1.1 Sammendrag

Det uttales at Handlingsplan for eldreomsorgen som ble igangsatt i 1998, har resultert i en kraftig opprustning og modernisering og en betydelig vekst i kapasiteten både på personellsiden og når det gjelder sykehjem og omsorgsboliger. Utbyggingen fortsetter fram til 2005 med de tilsagn som er gitt fra Husbanken. Regjeringen vil følge gjennomføringen av kommunenes utbyggingsprosjekter og gi årlige rapporter til Stortinget.

Det er Regjeringens oppfatning at kommunene har fulgt opp handlingsplanen, og at resultatene er i godt samsvar med de måltall som ble lagt til grunn da handlingsplanen ble vedtatt. I hovedsak anser departementet at planen er gjennomført, og at den skal avsluttes som forutsatt.

De øremerkede driftstilskuddene ble lagt inn i de ordinære statlige overføringene til kommunene fra 2002. På investeringssiden er handlingsplanen utvidet to ganger, slik at det også i 2002 gis Husbanktilsagn om tilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger, selv om søknadsfristen gikk ut i 2001. Det forelå mange søknader ved søknadsfristens utløp 1. oktober 2001.

Det vises til at det i St.prp nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) ble varslet at Regjeringen våren 2002 ville fremme en proposisjon for Stortinget hvor en ytterligere økning i tilsagnsrammen ville bli vurdert. Dette er utgangspunktet for meldingen som følges opp med konkrete forslag i kommuneproposisjonen som er framlagt samtidig.

For å nå målene om dekningsgrad, enerom og opprustning av gamle institusjoner, mener Regjeringen det er nødvendig med en ytterligere utvidelse av handlingsplanens tilsagnsramme for bygging av sykehjem og omsorgsboliger.

Det understrekes at det fortsatt vil være svært store utfordringer i norsk eldreomsorg, og at det nå er tid for å sette fokus på kvalitet og sikre brukerne større innflytelse over hvordan tjenestetilbudet utformes. Regjeringen tar sikte på at Handlingsplan for eldreomsorgen vil bli avløst av et nytt utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger i omsorgstjenesten, og varsler at det vil bli lagt fram en stortingsmelding våren 2003 som vil gi en mer fullstendig status for situasjonen i norsk eldreomsorg og inneholde det nye utviklingsprogrammet for kvalitet i omsorgstjenesten.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, er enig i at Handlingsplan for eldreomsorgen som ble igangsatt i 1998, har resultert i en betydelig opprustning og modernisering, og en vekst i kapasiteten både på personalsiden og når det gjelder boenheter. Komiteen vil gjerne forsterke uttalelsene i meldingen hvor det understrekes at det fortsatt vil være store utfordringer i norsk eldreomsorg, og at det nå er tid for å sette fokus på kvalitet og sikre brukerne større innflytelse over hvordan tjenestetilbudet utformes. Komiteen er tilfreds med at det bebudes en ny stortingsmelding våren 2003 som skal omhandle nytt utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger i omsorgstjenesten, og som skal sikre brukerne større medbestemmelse over utformingen av tjenestetilbudet for den enkelte.

Komiteen vil bemerke at den medisinske utvikling og de eldres bedre levevilkår gjør det mulig å behandle eldre i langt høyere alder enn tidligere, noe som gir som konsekvens at eldre syke i sykehjem i dag krever mer intensiv faglig behandling, og stiller større krav både til legetjenesten og sykepleietjenesten i institusjonene. Denne utviklingen mener komiteen bare vil forsterke seg i årene fremover med den nye sykehusreformen, hvor det må antas at utskrivingstakten blir enda raskere enn vi hittil er vant med. Slik komiteen ser det, vil fremtidens sykehjem i større grad bli helseinstitusjoner som skal sørge for behandling, rehabilitering og terminalpleie. En slik utvikling mener komiteen betinger at sykehjemmene i større grad må forholde seg til pasientrettighetsloven, og dette betyr igjen etter komiteens mening at det i fremtiden må stilles større krav til legetjenesten, sykepleietjenesten og fysioterapitjenesten i våre offentlige sykehjem.

