, legger departementet
til grunn at bare noen ytterst få selskaper vil ha inntekt
i alle tre kategoriene. Departementet antar også at relativt
få skattytere vil ha utenlandsinntekt fra mer enn én
inntektskategori. I denne forbindelse vises det til at departementet
på bakgrunn av innspill fra høringsrunden og hensynet
til å redusere det administrative merarbeidet av forslaget,
har gjort enkelte justeringer i nedslagsfeltet for den inntektskategorien
som skal fange opp lavt beskattet utenlandsinntekt.
Som i høringsnotatet foreslås det at inntekt
ved utvinning av petroleum i utlandet skal utgjøre en separat
kategori utenlandsinntekt. Det vises til forslag til skatteloven § 16-21
første ledd ny b. Inntekter knyttet til undersøkelse
etter petroleum og rørledningstransport omfattes ikke av
denne kategorien. Etter departements vurdering er det ingen grunn
til at slike inntekter skal medtas her, da andre land normalt ikke
beskatter slik virksomhet høyere enn annen virksomhet.
I tilknytning til en merknad fra Oljeindustriens Landsforening vil
departementet presisere at et oljeselskaps egen letevirksomhet er
omfattet av begrepet petroleumsutvinning, og at deres letekostnader
dermed tilordnes til inntektskategori b. Oljeindustriens Landsforening
viser til at rørledningsvirksomhet i enkelte tilfeller
inngår som en integrert del av virksomheten i en utvinningstillatelse,
og at det kan være vanskelig å skille inntektene
fra hverandre. Departementets oppfatning er at inntekter og kostnader
ved utvinningsvirksomheten og rørledningsvirksomheten i
slike tilfeller skal tilordnes ulike inntektskategorier. Når
begge disse virksomhetene i utlandet er underlagt samme skatteregime
og den utenlandske skatten klart overstiger norsk skatt på samme inntekter,
legger departementet likevel til grunn at skattyter skal kunne velge å tilordne
den samlede inntekten til inntektskategori b.
Departementet foreslår at den andre inntektskategorien
skal omfatte inntekt som er skattlagt i Norge etter reglene i skatteloven §§ 10-60
til 10-68, samt inntekt av skattyters virksomhet i lavskattland,
jf. skatteloven § 10-63. Det vises til forslag
til skatteloven § 16-21 første ledd ny
a. Det er to forhold som omfattes. For det første omfattes
skattyters forholdsmessige del av nettoinntekten i norskkontrollerte
selskaper eller innretninger som er hjemmehørende i et lavskattland
(NOKUS-selskaper). Slik inntekt skal lignes på den enkelte
deltakers hånd etter reglene i skatteloven §§ 10-60
til 10-68. Den enkelte deltakers inntekt fra NOKUS-selskap fastsettes
sentralt ved Sentralskattekontoret for storbedrifter, men selve
ligningen av deltakerne foretas ved de lokale ligningskontorer.
Departementet antar at det ikke vil representere merarbeid av betydning
verken for skattyter eller skatteetaten at deltakers nettoinntekt
fra NOKUS-selskap henføres til en egen inntektskategori for
beregning av maksimalt kreditfradrag.
Videre foreslås at samme inntektskategori også skal
omfatte inntekt fra skattyters egen virksomhet i et lavskattland.
Dette vil typisk være inntekt fra filial som skattyter
har i et lavskattland, men også annen virksomhetsinntekt
opptjent i slike land omfattes. I den grad kapitalinntekter etter
alminnelige tilordningsprinsipper må henføres
til skattyters virksomhet i et lavskattland, skal disse medregnes.
Slike inntekter vil normalt være lett identifiserbare,
da de normalt oppgis til beskatning i det annet land.
