Reglene om familieinnvandring, enten det dreier seg om gjenforening
i Norge mellom familiemedlemmer som tidligere har bodd sammen i
utlandet eller etablering av en ny familie i Norge, berører en stadig
større andel av befolkningen i Norge, og er i dag sentralt i den
innvandringspolitiske debatten. Departementet anser derfor i likhet
med utvalget at hovedbestemmelsene på feltet bør fastsettes av Stortinget direkte
i loven. Departementet har i tråd med dette foreslått en langt mer
omfattende lovregulering av tillatelsesgrunnlagene for familieinnvandring
enn hva som er gjennomført i gjeldende lov, der dette i stor grad
er regulert i forskrift.
Den største gruppen familieinnvandringssaker vurdert etter referansepersonens
oppholdsgrunnlag, gjelder saker hvor referansepersonen er norsk
eller nordisk borger (34 prosent av sakene i 2006).
Departementet støtter utvalgets forslag om å innarbeide bestemmelsen
om oppholdstillatelse for ektefeller i loven, jf. departementets
lovforslag § 40.
Departementet er enig med utvalget i at det som hovedregel bør
være et vilkår at ektefellene skal bo sammen, men at ordlyden bør
åpne for unntak fra dette vilkåret. Utvalget nevner som eksempel
tilfeller hvor referansepersonen skal arbeide for norske interesser
eller for en humanitær organisasjon i utlandet. For øvrig vil departementet
bemerke at bestemmelsen må tolkes restriktivt. Som utgangspunkt
bør det ikke godtas at partene lever på forskjellige adresser som
følge av skolegang eller jobb.
I samsvar med utvalgets forslag går departementet inn for at
man med visse tekniske justeringer, blant annet som følge av at
det er innført en ny bigamibestemmelse i ekteskapsloven § 18 a annet
ledd bokstav c, viderefører de bestemmelsene i gjeldende utlendingsforskrift
som har som siktemål å motvirke polygame ekteskap. Det vises til
lovforslaget § 40 sjette ledd.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i at det er hensiktsmessig å ta inn en bestemmelse i loven som skal
forhindre at det gis oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av proformaekteskap,
jf. lovforslaget § 40 fjerde ledd. Forslaget vil redusere de kontrolltekniske
og bevismessige problemene som er knyttet til praktiseringen av
gjeldende rett. Det er også ønskelig ut fra signalhensyn å innta
en proformabestemmelse i loven.
Den foreslåtte proformabestemmelsen utvider bevistemaet ved at
det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse
har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet.
Når det gjelder beviskravet, går departementet inn for at kravet
om alminnelig sannsynlighetsovervekt videreføres. Men i en del typer
saker bør man være spesielt tilbakeholden med å anvende adgangen til
å nekte opphold. Spesielt hvor det bare er søkeren som har som hovedformål
å oppnå oppholdstillatelse og hvor det samtidig er klart at forholdet
skal ha en realitet.
I lovforslaget § 40 fjerde ledd har departementet inntatt den
bestemmelsen som i dag er fastsatt i utlendingsloven § 9 annet ledd
om at oppholdstillatelse kan nektes i tilfeller hvor det er sannsynlig
at søkeren vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Bestemmelsen beskytter
også medfølgende særkullsbarn. Bestemmelsen bygger på et forslag
fra utvalget, og som ble prioritert for oppfølging gjennom behandlingen
av Ot.prp. nr. 19 (2005-2006).
Tvangsekteskap kan forstås som ekteskap som er inngått med tvang/press
som kan utløse straffeansvar etter straffeloven eller som kan gi
grunnlag for at ekteskapet kjennes ugyldig etter ekteskapsloven.
Det foreslås ikke å innføre aldersgrense eller tilknytningskrav,
jf. utvalgets forslag om 21-årsgrense og departementets høringsbrev
av 12. oktober 2006 om tiltak for å motvirke tvangsekteskap. Departementet
mener at de aktuelle forslagene ville kunne bidra til å redusere
antallet tilfeller av tvang og alvorlig press, men ut fra en totalvurdering
har departementet kommet til at man i stedet ønsker å anvende andre
tiltak enn aldersgrense og tilknytningskrav for å bekjempe tvangsekteskap.
