For at ei røystegiving skal kunne godkjennast, er det
etter vallova eit vilkår at veljaren er innført
i manntalet i vedkommande kommune. Avgjerande for i kva for eit
kommunemanntal ein veljar skal førast inn, er i kva kommune
veljaren var registrert som busett 31. mai i valåret.
Dette er den såkalla "skjeringsdatoen".
Ved stortingsvalet i 2005 vart 3887 røystegivingar forkasta
fordi veljaren ikkje stod i manntalet i den kommunen der han eller
ho røysta på valdagen, jf. Innst. S. nr. 1 (2005-2006).
I innstillinga ber fullmaktskomiteen departementet vurdere "ytterligere
tiltak både av informasjonsmessig og annen art med det
formål å redusere antall forkastede stemmegivninger
fordi velgeren ikke er manntallsført". Fullmaktskomiteen
oppgir sjølv at eit mogleg tiltak kan vere å sende
ut valkort til alle røysteføre med opplysning
om mellom anna kvar dei er manntalsførte. Det å skyve
skjeringsdatoen for manntalsføringa nærmare valet
enn 31. mai, blir også nemnt som eit alternativ
dersom dette vil vere forsvarleg av praktiske grunnar.
I høyringsnotatet vart det vist til at før
stortingsvalet i 2005 informerte departementet om dei ulike reglane
som galdt for stortingsvalet, både på TV, på eigne
internettsider, i radio, i avisannonsar og i ein husstandsbrosjyre
(som også vart omsett til fleire språk). Av informasjonen
gjekk det klart fram at ein måtte vere norsk statsborgar
for å kunne røyste ved stortingsvalet. Det vart
vidare informert om at veljarane på valdagen måtte
røyste i den kommunen dei var registrerte i folkeregisteret
som busett 31. mai i valåret.
Sjølv om departementet, mange kommunar og fylkeskommunar
og også til dels media informerte breitt om regelverket
føre valet i 2005, var det mange veljarar som røysta
i feil kommune eller røysta utan å ha røysterett.
I høyringsnotatet gav departementet uttrykk for at dette
i og for seg ikkje er overraskande. Informasjonsflaumen i samfunnet
i dag er så stor at mange veljarar bevisst eller ubevisst
sannsynlegvis vel bort mykje av den informasjonen som blir gitt. Departementet
var i høyringsnotatet skeptisk til om det er noko særleg
meir å hente ved auka satsing på generelle informasjonstiltak.
Slik departementet såg det, er det andre tiltak som i så fall
må til.
Departementet gjorde i høyringsnotatet greie for at
eitt tiltak som vil kunne medverke til å redusere talet
på forkasta røyster fordi veljaren ikkje står
innført i manntalet på valdagen, vil vere å forskyve
skjeringsdatoen nærmare valdagen. I samband med den nye
vallova vart skjeringsdatoen endra frå 31. mars til
31. mai. Vallovutvalet hadde føreslått å endre skjeringsdatoen
til 30. juni. I høyringa var det særleg mange
som støtta dette forslaget. Departementet slutta seg til
forslaget frå utvalet og føreslo i Ot.prp. nr. 45
(2001-2002) om ny vallov å forskyve skjeringsdatoen til
30. juni.
På bakgrunn av informasjon som kom fram under den høyringa
kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde om vallova, føreslo
komiteen å setje fristen til 31. mai i staden
for 30. juni. Dette vart grunngitt i praktiske problem
valsekretariata i kommunane står overfor når kandidatane
på listene skal stadfestast osv. Det vart oppgitt at ved
ein frist for registrering per 30. juni vil utsending til
kandidatane først kunne skje frå byrjinga av juli,
det vil seie midt i ferietida, jf. Innst. O. nr. 81 (2001-2002)
s. 18-19.
I høyringsnotatet uttalte departementet at det hadde
vanskeleg for å forstå denne grunngivinga og meinte
at det her måtte liggje føre ei misforståing. Departementet
kunne ikkje sjå kva slags informasjon som skal sendast
ut til kandidatane på dette tidspunktet. Etter at listeforslaga
er leverte inn (frist 31. mars), skal valstyret kontrollere
at kandidatane er valbare, og kandidatane skal underrettast om at
dei er oppførte som kandidatar på eit listeforslag.
