Brev fra Utenriksdepartementet v/utenriksministeren til utenrikskomiteen v/leder Einar Steensnæs, datert 5. mai 2000

Stortingsmelding nr. 9 (1999-2000) Svalbard. Høring

Etter anmodning fra komitéen oversender jeg vedlagt en skriftlig redegjørelse med noen hovedelementer fra orienteringen som ble gitt for Utenrikskomitéen 3. mai 2000. Om ønskelig, kan denne inkluderes som trykt vedlegg til komitéens innstilling i saken.

Noen hovedelementer i Utenriksministerens orientering for Utenrikskomiteen 3. mai 2000

Generelle utenriks- og sikkerhetspolitiske problemstillinger knyttet til Svalbard og dets nærområder

Jeg er takknemlig for denne anledningen til å utdype for komitéen enkelte utenriks- og sikkerhetspolitiske sider ved situasjonen i nordområdene, med særlig vekt på Svalbards plass i dette bildet.

Som påpekt i Stortingsmelding nr. 9 (1999-2000) Svalbard har det over de siste 10 år funnet sted store endringer i de ytre rammebetingelsene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette har naturlig nok også virket inn på vår svalbardpolitikk. Generell avspenning, større åpenhet og økte samarbeidsmuligheter på tvers av tidligere skillelinjer, har hatt en gunstig virkning for Svalbard og øygruppens nærområder.

Svalbards strategiske betydning er imidlertid ikke blitt mindre enn før. Som også påpekt i meldingen, er denne snarere blitt av en annen karakter.

Øygruppen har en lang historie som interesseområde for utenlandske økonomiske aktører. Fremmede staters rettigheter og øygruppens militære særstatus i henhold til Svalbard-traktaten, sammen med nye utfordringer knyttet til ressurs- og miljøspørsmål, gjør det nødvendig fortsatt å se norsk svalbardpolitikk i en bred internasjonal ramme.

De viktigste utfordringer i nyere tid har vært særlig knyttet til forvaltningen av ressursene i havområdene ved Svalbard og øvrige deler av Barentshavet. Det betydelige presset på fiskeressursene krever egnede tiltak for å sikre en ansvarlig ressursforvaltning. Dette presset har økt i takt med overkapasiteten i flere lands fiskeriflåter. For ordens skyld vil jeg nevne at en nærmere vurdering av disse emnene faller utenfor meldingens ramme, også fordi Fiskevernsonen og kontinentalsokkelen ved Svalbard etter norsk syn ikke omfattes av Svalbard-traktatens anvendelsesområde. I lys av utfordringenes betydning vil jeg imidlertid ikke unnlate å komme inn på dem i det følgende.

Uavhengig av endringene i de ytre rammebetingelser for nordområdene, er det etter regjeringens syn vesentlig å bevare kontinuiteten i de overordnede målsettinger for norsk Svalbard-politikk. Hovedlinjene i denne tilnærmingen ligger fast og har utvilsomt bidratt til stabilitet og en fredelig utvikling i området.

Kravet om overholdelse av Svalbard-traktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd på Svalbards territorium er en oppgave som norske myndigheter tar meget alvorlig.

Dette gjelder eksempelvis i forhold til øygruppens militære særstatus. Praksis med hensyn til norsk militær virksomhet på Svalbard har vært mer restriktiv enn traktatens begrensninger har krevd. Særlig i forhold til besøkshyppighet av militært personell og luftfartøyer, er denne praksis imidlertid blitt myket opp i takt med det bedrede internasjonale klima.

I denne forbindelse er det også grunn til å nevne romrelatert virksomhet på øygruppen. Det er vedtatt kontrollordninger for å sikre det nødvendige innsyn med denne virksomheten. Dette er en forutsetning for å kunne forebygge eventuelle påstander om traktatstridig militær virksomhet.

Vern av villmarksnaturen på Svalbard er viet stor oppmerksomhet i meldingen. Miljøreguleringer begrunnet i objektive og saklige kriterier, og som anvendes og håndheves likt overfor borgere og selskaper fra alle traktatparter, er etter norsk syn fullt ut i samsvar med Svalbardtraktaten. Regjeringen stiller seg positiv til en videre styrking av miljøvernarbeidet på Svalbard. Samtidig vil jeg fremheve betydningen av at man ved innføring og praktiseringen av miljøreguleringer også tar hensyn til utenrikspolitiske vurderinger som berører forholdet til andre traktatparter.

