Utnyttelse av hav og kystsone bør skje
uten at det går på bekostning av naturgrunnlaget.
Det må imidlertid aksepteres noen endringer, ellers vil
næringsutvikling og lokalsamfunn langs kysten stagnere.
Marin næringsutvikling er preget av stadige endringer og
krever dynamiske og fleksible ordninger. Bærekraftig bruk
må være et grunnleggende element i all aktivitet.
Tilgang til areal for næringsutvikling
er viktig, og næringens arealbehov må vurderes
i åpne prosesser som også ivaretar andre viktige
samfunnshensyn. Det er viktig at arealdisponering som begrenser
næringsutvikling skjer etter en helhetlig vurdering og
blir evaluert på hensiktsmessig måte.
Regjeringen oppnevnte den 14. mars 2003 Havressurslovutvalget
for å utrede et lovgrunnlag for forvaltning av levende
marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Utvalgets
forslag til ny lov skal synliggjøre og ta hensyn til Norges
folkerettslige forpliktelser i forvaltningen av marine økosystemer.
Disse hensynene er også vurdert som en del av biomangfoldlovutvalget.
Utvalget forventes å legge frem sin utredning i juni 2005.
Arbeidet med internasjonale miljøavtaler
og -konvensjoner blir stadig viktigere for fiskeri- og havbruksnæringen.
Disse avtalene setter i økende grad rammebetingelser i
form av innarbeiding av miljøhensyn i forvaltning av marint
miljø og levende marine ressurser. Problemstillinger som
drøftes i disse sammenhengene inkluderer bl.a. såkalt
listing av truede marine arter, inklusive fisk, i den hensikt å gi
vedkommende art bedre beskyttelse, habitat- og områdevern for å beskytte
viktige leveområder og tiltak mot andre negative miljøeffekter
fra fiskeriene.
Det økte fokus på marine miljøspørsmål
både hos publikum generelt og i internasjonale organisasjoner representerer
både en utfordring og en positiv markedsmulighet for Norge.
Norge har en god og streng forvaltning sett i et globalt perspektiv,
og dette vil i økende grad bli nyttig i markedsføringen
av norske produkter. For å utnytte dette konkurransemessige
fortrinnet må vi imidlertid kommunisere vår miljøvennlige
fiskeri- og havbrukspolitikk vesentlig bedre.
Opprettelse av marine beskyttede områder
er et sentralt tema i den internasjonale debatten. Flere internasjonale
konvensjoner og policyerklæringer som Norge har sluttet
seg til, sier at det skal opprettes et nettverk av marine beskyttede
områder innen 2012. Dette kan potensielt få betydelige
konsekvenser for norsk fiskeriforvaltning. Fra norsk side er det
derfor viktig fortsatt å engasjere seg i internasjonale
miljøprosesser. Den internasjonale debatten omfatter vern
og beskyttelse i områder både innenfor og utenfor
nasjonal jurisdiksjon, og det er nå særlig fokus
på behovet for vern utenfor de økonomiske sonene,
dvs. på det åpne hav.
Fra norsk side anser vi at det er behov for
en beskyttelse av særlig sårbare områder
som bl.a. korallrev og dyphavsfjell mot skadelige fiskemetoder.
Norske kyst- og havområder kan betegnes
som forholdsvis rene. De mottar imidlertid en viss belastning av miljøgifter,
organiske forbindelser, spormetaller og radioaktive stoffer. Disse
utslippene kan potensielt oppfattes å utgjøre
en trussel mot fisk som trygg sjømat, og dermed være
et betydelig hinder for næringsutvikling. Utslipp av miljøgifter
og annen forurensning til norske havområder skjer både
gjennom lokale, landbaserte utslipp, utslipp fra petroleumsvirksomhet
og gjennom utslipp fra skip, men det meste bringes til våre
farvann med luft- og havstrømmer etter utslipp i andre
deler av verden. Skal vi lykkes med å opprettholde et rent
havmiljø, må vi arbeide både på nasjonalt
plan for å redusere skadelige utslipp fra lokale kilder
og på internasjonalt nivå for å redusere
langtransportert forurensning.