Listeforslaga skal godkjennast innan 1. juni, slik at kontakten
med kandidatane må skje i april/mai. For den kontakten
valmyndigheitene har med kandidatane, hadde det derfor - slik departementet
såg det - ikkje noko å seie om skjeringsdatoen
blir sett til 31. mai eller 30. juni. Ein slik
seinare frist vil likevel føre til at det blir litt kortare
tid til å produsere valkort. Men det kom i høyringa
av forslaget til vallovutvalet ikkje fram noko om at dette ville
vere noko problem. Departementet la såleis til grunn i
høyringsnotatet at det vil la seg gjere å produsere
og sende ut valkort i tide til førehandsrøystegivinga
startar 10. august, sjølv om skjeringsdatoen blir
endra til 30. juni.
Departementet uttalte i høyringsnotatet at det å forskyve
skjeringsdatoen med ein månad vil ha mange fordelar. Ei
slik endring vil for det første innebere at fleire veljarar
vil kunne røyste i den kommunen dei bur i på valdagen.
Dette vil kunne føre til at fleire synest det vil vere
meiningsfylt å røyste, fordi mange - særleg
ved lokalval - ikkje ser noko poeng i å røyste i
den kommunen dei har flytt frå. I tillegg vil det kunne
føre til at færre personar røystar i
feil kommune på valdagen. Dermed blir færre røystegivingar
forkasta, fordi dei ikkje har fått med seg at dei på valdagen
må røyste i den kommunen der dei er innførte
i manntalet for at røystegivinga skal kunne godkjennast.
Ut frå dette uttalte departementet i høyringsnotatet
at skjeringsdatoen burde endrast frå 31. mai til
30. juni. I høyringsnotatet spurde departementet
likevel om høyringsinstansane meinte dette vil gjere det
vanskeleg å sende ut valkort innan førehandsrøystegivinga tek
til. Det er fordi denne problemstillinga ikkje vart kommentert av
høyringsinstansane i samband med den nye vallova.
Framlegget frå departementet om å forskyve skjeringsdatoen
frå 31. mai til 30. juni får
brei tilslutning i høyringsrunden. Ein del kommunar ønskjer
likevel å halde fast på den skjeringsdatoen vi
har i dag.
Høyringa støttar vurderinga frå departementet om
at det ikkje burde vere vesentlege innvendingar mot å forskyve
skjeringsdatoen frå 31. mai til 30. juni
i valåret. Ein del kommunar har også undersøkt
med leverandørar av valkort og fått opplyst at
ei forskyving av fristen ikkje vil føre til problem for trykking
og utsending av valkort.
Somme kommunar meiner likevel at forslaget vil føre
til problem fordi utsendinga av valkort da må skje i ferietida.
Departementet finn det vanskeleg å sjå kvifor
dette skulle vere problematisk. Valkorta kan tingast i god tid før
ferien, og dei opplysningane som skal trykkjast på valkorta,
kan gjerast klar og sendast til leverandørane av valkort
i god tid før ferien. Når da fleire kommunar har
fått opplyst av valkortleverandørane sine at desse
ikkje meiner ei forskyving av skjeringsdatoen vil føre
til noko problem for utsendinga av valkort, er det vanskeleg å forstå kva
slags problem det her er snakk om.
På bakgrunn av dette fremmar departementet forslag om
at skjeringsdatoen blir endra frå 31. mai til 30. juni
i valåret.
Det følgjer av valforskrifta § 22
første ledd at røystemottakarar innanriks skal
skrive ut valkort til veljarar som røystar på førehand.
Valkortet blir lagt ned i ein omslagskonvolutt saman med røystesetelkonvolutten
med innhald og sendt til valstyret i den kommunen der veljaren er
manntalsført. Veljaren blir "identifisert" på bakgrunn
av opplysningane på valkortet, det blir kryssa av ved namnet
hans eller hennar i manntalet, og røystegivinga blir så godkjend. Kommunane
har elles inga plikt til på førehand å sende
ut valkort til veljarane i kommunen sin. Mange kommunar gjer dette
likevel frivillig.
I høyringsnotatet gjorde departementet greie for at
eit pålegg om å sende ut valkort til alle veljarane kan
vere eit tiltak for å redusere talet på veljarar
som på valdagen røystar i ein annan kommune enn
der dei er manntalsførte.