Også innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen er viet stor oppmerksomhet i meldingen. Den foreslåtte styringsmodell går i all hovedsak ut på å overføre ansvaret for oppgaver som på fastlandet er kommunale til Longyearbyen lokalstyre. Det er lagt til grunn at folkeretten, og herunder Svalbardtraktaten, ikke legger begrensninger på valg av styringsform. En forutsetning er selvsagt at de lokale styringsorganer respekterer de begrensninger på norsk suverenitetsutøvelse som følger av traktaten. Likevel er det viktig å ha et øye til konsekvensene ved valg av visse elementer i den styringsmodell som bør legges til grunn, og i takten av overføring av ulike myndighetsoppgaver til Longyearbyen lokalstyre. Takten bør være slik at det gis rom for evaluering av prosessen både sentralt og lokalt.

Utover selve Svalbards territorium, er det knyttet en rekke viktige spørsmål til havområdene utenfor Svalbard.

Norge har suvereniteten på øygruppens territorium. I samsvar med moderne havrett har Norge derfor reguleringsrett, forvaltningsansvar og håndhevelsesadgang hva angår ressursene i havområdene utenfor sjøterritoriet.

Svalbard-traktaten gjelder etter sin ordlyd kun ut til sjøterritoriets yttergrense på 4 nautiske mil. Etter norsk syn må traktaten tolkes strengt, slik at den verken får anvendelse i 200 mils sonen eller på kontinentalsokkelen. Dette synet er imidlertid ikke ubestridt. I 1977 måtte uenigheten om dette avveies mot behovet for å sikre en ansvarlig ressursforvaltning. Dette skjedde i en situasjon som var preget av kyststatsutvidelser til 200 nautiske mil verden over, samt et økende press på fiskeressursene.

For å unngå å sette spørsmålet på spissen, valgte Norge å opprette en ikke-diskriminerende fiskevernsone ved Svalbard fremfor en fullverdig økonomisk sone med eksklusive rettigheter for nordmenn. Dette ble gjort for å sikre bevaring og forsvarlig forvaltning av fiskeressursene i disse havområdene, samt å hindre uregulert fiske. Forvaltning av fiskeressursene i Vernesonen har bydd og byr fremdeles på en rekke vanskelige utfordringer, men må sies å ha fungert etter hensikten. Stater som har bestridt norsk syn har også lagt til grunn praktiske forståelser eller på annen måte erkjent nødvendigheten av enkelte ensidige norske fiskebevaringstiltak i Vernesonen. Kystvakten følger årvåkent med fiskerivirksomheten i området.

Når det gjelder kontinentalsokkelen ved Svalbard, har ledende operatørselskaper på norsk sokkel så langt konkludert med at fortsatt leteaktivitet ikke er interessant. Dette ut fra rent kommersielle hensyn. Interessen for fremtidig virksomhet vil avhenge av en rekke faktorer, slik som den fremtidige utviklingen i den nordlige del av Barentshavet, teknologiske løsninger, oljepris, og sist men ikke minst - hvilke begrensninger miljøhensynet legger på aktiviteten. I denne sammenheng har det derfor heller ikke vært grunnlag for initiativer fra norsk side hva angår aktiviteter på sokkelen ved Svalbard.

Uavhengig av dette spørsmålet må vi som følge av ratifikasjonen av FNs havrettskonvensjon innen 2006, legge fram for Kontinentalsokkelkommisjonen i New York dokumentasjon om den ytre avgrensingen av sokkelen. Dette gjelder der denne strekker seg utover 200 nautiske mil, og der det må foretas en avgrensning mot de store havdyp. Før det kan foretas en endelig fastsettelse av sokkelens yttergrense i disse områdene, må kommisjonen etterprøve de data som underbygger kravet. Det er på denne bakgrunn innledet en betydelig kartlegging i de aktuelle områder.

En konsekvent hevdelse av norsk suverenitet over øygruppen, korrekt overholdelse av Svalbard-traktaten og kontroll med at denne blir etterlevd, samt bevaring av ro og stabilitet i området, er blant de overordnede målsettinger for norsk svalbardpolitikk. Hva angår havområdene utenfor Svalbard, er ansvarlig ressursforvaltning og stabilitet satt i høysetet. På alle disse områdene har hovedlinjene i den norske tilnærming ligget fast og vist seg levedyktige. Det blir en viktig oppgave for regjeringen å sikre at dette vil være situasjonen også i tiden som kommer.