Som det fremgår i kapittel 4 i proposisjonen (punkt 3.1.5 i innstillingen),
vil departementet skjerpe reglene om underholdskrav i ny utlendingsforskrift.
Skjerpede krav til inntekt for referansepersonen vil stimulere unge
mennesker til å skaffe et eget fundament i livet gjennom utdanning
og arbeid, noe som vil gjøre dem mer uavhengige av familien i økonomisk
og praktisk henseende. Derved vil de også ha bedre forutsetninger
for å hevde sin egen vilje i ekteskapssammenheng og motsette seg
eventuelt press fra familien. Også vilkåret om at det kun er inntekter
til referansepersonen som skal medregnes, vil kunne fremme referansepersonens
økonomiske uavhengighet.
Departementet vil også vurdere nærmere om det er behov for andre
særskilte forskriftsbestemmelser rettet mot tvangsekteskap, når
ny utlendingsforskrift skal utformes.
Videre presenterer Regjeringen i forbindelse med budsjettet for
2008 en omfattende tiltakspakke mot tvangsekteskap.
Når det gjelder søskenbarnekteskap, slutter departementet seg
til utvalgets forslag om ikke å innføre noen begrensninger i adgangen
til oppholdstillatelse for slike ekteskap.
Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsen om opphold
med inntil 6 måneders varighet for å inngå ekteskap - såkalt "forlovelsesopphold"
- bør videreføres og tas inn i loven, jf. lovforslaget § 48. Departementet
anser at det er viktig ut fra informasjonshensyn å synliggjøre denne
adgangen til opphold. Slik rett til opphold skal også gi rett til
å ta arbeid. Det foreslås videre å presisere et vilkår om at partene
skal bo sammen etter innreise, jf. henvisningen til § 40 tredje
ledd. Oppholdstillatelsen gir ikke grunnlag for permanent opphold,
og kan heller ikke forlenges eller fornyes.
Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Anne Margrethe Larsen
og Lars-Henrik Michelsen fremmet 10. mai 2006 følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme et forslag om å innføre
et kjærestevisum for utenlandske statsborgere med norsk kjæreste."
Departementet ser at også utlendinger som har kjæreste i Norge
kan ha et ønske om å få oppholde seg her i en lengre periode uten
å beslutte på forhånd at man ønsker å inngå ekteskap og bosette
seg her. Departementet mener likevel at det ikke er grunnlag for
å innføre et eget oppholdsgrunnlag for kjærester.
Departementet viser til at det vil være svært vanskelig å oppstille
etterprøvbare kriterier for hvem som skal anses som kjærester og
som skal falle inn under en slik ordning. Ved vurderingen har departementet
også lagt vekt på at det ikke er urimelig at parter som verken har
vært samboere eller har til hensikt å inngå ekteskap, kan henvises
til dagens ordning med tre måneders besøksopphold.
Departementet er enig med utvalget i at retten til familiegjenforening
mellom samboere bør videreføres og innarbeides i loven. Departementet
er også enig i utvalgets forslag om å styrke retten til familiegjenforening
mellom samboere som har barn sammen. På denne bakgrunn foreslår
departementet at søker som har felles barn med referansepersonen og
som har til hensikt å leve sammen med vedkommende, skal ha rett
til familiegjenforening selv om partene ikke tidligere har vært
samboere. Det vises til lovforslaget § 41.
Departementet er enig i utvalgets forslag om at samboere som
venter barn sammen, skal kunne få oppholdstillatelse gjennom en
"kan-bestemmelse". Det vises til lovforslaget § 41 annet ledd.
Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at
bestemmelsen om familiegjenforening mellom barn og foreldre bør
videreføres i loven, jf. lovforslaget § 42. Departementet er videre
enig i at retten skal gjelde for barn som ikke har nådd den alminnelige
myndighetsalderen, dvs. 18 år.
Det foreslås å innta i loven (§ 44) en videreføring av utlendingsforskriftens
bestemmelse om rett til familiegjenforening for mor eller far til
norsk barn som søkeren har foreldreansvar for og som bor fast sammen
med søkeren. Men det skal ikke lenger være et generelt og absolutt
hinder for familiegjenforening at søkeren har ektefelle eller samboer.