Departementet skreiv i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) om ny vallov
at valkorta har ulike funksjonar. Det vart framheva at framsending
til rett valstyre og "identifisering" av veljaren var utgangspunktet
for ordninga.
Det vart også sagt i forarbeida at det kan argumenterast
for at valkortet kan fungere som eit synleg teikn på den
"samfunnskontrakten" som ligg til grunn ved demokratiske val. Det
er positivt at veljarane blir inviterte til å delta i val
ved at dei får eit valkort heim til seg i si eiga postkasse.
Samstundes er det ei påminning om det kommande valet, og
ein kan dermed hevde at det har ein viss mobiliserande effekt. Departementet
uttalte at det likevel var i tvil om dette var ei god nok grunngiving
for å påleggje kommunane å trykkje valkort
til alle veljarane som ei obligatorisk ordning.
Departementet konkluderte i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) med at
ordninga med utsending av valkort i regi av departementet ikkje
burde førast vidare som ei obligatorisk ordning for alle
røysteføre. Ein skulle likevel halde fast på bruken
av valkort som obligatorisk ordning ved førehandsrøystegivinga. Stortinget
vedtok forslaget til departementet.
I høyringsnotatet uttalte departementet at spørsmålet
om å sende ut valkort som tiltak for å redusere talet
på forkasta røystegivingar ikkje vart vurdert
i samband med at den nye vallova vart vedteken.
Departementet vurderte i høyringsnotatet på nytt valkort
som ei obligatorisk ordning. Når ein sender ut valkort
til alle veljarane, vil ein kunne gi kvar veljar konkret informasjon
om kvar vallokalet er, og når det er ope. Dette er informasjon
som veljarane spør etter. Denne informasjonen kan også gjere
terskelen for å røyste lågare, det vil
seie å medverke til å auke valdeltakinga. Samstundes
vil fleire veljarar truleg røyste i det vallokalet dei
er manntalsførte i på valdagen, noko som kan gjere
oppteljinga for kommunane litt enklare og dermed gi eit raskare
valoppgjer. Dette er fordelar som kjem i tillegg til å redusere
talet på forkasta røystegivingar. Det er derfor
fleire ulike faktorar som taler for å innføre
utsending av valkort til veljarane som ei obligatorisk ordning.
I høyringsnotatet gav departementet uttrykk for at dette
er andre moment enn det som opphavleg grunngav innføringa
av obligatoriske valkort. Det vart ikkje lagt avgjerande vekt på desse
momenta da ein vurderte om ordninga med valkort skulle førast vidare
i ny vallov. Departementet meinte likevel i høyringsnotatet
at det er større behov for å sende ut valkort
som eit hjelpemiddel ved gjennomføringa av røystegivinga
på valdagen, enn det som vart lagt til grunn i forarbeida
til den nye vallova. Departementet gav derfor i høyringsnotatet
uttrykk for at kommunane burde påleggjast å sende
ut valkort til alle innbyggjarane i kommunen sin i tråd
med det opphavlege forslaget frå vallovutvalet.
Eit stort fleirtal av høyringsinstansane støttar
forslaget frå departementet om å påleggje
kommunane å sende ut valkort til veljarane. Ein del kommunar
er likevel negative til forslaget.
Somme kommunar meiner at det er staten som bør stå for
utsending av valkort og ikkje kommunane. Departementet understreker
at det er kommunane som sit inne med dei opplysningane som skal
førast på valkortet om mellom anna tid og stad
for røystegivinga, manntalsnummer osv. Det er i tillegg
kommunane som sjølv avgjer kva for opplysningar (ut over eit
visst minimum som vil følgje av forskrift) som skal stå på valkortet.
Kommunane vil såleis i alle tilfelle vere den instansen
som sørgjer for å levere informasjonen som skal
trykkjast på valkorta. Slik departementet ser det, vil
derfor den einaste praktiske ordninga vere at kommunane som sjølv
sit med alle dei opplysningane som skal førast på valkorta,
også har ansvaret for å sende ut valkort.
Departementet fremmar på bakgrunn av dette forslag om
at kommunane skal sende ut valkort til veljarane.
