Skjeringsdato for registrering i manntalet

For at ei røystegiving skal kunne godkjennast, er det etter vallova eit vilkår at veljaren er innført i manntalet i vedkommande kommune. Avgjerande for i kva for eit kommunemanntal ein veljar skal førast inn, er i kva kommune veljaren var registrert som busett 31. mai i valåret. Dette er den såkalla "skjeringsdatoen".

Ved stortingsvalet i 2005 vart 3887 røystegivingar forkasta fordi veljaren ikkje stod i manntalet i den kommunen der han eller ho røysta på valdagen, jf. Innst. S. nr. 1 (2005-2006).

I innstillinga ber fullmaktskomiteen departementet vurdere "ytterligere tiltak både av informasjonsmessig og annen art med det formål å redusere antall forkastede stemmegivninger fordi velgeren ikke er manntallsført". Fullmaktskomiteen oppgir sjølv at eit mogleg tiltak kan vere å sende ut valkort til alle røysteføre med opplysning om mellom anna kvar dei er manntalsførte. Det å skyve skjeringsdatoen for manntalsføringa nærmare valet enn 31. mai, blir også nemnt som eit alternativ dersom dette vil vere forsvarleg av praktiske grunnar.

I høyringsnotatet vart det vist til at før stortingsvalet i 2005 informerte departementet om dei ulike reglane som galdt for stortingsvalet, både på TV, på eigne internettsider, i radio, i avisannonsar og i ein husstandsbrosjyre (som også vart omsett til fleire språk). Av informasjonen gjekk det klart fram at ein måtte vere norsk statsborgar for å kunne røyste ved stortingsvalet. Det vart vidare informert om at veljarane på valdagen måtte røyste i den kommunen dei var registrerte i folkeregisteret som busett 31. mai i valåret.

Sjølv om departementet, mange kommunar og fylkeskommunar og også til dels media informerte breitt om regelverket føre valet i 2005, var det mange veljarar som røysta i feil kommune eller røysta utan å ha røysterett. I høyringsnotatet gav departementet uttrykk for at dette i og for seg ikkje er overraskande. Informasjonsflaumen i samfunnet i dag er så stor at mange veljarar bevisst eller ubevisst sannsynlegvis vel bort mykje av den informasjonen som blir gitt. Departementet var i høyringsnotatet skeptisk til om det er noko særleg meir å hente ved auka satsing på generelle informasjonstiltak. Slik departementet såg det, er det andre tiltak som i så fall må til.

Departementet gjorde i høyringsnotatet greie for at eitt tiltak som vil kunne medverke til å redusere talet på forkasta røyster fordi veljaren ikkje står innført i manntalet på valdagen, vil vere å forskyve skjeringsdatoen nærmare valdagen. I samband med den nye vallova vart skjeringsdatoen endra frå 31. mars til 31. mai. Vallovutvalet hadde føreslått å endre skjeringsdatoen til 30. juni. I høyringa var det særleg mange som støtta dette forslaget. Departementet slutta seg til forslaget frå utvalet og føreslo i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) om ny vallov å forskyve skjeringsdatoen til 30. juni.

På bakgrunn av informasjon som kom fram under den høyringa kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde om vallova, føreslo komiteen å setje fristen til 31. mai i staden for 30. juni. Dette vart grunngitt i praktiske problem valsekretariata i kommunane står overfor når kandidatane på listene skal stadfestast osv. Det vart oppgitt at ved ein frist for registrering per 30. juni vil utsending til kandidatane først kunne skje frå byrjinga av juli, det vil seie midt i ferietida, jf. Innst. O. nr. 81 (2001-2002) s. 18-19.

