2.1 Hvorfor bredbånd?

Komiteen deler Regjeringens syn på hvorfor bredbånd er viktig, og vil understreke at verdiskapning i næringslivet og modernisering av offentlig sektor, med særlig vekt på skole, kommuneadministrasjon og helse, er viktige målsettinger i denne sammenheng. Komiteen ser på fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur som en viktig forutsetning for å opprettholde bærekraftige lokalsamfunn i hele landet. Komiteen legger vekt på at alle innbyggere i landet skal ha tilgang til bredbånd der de bor for å sikre like forutsetninger for deltakelse i det moderne digitale Norge, samt at næringsutviklingen i alle landets lokalsamfunn kan baseres på fremtidsrettet bredbåndsteknologi. Bredbåndsutbygging er derfor en viktig distriktspolitisk sak som kan redusere avstandsulempen i vårt langstrakte land. Riktig brukt vil også bredbånd og bredbåndstjenester kunne medføre betydelige miljøgevinster i form av for eksempel mindre press i rushtrafikken og lavere reisekostnader.

Komiteen er av den oppfatning at god bredbåndsdekning vil være en sentral forutsetning for innovasjon og utvikling av et konkurransekraftig norsk næringsliv i årene fremover. Komiteen vil peke på at god bredbåndsdekning gir grunnlag for nærings­utvikling og fortsatt bosetting i distriktene, og således dreier seg om mye mer enn raskere tilgang til Internett.

Komiteen vil fremheve at bredbånd åpner for mer fleksible og arbeidstakertilpassede arbeidsformer i næringslivet, herunder ulike former for fjernarbeid. Bredbånd kan videre legge grunnlaget for økt industriell vekst, mer lønnsomme arbeidsplasser, nye undervisningsformer og effektivisering av offentlig og privat sektor. Komiteen vil påpeke at innovativ bruk av bredbånd kan gjøre norsk næringsliv mer produktivt og konkurransekraftig, og på den måten være med på å oppveie den kostnadsulempe som norske bedrifter ofte møter sammenlignet med konkurrenter fra lavkostnadsland.

Komiteenviser til at eNorge 2005 legger opp til at alle skoler, bibliotek, kommunesentra og helseinstitusjoner skal ha bredbåndstilknytning innen utgangen av år 2005.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig om at det i budsjettet for 2005 legges inn en økning for å stimulere til økt bruk av bredbånd. Dette vil være en videreføring av arbeidet som allerede foregår i HØYKOM.

Flertallet er enig om at det i budsjettet for 2005 legges inn et beløp som skal brukes i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert utbygging. Premissene for bruken av midlene klargjøres i budsjettet for 2005.

Flertallet viser til at det har vært stor fokus på bredbåndsfond. Flertallet ber Regjeringen i forbindelse med framleggelsen av budsjettet for 2005, utrede spørsmålet om et eget fond for å økte takten i utbyggingen av bredbånd. Det er naturlig at en i denne sammenheng ser på EUs bruk av strukturfond og Sveriges erfaringer med bruk av bredbåndsfond.

Flertallet viser også til at det er mange som har påpekt behovet for en større samordning av utbygging av bredbånd. Flertallet er noe usikker på hvordan dette kan gjøres, og ber Regjeringen i forbindelse med budsjettet gjøre en vurdering av problematikken.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan nås i løpet av 2007. Regjeringen bes kommentere status for framdrift i budsjettene."

"Stortinget ber Regjeringen legge inn en økning i statsbudsjettet for 2005, under HØYKOM, for å stimulere til økt bruk av bredbånd."

"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 legge inn et beløp som skal brukes i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert utbygging. Premissene for bruken av midlene klargjøres i budsjettet for 2005."

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med framleggelsen av budsjettet for 2005, å utrede spørsmålet om et eget fond for å øke takten i utbyggingen av bredbånd. Regjeringen bes i denne sammenheng å se på EUs bruk av strukturfond og Sveriges erfaringer med bruk av bredbåndsfond."

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 å fremlegge en vurdering av samordning av utbygging av bredbånd."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet frykter at denne målsettingen ikke er tilstrekkelig for å sikre at det etableres fremtidsrettet og robust bredbåndsinfrastruktur frem til alle bedrifter og husholdninger i Norge. I ECON/Teleplans bred­båndsrapport (desember 2002) side 13, som ligger til grunn for meldingen, konstateres det at:

"Det er et dilemma at den rimeligste aksessmetoden i to av tre tilfeller kun dekker ett punkt, som leide linjer og punkt-til-punkt radio. Slike aksessmetoder vil kun dekke de kommunale institusjoner uten å dekke husstander og bedrifter. Dersom målet er å gi bredbåndsdekning til hele tettsteder, inkludert bedrifter og husstander, forutsettes andre teknologier som punkt-til-multipunkt radioløsninger og DSL. Det er derfor ikke grunn til å vente sterke ringvirkninger av at offentlige institusjoner tilknyttes bredbåndsnettet så lenge de benytter punktvise aksessmetoder. Det er imidlertid rimelig å anta at det kan realiseres noen ringvirkninger fra kommunal etterspørsel etter bredbånd i de kommuner hvor det enda ikke er kommersielt grunnlag for bredbåndsutbygging. Disse kommunene har relativt sett flere offentlige institusjoner samtidig med at de i større grad er lokalisert i grisgrendte strøk - noe som øker behovet for samordning."

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremheve viktigheten av at ambisjonsnivået for bredbåndsutbyggingen økes, at man sikrer en optimal infrastruktur for bredbånd lokalt og regionalt og at det iverksettes tiltak som sikrer at også næringslivet og husholdningene i alle landets regioner kan nyttiggjøre seg bredbånd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens bredbåndsmelding, og vil fremheve viktigheten av det fokus Regjeringen har satt på bredbånd som et konkurransefortrinn for næringslivet og en drivkraft for bedre offentlige tjenester for eksempel innenfor utdannings- og helsesektoren. Disse medlemmer vil understreke Regjeringens strategi om å la markedet styre tilbudet etter bredbånd, og heller legge ressursene inn på å styrke etterspørselen. Det gir en teknologinøytral politikk. Det er markedsaktørene, ikke politikerne, som har best forutsetninger for å vite hvilken teknologi som er best tilpasset tilbydernes kostnader og brukernes behov. Det er derfor viktig at konkurransen i markedet fungerer, slik at de aktører som ønsker det, kan tilby bredbåndstjenester ved leid infrastruktur. Det vises i denne forbindelse til Post- og teletilsynets rapport (analyse av det norske telecommarkedet) av 13. februar 2001. Disse medlemmer mener det bør legges til rette for at flere aktører, gjennom leie av kapasitet, kan tilby digitale tjenester. Dette vil bidra til et større mangfold av tjenester og lavere priser. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Regjeringens satsing på en offensiv konkurransepolitikk. Den nye loven for elektronisk kommunikasjon (ekom-loven), tiltak for å bedre utbygging av gjeldende og nye fremføringsveier for telenett, publisering av rapporter om pris- og konkurranseforhold i markedet, og å stille frekvenser for produksjon av radiobaserte kommunikasjonsnett til disposisjon for markedsaktørene, er alle tiltak som fremmer konkurransen. Disse medlemmer mener det i tillegg er viktig å styrke Post- og teletilsynet som rettleder på nettsiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser også til uttalelser fra Teleplan januar 2004 som peker i retning av at det er realistisk å forvente at om lag 90 pst. av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud om bredbånd i løpet av 2005.

Flertallet påpeker hvordan bredbånd kan bidra til at etablering av virksomheter i distriktene blir enklere. Bredbåndstjenester kan bidra til lønnsomme arbeidsplasser og bosetting i distriktene gjennom bedrifter som produserer tjenester som kan distribueres og produseres med ny teknologi. På stadig flere områder blir det betydningsløst hvor en tjeneste leveres fra - det er kvaliteten som er viktig. Flertallet mener derfor bredbånd kan være en viktig desentraliserende faktor, og viser i den sammenheng til Regjeringens satsing på HØYKOM-distrikt i statsbudsjettet for 2004.