Det følgjer av vallova at røystemottakaren
kan krevje at veljaren legitimerer seg. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002)
om ny vallov understreka departementet at røystestyret
må vere bevisst på at når det kryssar
av for veljaren i manntalet, går det god for at veljaren faktisk
er den han eller ho gir seg ut for å vere. Røystemottakaren
må såleis før avkryssinga vurdere om
ein ukjend veljar har identifisert seg på ein fullgod måte.
I høyringsnotatet gjorde departementet greie for at
reglane for krav til legitimasjon synest å bli praktisert
ulikt i kommunane. Ved førehandsrøystegivinga er
det vanleg å be veljarane identifisere seg. På valdagen
er truleg den vanlegaste ordninga å spørje om namn
og fødselsdato utan å be om legitimasjon. Reglane
blir såleis praktiserte ulikt ved førehandsrøystegivinga
og på valdagen, sjølv om reglane i vallova ikkje
skulle tale for ein slik skilnad.
Departementet opplyste i høyringsnotatet at det ved
valet i 2005 vart sett noko fokus i media på at veljarar
fekk røyste utan at dei måtte legitimere seg.
Det vart vist til at ein ikkje kan sjå bort frå at
ein før eller seinare vil kunne oppleve freistnader på valfusk
på dette grunnlaget.
Sverige har nyleg innført krav om at ukjende veljarar
skal legitimere seg eller på andre måtar stadfeste identiteten
sin.
Ved valet i 2005 overvakte internasjonale valobservatørar
(etter invitasjon frå Den norske Helsingforskomiteen) avviklinga
av stortingsvalet. I høyringsnotatet viste departementet
til at valobservatørane i rapporten sin rådde
til at det vart innført krav om obligatorisk veljarlegitimasjon
for å få røyste.
Det er ein grunnleggjande regel i eit demokratisk samfunn at
kvar veljar berre får godkjent éi røyst. Dersom
ein veljar greier å røyste i namnet til ein annan
veljar, vil vedkommande kunne få godkjent to røyster.
Eit effektivt verkemiddel for å sikre at ein ikkje kjem
opp i ein slik situasjon, vil vere å innføre krav
om at alle veljarar skal legitimere seg for å få røyste.
Eit slikt krav vil også hindre at det oppstår
tvil om det har vore fuska. Departementet viste i høyringsnotatet
til at mistanke om juks på grunn av manglande
krav til å vise legitimasjon kan svekkje tilliten veljarane
har til valsystemet.
Somme vil innvende at valgjennomføringa vil bli seinka
av eit slikt legitimasjonskrav. Departementet meinte det ikkje er
grunn til å tru at dette vil bli konsekvensen. I alle tilfelle
bør omsynet til at veljarane ikkje skal kunne røyste
i namnet til andre veljarar, vege tyngst.
Departementet føreslo i høyringsnotatet at
vallova vart endra slik at det blir eit krav om at ukjende veljarar skal legitimere seg for å kunne
røyste. Sidan det ikkje er noko generelt krav at alle borgarar
i Noreg skal ha eit legitimasjonskort, føreslo departementet
at det bør opnast for at identiteten til veljaren kan stadfestast
av ein annan person som kan legitimere seg. Denne opplysninga bør
i så fall noterast av røystemottakaren/røystestyret
i samband med røystegivinga, slik at ein kan få oppklart
eit eventuelt misbruk av ordninga og det dermed kan verke avskrekkande
på personar som kan tenkjast å misbruke ordninga.
Departementet føreslo at dette burde fastsetjast i forskrift.
Forslaget frå departementet om krav til legitimasjon
får særleg stor tilslutning i høyringa.
Utanriksdepartementet peiker likevel på at forholdet
til Noregs internasjonale forpliktingar når det gjeld gjennomføringa
av politiske val, bør kommenterast. Avviklinga av stortingsvalet
i 2005 vart overvakt av internasjonale valobservatørar
etter valstandardar som OSSE har utarbeidd. Tilrådinga
frå valobservatørane om å innføre
krav om legitimasjon for å kunne røyste, medverkar
såleis til at valet kan gjennomførast i tråd
med valstandardane til OSSE.
