For at ei førehandsrøystegiving skal kunne
godkjennast, må ho ha komme inn til valstyret innan kl. 20
på valdagen, jf. vallova § 10-1 første
ledd bokstav g. Det følgjer av vallova § 8-1
andre ledd at veljarane kan førehandsrøyste til
og med siste fredag før valdagen, både innanriks
og utanriks. Veljaren er likevel sjølv ansvarleg for å førehandsrøyste
på eit tidspunkt som gjer at førehandsrøystegivinga
kjem fram til valstyret tidsnok til å kunne godkjennast,
jf. tredje ledd i føresegna.
Fullmaktskomiteen har fleire merknader i innstillinga si til
at ein del førehandsrøystegivingar kjem for seint
fram til å kunne godkjennast. Komiteen peiker på at
utgangspunktet må vere at veljarar som førehandsrøystar
på eit lovleg tidspunkt, skal vite at røystegivinga
kjem tidsnok fram. Komiteen ber departementet mellom anna vurdere
om reglar for framsending bør stå i forskrift.
Det blir vidare uttalt at komiteen meiner ein bør vurdere
om fristen valdagen kl. 20 bør haldast ved lag. Dersom
ein set fristen til tysdag etter valdagen, vil fleire førehandsrøystegivingar
komme fram tidsnok til å kunne godkjennast. Komiteen meiner
at dette vil vege opp for ulempa ved at det endelege resultatet
blir klart litt seinare. Komiteen meiner også det kan vere
grunn til å vurdere om ein bør justere avgivingsfristen
for førehandsrøystegivinga noko, til dømes
frå fredag til torsdag før valdagen. Komiteen
uttaler at sjølv om etter måten mange veljarar
ser ut til å ha behov for å førehandsrøyste
nær valdagen, meiner komiteen det er grunn til å leggje
betydeleg vekt på at røyster som faktisk er levert,
kjem fram i tide.
Ved valet i 2005 kom ein del førehandsrøyster
for seint fram, og dei vart derfor forkasta. I høyringsnotatet
gav departementet uttrykk for at dette tilseier at det er behov
for å endre reglane på dette området.
Det vart likevel uttalt at høvet for veljarane til å førehandsrøyste
ikkje bør avgrensast meir enn det som er nødvendig
for at røystegivingane skal komme fram i tide.
Departementet sa at det har fått tilbakemeldingar om
at det i ein del tilfelle tok fleire dagar å sende ei røyst
frå ein kommune til ein annan. I høyringsnotatet
skreiv departementet derfor at det før neste val vil ta
kontakt med Posten for å sjå på om det
er noko ein kan gjere for at førehandsrøystegivingane
kjem raskare fram.
I høyringsnotatet føreslo departementet enkelte endringar
i regelverket for å sikre at dei aller fleste førehandsrøystegivingane
kjem fram tidsnok til å kunne godkjennast. Departementet
sa derfor i høyringsnotatet at ein bør endre fristen
for når førehandsrøystegivingane må ha
komme fram til valstyret for å kunne godkjennast. Departementet
nemnde at det å endre fristen frå kl. 20 valdagen
måndag til tysdag kl. 20 vil kunne resultere i at fleire
røyster kjem fram i tide. Ei slik lovendring vil føre
til at det endelege valresultatet blir ferdig ein dag seinare. Resultatet
av den førebelse oppteljinga - som vi stort sett får
vite valkvelden eller valnatta - vil likevel ikkje bli forseinka.
Den endelege oppteljinga av valtingsrøystene vil heller
ikkje bli forseinka. Det vil berre vere oppteljinga av ei mindre
mengd med førehandsrøyster som vil måtte
utsetjast til tysdag kveld.