Flertallet støtter Regjeringens målsetting om at alle skoler, bibliotek, kommunesentra og helseinstitusjoner skal ha bredbåndstilknytning innen utgangen av år 2005. Flertallet mener det er viktig at de målsettinger som settes er realistiske, slik at de nås, og ikke bare blir store visjoner som ikke kan oppfylles. Flertallet viser til at prognosene for bredbåndsdekning fremover er gode. Uttalelser fra Teleplan januar 2004 peker i retning av at det er realistisk å forvente at om lag 90 pst. av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud om bredbånd i løpet av 2005. Catch Communications vil kunne tilby 90-95 pst. av husholdningene bredbånd i løpet av 2006. Videre har Telenor annonsert offisielt at de alene vil ha en bredbåndsdekning på minst 90 pst. løpet av 2006. Telenor har annonsert at selskapet vil tilby xDSL-dekning på opptil 10Mb/s til alle kommuner/kommunesentra i løpet av 2005. Selskapet vil også tilby bredbånd til skoler og bibliotek i henhold til eNorge-planens ambisjoner. Flertallet viser til at med denne teknologien vil bedrifter og husstander som holder til i nærheten av disse offentlige institusjonene, også kunne få tilbud om bredbånd. Dersom Telenors ambisjoner innfris, betyr dette at det ved utløpet av 2005 ikke vil være noen kommuner som er uten bredbåndsdekning.

Komiteen vil særlig fremheve viktigheten av at elever og lærere på alle nivåer i skolen også får bredbåndstilknytning hjemmefra. Norges forskningsråd har i rapporten "Skole for digital kompetanse, om fremtidig behov for bredbånd i utdanningssektoren" (juni 2003) vurdert behovet for bredbånd relatert til utviklingen av morgendagens skole. Rapporten konkluderer med at bredbåndstilknytning til skolene alene ikke er nok. Dersom det ikke finnes bredbånd der elevene og lærerne bor, vil man ikke kunne realisere alle poten­sielle gevinstene knyttet til den digitale skolen. Komiteen vil peke på at bredbånd i skolen ikke bare åpner for nye og forbedrede arbeidsformer for lærere og elever i grunn- og videregående skole, men også for alle som deltar i etter- og videreutdanning. For et land som Norge, som i stor grad baserer seg på kunnskapsbaserte arbeidsplasser vil behovet for livslang læring bli nødvendig for å utvikle og beholde konkurransedyktige arbeidsplasser og da blir, etter komiteens syn, bredbåndstilknytning også der folk bor av avgjørende betydning.

Komiteen vil peke på kommunens ulike roller knyttet til bredbånd, som bl.a. drøftes i Kommunenes Sentralforbunds rapport "Omstilling med IKT - utfordringer for kommuner og fylkeskommuner" (juni 2003). Det er viktig at kommunene har en sentral rolle knyttet til utbygging av bredbåndsinfrastruktur, samt at kommunene etterspør bredbåndstjenester for å understøtte ulike effektiviseringstiltak. Kommunene skal videre gi både digital inngang til den demokratiske arena for kommunens befolkning, og digital inngang til alle kommunale tjenestetilbud. Ved å være en stor og effektiv etterspørrer av bredbåndstjenester, vil det offentlige kunne bli en effektiv drivkraft i utviklingen av nye produkter og tjenester.

Komiteen vil fremheve at økt bruk av bredbåndstjenester vil kunne føre til betydelige besparelser for både den private og den offentlige sektor. Det ligger store innsparingsmuligheter dersom offentlig sektor makter å gå til en nettbasert samhandling med næringsliv og privatpersoner. Komiteen vil peke på viktige tiltak i tillegg til det som allerede gjøres:

• – En ambisiøs og tydelig norsk "eGovernment"-strategi for modernisering av offentlig sektor, bl.a. gjennom bruk av IKT.

• – En sterkere satsing på løsninger for innrapportering av data fra næringslivet til offentlig sektor, inkludert gjennomføring av standardisering og gjenbruk av IKT.

• – Bruk av e-ID og e-signaturer i offentlige nett­baserte tjenester.

Komiteen vil fremheve at en ambisiøs bredbåndsutbygging kan bli en viktig drivkraft i utviklingen av norsk IKT-industri. I tillegg er en god teknologisk infrastruktur i seg selv et konkurransefortrinn.

Komiteen mener det er viktig at dette følges opp med en økning av FoU innen IKT.

2.2 Bredbåndsnett

Komiteen vil påpeke at et av Norges fremste konkurransefortrinn er posisjonen som avansert bruker av høyteknologiske produkter og tjenester. Riktig utnyttet kan dette gi muligheter til å utvikle en norsk kunnskaps­industri.

Komiteen slutter seg til den beskrivelsen av ulike nettstrukturer og teknologivalg som gis i meldingen. Et fellestrekk for de ulike nettstrukturene som i dag finnes, er at de opprinnelig ble planlagt og utbygd for helt spesifikke formål. Telenettet ble designet for to-veis taletelefoni og smalbånds datakommunikasjon. De ulike kringkastingsnettene (kabel-TV, satellitt og Norkrings bakkebaserte radionett) ble designet for å distribuere kringkasting en-veis til mange mottakere. Utviklingen av Internett, og de tjenester og applikasjoner som Internett har muliggjort, driver etterspørselen etter det man kaller bredbåndstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at hva som regnes for bredbånd vil kunne endres når nye kapasitetskrevende tjenester blir lansert. I meldingen er Regjeringen positiv til at aktørene tar i bruk teknologier som er lett skalerbare, i betydningen at oppgradering til høyere kapasiteter ikke innebærer "meget høye" kostnader. Samtidig har Regjeringen lagt til grunn en teknologinøytral politikk, hvor myndighetene ikke skal plukke ut teknologier for framtidens bredbåndsnett. Dette er i tråd med politikkanbefalingene fra OECD.

Komiteen er kjent med at bredbåndstjenester skiller seg fra andre elektroniske kommunikasjonstjenester ettersom de krever skalerbar båndbredde i nettet for at brukerne skal kunne nyttiggjøre seg disse tjenestene på best mulig måte. Dette innebærer at verken tradisjonelle telenett eller kringkastingsnett er optimalt strukturert for å formidle bredbåndstjenester. Etter hvert som båndbreddebehovet øker, er det sannsynlig at flaskehalsene i de eksisterende tele- og kringkastingsnettene med hensyn til distribusjon av bredbåndstjenester vil ble mer fremtredende enn i dag. Komiteen vil på denne bakgrunn advare mot å legge sammen all tele- og kringkastingsinfrastruktur som i dag eksisterer, og trekke den konklusjon at dette i sum gir et tilstrekkelig robust bredbåndsnett.Komiteen vil understreke at optimal utnyttelse av eksisterende og fremtidige bredbåndstjenester krever etablering av ny infrastruktur som baseres på skalerbare og fremtidsrettede teknologier og nettstrukturer. Bredbåndsnettene bør bygges regionalt og lokalt som robuste ringstrukturer, og ikke i tradisjonelle stjernestrukturer.

Komiteen ønsker å stimulere til investeringer i fremtidsrettet og skalerbar bredbåndsinfrastruktur som er innrettet slik at den ivaretar de nye brukerbehovene og som stimulerer til etableringer av nye og fremtidige bredbåndstjenester. Komiteen legger til grunn at båndbreddebehovet vil fortsette å øke i årene fremover. For å møte etterspørselen etter neste generasjons båndbreddekrevende tjenester i alle deler av landet, er det nødvendig at bedrifter og husstander kan få bredbåndstilknytning uavhengig av hvor i landet de er lokalisert. Dette vil kreve signifikante nyinvesteringer i ulike teknologier. Komiteen er opptatt av at de nye nettstrukturene etableres på en måte som sikrer kostnadseffektiv produksjon av bredbåndstjenester.