For begrepet lavskattland skal definisjonen i skatteloven § 10-63
legges til grunn. Denne definisjonen ble etablert for å angi
virkeområdet for NOKUS-reglene, og er senere også gitt
betydning i forhold til selskapsaksjonærers skatteplikt
for aksjeinntekter, jf. skatteloven § 2-38 tredje
ledd a. Som lavskattland etter skatteloven § 10-63
regnes land hvor den alminnelige inntektsskatt på selskapets
eller innretningens samlede overskudd utgjør mindre enn
to tredjedeler av den skatten selskapet eller innretningen ville
ha blitt ilignet dersom det/den hadde vært hjemmehørende
i Norge. Sammenligningen skal baseres på de effektive alminnelige
skattesatsene over noe tid, jf. Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) side
79. I land der det gjelder særregler for bestemte typer
selskaper, virksomheter eller inntekter, skal de utenlandske reglene
sammenlignes med de norske skattereglene som gjelder for slike selskaper
eller virksomheter. I Skattedirektoratets forskrift til skatteloven
(forskrift 22. november 1999 nr. 1160) § 10-63
er det fastsatt en liste over enkelte land som henholdsvis skal
og ikke skal anses som lavskattland. Med de unntak som følger
av forskriften, er listen bindende med hensyn til de land som er
nevnt, dvs. at det i forhold til disse landene ikke skal foretas
noen ytterligere vurdering etter skatteloven § 10-63.
Departementet anser det naturlig at det nedfelles i forskriften
at dette også skal gjelde i forhold til skatteloven § 16-21
første ledd a.
I svært mange land skattlegges filialer på samme måte
som selskaper. Departementet legger dermed til grunn at erfaringene
fra NOKUS-ligningen i praksis vil være til stor hjelp ved
vurderingen av om filialinntekt skal tilordnes inntektskategorien
i skatteloven § 16-21 første ledd a.
Når det gjelder kapitalinntekter, kan det være vanskelig å avgjøre
om disse er vesentlig lavere beskattet i utlandet enn i Norge. Slike
inntekter vil beskattes i utlandet gjennom kildeskatter på brutto
utbetalt beløp. Skattleggingen i Norge skjer derimot på et
nettogrunnlag, etter fradrag for kostnader. Det er derfor vanskelig å sammenligne
skattenivåene. Generelt er det slik at jo lavere nettomarginen
er, desto hardere rammer en skatt på bruttoinntekten. Her
vil det være store variasjoner fra bransje til bransje,
og når nettomarginen er lav, vil en kildeskatt på bare noen
få prosent på bruttoinntekten kunne tilsvare 28 prosent
på nettoinntekten. Departementet vil derfor foreløpig
foreslå at kapitalinntekter ikke medtas i inntektskategorien
i skatteloven § 16-21 første ledd a.
Det legges imidlertid til grunn at behovet og nedslagsfeltet for
denne særlige inntektskategorien vurderes på nytt
i løpet av noen tid, i lys av de erfaringer som gjøres.
Den tredje kategorien utenlandsinntekt skal omfatte alle utenlandsinntekter
som ikke faller inn under de to særlige inntektskategoriene.
Det vises til forslag til skatteloven § 16-21
første ledd ny c.
At det skal beregnes et maksimalt kreditfradrag for hver inntektskategori
innebærer at skattyters inntekter og kostnader må henføres
til hver av kategoriene utenlandsinntekt og til norsk inntekt. Regler
om slik tilordning er gitt i skattelovforskriften § 16-28-4. Deretter
må den beregnede norske skatten på globalinntekten
fordeles forholdsmessig på de respektive kategoriene utenlandsinntekt
og norsk inntekt. Den beregnede norske skatten som forholdsmessig
faller på hver kategori utenlandsinntekt, utgjør
det maksimale kreditfradraget innenfor hver inntektskategori. Skattyters
fradrag (kredit) i norsk skatt er også begrenset av den
skatten som er ilagt og betalt i utlandet innenfor hver av inntektskategoriene.
Etter departementets syn bør gjeldende bestemmelse om
framføring av kreditfradrag i skatteloven § 16-22
endres. Den bør erstattes med en bestemmelse som innen
visse rammer tillater at utenlandsk skatt som ikke kommer til fradrag
ved skatteoppgjøret i det år retten til fradrag
oppstår, skal kunne fram- eller tilbakeføres til
fradrag i senere eller tidligere år.