I høyringsnotatet spurde departementet om det i tillegg
er behov for å avslutte førehandsrøystegivinga noko
tidlegare for å sikre at førehandsrøystegivingane
kjem fram i tide. Departementet uttrykte at det deler oppfatninga
til Stortingets fullmaktskomité om at utgangspunktet må vere
at veljarane som førehandsrøystar på eit
lovleg tidspunkt, skal vite at førehandsrøystegivinga
deira kjem tidsnok fram. Departementet meinte at det bør
leggjast større vekt på å auke sannsynet
for at røystegivingane til veljarane kjem tidsnok fram,
enn at førehandsrøysteperioden - som varer heilt
frå 10. august - blir redusert med éin
dag. Ei slik forkorting av førehandsrøystegivingsperioden bør
ikkje vere problematisk for veljarane, sjølv om mange ventar
til siste dagen med å førehandsrøyste for å få med
seg (nesten heile) innspurten av valkampen. Kor mykje ein bør
forkorte førehandsrøysteperioden, må vurderast
ulikt avhengig av om det er snakk om førehandsrøystegiving
innanriks eller utanriks. Departementet gjekk i høyringsnotatet
ut frå at saman med dei andre føreslåtte
tiltaka burde det vere nok å avslutte førehandsrøystegivinga éin
dag tidlegare innanriks.
Sjølv om det ikkje er direkte regulert i vallova at røystegivingane
skal sendast fram på den snøggaste trygge måten,
meiner departementet at lovgivinga byggjer på at førehandsrøystegivingane
skal sendast fram på normal rask måte. I høyringsnotatet
uttalte departementet at det ser det slik at dette inneber at postsendingane
skal gå som A-post med mindre anna er fastsett i lov eller
forskrift. Departementet uttalte at det likevel vil kunne vere fornuftig å forskriftsfeste dette.
Forslaget frå departementet om å forskyve fristen med
eitt døgn til tysdag etter valdagen kl. 20, møter mykje
motbør. Eit klart fleirtal av dei høyringsinstansane
som uttaler seg om forslaget, går imot det. Eit mindretal
sluttar seg likevel til forslaget eller har ingen merknader.
Eit klart fleirtal av høyringsinstansane sluttar seg til
forslaget frå departementet om å avslutte førehandsrøystegivinga
innanriks torsdag før valdagen, det vil seie éin
dag tidlegare enn i dag. Det er likevel mange høyringsinstansar
som meiner at ein bør halde fast på fristen som
gjeld i dag.
Sjølv om fleirtalet av høyringsinstansane sluttar seg
til forslaget frå departementet i høyringsnotatet, er
det mange som legg fram gode argument for ikkje å forkorte
med éin dag perioden for når det er mogleg å førehandsrøyste.
Ut frå dei tilbakemeldingane som har komme i høyringa,
er det mykje som tydar på at talet på forkasta
førehandsrøystegivingar vil bli redusert mykje dersom
alle røystegivingane blir sende med A-post.
Departementet har komme til at det i denne omgangen verken bør
skje ein reduksjon i førehandsrøysteperioden eller
ei utviding av fristen for når førehandsrøystegivingane
må ha komme fram til valstyret for å kunne godkjennast.
I staden bør det stå i forskrifta at alle førehandsrøystegivingane
skal sendast som A-post. I tillegg vil departementet ta kontakt
med Posten føre valet i 2007 og be om ei oversikt over
på kva for poststrekningar det kan vere problematisk å få førehandsrøystegivingar
som er gitt på fredag, fram til heimkommunen til veljaren innan
valdagen måndag. Denne oversikta vil bli distribuert til
kommunane, slik at dei om nødvendig kan sende røystegivingane
som ekspresspost. Saman med gode rutinar for røystemottaket
og framsendinga av røystegivingane bør dette tiltaket
føre til ein betydeleg reduksjon i talet på røystegivingar
som kjem for seint fram til å kunne godkjennast.
Valstyret i kommunen er etter vallova § 10-4
ansvarleg for å telje opp røystesetlar både
ved stortingsval og lokalval. Oppteljinga skal skje ved ei førebels og
ei endeleg oppteljing.
Valstyret mottek fortløpande førehandsrøyster. Førebels
oppteljing av førehandsrøyster skal starte seinast
fire timar før alle vallokala i kommunen er stengde, jf. § 10-5.
