I 2006 ble nær 1 400 personer fra 111 land utvist fra Norge.
Det var 100 personer flere enn i 2005. I alt 57 prosent ble utvist
etter brudd på utlendingsloven, og denne grunnen sto for mer enn
90 prosent av økningen fra 2005. Nær 40 prosent ble utvist på grunn av
brudd på straffeloven og 3 prosent av andre grunner.
Utvisning innebærer at en utlending nektes innreise og opphold
i Norge med et fremtidig innreiseforbud som enten er varig eller
tidsbegrenset. Som regel vil et vedtak om utvisning også innebære
innreiseforbud i hele Schengen-området.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og foreslår
at utvisning heller ikke i fremtiden klassifiseres som straff. Utvisning
er en forvaltningsmessig avgjørelse, som innebærer en konstatering
av at de vilkår som er stilt for oppholdet i landet, ikke lenger
er oppfylt.
De objektive vilkårene for utvisning framgår av lovforslaget
§§ 66-68. Utvisning kan treffes enten som følge av grov eller gjentatt
overtredelse av utlendingsloven, på grunnlag av ilagt straff eller
særreaksjon for et straffbart forhold eller når grunnleggende nasjonale
interesser gjør det nødvendig. På samme måte som i dag knyttes utvisningsadgangen
opp mot strafferammen i den aktuelle straffebestemmelsen, og ikke
utmålt straff.
Etter gjeldende utlendingslov kan utlendinger som ikke har oppholdstillatelse
i Norge utvises når vedkommende her i riket er ilagt straff for
et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder, jf.
lovforslaget § 66. For utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse
gjelder et utvidet utvisningsvern ved at det er et vilkår at det
straffbare forholdet må kunne føre til fengselsstraff i mer enn
ett år, jf. lovforslaget § 67. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet
ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget
oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare
handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Gjeldende utlendingslov fastsetter at en utlending som oppfyller
vilkårene for bosettingstillatelse, som hovedregel bare kan utvises
dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i to
år eller mer. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet
bare skal kunne påberopes av den som faktisk har fått innvilget
permanent oppholdstillatelse, jf. lovforslaget § 68. For det andre
foreslås at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes
selv om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse
på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted
før tillatelsen ble gitt.
Selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal
det foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. lovforslaget § 70.
I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante
hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning
til riket. "Forholdets alvor" vil omfatte både straffebudets strafferamme
og den idømte straff/særreaksjon. I proposisjonen er det gitt en
oversikt over momenter som skal tillegges vekt i vurderingen av "utlendingens
tilknytning til riket". Det inntas en formulering i lovteksten om
at "barnets beste" skal være et grunnleggende hensyn.
Det er lagt opp til at det fortsatt ikke skal gjelde noe absolutt
vern mot utvisning for utlendinger som kom til Norge i ung alder
eller som har særlig lang botid. Dersom utlendingen kom til riket
i ung alder og har flere års uavbrutt opphold i riket, skal det imidlertid
som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd
med dagens rettspraksis.
Mens det etter gjeldende utlendingslov er en hovedregel at innreiseforbudet
ikke skal settes til kortere tidsrom enn to år, skal innreiseforbudet
etter det nye lovforslaget aldri kunne settes til kortere tidsrom enn
to år, jf. lovforslaget § 71. Utvisning er en alvorlig reaksjon,
og hvis myndighetene mener at det ikke er grunn til å reagere med
utvisning for minimum to år, bør utvisning unnlates og det bør eventuelt
velges en annen reaksjon.
Etter lovforslaget § 72 skal vedtak om utvisning treffes av UDI.
Dette er i samsvar med gjeldende rett og utvalgets forslag. Departementet
mener at administrativ behandling best vil sikre rettssikkerhet,
forutberegnelighet og likebehandling i utvisningssaker. Rettssikkerheten
må anses betryggende ivaretatt ved en forvaltningsmessig behandling
innenfor rammene av herværende lovforslag. Rettssikkerheten sikres
for øvrig også gjennom adgangen til etterfølgende domstolsprøving
av forholdsmessighetsvurderingen.
Komiteen slutter seg til vurderingen
om at utvisning heller ikke i fremtiden klassifiseres som straff.