Det følgjer av FNs konvensjon om sivile og politiske
rettar art. 25 at "kvar borgar skal, utan noka form for forskjellsbehandling
som nemnd i artikkel 2 og utan urimelege avgrensingar, ha rett og
høve til å røyste og bli vald ved frie
periodiske val som skal byggje på allmenn og lik røysterett
og hemmeleg avrøysting, som sikrar at viljen til veljarane
kjem fritt til uttrykk".
Det følgjer av dette at ein regel om at ein skal legitimere
seg for å kunne røyste, ikkje må formast
på ein slik måte at han reelt blir ei "urimeleg
avgrensing" i retten til å røyste. Det bør
såleis ikkje innførast krav som fører
til at somme veljarar i realiteten ikkje får høve
til å røyste. Det ville til dømes truleg
ha vore urimeleg å krevje at ein måtte vise førarkort
for å kunne røyste. Noka slik avgrensing blir
likevel ikkje føreslått. I det norske samfunnet
i dag er det i svært mange samanhengar vanleg å vise
legitimasjon, til dømes på Posten og i banken.
Det er dessutan både lett og billig å skaffe seg
ein legitimasjon.
Eit krav om legitimasjon kan dessutan medverke til å hindre
valfusk. Når det blir innført krav om legitimasjon,
sikrar styresmaktene at somme veljarar ikkje blir fråtekne
retten til å røyste ved at andre veljarar får
høve til å røyste i namnet til vedkommande.
Slik departementet ser det, medverkar eit krav om legitimasjon
for å kunne røyste i tråd med forslaget
i proposisjonen såleis til at Noreg oppfyller sine internasjonale
forpliktingar når det gjeld å gjennomføre
val.
I høyringsnotatet føreslo departementet at
dersom ein veljar ikkje kunne legitimere seg, så skulle identiteten
til veljaren i staden kunne stadfestast av ein annan person over
18 år som legitimerte seg. Også dette forslaget
har fått stor oppslutning i høyringsrunden. Nokre
høyringsinstansar går likevel imot forslaget.
Datatilsynet peiker på at faren for identitetstjuveri
er stor, da det er nok at to personar samarbeider. Det blir også framheva
at det må vere reine unntakstilfelle at ein person ikkje
kan vise fram ei eller anna form for legitimasjon og samstundes
er ukjend for røystemottakaren.
I høyringsnotatet la departementet stor vekt på at det
ikkje bør innførast reglar som fører
til at somme veljarar ikkje får røysta fordi dei
ikkje kan legitimere seg. Det var på bakgrunn av dette
at det vart føreslått at identiteten til veljaren
kunne bli stadfest av ein annan person. Departementet er likevel
samd med dei høyringsinstansane som peiker på at
ein slik regel ikkje vil hindre valfusk. Ein slik regel vil berre
- i ein viss grad - kunne sørgje for å fastslå om
det har vore valfusk, og eventuelt sørgje for at dei som
har juksa, blir straffa. Slik departementet vurderer det, bør
det leggjast større vekt på å hindre
at valfusk i det heile kan skje enn det det vart gjort i høyringsnotatet.
Etter ei fornya vurdering har departementet derfor komme til at
ein ikkje bør opne generelt for
at identiteten til ein ukjend veljar kan stadfestast av ein annan
person over 18 år som legitimerer seg. Dei fleste veljarane har
alt ein legitimasjon, og dei veljarane som ikkje har det, kan skaffe
seg dette enkelt og billig.
Ved røystegiving på institusjonar, til dømes
sjukeheimar, aldersheimar og fengsel, vil det likevel kunne vere
behov for ein slik regel. Dersom ein veljar som har tilknyting til
ein slik institusjon, ikkje er kjend for røystemottakaren
og heller ikkje kan legitimere seg, meiner departementet at ein
bør opne for at identiteten til veljaren blir stadfest
av ein tilsett ved institusjonen. Departementet ser det slik at
eit slikt avgrensa høve til å få identiteten
sin stadfest av andre, ikkje undergrev omsynet bak regelen om at
ein ukjend veljar skal legitimere seg.
Det å innføre ein regel om at ein veljar må legitimere
seg dersom vedkommande er ukjend for røystemottakaren,
vil kunne føre til at somme veljarar blir avviste dersom
dei ikkje har med seg legitimasjon når dei skal røyste.