Dette vil medføre at kreditreglene i større
grad enn i dag vil avverge dobbeltbeskatning som oppstår som
følge av forskjellige tidfestingsregler i ulike land. Etter
departementets syn er dette både ønskelig og nødvendig,
og et punkt der dagens regler framstår som unødig
rigide. Det legges imidlertid ikke opp til at fram- eller tilbakeføringsadgangen
skal begrenses til utenlandsk "merbeskatning" som oppstår
på grunn av tidfestingsforskjeller alene. Om fram- eller
tilbakeføringsadgangen skulle avgrenses slik, ville reglene
blitt ligningsadministrativt svært krevende, jf. Ot.prp.
nr. 46 (1995-1996) side 23. Departementets forslag innebærer
derfor at fram- og tilbakeføringsadgangen i prinsippet
omfatter all utenlandsk inntekts- eller formuesskatt som ikke kommer
til fradrag i det år retten til fradrag oppstår.
Fradraget i fram- eller tilbakeføringsåret
skal være begrenset til det maksimale kreditfradraget for dette året.
Dette sikrer at det ikke gis fradrag for utenlandsk skatt som følge
av at skattenivået i utlandet generelt er høyere
enn i Norge, men er ikke til hinder for at dobbeltbeskatning som
skyldes tidfestingsforskjeller, blir avverget. Fram- og tilbakeføringsadgangen
kan også avhjelpe dobbeltbeskatning som oppstår
fordi et underskudd i skattyters norske virksomhet resulterer i
at globalinntekten blir negativ, slik at det ikke blir utlignet
norsk skatt som den utenlandske skatten kan gå til fradrag
i.
Ubenyttet kredit må fram- og tilbakeføres innenfor
hver av de tre inntektskategoriene som foreslås innført
i skatteloven § 16-21 første ledd a-c.
På grunnlag av høringsinstansenes merknader går
departementet inn for at bestemmelsen gis en annen utforming enn
foreslått i høringsnotatet. I samsvar med vurderingene
til Skattedirektoratet og Norsk Øko-Forum finner departementet
at en framføringsadgang bør være det
primære virkemidlet, mens tilbakeføringsadgangen
bør være begrenset og subsidiær. En slik
tilpasning vil gjøre reglene betydelig enklere både
for skattyterne og skattemyndigheten. En innskrenket tilbakeføringsadgang
kan eventuelt kompenseres med en noe utvidet framføringsadgang.
En slik omlegging vil i normaltilfellene også være
gunstigere for skattyterne. Det vises i den forbindelse også til
at en rekke høringsinstanser anmoder om en lengre framføringsperiode.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at utenlandsk
skatt som ikke kommer til fradrag ved dette årets skatteoppgjør,
kan framføres til fradrag i skatt i de inntil fem påfølgende år.
Dette vil hindre de vesentligste problemene ved tidfestingsforskjeller. Flere
høringsinstanser argumenterer for at framføringsperioden
bør være enda lengre, eller ubegrenset. Etter
departementets syn er det ikke tilrådelig så lenge
vi har så vidt brede inntektsbånd for fastsettelse
av maksimalt kreditfradrag. Med høye skattenivåer
i utlandet vil ubenyttet kredit over en årrekke kunne utgjøre
betydelige beløp, som ikke bør kunne gå til
fradrag under et framtidig utenlandsk skatteregime med lavere satser.
Det foreslås at skatt betalt i utlandet i et tidligere år
skal fradras i sin helhet før det gis fradrag for skatt betalt
i utlandet i et senere år. Det vises til forslag til skatteloven § 16-22
nytt første ledd.
Det foreslås at tilbakeføringsretten gjøres
helt subsidiær i forhold til framføringsretten.