Norske myndigheter arbeider for å begrense
utslippene av farlige stoffer og å tilstrebe minst mulig
belastning av fremmedstoffer totalt. Spredning av miljøgifter til
det marine miljø vil fordre oppfølging både
i form av overvåking, forskning på effekter og
på risikoanalyse og -vurderinger av å spise norsk
fisk og sjømat.
Gjennom Nordsjøsamarbeidet er det utarbeidet
et generasjonsmål om stans i bruk og utslipp av helse-
og miljøfarlige kjemikalier innen 2020. Norge har vedtatt generasjonsmålet
som et resultatmål. Målet er også vedtatt
i OSPAR-konvensjonens miljøgiftstrategi (1998), og OSPAR
har utarbeidet kriterier for valg av kjemikalier som skal omfattes
av generasjonsmålet. Et lignende mål er vedtatt
i EUs rammedirektiv for vann, og vil derved bli en del av EØS-regelverket.
Internasjonalt forskningssamarbeid er helt nødvendig for å identifisere
nye miljøgifter ved at det fremskaffes data om ulike stoffers
egenskaper i det marine miljø.
Det bør fremmes økt grad av
samarbeid mellom konvensjonene innen kjemikalier og farlig avfall.
En global kjemikaliestrategi utvikles nå under ledelse
av FNs miljøprogram, og Norge er aktiv i dette arbeidet.
Norge har gjennom EØS-avtalen felles regelverk med EU,
og Norge deltar i det omfattende arbeidet for å regulere kjemikalier
på europeisk nivå.
Utfordringene i dag er spesielt knyttet til å hindre rømming
av laksefisk og smitte med lakselus fra oppdrettsanlegg. Rømming
er også en aktuell problemstilling i oppdrett av marine
arter som for eksempel torsk. Andre miljøutfordringer som
må følges opp er utslipp av næringssalter,
sykdomsspredning samt opprydding etter avsluttet virksomhet. Sistnevnte
område har fått fornyet aktualitet etter flere
konkurser i næringen. Økt produksjon og nye oppdrettsarter
i fremtiden vil kunne skape nye utfordringer på miljøsiden.
Utvikling av en effektiv vaksine mot lakselus
har høy prioritet. Den første vaksinen er nå under
uttesting. Det vil bli rettet stor forskningsinnsats på å nå målet
om en tilstrekkelig effektiv lusevaksine tilgjengelig på markedet
innen 4-5 år.
Når det gjelder rømming er
det gjort betydelig arbeid de siste årene vedrørende
regelverksforbedringer, driftskrav og kontroll. I 2004 ble det innført
en ordning med krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet.
Dette er den første standarden i verden på området,
og kan bidra til å nå målsettingen om
at rømt oppdrettsfisk ikke skal utgjøre noen fare
for ville bestander.
Norske eksportører har møtt økte
krav om å dokumentere at produktene kommer fra fiskebestander
som er bærekraftig forvaltet. Dette gjelder særlig
i sentrale markeder som Storbritannia, Sverige og Tyskland. Næringen må selv
avgjøre om bruk av private miljømerker vil være nødvendig
for å få innpass i viktige markeder, og om det kan
bidra til økt verdiskaping å benytte seg av slike
merkeordninger. Departementet har sammen med næringen et
ansvar for å kommunisere troverdig og godt til markedet
rundt bærekraft og forvaltning, gjennom konkrete miljømerker
eller på annen måte. Utarbeidelse av en internettportal
med relevant informasjon om norsk ressursforvaltning og annet informasjonsmateriale
er aktuelle virkemidler i dette arbeidet.
Komiteen peker på at
en bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for
all videre utvikling i fiskerinæringa. Fiskeressursene
må derfor forvaltes, høstes og brukes med sikte
på høyest mulig langsiktig ressursuttak innenfor
bærekraftige rammer, og et mest mulig stabilt uttak fra år
til år.