I høyringsnotatet uttalte departementet at det hadde vanskeleg for å forstå denne grunngivinga og meinte at det her måtte liggje føre ei misforståing. Departementet kunne ikkje sjå kva slags informasjon som skal sendast ut til kandidatane på dette tidspunktet. Etter at listeforslaga er leverte inn (frist 31. mars), skal valstyret kontrollere at kandidatane er valbare, og kandidatane skal underrettast om at dei er oppførte som kandidatar på eit listeforslag. Listeforslaga skal godkjennast innan 1. juni, slik at kontakten med kandidatane må skje i april/mai. For den kontakten valmyndigheitene har med kandidatane, hadde det derfor - slik departementet såg det - ikkje noko å seie om skjeringsdatoen blir sett til 31. mai eller 30. juni. Ein slik seinare frist vil likevel føre til at det blir litt kortare tid til å produsere valkort. Men det kom i høyringa av forslaget til vallovutvalet ikkje fram noko om at dette ville vere noko problem. Departementet la såleis til grunn i høyringsnotatet at det vil la seg gjere å produsere og sende ut valkort i tide til førehandsrøystegivinga startar 10. august, sjølv om skjeringsdatoen blir endra til 30. juni.

Departementet uttalte i høyringsnotatet at det å forskyve skjeringsdatoen med ein månad vil ha mange fordelar. Ei slik endring vil for det første innebere at fleire veljarar vil kunne røyste i den kommunen dei bur i på valdagen. Dette vil kunne føre til at fleire synest det vil vere meiningsfylt å røyste, fordi mange - særleg ved lokalval - ikkje ser noko poeng i å røyste i den kommunen dei har flytt frå. I tillegg vil det kunne føre til at færre personar røystar i feil kommune på valdagen. Dermed blir færre røystegivingar forkasta, fordi dei ikkje har fått med seg at dei på valdagen må røyste i den kommunen der dei er innførte i manntalet for at røystegivinga skal kunne godkjennast. Ut frå dette uttalte departementet i høyringsnotatet at skjeringsdatoen burde endrast frå 31. mai til 30. juni. I høyringsnotatet spurde departementet likevel om høyringsinstansane meinte dette vil gjere det vanskeleg å sende ut valkort innan førehandsrøystegivinga tek til. Det er fordi denne problemstillinga ikkje vart kommentert av høyringsinstansane i samband med den nye vallova.

Framlegget frå departementet om å forskyve skjeringsdatoen frå 31. mai til 30. juni får brei tilslutning i høyringsrunden. Ein del kommunar ønskjer likevel å halde fast på den skjeringsdatoen vi har i dag.

Høyringa støttar vurderinga frå departementet om at det ikkje burde vere vesentlege innvendingar mot å forskyve skjeringsdatoen frå 31. mai til 30. juni i valåret. Ein del kommunar har også undersøkt med leverandørar av valkort og fått opplyst at ei forskyving av fristen ikkje vil føre til problem for trykking og utsending av valkort.

Somme kommunar meiner likevel at forslaget vil føre til problem fordi utsendinga av valkort da må skje i ferietida. Departementet finn det vanskeleg å sjå kvifor dette skulle vere problematisk. Valkorta kan tingast i god tid før ferien, og dei opplysningane som skal trykkjast på valkorta, kan gjerast klar og sendast til leverandørane av valkort i god tid før ferien. Når da fleire kommunar har fått opplyst av valkortleverandørane sine at desse ikkje meiner ei forskyving av skjeringsdatoen vil føre til noko problem for utsendinga av valkort, er det vanskeleg å forstå kva slags problem det her er snakk om.

På bakgrunn av dette fremmar departementet forslag om at skjeringsdatoen blir endra frå 31. mai til 30. juni i valåret.

Obligatorisk utferding av valkort

Det følgjer av valforskrifta § 22 første ledd at røystemottakarar innanriks skal skrive ut valkort til veljarar som røystar på førehand. Valkortet blir lagt ned i ein omslagskonvolutt saman med røystesetelkonvolutten med innhald og sendt til valstyret i den kommunen der veljaren er manntalsført. Veljaren blir "identifisert" på bakgrunn av opplysningane på valkortet, det blir kryssa av ved namnet hans eller hennar i manntalet, og røystegivinga blir så godkjend. Kommunane har elles inga plikt til på førehand å sende ut valkort til veljarane i kommunen sin. Mange kommunar gjer dette likevel frivillig.

I høyringsnotatet gjorde departementet greie for at eit pålegg om å sende ut valkort til alle veljarane kan vere eit tiltak for å redusere talet på veljarar som på valdagen røystar i ein annan kommune enn der dei er manntalsførte.