Tilbakeføring bør bare tillates når ubenyttet
kreditfradrag ikke kan framføres (fordi skattesubjektet
eller skatteplikten opphører) eller når skattyter
ikke ventes å oppebære utenlandsinntekt i den
femårige framføringsperioden. Typetilfeller vil
være likvidasjon/oppløsning av selskap
eller innretning, død, opphør av subjektiv skatteplikt
til Norge og totalt opphør av utenlandsvirksomheten. Departementet
finner det likevel ikke hensiktsmessig å knytte tilbakeføringsretten
til et sett av slike "opphørskriterier". En viser til at
tilbakeføring av kreditfradrag også bør
være tillatt der hvor skattyter har enkeltstående
utenlandsinntekter som tas senere til beskatning i utlandet enn
i Norge.
Departementet foreslår derfor at retten til å tilbakeføre
ubenyttet kreditfradrag skal være betinget av at skattyter
kan sannsynliggjøre at vedkommende i løpet av
de fem påfølgende årene ikke vil bli
skattepliktig i Norge for inntekter som har kilde i utlandet. At
utenlandsinntekten blir vesentlig redusert i forhold til tidligere år,
er uten betydning. Avgjørende skal for øvrig være
om skattyteren forventes å oppebære utenlandsinntekt
i femårsperioden og ikke om det ubenyttede kreditfradraget
forventes å komme til fradrag i norsk skatt i løpet
av perioden.
Departementet foreslår at tilbakeføringsretten begrenses
til ett år. Det vises til forslag til skatteloven § 16-22
nytt annet ledd.
Forslagene medfører ikke endringer i skattyters rett
til å kreve inntektsfradrag for utenlandsk skatt etter
skatteloven § 6-15 i stedet for å kreve
fradrag (kredit) for denne i norsk skatt.
Inntekt i selskaper som nevnt i skatteloven §§ 10-40
til 10-47 og §§ 10-60 til 10-68 er gjenstand
for deltakerligning i Norge. Norske deltakeres nettoinntekt fra
selskapsdeltakelsen fastsettes til en forholdsmessig del av selskapets
samlede inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent. Når
et slikt (utenlandsk) selskap oppebærer inntekter fra andre
utland enn det er hjemmehørende i (tredjeland), vil det
kunne påløpe skatt til slike tredjeland. Det landet
selskapet er hjemmehørende i, vil da normalt lempe for skatten
som påløper i tredjeland. Det skjer gjerne på en
av to måter. Enten ved at selskapets hjemland gir fradrag
(kredit) i egen skatt for skatt selskapet har betalt i tredjelandet,
eller ved at det unnlater å beskatte inntekten fra tredjelandet.
I begge tilfeller reduseres skatten i selskapets hjemstat, samtidig
som tredjelandet skattlegger inntekten som har kilde der.
Selskapets hjemstat og tredjelandet fordeler med dette beskatningsretten
til selskapets inntekter mellom seg. Når norske deltakere
skattlegges for selskapets samlede inntekt, også inntekt
som er opptjent i tredjeland, vil det medføre økonomisk
dobbeltbeskatning når de norske deltakerne ikke har rett
til fradrag (kredit) i norsk skatt for skatt betalt til tredjelandet.
Etter departementets vurdering bør slik dobbeltbeskatning
avverges i den utstrekning ikke andre hensyn tilsier noe annet.
I lys av høringsinstansenes merknader finner ikke departementet
at ligningsadministrative og kontrollmessige grunner gjør
det nødvendig med noen begrensning i retten til å få fradrag
(kredit) for tredjelandsskatter. På denne bakgrunn foreslår
departementet at skatteloven § 16-20 annet ledd
endres slik at det gis rett til fradrag (kredit) for skatt som selskaper
nevnt i skatteloven §§ 10-40 til 10-47
og §§ 10-60 til 10-68 har betalt til
andre land enn det landet selskapet er hjemmehørende i. Dette
vil også gjelde skatt som selskapet har betalt til Norge
i den grad inntekten som er opptjent i Norge også medregnes
ved ligningen av de norske deltakerne i selskapet.
Selskaper som nevnt i skatteloven §§ 10-40
til 10-47 (ANS, KS mv.) kan være gjenstand for deltakerligning
i tredjestaten. I slike tilfeller vil norske deltakere i (det utenlandske)
selskapet ha krav på fradrag (kredit) for skatt i tredjelandet
etter hovedregelen i skatteloven § 16-20 første
ledd. Dersom det eksisterer en skatteavtale mellom Norge og tredjelandet,
vil en fra norsk side anse denne for å komme til anvendelse
i dette tilfellet.