Komiteen har merket seg at ECON/Teleplan i sin bredbåndsrapport (desember 2002) har påpekt at dagens prismodell for leide linjer ikke bidrar til å fremme tilbud om bredbåndsnett og -tjenester i hele landet. Prismodellen har resultert i at de markedsaktørene som benytter leide linjer som innsatsfaktor for leveranse av bredbåndstjenester har valgt å konsentrere satsingen i sentrale og befolkningstette strøk. Komiteen mener at dette er uheldig, og vil understreke betydningen av at Post- og teletilsynet følger opp den henvendelse departementet allerede har foretatt i sakens anledning.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at en av de viktigste forutsetningene for en forbedring i bredbåndstilbudet er konkurranse på like vilkår i markedet. Dette flertallet ønsker å påpeke hvor viktig arbeidet med en sterk konkurranselovgivning, og en styrking av Post- og teletilsynet, er i denne sammenhengen.

Komiteen har merket seg at det er etablert en god del skalerbar og fremtidsrettet infrastruktur i transportnettet, og at utfordringen primært er knyttet til utbygging av lokale/regionale bredbåndsnett. Samtidig er komiteen opptatt av at de lokale/regionale bredbåndsnett som allerede er etablert blir utnyttet best mulig i helhetlige infrastrukturplaner for alle landets regioner. Moderne bredbåndsnett bygges typisk som redundante og robuste ringstrukturer lokalt og regionalt. Dette gjør nettene mindre sårbare og skalerbare ved krav om økt kapasitet. Dessuten er ringstrukturer en viktig forutsetning for at alle aksessformer kan bli vurdert anvendt som aksess frem til sluttbruker. Videre er det viktig at alle aktører som kan bidra til å redusere kostnadene ved etablering av bredbånd tas med i vurderingen når det gjelder de konkrete planene. Erfaringene så langt viser at de kommuner som har etablert egne bredbåndsnett, kjennetegnes ved at de har god økonomi, lokale ildsjeler, hjørnesteinsbedrifter og gjerne et lokalt eid kraftselskap. Komiteen mener at også kommuner som savner noen av disse forutsetningene må få tilgang til bredbånd for sine innbyggere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det også er flere eksempler på gode lokale bredbåndsinitiativ som har blitt til uten hjelp av pengesterke kommuner eller lokalt eide kraftselskaper. Som eksempel kan nevnes Agder Breiband AS, Onett AS (Odalen), Kinsarvik Breiband AS, Midsund Bredbånd AS og KystData AS.

Komiteen viser til at nyinvesteringer i robuste bredbåndsstrukturer er viktig for at Norge skal opprettholde sin konkurransekraft vis-à-vis andre land som har satset på vekst i kunnskapsindustrien. Land som ofte nevnes som suksessrike i bredbåndssammenheng er Sverige, Sør-Korea og Japan. For at norsk næringsliv ikke skal svekke sin konkurranseevne i forhold til bedrifter i disse landene, mener komiteen det er viktig at det stimuleres til investeringer i bredbåndsinfrastruktur helt frem til alle brukerne - både bedrifter og private husholdninger. Stor båndbredde helt frem til brukerne vil være en sentral forutsetning for utvikling av nye, innovative bredbåndstjenester som kan legge grunnlaget for næringsutvikling og fortsatt vekst i norsk økonomi.

2.3 Tjenester og innhold

Komiteen vil peke på at utviklingen av nye digitale innholdstjenester, både nyttetjenester og underholdningstjenester, vil kunne øke båndbreddebehovet vesentlig i årene fremover. Komiteen ser det som viktig at alle husstander og bedrifter får lik tilgang til nye digitale innholdstjenester, uavhengig av hvor i landet de befinner seg. Samtidig må det legges til rette for at leverandører av digitale innholdstjenester kan etablere seg hvor som helst i landet, og ha mulighet til å tilby tjenester med lik kvalitet til brukere over hele landet som er fleksible og som tilpasses fremtidens behov. Komiteen vil imidlertid fremheve at en slik målsetting vil kreve en kombinasjon av fiberbaserte og trådløse løsninger. Det er viktig å finne frem til modeller som kan kombinere fullverdig kvalitet med kostnadseffektive løsninger.

2.4 Kompetanse

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at kompetanseoppbygging er en viktig forutsetning for at ulike brukere av bredbåndstjenester skal kunne nyttiggjøre seg de fordeler disse tjenestene innebærer på en optimal måte.

Komiteen mener kompetanseutviklingen bør knyttes nært opp til lokal næringsutvikling og modernisering av offentlig sektor, både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Det blir viktig med størst mulig grad av samordnet offentlig etterspørsel etter nye bredbåndstjenester på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen, for å hindre suboptimale strukturer og sikre kostnadseffektiv drift av nye bredbåndsløsninger.

Komiteen mener på denne bakgrunn at offentlig sektor bør stimuleres til å foreta sine innkjøp av bredbåndstjenester mer koordinert enn tilfellet har vært frem til nå, og at offentlig etterspørsel etter nye båndbreddekrevende tjenester ikke nødvendigvis må innebære bygging av sektorspesifikke bredbåndsnett. Det blir viktig å øke kompetansen knyttet til utnyttelse av felles infrastruktur for ulike bredbåndstjenester. Komiteen legger videre til grunn at mer samordet etterspørsel fra det offentliges side vil fremtvinge prisreduksjoner både på bredbåndsinfrastruktur og -tjenester, noe som i neste omgang antas å resultere i økt etterspørsel og bruk av bredbåndstjenester både blant bedrifter og husholdninger.

2.5 Bredbåndspolitikk og status i andre land

Komiteen registrerer at Regjeringen ønsker at Norge skal følge majoriteten i OECD-landene, ved å velge en markedsbasert strategi for bredbånds­utbyggingen. Samtidig omtaler meldingen unntakene fra denne strategien, representert ved Sverige, Canada og Sør-Korea. Komiteen har merket seg at i disse landene har staten grepet inn i markedsutviklingen gjennom ulike former for offentlige stimuleringstiltak.

Komiteen vil fremheve de klare visjonene og målene som ligger til grunn for støtten til bredbåndsutbyggingen i Sverige og Canada. I Sverige er målet at det skal bli det første landet hvor informasjonssamfunnet inkluderer alle innbyggerne. Canada, som er en foregangsnasjon når det gjelder bredbåndstilknytning for skoler og kommuneforvaltninger, samt når det gjelder å ta i bruk telemedisin, vurderer bredbåndsaksess som en sentral faktor for landets økonomiske utvikling. Den kanadiske bredbånds­politikken tar utgangspunkt i behovet for økt nasjonal konkurransekraft og omstillingsdyktighet som forutsetninger for landets innovasjonspolitikk.

Komiteen vil videre vise til Storbritannias mål om å fjerne digitale skiller i landet innen utgangen av 2005.

Komiteen har videre merket seg at EU har åpnet sitt strukturfond for investeringer som bedrer bredbåndstilknytningen utenfor de tettest befolkede områdene. EU har dessuten fastsatt frister for leveranse av nasjonale bredbåndsstrategier. Disse strategiene skal danne grunnlaget for utpeking av områder og regioner hvor det er behov for offentlige overføringer. Komiteen vil på dette grunnlag understreke betydningen av at Norge med sitt spredte bosettingsmønster setter inn offentlige stimuleringstiltak for å unngå at vi sakker akterut i forhold til EU-landene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at på tross av at over 77 pst. av befolkningen har tilgang på bredbånd, har så langt kun 19 pst. valgt å bli bredbåndskunde.

