Spørsmål fra utenrikskomiteen

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 17 (1996-1997) bes det om svar på spørsmål omkring bruk av norske konsulenttjenester i bistandsarbeidet.

       I følge oppslag i Aftenposten 30. november 1996 går det fram at så mye som 50 millioner kroner av bevilgningen til Midt-Østen er gått til å dekke norske konsulenttjenester. En rekke av disse utgiftene er av en slik art at det må stilles spørsmålstegn ved om det er naturlig å bruke bistandsmidler til slike formål.

       Jeg vil be bistandsministeren redegjøre for bruken av midler til konsulenttjenester, både i forhold til bistandsbudsjettets kap. 154, bistand til Midt-Østen og i forhold til bistand til andre prioriterte land. Det bes om en oversikt over hvor stor andel av midlene til prioriterte land som går til slike tjenester, hvilket lønnsnivå konsulenttjenester vanligvis holdes på og hvilke utgifter man godtar dekket over bistandsbudsjettet.

Svar fra bistandsministeren

       La meg innledningsvis vise til at bruk av konsulenter i mange sammenhenger inngår som en nødvendig del av norsk bistand. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996) ga Stortinget sin tilslutning til økt satsing på kompetanse- og institusjonsutvikling i norsk bistand. Bruk av konsulentbistand vil være et element i oppfølgingen av denne satsingen. Behov for konsulenthjelp varierer imidlertid sterkt. En rekke faktorer spiller inn, bl.a. om planer må utarbeides fra grunnen av og om det er tilgjengelig kompetanse og kapasitet på mottakersiden. Krav til hurtig fremdrift i planlegging og gjennomføring av utviklingstiltak må også tillegges vekt. Ved bruk av konsulenttjenester er det viktig å sikre at utvelgelse av konsulenter skjer på en ryddig måte. Når det gjelder lønn og andre betingelser, skal det legges vekt på å oppnå en lavest mulig pris for den aktuelle tjeneste. Kontraktsforhandlinger skal skje med dette som utgangspunkt.

       I Midtøsten har det vært et betydelig behov for bruk av konsulenthjelp i en oppstartingsfase. En av de største utfordringene er å utvikle tilstrekkelig kompetanse og institusjonell kapasitet på palestinsk side til å ivareta alle de oppgaver som dannelsen av det palestinske selvstyret medfører. For å konsolidere fredsprosessen og synliggjøre konkrete, positive virkninger av en fredsløsning for befolkningen i området, har det vært et mål både fra palestinsk side og fra det internasjonale samfunn å sikre en rask oppfølging av de avtaler man har blitt enige om.

       Fra norsk side har utgangspunktet for bistanden vært det tilsagn daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst ga på giverlandskonferansen i oktober 1993 om 1 milliard kroner i støtte til de palestinske områder over en fire-års periode. Innen utgangen av året vil dette løftet etter all sannsynlighet være innfridd. På grunn av de økonomiske, sosiale og politiske forholdene i området har Norge valgt å videreføre sitt engasjement. Omfanget av konsulentbistanden må sees i lys av den totale norske innsatsen i området.

       NORADs erfaring er at prisnivået for norske konsulentselskaper med bistandsrelevant kompetanse normalt er 80.000-110.000 kroner pr. månedsverk. Dette skal bl.a. dekke lønn, sosiale kostnader og generelle driftskostnader for selskapet. Utgifter til diverse utstyr (PC, transport m.v.) som er nødvendig for oppdraget, kan komme i tillegg til månedsraten. Slikt utstyr tilfaller normalt mottaker av bistanden når oppdraget er fullført.

       I siste del av spørsmålet fra Senterpartiets Stortingsgruppe bes det om en oversikt over bruk av midler til konsulenttjenester i prioriterte land. Det vil ta noen dager å fremskaffe en slik oversikt, som vil bli ettersendt straks den foreligger.

       Bruk av konsulenter i statsadministrasjonen er et omfattende problemkompleks. Allerede før de aktuelle sakene kom opp, hadde Utenriksdepartementet tatt skritt for å iverksette en kritisk gjennomgang av om dagens system for kjøp av slike tjenester sikrer en effektiv utnyttelse av norske bistandsmidler. Vurderingen vil omfatte kjøp av tjenester foretatt både av Utenriksdepartementet og NORAD og kjøp som andre lands myndigheter foretar på bakgrunn av avtale om norsk finansiering.