En ordning som Statens finansfond vil være et statsstøttetiltak
som må notifiseres til og godkjennes av ESA før støtte kan utbetales.
EU-kommisjonen utarbeidet 5. desember 2008 en meddelelse med nærmere
oversikt over momenter som blir tillagt vekt ved vurdering av om
støtte i form av rekapitalisering av banker som oppfyller soliditetskrav
for å bidra til utlån til realøkonomien skal godkjennes. ESA vedtok tilsvarende
retningslinjer 29. januar 2009.
ESA krever at generelle støtteordninger, som kan omfatte blant
annet statlige garantier eller rekapitalisering, skal revurderes
og avvikles så snart situasjonen tillater det. Grunnlaget for lovlig
krisestøtte i den aktuelle situasjonen tilsier at statene ikke skal
kunne innføre generelle støtteordninger på ubestemt tid.
For statlig rekapitalisering av grunnleggende solide banker stiller
ESA krav om avkastning til staten for kapitalinnskuddet, incentiver
for tilbakebetaling, motvirkning av konkurransevridninger og evaluering av
ordningen og støttemottakeren.
For det første vil ESA vurdere prisen, dvs. avkastningskravet,
for den statlige kapitaltilførselen. Prisen må ta utgangspunkt i
en risikofri rente med ulike risikopåslag på bakgrunn av støttemottakernes risikoprofil,
hvilken type instrument som brukes (aksjetype, risiko, tilbakebetalingsvilkår
mv.). Samlet forventet avkastning på statens engasjement bør ikke avvike
for mye fra markedsnivå. I retningslinjene om rekapitalisering av
finansinstitusjoner er det foreslått en beregning basert på anbefalingen
om prisfastsetting fra Den europeiske sentralbanken (ECB) av 20. november
2008 (jf. pkt. 4.5 i proposisjonen), men også andre metoder kan
aksepteres.
En ordning for rekapitalisering må for det andre inneholde incentiver
for tilbakebetaling av den offentlige kapitalen (innløsningsmekanismer).
En måte å sikre dette på er at staten legger et påslag på prisen, og
effekten av dette forsterkes dersom tiltaket har en prisstruktur
som gjør at vederlaget til staten økes over tid. Alternativt kan
staten sikre seg gjennom kjøpsopsjoner, gjenkjøpsavtaler (redemption
clauses) eller mekanismer som oppfordrer til privat deltakelse,
for eksempel ved at statens utbytte økes med tiden. Staten kan også
benytte en restriktiv utbyttepolitikk som har til formål å sikre
utlån til realøkonomien og å styrke kapitalbasen hos mottakerbanken.
ESA vil vurdere de foreslåtte innløsningsmekanismene konkret. Et
generelt prinsipp er at jo større rekapitalisering og risiko som
er aktuell, desto mer nødvendig er det at staten utarbeider en klar
strategi for å avvikle ordningen for de enkelte banker.
For det tredje er det nødvendig å innføre mekanismer som motvirker
unødvendige konkurransevridninger. Jo større vederlag staten mottar,
desto mindre er behovet for særskilte mekanismer i så måte. Offentlige
kapitalinnskudd må være begrenset til det som er nødvendig, og støttemottakeren
skal ikke kunne bruke støtten til aggressiv kommersiell atferd. Bankene
skal ikke bruke statlig rekapitalisering i sin markedsføring, og
fusjoner og oppkjøp bør skje etter åpen konkurranse for å unngå
unødvendig favorisering av institusjoner som har mottatt støtte.
Behovet for mekanismer som motvirker konkurransevridninger avhenger
blant annet av hvor høy risikoprofil banken har og størrelsen på
det offentlige kapitalinnskuddet. Dersom formålet med kapitaliseringen
er å sikre større utlån til realøkonomien, må staten sikre at dette
faktisk oppnås.
For det fjerde skal rekapitalisering evalueres i etterkant. ESA
vil ha en rapport om dette seks måneder etter at tiltakene ble iverksatt.
Dette skal omfatte informasjon om bankene som har blitt rekapitalisert, beløpene
de har mottatt, bruken av kapitalen, etterlevelsen av vilkår som
sikrer innløsningsmekanismer og incentiver for å gå ut av ordningen.
Ut fra prinsippet om at statsstøttetiltak skal være midlertidige
legges det for øvrig til grunn at bankene vil kunne ha en periode
på seks måneder etter at en ordning er iverksatt til å fremme ønske
om kapitalinnskudd under ordningen. Om det vil være behov for å
åpne for anmodninger etter en periode på seks måneder, vil måtte
vurderes ut fra den aktuelle situasjonen på det framtidige tidspunktet.
Komiteen tar omtalen til orientering.