Komiteen er enig i at måltallene som ble lagt i St.meld. nr. 50 (1996-1997) både når det gjelder antall personell og antall boenheter, er oppfylt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imidlertid bekymret for at sykehjemsdekningen i planperioden har gått ned.

Komiteen er enig med Regjeringen i at en nå prioriterer i større grad bygging av sykehjemsplasser innen det antall boenheter som nå er godkjent frem til 2005.

Komiteen vil understreke at det er viktig at det i den enkelte kommune legges til rette for at beboerne i kommunens omsorgsboliger vil kunne få heldøgns pleie og omsorg når det er behov for det. Det må legges opp til et fleksibelt system i den enkelte kommune slik at pleie- og omsorgstilbudet til enhver tid tilpasses den enkeltes behov. Komiteen vil understreke at også de eldre som bor i egne hjem, så langt det er mulig, må få et pleie- og omsorgstilbud som er tilpasset den enkeltes behov.

Komiteen vil understreke at et godt utbygd tilbud til syke og pleietrengende i kommunene både når det gjelder kvalitet og omfang, er en viktig del av den samla helsetjenesten i landet. Dersom denne førstelinjetjenesten fungerer godt, vil det kunne avlaste spesialisthelsetjenesten i betydelig grad og medvirke til å redusere den sterke økningen av ressursbruken i sykehusa. En bedre dekning både av leger, sykepleiere og hjelpepleiere i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten sammen med økt kapasitet når det gjelder bo- og pleieenheter, vil etter komiteens oppfatning derfor være god samfunnsøkonomi.

Komiteen vil ellers uttale at en ikke kan sette likhetstegn mellom aldershjem, omsorgsboliger og sykehjemsplasser når en skal vurdere dekningsgraden for heldøgns omsorg og pleie. Tilbudene for omsorg og pleie i omsorgsboligene er, så langt komiteen har kjennskap til, sterkt varierende og vil variere med tjenester og personell som er knyttet til boligene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at det i 1997 var 34 300 sykehjemsplasser, mens det var 37 350 plasser ved utgangen av 2001. Prognosene viser at det vil være 39 300 sykehjemsplasser i 2005. Flertallet vil peke på at i 2005 vil 45 prosent av alle sykehjemsplassene enten være nybygde eller opprustet og modernisert. Flertallet vil videre peke på at mens eneromsdekningen var på 83,3 prosent i 1997, vil den være på 95 prosent i 2005. Flertallet mener at disse tallene viser at vi handlingsplanen for eldreomsorg har ført til at våre sykehjem har fått en langt bedre kvalitet når det gjelder bygningsmassen. Flertallet vil peke på at sykehjemsutbyggingen holder tritt med økningen i antall eldre over 80 år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at stortingsflertallet i statsbudsjettet for 2002 ba om at Regjeringa ved den varslede gjennomgangen av eldreplanen våren 2002 klargjør beregningsmåten for dekningsgraden, da det her synes å være ulik praksis i ulike fylker. Disse medlemmer kan ikke se at denne klargjøringa er foretatt i den foreliggende stortingsmeldinga. Dette mener disse medlemmer er en klar svakhet som gjør det vanskelig både å vurdere det faktiske behovet og å foreta en mest mulig riktig prioritering i den videre utbygginga av boenheter i kommunene.

Disse medlemmer vil peke på at den varslede stortingsmeldinga våren 2003 om nytt utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger i omsorgstjenesten må inneholde beregninger av hvilke økonomiske konsekvenser dette utviklingsprogrammet vil ha for kommunene, samt en finansieringsplan som viser statens medansvar for dekningen av de økte kostnader en kvalitativt bedre pleie- og omsorgstjeneste vil medføre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at den utbyggingen som har skjedd i eldreomsorgen ved hjelp av Handlingsplanen for eldreomsorgen, har vært positiv. Disse medlemmer er imidlertid skuffet over at så mange av kommunene har benyttet anledningen til å konsentrere innsatsen om omsorgsboliger i for sterk grad slik at sykehjemsdekningen ved avslutningen av handlingsplanen er dårligere enn den var ved iverksettelsen. Disse medlemmer påpekte ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996-1997) det store udekkede behovet for sykehjemsplasser. Med ventelister på 6-8 000 plasser i 1997 foreslo disse medlemmer i Innst. S. nr. 294 (1996-1997) en økning av antall sykehjemsplasser med 5 000 utover Regjeringens forslag. I St.meld. nr. 31 (2001-2002) forventes det frem til 2005 en samlet økning av antall sykehjemsplasser under handlingsplanen på 5 000 enheter - slik disse medlemmer forutså i 1997. Disse medlemmer innser imidlertid at med den utviklingen som har vært med høyere levealder og tidligere utskriving fra sykehus av pasienter med alvorlige tilstander er det nødvendig med en ytterligere utbygging av sykehjemsplasser. Reformen i spesialhelsetjenesten vil også føre til at liggetiden i sykehus blir redusert og flere ferdigbehandlede, særlig eldre pasienter, blir utskrevet til pleie i sykehjem. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det legges opp til en økning på ytterligere 3 000 sykehjemsplasser.