Oppteljinga kan ikkje starte før valdagen måndag.
Ved stortings- og fylkestingsval skal røystesetlar sendast
vidare til fylkesvalstyret for kontroll og ny teljing, jf. vallova § 10-9.
Ved stortingsval er det Stortinget som står for den formelle
godkjenninga av valet. Ved fylkestingsval skal fylkestinget ta stilling til
om valet er gyldig. Ved kommunestyreval er det kommunen sjølv
som kontrollerer og godkjenner valet.
Valresultat skal ikkje på nokon måte offentleggjerast
før valdagen måndag kl. 20, jf. vallova § 9-9.
I dei fleste kommunane skjer den første førebelse oppteljinga
ved manuell teljing av røystesetlar. Ein del kommunar har
etter kvart gått over til optisk teljing (skanning) av
røystesetlar ved andre gongs eller endeleg oppteljing.
Det er likevel også nokre større kommunar som
tek både førebels og endeleg oppteljing av førehandsrøyster
ved hjelp av optiske lesarar. Dette vil seie at ei ikkje ubetydeleg
mengd med røystesetlar som er mottekne på førehand,
berre blir talde optisk (elektronisk).
I høyringsnotatet diskuterte departementet om bruk av
ulike dataløysingar ved oppteljing av røystesetlar
gir god nok sikkerheit for korrekt oppteljingsresultat. Spørsmålet
er om dei skannarane kommunane bruker ved oppteljing, tel røystesetlane
på ein korrekt måte. Det kan dreie seg om spørsmål
om alle røystesetlar faktisk blir registrerte av skannaren,
om skannaren tel korrekt, om han registrerer rett liste, osv. Det
er dei lokale valmyndigheitene som er ansvarlege for å sørgje
for at dei datasystema dei ønskjer å bruke ved
gjennomføringa av valet, er korrekte. I høyringsnotatet
gav departementet uttrykk for ein viss tvil om kommunane sjølve
tok nødvendige kontrollar av datasystem som blir nytta
ved administrativ gjennomføring av val, og av skannarar
som tel opp røystesetlar.
I høyringsnotatet tok departementet opp spørsmålet
om praksisen med veging av røystesetlar ved førebels
oppteljing. I nokre kommunar blir røystesetlar ved første
gongs oppteljing ikkje talde opp, men vegne på vekt. Ein
tilsvarande framgangsmåte vart ved valet i 2005 nytta av
minst éin fylkeskommune ved kontrollteljing. Ved ein slik
framgangsmåte får ein registrert vekta til ein
enkelt offisiell røystesetel. Røystesetlane blir
vegne bunkevis.
Vallova § 10-4 fastset prinsipp for oppteljing
av røystesetlar. Det er inga føresegn som konkret
set forbod mot veging av setlar. Men slik lova er forma, meiner
departementet at det må vere ein klar føresetnad
at røystesetlane skal teljast. Det å vege røystesetlar
kan ikkje kallast teljing, fordi kvar enkelt røystesetel
faktisk ikkje blir tald opp individuelt. Veging av røystesetlar
er, uavhengig av om det blir gjort ved den førebelse eller
den endelege oppteljinga i kommunane eller ved kontrollteljinga
i fylkeskommunen, er i strid med lova slik departementet vurderer
det.
Det blir av somme hevda at veging av røystesetlar gir
eit svært korrekt resultat. Men departementet ser det likevel
slik at denne måten å "telje" røystesetlar
på har sine klart veike sider. Veljarane er ikkje forplikta
etter lova til å bruke dei røystesetlane valmyndigheitene
har trykt opp, dei kan til dømes nytte setlar etter utskrift
frå Internett eller setlar som det har fått tilsendt
frå forslagsstillarar. Slike setlar må bytast
ut og erstattast med offisielle setlar med "rett vekt" dersom dei
skal vegast saman med dei andre setlane. Ei slik utskifting krev
i seg sjølv at ein er svært nøyaktig,
og det kan oppstå feil. Dersom valmyndigheitene til dømes
må trykkje opp nye røystesetlar og desse av ein
eller annan grunn får ei anna vekt enn dei opphavlege setlane
utan at valmyndigheitene er merksame på dette, vil ei veging
av setlar gi feil resultat.