Utvisning kan treffes enten som følge av grov eller gjentatt overtredelse
av utlendingsloven, på grunnlag av ilagt straff eller særreaksjon
for et straffbart forhold eller når grunnleggende nasjonale interesser
gjør det nødvendig. På samme måte som i dag knyttes utvisningsadgangen
opp mot strafferammen i den aktuelle straffebestemmelsen, og ikke
utmålt straff.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, er kjent med at etter gjeldende utlendingslov
kan utlendinger som ikke har oppholdstillatelse i Norge, utvises
når vedkommende her i riket er ilagt straff for et forhold som kan føre
til fengselsstraff i mer enn tre måneder. For utlendinger med midlertidig
oppholdstillatelse gjelder et utvidet utvisningsvern ved at det
er et vilkår at det straffbare forholdet må kunne føre til fengselsstraff
i mer enn ett år. Flertallet støtter at det utvidede
utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har
fått innvilget oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom
den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.
Gjeldende utlendingslov fastsetter at en utlending som oppfyller
vilkårene for bosettingstillatelse, som hovedregel bare kan utvises
dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i to
år eller mer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter at det utvidede utvisningsvernet bare skal kunne påberopes
av den som faktisk har fått innvilget permanent oppholdstillatelse.
Det utvidede utvisningsvernet skal heller ikke kunne påberopes selv
om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse på
straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før
tillatelsen ble gitt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, vil understreke at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering
der det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt
i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, understreker at i saker om utvisning av en utlending
som har barn i Norge, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende
hensyn, jf. lovforslaget § 70. Dette flertallet har
merket seg at Høyesterett i en sak fra 2005 kom til at et vedtak
om utvisning var uforholdsmessig ut fra en vurdering av situasjonen
for barna til den utviste. Dette flertallet vil understreke
behovet for å sikre at man tar tilstrekkelig hensyn til barnets
beste i saker som gjelder utvisning.
Dette flertallet ber departementet vurdere om
det kan gis forskriftsregler som i enda større grad sikrer at hensynet
til barnets beste blir ivaretatt i forbindelse med utvisningssaker.
Dette flertallet merker seg at innreiseforbudet
etter det nye lovforslaget ikke kan settes til kortere tidsrom enn
to år. Dette flertallet vil understreke at utvisning
er en alvorlig reaksjon. Dersom myndighetene mener at det ikke er
grunn til å reagere med utvisning for minimum to år, bør utvisning
unnlates og det bør eventuelt velges en annen reaksjon. Vedtak om
utvisning treffes av UDI.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
at det ikke skal gjelde noe absolutt vern mot utvisning for utlendinger
som kom til Norge i ung alder eller som har særlig lang botid. Dersom
utlendingen kom til riket i ung alder og har flere års uavbrutt
opphold i riket, skal det imidlertid som den klare hovedregel anses
som uforholdsmessig å utvise.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at
departementet har foreslått at fristen for når en utlending kan utvises
etter løslatelse, avbrytes når forhåndsvarsel om utvisning er meddelt. Dette
flertallet er av den oppfatning at det fortsatt bør være
slik at vedtak om utvisning må treffes senest innen ett år etter
løslatelse dersom utlendingen ikke kan lastes for at vedtak ikke
kan treffes innen fristen, eventuelt innen fem år dersom straff
er ilagt i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
utlendinger automatisk skal utvises dersom visse vilkår er oppfylt. Disse
medlemmer ønsker ikke at Norge skal være noen frihavn for
kriminelle. Disse medlemmer ønsker derfor å utvise
utlendinger som i utlandet er ilagt straff for et forhold som etter
norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn 3 måneder, uavhengig
av hvor lenge det er siden forholdet ble begått. Disse medlemmer tar
sterk avstand fra tvangsekteskap, og ønsker å presisere at dette
er en utvisningsgrunn selv der vedkommende kun har medvirket.
Disse medlemmer mener også at utlendinger som
har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske
borgere i riket, i helt spesielle tilfeller bør kunne utvises. Disse
medlemmer vil heller ikke avvise muligheten for at det kan
oppstå situasjoner der det kan være hensiktsmessig å utvise personer
som er født i Norge, og som senere har hatt fast bopel i landet,
hvis dette for eksempel er til barnets beste. Norske borgere kan
ikke utvises, og i saker der en person har fått norsk statsborgerskap
på feil grunnlag, må man frata vedkommende dette statsborgerskapet
før utvisning kan finne sted.
Disse medlemmer mener at i saker med uavklart
identitet kan utvisning skje til antatt hjemland. Med dette menes
at utvisning kan skje til opprinnelsesland eller et annet land i
den regionen utlendingen antas å ha kulturell tilknytning til.