Flertallet viser videre til at EUs strukturfond er forbeholdt EUs medlemsland. For budsjettperioden 2003-2006 er det økt fokus på prosjekter innen området elektronisk kommunikasjon, og det er avsatt ca. 10 mrd. euro til slike prosjekter i perioden. Flertallet viser til at utbygging av elektronisk infrastruktur i geografiske områder hvor kommersielle aktører ikke finner det lønnsomt å investere, er et av satsingsområdene i EU. Flertallet viser til at en stor del av EUs strukturfond fra nå av vil prioritere nye medlemsland.

Flertallet viser til at avviklingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift frigjør midler som skal brukes på næringsutvikling og infrastrukturtiltak, bl.a. tiltak for å styrke tilgangen på bredbånd.

2.6 Mål, strategi og roller

Komiteen ser på utbygging av bredbåndsnett som etablering av en nasjonal infrastruktur som de nærmeste årene vil være like viktig for utviklingen av det moderne Norge som utbyggingen av telefoninettet, strømnettet, jernbanenettet, vei, vann- og kloakknettet historisk sett har vært for samfunnsutviklingen. Komiteen viser i den anledning til sitat gjengitt i Aftenposten, lørdag 6. september 2003, av samferdselsminister Skogsholm:

"Bredbånd vil bli like viktig for den lokale og regionale utviklingen som infrastruktur som vei, vann, elektrisitet og avløp."

Komiteen vil understreke at bredbånds­utbyggingen handler om noe vesentlig mer enn en oppgradering av det eksisterende telenettet. En fremtidsrettet og robust infrastruktur for bredbånd anses å være en nødvendig forutsetning for utviklingen av norsk næringsliv som kan legge til rette for stabile og trygge arbeidsplasser over hele landet.

Komiteen mener det er viktig å sørge for at de bredbåndsnett som nå bygges, tilfredsstiller morgendagens behov. Komiteen vil særlig trekke frem viktigheten av robuste og skalerbare bredbåndsnett for utviklingen av nye effektive læringsformer og under­-visningsmetoder på alle nivåer i den norske skolen, som kan legge grunnlaget for utviklingen av Norge som en ledende kunnskapsnasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at for å oppnå dette er det ikke tilstrekkelig at alle skoler gis tilbud om bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger opp til.

Flertallet mener det i tillegg må legges til rette for at den enkelte elev og lærer også hjemmefra kan få tilgang til de nye digitale læringsmiljøene, og kan nyttiggjøre seg de moderne undervisningsmetodene som bredbåndsteknologien åpner for både hjemme og på skolen, og i et samarbeid mellom hjem og skole.

Flertallet vil videre vise til Norges forskningsråds rapport "Skole for digital kompetanse - Om fremtidig behov for bredbånd i utdanningssektoren" (juni 2003), som inneholder mange interessante visjoner og vurderinger om hvordan bredbånd i skolen vil legge grunnlaget for en ny, moderne læringsarena for både elever og lærere de neste 5-6 årene.

Flertallet vil fremheve konklusjonen i rapporten fra Norges forskningsråd knyttet til forventet båndbreddebehov i skolen om 5-6 år. Den understreker viktigheten av at bredbåndsnettene som nå bygges er tilstrekkelig skalerbare. Landets skoler vil ha forskjellig behov for båndbredde, bl.a. på grunn av ulik størrelse. Ut fra en skjønnsmessig vurdering konkluderer rapporten med at skoler med mindre enn 50 elever sannsynligvis kan få dekket sine behov med en kapasitet på 2-10 Mbit/s. En skole med 50 elever vil trenge 10-32 Mbit/s, og en skole med 100 elever vil trenge 32-100 Mbit/s. Skoler med mer enn 300 elever anslås å ha et båndbreddebehov på 100 Mbit/s og oppover om 5-6 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er av den oppfatning at Regjeringen i større grad må vektlegge disse vurderingene, og savner konkrete tiltak i meldingen som kan bidra til en utvikling mot de mål og visjoner som trekkes opp i rapporten fra Norges forskningsråd.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at rapporten det vises til er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Programstyret for Høykom. Formålet med rapporten var å utrede det fremtidige behovet for bredbånd i den delen av utdanningssektoren som HØYKOM-skole gjelder. De estimerte båndbreddebehovene i denne rapporten er relativt høye (fra 2-10 Mbit/s til over 100 Mbit/s) sammenlignet med andre utredninger på feltet. For eksempel har Econ/Teleplan i en rapport utarbeidet på oppdrag av Samferdselsdepartementet (rapport 92/02 Bredbånd - Kartlegging) estimert båndbredde­behovene utfra to ambisjonsnivåer - medium og høyt: Medium ambisjonsnivå er der satt fra 1,3 Mbit/s (veldig liten barneskole) til 9,0 Mbit/s (stor vg. skole). Høyt ambisjonsnivå fra 2,0 Mbit/s (veldig liten barneskole) til 29,1 Mbit/s (stor vg. skole).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker derfor å påpeke at rapporten som komiteens flertall viser til, har karakter av å være en meget ambisiøs langsiktig målsetting. Disse medlemmer mener det er viktig å ha ambisiøse målsettinger, så lenge ambisjonsnivået ikke avskriver lavere båndbredder til skoler som utilstrekkelig på kortere sikt. Det beste på lang sikt må ikke bli det godes fiende.

Komiteen vil understreke at det på samme måte som for bredbånd i skolen, er avgjørende at målene for bredbånd i helsevesenet, kommuneadministrasjonene og folkebibliotekene, som også er nedfelt i eNorge 2005, utvides til å inkludere bredbåndstilknytning for brukerne av disse offentlige institusjonenes tjenester der hvor de bor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er på denne bakgrunn av den oppfatning at Regjeringens ambisjonsnivå for bredbåndsutbyggingen, slik det kommer til uttrykk i meldingens kapittel 7.2, er for lavt. Disse medlemmer går inn for at det overordnede målet for bredbåndsutbyggingen ikke kun skal omfatte utvalgte offentlige institusjoners bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger opp til, men utvides til også å omfatte bredbåndstilgang for alle landets bedrifter og husstander innen 2007. Slik disse medlemmer ser det, vil bredbånd være en særdeles viktig forutsetning for næringsutvikling i distriktene de nærmeste årene og derved også en forutsetning for nasjonens totale omstillingsevne.

Disse medlemmer fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport for Stortinget."

Komiteen er enig med Regjeringen i at det bør føres enteknologinøytral politikk for å sikre konkurransen. Komiteen vil bemerke at det, i dagens markedssituasjon hvor Telenor er den dominerende aktøren på både grossist- og sluttbrukernivå i bredbånds­markedet, er naturlig å vurdere ulike strukturelle grep fra statens side for å legge forholdene bedre til rette for en utvikling mot mer virksom konkurranse. Dette for å unngå en monopolisering av store deler av bredbånds­markedet.

Komiteen er av den oppfatning at tempoet i bredbåndsutbyggingen er av stor betydning for å sikre at Norge ikke sakker akterut i forhold til utviklingen i andre land. Videre er det viktig å forhindre at det etableres digitale klasseskiller i Norge mellom den delen av befolkningen som enten allerede har fått bredbåndstilgang eller vil komme til å få det i nær fremtid, og den delen av befolkningen som enten aldri vil få tilbud om bredbånd eller først får dette mange år frem i tid.