Departementet er enig med utvalget i at det i visse sammenhenger
bør sikres en rett til familiegjenforening mellom barn som er bosatt
i Norge og en utenlandsk samværsforelder. På bakgrunn av barnets tilknytning
til Norge og hensynet til samværsforelderen, foreslår derfor departementet
å innføre en rett til oppholdstillatelse for samværsforeldre til
norske barn som har utøvet samvær i utlandet det siste året, jf.
lovforslaget § 45.
Videre er departementet enig med utvalget i at loven bør inneholde
en rettighetsbestemmelse som fastsetter at foreldre til barn som
har fått opphold etter beskyttelsesbestemmelsene, skal ha rett til
familiegjenforening. Tilsvarende gjelder for søsken under 18 år
som ikke er gift eller samboer og som bor sammen med foreldrene.
Det vises til lovforslaget § 43.
Departementet er også enig i at man bør videreføre en adgang
for voksne barn til gjenforening med enslig eldre forelder over
60 år, og at en bestemmelse om dette bør inntas i loven. Det vises
til lovforslaget § 46. Adgangen for foreldre til å gjenforenes med sine
barn i Norge gjelder et spørsmål av stor betydning for mange familier
og enkeltpersoner. Samtidig representerer denne typen innvandring
en utfordring for velferdssamfunnet, som gjør at myndighetene kan ha
behov for å tilpasse politikken til endrede forhold. Disse omstendighetene
får innvirkning når det skal avgjøres hvordan reglene på dette feltet
skal lovreguleres. Når det gjelder adgangen til familiegjenforening
mellom foreldrepar og voksent barn, er situasjonen annerledes. Her
gis det i dag sjelden oppholdstillatelse. Departementet anser det
derfor som mer hensiktsmessig at slike tilfeller vurderes etter
lovforslagets § 49, fremfor at det gis en spesifikk unntaksbestemmelse
om disse tilfellene. Det legges imidlertid ikke opp til at det skal
skje en innstramning av praksis som følge av dette.
Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsen om korttidsopphold
for å besøke barn i riket bør videreføres. Departementet er også
enig i at denne bestemmelsen ut fra informasjonshensyn bør stå i loven.
Departementet støtter videre utvalgets forslag om å oppheve adgangen
til oppholdstillatelse for foreldre til utlending som har kollektiv
beskyttelse. Som påpekt vil det neppe være aktuelt å innvilge tillatelse i
slike situasjoner fordi returforutsetningen sjelden vil være oppfylt.
Det vises til lovforslaget § 47.
Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at
det er behov for en generell skjønnsbestemmelse som åpner for å
gi oppholdstillatelse til søkere selv om vilkårene i de øvrige familieinnvandringsbestemmelsene
ikke er oppfylt. Det er nødvendig med en sikkerhetsventil for å
unngå at regelverket i spesielle tilfeller fører til urimelige avgjørelser.
Departementet har imidlertid foretatt en endring av utvalgets forslag
til ordlyd, ved at begrepet "sterke menneskelige hensyn" foreslås
videreført i loven framfor utvalgets forslag om "sterke rimelighetsgrunner".
Det vises til lovforslaget § 49.
Departementet foreslår å lovfeste et nytt unntak fra retten til
familieinnvandring. Unntaksbestemmelsen innebærer at oppholdstillatelse
kan nektes dersom det ville være i strid med forutsetningene for
referansepersonens oppholdstillatelse å innvilge oppholdstillatelse
til søkeren. Dersom for eksempel en kvinne har fått opphold i Norge
fordi vedkommende har flyktet fra et tvangsekteskap i hjemlandet,
skal ikke vedkommendes ektefelle senere kunne innvilges familiegjenforening
i Norge, selv om kvinnen samtykker til dette. Det vises til lovforslaget
§ 51.
Departementet er enig i utvalgets forslag om å videreføre en
bestemmelse om fortsatt opphold i riket for utlending som har samværsrett
med barn av et visst omfang og benytter denne, i den nye loven,
jf. lovforslaget § 52. Departementet har av pedagogiske hensyn foretatt
endringer i bestemmelsens ordlyd, men disse er ikke ment å innebære
noen realitetsendring av gjeldende rett.