Disse medlemmer mener at skal eldreomsorgen i Norge kunne løse de problemer den er ment å skulle ivareta, er det nødvendig at Staten overtar ansvaret for tjenestene på samme måte som i spesialisthelsetjenesten. Et statlig ansvar for eldreomsorgen ville føre til større likhet mellom alle deler av landet og gjøre det mulig å benytte en finansiering med stykkpris og valgfrihet for brukerne. Disse medlemmer mener en slik omlegging vil sette brukerne i sentrum og overføre valgmuligheter og brukerinnflytelse til dem som har behov for tjenester i eldreomsorgen. Et tjenestetilbud med fri etableringsrett for eldreinstitusjoner og tjenesteytere og en likestilling av private og offentlige tilbud finansiert gjennom stykkpris fra folketrygden vil etter disse medlemmers mening gi et fleksibelt og tilstrekkelig tilbud der brukerenes valg og etterspørsel styrer tilbudet og sikrer kvaliteten. Det skal etter disse medlemmers mening være pasientens valg i samråd med hans/hennes lege som avgjør hvilket tilbud som er best egnet og ønskelig i det enkelte tilfellet.

Disse medlemmer mener at en stykkpris fra folketrygden skal dekke en forsvarlig standard og tilbudene en faglig standard som fastsettes av myndighetene. Utbetalingen til den enkelte institusjon/kommune foretas av det stedlige trygdekontor. Slik disse medlemmer ser det vil en omlegging av eldreomsorgen i Norge i tråd med dette være den beste måten å sikre et tilstrekkelig tilbud og et tilbud med høy kvalitet. Til tross for at disse medlemmer er enige i at handlingsplanen for eldreomsorgen har vært positiv, og at omsorgstilbudet i Norge sett under ett er bedre i dag enn da handlingsplanen ble satt i verk, er det etter disse medlemmers mening langt frem til vi kan si at eldre, syke og pleietrengende mennesker i Norge får en behandling og en oppfølging som er Norge verdig.

Disse medlemmer vil også vise til Dokument nr. 8:74 (1999-2000) fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen. I forslaget tas det til orde for å opprette flere sykehjemsplasser i sydlige land for å gi norske brukere anledning til å velge opphold i varmere klima, noe som etter disse medlemmers mening kan ha en positiv effekt på både fysisk og psykisk helse hos mange. Noen kommuner har allerede gode erfaringer med sykehjemsplasser i Spania, og disse medlemmer ønsker å gi flere private utbyggere og kommuner anledning til å investere i nye slike plasser. Disse medlemmer mener derfor at de statlige tilskudd til utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger også bør kunne benyttes til utbygging i andre land for å gi brukerne valgfrihet.

Disse medlemmer viser også til Dokument nr. 8:48 (1999-2000), forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om å utrede og få fastlagt en politikk for norske bosettinger i andre land, der forslagsstilleren peker på behovet for å belyse brukeres eventuelle rett til å kunne motta kommunale tjenester også utenfor kommunegrensene. Disse medlemmer anser at med statlig ansvar for eldreomsorgen og betaling for tjenester gjennom folketrygden vil brukernes mulighet til å benytte seg av tjenester i andre land bli lettere å gjennomføre og administrere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en egen budsjettramme for etablering av omsorgs-/sykehjemsplasser i utlandet."