Komiteen vil til meldingens kapittel 7.2.2 om ringvirkninger av bredbåndstilknytningene av offentlige institusjoner bemerke at det i ECON/Teleplan-rapporten "Bredbånd - kartlegging" (desember 2002) side 13, som bl.a. ligger til grunn for denne meldingen, konkluderes med at det ikke er grunn til å vente sterke ringvirkninger i privat- og bedriftsmarkedet av at offentlige institusjoner tilknyttes bredbåndsnett så lenge de offentlige institusjonene primært benytter punktvise aksessmetoder:

"Det er et dilemma at den rimeligste aksessmetoden i 2 av 3 tilfeller kun dekker ett punkt, som leide linjer og punkt-til-punkt radio. Slike aksessmetoder vil kun dekke de kommunale institusjoner uten å dekke husstander og bedrifter……Undersøkelser av operatørenes utbyggingsstrategier gir imidlertid ikke sterk støtte til en antagelse om at tilknytning av offentlige institusjoner i praksis har skapt spesielle ringvirkninger."

Komiteen er enig med Regjeringen i at det er viktig å planlegge den samlede infrastrukturen i kommunene, og at kommunene bør ta et større ansvar for planlegging og koordinering av lokal infrastruktur i fremtiden, gjerne i samarbeid med nabokommuner. Komiteen deler videre Regjeringens oppfatning om at det er naturlig at lokale og regionale bredbåndsutbygginger skjer i form av interkommunalt samarbeid. Komiteen ser det som viktig at det stimuleres til at slike lokale og regionale bredbåndsnett blir robuste, fremtidsrettede og sikrer næringslivet, husholdninger og andre potensielle brukere gode muligheter til å nyttiggjøre seg bredbånd.

Komiteen deler det syn som kommer til uttrykk innledningsvis i meldingens kapittel 7.2 når det gjelder markedskreftenes begrensning i forhold til målet om en fullgod bredbåndsdekning i hele landet:

"Ei marknadsbasert utvikling aleine vil likevel ikkje sørgje for eit fullgodt breibandstilbod over heile landet."

Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det, er imidlertid de tiltak Regjeringen foreslår for å bøte på dette, ikke tilstrekkelig for å sikre nødvendig tempo og dekning i bredbåndsutbyggingen.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom man skal nå målet om bredbåndstilgang for alle bedrifter og husstander i Norge innen 2007, vil det være nødvendig med øremerket statlig støtte til bredbåndsutbygging i områder hvor det enten ikke er grunnlag for et kommersielt tilbud, eller hvor det kommersielle tilbudet ikke er robust og fremtidsrettet nok til å ivareta alle brukerbehovene hos husholdninger, bedrifter og offentlige institusjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 44 (2002-2003) Digitalt bakkenett. Post- og teletilsynet har uttalt at en avvikling av analoge sendinger vil gjøre det mulig å planlegge på nytt store deler av frekvensressursene som er avsatt til kringkasting, og legge til rette for økt samfunnsmessig nytte. Frekvensene som blir frigjort ligger lavt i frekvensspekteret og blir regnet som svært fleksible og attraktive.

Norge har etter komiteens mening en unik mulighet til å realisere en alternativ bredbåndsinfrastruktur, og samtidig skape en konstellasjon som sikrer virksom konkurranse på det norske fastnettmarkedet. Stadig flere har behov for en profesjonell transportør av digitale signaler til konkurransedyktige priser. Ulikt andre land har det gjennom annen halvdel av 1990-tallet foregått betydelige investeringer fra flere konkurrerende aktører i fiber-infrastruktur.

Komiteen vil understreke betydningen av at myndighetene sørger for å samordne og ta vare på de verdier som er investert i alternativ infrastruktur i forhold til Telenor (Jernbaneverket, BaneTele, Forsvaret og lokale/regionale E-verk). Med samordning menes ikke bare de rent tekniske, geografiske og grensesnittmessige samordninger av eksisterende nettstrukturer. Det må samtidig oppnås en forretningsmessig samordning av interessene rundt et landsdekkende nett i tillegg til Telenor.

Det er etter komiteens syn gode næringspolitiske begrunnelser for å gå for en slik samordning. Ikke minst er det viktig, både for brukere og næringsaktører å unngå en monopolisering av bredbåndsmarkedet. Komiteen har merket seg at det nå skjer en klar posisjonering av aktørene. Flere av disse spesialiserer seg på tjenesteproduksjon og produksjon av innhold, mens andre aktører investerer i fremføringsveier og transport av elektronisk kommunikasjon.

Komiteen vil fremheve betydningen av at tjenesteleverandørene får anledning å kjøpe en ende-til-ende- tilknytning i en nettstruktur til ikke-diskriminerende og konkurransedyktige vilkår. Komiteen mener det er avgjørende at de kan velge mellom ulike alternativer.

Komiteen vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen bidra til løsninger som kan skape reell konkurranse i bredbåndsmarkedet."

Komiteen vil videre peke på nødvendigheten av en teknisk samordning/standardisering av nettstrukturene. Det fremgår tydelig i meldingen at Norge er inndelt i et nesten hundretalls alternative nettstrukturer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at BaneTele i framtiden bør være en landsdekkende konkurrent til Telenor i bredbåndutbyggingen. Selskapet må sikres en god og solid eierstruktur som gir selskapet økonomisk evne til å tilby bredbåndstjenester i hele landet.

Eierstrukturen må sikre størst mulig samordning av alternativ infrastruktur som sikrer selskapet disposisjonsretten til en helhetlig nasjonal nettstruktur som kan levere ende-til-ende-løsninger for bredbånds­kapasitet.

Flertallet har merket seg at flere selskaper har vist interesse for BaneTele. Flertallet har merket seg Bredbåndsalliansen og deres planer for bredbåndsutbygging og ønske om investeringer i BaneTele.

Flertallet vil ha en egen sak om BaneTele til Stortinget, her under eierskap og BaneTeles rolle i bredbåndsutbyggingen. Det tas derfor i denne omgang ikke stilling til spørsmålet om eierskap i selskapet BaneTele.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en egen sak om BaneTele for Stortinget, herunder eierskap og BaneTeles rolle i bredbåndsutbyggingen."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at staten kan - som 100 pst. eier av BaneTele AS - bidra aktivt til å skape en slagkraftig industriell konstellasjon ved å selge andeler i selskapet BaneTele AS til andre netteiere mot at BaneTele AS overtar fiberstruktur til en tilsvarende verdi. Dermed kan det oppstå et nasjonalt nettselskap som disponerer et "ende-til-ende"-bredbåndsnett som kan skape reell konkurranse i markedet basert på følgende premisser:

• – Selskapet må sikres en god og solid eierstruktur som gir selskapet økonomisk evne til å tilby bredbåndstjenester i hele landet.

• – Selskapet skal være underlagt offentlig eierskap og kontroll. Med dette menes direkte og/eller indirekte statlig, fylkeskommunalt og kommunalt eierskap.

• – Eierstrukturen må sikre størst mulig samordning av alternativ infrastruktur som sikrer selskapet disposisjonsretten til en helhetlig nasjonal nettstruktur som kan levere "ende-til-ende"-løsninger for bredbåndskapasitet i hele landet.

• – Selskapet gis fullmakt til å kjøpe infrastruktur der hvor eierne ikke har alternativ infrastruktur, alternativt inngå avtaler om disposisjonsrett til infrastruktur for å sikre målet om nasjonal dekning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utvikle BaneTele AS til et selskap med en helhetlig nasjonal nettstruktur basert på følgende forutsetninger:

• a) Den pågående salgsprosessen av BaneTele AS, stoppes.

• b) En samordning og utvikling av infrastruktur lokalt og regionalt til BaneTeles nett gjennomføres basert på de forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 133 (2003-2004)."

Disse medlemmer vil også peke på at et slikt felles nettselskap kan være et første trinn i en prosess mot en mulig privatisering, men med en rollefordeling mellom staten og private der myndighetene beholder en viss form for kontroll over Norges nye motorvei for elektronisk kommunikasjon.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn be Regjeringen stanse den pågående salgsprosessen av BaneTele AS i påvente av en avklaring av den fremtidige organisering av bredbåndsutbyggingen i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til flertallets merknader i Innst. S. nr. 274 (2000-2001):

"Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merka seg at staten ved Jernbaneverket skal stå som eineeigar av BaneTele AS. Fleirtalet ser dette som ei god løysing på noverande tidspunkt."

