Post 21 foreslås redusert med 3,0 mill.
kroner mot tilsvarende økning i bevilgningen under kap.
1427 Direktoratet for naturforvaltning post 77 Tilskudd til naturinformasjonssentra,
jf. omtale under kap. 1427 post 77.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag under kap. 1400 post 21.
Det foreslås å opprette en
ny post 79 for tilskudd til Den nordiske verdensarvstiftelsen (Nordic
World Heritage Foundation) med en bevilgning på 3,0 mill.
kroner.
I statsbudsjettet for 2003 er tilskuddet til
stiftelsen bevilget over kap. 1429 Riksantikvaren post 75 Internasjonalt
samarbeid. Denne posten foreslås redusert tilsvarende bevilgningsforslaget
under kap. 1400 post 79.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag under kap. 1400 ny post 79.
Tilførslene av sur nedbør
har avtatt de seneste årene, og dette har ført
til en forbedret forsuringssituasjon i mange områder. Berggrunn
og jordsmonn i de mest forsuringsskadde områdene i Norge
er imidlertid svært kalkfattige, og i akkurat disse områdene
vil det ta noen år før de skadde økosystemene
er restituert.
Kap. 1427 Direktoratet for naturforvaltning post
70 Tilskudd til kalking og lokale fiske formål, foreslås redusert
med 20,0 mill. kroner. Reduksjonen vil bli fordelt på alle
hovedaktivitetene innen vassdragskalkingen. Dette innebærer
at noen større elveprosjekter og om lag 30 pst. av de lokale
prosjektene vil bli avviklet. I den forbindelse vil nåværende
og forventet utvikling av forsuringstilstanden og vannkvaliteten
på lakseførende strekning bli særlig
vektlagt. Omfanget av resultatkontroll og forskning vil bli noe
redusert, samtidig som de aktivitetene som videreføres
skal drives på en faglig forsvarlig måte. Det
er aktuelt å trekke tilbake tildelinger som er gitt tidligere
i år til fylkesmennene for å sikre at kalkingsmidlene
blir riktig prioritert innenfor den nye bevilgningsrammen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, stiller seg meget undrende
til at Regjeringen kutter bevilgningene til kalking med 20 mill.
kroner. Dette står i motstrid til innstillingen fra energi-
og miljøkomiteen om opprettelse av nasjonale laksevassdrag
og laksefjorder i Innst. S. nr. 134 (2002-2003) hvor:
"Komiteen ser viktigheten av kalking av vassdrag siden
forsuring har en dramatisk konsekvens for laksen. Laksen er utryddet
i 18 norske vassdrag blant annet på grunn av forsuring.
Det er derfor viktig at kalking av vassdrag fortsetter siden det
har god effekt for villaksen, og at arbeidet internasjonalt fortsetter
for å få ned utslippene av sur nedbør."
Flertallet gjør oppmerksom
på at reduserte bevilgninger medfører opphør
av kalking i en rekke vassdrag, med påfølgende
fiskedød og andre negative konsekvenser for det øvrige
livet i vassdragene. Opphør av kalking i forsuringsrammede
vassdrag vil raskt resultere i dårligere vannkvalitet og
påfølgende fiskedød. Ved slik ikke planlagt
nedtrapping vil tidligere innsats som er lagt ned i disse vassdragene
i form av midler og arbeids- og dugnadsinnsats være bortkastet. Flertallet peker
i denne sammenheng på Bjerkreim-vassdraget som et eksempel
på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
forslag om å redusere bevilgningen under kap. 1427 post
70 med 20 mill. kroner.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
1427 | | Direktoratet for naturforvaltning | |
| 70 | Tilskudd tilkalking og
lokale fiskeformål, nedsettes med | 20 000 000 |
| | fra kr 98 200 000 til kr
78 200 000" | |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
stemme imot forslaget fra Regjeringen om å redusere bevilgningen
til kalking med 20 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av statsbudsjettet for 2003, og mener det ikke
er grunnlag for å redusere bevilgningene til kalking. En
reduksjon i bevilgningen vil medføre opphør av
kalking i en rekke vassdrag, med påfølgende fiskedød
og andre negative konsekvenser for det øvrige livet i vassdragene.
Dette vil ramme regioner hvor fiskebestandene har blitt reetablert
etter at kalkingsvirksomheten kom i gang, og hvor man i de siste årene
har opplevd et betydelig laksefiske.
Disse medlemmer vil stemme imot
Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det tvert imot er behov for å øke kalkingsinnsatsen,
og foreslår at kap. 1427 post 70, økes med 35
mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
1427 | | Direktoratet for naturforvaltning (jf.
kap. 4427) | |
| 70 | Tilskudd til kalking og
lokale fiskeformål, kan overføres, forhøyes
med | 15 000 000 |
| | fra kr 98 200 000 til kr
113 200 000" | |
Posten foreslås styrket med 3,0 mill.
kroner.
Det er i dag autorisert 10 nasjonalparksentre
i tilknytning til flere av våre mest besøkte nasjonalparker. Disse
sentrene har viktige oppgaver bl.a. knyttet til å gi informasjon
om nasjonalparkene. Det er statens ansvar å gi informasjon
om nasjonalparkene og forvaltningen av dem. Sentrene er viktige
leverandører av ulike naturopplevelser til turister og
lokalbefolkningen og er viktige besøkspunkter for reiselivsnæringen.
Det gjenstår etablering av 5 nasjonalparksentre. Det er
store forventninger i de aktuelle distriktene om økt statlig medvirkning.
Bevilgningsøkningen er primært
bidrag i en etableringsfase for nye sentre, men vil også nyttes
til å styrke informasjonsarbeidet generelt ved etablerte
sentre. Tilskudd til en ny utstilling ved Bremuseet er særlig
aktuelt. Forslaget om bevilgningsøkning under denne posten
må ses i sammenheng med forslaget om en tilsvarende reduksjon
i bevilgningen under kap. 1400 Miljøverndepartementet post
21 Spesielle driftsutgifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen
under kap. 1427 post 77 med 3,0 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet er enig i at det er viktig å styrke
naturinformasjonsentrene, men mener at løftet som trengs
for å etablere 5 nye nasjonalparksentre krever ytterligere
2 mill. kroner i 2003. Disse medlemmer viser til
Dokument nr. 8:62 (2002-2003) Nasjonalparkforvaltningen, og fremmer
følgende forslag:
"a
I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
1427 | | Direktoratet for naturforvaltning (jf.
kap. 4427) | |
| 77 | Tilskudd til naturinformasjonssentra, kan overføres, forhøyes
med | 5 000 000 |
| | fra kr 6 400 000 til kr
11 400 000 | |
b
Stortinget ber Regjeringa i samband
med statsbudsjettet for 2004, fremje forslag om å styrkje
og bygge ut drifta og forvaltninga av nasjonalparkar og andre verneområde."
Det fremmes forslag om at det opprettes en ny
post 79 under kap. 1400 for tilskudd til Den nordiske verdensarvstiftelsen (Nordic
World Heritage Foundation), jf. omtalen under kap. 1400 post 79
ovenfor. I tråd med dette foreslås bevilgningen
under kap. 1429 Riksantikvaren post 75 Internasjonalt samarbeid
redusert med 3,0 mill. kroner.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag under kap. 1429 post 75.
Bevilgningen på post 6 er 1,5 mill.
kroner. Det foreslås at bevilgningen i sin helhet overføres
til kap. 1432 post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak, jf.
omtale under kap. 1432 post 50.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag under kap. 1432 post 1.
I vedtektene for Norsk kulturminnefond er det
fastsatt følgende:
"Den årlige avkastningen av fondets kapital
brukes etter styrets nærmere beslutning til tilskudd til
kulturminnetiltak i samsvar med fondets formål, jf. § 2,
og til dekning av utgifter til forvaltning av fondet, herunder midler
til fondets styre og administrasjon."
På bakgrunn av dette er det lite hensiktsmessig å bevilge
bruken av fondets avkastning på to ulike poster, henholdsvis
post 1 Driftsutgifter og post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak,
fordi dette vil begrense styrets handlefrihet mer enn vedtektene
legger opp til. Det foreslås derfor at bevilgningen under
kap. 1432 Norsk kulturminnefond post 1 Driftsutgifter på 1,5 mill.
kroner i sin helhet overføres til post 50 Til disposisjon
for kulturminnetiltak. Den samlede bevilgningen på post
50 blir da 6,5 mill. kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag under kap.