Komiteen mener havbruksnæringen
må sikres tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer til å utnytte mulighetene
for vekst i næringa. Komiteen har merket
seg at Havressurslovutvalget som skal utrede et lovgrunnlag for
forvaltning av levende marine ressurser og tilhørende genetisk
materiale, skal legge fram sin utredning i juni 2005. Komiteen har
merket seg at ny havressurslov skal omfatte all forvaltning av marine
levende ressurser og slutter seg til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ny
akvakulturlov, Ot.prp. nr. 61 (2004-2005), behandles av komiteen parallelt.
Formålet med den nye loven er å fremme akvakulturnæringens
lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig
utvikling.
Flertallet viser videre til sak
om nasjonale laksefjorder og laksevassdrag som ble lagt frem i juni
2002, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Flertallet har
merket seg at Regjeringen valgte å legge saken frem for Stortinget
i to runder. Den første ble lagt frem vinteren 2002-2003.
Den siste runden er varslet fra Regjeringen høsten 2005.
Innføring av nasjonale laksefjorder
betyr i hovedsak forbud mot eller restriksjoner for lakseoppdrett
i disse fjordene.
Flertallet understreker at hensikten
med nasjonale laksefjorder er å sikre villaks-stammene.
Oppdrettsnæringen har tatt til orde
for at ordningen skal evalueres før siste runde med laksefjorder
og vassdrag legges frem høsten 2005. Flertallet vil
peke på atRegjeringen la opp til
at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal evalueres
innen ti år, og at flertallet i Stortinget støttet
dette.
Det var mye fokus på rømming
da Stortinget behandlet saken. Dette er fortsatt et problem.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen sammen med næringen har tatt initiativ
for å få ned antallet rømninger av oppdrettslaks
bl.a. ved at det er innført en sertifiseringsordning for
utstyr, NYTEK. Komiteen forutsetter at disse standardene
blir revidert fortløpende slik at den teknologiske utviklingen
kan følges. Komiteen har merket seg de tiltakene
som er iverksatt og venter at nye tiltak fortløpende vurderes
for å få ned antallet rømte oppdrettslaks.
Komiteen vil samtidig peke på at
kostnadene ved nye tiltak vurderes nøye og at det gis overgangsordninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis
strengere krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene
og propellbeskyttelser på båter som blir brukt
i næringen. Et annet tiltak kan være å stille
krav om å merke en liten andel av fisken. For villaksen
er det også viktig at vi setter i verk andre tiltak. Dette
vil blant annet være økt innsats mot gyrodactilus
salaris.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil fremheve at en bærekraftig
forvaltning av ressursene er avgjørende for å sikre
at fiskeriene skal bli en evigvarende ressurs. Høsting,
bruk og forvaltning må derfor ha et fokus på å sikre
et bærekraftig fiske, og på å sikre et
rent havmiljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at vern i kystsonen i for stor grad begrenser
marin nærings vekstmuligheter ved at virkemidler ikke står
i forhold til verneformålet. Disse medlemmer mener
at passivt arealvern i kystsonen ikke er i tråd med dynamisk
verdiskapningspolitikk for marin næring da det i sterk
grad begrenser muligheten for næringen til å utnytte
naturgitte fortrinn og i enkelte tilfeller medfører at
all næringsaktivitet utestenges. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen
av Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om innføring av nasjonale
laksefjorder og laksevassdrag.
Disse medlemmer er opptatt av
at havbruksnæringen gis tilgang til areal for å utvikle
seg som næring, og da må en politikk for vern
utformes slik at dette lar seg gjøre.
Komiteen er kjent
med at situasjonen rundt nedbeiting av tareskog forårsaket
av kråkeboller, og skadene dette har medført i
de marine kystområdene fra Trøndelag til Finnmark.