Det følger da av skatteloven § 16-26
at Norge ikke er forpliktet til å gi fradrag (kredit) for
et større beløp enn det Norge etter skatteavtalen
med tredjelandet er forpliktet til å gi fradag for. Om
for eksempel skatteavtalen mellom Norge og tredjelandet begrenser
tredjelandets rett til å ilegge 5 prosent kildeskatt på royalty
til en person bosatt i Norge, er Norge bare forpliktet til å gi
fradrag (kredit) for dette beløpet.
Etter departementets syn er det rimelig å oppstille en
tilsvarende begrensning i forhold til alle selskaper som omfattes
av skatteloven § 16-20 annet ledd, for så vidt
gjelder plikten til å kreditere skatter som selskapet betaler
i tredjeland. Departementet foreslår derfor at for skatt
som selskapet har betalt til tredjeland, skal ikke den norske deltakeren
ha rett til fradrag (kredit) for et større beløp
enn det Norge ville vært forpliktet til å gi fradrag
for ved direkte anvendelse av skatteavtalen mellom Norge og vedkommende
tredjeland.
Denne begrensningen vil sikre at Norge ikke i større
grad må kreditere utenlandske kildeskatter når norske
skattytere velger å investere internasjonalt gjennom et
NOKUS-selskap, framfor å investere direkte fra Norge.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 16-20
annet ledd.
Departementet foreslår videre at også upersonlige
deltakere/aksjonærer i selskaper som nevnt i skatteloven § 16-20
annet ledd skal gis rett til fradrag (kredit) i norsk skatt for
kildeskatt på utbytte fra selskapet som er ilagt i det
landet selskapet er hjemmehørende. Kildeskatten blir dermed
krediterbar i norsk skatt uavhengig av om utbyttet er skattepliktig
på deltakerens/aksjonærens hånd
eller ikke. I samsvar med de merknadene som en har mottatt i høringen, anser
departementet det rimelig at det gis fradrag (kredit) både
for den utenlandske skatten som er løpende ilagt og den
skatten som ilegges på utbyttet, når den underliggende
selskapsinntekten er tatt til beskatning i Norge.
Dersom Norge har skatteavtale med det landet selskapet er hjemmehørende
i, gis det ikke fradrag (kredit) for et større beløp
enn det Norge er forpliktet til å gi fradrag for i henhold
til skatteavtalen, jf. skatteloven § 16-26.
Ved beregning av maksimalt kreditfradrag legger departementet
til grunn at kildeskatt ilagt på utbytte utdelt fra et
NOKUS-selskap skal henføres til inntektskategorien nevnt
i skatteloven § 16-21 første ledd a.
Det vises til forslag til skatteloven § 16-20
nytt tredje ledd.
Lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster
mv. av 13. juni 1975 nr. 35 (petroleumsskatteloven) gjelder
skattlegging av undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske
petroleumsforekomster og dertil knyttet virksomhet og arbeid, herunder rørledningstransport
av utvunnet petroleum. Skatteplikt etter petroleumsskatteloven forutsetter
at slik aktivitet utøves i områder som nevnt i
lovens § 1 første ledd. Av § 8
første ledd i petroleumsskatteloven følger at
reglene i skatteloven §§ 16-20 flg. i
utgangspunktet får anvendelse også når
skatteplikten hjemles i petroleumsskatteloven.
Etter skatteloven er det en betingelse for å få fradrag
for utenlandsk skatt i norsk skatt at inntekten har kilde i utlandet.
Det følger av § 16-20 første
ledd. Etter departementets syn er det ønskelig å gi
presiserende bestemmelser i skatteloven §§ 16-20
flg. om hvor en inntekt skal anses å ha sin kilde når
virksomhet er skattepliktig etter petroleumsskatteloven, og utøves
i de ulike geografiske områder som § 1
første ledd i denne loven omfatter.