1432 post 50.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet viser til at mange av de verneverdige fyrene
som finnes langs vår kyst, forfaller. Disse medlemmer foreslår
at innsatsen til kulturminnetiltak økes med 6 mill. kroner,
samtidig som disse medlemmer ønsker at fyra
må vurderes tatt inn i som aktuelle mottakere av midler
fra kulturminnefondet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"a.
Stortinget ber Regjeringen å vurdere å ta
inn fyra som mottakere av midler fra kulturminnefondet.
b.
I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
1432 | | Norsk kulturminnefond (jf.
kap. 4432) | |
| 50 | Til disposisjon for kulturminnetiltak,
forhøyes med | 7 500 000 |
| | fra kr 5 000 000 til kr
12 500 000" | |
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen ikke har fremmet forslag om å øke
fondskapitalen i Norsk kulturminnefond, noe Regjeringen har bebudet
at den ville vurdere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2003. Dette medlem foreslår at fondskapitalen økes
med 200 mill. kroner fra 1. juli 2003. Dette innebærer
en dobling av fondskapitalen og betyr at disponible midler som kan
brukes til kulturminnevern i 2004 vil øke fra 13 mill.
kroner og til 19,5 mill. kroner.
Dette medlem mener at et fond
som gir en årlig avkastning på 13 mill. kroner
ikke er tilstrekkelig for å utløse betydelig finansiering
fra andre hold eller vesentlig redusere de manglende bevilgningene
til kulturminnevervet. Kulturminneutvalget tok i NOU 2002:1 til
orde for at fondet bør bygges opp slik at det kan ha en årlig
avkastning på 100 mill. kroner.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
1432 | | Norsk kulturminnefond (jf.
kap. 4432) | |
| 50 | Til disposisjon for kulturminnetiltak,
forhøyes med | 201 500 000 |
| | fra kr 5 000 000 til kr
206 500 000" | |
Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2003 å innføre avgift
på klimagassene HFK/PFK fra 1. januar 2003. Avgiften
forventes å redusere bruken av gassene til de mest nødvendige
områdene, bl.a. ved å stimulere til produktutvikling,
samt minimalisering av lekkasjer. Avgiften er på 180 kroner
pr. tonn CO2-ekvivalenter, og innkreves
ved bulkimport og import i produkter hvor gassene eller blandinger
av gassene er brukt.
Etter anmodning fra Stortinget i forbindelse
med budsjettbehandlingen i 2002 (jf. Budsjett-innst. S. nr. 9 (2002-2003))
vil Regjeringen innføre en refusjonsordning hjemlet i forskrift
for brukt HFK. Refusjonsordningen må ses i sammenheng med
avgiften. For å nå de miljømessige målene
på en best mulig måte, mente Stortinget at det
var nødvendig med en refusjonsordning. Ordningen forventes å stimulere
til gjenvinning eller destruksjon av HFK, styrke arbeidet med å forhindre
lekkasjer og bidra til å styrke bransjens etablerte pante-
og retursystem.
Ordningen vil dekkes innenfor den vedtatte bevilgningen
på 50,0 mill. kroner under post 76 Refusjonsordninger og
medfører derfor ingen bevilgningsøkning i 2003.
Av praktiske årsaker kunne ikke forskriften for refusjonsordningen
innføres samtidig med avgiften. Refusjonsordningen vil
imidlertid bli innført i løpet av 2003 gjennom
egen forskrift.
Komiteen tar dette
til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets merknader i Innst. S. nr. 188 (2002-2003) ved behandlingen
av Dokument nr. 8:74 (2002-2003) om å evaluere effekten
av HFK/PFK-avgiften.
Bevilgningen på post 78 foreslås
redusert med 40,0 mill. kroner som følge av forslag om
utsettelse av tidspunktet for innføringen av den omlagte
sluttbehandlingsavgiften og tilskuddsordningen for energiproduksjon
til 1. januar 2004. Se nærmere omtale av denne saken under
Andre saker.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag under kap. 1441 post 78.
Det foreslås å øke
bevilgningen på kap. 1471 Norsk Polarinstitutt post 21
Spesielle driftsutgifter med 4,0 mill. kroner mot en tilsvarende
innsparing på posten i 2004. Det er videre behov for en
bestillingsfullmakt på 6,0 mill. kroner under posten i
2003, jf. forslag til romertallsvedtak.
Det arbeides i disse dager med en flystripe
i nærheten av den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud
land, Antarktis. Arbeidet ble påbegynt av Norsk Polarinstitutt i
slutten av 2002 og er videreført i 2003. Det er 11 land
som har inngått samarbeid om denne flystripen og prosjektet
samfinansieres. Norge finansierer sin andel gjennom den ordinære
Antarktis-bevilgningen til Norsk Polarinstitutt.
Åpningen av denne flystripen medfører
behov for at man fra norsk side foretar noe oppgradering av maskinparken,
bygninger ved Trollstasjonen og annen infrastruktur. Dette må gjøres
bl.a. for å ha mulighet til å ta passasjerer og
last inn i hus i tilfellet dårlig vær osv. Utleggene
for Norge skal tas innenfor ordinær Antarktis-bevilgning,
men det foreslås at 4,0 mill. kroner av bevilgningen i
2004 fremskyndes til 2003 og at det gis en bestillingsfullmakt på 6,0
mill. kroner i 2003.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen
under kap. 1471 post 21 med 4 mill. kroner.
Komiteen slutter seg også til
Regjeringens forslag til bestillingsfullmakt, jf. forslag VII under
kapittel 23 Komiteens tilråding.
Det fremmes forslag om at bevilgningen under
kap. 2422 Statens miljøfond post 90 Statens miljøfond,
lån økes med 29,1 mill. kroner til utbetaling
av allerede gitte tilsagn. Statens miljøfond ble etablert
i 1998 som en låneordning med formål å sikre
finansiering av prosjekter som medvirker til å redusere
utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp.
Det er gitt tilsagn for hele den totale utlånsrammen på 250,0
mill. kroner. Utestående gitte tilsagn er på 48,4
mill. kroner. Siste år for utbetaling av tilsagn er 2003.
Bevilgningen i saldert budsjett for 2003 er på 15,5 mill.
kroner. Det er overført 3,8 mill. kroner fra 2002. For å dekke
de resterende utestående tilsagnene er det behov for å øke bevilgningen
med 29,1 mill. kroner. Miljøverndepartementet vil foreta
en evaluering av Statens miljøfond.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen
under kap. 2422 post 90 med 29,050 mill. kroner.
Under behandlingen av St.prp. nr. 1 (2001-2002)
for Miljøverndepartementet vedtok Stortinget en reduksjon
i aktiviteten i Statens kartverks statsoppdrag på 33 mill.
kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det ble startet opp en
rekke tiltak i 2002, som også er videreført i
St.prp. nr. 1 (2002-2003) for å tilpasse virksomheten til
budsjettrammen. For at Statens kartverk skal kunne gjennomføre
sin virksomhet innenfor den vedtatte ramme, viser det seg nødvendig
at Kartverkets mulighet til å skarpstille organisasjonen
ikke begrenses.
Under behandlingen av Miljøverndepartementets budsjett
for 2003 gjorde Stortinget følgende vedtak: "Stortinget
ber Regjeringen fremme en egen stortingsmelding om kart og geodata
innen vårsesjonen 2003. Inntil en slik melding er behandlet
av Stortinget, endres ikke Statens kartverks organisering og drift."
Dette har medført at de ovennevnte tiltak som ble foreslått
i St.prp. nr. 1 (2002-2003), ikke har kunnet iverksettes. Regjeringen
har nå fremlagt kartmeldingen, St.meld. nr. 30 (2002-2003),
og hvis vedtatte innsparinger skal oppnås, er det helt
nødvendig at disse tiltakene iverksettes så snart
som mulig. Det foreslås derfor at Stortinget slutter seg
til en slik skarpstilling av Kartverkets organisasjon. Dette vil
gi en reduksjon i lønnsutgiftene og økt mulighet
for tjenestekjøp fra private aktører for viktige
områder innen landkartleggingen. Full effekt av en nedbemanning
vil først gi uttelling i løpet av 2004. For 2003
må derfor den reduserte budsjettrammen til Statens kartverk
i tillegg forsøkes løst ved reduserte tjenestekjøp
og reduserte investeringer.