Departementet mener videre at det er nødvendig å ha en bestemmelse
som kan hindre at noen føler seg presset til å bli værende i et
samliv hvor de blir utsatt for mishandling. Departementet er enig
med utvalget og høringsinstansene i at mishandlingsbestemmelsen i
utlendingsforskriften bør videreføres og at den bør innarbeides
i loven. Ved den nærmere utformingen av bestemmelsen, må dette hensynet
imidlertid balanseres mot hensynet til å motvirke misbruk av bestemmelsen
for å omgå de alminnelige vilkårene for innvandring. Departementet
er enig med utvalget i at bestemmelsen bare skal kunne påberopes
dersom referansepersonen har en tillatelse som kan danne grunnlag
for varig opphold. Departementet er også enig med utvalget i at
bestemmelsen bør gjøres kjønnsnøytral. Det vises til lovforslaget
§ 53 første ledd bokstav b.
Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at
det bør inntas en bestemmelse i den nye loven om fornyelse av oppholdstillatelse
ved opphør av samlivet på grunn av referansepersonens død. Oppholdstillatelse
skal kunne avslås dersom særlige grunner taler imot at tillatelse
gis. Det vises til lovforslaget § 53 første ledd bokstav a.
Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at
man bør videreføre en bestemmelse som fastsetter at søkere som vil
få urimelige vanskeligheter i hjemlandet på grunn av de sosiale
og kulturelle forhold der, kan gis oppholdstillatelse på selvstendig
grunnlag, og at en slik bestemmelse bør innarbeides i loven. Departementet
er også enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at
bestemmelsen bør gjøres kjønnsnøytral. Det vises til lovforslaget
§ 53 annet ledd.
Departementet foreslår at særbestemmelsen i lovforslaget § 53
tredje ledd får anvendelse når det er reist sak om å få ekteskapet
oppløst ved skilsmisse etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd.
Komiteen vil understreke at familieinnvandring
er et sentralt tema i den innvandringspolitiske debatten. Det er
derfor viktig at hovedbestemmelsene på feltet fastsettes av Stortinget
direkte i loven.
Komiteen vil understreke viktigheten av at Regjeringen
løpende vurderer nye tiltak for å motvirke tvangsekteskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at retten til et familieliv er grunnleggende
i et liberalt demokrati. Det å leve sammen med sin familie er naturlig,
og det å bli gjenforent med sin nærmeste familie etter at en selv
har fått opphold i Norge skal ikke mistenkeliggjøres. I utgangspunktet
må familiegjenforening derfor i stor grad tillates, både av humane
grunner og av hensyn til integrering. Flertallet viser
til at familiegjenforeningsreglene også dessverre blir misbrukt, for
eksempel ved proforma ekteskap og tvangsekteskap. Flertallet mener
derfor det er viktig med strengere og målrettede tiltak for å bekjempe
misbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at familieinnvandringspolitikken over flere tiår har vært den mest
feilslåtte delen av norsk innvandringspolitikk. Disse medlemmer viser
til at et overveldende flertall av innvandrere i visse minoriteter
systematisk henter ektefelle i opprinnelseslandet, og at dette gjelder
andregenerasjonsinnvandrere i like stor grad som førstegenerasjonsinnvandrere.
Konsekvensen er at integrasjonsprosessen nullstilles for hver eneste
generasjon. Disse medlemmer mener det er på høy tid
at Norge skjerper familieinnvandringspolitikken, blant annet gjennom
å iverksette tiltak som har vist seg å være effektive og målrettede
i andre vestlige land. Disse medlemmer mener at familieinnvandringsordningen
bare skal omfatte ektefelle, egne barn under 15 år og adopsjon,
og det skal stilles strenge krav til innvilgelse. Disse medlemmer viser til
at dette betyr at samboer til referanseperson, referansepersonens
foreldre, og referansepersonens fraskilte ektefelle(r), ikke vil
ha anledning til å få komme til Norge gjennom familieinnvandring. Disse medlemmer ønsker
at familieinnvandrere til Norge skal kunne få en egen type oppholdstillatelse
med visse restriksjoner.
Disse medlemmer mener utfordringene knyttet til
familieinnvandring ikke er like store for alle innvandrergrupper. Disse
medlemmer mener derfor at det er uproblematisk å unnta personer fra
for eksempel EØS, USA, Canada, Japan, Singapore, Australia og New
Zeeland fra skjerpede krav til familieinnvandring.
Disse medlemmer fremmer i sitt forslag til ny
norsk utlendingslov et helt annet opplegg for familieinnvandring
enn Regjeringen der ingen av paragrafene er identiske med de Regjeringen
har.