Departementet skreiv i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) om ny vallov at valkorta har ulike funksjonar. Det vart framheva at framsending til rett valstyre og "identifisering" av veljaren var utgangspunktet for ordninga.

Det vart også sagt i forarbeida at det kan argumenterast for at valkortet kan fungere som eit synleg teikn på den "samfunnskontrakten" som ligg til grunn ved demokratiske val. Det er positivt at veljarane blir inviterte til å delta i val ved at dei får eit valkort heim til seg i si eiga postkasse. Samstundes er det ei påminning om det kommande valet, og ein kan dermed hevde at det har ein viss mobiliserande effekt. Departementet uttalte at det likevel var i tvil om dette var ei god nok grunngiving for å påleggje kommunane å trykkje valkort til alle veljarane som ei obligatorisk ordning.

Departementet konkluderte i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) med at ordninga med utsending av valkort i regi av departementet ikkje burde førast vidare som ei obligatorisk ordning for alle røysteføre. Ein skulle likevel halde fast på bruken av valkort som obligatorisk ordning ved førehandsrøystegivinga. Stortinget vedtok forslaget til departementet.

I høyringsnotatet uttalte departementet at spørsmålet om å sende ut valkort som tiltak for å redusere talet på forkasta røystegivingar ikkje vart vurdert i samband med at den nye vallova vart vedteken.

Departementet vurderte i høyringsnotatet på nytt valkort som ei obligatorisk ordning. Når ein sender ut valkort til alle veljarane, vil ein kunne gi kvar veljar konkret informasjon om kvar vallokalet er, og når det er ope. Dette er informasjon som veljarane spør etter. Denne informasjonen kan også gjere terskelen for å røyste lågare, det vil seie å medverke til å auke valdeltakinga. Samstundes vil fleire veljarar truleg røyste i det vallokalet dei er manntalsførte i på valdagen, noko som kan gjere oppteljinga for kommunane litt enklare og dermed gi eit raskare valoppgjer. Dette er fordelar som kjem i tillegg til å redusere talet på forkasta røystegivingar. Det er derfor fleire ulike faktorar som taler for å innføre utsending av valkort til veljarane som ei obligatorisk ordning.

I høyringsnotatet gav departementet uttrykk for at dette er andre moment enn det som opphavleg grunngav innføringa av obligatoriske valkort. Det vart ikkje lagt avgjerande vekt på desse momenta da ein vurderte om ordninga med valkort skulle førast vidare i ny vallov. Departementet meinte likevel i høyringsnotatet at det er større behov for å sende ut valkort som eit hjelpemiddel ved gjennomføringa av røystegivinga på valdagen, enn det som vart lagt til grunn i forarbeida til den nye vallova. Departementet gav derfor i høyringsnotatet uttrykk for at kommunane burde påleggjast å sende ut valkort til alle innbyggjarane i kommunen sin i tråd med det opphavlege forslaget frå vallovutvalet.

Eit stort fleirtal av høyringsinstansane støttar forslaget frå departementet om å påleggje kommunane å sende ut valkort til veljarane. Ein del kommunar er likevel negative til forslaget.

Somme kommunar meiner at det er staten som bør stå for utsending av valkort og ikkje kommunane. Departementet understreker at det er kommunane som sit inne med dei opplysningane som skal førast på valkortet om mellom anna tid og stad for røystegivinga, manntalsnummer osv. Det er i tillegg kommunane som sjølv avgjer kva for opplysningar (ut over eit visst minimum som vil følgje av forskrift) som skal stå på valkortet. Kommunane vil såleis i alle tilfelle vere den instansen som sørgjer for å levere informasjonen som skal trykkjast på valkorta. Slik departementet ser det, vil derfor den einaste praktiske ordninga vere at kommunane som sjølv sit med alle dei opplysningane som skal førast på valkorta, også har ansvaret for å sende ut valkort.

Departementet fremmar på bakgrunn av dette forslag om at kommunane skal sende ut valkort til veljarane.