Regjeringen foreslår at Stortinget fatter
et nytt romertallsvedtak som gjør det mulig å iverksette
de nødvendige tiltak for å til tilpasse aktiviteten
til det vedtatte budsjettet for 2003, jf. forslag til romertallsvedtak.
Som følge av Stortingets vedtak om
at det ikke skal gjennomføres omorganiseringer i Statens
kartverk før Stortinget har behandlet stortingsmeldingen
om kart og geodata har tidligere planlagte organisasjonsendringer ikke
blitt gjennomført i 2003. Siden Statens kartverk ikke har
kunnet gjennomføre planlagte innsparinger, har det oppstått
behov for å benytte deler av bevilgningen over kap. 1465
post 21 Betaling for statsoppdraget til større utstyrsanskaffelser
og vedlikehold. Det bes derfor om at rammen for omdisponering mellom
kap. 1465 Statens kjøp av tjenester i Statens kartverk post 21
Betaling for statsoppdraget og kap. 2465 Statens kartverk post 45
Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, økes
til 7,0 mill. kroner, jf. forslag til romertallsvedtak.
Komiteen slutter
seg til Regjeringens forslag om omdisponeringsfullmakt, jf. forslag
V under kapittel 23 Komiteens tilråding.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag
om omorganisering av Statens kartverk, jf. forslag til vedtak XVIII
under kapittel 23 Komiteens tilråding.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sin merknad under 21.1.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet viser til at Regjeringa har lagt fram kartmeldinga,
St.meld. nr. 30 (2002-2003) og at denne er til handsaming i energi-
og miljøkomiteen. Mange høyringsinstansar har
peika på at St.meld. nr. 30 (2002-2003) er ei lite gjennomarbeidd melding,
med store veikskapar og uvisse kva gjeld talmateriale og bakgrunnsdokumentasjon.
Miljødepartementet seier sjølv
i sitt svarbrev til energi- og miljøkomiteen av 28. mai
2003, følgjande:
"Det er ikke foretatt endelige beregninger for hvilke besparelser
som vil ligge i reduksjon av antall fylkeskartkontor".
Desse medlemene vil hevde at
den manglande utrekninga av innsparingspotensialet er eit av dei momenta
det er uvisse rundt, og som burde føre til at Stortinget burde
vente med si handsaming av St.meld. nr. 30 (2002-2003) til desse
tala ligg føre. Regjeringa bør òg kunne
vise kva regionale kontor som eventuelt skal slåast saman
eller leggjast ned, og kva konsekvensar dette vil få.
Desse medlemene har òg
merka seg at departementet sitt forslag til organisering av formidlinga
av data frå "Norge digitalt" ikkje har bakgrunn i brukarundersøkingar
(jf. svar til energi- og miljøkomiteen av 2. juni 2003),
og vil med bakgrunn i dette stille spørsmålsteikn
ved om den organiseringa som er foreslått er den mest føremålsteneleg
ut i frå det formål at geodata skal gjerast lettare
tilgjengeleg for alle brukarar. All erfaring med kontinuerleg vedlikehald
av geodata viser at dette ikkje vil fungere utan at Kartverket er
til stades i fylka. Det vert kravd aktiv koordinering, rettleiing
og støtte i fylket for at vedlikehaldet skal bli utført.
Det er ikkje nok at kartverket sentralt standardiserer og legg teknisk
til rette for eit vedlikehald. I så fall vil dette vere
eit nytt døme på overføring av ansvar
og oppgåver frå staten til kommunane, utan praktisk
og økonomisk oppfølging. Med bakgrunn i dette
fremjar medlemene frå Sosialistisk Venstreparti forslag
om tilbakesending av St.meld. nr. 30 (2002-2003) under handsaminga
i energi- og miljøkomiteen. Og med denne grunngjevinga
vil desse medlemene røyste imot forslag XVIII
under kap. 22 i denne innstillinga.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet viser til merknad under punkt 1510. Disse
medlemmer kan ikke godta den omfattende nedleggingen av
fylkeskartkontor som Regjeringen foreslår. Den reduserte
bemanningen vil gå hardt utover landkartleggingen.
Regjeringen har i St.meld. nr. 30 (2002-2003)
foreslått salg av Statens kartverks konkurranserettede
virksomhet. Eksempler på slik virksomhet er turkart, båtsportkart,
gjenfinningstjenester mv. Virksomheten sysselsetter rundt 30 årsverk
og omsetningen er på om lag 50 mill. kroner per år.
Salget vil bli gjennomført så snart som mulig,
og 15 mill. kroner av inntektene ved salget foreslås inntektsført
i 2003 på kap. 5465 ny post 1.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag under kap.
5465 ny post 1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for øvrig til merknad under punkt 21.1.
Medlemene i komiteen frå Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til Miljøverndepartementet sitt
svar til energi- og miljøkomiteen av 28. mai 2003 på spørsmål om
korleis summen 15 mill. kroner som verdifastsetjing av inntekter
ved sal av Statens kartverk si konkurranseretta verksemd, som òg
er omtala i St.prp. nr. 65 (2002-2003), har komme fram. I brevet
heiter det at:
"Det (er) ikke iverksatt utredninger for å verdisette og
klargjøre hvilke oppgaver som kan selges. Jeg har i revidert
budsjett tatt utgangspunkt i det faktum at markedsdivisjonen omsetter
for ca. 50 mill. kr pr. år knyttet til verdiøkningen
av Kartverkets grunnlagsdata, og at verdien ved et utsalg av rettighetene
til disse produktene i 2003 anslagsvis kan gi en inntekt på 15
mill. kr".
Desse medlemene vil vidare vise
til at departementet i same brev har gjort det klart at det ikkje
eksisterer noko prospekt for sal som inneheld kva som er planlagt
selt ved Kartverket, og at det heller ikkje er sett i verk utgreiing
av kva enkeltelement som vil bli lagt ut for sal dersom Stortinget sluttar
seg til Regjeringa sitt forslag.
Desse medlemene vil hevde at
desse svara frå departementet gir desse medlemene rett
i at denne meldinga er lite gjennomarbeidd, og vil difor gå imot sal.
Inntektene på kap. 5465 post 1, vil følgjeleg
heller ikkje auke med 15 mill. kroner.
Disse medlemmer går
imot Regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet går imot
Regjeringens forslag om å selge Statens kartverks konkurranserettede
virksomhet, og vil derfor ikke øke inntektene på post
1 med 15 mill. kroner. Enheten som produserer turkart mv. må ikke
selges, men kan gjøres om til en statlig eid enhet som
fortsatt ligger på Hønefoss.
Nåværende avgift på sluttbehandling av
avfall ble innført 1. januar 1999. For bedre å stimulere
til energiutnyttelse, og for at avgiften mest mulig skal samsvare med
utslippenes miljøkostnader, er ordningen vedtatt endret,
jf. Stortingets vedtak om dette i Statsbudsjettet for 2003. Det
legges opp til at omlegging av avgiften for deponier iverksettes
fra 1. juli 2003 som forutsatt, mens avgiften knyttet til forbrenningsanlegg
samt tilskuddsordningen for energiutnyttelse foreslås utsatt
til 1. januar 2004. Dette grunnet manglende avklaringer av tilskuddsordningen
med EFTAs overvåkningsorgan - ESA.
Med dagens avgiftsordning betales en avgift
per vektenhet avfall levert til deponering og forbrenning. Avgiften
på forbrenning av avfall er i tillegg differensiert etter
graden av energiutnyttelse.
I tråd med Stortingets vedtak vil avgiften
omfatte avfall innlevert til sluttbehandling ved deponi og bli beregnet
på grunnlag av mengden avfall målt i tonn. Avgiften
får satser avhengig av deponienes miljøstandard.
Deponier som tilfredsstiller kravene til bunn- og sidetetting, eller
som etter en miljø-risikovurdering har fått lempet
på disse kravene, oppnår lav sats.
Det er Statens forurensningstilsyn som avgjør
om det enkelte deponi tilfredsstiller kravene for å oppnå lav sats.
Slike vurderinger krever et sett med kriterier, som nå er
i ferd med å ferdigstilles. Dette arbeidet har imidlertid
vært tidkrevende, og det vil ikke foreligge et tilstrekkelig
grunnlag for å gjøre avklaringer i forhold til slike
miljørisikovurderinger innen 1. juli 2003.