Departementet meinte derfor at det ikkje var grunnlag for å føreslå endringar
i lovverket med omsyn til å tillate slik veging av røystesetlar.
I høyringsnotatet peikte departementet på at
kravet til manuell førebels oppteljing av røystesetlar
bør diskuterast uavhengig av om det eventuelt ein gong
i framtida blir innført ei godkjenningsordning for skannarar.
Det vart vist til at ulike EDB-tekniske system, som til dømes
skannarløysingar, fungerer på ulike måtar,
og det er feilkjelder også ved optisk teljing av røystesetlar.
Det krevst gode rutinar for å handtere oppteljinga ved
til dømes skannar-stopp og utbyting av røystesetlar.
Ved skanning av setlar er det vanleg å byte ut enkelte
røystesetlar som skannaren ikkje kan lese. Dette produserer
ei feilkjelde ved at feil setlar kan bli bytte. Ved manuell teljing
er det ikkje nødvendig å byte ut røystesetlar.
Dei røystesetlane som blir talde, er dei som faktisk er
leverte.
Det vart peikt på at eit system for manuell oppteljing
heller ikkje fungerer feilfritt. Ein kan derfor spørje
om kva for ein oppteljingsmåte som gir det mest korrekte
resultatet.
Av omsyn til å sikre eit mest mogleg korrekt oppteljingsresultat
og av omsyn til tillit hos veljarane til at det faktisk er tilfellet,
meinte departementet det i utgangspunktet bør gjennomførast
minst éi manuell oppteljing av røystesetlar.
Manuell oppteljing er meir tidkrevjande enn ei elektronisk oppteljing.
Departementet meinte likevel at det måtte leggjast større
vekt på omsynet til eit korrekt oppteljingsresultat. Til
samanlikning vart det vist til at vallovgivinga i Sverige ikkje
opnar for noka form for elektronisk oppteljing av røystesetlar.
Også i Sverige skal det vere minst to oppteljingar, begge ved
manuell oppteljing av røystesetlane.
Ein kan hevde at den beste måten å sikre korrekt oppteljing
på, er å bruke to uavhengige oppteljingsmetodar,
slik tilfellet er ved ei manuell og ei elektronisk teljing. Spørsmålet
er om det alternativt kan nyttast to ulike skannarløysingar
(med ulik programvare) ved førebels og endeleg oppteljing,
utan noka manuell teljing av røystesetlane. Departementet
gjekk ut frå at å bruke to ulike elektroniske
oppteljingssystem vil kunne vere ein like sikker måte å få oppteljinga korrekt
på som dersom den eine oppteljinga er manuell. Departementet
meinte derfor at det som eit alternativ til å bruke manuell
oppteljing ved den førebelse oppteljinga og elektronisk
oppteljing ved den endelege oppteljinga, burde kunne nyttast elektronisk
oppteljing ved både den førebelse og den endelege
oppteljinga. Føresetnaden er da at ein nyttar ulike system (program)
ved dei to oppteljingane.
Problem kjem ved avvik. Det følgjer av det ansvaret
valstyret har for eit korrekt resultat, at for store avvik mellom
den førebelse og den endelege oppteljinga vil føre
til at det må gjennomførast ei ny kontrollteljing.
Departementet føreslo derfor at det i dei tilfella der
det blir gjennomført ei ny kontrollteljing fordi det er
avvik mellom den førebelse og den endelege oppteljinga,
skal omteljinga vere manuell, i motsetning til i dag der det ikkje
er regulert korleis omteljinga skal gå føre seg.
