Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til merknader under punkt
2.2 kap. 521 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det unormalt høye belegget i statlige mottak i 2003. Disse
medlemmer mener at dette burde løses med en langt
strengere politikk overfor grunnløse asylsøkere,
og ikke en passivitet som krever økte bevilgninger til
drift.
Disse medlemmer har observert
Regjeringens såkalte plan for å senke antallet
asylsøkere til 10 000 neste år. Disse medlemmer er
glade for at Regjeringen ser ut til å ha akseptert det
de tidligere har avvist, at det går an å styre
antall grunnløse asylsøkere som kommer til Norge
igjennom den soleklare rett landet har til å bestemme sin
egen innvandringspolitikk. Disse medlemmer er glad
for at Regjeringen har akseptert forutsettende empiri på innvandringsfeltet. Disse
medlemmer mener videre at Regjeringen burde ha anvendt denne
nye kunnskapen, fremfor å passivt øke budsjetteringene
til feltet.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen ser ut til å ville hente inn merforbruket på kap.
520 post 21 ved å øke inntektskapittelet 3520
post 4.
Komiteen er kjent
med at norske kommuner ikke tar imot så mange flyktninger
som behovet tilsier. Komiteen er bekymret over at
bosettingsstrategien fra 2001 er vanskelig å oppfylle og
at bosettingen går for sent. Mange asylsøkere
blir sittende for lenge i mottak. Komiteen mener
det er ulike grunner til at mange kommuner vegrer seg mot å bosette
flyktninger. Likevel ønsker komiteen ikke å tvinge
kommunene til økt bosetting. For å få kommunene
til å bosette flere flyktninger er det nødvendig
med et systematisk motivasjons- og informasjonsarbeid.
Komiteen viser til Budsjett-innst.
S. nr. 5 (2003-2004) der komiteen ber departementet vurdere eventuelle
nye modeller for bosetting, innenfor de vedtatte økonomiske
rammer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til sammenhengen mellom kap. 520
om statlige mottak og kap. 521 Bosetting av flyktninger og tiltak
for innvandrere. Flertallet har merket seg at Regjeringen
reduserer bevilgningen for bosetting av flyktninger, mens man samtidig
må styrke bevilgningen til mottakene, fordi alt for mange
som har fått oppholdstillatelse fortsatt bor i mottak. Flertallet mener
denne utviklingen er uheldig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det er reelle grunner for at kommunene ikke tar imot så mange
flyktninger som ønsket. Hovedgrunnen er dårlig
kommuneøkonomi, men det er også av stor betydning
at tilskuddsordningene i Husbanken til bolig er redusert og at innføring
av pensjonsordning for eldre innvandrere fortsatt ikke er på plass.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at lang tid i mottak etter at oppholdstillatelsen
er gitt innebærer at integreringsprosessen forsinkes og
blir vanskeligere. Det tar dermed lengre tid før innvandrerne
er i arbeid og skole. Flertallet er av den oppfatning
at dette på sikt er dårlige samfunnsøkonomiske
løsninger for alle parter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Husbankens viktige rolle i finansiering av boliger. Flertalletmener at Husbanken må ha en økonomisk
ramme som gjør at den kan føre en aktiv boligpolitikk.
Spesielt viktig er dette i en tid med høy ledighet innenfor
bygg- og anleggsnæringa.
Flertallet viser til at den nye
ordningen med Start-lån skulle gjøre det lettere
for unge og vanskeligstilte å kjøpe seg bolig.
Låneordningen har nå virket i nesten 2 år. Flertallet mener
at målet for denne ordningen ikke er nådd. Flertallet mener
at reglene for tapsfordelingen mellom stat og kommuner og reglene
for rentefastsettelse på Start-lånet gir de mest
vanskeligstilte et dårligere tilbud enn før. Flertallet viser
til at mens det i 2001 ble gitt mer enn 5,5 mrd. kroner i lån gjennom
de to låneordningene, ligger det nå an til at
det blir lånt ut mindre enn 4 mrd. kroner i inneværende år. Dette
er en betydelig reduksjon, og flertallet er uenig
med Regjeringen i at låneordningen har vært en stor
suksess, slik Regjeringen skriver i St.prp. nr. 1 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Husbanken finansierer
en stor del av de nye boligene som bygges i Norge. Disse medlemmer mener
at lånerammen er godt tilpasset aktiviteten på boligmarkedet. Disse
medlemmer vil for øvrig vise til ECONs rapport
som påpekte at oppføringslånet i liten
grad bidrar til økt boligbygging i sentrale strøk.
Derimot påpeker rapporten at Husbankens oppføringslån
har stor betydning for å stimulere til bl.a. miljøkvaliteter
og tilgjengelighet i boliger. Disse medlemmer vil
vise til at Regjeringens politikk har bidradd til en betydelig nedgang
i rentenivået og at dette vil ha langt større
betydning for boligbyggingen enn Husbankens låneramme.
Disse medlemmer mener at startlånet
har vært en stor suksess, blant annet fordi langt flere
kommuner tilbyr startlån enn dem som tidligere tilbød
etableringslån. Videre vil disse medlemmer vise
til at startlånet i større grad fungerer som toppfinansieringslån
og at det derfor ikke er relevant å sammenligne med kjøpslånet
og etableringslånet samlet. Disse medlemmer mener
at risikofordelingen mellom stat og kommuner er god, men mener at
staten ved Husbanken bør styrke veiledningen overfor kommunene om
startlånet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til ECONs undersøkelse om hvordan oppføringslånet
påvirker investeringsbeslutningene til profesjonelle byggherrer i
de fem største byene.
Flertallet vil hevde at denne
rapporten bare omhandler en del av oppføringslånsvirksomheten,
og sier ikke noe om privatpersoner som byggherrer, om sentrale strøk
eller om landet for øvrig. Undersøkelsen ble avgrenset
til perioden 2000-2002 som var en høykonjunkturtid og med
et boligmarket i vekst i de store byene. Undersøkelsen
belyser dermed ikke oppføringslånets rolle i en
lavkonjunktursituasjon. Flertallet mener det blir
feil å legge ECON-rapporten til grunn for å hevde
at oppføringslånet ikke bidrar til økt boligbygging
i sentrale strøk.