Petroleumsskatteloven § 1 første ledd
d omfatter virksomhet i riket. Lovens § 1 første
ledd a omfatter virksomhet i indre norsk farvann, på norsk
sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Inntekt
ved virksomhet i disse områdene har norsk kilde.
Lovens § 1 b omfatter virksomhet som
finner sted i tilstøtende havområder, for så vidt
angår petroleumsforekomster som strekker seg utover midtlinjen i
forhold til en annen stat, i den utstrekning utvinningen er forbeholdt
Norge etter avtale med den annen stat. For så vidt gjelder
eksisterende midtlinjefelt er Norge i overenskomst med den annen
stat sikret eksklusiv beskatningsrett over den andelen av produksjonen
som er forbeholdt Norge å utvinne. For det (hypotetiske)
tilfellet at beskatningsretten i slike tilfeller ikke skulle være
fordelt ved overenskomst med den annen stat, mener Oljeindustriens
landsforening at det bør gis fradrag (kredit) i norsk skatt
for utenlandsk skatt av slik virksomhet som strekker seg ut over
midtlinjen. Departementet er ikke enig i dette. Etter departementets
syn har inntekt fra slik virksomhet norsk kilde fordi det dreier
seg om utvinning mv. av petroleumsforekomster som er underlagt norsk
eiendomsrett og ressursforvaltning, jf. lovens § 1 b. Norge
bør da ikke være forpliktet til å gi
fradrag (kredit) i norsk skatt for skatt som eventuelt måtte
bli ilagt slik virksomhet i utlandet.
Av § 1 c følger at petroleumsskatteloven
også får anvendelse utenfor riket eller havområder
som nevnt i § 1 a for så vidt
angår ilandføring av petroleum og virksomhet eller
arbeid i tilknytning til dette, i den utstrekning norsk beskatningsrett
følger av alminnelig folkerett eller særskilt
avtale med fremmed stat. Inntekt fra slik virksomhet vil ha kilde
i utlandet. Det gjelder både virksomhet innenfor fremmed
stats territorium (rørledningsvirksomhet og virksomhet
knyttet til mottaksanlegg for ilandføring) og rørledningsvirksomhet
over fritt hav og fram til fremmed stats territorialgrense. I dag
har Norge i de fleste tilfeller eksklusiv rett til å skattlegge
slik virksomhet. I den utstrekning det ikke er tilfellet, bør
det gis fradag (kredit) i norsk skatt for utenlandsk skatt som er
ilagt slik virksomhet. Det foreslås å presisere
i lovteksten at inntekt vunnet ved og formue som knytter seg til virksomhet
som nevnt i petroleumsskatteloven § 1 første
ledd c i område som der nevnt, skal anses som inntekt med
kilde i eller formue i fremmed stat.
Det foreslås at bestemmelsen plasseres i annet ledd
i en ny § 16-23 i skatteloven. Nåværende § 16-20
første ledd siste punktum foreslås tatt inn som
første ledd i denne bestemmelsen. Ny § 16-23
vil da inneholde enkelte fragmentariske kildebestemmelser. Nåværende §§ 16-23
til 16-28 blir ny §§ 16-24 til 16-29.
I samsvar med det ovenstående kan skattytere som driver
særskattepliktig virksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 5,
kreve fradrag (kredit) i skatt ilagt etter petroleumsskatteloven
(særskatt og skatt på alminnelig inntekt) for
utenlandsk skatt som er ilagt den særskattepliktige virksomheten
i områder som nevnt i petroleumsskatteloven § 1
første ledd c, dvs. skatt på inntekt ved ilandføring
av petroleum gjennom rørledning til fremmed stat. Det kan
imidlertid ikke kreves fradrag (kredit) i skatt ilagt etter petroleumsskatteloven
på særskattepliktig virksomhet (verken i særskatt
eller i skatt på alminnelig inntekt) for utenlandsk skatt
av inntekt fra petroleumsutvinning utenfor de områdene
som omfattes av petroleumsskattelovens virkeområde. Det
samme gjelder generelt for utenlandsk skatt av inntekt fra annen virksomhet.