Som ei følgje av forslaget om krav til minst éi manuell
oppteljing føreslo departementet i høyringsnotatet
at førebels oppteljing av førehandsrøystene kan
starte søndag før valdagen. Bakgrunnen var at dersom
den førebelse oppteljinga skal skje ved manuell oppteljing,
vil dette kunne føre til at resultatet av den førebelse
oppteljinga av førehandsrøystene blir noko forseinka.
Departementet viste likevel til at ein kan peike på prinsipielle
innvendingar ved å tillate oppteljing av røystesetlar
alt søndag. Delar av oppteljingsresultatet vil da liggje
føre tidlegare enn det som er vanleg i dag, noko som vil
kunne auke faren for offentleggjering og lekkasjar.
Dei fleste av høyringsinstansane som uttaler seg om
kravet til manuell oppteljing, støttar ikkje forslaget
frå departementet om at den førebelse oppteljinga skal
skje manuelt.
Når det gjeld spørsmålet om å bruke
to uavhengige elektroniske oppteljingssystem, er dei fleste som uttaler
seg, negative til dette.
Somme av dei som uttaler seg positivt til kravet om manuell førebels
oppteljing, peiker på at dei sjølv ikkje nyttar
elektroniske skannarar til oppteljinga.
Eit eventuelt krav til manuell oppteljing er ikkje eit spørsmål
om det skal nyttast datasystem ved gjennomføring av val
og oppteljing av røystesetlar. Slike system lettar arbeidet
med den administrative gjennomføringa og kan føre
til at valresultatet blir meir nøyaktig. Spørsmålet
er om kontrollen vi har i dag av system som blir nytta, er gode
nok, alternativt om ansvaret for godkjenning av slike system burde
ha vore overført til organ på statleg nivå.
Det høyrer til unntaket at førebels oppteljing skjer
elektronisk. I dei få kommunane der den førebelse
oppteljinga blir teken elektronisk, gjeld dette nesten berre førehandsrøystene.
Vanlegvis er det dessutan mest tenleg å telje valtingsrøystene
første gong i vallokala. Dei fleste større kommunane
tek derimot den endelege oppteljinga elektronisk.
Fråsegner frå fleire av høyringsinstansane
viser at mange kommunar og fylke legg ned eit betydeleg arbeid i å kvalitetssikre
datasystem og skannarar som dei nyttar, og at dei bruker mykje ressursar
på opplæring. Fleire uttaler også at
erfaringar viser at oppteljingsresultatet er sikrare og meir nøyaktig
ved ei elektronisk enn ved ei manuell teljing. Vidare viser fråsegnene
at kommunane utarbeider gode rutinar for korleis røystesetlane
skal handterast ved bruk av skannarar.
Slik departementet vurderer det, viser høyringsfråsegnene
at kommunane tek spørsmålet om sikkerheit og nøyaktigheit
rundt oppteljinga seriøst, også testing av datasystem.
Etter ei samla vurdering fremmar departementet ikkje forslag
om krav til manuell førebels oppteljing. Departementet
ser det slik at den praksisen som kommunane følgjer, viser
at det ikkje er noko presserande behov for slike reglar. Det er
mindre grunn til å lovfeste krav til manuell oppteljing
når den eksisterande ordninga ser ut til å fungere
tilfredsstillande når det gjeld kontroll av dei datasystema
som blir nytta. Departementet meiner likevel at spørsmålet
om å bruke elektronisk utstyr ved val bør vurderast
fortløpande. Dette er viktig av omsyn til tilliten til
valordninga. Departementet meiner dessutan at spørsmålet
bør vurderast i ein større samanheng der fleire
problemstillingar er aktuelle. Som det er vist til i høyringsnotatet,
er det til dømes grunnlag for å vurdere om det for
heile eller delar av datasystema som blir nytta, bør innførast
ei statleg godkjennings- og/eller sertifiseringsordning.