Regjeringen anser at omlegging av avgiften på deponi
kan iverksettes som planlagt, med virkning fra 1. juli. Deponier
som tilfredsstiller kravene til bunn- og sidetetting oppnår
lav sats. Deponier som senere viser seg å være
berettiget lav sats, etter en miljørisikovurdering, vil
få refundert differansen mellom høy og lav sats
for hele perioden.
Utformingen av avgiften på forbrenning av
avfall vil i tråd med vedtaket i statsbudsjettet for 2003
baseres på de faktiske utslippene av støv, HF,
HCl, NOx, SO2, dioksiner,
kvikksølv, kadmium, bly, krom, kobber, mangan, arsen og
nikkel og CO2. Grunnlaget for avgiften
på disse stoffene vil etter forutsetningene være
faktiske utslipp per vektenhet. I tillegg er det vedtatt en avgift
på CO2, som vil fastsettes på grunnlag
av innlevert mengde avfall målt i tonn.
Som med dagens ordning vil energianlegg i industrien
som benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen være å anse
som gjenvinningsanlegg og omfattes ikke av avgiftsplikten. Anlegg
som forbrenner avfall som ikke inneholder fossilt materiale skal
ikke betale for utslipp av CO2.
Grunnet manglende avklaringer av tilskuddsordningen
med EFTAs overvåkingsorgan ESA, foreslår Regjeringen
at omleggingen av avgiften på forbrenningsanlegg utsettes
til 1. januar 2004, som omtalt nedenfor.
Den vedtatte tilskuddsordningen skal erstatte
dagens differensierte avgift, og vil mer presist stimulere til produksjon
og utnyttelse av energi fra anlegg som sluttbehandler avfall. Tilskuddsordningen
skal gjelde for forbrenningsanlegg og deponier som omfattes av sluttbehandlingsavgiften
på avfall.
Tilskuddsordningen er planlagt utformet slik
at ved energi, som leveres som varmeenergi, vil det gis tilskudd
for det antall kWt som kan dokumenteres levert. For energi som omdannes
til elektrisk kraft vil det gis tilskudd for den mengde energi,
målt i kWh, som leveres som faktisk elektrisk kraft til
spesifikk kunde eller til kraftnett.
Etter planen skal tilskuddssatsene fastsettes
ved enkeltvedtak med utgangspunkt i Stortingets årlige bevilgninger
til tilskuddsposten og forventet mengde tilskuddsberettiget energi.
Satsene vil om nødvendig kunne endres i løpet
av året. Tilskudd fastsettes etter to satser, anslagsvis
0,10 og 0,06 kroner per kWh produsert og levert energi. Høy
sats vil gjelde for forbrenningsanlegg som kan dokumentere at de
kun forbrenner utsorterte avfallsfraksjoner og at disse ikke består av
plast eller andre fossile materialer. Høy sats vil også innvilges
deponier som utnytter energien i oppsamlet deponigass. Lav sats
vil gå til forbrenningsanlegg som forbrenner avfall som
kan inneholde fossilt materiale. Bakgrunnen for å innføre
to satser er å sikre at man kun støtter produksjon
av bioenergi basert på fornybare ressurser.
Tilskuddsordningen skulle etter Stortingets
vedtak tre i kraft 1. juli 2003, parallelt med omleggingen av sluttbehandlingsavgiften,
med en bevilgning på 40 mill. kroner for 2003 (halvårsvirkning).
Tilskuddsordningen omfattes imidlertid av EØS-avtalens
regler om statsstøtte. Ordningen må derfor notifiseres
til og godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan - ESA - før
ikrafttredelse. Ordningen ble notifisert i januar 2003, men det
har ikke vært mulig å få avklart ordningen
med ESA i tide slik som forutsatt, og den vil derfor ikke kunne
tre i kraft 1. juli.
Regjeringen legger til grunn at iverksettelsen
av utslippsavgiften på forbrenningsanlegg forutsetter at det
etableres en tilskuddsordning som er godkjent av ESA. Siden tilskuddsordningen
ikke er avklart med ESA, fremmer Regjeringen forslag for Stortinget om å utsette
iverksettelsen av utslippsavgiften og tilskuddsordningen til 1.
januar 2004. Den utsatte iverksettelsen innebærer at bevilgningen
på 40 mill. kroner i 2003 til tilskuddsordningen fjernes
og de budsjetterte inntektene fra sluttbehandlingsavgiften reduseres
med 30 mill. kroner.
Den utsatte iverksettelsen forutsetter en endring
av Stortingets vedtak av 2. desember 2002 når det gjelder avgiften
på forbrenningsanleggene. Det foreslås derfor en
endring av vedtaket som innebærer at avgiften som i dag
gjelder for forbrenningsanleggene videreføres ut året.
Det vises til forslag til vedtak og nærmere omtale av dette
i kapittel 2 om endrede skatte- og avgiftsregler.
I forbindelse med omleggingen av avgiften er
et utkast til endringer i særavgiftsforskriften sendt på høring.
Som følge av utsettelsen av omleggingen av avgiften for
forbrenningsanleggene, vil endringer i forskriften bare bli gjennomført
i den grad de har betydning for avgiften på avfall som
leveres til deponier.
Komiteen tar det som
står i proposisjonen om omlegging av sluttbehandlingsavgiften
på avfall til orientering.
Komiteen viser når det
gjelder forslag om endring av gjeldende vedtak til merknader under
punkt 2.4.3.
Fond til fremme av fisket i Mjøsa ble
opprettet ved kgl.res. av 8. august 1947 i forbindelse med en konsesjon
til Glommens og Laagens Brukseierforening om en varig utvidet regulering
av Mjøsa. I henhold til reguleringsvilkårenes
pkt. 15 ble fondet opprettet ved at regulantene avsatte 75 000 kroner
som fondsmidler. Fondets midler skulle anvendes etter bestemmelse
av vedkommende departement, som nå er Miljøverndepartementet.
Miljøverndepartementet har delegert til Direktoratet for
naturforvaltning å forvalte fondet. Fondet er registrert
som et statlig fond og er ført i statens kapitalregnskap.
Avkastningen av fondsmidlene skal nyttes til tiltak som fremmer
fisket i Mjøsa. Direktoratet for naturforvaltning har fastsatt
vedtektene for fondene.
Det er ikke naturlig at et reguleringsfond av
denne typen forvaltes av sentrale statlige myndigheter. Forvaltningen
av tilsvarende fond knyttet til vassdragsreguleringer, er overført
til kommunene som er berørt av de enkelte reguleringene.
I tråd med dette finner Miljøverndepartementet det naturlig
at fondet overføres til Mjøsa Fiskeforvaltning (MF).
MF er et organ bestående av strandeiere (grunneiere) og
fiskeforeninger ved Mjøsa. Styret for MF består
av tre medlemmer fra fiskeforeningene og tre fra strandeierne. Kommunene
rundt Mjøsa er store strandeiere, og deres interesser forutsettes å bli
ivaretatt gjennom strandeiernes representasjon i styret.
På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor,
foreslår Miljøverndepartementet at Fond til fremme
av fisket i Mjøsa føres ut av statens kapitalregnskap
og overføres til MF for videre forvaltning. Miljøverndepartementet vil
fastsette vedtekter for fondet i samarbeid med Direktoratet for
naturforvaltning og MF. Etter overføring til MF vil fondet
bli omgjort til en stiftelse og bli underlagt fylkesmannens kontroll.
Fondets kapital var ved utgangen av 2002 kr
564 211,44. Inntil overføringen til MF finner sted ca.
1. juli 2003 vil det påløpe renteinntekter på anslagsvis
20 000 kroner. Miljøverndepartementet foreslår
at 500 000 kroner avsettes som grunnkapital i stiftelsen. Den øvrige
del av fondets midler vil kunne nyttes friere av MF til tiltak innenfor
fondets formål. Det vises til forslag til romertallsvedtak.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag, jf. forslag XVII under kapittel 23 Komiteens
tilråding.
I forbindelse med budsjettbehandlingen høsten
2002 vedtok Stortinget 2. desember 2002 etter innstilling fra finanskomiteen
følgende henstilling til Regjeringen:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. oktober 2003 komme
tilbake til Stortinget med en sak om bærekraftig bruk av
utmark og fjellområdene i Norge. I den forbindelse skal
bl.a.. spørsmålet om nærmere retningslinjer
for økt turistmessig bruk av disse områdene utredes nærmere,
både på arealer utenfor og innenfor større verneområder
opprettet etter naturvernloven. Initiativ som bidrar til utvikling
av kvalitetsturisme, med respekt for det naturlige, økonomiske,
sosiale og kulturelle miljøet i fjellregioner, bør
dyrkes frem og støttes."