Komiteen støtter å ta inn en bestemmelse
i loven som skal forhindre at det gis oppholdstillatelse i Norge
på grunnlag av proformaekteskap. Videre utvides bevistemaet ved
at det vil være tilstrekkelig for å avslå søknaden at oppholdstillatelse
har vært det hovedsakelige formålet med ekteskapet. Kravet om alminnelig
sannsynlighetsovervekt videreføres. Komiteen støtter
også at oppholdstillatelse kan nektes i tilfeller hvor det er sannsynlig
at søkeren vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Bestemmelsen
beskytter også medfølgende særkullsbarn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter et vilkår om at ektefellene skal bo
sammen som en hovedregel, men at det bør åpnes for unntak. Tilfeller
hvor referansepersonen skal arbeide for norske interesser eller for
en humanitær organisasjon i utlandet bør unntas.
Det samme gjelder tilfeller hvor partene lever mye atskilt som
følge av at den ene parten har arbeid i Nordsjøen eller lignende.
Som utgangspunkt bør det ikke godtas at partene lever på forskjellige
adresser som følge av skolegang eller jobb. Flertallet viser til
at det i arbeidet med ny forskrift bør ses på muligheten for en
mer fleksibel praktisering av dette kravet i fornyelsesrundene enn
ved første gangs tillatelse, når sterke rimelighetsgrunner tilsier
det.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil presisere at det i mange tilfeller likevel
må godtas at partene lever på forskjellige adresser som følge av
skolegang eller jobb. Dersom partene kan godtgjøre at de har gode jobbmessige
grunner for å bo atskilt, mener disse medlemmer at
dette som hovedregel bør føre til at de unntas fra kravet om å bo
sammen. Disse medlemmer viser til at det er relativt
vanlig at folk i perioder må flytte på seg av yrkesmessige grunner
og at det ikke alltid er like lett å få med seg ektefellen ved flytting. Disse
medlemmer viser til at det i dag er mer vanlig at begge
ektefeller er yrkesaktive og at det må tas hensyn til dette ved
praktiseringen av regelverket. Disse medlemmer vil
videre understreke at vurderingen av om ekteskapet er proforma alltid
må innebære en helhetsvurdering, og ikke en stivbent praktisering
av regelverket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
innføre 24-årsgrense som innebærer at begge parter må være over
24 år for at man skal kunne importere ektefelle. Gjennomsnittlig
giftealder for førstegangsgifte i Norge er for øvrig på over 30
år. 24-årsgrensen ble innført i Danmark i 2001, og har ifølge Jyllands-Posten
29. oktober 2007 snudd ekteskapsmønsteret hos store innvandrergrupper
på hodet. Mens 67 prosent av unge innvandrere og etterkommere fra
ikke-vestlige land i 2001 hentet ektefelle i utlandet, finner nå
63 prosent av unge innvandrere fra Tyrkia, Pakistan, Somalia, Libanon
og andre ikke-vestlige land sine ektefeller i Danmark. Det meldes
også om at antall tvangsekteskap har blitt dramatisk redusert. Undersøkelser
viser også at svært mange unge innvandrere i Danmark nå tar høyere
utdannelse istedenfor å gifte seg tidlig.
Disse medlemmer vil også innføre tilknytningskrav
slik at familiegjenforening med ektefelle kun vil innvilges hvis
man ikke har større samlet tilknytning til noe annet land enn til
Norge. Bakgrunnen for denne reglen er også at disse medlemmer ønsker
å forhindre at unge mennesker blir sendt ut av landet for å tvangsgiftes,
og så måtte bli der i fangenskap til alderkravet på 24 år er oppnådd.
Tilknytningskravet faller bort hvis herboende er norsk statsborger
over 28 år, eller har hatt lovlig opphold i 28 år. I tilfeller der
referansepersonen har kommet til Norge gjennom adopsjon og er norsk
statsborger, mener disse medlemmer at vedkommende
bør anses som norsk statsborger fra fødsel hvis vedkommende har
kommet til Norge før fylte 6 år.