Det er i dag frivillig om ein vil bruke datasystem ved val. Systema
består dessutan typisk av fleire modular, mellom anna manntal,
kontroll av listekandidatar, registrering av førehandsrøyster
og valoppgjer. I tillegg er det vanleg at skannarar blir kopla til
systemet på ein slik måte at oppteljingsresultatet
blir registrert inn i valsystemet.
Det kan stillast spørsmål ved om det er grunnlag for
statleg godkjenning av elektroniske modular for til dømes
kontroll av listekandidatar, føring og kontroll av førehandsrøyster
og valoppgjer.
Fleire høyringsinstansar gir uttrykk for ønske
om ei statleg sertifiserings- og/eller godkjenningsordning
generelt for elektroniske system som blir nytta ved val. Det er
likevel få som skil mellom dei ulike modulane med omsyn
til kva det er behov for og nødvendig å sertifisere/godkjenne.
Departementet viser også til vurderingane til den arbeidsgruppa
som har sett på innføring av elektronisk røystegiving.
Sertifisering og/eller statleg godkjenning av modulane
i system for elektronisk røystegiving er eit sentralt tema.
I framtida kan det tenkjast eit elektronisk datasystem for røystegiving som
kan koplast til eit valsystem for administrativ gjennomføring
av val. Slik departementet vurderer det, tilseier dette at ein må sjå alle
slike modular i samanheng, og at spørsmålet om
eventuell godkjenning dermed blir vurdert samla. I denne samanhengen
er det også nødvendig å sjå på om
den innbyrdes samanhengen mellom modulane tilseier samla sertifisering/godkjenning
av heile system. Det må dessutan vurderast om det skal
innførast ei meir omfattande sertifiseringsordning, eller
om det bør brukast ei form for godkjenning av enkelte modular
i valsystema.
Det er viktig å presisere at ei godkjenningsordning
ikkje på nokon måte erstattar eller reduserer
det ansvaret valstyret har for eit korrekt valresultat. Ein vil
framleis måtte bruke betydelege ressursar til opplæring
i systema. Høyringsfråsegner viser heilt klart kor
viktig det er å utarbeide gode rutinar og sikre ei tilstrekkeleg
opplæring i samband med bruk av elektroniske system.
Høyringa viser at datasystema som kommunane nyttar ved
val, blir grundig testa. Departementet finn derfor heller ikkje
grunn til å lovfeste krav om manuell oppteljing ved avvik
mellom den førebelse og den endelege oppteljinga.
Når det ikkje blir lovfest krav til manuell oppteljing,
vil oppteljinga heller ikkje bli seinka i forhold til systemet i
dag. Departementet vurderer det slik at det derfor heller ikkje
er grunnlag for å lovfeste høve til å starte
førebels oppteljing av førehandsrøyster
søndag. Departementet viser elles til at det på grunn
av faren for lekkasjar knyter seg fleire motførestellingar til å setje
i gang med oppteljinga for tidleg.
Det har i høyringsrunden komme forslag om at departementet
skal utarbeide rutinar, rettleiing og opplæringsprogram
for kommunane ved bruk av elektroniske valsystem og valprogram.
Departementet understrekar at å bruke slike system er valfritt.
Mange av høyringsinstansane er opptekne av at tids-
og ressursbruken ved oppteljinga skal vere minst mogleg. Departementet
er samd i at ein bør bruke mest mogleg praktiske arbeidsmetodar,
inklusive optiske teljarar der dette er formålstenleg,
når røystesetlar skal teljast opp. Departementet
peikar likevel på at det viktigaste i samband med oppteljing og
behandling av røystesetlar er omsynet til korrekt oppteljingsresultat.
Dette må ha betydeleg større vekt enn omsynet
til ressursbruken. Ein må akseptere at demokratiske val
krev ressursar, både når det gjeld kostnader,
tid og personell.
Når det gjeld spørsmålet om veging
av røystesetlar, held departementet fast på si
vurdering frå høyringsnotatet om at veging av
røystesetlar ikkje kan reknast som teljing, og at veging
av røystesetlar dermed ikkje er i samsvar med krava i vallova
til oppteljing.