Disse medlemmer viser videre til Budsjett-innst. S. nr. 13 (2002-2003) hvor komiteen foreslår følgende:

"Komiteen vil foreslå:

• 1. Uavhengig av eigarskapet til BaneTele AS, skal eigarskapet til Jernbaneverkets infrastruktur for telekommunikasjon verte verande i Jernbaneverket.

• 2. Kongen får fullmakt til å forlenge løpetida for stats­lånet til BaneTele AS til og med 30. juni 2003.

• 3. Kongen får fullmakt til å avgjere kven som skal vere generalforsamling i BaneTele AS.

• 4. BaneTele AS skal ikkje selgjast no. Dersom det er aktuelt med nye industrielle løysingar, er det ein føresetnad at dette skal leggjast fram for Stortinget som eiga sak."

Disse medlemmer kan ikke se at situasjonen er annerledes nå og vil derfor avvente at en egen sak om BaneTele legges fram for Stortinget.

2.7 Tiltak/oppfølging

Komiteen vil bemerke at Norge lå på 27. plass på International Telecommunication Union’s ranking i "Birth of Broadband - ITU Internet Report" (september 2003). Til sammenligning lå Danmark på 5. plass, Island på 6. plass, Sverige på 8. plass og Finland på 18. plass på den samme rankingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, deler ikke Regjeringens oppfatning av at strategien om markedsbasert bredbåndsutbygging har vært vellykket frem til nå.

Komiteen vil peke på at en rekke faktorer påvirker et lands bredbåndspenetrasjon. I en analyse fra Credit Suisse First Boston, Searching for growth - European integrated operator review, 9. oktober 2003, nevnes syv slike faktorer: brutto nasjonalprodukt pr. innbygger, Internett penetrasjon, PC penetrasjon, grad av konkurranse på infrastruktur, befolkningstetthet, politisk/offentlig støtte og prising. Norge ligger langt nede på listen over bredbåndspenetrasjon på tross av høy BNP per innbygger og høy Internett- og PC-penetrasjon. Lav bredbåndspenetrasjon kan skyldes en eller flere av følgende faktorer; liten konkurranse på infrastruktur, lav befolkningstetthet eller liten politisk/offentlig støtte. Komiteen vil fremheve to land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med når det gjelder spredt befolkning, nemlig Sverige og Canada, som begge aktivt har tatt i bruk politiske virkemidler, og gir finansiell støtte etter visse kriterier for å få fart på bredbåndsutbyggingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at prognosene for bredbåndsdekning fremover er gode. Siste rapport fra Teleplan (januar 2004) viser til at det er realistisk å forvente at om lag 90 pst. av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud om bredbånd i løpet av 2005. Videre har Telenor annonsert offisielt at de alene vil ha en bredbåndsdekning på minst 90 pst. løpet av 2006. Catch Communications vil også kunne tilby 90-95 pst. av husholdningene bredbånd i løpet av 2006.

Disse medlemmer viser til at veksten i bredbåndstilknytninger har vært stor. Antall husholdninger med bredbåndstilknytninger har økt fra om lag 16 pst. pr. august 2003 til 19 pst. ved utgangen av 2003 (jf. brev fra Nærings- og handelsdepartementet av 16. februar 2004 vedlagt innstillingen). Andelen bedrifter tilknyttet bredbånd steg i samme periode fra om lag 15 pst. til 22 pst. Disse medlemmer viser også til at det har vært en betydelig vekst i andelen offentlige institusjoners tilknytning til bredbånd. For kommuneadministrasjoner har andelen bredbåndstilknytninger økt fra 69 pst. i mai 2003 til anslagsvis over 80 pst. pr. 15. mars 2004, for bibliotek har andelen økt fra 62 pst. til om lag 76 pst. For grunnskoler har andelen tilknyttet bredbånd vært konstant.

Disse medlemmer viser til Norsk Telecom AS" tall for bredbåndstilknytninger i privatmarkedet som viser at Norge hadde en vekst i antall tilkoblinger på 9,2 pst. for 2003, mens tilsvarende tall for Sverige og Danmark var henholdsvis 4,2 pst. og 11,8 pst. Med den sterke veksten i 2003 har Norge nesten tatt igjen Sverige i totale tilknytninger. Disse medlemmer viser også til at Forrester Research konkluderte med at Norge vil være på topp i Europa når det gjelder bredbåndstilknytninger i 2008, tett fulgt av Sverige og Danmark. Hovedbegrunnelsen for denne prognosen skyldes at Norge har høyt BNP per capita, stor konkurranse på tilbydersiden av bredbånd og liten prisforskjell (pris på abonnement) mellom ISDN og bredbånd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at erfaringene fra de siste 3-4 årene viser at markedsbasert utbygging alene ikke er tilstrekkelig for å etablere robuste og skalerbare bredbåndsnett som næringsliv og husholdninger i alle landets lokalsamfunn kan nyttiggjøre seg. Selv om ulike etterspørselsstimulerende tiltak har vært gjennomført de senere årene, har bredbåndsutbyggingen gått saktere enn ønskelig. Flertallet mener det er nødvendig å både iverksette tiltak som legger til rette for bredbåndsutbygging i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for et bredbåndstilbud, og tiltak som stimulerer til en bredbåndsutbygging som ivaretar ønsket om robuste og fremtidsrettede strukturer i alle deler av landet slik at det ikke utvikles digitale klasseskiller. Flertallet vil understreke at slike tiltak må ivareta hensynet til konkurransen i bredbåndsmarkedet.

Flertallet vil understreke at det ikke er noe motsetningsforhold mellom å stimulere til økt etterspørsel og samtidig iverksette tiltak for å legge til rette for raskere utbygging av bredbåndsinfrastruktur enn det markedsaktørene selv planlegger.

Flertallet er enig med Regjeringen i at det bør stimuleres til utvikling av innhold, tjenester og kompetanse for å øke etterspørselen i markedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener imidlertid at dette ikke er nok for å nå målene med bredbåndspolitikken, og ser derfor på slik stimulering som et nyttig tillegg til offentlig støtte til utbygging av bredbåndsnett.

Komiteen støtter de forslag til tiltak som Regjeringen fremmer i meldingen for å stimulere til virksom konkurranse. Komiteen er imidlertid av den oppfatning at det i tillegg til de foreslåtte tiltakene er nødvendig med strukturelle grep fra det offentliges side som kan sørge for at det legges til rette for konkurransedyktige alternativer til Telenors infrastruktur i bredbånds­markedet. Komiteen mener at økt konkurranse vil kunne redusere størrelsen på den offentlige utbyggingsstøtten som er nødvendig for å nå målet med bredbåndsutbyggingen. Komiteen ber på denne bakgrunn om at Regjeringen sørger for hensiktsmessig samordning og koordinering av statlig, fylkeskommunal og kommunal eid bredbåndsinfrastruktur, slik at de i sum kan representere økt konkurransekraft i bredbåndsmarkedet.

Komiteen savner en vurdering av å fjerne hindringer for etablering av bredbånd og ytterligere tiltak som kunne stimulert til økt bredbåndsutbygging.

Som eksempel på fjerning av hindre nevnes:

• – fjerning av eiendomsskatt på teleinstallasjoner (verk og bruk) som følger av høyesterettsdom av 23. januar 2002 inntatt i Rt. 2002 s. 94 som åpner for at kommuner kan ilegge eiendomsskatt på teleinstallasjoner,

• – fjerning av kommunale avgifter på graving for bredbåndsinfrastruktur.