Regjeringen legger til grunn at "fjellområder"
i denne sammenheng omfatter områder hvor verdier og særpreg
i fjellet har betydning for næringsutvikling og lokalisering
av bebyggelse. Regjeringen mener at en slik funksjonell avgrensing
av "fjellområder" er det mest hensiktsmessige for å besvare
Stortingets oppdrag.
I samsvar med Stortingets henstilling vil hovedfokus ligge
på å synliggjøre potensialet for økt
turistmessig bruk av fjellområdene både innenfor
og utenfor verneområdene, uten at natur- og kulturhistoriske
verdier ødelegges. Begrepene turisme og reiseliv brukes
ofte om hverandre. I Norge benyttes begrepet reiseliv normalt om
de tre elementene ferie- og fritidsreisende, ordinære forretningsreisende
og kurs-, konferanse- og kongressdeltagere, mens begrepet turisme
kun omfatter elementet ferie- og fritidsreisende. Begge begrep vil bli
brukt i teksten nedenfor.
Videre vil følgende to begreper bli
brukt: miljøbasert reiseliv ogmiljøtilpasset reiseliv. Begrepet
miljøbasert reiseliv brukes om det substansorienterte og
har utspring i de produktene reiselivet tilbyr med utgangspunkt
i miljøet (natur og kulturminner), mens det miljøtilpassete
reiselivet er konsekvensorientert og vektlegger ønsket
om minst mulig negative konsekvenser for det ytre miljø.
Norge har unike natur- og kulturhistoriske ressurser
i fjellområdene. Viktige elementer er større sammenhengende
områder med villmark, mulighet for å oppleve stillhet
og ro og naturens egne lyder og lukter og arter av planter og dyr
som er sjeldne eller ikke finnes i andre land i Europa. Fjellandskapet
er også rikt på viktige kulturminner knyttet til
ressursutnytting, ferdsel og bosetting. I fjellskogen finner vi
et særegent kulturlandskap - fjellsetrene - som har utviklet
seg gjennom flere hundre år.
Undersøkelser tyder på at
interessen for natur- og kulturopplevelser - ikke minst i fjellet
- er økende. Dette skyldes bl.a. at stadig flere mennesker
bor i byer. Produkter som gir spesielle opplevelser, og rekreasjon og
friluftsliv i tilnærmet urørt natur etterspørres
i stadig større grad ettersom slike områder blir
mangelvare ellers i Europa.
Med dette utgangspunktet ser Regjeringen et
potensial for økt miljøtilpasset turistmessig
bruk av våre fjellområder. De natur- og kulturhistoriske
verdiene er de to viktigste innsatsfaktorene for turisme i fjellområdene.
Nasjonalparker og andre verneområder i fjellområdene
har mye av den mest storslåtte og mangfoldige naturen i
Norge. Det særegne ved nasjonalparker og andre verneområder
gjør at disse områdene vil kunne fungere som "trekkplaster"
for turister og dermed gi nasjonalpark-kommunene et ekstra fortrinn
i reiselivssammenheng.
Regjeringen legger følgende rammer
til grunn for en overordnet politikk for økt miljøtilpasset
turistmessig bruk av fjellområdene:
– Vår
unike fjellnatur skal bevares som kilde til friluftsliv, rekreasjon
og natur- og kulturopplevelser, samtidig som disse ressursene skal
gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i fjellbygdene.
– Forvaltningen av fjellområdene
skal ta utgangspunkt i de rammebetingelsene som den sårbare fjellnaturen
setter, dvs. en økosystemtilnærming.
– Norsk fjellnatur og kulturhistoriske
verdier i fjellet skal utvikles som merkevare for økt turistmessig bruk
av fjellområdene.
For å kunne øke den turistmessige
bruken av våre verneområder og den lokale verdiskaping
vil Regjeringen:
– Oppheve
forbudet mot kommersiell turisme slik det er formulert i vernebestemmelsene
for Saltfjellet/Svartisen, Jotunheimen og Reisa nasjonalparker.
– Sørge for at det særlig
innenfor landskapsvernområder legges til rette for mindre,
miljøtilpasset turistvirksomhet innenfor rammen av verneformålet.
– Prioritere og forsere arbeidet
med nye, og justere eldre forvaltningsplaner for verneområdene
i fjellet.
– Legge til rette for at vern
av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn
i større grad sees i sammenheng i forbindelse med verneprosesser.
– Så langt som mulig
legge til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse
i verneprosesser.
Regjeringen vil følge opp den vedtatte
nasjonalparkplanen, og har satt i gang arbeid på en rekke
områder hvor beslutninger og påfølgende
prosesser og tiltak vil få betydning for en videreutvikling
av fjellpolitikken. Regjeringen tar bl.a. sikte på å legge
frem:
– En stortingsproposisjon
om supplering av Verneplan for vassdrag og stortingsmelding om omlegging
av Samlet plan for vassdrag ved årsskiftet 2003/2004.
Retningslinjene for bærekraftig bruk som presenteres der
vil også gjelde vann og vassdrag i fjellområdene.
– En stortingsmelding om rovviltpolitikken
innen utgangen av 2003
– En stortingsmelding om kulturminnepolitikken
i løpet av 2003.
Forslag til ny Finnmarkslov (Ot.prp. nr. 53
(2002-2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser
i Finnmark fylke) ble fremmet 4. april 2003, og ligger nå til
behandling i Stortinget. Videre vil det regjeringsoppnevnte Planlovutvalget som
har arbeidet med forslag til revisjon av plan- og bygningsloven
levere sin avsluttende innstilling i midten av mai 2003. Det regjeringsoppnevnte
Biomangfoldlovutvalget skal utrede et nytt lovgrunnlag for en samordnet
forvaltning av biologisk mangfold. Utgangspunktet for arbeidet er
bl.a. de utfordringene vi står overfor med hensyn til interessen
for økt bruk av naturressurser, og økt fokus på sammenhengen
mellom vern og bruk. De forskjellige sektorlovene skal ses i sammenheng,
og utvalget skal vurdere naturvernloven, herunder vernekategoriene.
Regjeringens politikk for samordning av statlig virkemiddelbruk
er for øvrig omtalt i St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets
miljøtilstand som ble lagt frem 25. april 2003.
Samerettsutvalget 2 og Distriktskommisjonen vil også arbeide
med problemstillinger og komme med forslag til løsninger
som vil være viktige i forhold til bruk av fjellområdene.
Som bidrag til grunnlaget for å svare
på Stortingets oppdrag, er det gjennomført utredninger
som belyser potensialet for miljøbasert turisme og turismerelatert næringsaktivitet
i og rundt nasjonalparker, både i Norge og andre land.
Det er avholdt møter med reiselivsorganisasjoner, naturvern-,
friluftsliv- og kulturminneorganisasjoner og organisasjoner som
representerer rettighetshavere og utmarkskommunene. De fleste av
organisasjonene har også kommet med verdifulle skriftlige
innspill.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere
for økt turistmessig bruk - muligheter og utfordringer,
dagens bruk av fjellområdene, turistrelatert næringsaktivitet
i og rundt nasjonalparkene og dagens forvaltning og rammebetingelser
for bruk.
Videre er det redegjort for hvordan bedrifter
og næringsaktører oppfatter rammebetingelsene
for næringsutøvelse og kort om dagens støtteordninger som
er relevante for naturbasert næringsutvikling.
Reiselivsnæringen har gjennom en rekke år
markedsført Norge som turistobjekt med utgangspunkt bl.a.
i de store natur- og kulturhistoriske verdiene vi finner i fjellområdene.
Turistene oppgir fjordene, fjellene og den uberørte naturen
som hovedgrunner til å komme til Norge. Etter hvert som
andelen av villmark reduseres ellers i Europa, har særpreg
ved norske fjellområder som store sammenhengende områder
med tilnærmet urørt natur og fravær av
støy fått økt oppmerksomhet fra utenlandske
turister.
