Etter anmodning fra komitéen oversender
jeg vedlagt en skriftlig redegjørelse med noen hovedelementer
fra orienteringen som ble gitt for Utenrikskomitéen 3.
mai 2000. Om ønskelig, kan denne inkluderes som trykt vedlegg
til komitéens innstilling i saken.
Jeg er takknemlig for denne anledningen til å utdype for
komitéen enkelte utenriks- og sikkerhetspolitiske sider
ved situasjonen i nordområdene, med særlig vekt på Svalbards
plass i dette bildet.
Som påpekt i Stortingsmelding nr. 9
(1999-2000) Svalbard har det over de siste 10 år funnet
sted store endringer i de ytre rammebetingelsene for norsk utenriks-
og sikkerhetspolitikk. Dette har naturlig nok også virket
inn på vår svalbardpolitikk. Generell avspenning,
større åpenhet og økte samarbeidsmuligheter
på tvers av tidligere skillelinjer, har hatt en gunstig
virkning for Svalbard og øygruppens nærområder.
Svalbards strategiske betydning er imidlertid
ikke blitt mindre enn før. Som også påpekt
i meldingen, er denne snarere blitt av en annen karakter.
Øygruppen har en lang historie som
interesseområde for utenlandske økonomiske aktører.
Fremmede staters rettigheter og øygruppens militære
særstatus i henhold til Svalbard-traktaten, sammen med
nye utfordringer knyttet til ressurs- og miljøspørsmål,
gjør det nødvendig fortsatt å se norsk
svalbardpolitikk i en bred internasjonal ramme.
De viktigste utfordringer i nyere tid har vært
særlig knyttet til forvaltningen av ressursene i havområdene ved
Svalbard og øvrige deler av Barentshavet. Det betydelige
presset på fiskeressursene krever egnede tiltak for å sikre
en ansvarlig ressursforvaltning. Dette presset har økt
i takt med overkapasiteten i flere lands fiskeriflåter.
For ordens skyld vil jeg nevne at en nærmere vurdering
av disse emnene faller utenfor meldingens ramme, også fordi
Fiskevernsonen og kontinentalsokkelen ved Svalbard etter norsk syn
ikke omfattes av Svalbard-traktatens anvendelsesområde.
I lys av utfordringenes betydning vil jeg imidlertid ikke unnlate å komme
inn på dem i det følgende.
Uavhengig av endringene i de ytre rammebetingelser for
nordområdene, er det etter regjeringens syn vesentlig å bevare
kontinuiteten i de overordnede målsettinger for
norsk Svalbard-politikk. Hovedlinjene i denne tilnærmingen
ligger fast og har utvilsomt bidratt til stabilitet og en fredelig
utvikling i området.
Kravet om overholdelse av Svalbard-traktaten
og kontroll med at traktaten blir etterlevd på Svalbards
territorium er en oppgave som norske myndigheter tar meget alvorlig.
Dette gjelder eksempelvis i forhold til øygruppens militære
særstatus. Praksis med hensyn til norsk militær
virksomhet på Svalbard har vært mer restriktiv
enn traktatens begrensninger har krevd. Særlig i forhold
til besøkshyppighet av militært personell og luftfartøyer, er
denne praksis imidlertid blitt myket opp i takt med det bedrede
internasjonale klima.
I denne forbindelse er det også grunn
til å nevne romrelatert virksomhet på øygruppen.
Det er vedtatt kontrollordninger for å sikre det nødvendige
innsyn med denne virksomheten. Dette er en forutsetning for å kunne
forebygge eventuelle påstander om traktatstridig militær
virksomhet.
Vern av villmarksnaturen på Svalbard
er viet stor oppmerksomhet i meldingen. Miljøreguleringer begrunnet
i objektive og saklige kriterier, og som anvendes og håndheves
likt overfor borgere og selskaper fra alle traktatparter, er etter
norsk syn fullt ut i samsvar med Svalbardtraktaten. Regjeringen
stiller seg positiv til en videre styrking av miljøvernarbeidet
på Svalbard. Samtidig vil jeg fremheve betydningen av at man
ved innføring og praktiseringen av miljøreguleringer
også tar hensyn til utenrikspolitiske vurderinger som berører
forholdet til andre traktatparter.