Komiteen viser til at slike hindringer vil medføre høyere kostnader for elektronisk infrastruktur og kan føre til at prosjekt med marginal lønnsomhet ikke blir realisert.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen etablere en ordning med informasjonsplikt når det offentlige gjennomfører gravevirksomhet, slik at muligheten for samtidig legging av rørgater for strekking av fiber, sikres."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at kommuner ikke kan ilegge avgift ved graving for etablering av infrastruktur for bredbånd."

Komiteen viser videre til eksempler på mulige stimuleringstiltak:

• – innføring av sparing med skattefradrag for bredbåndstilknytning og hjemme-PC

• – informasjonsplikt når det offentlige gjennomfører gravevirksomhet, slik at det sikres at det samtidig kan legges rørgater for strekking av fiber.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at en ordning for sparing med skattefradrag gjeldende for bredbåndstilknytning og hjemme-PC etableres".

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det er etablert et skattefritak for hjemme-PC i arbeidsforhold. Regjeringen har presisert at dette fritaket også gjelder bredbåndstilknytning, og bidrar til å stimulere etterspørselen etter bredbånd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at Regjeringen i meldingen anslår at hele 59 kommuner vil være uten markedsbasert bredbåndstilbud ved utgangen av 2005. Disse medlemmer mener dette underbygger behovet for statlig støtte også til infrastruktur for bredbånd og som langt overstiger de 30 mill. kroner som er bevilget via Høykom-distrikt for 2004.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å etablere forpliktende utbyggingsprogrammer for bredbåndsinfrastruktur i alle landets regioner for å hindre en utvikling mot digitale A- og B-kommuner.

Disse medlemmer går på denne bakgrunn inn for at det etableres et bredbåndsfond på 3 mrd. kroner, som skal bidra til utbygging av robuste og fremtidsrettede bredbåndsnett for husholdninger, bedrifter og offentlige institusjoner i alle landets regioner. Disse medlemmer er kjent med at det er ulike beregninger for de eksakte kostnadene. Disse medlemmer ber om at Regjeringen utarbeider retningslinjer for fondet herunder egenandelsfinansiering og beregningsgrunnlaget for egenandeler. Status for bruk av fondet og ev. behov for justering i bevilgning legges fram i de årlige budsjetter. Disse medlemmer mener at Regjeringen bør vurdere den svenske modellen for bredbåndsinfrastruktur og regelverket for EUs strukturfond som nå er åpnet også for støtte til infrastruktur for bredbånd.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprette et bredbåndsfond. Fondet tilføres til sammen 3 mrd. kroner i statsbudsjettene for 2005 og 2006."

Disse medlemmer ber om at Regjeringen utarbeider retningslinjer og kriterier for tildeling av midler fra et slikt bredbåndsfond, som bl.a. ivaretar følgende forutsetninger og prinsipper:

• – Samordning av bredbåndsplaner for en eller flere kommuner.

• – Bredbåndsutbygging skal foregå etter definerte standarder og grensesnitt for sammenknytning av transportnett, regionnett og aksessnett.

• – Maksimal utnyttelse av allerede foretatte investeringer og fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur.

• – Utarbeidelse av forpliktende planer for bredbåndsutbyggingen i et område/region, som er forankret i en helhetlig plan for nærings- og kunnskapsutvikling, effektivisering og modernisering av offentlig forvaltning i regionen, og som hensyntar allerede etablerte strukturer for bredbånd - både offentlige og private.

• – Tilrettelegging for effektiv konkurranse.

• – Staten skal tilrettelegge bredbåndsutbygging slik at signalene blir fremført til alle landets kommuner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det utarbeides retningslinjer og kriterier for tildeling av midler fra bredbåndsfondet som bygger på de forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 133 (2003-2004)."

Komiteen vil understreke at en landsdekkende bredbåndsutbygging innen de her satte økonomiske rammer vil kreve skalerbare løsninger gjennom etablering av robuste lokale/regionale ringstrukturer. Det er viktig at myndighetene også støtter opp om FoU-prosjekter som har som formål å utvikle trådløse løsninger som kan tilby fullt ut tilfredsstillende alternativer der fiberbaserte løsninger ikke er økonomisk forsvarlig. Støtten baseres på en teknologinøytral politikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å sikre utviklingen av fullt ut tilfredsstillende alternativer der fiberbaserte løsninger ikke lar seg gjennomføre på kommersielt grunnlag."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til sitt forslag slik det fremkommer i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til St.meld. nr. 49 (2002-2003). Meldingen har etter disse medlemmers vurdering få virkemidler for å gjennomføre målene om bredbånd til alle.

Disse medlemmer viser til at det i regjeringen Stoltenbergs IT-politiske redegjørelse i Stortinget i mai 2001 ble det understreket at regjeringen Stoltenberg ønsket en rask utbygging av bredbåndsnett i hele landet. Målet var:

"Arbeiderpartiets mål er at alle grunn- og videregående skoler, bibliotek, sykehus og kommuner skal gis tilbud om bredbåndtilknytning i år 2002. Slik kan vi også legge til rette for næringsutvikling i hele landet. Alle norske husstander må få tilbud om bredbåndstilknytning innen utgangen av 2004."

Disse målene er ikke nådd, det er derfor behov for at det nå tas grep for konkret måloppnåelse.

Disse medlemmer vil føre en politikk som legger til rette slik at muligheten til bredbånds­kommunikasjon blir reell for hele landet. Utbygging av bredbånd til hele landet er utgangpunktet for fram­tidens distriktspolitikk.

Disse medlemmer viser til at dette kan skje bl.a. gjennom at konkurransen i markedet skal styrkes, og den offentlige etterspørselen stimuleres.

For disse medlemmer er det et mål at alle grunn- og videregående skoler, bibliotek, sykehus og kommuner skal gis tilbud om bredbåndstilknytning innen 2005. Slik kan en bl.a. legge til rette for næringsutvikling i hele landet.

Disse medlemmer mener videre at alle norske husstander må få tilbud om bredbåndstilknytning innen utgangen av 2007.

Disse medlemmer viser til at til tross for at markedet skal bidra i størst mulig grad må det offentlige gå inn med særegne tiltak de steder markedet ikke strekker til. For å nå målene må det etter disse medlemmers vurdering føres en mer aktiv politikk enn det Regjeringen legger opp til for å stimulere både utbygging og bruk, særlig i distriktene. Utbygging og utvikling må skje i samhandling mellom markedet og det offentlige, hvor helheten ivaretas. Det må bli større samhandling mellom offentlig bruk og næringslivets behov.

Disse medlemmer viser til at det i årets statsbudsjett er bevilget totalt 66,5 mill. kroner til Høykom, hvorav 30 mill. kroner er øremerket bredbånds­utbygging i distriktene. Dette er etter disse medlemmers vurdering ikke tilstrekkelig for å nå de målene som er satt.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det er viktig å vektlegge teknologinøytralitet, men da ut fra ønsket om å sikre utbygging over hele landet, ikke bare for å sikre konkurransen i markedet slik Regjeringen legger opp til.

Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene og fylkeskommunene har et spesielt ansvar for planlegging og koordinering av lokal infrastruktur og tjeneste. Kommunene bør legge til rette for et helhetlig tilbud til alle. Bredbåndsutbyggerne skal samarbeide med kommunene om dette.

For å utnytte den eksisterende nettkapasiteten, og øke valgmulighetene i nettet er det etter disse medlemmers mening viktig å sikre at ulike nett kan samkjøre. Samarbeid mellom de ulike aksessnettene i den lokale utbyggingen vil bidra til en begrensning av utbyggingskostnadene, motivere lokal innsats og bidra til en raskere og rimeligere bredbåndsutvikling til fordel for næringslivet og distriktene. Samordning i aksessnettene vil også bidra til å styrke den sektorovergripende samkjøringen innen bolig-, bedrifts- og institusjonssektoren.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av at myndighetene sørger for å fjerne flaskehalser, samordner og tar vare på de verdier som det offentlige har investert i alternativ infrastruktur i forhold til Telenor (Jernbaneverket, BaneTele, Forsvaret og lokale/regionale E-verk). Med samordning mener disse medlemmer ikke bare de rent tekniske, geografiske og grensesnittmessige samordninger av eksisterende nettstrukturer. Det må samtidig oppnås en forretningsmessig samordning av interessene rundt et landsdekkende nett i tillegg til Telenor.