Hvis vi klarer å ta vare på de
natur- og kulturhistoriske kvalitetene som preger den norske fjellheimen, ikke
minst i verneområdene, ser Regjeringen store muligheter
for økt miljøbasert og miljøtilpasset næringsutvikling og
turisme i våre fjellområder. Miljøtilpasset
turisme knyttet til utnytting av våre fjellområder
der større verneområder inngår kan, dersom
den utvikles på riktig måte, både ivareta ønsker
fra turistene om opplevelser av høy kvalitet og ønsker
om verdiskaping i lokalsamfunn, samtidig som verdiene innenfor og
utenfor verneområdene ivaretas og videreutvikles. Internasjonal
erfaring viser at et sted eller en regions sjanse til å hevde
seg i en stadig mer global utvikling er å dyrke frem det
som er spesifikt stedsbestemt, med vekt på det som gjør
den annerledes og særpreget. Nøkkelen ligger i
samspillet mellom natur, kultur og næringsliv.
Våre nasjonalparker og andre verneområder
er opprettet for å ta vare på de mest verdifulle
og flotteste naturområdene for oss og kommende generasjoner.
De fleste av disse områdene har nettopp de særpreg
som mange turister ønsker å oppleve, og har i
mange år vært viktige reisemål og områder
for friluftsliv og naturopplevelse både for nordmenn og
utenlandske turister. Undersøkelser viser at nasjonalparkene
bidrar til at turister ønsker å komme til Norge,
og at de dermed er et viktig element i markeringen av
norsk særpreg og som ledd i markedsføringen av
bredden i det opplevelsesspekter besøkende
kan tilbys.
Avhengig av verneformålet setter vern
etter naturvernloven en del rammer for bruk av verneområdene.
I tillegg til vanlige friluftslivsaktiviteter som ski- og fotturer,
er tradisjonell bruk knyttet til setring, slått, beiting,
jakt, fiske og bærplukking tillatt i de fleste verneområdene.
Landbruksdrift som innebærer f.eks flatehogst, gjødsling,
veibygging og andre varige inngrep er i utgangspunktet ikke tillatt.
Undersøkelser i et utvalg norske nasjonalparker
viser at det foregår omfattende næringsvirksomhet
knyttet til turisme i de fleste av disse parkene. Aktivitetene omfatter
hovedsakelig ulike former for utleie, overnatting, servering, jakt
og fiske og opplevelsesbaserte aktiviteter som for eksempel guiding/fjellføring,
ridning, elvepadling og leirskole/undervisning. Regjeringen
mener det er potensial for enda mer av denne typen aktiviteter så lenge
de holdes innenfor rammen av verneformålet.
Regjeringen vil åpne for økt
verdiskaping i fjellbygdene ved å legge til rette for økt
aktivitet innenfor og rundt en del av nasjonalparkene, herunder
bidra til
– at et
utvalg av nasjonalparkene brukes i markedsføringen av reiselivstilbudet
generelt i Norge
– tilrettelegging for flere og
mer langvarige besøk i og nær et utvalg av nasjonalparkene
– tilrettelegging for varierte
opplevelser ved nasjonalparkbesøk i et utvalg av nasjonalparkene
De verdiene som er grunnlag for vernet, vil
også være en forutsetning for økt turistmessig
bruk og verdiskaping i fjellbygdene. Geografisk avgrensing og verneforskrifter
for nasjonalparkene skal fortsatt regulere hvordan disse områdene
kan brukes. Disse grensene er satt med utgangspunkt i kunnskap om
biologiske og økologiske forhold i området og
bør ikke overskrides hvis naturverdiene som finnes i området skal
bevares. Samtidig skal vernet gi et kvalitetsstempel på området
som gjør det attraktivt i turistsammenheng. Slik blir naturkvaliteten
selve grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.
Ved utforming av reiselivspolitikken i årene
som kommer må det legges til grunn at nødvendige,
tyngre infrastrukturelle tekniske tiltak så som større
reiselivsanlegg med tilhørende aktiviteter, skal være
lokalisert utenfor verneområdene. Verneområder
skal være arena for bruk og opplevelser innenfor rammen
av det enkelte verneområdets verneformål.
Reiselivstiltak som forutsetter betydelige infrastrukturelle
tiltak og bruk av motorisert transport innenfor nasjonalparker og
andre verneområder bryter med den tradisjon som Norge til
nå har hatt som reiselivsnasjon, og er i strid med gjeldende
nasjonalparkpolitikk. Slike tiltak vil forringe nettopp de kvaliteter
som gjør disse områdene attraktive.
Regjeringen mener likevel at det er potensial
for mer turistmessig bruk av våre verneområder,
og vil åpne for økt miljøtilpasset turismevirksomhet
som ikke kommer i konflikt med verneformålet i nasjonalparkene. Tilrettelegging
skal skje på naturens premisser, men med forvaltningstiltak
som samtidig åpner for flerbruk. Regjeringen vil oppheve
forbudet mot kommersiell turisme slik det er formulert i vernebestemmelsene
for tre av våre nasjonalparker (Saltfjellet/Svartisen,
Jotunheimen og Reisa). Tiltak innenfor nasjonalparker og landskapsvernområder
i forbindelse med turisme skal selvsagt vurderes på samme
måte enten tiltaket er av kommersiell eller ikke-kommersiell
karakter. Det er tiltakets innvirkning i forhold til vernformålet
som skal være avgjørende, ikke om tiltaket har
næringsmessig betydning.
Også innenfor landskapsvernområder
skal det foreligge mulighet for tilrettelegging for mindre, miljøtilpasset
turistvirksomhet innenfor rammen av verneformålet. Det
vil som regel være lettere å få adgang
til å gjennomføre nødvendige tilretteleggingstiltak
for slik virksomhet innenfor landskapsvernområder enn i nasjonalparker.
Grad og lokalisering av bruk innenfor verneområdene
skal skje med utgangspunkt i en egen forvaltningsplan for området.
Forvaltningsplanen skal gi retningslinjer for vern og bruk. Planer
om ulike tiltak, tilrettelegging og dispensasjonspraksis skal klarlegges i
forvaltningsplanen. Arbeidet med slike planer skal gjøres
i samarbeid med lokale myndigheter og grunneiere/bruksberettigede.
Arbeidet med nye og justering av eldre forvaltningsplaner
for verneområdene i fjellet, skal prioriteres og forseres
for å kunne øke den bærekraftige turismen
i våre fjellområder. I dette arbeidet vil en legge
til grunn en soneringsmetodikk som innebærer at verneområdene
deles inn i ulike bruks- og ferdselssoner. For de enkelte soner
skal det settes mest mulig konkrete mål for miljøtilstand
som bruksformer og omfang skal tilpasses. All tilrettelegging
skal baseres på god kunnskap om natur- og kulturverdier.
Gjennom forvaltningsplanlegging og soneinndeling av verneområdene vil
en kunne sikre en variert tilrettelegging for friluftsliv, landbruksbasert
reiseliv og turisme tilpasset verneformålet og innenfor
de grensene som er nødvendige for å ta vare på natur-
og kulturverdiene.
Opparbeiding av stier og løyper, samt
god naturinformasjon bidrar til å sikre viktige kvaliteter
ved at stor ferdsel og aktivitet kanaliseres til bestemte områder, mens
omkringliggende områder skånes mot uheldige miljøbelastninger.
Samtidig blir naturen lettere tilgjengelig for brukerne, og dermed
bedres også grunnlaget for lønnsomme reiselivsaktiviteter.
Som en oppfølging av Stortingets behandling av friluftslivmeldingen
har Miljøverndepartementet oppnevnt et utvalg som skal vurdere
de funksjonshemmedes tilgjengelighet til verneområdene,
og komme med forslag til tiltak.
For Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde
ble det i 2002 satt i gang et arbeid med en "Handlingsplan for bærekraftig
turisme" i regi av fylkesmannen. Her legges det vekt på verneområdet som
ressurs for lokal verdiskaping innen reiseliv bl.a. ved at området
omkring nasjonalparken utvikles, men med stor vekt på å bruke
verneområdet som trekkplaster. Det er aktuelt å vurdere
utarbeidelse av lignende handlingsplaner for bærekraftig
turisme for flere andre verneområder.
Fjellområdene utenfor verneområdene
har også store naturkvaliteter, både i randsonen
til vernområdene og i resten av fjellheimen. Det er tradisjon
for at både lokalbefolkning og tilreisende kan nyte godt
av disse områdene gjennom allemannsretten.