Krav til legitimasjon når ein røystar

Det følgjer av vallova at røystemottakaren kan krevje at veljaren legitimerer seg. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) om ny vallov understreka departementet at røystestyret må vere bevisst på at når det kryssar av for veljaren i manntalet, går det god for at veljaren faktisk er den han eller ho gir seg ut for å vere. Røystemottakaren må såleis før avkryssinga vurdere om ein ukjend veljar har identifisert seg på ein fullgod måte.

I høyringsnotatet gjorde departementet greie for at reglane for krav til legitimasjon synest å bli praktisert ulikt i kommunane. Ved førehandsrøystegivinga er det vanleg å be veljarane identifisere seg. På valdagen er truleg den vanlegaste ordninga å spørje om namn og fødselsdato utan å be om legitimasjon. Reg­lane blir såleis praktiserte ulikt ved førehandsrøystegivinga og på valdagen, sjølv om reglane i vallova ikkje skulle tale for ein slik skilnad.

Departementet opplyste i høyringsnotatet at det ved valet i 2005 vart sett noko fokus i media på at veljarar fekk røyste utan at dei måtte legitimere seg. Det vart vist til at ein ikkje kan sjå bort frå at ein før eller seinare vil kunne oppleve freistnader på valfusk på dette grunnlaget.

Sverige har nyleg innført krav om at ukjende veljarar skal legitimere seg eller på andre måtar stadfeste identiteten sin.

Ved valet i 2005 overvakte internasjonale valobservatørar (etter invitasjon frå Den norske Helsingforskomiteen) avviklinga av stortingsvalet. I høyringsnotatet viste departementet til at valobservatørane i rapporten sin rådde til at det vart innført krav om obligatorisk veljarlegitimasjon for å få røyste.

Det er ein grunnleggjande regel i eit demokratisk samfunn at kvar veljar berre får godkjent éi røyst. Dersom ein veljar greier å røyste i namnet til ein annan veljar, vil vedkommande kunne få godkjent to røyster. Eit effektivt verkemiddel for å sikre at ein ikkje kjem opp i ein slik situasjon, vil vere å innføre krav om at alle veljarar skal legitimere seg for å få røyste. Eit slikt krav vil også hindre at det oppstår tvil om det har vore fuska. Departementet viste i høyringsnotatet til at mistanke om juks på grunn av mang­lande krav til å vise legitimasjon kan svekkje tilliten veljarane har til valsystemet.

Somme vil innvende at valgjennomføringa vil bli seinka av eit slikt legitimasjonskrav. Departementet meinte det ikkje er grunn til å tru at dette vil bli konsekvensen. I alle tilfelle bør omsynet til at veljarane ikkje skal kunne røyste i namnet til andre veljarar, vege tyngst.

Departementet føreslo i høyringsnotatet at vallova vart endra slik at det blir eit krav om at ukjende veljarar skal legitimere seg for å kunne røyste. Sidan det ikkje er noko generelt krav at alle borgarar i Noreg skal ha eit legitimasjonskort, føreslo departementet at det bør opnast for at identiteten til veljaren kan stadfestast av ein annan person som kan legitimere seg. Denne opplysninga bør i så fall noterast av røystemottakaren/røystestyret i samband med røystegivinga, slik at ein kan få oppklart eit eventuelt misbruk av ordninga og det dermed kan verke avskrekkande på personar som kan tenkjast å misbruke ordninga. Departementet føreslo at dette burde fastsetjast i forskrift.

Forslaget frå departementet om krav til legitimasjon får særleg stor tilslutning i høyringa.

Utanriksdepartementet peiker likevel på at forholdet til Noregs internasjonale forpliktingar når det gjeld gjennomføringa av politiske val, bør kommenterast. Avviklinga av stortingsvalet i 2005 vart overvakt av internasjonale valobservatørar etter valstandardar som OSSE har utarbeidd. Tilrådinga frå valobservatørane om å innføre krav om legitimasjon for å kunne røyste, medverkar såleis til at valet kan gjennomførast i tråd med valstandardane til OSSE.