Departementet legger til grunn at dette følger av gjeldende
rett, men ønsker likevel å innta en presiserende
bestemmelse i lovteksten. Det vises til forslag til nytt annet punktum
i skatteloven § 16-20 første ledd. Departementet
legger for øvrig til grunn at det ikke kan kreves fradag
(kredit) for utenlandsk skatt i grunnrenteskatt etter skatteloven § 18-3,
ilagt eier av kraftverk, uten at en ser det nødvendig å regelfeste
dette.
Skatteloven § 16-26 har regler for situasjonen hvor
rett til fradrag (kredit) i norsk skatt følger av overenskomst
med fremmed stat. Av første punktum framgår at
bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20
flg. får anvendelse så langt de passer, når
det ved overenskomst med fremmed stat er bestemt at begge stater
kan skattlegge inntekt eller formue som oppebæres av en
person bosatt eller et selskap hjemmehørende i Norge. I
annet punktum heter det at
"For så vidt gjelder kildeskatt og annen lignende skatt,
gis det ikke fradrag for et større beløp enn det Norge
i henhold til overenskomsten er forpliktet til å gi fradrag
for".
Departementet er av den oppfatning at Norge ikke er forpliktet
til å gi fradrag (kredit) i norsk skatt for utenlandsk
skatt som er ilagt i strid med skatteavtalen, uansett hvilken utenlandsk
skatt det dreier seg om. For å klargjøre dette
foreslås det å fjerne referansen til "kildeskatt
og annen lignende skatt" i gjeldende § 16-26 i
skatteloven. Det vises til forslag til skatteloven ny § 16-27.
På grunnlag av merknaden fra finanskomiteen i Innst.
O. nr. 73 (1995-1996) side 9 gir departementet i høringsnotatet
en kort vurdering av trygdeavgiftenes stilling i forhold til kreditreglene.
Dobbel trygdeavgift forebygges gjennom EØS-avtalen og
sosialkonvensjoner/trygdeavtaler. I forhold til EØS-landene
gjelder Rådsforordning nr. 1408/71/EØF,
mens bilaterale avtaler gjelder i forhold til Canada, USA, Sveits
og Tyrkia. I forhold til land vi ikke har trygdeavtale med, bør
avbøting av doble trygdeavgifter eventuelt vurderes innenfor
folketrygdlovens rammer. I forhold til land som finansierer
trygdene fullt ut via skattesystemet, gis det fradrag i norsk inntektsskatt
(eller formuesskatt), men ikke i trygdeavgift. Det er etter departementets syn
ikke behov for å foreta særlige tilpasninger i
kreditreglene. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger
til denne konklusjonen.
I særlige tilfeller kan departementet samtykke i at det
gis fradrag (kredit) i norsk skatt etter skatteloven § 16-20
for beløp som anses å være skatt som
er belastet skattyteren i en fremmed stat. Den utenlandske ordningen
må ha klar karakter av å være et substitutt for
inntekts- eller formuesskatt. Departementet har behandlet et begrenset
antall saker, og alle har dreid seg om produksjonsdelingsavtaler
i petroleumssektoren.
Den effektive skatt som det i disse tilfellene er krevd fradrag
for, har ofte vært atskillig høyere enn norsk
skatt på alminnelig inntekt. Departementet har ikke ønsket
at skatt av slike inntekter skal kunne samordnes med skatt betalt
av annen inntekt. I saker fra de seneste år har departementet
derfor stilt vilkår om at virksomheten skal drives gjennom
selskap som driver petroleumsvirksomhet i den angjeldende staten
som eneste virksomhet - såkalt single purpose selskap.
Samme formål ivaretas nå med forslaget om at inntekt
ved utvinning av petroleum skilles ut som egen kategori utenlandsinntekt
ved fastsettelsen av maksimalt kreditfradrag. I framtidige søknadssaker skulle
det derfor ikke være behov for å kreve at petroleumsvirksomheten
i angjeldende land drives gjennom egne selskaper.