Disse medlemmer ønsker utstrakt bruk av alderstesting
i saker der det kan reises tvil om identitet. Disse medlemmer mener
tvangsekteskap og medvirkning til tvangsekteskap av barnebruder
må straffes hardt, og at det må finnes gode kontrollmekanismer for
å sette en stopper for dette. Disse medlemmer mener
i motsetning til Regjeringen at aldersundersøkelser bør benyttes
også der det er reist tvil om at voksen asylsøker eller familieinnvandrer har
oppgitt feil alder, og vil i den forbindelse vise til disse
medlemmers merknader i Innst. O. nr. 44 (2006-2007) om lov
om endringer i utlendingsloven (DNA-testing og aldersundersøking
mv.). Disse medlemmer ønsker utstrakt bruk av DNA-testing i
saker der det kan reises tvil om identitet. Disse medlemmer mener
blant annet at DNA-testing bør kunne benyttes i enhver familieinnvandringssak der
det etter loven er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon,
dvs. for eksempel for å få bekreftet at angivelige barn faktisk
er referansepersonens barn, og også for å avsløre ulovlige ekteskap mellom
nære slektninger som strider mot bestemmelsene i ekteskapsloven,
jf. disse medlemmers forslag om forbud mot ekteskap mellom biologiske
fettere og kusiner. Disse medlemmer mener videre
at det kan være hensiktsmessig å opprette et DNA-register over alle
som kommer til Norge gjennom familiegjenforening, og at dette registeret
blant annet bør kunne benyttes i forbindelse med kriminalitetsbekjempelse.
Disse medlemmer har som utgangspunkt at de som
henter seg ektefelle fra utlandet til Norge har et stort ansvar.
Dette ansvaret gjelder både i forhold til å sikre den som hentes
hit en anstendig levestandard, og i forhold til integrering. Ansvaret
for å sørge for at familieinnvandreren får en anstendig levestandard,
sikres gjennom økte krav til forsørgerevne, krav til egnet bolig
og krav til bankgaranti/depositum på 100 000 kroner. For å sikre
at familieinnvandreren lærer seg norsk og grunnleggende forståelse
av det norske samfunnet, ønsker disse medlemmer å innføre
en språk- og kunnskapstest etter nederlandsk modell som potensielle
familieinnvandrere må bestå i hjemlandet før familieinnvandring
kan innvilges.
Disse medlemmer mener at integrering av familieinnvandrere
på lang sikt er helt avhengig av herboendes evner, ferdigheter og
motivasjon til å integrere en importert ektefelle. Hvis herboende
ikke kan gjøre seg forstått på norsk, og mangler grunnleggende forståelse
av norsk kultur, vil han eller hun ha lite å bidra med når det gjelder
å integrere familieinnvandreren. Disse medlemmer foreslår
derfor at alle som ønsker å hente ektefelle utenfor EU/EØS, må bestå
en enkel test om norsk språk og samfunnsliv, gjerne i form av rundt
100 multiple-choice spørsmål. Disse medlemmer ser
for seg at testen kalibreres slik at 90 prosent av den norske befolkningen kan
bestå testen ved første forsøk etter 50 timers egenforberedelse.
Alle som består testen vil få et sertifikat som dokumenterer at
de har rett til å hente ektefelle utenfor EU/EØS, vel å merke hvis
andre krav også er oppfylt. Disse medlemmer mener
at en slik herboendetest vil bidra til at de som henter ektefelle
til Norge også har de nødvendige forutsetningene til å sørge for
at familieinnvandreren har gode sjanser til å integrere seg i det
norske samfunnet. Disse medlemmer vil i den forbindelse
minne om at det stilles strenge krav til de som skal få adoptere
barn fra utlandet, og at potensielle adoptivforeldre blir grundig
evaluert før adopsjon innvilges. Disse medlemmer mener
derfor at herboende, som importerer ektefelle i likhet med potensielle adoptivforeldre,
har et stort ansvar og det er derfor naturlig at det stilles noen
krav fra samfunnets side.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
at reglene om underholdskrav skjerpes i ny utlendingsforskrift. Flertallet ser
det slik at skjerpede krav til inntekt for referansepersonen vil
stimulere unge mennesker til å skaffe et eget fundament i livet
gjennom utdanning og arbeid, noe som vil gjøre dem mer uavhengige
av familien i økonomisk og praktisk henseende. Derved vil de også
ha bedre forutsetninger for å hevde sin egen vilje i ekteskapssammenheng
og motsette seg eventuelt press fra familien.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at også
vilkåret om at det kun er inntekten til referansepersonen som skal
medregnes, vil kunne fremme referansepersonens økonomiske uavhengighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre er glad for at Regjeringen ikke foreslo aldersgrense
og tilknytningskrav for å bekjempe tvangsekteskap. Disse
medlemmer mener tvangsekteskap må ses på som æresrelatert