Departementet vil derfor i informasjonsopplegget sitt for valet
i 2007 leggje stor vekt på å informere om denne
nye regelen dersom han blir vedteken.
Somme høyringsinstansar skriv at departementet bør
fastsetje i forskrift kva type legitimasjon som kan aksepterast.
Departementet er ikkje sikker på om det er nødvendig
med ein slik regel. Særleg ved førehandsrøystegivinga
blir alt i dag ukjende veljarar bedne om å legitimere seg.
Departementet kjenner ikkje til at det har vore problem i samband
med praktiseringa av dette. For å kunne fungere som legitimasjon
må legitimasjonen innehalde namn på og bilete av
personen. I utgangspunktet verkar det naturleg å be om
pass, bankkort, førarkort eller annan legitimasjon som
offentleg styresmakt har utferda. Dersom veljaren ikkje har slik
legitimasjon, meiner departementet at det vil vere for strengt å avvise
veljaren dersom vedkommande har ein annan type legitimasjon som
røystemottakaren etter ei konkret vurdering finn å kunne
godkjenne. Ved denne vurderinga vil det vere naturleg å leggje
vekt på "kvaliteten" på den framviste legitimasjonen,
til dømes kva slags type laminering som er nytta. Dette
kan vere avgjerande for kor enkelt det vil vere å forfalske
legitimasjonen. Ut frå dette har departementet komme til
at det ikkje bør stå i forskrifta kva typar legitimasjon
som kan godkjennast.
Departementet fremmar forslag om at ein ukjend veljar må legitimere
seg for å røyste. Ved institusjonsrøystegiving
bør likevel veljarar som høyrer heime på institusjonen,
kunne få identiteten sin stadfest av ein tilsett på institusjonen
dersom vedkommande ikkje kan legitimere seg.
For at ei førehandsrøystegiving skal kunne
godkjennast, må ho ha komme inn til valstyret innan kl. 20
på valdagen, jf. vallova § 10-1 første
ledd bokstav g. Det følgjer av vallova § 8-1
andre ledd at veljarane kan førehandsrøyste til
og med siste fredag før valdagen, både innanriks
og utanriks. Men veljaren er sjølv ansvarleg for å førehandsrøyste
på eit tidspunkt som gjer at førehandsrøystegivinga
kjem fram til valstyret tidsnok til å kunne godkjennast,
jf. tredje ledd i føresegna.
I høyringsnotatet uttalte departementet at når
det gjeld førehandsrøystegiving utanriks, er det å finne tenlege
ordningar som sikrar at førehandsrøystegivingar
som er gitt i utlandet, kjem heim til valmyndigheitene i tide, noko
vanskelegare enn for førehandsrøystegivingar som
er gitt innanriks. Det er fordi det varierer mykje kor lang tid
ei postsending tek til Noreg frå ulike land. Her er det
veljarane sjølv og personellet på utanriksstasjonane
som ein må tru har best oversikt over kor lang tid dette
tek. Dette kan tale for å innføre ei tilsvarande
ordning som i Sverige, der det er lov å levere førehandsrøysta
på utanriksstasjonar så lenge ein kan gå ut
frå at røystegivinga når fram til valmyndigheitene
i tide.
Eit anna alternativ er å fastsetje avslutninga av førehandsrøystegivinga
til ein fast dato, men tidlegare enn førehandsrøystegiving
innanriks. Desse alternativa kan eventuelt kombinerast med å gi
utanriksstasjonane instruks om å sende førehandsrøystegivingane
heim til Noreg med ekspresspost der dette er mogleg og nødvendig
for at røystegivingane skal nå fram til valmyndigheitene
i tide.
Departementet gav i høyringsnotatet uttrykk for at det
vil kunne bli vanskeleg å praktisere ein regel der det
er mogleg å førehandsrøyste fram til
eit tidspunkt der ein kan gå ut frå at førehandsrøystegivinga vil
rekke fram til valmyndigheitene tidsnok til å kunne godkjennast.