Det følgjer av FNs konvensjon om sivile og politiske rettar art. 25 at "kvar borgar skal, utan noka form for forskjellsbehandling som nemnd i artikkel 2 og utan urimelege avgrensingar, ha rett og høve til å røyste og bli vald ved frie periodiske val som skal byggje på allmenn og lik røysterett og hemmeleg avrøysting, som sikrar at viljen til veljarane kjem fritt til uttrykk".

Det følgjer av dette at ein regel om at ein skal legitimere seg for å kunne røyste, ikkje må formast på ein slik måte at han reelt blir ei "urimeleg avgrensing" i retten til å røyste. Det bør såleis ikkje innførast krav som fører til at somme veljarar i realiteten ikkje får høve til å røyste. Det ville til dømes truleg ha vore urimeleg å krevje at ein måtte vise førarkort for å kunne røyste. Noka slik avgrensing blir likevel ikkje føreslått. I det norske samfunnet i dag er det i svært mange samanhengar vanleg å vise legitimasjon, til dømes på Posten og i banken. Det er dessutan både lett og billig å skaffe seg ein legitimasjon.

Eit krav om legitimasjon kan dessutan medverke til å hindre valfusk. Når det blir innført krav om legitimasjon, sikrar styresmaktene at somme veljarar ikkje blir fråtekne retten til å røyste ved at andre veljarar får høve til å røyste i namnet til vedkommande.

Slik departementet ser det, medverkar eit krav om legitimasjon for å kunne røyste i tråd med forslaget i proposisjonen såleis til at Noreg oppfyller sine internasjonale forpliktingar når det gjeld å gjennomføre val.

I høyringsnotatet føreslo departementet at dersom ein veljar ikkje kunne legitimere seg, så skulle identiteten til veljaren i staden kunne stadfestast av ein annan person over 18 år som legitimerte seg. Også dette forslaget har fått stor oppslutning i høyringsrunden. Nokre høyringsinstansar går likevel imot forslaget.

Datatilsynet peiker på at faren for identitetstjuveri er stor, da det er nok at to personar samarbeider. Det blir også framheva at det må vere reine unntakstilfelle at ein person ikkje kan vise fram ei eller anna form for legitimasjon og samstundes er ukjend for røystemottakaren.

I høyringsnotatet la departementet stor vekt på at det ikkje bør innførast reglar som fører til at somme veljarar ikkje får røysta fordi dei ikkje kan legitimere seg. Det var på bakgrunn av dette at det vart føreslått at identiteten til veljaren kunne bli stadfest av ein annan person. Departementet er likevel samd med dei høyringsinstansane som peiker på at ein slik regel ikkje vil hindre valfusk. Ein slik regel vil berre - i ein viss grad - kunne sørgje for å fastslå om det har vore valfusk, og eventuelt sørgje for at dei som har juksa, blir straffa. Slik departementet vurderer det, bør det leggjast større vekt på å hindre at valfusk i det heile kan skje enn det det vart gjort i høyringsnotatet. Etter ei fornya vurdering har departementet derfor komme til at ein ikkje bør opne generelt for at identiteten til ein ukjend veljar kan stadfestast av ein annan person over 18 år som legitimerer seg. Dei fleste veljarane har alt ein legitimasjon, og dei veljarane som ikkje har det, kan skaffe seg dette enkelt og billig.

Ved røystegiving på institusjonar, til dømes sjukeheimar, aldersheimar og fengsel, vil det likevel kunne vere behov for ein slik regel. Dersom ein veljar som har tilknyting til ein slik institusjon, ikkje er kjend for røystemottakaren og heller ikkje kan legitimere seg, meiner departementet at ein bør opne for at identiteten til veljaren blir stadfest av ein tilsett ved institusjonen. Departementet ser det slik at eit slikt avgrensa høve til å få identiteten sin stadfest av andre, ikkje undergrev omsynet bak regelen om at ein ukjend veljar skal legitimere seg.

Det å innføre ein regel om at ein veljar må legitimere seg dersom vedkommande er ukjend for røystemottakaren, vil kunne føre til at somme veljarar blir avviste dersom dei ikkje har med seg legitimasjon når dei skal røyste. Departementet vil derfor i informasjonsopplegget sitt for valet i 2007 leggje stor vekt på å informere om denne nye regelen dersom han blir vedteken.