Disse medlemmer ønsker å inngå returavtaler med
en lang rekke land, og ønsker å koble dette til den generelle bistandspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er enig i at brudd på straffeloven samt grove
eller gjentatte brudd på utlendingsloven bør kunne føre til utvisning
fra riket, jf. lovforslagets § 66. Disse medlemmer vil peke
på at utvisning er en svært alvorlig forvaltningsmessig reaksjon
som må brukes skjønnsomt. Disse medlemmer mener det
generelt skal mer til for å utvise en som har brutt utlendingsloven
enn en som har brutt straffeloven, men viser til at utvisning alltid må
innebære en konkret helhetsvurdering. Disse medlemmer mener
det er et prinsipielt viktig utgangspunkt at utlendinger som bryter
straffeloven skal utvises. Å begå kriminalitet kan ses på som en krenkelse
av den åpenhet Norge har tilbudt vedkommende og disse medlemmer mener
derfor at oppholdstillatelsen i slike tilfeller må kunne trekkes tilbake
ved hjelp av utvisning.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik
II senket den nedre strafferammen for utvisning, jf. Ot.prp. nr.
51 (2003-2004). Bakgrunnen for lovendringene var å motvirke vold
og trakassering generelt og å beskytte personer som har vært utsatt
for vold i nære relasjoner.
Disse medlemmer vil imidlertid peke på at utvisning
aldri må være et uforholdsmessig inngrep, jf. lovforslagets § 70. Disse
medlemmer er bekymret for om hensynene til familien tillegges
tilstrekkelig vekt ved forholdsmessighetsvurderingen. Disse
medlemmer er glad for hensynet til barnets beste nå nevnes
eksplisitt i loven som et grunnleggende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen, jf.
lovutkastet § 70. Disse medlemmer viser imidlertid
til at flere forhold enn hensyn til barnets beste kan gjøre at utvisning
vil være uforholdsmessig, blant annet botid, ekteskap, annen familietilknytning
og hvor godt integrert utlendingen er i det norske samfunns- og
arbeidsliv. Disse medlemmer mener at disse forholdene
også burde vært eksplisitt nevnt i lovteksten. Disse medlemmer mener
videre at det burde gis klargjørende bestemmelser i lov og forskrift
om hvordan hensynet til barnets beste faktisk skal ivaretas.
Disse medlemmer mener at de sakene hvor hensynet
til barnets beste taler mot utvisning bør sikres en særlig kvalifisert
saksbehandling i UDI og UNE. Videre mener disse medlemmer at
det utvisning kun skal benyttes i særskilte tilfeller og når det
ville være støtende på den alminnelige rettsoppfatning å ikke utvise
utlendingen når hensynet til barnets beste taler mot utvisning.
Disse medlemmer mener videre at det burde være
et absolutt vern mot utvisning av utlendinger som har kommet til
Norge som barn. Disse medlemmer mener det skal svært
mye til for at utvisning i slike tilfeller ikke er uforholdsmessig
og viser til at den svenske utlendingsloven gir utlendinger som
er kommet til Sverige før fylte 15 år, og som siden har oppholdt
seg i landet i minst fem år, er et gitt absolutt vern mot utvisning
på grunn av kriminalitet. Disse medlemmer mener vi
også i Norge bør ha et slikt vern.
Disse medlemmer mener videre at det bør være en
meget snever adgang til å utvise barn under 18 år. Det pekes særlig
på at utvisning av barn i de fleste tilfeller vil føre til atskillelse
fra foreldre og annen nær familie, og at dette som hovedregel må
regnes som et uforholdsmessig inngrep. Disse medlemmer mener
at utvisning av personer under 18 år kun skal skje når der tilknytningen
til Norge er liten.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 69 skal lyde:
§ 69 Vern mot utvisning
En norsk statsborger kan ikke utvises.
En utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt
fast bopel her, kan ikke utvises.
En utlending som har kommet til riket før fylte 15 år, og som
siden har oppholdt seg i landet i minst fem år, kan ikke utvises.
En utlending som er under 18 år, kan kun utvises der tilknytningen
til Norge er liten.
En utlending som har lang botid, familie i Norge eller på andre
måter er særlig godt integrert i det norske samfunns- og arbeidsliv,
kan bare utvises når det ville være støtende for den alminnelige
rettsoppfatning å ikke utvise utlendingen."