Departementet meiner at det vil vere ei betre og enklare ordning å avslutte
førehandsrøystegivinga til eit fastsett tidspunkt,
noko som også vil gjere informasjonsarbeidet enklare. Etter
det departementet seier i høyringsnotatet, ville det å tillate veljarar
utanriks å førehandsrøyste til og med
nest siste fredag før valdagen vere ei tenleg løysing
når ein veg mot kvarandre omsynet til å la veljarane
få høve til å førehandsrøyste
og omsynet til at røystene bør rekke fram til
valstyret i tide til å kunne godkjennast. I tillegg bør
utanriksstasjonane instruerast om å sende røystegivingane
med ekspresspost dersom det er mogleg og blir vurdert som nødvendig
for å få sendingane tidsnok fram. Det er likevel
grunn til å understreke at sjølv med desse endringane
kan ein ikkje garantere at alle førehandsrøystegivingane
kjem fram i tide.
Når det gjeld forslaget om å avslutte førehandsrøystegivinga
utanriks nest siste fredag før valdagen, sluttar så å seie
alle høyringsinstansane seg til dette forslaget.
Det har i høyringa nesten ikkje komme inn innvendingar
mot forslaget departementet har i høyringsnotatet.
Det er klart at ei forkorting av førehandsrøysteperioden
til ein viss grad vil avgrense det høvet veljarar som held
til i utlandet, har til å kunne førehandsrøyste,
slik KS gir uttrykk for. Departementet meiner likevel det er grunn
til å leggje større vekt på at røystegivingane
skal komme fram i tide, slik at dei ikkje blir forkasta. I utlandet
er det mogleg å førehandsrøyste alt frå 1. juli.
Sjølv med ei forkorting av førehandsrøysteperioden
vil det vere mogleg å førehandsrøyste
i ein periode på over to månader i utlandet. Slik
departementet ser det, er dette eit svært godt tilbod til
veljarane. Departementet meiner derfor at førehandsrøystegivinga
utanriks bør vere avslutta nest siste fredag før
valdagen.
Departementet finn likevel grunn til å føreslå éi lita
endring når det gjeld førehandsrøystegivingsperioden
på Svalbard. Sysselmannen peiker på at dei ved dei
siste vala har avslutta førehandsrøystegivinga
kl. 10.30 siste torsdag før valet. Dei har berre fått éi
tilbakemelding på at førehandsrøystegivingar
har komme for seint fram. Departementet har forståing for innvendingane
frå sysselmannen. På den andre sida har sysselmannen
ved tidlegare val avslutta røystegivinga før siste
frist for å førehandsrøyste på fastlandet,
for at førehandsrøystegivingane skal komme fram
i tide. Ut frå dette finn departementet det mest formålstenleg å fastsetje
at sysselmannen kan bestemme at førehandsrøystegivinga
på Svalbard skal avsluttast på eit tidlegare tidspunkt
enn førehandsrøystegivinga innanriks. Svalbard
er eit lite samfunn, der ein slik regel ikkje burde vere vanskeleg å praktisere.
I realiteten er det jo slik regelen har vorte praktisert i dag.
Før dei siste endringane i kommunelova, som blei vedtekne
etter forslag i Ot.prp. nr. 96 (2005-2006) Om lov om endringer i
lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner
m.m. (komitémodell, avtalevalg m.m.) og Innst. O. nr. 9 (2006-2007),
hadde kommunelova § 29 nr. 4 siste punktum følgjande
ordlyd:
"Bestemmelsene i §§ 36 til
38 kommer likevel til anvendelse."
I Ot.prp. nr. 96 (2005-2006) foreslo departementet ei ny føresegn
i kommunelova om val til kommunale organ, såkalla avtaleval.
Føresegna blei teken inn i ein ny § 38
a. Som ein konsekvens av dette blei det nødvendig å oppdatere
teksten i enkelte andre føresegner som inneheldt tilvising
til kommunelova sine føresegner om val, mellom anna § 29
nr. 4 siste punktum. I staden for å vise til §§ 36
til 38, blei det nødvendig å vise til §§ 36
til 38 a.
Ved ein feil blei det vedteke ei ekstra endring i kommunelova § 29
nr. 4 ved at ordet "ikke" kom inn ein plass det ikkje skulle stått.
Føresegna slik den blei vedteken lyder:
"Bestemmelsene i §§ 36 til
38 a kommer likevel ikke til anvendelse."
Departementet foreslår at ordlyden i § 29
nr. 4 siste punktum blir justert for å rette på dette.