Fradrag (kredit) i norsk skatt kan ikke overstige den delen av
norsk skatt på samlet skattepliktig inntekt som forholdsmessig
faller på utenlandsinntekten (maksimalt kreditfradrag).
Det følger av skatteloven § 16-21 første
ledd. For å beregne maksimalt kreditfradrag er det nødvendig å beregne
skattyters netto utenlandsinntekt, og henføre en forholdsmessig
del av skatten på netto globalinntekt dit. I denne forbindelse
er det nødvendig å tilordne inntekts- og fradragsposter
mellom Norge og utlandet. Nærmere regler for
denne fordelingen er gitt i skattelovforskriften § 16-28-4.
Forslaget om å innføre tre inntektskategorier
ved beregningen av maksimalt kreditfradrag innebærer at det
skal beregnes et maksimalt kreditfradrag innenfor hver av inntektskategoriene
i skatteloven § 16-21 første ledd a-c.
Dette gjør det nødvendig å tilpasse forskriften.
I høringsnotatet ble det imidlertid også foreslått
enkelte andre endringer i forskriftens regler om tilordning av inntekter
og kostnader mellom Norge og utlandet ved beregning av maksimalt
kreditfradrag. Det vises til proposisjonen punkt 1.10 der det redegjøres
for hvilke endringer departementet tar sikte på å gjøre
i skattelovforskriften § 16-28-4.
Departementet legger opp til at skattelovforskriften § 16-28-22
tilpasses i samsvar med de endringene som foreslås for
tilordning av inntekter og kostnader ved beregning av maksimalt
kreditfradrag i skattelovforskriften § 16-28-4.
Det vises til punkt 1.10 i proposisjonen. Dette innebærer
at gjeldsrenter og andelshavers andel av kostnader i boligselskap
skal tilordnes til Norge, og ikke til lønn eller pensjon
som oppebæres fra utlandet. Videre foreslås endringer
i reglene for tilordning av personlige lettelser og fradrag, herunder
minstefradrag og personfradrag, av hensyn til våre EØS-rettslige
forpliktelser. Det vises til proposisjonens punkt 1.11 for en nærmere
redegjørelse.
Det foreligger lite statistikkgrunnlag på de områdene
hvor det foreslås endringer, og det er derfor vanskelig å anslå de økonomiske
virkningene av forslaget. Flere av enkeltforslagene representerer
en lempning i forhold til gjeldende regler, der formålet
er å fjerne rigide elementer i regelverket for å sikre
at norske skattytere i mindre grad utsettes for internasjonal dobbeltbeskatning.
Ett av forslagene innebærer en innstramming for å bedre
reglenes treffsikkerhet. Samlet sett antar departementet at forslagene
over tid vil gi et begrenset provenytap.
Forslaget til endringer medfører at kreditreglene samlet
sett vil bli noe mer kompliserte enn gjeldende regler. I praksis
gjelder det bare for virksomheter. Departementet antar at forslaget
vil medføre noe økt ressursbruk for skatteetaten
og de berørte skattytere.
Departementet foreslår at endringene i skatteloven §§ 16-20
flg. skal tre i kraft straks og gis virkning fra og med inntektsåret
2007. Det foreslås at skatteloven § 16-22
nytt annet ledd likevel først skal gis virkning fra og
med inntektsåret 2008.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag vedrørende endringer i reglene om fradrag i norsk skatt
betalt i utlandet (kreditmetoden), jf. forslaget til lov om endringer
i skatteloven III og IV, samt forslag til lov om endringer i ligningsloven
I.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at departementet fastslår at endringene i kreditreglene
samlet sett vil bli noe mer kompliserte enn gjeldende regler og
derfor vil medføre noe økt ressursbruk for skatteetaten
og de berørte skattyterne. Disse medlemmer vil
i denne sammenhengen understreke at et enklest mulig skattesystem
er viktig for å legge best mulig til rette for vekst og
verdiskaping. Disse medlemmer ber derfor om at Regjeringen
foretar en ny vurdering om det kan foretas forenklinger, som medfører
at den samlede ressursbruk blir lavere enn det som i utgangspunktet
er anslått.