Lokaliseringen av tyngre kommersiell aktivitet
bør skje i disse områdene - utenfor verneområdene,
men hvor verneområdene kan fungere som trekkplaster. Også her
er det viktig at anlegg lokaliseres slik at gjenværende
naturområder uten tyngre tekniske inngrep og leveområder
for truete og sårbare plante- og dyrearter bevares, og
grunnlaget for friluftsliv og verdiskaping opprettholdes. Det er
viktig at reiselivsanlegg utenfor verneområder lokaliseres
slik at press mot sårbare deler av nasjonalparkene unngås.
Planlegging etter plan- og bygningsloven er
det viktigste virkemiddelet for å finne faglig gode og
omforente løsninger i områdene utenfor verneområdene. Praktisering
av plan- og bygningslovens bestemmelser kan også understøtte
utvikling av infrastrukturelle tiltak i områder som ligger
nært til nasjonalparker og andre større verneområder,
innenfor de rammer natur- og kulturhistoriske verdier setter. Det
er viktig at kommunene benytter det handlingsrommet som plan- og bygningsloven
gir når det gjelder bruk av arealene inntil verneområdene,
slik at disse kommunene i større grad utnytter den muligheten
til økt turistmessig bruk som et verneområde kan
gi.
For å få til en mer helhetlig
politikk for forvaltning av fjellområdene er det nødvendig
at lokal planlegging og utnytting samordnes over større
regioner. Mange kommuner har utarbeidet kommunedelplaner for større, sammenhengende
områder med turist- og hytteutbygging. Det er ønskelig
at slike områder i større grad blir planlagt i
sammenheng, uavhengig av om områdene går over
flere kommuner eller fylker. Det er flere eksempler på slikt
plansamarbeid i dag.
De gjenværende naturområdene
i Norge uten tyngre tekniske inngrep finnes i stor grad i fjellet.
Bevaring av disse områdenes kvaliteter mot irreversible
inngrep er å sikre den viktigste kapitalen for en fremtidig
naturbasert turistnæring i Norge.
Mange kommuner har planer for økt hyttebygging, og
med de store utmarksarealene vi har i Norge bør det ved
gode prosesser være mulig å finne egnede områder for økt
hyttebygging, uten å ødelegge viktige natur- og kulturverdier.
Hyttebygging skal ikke svekke kvalitetene i et område,
men heller bidra til å sikre dem, og tilføre nye
kvaliteter. Ved lokalisering av hyttefelt må det legges
vekt på natur- og kulturminneverdier.
Økende motorferdsel er i ferd med å redusere
fjellområdenes kvalitet som turistobjekter, både
innenfor og utenfor verneområdene. Undersøkelser
viser at stillheten for mange fjellbrukere, ikke minst for utenlandske
turister, er noe av det som er unikt ved norsk natur. Det er derfor
nødvendig å skjerme viktige friluftslivsområder
mot støy fra kjøretøy på bakken,
småfly og helikoptre.
Det pågår nå et forsøk
i 8 kommuner for å prøve ut en ny modell for motorferdselforvaltning
med det formål å få bedre styring og
kontroll med kjøringen. Forsøket avsluttes våren
2004. Regjeringen vil så evaluere forsøket.
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag regulerer start
og landing med luftfartøy i utmark og vassdrag. Loven gjelder
ikke landingsplass for luftfartøy når det er gitt
konsesjon etter luftfartlovens § 7-5 eller når
landingsplassen er anlagt eller drives av staten. Det kreves ikke
konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig
rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser
er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller
støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer
til anvendelse. Luftfartstilsynet har lagt til grunn at det er nødvendig
med konsesjon dersom antallet flybevegelser er mer enn 10-12 per
uke. Konsesjonen til landingsplass må bare gis når
det finnes forenlig med allmenne hensyn. I forbindelse med behandlingen
av stortingsmeldingen om friluftsliv (jf. Innst. S. nr. 114 (2001-2002)) ba
Stortingets flertall Regjeringen vurdere å foreslå nødvendige
lovendringer slik at regelverket for motorisert luftferdsel, herunder
helikopter, omfatter selve flygingen - i tillegg til start og landing.
Regjeringen legger til grunn at allmenne hensyn taler imot å gi
konsesjon i nasjonalparker og andre viktige verneområder.
Det er en utfordring å skape større
legitimitet og lokal oppslutning om vern av områder som
grunnlag for verdiskaping i lokalsamfunnet. Et element i dette er å sette
søkelyset på koplingen mellom verneområdene og
omkringliggende lokalsamfunn og bosetting, og i større
grad synliggjøre de samfunnsøkonomiske fordelene
ved at nasjonalparkene som særpregete områder kan
tiltrekke seg turister, samtidig som natur- og kulturverdiene bevares.
Regjeringen vil legge til rette for at vern av områder
i fjellet og utvikling av nærliggende lokalsamfunn i større
grad sees i sammenheng i forbindelse med nye verneprosesser. Det
er allerede gjennomført samordnede planprosesser for Setesdal/Vesthei/Ryfylkeheiene,
Dovrefjell - Sunndalsfjella og Naustdal/Gjengedal der det
parallellt med verneplanarbeidet er utarbeidet fylkesdelplaner som
også omfatter de omkringliggende områdene. På en
slik måte har man fått fram opplysninger og planer
om framtidig arealutnytting, herunder potensial for næringsutvikling og verdiskaping
i områdene opp mot verneområdene. Regjeringen
vil i forbindelse med oppstart av nye verneplanprosesser for større
sammenhengende naturområder vurdere om det også bør
settes i gang parallell planlegging av tilliggende områder,
slik at hele området kan få en helhetlig vurdering
med hensyn til vern og bruk.
Manglende dialog og medvirkning kan føre
til svekket legitimitet for verneområdene lokalt, og kan
også føre til liten kunnskap og bevissthet om
hvilke muligheter og begrensninger vernet gir for reiselivet. Konsekvensen
kan være at reelle muligheter for næringsutvikling ikke
blir utnyttet, og konflikter og motstand mot vernet blir unødvendig
forsterket. Prosjektet "Landbruk og verneområder i Møre
og Romsdal" som kom i stand i 2002 i regi av Norges Bondelag, er eksempel
på et prosjekt hvor målet bl.a. er å skape bedre
samhandling mellom vernemyndigheter og grunneiere i forvaltningen
av et verneområde. Prosjektet er knyttet til etableringen
av Geiranger-Herdalen landskapsvernområde og Reinheimen
nasjonalpark, og finansieres av Landbruksdepartementet og SND. Erfaringer
så langt viser bl.a. et stort behov for kunnskap om hva
vern vil innebære for de berørte og lokalsamfunnet,
og hvilke begrensninger og muligheter vern gir for framtidig næringsvirksomhet.
Tilsvarende prosjekter foregår også i Hordaland
og Sogn og Fjordane i regi av fylkesmannen. Slike prosjekter gir
verdifulle erfaringer med organisering av verneprosesser og næringsutvikling
i forbindelse med verneområder.
Prosjekter som er gjennomført under
Norges forskningsråds program "Bruk og forvaltning
av utmark" har gitt en del kunnskap som gir grunnlag for bedre forståelse
av konflikter og konfliktårsaker i forvaltning av utmark.
Data herfra viser bl.a. at selv om enkelte konflikter i forvaltning
av utmark er av fundamental karakter, så bør de
kunne løses gjennom bedre plan- og utviklingsprosesser
og bedre kommunikasjon mellom involverte aktører. For å få til
en helhetlig forvaltning av fjellområdene er det nødvendig
med arenaer for samarbeid mellom lokalsamfunn, rettighetshavere, miljøvern,
landbruk- og reiselivet. De fylkesvise tilsynsutvalgene og de rådgivende
utvalgene som er etablert for noen av de større verneområdene
fungerer i dag som slike arenaer. Dette samarbeidet skal videreutvikles.
Kommunene står i en særstilling
når det gjelder å kunne legge til rette for økt
næringsutvikling og turistmessig bruk av fjellområdene.
Kommunene forvalter gjennom plan- og bygningsloven størsteparten
av landets arealer, og har myndighet på områder
som påvirker fjellområdene etter ulike særlover.
Kommunene har dessuten som lokalpolitisk aktør mulighet
til å ta initiativ til samarbeid om næringsutvikling
i forhold til fjellstyrene, lokale organisasjoner, næringsliv,
grunneiere/rettighetshavere og statlige myndigheter.