Også innføring av lokaldemokrati
i Longyearbyen er viet stor oppmerksomhet i meldingen. Den foreslåtte styringsmodell
går i all hovedsak ut på å overføre ansvaret
for oppgaver som på fastlandet er kommunale til Longyearbyen
lokalstyre. Det er lagt til grunn at folkeretten, og herunder Svalbardtraktaten,
ikke legger begrensninger på valg av styringsform. En forutsetning er
selvsagt at de lokale styringsorganer respekterer de begrensninger
på norsk suverenitetsutøvelse som følger
av traktaten. Likevel er det viktig å ha et øye
til konsekvensene ved valg av visse elementer i den styringsmodell
som bør legges til grunn, og i takten av overføring
av ulike myndighetsoppgaver til Longyearbyen lokalstyre. Takten
bør være slik at det gis rom for evaluering av
prosessen både sentralt og lokalt.
Utover selve Svalbards territorium, er det knyttet
en rekke viktige spørsmål til havområdene
utenfor Svalbard.
Norge har suvereniteten på øygruppens
territorium. I samsvar med moderne havrett har Norge derfor reguleringsrett,
forvaltningsansvar og håndhevelsesadgang hva angår
ressursene i havområdene utenfor sjøterritoriet.
Svalbard-traktaten gjelder etter sin ordlyd
kun ut til sjøterritoriets yttergrense på 4 nautiske
mil. Etter norsk syn må traktaten tolkes strengt, slik
at den verken får anvendelse i 200 mils sonen eller på kontinentalsokkelen.
Dette synet er imidlertid ikke ubestridt. I 1977 måtte
uenigheten om dette avveies mot behovet for å sikre en
ansvarlig ressursforvaltning. Dette skjedde i en situasjon som var
preget av kyststatsutvidelser til 200 nautiske mil verden over,
samt et økende press på fiskeressursene.
For å unngå å sette
spørsmålet på spissen, valgte Norge å opprette
en ikke-diskriminerende fiskevernsone ved Svalbard fremfor en fullverdig økonomisk sone
med eksklusive rettigheter for nordmenn. Dette ble gjort for å sikre
bevaring og forsvarlig forvaltning av fiskeressursene i disse havområdene,
samt å hindre uregulert fiske. Forvaltning av fiskeressursene
i Vernesonen har bydd og byr fremdeles på en rekke vanskelige
utfordringer, men må sies å ha fungert etter hensikten.
Stater som har bestridt norsk syn har også lagt til grunn
praktiske forståelser eller på annen måte
erkjent nødvendigheten av enkelte ensidige norske fiskebevaringstiltak
i Vernesonen. Kystvakten følger årvåkent med
fiskerivirksomheten i området.
Når det gjelder kontinentalsokkelen
ved Svalbard, har ledende operatørselskaper på norsk
sokkel så langt konkludert med at fortsatt leteaktivitet
ikke er interessant. Dette ut fra rent kommersielle hensyn. Interessen for
fremtidig virksomhet vil avhenge av en rekke faktorer, slik som
den fremtidige utviklingen i den nordlige del av Barentshavet, teknologiske
løsninger, oljepris, og sist men ikke minst - hvilke begrensninger miljøhensynet
legger på aktiviteten. I denne sammenheng har det derfor
heller ikke vært grunnlag for initiativer fra norsk side
hva angår aktiviteter på sokkelen ved Svalbard.
Uavhengig av dette spørsmålet
må vi som følge av ratifikasjonen av FNs havrettskonvensjon
innen 2006, legge fram for Kontinentalsokkelkommisjonen i New York
dokumentasjon om den ytre avgrensingen av sokkelen. Dette gjelder
der denne strekker seg utover 200 nautiske mil, og der det må foretas
en avgrensning mot de store havdyp. Før det kan foretas
en endelig fastsettelse av sokkelens yttergrense i disse områdene,
må kommisjonen etterprøve de data som underbygger
kravet. Det er på denne bakgrunn innledet en betydelig kartlegging
i de aktuelle områder.
En konsekvent hevdelse av norsk suverenitet
over øygruppen, korrekt overholdelse av Svalbard-traktaten og
kontroll med at denne blir etterlevd, samt bevaring av ro og stabilitet
i området, er blant de overordnede målsettinger
for norsk svalbardpolitikk. Hva angår havområdene
utenfor Svalbard, er ansvarlig ressursforvaltning og stabilitet
satt i høysetet. På alle disse områdene
har hovedlinjene i den norske tilnærming ligget fast og
vist seg levedyktige. Det blir en viktig oppgave for regjeringen å sikre
at dette vil være situasjonen også i tiden som
kommer.