Somme høyringsinstansar skriv at departementet bør fastsetje i forskrift kva type legitimasjon som kan aksepterast. Departementet er ikkje sikker på om det er nødvendig med ein slik regel. Særleg ved førehandsrøystegivinga blir alt i dag ukjende veljarar bedne om å legitimere seg. Departementet kjenner ikkje til at det har vore problem i samband med praktiseringa av dette. For å kunne fungere som legitimasjon må legitimasjonen innehalde namn på og bilete av personen. I utgangspunktet verkar det naturleg å be om pass, bankkort, førarkort eller annan legitimasjon som offentleg styresmakt har utferda. Dersom veljaren ikkje har slik legitimasjon, meiner departementet at det vil vere for strengt å avvise veljaren dersom vedkommande har ein annan type legitimasjon som røystemottakaren etter ei konkret vurdering finn å kunne godkjenne. Ved denne vurderinga vil det vere naturleg å leggje vekt på "kvaliteten" på den framviste legitimasjonen, til dømes kva slags type laminering som er nytta. Dette kan vere avgjerande for kor enkelt det vil vere å forfalske legitimasjonen. Ut frå dette har departementet komme til at det ikkje bør stå i forskrifta kva typar legitimasjon som kan godkjennast.

Departementet fremmar forslag om at ein ukjend veljar må legitimere seg for å røyste. Ved institusjonsrøystegiving bør likevel veljarar som høyrer heime på institusjonen, kunne få identiteten sin stadfest av ein tilsett på institusjonen dersom vedkommande ikkje kan legitimere seg.

Frist for førehandsrøystegiving utanriks og på Svalbard

For at ei førehandsrøystegiving skal kunne godkjennast, må ho ha komme inn til valstyret innan kl. 20 på valdagen, jf. vallova § 10-1 første ledd bokstav g. Det følgjer av vallova § 8-1 andre ledd at veljarane kan førehandsrøyste til og med siste fredag før valdagen, både innanriks og utanriks. Men veljaren er sjølv ansvarleg for å førehandsrøyste på eit tidspunkt som gjer at førehandsrøystegivinga kjem fram til valstyret tidsnok til å kunne godkjennast, jf. tredje ledd i føresegna.

I høyringsnotatet uttalte departementet at når det gjeld førehandsrøystegiving utanriks, er det å finne tenlege ordningar som sikrar at førehandsrøystegivingar som er gitt i utlandet, kjem heim til valmyndigheitene i tide, noko vanskelegare enn for førehandsrøystegivingar som er gitt innanriks. Det er fordi det varierer mykje kor lang tid ei postsending tek til Noreg frå ulike land. Her er det veljarane sjølv og personellet på utanriksstasjonane som ein må tru har best oversikt over kor lang tid dette tek. Dette kan tale for å innføre ei tilsvarande ordning som i Sverige, der det er lov å levere førehandsrøysta på utanriksstasjonar så lenge ein kan gå ut frå at røystegivinga når fram til valmyndigheitene i tide.

Eit anna alternativ er å fastsetje avslutninga av førehandsrøystegivinga til ein fast dato, men tidlegare enn førehandsrøystegiving innanriks. Desse alternativa kan eventuelt kombinerast med å gi utanriksstasjonane instruks om å sende førehandsrøystegivingane heim til Noreg med ekspresspost der dette er mogleg og nødvendig for at røystegivingane skal nå fram til valmyndigheitene i tide.

Departementet gav i høyringsnotatet uttrykk for at det vil kunne bli vanskeleg å praktisere ein regel der det er mogleg å førehandsrøyste fram til eit tidspunkt der ein kan gå ut frå at førehandsrøystegivinga vil rekke fram til valmyndigheitene tidsnok til å kunne godkjennast. Departementet meiner at det vil vere ei betre og enklare ordning å avslutte førehandsrøystegivinga til eit fastsett tidspunkt, noko som også vil gjere informasjonsarbeidet enklare. Etter det departementet seier i høyringsnotatet, ville det å tillate veljarar utanriks å førehandsrøyste til og med nest siste fredag før valdagen vere ei tenleg løysing når ein veg mot kvarandre omsynet til å la veljarane få høve til å førehandsrøyste og omsynet til at røystene bør rekke fram til valstyret i tide til å kunne godkjennast. I tillegg bør utanriksstasjonane instruerast om å sende røystegivingane med ekspresspost dersom det er mogleg og blir vurdert som nødvendig for å få sendingane tidsnok fram. Det er likevel grunn til å understreke at sjølv med desse endringane kan ein ikkje garantere at alle førehandsrøystegivingane kjem fram i tide.