vold som i størst mulig grad må bekjempes i miljøene, ikke ved landegrensene. Disse medlemmer er
glad for at Regjeringen løpende vurderer nye tiltak for å bekjempe
tvangsekteskap. Disse medlemmer mener det bør innføres
en viljeserklæring for alle som er lovlig bosatt i Norge og som
skal reise utenfor EU for å gifte seg. Har man ikke undertegnet
erklæringen før Norge forlates, snus bevisbyrden: det er den som
søker om opphold som må bevise at ekteskapet ikke er inngått ved
tvang. På den måten unngår man at "den gifteklare" blir overraskende
tvangsgiftet under opphold i opprinnelseslandet. Videre ønsker disse
medlemmer å innføre et anonymt vitneprov i familiegjenforeningssaker:
En kvinne eller mann vil i intervju med utlendingsmyndighetene kunne
fortelle at ekteskapet er inngått mot hennes eller hans vilje uten
at utsagnet fremkommer i avslaget om familiegjenforening. Disse
medlemmer peker videre på at skoleverket, helsevesen, fritidsarbeidere
og andre som jobber med unge, må ha et ekstra ansvar for å informere ungdom
om at tvangsekteskap er forbudt. Det er viktig at disse voksenpersonenes
kunnskap om andre kulturer øker og at de lærer seg til å se signaler
når unge blir utsatt for æresrelatert vold og trusler. Lover og
regler knyttet til bort- og tvangsgifting må derfor tas inn i utdanningen
av de som jobber på disse arenaene slik at kompetansen på området
øker. Disse medlemmer mener også at det må etableres
flere beredskapshjem til mindreårige som har brutt med familien
sin på grunn av vold eller trusler om tvangsekteskap. Det bør etter disse
medlemmers syn videre innføres en egen informasjon/støttetelefon
for voksne som møter problemstillingen tvangsgifte i praksis og
støttes opp under initiativ for å megle mellom barn og foreldre
som kommer i konflikt om ekteskap. Det er også viktig med klare
instrukser til norske utenriksstasjoner om å være restriktive med
å innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet
inngås frivillig. Disse medlemmer mener også at det
er viktig at norske myndigheter samarbeider tettere med andre lands
myndigheter. Videre mener disse medlemmer at lovverket må
skjerpes ytterligere. Beviskravet for tvangsekteskap bør senkes
fra "sannsynlig" til "der det er grunn til å tro" at ekteskapet
er inngått mot en av partenes vilje.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, merker seg at bestemmelsen om opphold med inntil
6 måneders varighet for å inngå ekteskap - såkalt "forlovelsesopphold"
- videreføres og tas inn i loven. Slik rett til opphold skal også
gi rett til å ta arbeid.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, merker
seg også at det stilles vilkår om at partene skal bo sammen etter
innreise, med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet.
Hvorvidt det skal gjøres unntak, må avgjøres etter en konkret vurdering
i praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg også at det stilles vilkår om at partene skal bo sammen etter
innreise.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil påpeke at det må være rom for å gjøre unntak
fra vilkåret om at partene skal bo sammen etter innreise dersom
paret av religiøs eller etisk overbevisning ikke ønsker å bo sammen før
de har giftet seg.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
forslag i Dokument nr. 8:85 (2005-2006) om å innføre et kjærestevisum
for utenlandske statsborgere med norsk kjæreste. Dette medlem er
skuffet over at Regjeringen ikke mener det er grunnlag for å innføre
et eget oppholdsgrunnlag for kjærester. Dette medlem stiller
seg særlig forundrende til at hovedbegrunnelsen for at et slikt
oppholdsgrunnlag ikke innføres er at det er svært vanskelig å oppstille etterprøvbare
kriterier for hvem som anses som kjærester. En slik begrunnelse
tyder etter dette medlems syn på at man ikke innfører
en regel i frykt for at den skal misbrukes, noe som dette
medlem mener er galt og merkelig. Dette medlem viser
til at hvert femte ekteskap som inngås i Norge i dag er mellom en
nordmann og en utlending. Dette medlem mener at det
norske regelverket og behandlingen av søknader om visum og opphold
i Norge ikke er tilpasset denne virkeligheten. Det er ikke overraskende
at flere og flere norske statsborgere får venner eller finner seg
livsledsagere i andre land enn Norge. Vi oppholder jo oss stadig
mer utenlands. Dette medlem mener et kjærestesvisum
ville gitt slike norsk/utenlandske par anledning til å være kjærester i
Norge, før de eventuelt tar avgjørelsen om å velge en mer forpliktende
samlivsform.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme et forslag om å innføre et
kjærestevisum for utenlandske statsborgere med norsk kjæreste."