De nedbeitede områdene er anslått til rundt 2
000 km2, og store deler av disse områdene
kan karakteriseres som "havørken". Nedbeitingen ble først
registrert og dokumentert i Vegaområdet på slutten
av 1960-tallet.
Komiteen er kjent med at Fiskeri-
og kystdepartementet har bevilget 500 000 kroner til prosjektet
"Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi",
og at man i dette prosjektet bl.a. skal se nærmere på om
man kan utvikle næringsvirksomhet basert på kråkeboller. Komiteen vil
peke på at dette prosjektet vil ha overføringsverdi
til andre områder langs kysten.
I dag kjenner man for lite til prosessene rundt
nedbeiting av tareskog. Større forskningsinnsats på dette området
er derfor ønskelig. Komiteen er kjent med at
marin forskning er et av de prioriterte forskningsområdene,
og vil peke på denne problemstillingen i forhold til det
nye forskningsprogrammet under Norges Forskningsråd "Havet
og kysten".
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner regjeringa Bondevik II har vore passiv i forhold til økonomisk
kriminalitet og miljøkriminalitet i fiskerinæringa. Fiskekriminalitet
er uakseptabelt fordi det bidrar til undergraving av regulerings-
og forvaltningsregimet. Fleirtalet vil derfor prioritere å setje
i verk tiltak mot økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet
i fiskerinæringa. Kystvakta må få tilstrekkelege økonomiske
ressursar til å utnytte kapasiteten maksimalt. Fiskeridirektoratet sine
kontrollar på land og til havs må også styrkast.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at prinsippet om økosystembasert
forvaltning inneber at ein skal sjå artane og interaksjonen
mellom dei i samanheng, og at ein skal leggje føre-var-prinsippet
til grunn i forvaltninga av artane. Av openbare årsaker
er forvaltning av havressursane vanskeleg, og kunnskap blir det avgjerande
kriteriet for om ein lukkast med ein slik forvaltningsmodell. Desse
medlemene viser til at dette krev prioritering av forsking
som er nødvendig for å skaffe tilstrekkeleg kunnskap.
Desse medlemene meiner at FN-avtalen
om fiske på vandrande bestandar må leggjast til
grunn i norsk fiskeriforvaltning. Fiskeriforhandlingane med andre
land er framleis svært lukka. Dei norske posisjonane er
ikkje kjente, verken i samband med forhandlingane eller i etterkant.
Av forhandlingsprotokollane går det i liten grad fram kva
avvegingar som er gjort mellom økologiske, økonomiske
og sosiale omsyn. Desse medlemene meiner at Stortinget på eigna
vis skal involverast og høyrast før fastsettinga
av kvotar både for artar Noreg forvaltar saman med andre
land og for artar Noreg einsidig fastset kvotane for. Slik kan ein sikre
at forvaltninga er i samsvar med dei mål og intensjonane
Stortinget trekker opp.
Desse medlemene viser til at
den norskarktiske torskebestanden har hatt ei positiv utvikling
dei siste åra. Forskarane sine prognosar er at bestanden
vil stabilisere seg rundt dagens nivå. Likevel er det bekymringsverdig
at gjennomsnittsalderen frå første kjønnsmodning
har gått ned dramatisk, og at hovudmengda av gytefisk no
består av førstegangsgytarar. Begge desse forholda
er med på å svekkje reproduksjonspotensialet til
bestanden og gjer bestanden meir sårbar for klimaendringar
og andre ytre påverknader. Sjølv om gytebestanden
er på eit historisk høgt nivå, er totalbestanden
under langtidssnittet.
Desse medlemene viser til at
Noreg i samsvar med internasjonale avtalar er forplikta til å forvalte kongekrabba
som ein uønska introdusert art. Kongekrabba er ikkje først
og fremst ein ressurs, men ein potensielt svært skadeleg
art i økosystemet vårt. Desse medlemene meiner
derfor det bør setjast eit mål om å holde
bestanden så langt nede som mogleg. Fritt fiske i norsk
sone vil vere eit tiltak for å oppnå dette.