Når det gjeld forslaget om å avslutte førehandsrøystegivinga utanriks nest siste fredag før valdagen, sluttar så å seie alle høyringsinstansane seg til dette forslaget.

Det har i høyringa nesten ikkje komme inn innvendingar mot forslaget departementet har i høyringsnotatet.

Det er klart at ei forkorting av førehandsrøysteperioden til ein viss grad vil avgrense det høvet veljarar som held til i utlandet, har til å kunne førehandsrøyste, slik KS gir uttrykk for. Departementet meiner likevel det er grunn til å leggje større vekt på at røystegivingane skal komme fram i tide, slik at dei ikkje blir forkasta. I utlandet er det mogleg å førehandsrøyste alt frå 1. juli. Sjølv med ei forkorting av førehandsrøysteperioden vil det vere mogleg å førehandsrøyste i ein periode på over to månader i utlandet. Slik departementet ser det, er dette eit svært godt tilbod til veljarane. Departementet meiner derfor at førehandsrøystegivinga utanriks bør vere avslutta nest siste fredag før valdagen.

Departementet finn likevel grunn til å føreslå éi lita endring når det gjeld førehandsrøystegivingsperioden på Svalbard. Sysselmannen peiker på at dei ved dei siste vala har avslutta førehandsrøystegivinga kl. 10.30 siste torsdag før valet. Dei har berre fått éi tilbakemelding på at førehandsrøystegivingar har komme for seint fram. Departementet har forståing for innvendingane frå sysselmannen. På den andre sida har sysselmannen ved tidlegare val avslutta røystegivinga før siste frist for å førehandsrøyste på fastlandet, for at førehandsrøystegivingane skal komme fram i tide. Ut frå dette finn departementet det mest formålstenleg å fastsetje at sysselmannen kan bestemme at førehandsrøystegivinga på Svalbard skal avsluttast på eit tidlegare tidspunkt enn førehandsrøystegivinga innanriks. Svalbard er eit lite samfunn, der ein slik regel ikkje burde vere vanskeleg å praktisere. I realiteten er det jo slik regelen har vorte praktisert i dag.

Kommunelova § 29 nr. 4 - korrigering av feil

Før dei siste endringane i kommunelova, som blei vedtekne etter forslag i Ot.prp. nr. 96 (2005-2006) Om lov om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.m. (komitémodell, avtalevalg m.m.) og Innst. O. nr. 9 (2006-2007), hadde kommunelova § 29 nr. 4 siste punktum følgjande ordlyd:

"Bestemmelsene i §§ 36 til 38 kommer likevel til anvendelse."

I Ot.prp. nr. 96 (2005-2006) foreslo departementet ei ny føresegn i kommunelova om val til kommunale organ, såkalla avtaleval. Føresegna blei teken inn i ein ny § 38 a. Som ein konsekvens av dette blei det nødvendig å oppdatere teksten i enkelte andre føresegner som inneheldt tilvising til kommunelova sine føresegner om val, mellom anna § 29 nr. 4 siste punktum. I staden for å vise til §§ 36 til 38, blei det nødvendig å vise til §§ 36 til 38 a.

Ved ein feil blei det vedteke ei ekstra endring i kommunelova § 29 nr. 4 ved at ordet "ikke" kom inn ein plass det ikkje skulle stått. Føresegna slik den blei vedteken lyder:

"Bestemmelsene i §§ 36 til 38 a kommer likevel ikke til anvendelse."

Departementet foreslår at ordlyden i § 29 nr. 4 siste punktum blir justert for å rette på dette.