Kommunen har i den siste tiden fått økt
myndighet på miljøvernområdet. I tillegg
til å ha fått delegert forvaltningsmyndighet for
naturreservater og mindre landskapsvernområder, har kommunene
fått myndighet til å foreta lokale tilpasninger
i jakttidene for en del arter, og det vil også bli gjennomført
forsøk i enkelte kommuner med ytterligere mulighet til å fastsette lokalt
tilpassede jakttider. Videre tas det sikte på å overføre
administrasjonen av jakt på bl.a. hjortevilt i statsallmenninger
fra Statsskog SF til fjellstyrene. Dette, sammen med forsøk
med delegasjon av forvaltningsmyndigheten i fire nasjonalparker,
vil i sum gi økt lokalpolitisk handlingsrom for miljøbasert
næringsutvikling.
Ulike organisasjoner som frilufts-, naturvern-
og kulturminneorganisasjonene, Reiselivsbedriftenes landsforening,
Norges Turistråd, Utmarkskommunenes Sammenslutning og organisasjoner
innenfor landbruket er viktige aktører og samarbeidspartnere
i arbeidet med å møte utfordringene knyttet til å utvikle
en helhetlig politikk for forvaltning av fjellområdene.
Kunnskap om utmarksressursene, kunnskap om bruk og
brukere av utmarksressursene, kunnskap om forvaltnings- og reguleringsregimer,
kunnskap om nærings- og rettighetsforhold og kunnskap om
kulturelle forhold (verdisyn og meningssystemer) er viktige elementer
som må ligge til grunn for arbeidet med å utvikle
en helhetlig politikk for fjellområdene.
Kartleggingen av biologisk mangfold i kommunene bidrar
til kunnskap om utmarksressursene. Miljøverndepartementet har
dessuten gjennomført et fireårig program for å bedre
dokumentasjonen av arealbruk og arealverdier i Norge. AREALIS, som
er et nasjonalt prosjekt for å gjøre areal-, miljø-
og planinformasjon tilgjengelig i kommuner og fylker, er det største
prosjektet i programmet. Miljøstatus på nett gir
både eiere/rettighetshavere, befolkning, kommunale
myndigheter og andre beslutningstagere bedre oversikt over og informasjon
om miljøtilstand og naturkvaliteter. Vegetasjonskartlegging
og data for beitebruk gir også et viktig grunnlag for forvaltning
av utmarksområdene, og kan bidra til å unngå eller
dempe arealkonflikter.
Utvikling av reiseliv innenfor rammen av miljøbasert turisme/kvalitetsturisme
forutsetter at den enkelte reiselivsvirksomhet utøves forsvarlig.
Det er behov for økt kunnskap om utfordringene, samt utvikling
av holdninger og operative strategier på miljøområdet
i den enkelte bedrift. Reiselivsbedriftene må kjenne krav som
stilles både av markedet og av myndighetene. Det er nødvendig
at næringen har kunnskap om naturkvaliteter og attraksjoners
betydning for markedet.
Det er viktig at myndighetene, både
nasjonalt og lokalt, gir god informasjon om miljøkrav og
hvilke mål som settes. Ansvaret for å implementere
må være bedriftenes eget. Stiftelsen GRIP - for bærekraftig produksjon og forbruk har
utviklet en rekke veiledningsverktøy som gir nyttige innspill
til dette.
I Nordisk sammenheng er det i dag voksende interesse
for å miljøsertifisere ulike typer virksomheter
som opererer i naturområder. Dette skjer enten ved å ta
i bruk systemer for miljøledelse eller gjennom miljømerking av
produkter og tjenester. Regjeringen utvidet i mars 2003 EUs system
for miljøledelse (EMAS) slik at alle bedrifter og organisasjoner
nå omfattes av ordningen. Regjeringen ønsker å fremme
et miljøtilpasset reiseliv gjennom å øke
andelen miljøsertifiserte virksomheter som opererer i norske
fjellområder, og ser det som viktig at dette frivillige
verktøyet nå tas i bruk også for å gjøre
det naturbaserte reiselivet mer miljøvennlig.
I nasjonalparkmeldingen ble en utbygging av
informasjons- og veiledningsapparatet sammen med utbygging av det
mer organiserte opplevelsestilbudet framhevet som en forutsetning
for å oppnå økt turistmessig bruk. Nasjonalparksentrene
har en meget viktig rolle i det informasjons- og veiledningsarbeidet
som er nødvendig allerede i dag, og som blir enda viktigere
etter hvert som bruken av fjellområdene øker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til orientering
det som står i proposisjonen om fjellområdene
- bruk, vern og verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg Regjeringens
gjennomgang av bærekraftig bruk av utmark og fjellområdene
i Norge. Disse medlemmer mener Regjeringen legger
opp til en restriktiv linje som ivaretar hensynet til miljøet og
urørt natur på en god måte, samtidig
som hensynet til økt turistmessig bruk og reiseliv ivaretas
innenfor de rammer som en restriktiv politikk på dette
området setter. Disse medlemmer mener det
er av avgjørende betydning at ikke viktige natur- og kulturhistoriske
verdier ødelegges.
Allemannsretten, friluftsliv og menneskers mulighet til å oppleve
villmark og uberørt natur er viktige tradisjonelle verdier
i Norge. Disse medlemmer mener disse verdier må tas
størst hensyn til når en vurdering av økt
turisme, reiseliv og annen næringsaktivitet skal vurderes
i verneområder og andre fjellområder. Regjeringens
gjennomgang legger etter disse medlemmers syn opp
til at disse hensynene ivaretas. Spesielt vil disse medlemmer understreke
behovet for en restriktiv linje når det gjelder motorisert
ferdsel i utmark og verneområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens orientering om arbeidet med å følge
opp budsjettsavtalens punkt om Vern og bærekraft bruk av
utmark og fjellområdene i Norge. Disse medlemmer savner
konkretisering av tiltak som Regjeringen vil iverksette for å legge
til rette for blant annet turist- og næringsutvikling på og
utenfor verneområder, men forventer at disse foreligger
i saken som Regjeringen skal fremlegge innen 1. oktober 2003.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innvilge
søknaden om å etablere en turiststasjon på Kalda-Kari,
og å tillate helikopterturisme til stasjonen."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen legger opp til økt turistmessig bruk
av fjellområdene som skal gi grunnlag for fortsatt sysselsetting og
bosetting i fjellområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet mener det særlig bør
satses på å styrke det lokale næringsgrunnlaget.
Det er viktig at nasjonalparkene kan utvikles til å bli
en ressurs for lokalsamfunnene, og ikke et hinder for næringsaktivitet
og bosetting. Disse medlemmer mener det er riktig å legge
til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse
i verneprosesser, og at vern av områder og utvikling av
nærliggende lokalsamfunn må ses i sammenheng.
Disse medlemmer mener det er
helt nødvendig å skape større legitimitet
og lokal oppslutning om vern av områder. For å oppnå dette
må erstatningsordningene i forbindelse med vern forbedres.
Det vises til Dokument nr. 8:42 (2001-2002) fra Senterpartiet med forslag
om å sikre at det økonomiske tap som påføres grunneiere
ved rådighetsinnskrenkninger som følge av vern
til nasjonalpark og/eller landskapsvernområde, blir
erstattet etter samme prinsipper som for naturreservat. Dette spørsmålet
blir nå utredet av biomangfoldlovutvalget, og det er viktig
at arbeidet skjer raskt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet vil understreke statens ansvar for å finansiere
de nødvendige stillingene for å drive forvaltning,
tilsyn og informasjonsarbeid i nasjonalparkene. Disse stillingene
er et viktig grunnlag for lokal næringsaktivitet og bærekraftig
forvaltning. Disse medlemmene ser positivt på at
det i 2003 blir startet forsøk med ulike modeller for lokal
forvaltning for nasjonalparkene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet mener at økt turistmessig
bruk av fjellområdene må bygge på respekt
for lokal tradisjon og de lokale natur- og kulturverdiene. Ved å bygge
på lokale verdier, kan det skapes særpregede og
unike turisttilbud.
Disse medlemmer mener at det
ut over turisme må legges vekt på utnyttelse av
utmarksressursene, som eksempelvis vilt og fisk. Det er viktig at
verdiskapingen og næringsutviklingen som finner
sted, styrker det lokale næringsgrunnlaget.