BaneTele AS, som i dag er 100 pst. eid av staten, vil med sine 12 500 km fiber kunne bidra aktivt til å skape en slagkraftig industriell konstellasjon i den videre nettutbyggingen. BaneTele bør etter disse medlemmers vurdering benyttes som et sentralt verktøy i å skape et reelt og konkurransedyktig alternativ i markedet på et (ende til ende) tilbud på bredbånd under målsettingen "bredbånd til alle".

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at den digitale allemannsretten må realiseres innen 2007. Dette er avgjørende for å sikre både bosetting og næringsliv over hele landet. For å oppnå dette, er det vesentlig at det fastsettes klare mål og visjoner for arbeidet. Disse medlemmer vil hevde at St.meld. nr. 49 (2002-2003) Breiband for kunnskap og vekst, ikke er tydelig nok i forhold til dette.

Disse medlemmer er opptatt av at utviklingen for fremtidens elektroniske Norge fordrer en aktiv holdning fra myndighetenes side. I den sammenheng vil man blant annet vise til at NOU 2004:2 Effekter og effektivitet, Effektutvalget, fremholder at det er like gode grunner for å føre en aktiv regionalpolitikk for teleinfrastruktur som på resten av transportområdet (Effektutvalget s. 129). En effektiv bredbånds­utbygging bør med andre ord sees som en del av utbyggingen av den grunnleggende infrastrukturen i Norge og som et fellesskapsanliggende.

Disse medlemmer mener at man ikke vil oppnå landsdekkende utbygging av bredbånd dersom markedet alene skal stå for utbyggingen. I de sentrale strøk av landet vil en markedsorientert utbygging fungere tilfredsstillende, men markedet vil ikke stå for ubygging i deler av landet hvor det er spredt bebyggelse. Disse medlemmer mener Regjeringen til nå har inntatt en for passiv holdning til bredbåndsmarkedet. Dette har ført til at man nå ser konturene av en samlet sett lite kostnadseffektiv infrastruktur, og et skille mellom distrikt og sentrale strøk, mellom A- og B-kommuner. Disse medlemmer registrerer at meldingen ikke følger opp vedtaket i Stortinget fra våren 2002 om at staten skal sørge for bredbåndsutbygging der hvor markedet selv ikke ordner opp. Disse medlemmer viser i den anledning til Stortingets vedtak 7. mai 2002 hvor et flertall støttet at

"Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak for Stortinget om utbygging av bredbåndsnett i områder av landet der markedet i seg selv ikke er sterkt nok til å sikre utbygging."

Disse medlemmer vil vise til at SINTEF i rapporten Bredt bånd i tynn tråd? Evaluering av HØYKOM, januar 2004, konkluderer med at for å kunne bruke markedet for å nå politiske mål, må man ha et godt grep om den aktuelle dynamikken i markedet: teknologisk, prismessig og strukturelt (SINTEF 2004, s. 148). Regjeringen har i sin melding lagt opp til å være teknologiuavhengig. Disse medlemmermener det vil være vesentlig at man setter enkelte krav til den teknologi som skal benyttes, blant annet at dette er en teknologi med toveiskommunikasjon og med kapasitet for fremtiden. Dersom staten skal gå inn som kjøper av tjenester, eller stimulerer markedet, vil valget av teknologi gjøre at denne får et fortrinn framfor andre teknologier. Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette legge vekt på at det velges løsninger som skaper helhet i utbygging og koordinering mellom infrastruktur og innhold som kan sikre en kostnadseffektiv løsning. Det vises også til SINTEF hvor det er framholdt at ved utbygging av bredbånd bør den primære teknologien, også i aksessnett, være fiberoptisk kabel (SINTEF 2004, s. 155).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av at en realisering av den digitale allemannsretten fordrer en politikk hvor pris ikke er ekskluderende. Per dags dato er det store prisforskjeller i ulike deler av landet. Disse medlemmer vil vise til Effektutvalget som på dette punktet viser til at det offentlige allerede i dag kjøper tjenester fra transportsektoren for å opprettholde infrastruktur i utkantene. Det er paralleller mellom denne transportinfrastrukturen og den nye IKT-infrastrukturen som bør kunne tas med i vurderingen av offentlig politikk for like priser i hele landet. (Effektutvalget s. 126).

Disse medlemmer mener det også vil være vesentlig å stimulere innholdet av nettet da det er en gjensidig avhengighet mellom innhold og struktur. Det offentliges satsing på utvikling av blant annet nettbasert undervisningsmateriell for alt fra barneskolenivå til universitetsnivå eller nettbaserte tjenester innen helsevesenet, vil gjøre det mer attraktivt for tilbydere av infrastruktur å investere i større utbygging.

Disse medlemmer vil arbeide for at slike tjenester skal kunne få økonomisk stimulering, og mener dette vil skape store muligheter hvor avstanden mellom sentrale strøk og distrikt ikke lenger vil være en vesentlig faktor. En slik satsing vil også stimulere utbygging av infrastruktur da det vil bli mer attraktivt for ulike aktører å delta i et marked hvor innholdsleverandørene er aktive.

Disse medlemmer mener at digitale nett er infrastruktur, hvor utbygging bør skje samordna og koordinert. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet tidligere har påpekt at Regjeringen i større grad må se de forskjellige digitale utbyggingene i sammenheng (bakkenett, GSM-R, Tetra/nødnett, UMTS, fiber, radio) enn de gjør i dag. Arbeidet med å finne samkjøringsfordeler og/eller få de ulike systemene til å kommunisere med hverandre er ikke kommet langt nok. Disse medlemmer viser videre til at det i dag på mange steder bygges parallelle, konkurrerende, og ofte likeverdige systemer hvor dette ikke er nødvendig, samtidig som spesielt distriktene ikke blir bygget ut raskt nok. Disse medlemmer foreslår derfor opprettelsen av et nasjonalt koordineringsråd for nettutbygginga og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa oppnevne et tverrpolitisk råd for bedre koordinering av utbyggingen av den digitale infrastrukturen."

Disse medlemmer mener at bredbånd er infrastruktur. Disse medlemmer viser derfor til tidligere merknader om at bredbåndsutbygging bør være en del av nasjonal transportplan.

Disse medlemmer mener at det fortsatt er åpent om en videre bredbåndsutbygging bør skje hovedsakelig ved hjelp av fiber, eller om man i større grad bør jobbe for flere parallelle, rivaliserende teknologiske løsninger som tjener ulike hensikter. Disse medlemmer viser til at å låse seg til "kun fiber" betyr at man kan hindre fremveksten av nye løsninger, f.eks. ultrabreibånd (radio). Ulike systemer (fiber, kabel, radio) kan fylle hverandre ut, og rivaliserer på ulike nivåer, f.eks. ved at byer og tettsteder kan finne formålstjenlig andre løsninger enn distriktene gjør. Disse medlemmer anbefaler en åpen tilnærming, og viser bl.a. til at Teknologirådet anbefaler at stamnettet bør være fiber, men at de enkelte husstandene kan dekkes med ulike løsninger som kabel og radio/satellittnett. Disse medlemmer mener det viktigste for valg av teknologi er i) at kommunikasjonen i infrastrukturen er toveis, ii) kapasitetshensyn og muligheter for kapasitetsutvidelse, og iii) at de forskjellige systemene kan snakke med hverandre.