Komiteens medlemmer viser til sine
respektive merknader ved behandlingen av Dokument nr. 8:85 (2005-2006)
Innføring av kjærestevisum for utenlandske statsborgere med norsk
kjæreste, i Innst. S. nr. 51 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil minne om at ordningen med forlovelsesopphold
ønskes videreutviklet. Det innebærer også at unødvendig lang behandlingstid
for denne typen opphold må unngås. Disse medlemmer mener
det er uholdbart at lang saksbehandlingstid blir brukt som argument
for å innføre nye ordninger i forvaltningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter at retten til familiegjenforening mellom
samboere videreføres og innarbeides i loven. Videre støttes styrkingen
av retten til familiegjenforening mellom samboere som har barn sammen.
Det gis også rett til familiegjenforening selv om partene ikke tidligere
har vært samboere. Flertallet understreker at samboere
som venter barn sammen, skal kunne få oppholdstillatelse gjennom
en "kan-bestemmelse".
Flertallet vil fremheve at bestemmelsen om familiegjenforening
mellom barn og foreldre videreføres i loven. Retten skal gjelde
for barn som er under 18 år. På bakgrunn av barnets tilknytning
til Norge og hensynet til samværsforelderen innføres også en rett til
oppholdstillatelse for samværsforeldre til norske barn som har utøvet
samvær i utlandet det siste året. Flertallet støtter
videre at bestemmelsen om korttidsopphold for å besøke barn i riket
videreføres.
Flertallet støtter en videreføring av adgangen til
gjenforening for enslige foreldre over 60 år og at dette inntas
i loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at denne type innvandring innebærer en utfordring
for velferdssamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre registrerer at Regjeringen foreslår å endre på
adgangen til familiegjenforening med to eldre foreldre. Disse
medlemmer viser til at to eldre foreldre i dag kan få opphold
etter utlendingsforskriften § 24 bokstav c i "særlige tilfeller".
Vilkåret er at den som bor i Norge har et særlig ansvar for de som
søker om opphold. Det er også et vilkår at søkerne ikke har slektninger
i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Disse medlemmer er
kjent med at denne bestemmelsen praktiseres veldig strengt. Disse
medlemmer kan derfor ikke se noen grunn til at hjemmelen
foreslås fjernet i den nye utlendingsloven.
Disse medlemmer vil presisere at den foreslåtte
endringen ikke må medføre en innstramming av praksis.
Komiteen støtter et unntak fra retten
til familieinnvandring ved at oppholdstillatelse kan nektes dersom
det ville være i strid med forutsetningen for referansepersonens
oppholdstillatelse å innvilge oppholdstillatelse for søkeren.
Komiteen fremhever at mishandlingsbestemmelsen
i utlendingsforskriften videreføres og tas inn i loven. Bestemmelsen
skal bare kunne påberopes dersom referansepersonen har en tillatelse
som kan danne grunnlag for varig opphold. Regelen må gjøres kjønnsnøytral.
Komiteen ser det som viktig at det inntas en bestemmelse
i den nye loven om fornyelse av oppholdstillatelse ved opphør av
samlivet på grunn av referansepersonens død. Oppholdstillatelse
skal kunne avslås dersom særlige grunner taler imot at tillatelse gis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, støtter at det inntas i loven en bestemmelse
om at søkere som vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet på
grunn av de sosiale og kulturelle forhold der, kan gis oppholdstillatelse
på selvstendig grunnlag. Denne regelen må gjøres kjønnsnøytral.