Refusjonssystemet skal sikre at befolkningen
får en mest mulig lik og enkel tilgang til legemidler,
uavhengig av betalingsevnen til den enkelte. I 1995 ble det refundert
legemidler for om lag 3,8 mrd. kroner og i 2003 for om lag 8,2 mrd.
kroner. Folketrygdens andel av de totale legemiddelutgiftene var
i 1995 51 prosent og 57 prosent i 2003. Det uttales at utgiftsveksten hovedsakelig
kan forklares med en overgang til nye og dyrere legemidler, men
at økt volum av solgte legemidler også spiller
inn.
Det er etablert tre ulike ordninger for refusjon
av utgifter til legemidler som gis utenom sykehus eller kommunehelsetjenesten.
Forhåndsgodkjent refusjon hvor legen skriver ut en blå resept,
er den vanligste ordningen. Det er også mulig å søke
om refusjon på individuelt grunnlag eller om bidrag til
store sykdomsutgifter.
Forhåndsgodkjent refusjon, eller "blåreseptordningen",
er den mest omfattende ordningen innenfor det norske refusjonssystemet.
Produsenten av legemidlet søker om refusjon, og Statens
legemiddelverk vurderer om søknaden oppfyller forskriftskravene.
Legemidler som godkjennes for refusjon, føres opp på listen
over refusjonsberettigede legemidler (preparatlisten). Det er så legen
som må vurdere om pasientene oppfyller de vilkårene
som Statens legemiddelverk har satt for refusjon av de enkelte legemidlene.
Statens legemiddelverk fatter årlig
vedtak i 75 til 100 refusjonssaker. Om lag 10 refusjonssøknader
avslås årlig.
Det gis i meldingen en omtale av dagens regelverk
og saksbehandlingsrutiner i forbindelse med refusjon av nye legemidler.
Dersom et nytt legemiddel oppfyller de faglige
kravene, er den videre saksbehandlingen avhengig av om Statens legemiddelverk
er delegert beslutningsmyndighet. Statens legemiddelverk har myndighet
til å innvilge refusjon, dersom det ikke er nødvendig å opprette nytt
sykdomspunkt eller legemiddelgruppe i blåreseptforskriften § 9
og de årlige merutgiftene ved refusjon er mindre enn 5
mill. kroner fem år etter refusjonsinnvilgelse (bagatellgrensen).
I de øvrige sakene må beslutning om refusjon fremmes
for Stortinget som en del av samlet budsjettframleggelse.
Det framholdes at kravet om at et legemiddel
må omfattes av eksisterende sykdomspunkter og legemiddelgrupper
for å kunne tas opp i blåreseptordningen, forsinker
innvilgelse av refusjon for legemidler i den lavere delen av kostnadsskalaen.
Etter departementets vurdering er denne begrensningen unødvendig
for å sikre riktig prioritering av samfunnets ressurser
etter at bagatellgrensen på 5 mill. kroner ble innført
i 2003.
Det vises til at sosialkomiteen i Innst. O.
nr. 29 (2002-2003) tok opp hensiktsmessigheten av at refusjon for
enkelte legemidler behandles av Stortinget og også ba om
at andre modeller for kostnadskontroll enn refusjonskontrakter ble
vurdert, herunder en form for overslagsbevilgning underlagt strenge økonomiske kontrollmekanismer.
Departementet viser til de strenge forutsetningene som er knyttet
til overslagsbevilgninger, bl.a. at dette ikke gir et departement
adgang til å overskride bevilgningen ved å utvide
utgiftsgrunnlaget i forhold til de premisser bevilgningen bygger
på, for eksempel ved å fastsette standardhevinger
eller gjøre nye grupper tilgjengelig til et tilskudd. Det
uttales at å ta inn nye legemidler i refusjonsordningen
kan beskrives som en standardheving som må vurderes i de
samlede budsjettfremlegg til Stortinget. Det uttales at innføring
av betegnelsen "overslagsbevilgning" derfor ikke vil innebære
en endring i forhold til dagens praktisering av opptak av nye legemidler
i refusjonsordningen.
Det framholdes at en oppheving av bagatellgrensen vil
innebære at bevilgninger til legemidler vil bli gitt forkjørsrett
foran andre helsetiltak som blir vurdert innenfor en gitt budsjettramme,
og det uttales at virkningen av å heve bagatellgrensen
vil være at flere legemidler innvilges refusjon, selv om
pasientenes nytte av andre tiltak kan vurderes å være
høyere. En heving av bagatellgrensen ville innebære
at Statens legemiddelverk i de aller fleste saker blir delegert
ansvaret for krevende prioriteringer innenfor helsevesenet. Etter departementets
vurdering vil det være uheldig dersom ansvaret for disse
politiske prioriteringene mellom ulike helsetiltak delegeres til
en fagmyndighet. Departementet mener at legemidler bør
underlegges samme politiske prioritering som andre vel begrunnede
helsetiltak innenfor en samlet budsjettramme.
For å effektivisere refusjonssystemet
og legge til rette for riktige prioriteringer vil departementet:
– foreslå å fjerne
sykdomslisten som opptakskriterium for forhåndsgodkjent
refusjon, men beholde listen som ramme for legens forskrivning
– beholde dagens bagatellgrense
for vedtak fra Statens legemiddelverk om opptak av legemidler på forhåndsgodkjent
refusjon
– legge til rette for at Statens
legemiddelverk kan utarbeide spesialiserte og mest mulig konkrete
og kontrollerbare refusjonsvilkår for de fleste av de legemidlene
som gis forhåndsgodkjent refusjon
– kontinuerlig vurdere legemidlers
refusjonsstatus på viktige terapiområder og ta
initiativ til et nordisk samarbeid på området
– i større grad kreve
bedre dokumentasjon av effekt når et refundert legemiddel
har blitt brukt en periode, med sikte på en fornyet vurdering
av refusjonsstatus
– utvikle en løsning
for elektronisk bekreftelse av refusjonsvilkår i forbindelse
med innføringen av elektroniske resepter
– vurdere hvordan søknadsinformasjon,
refusjonsvilkår og endringer i regelverket kan formidles
på en hensiktsmessig måte til forskrivende lege
inntil e-resepter og elektroniske forskrivningsstøttesystemer
er etablert
– videreføre den kontrollmetodikken
som trygdeetaten har utviklet, og implementere et kontrollsystem som
omfatter alle legemidler som refunderes
– utrede muligheten for å innføre
nye reaksjonsformer overfor leger som bryter med forskrivningsreglene,
herunder økonomiske sanksjoner
– klargjøre vilkårene
for refusjon og foreta en teknisk gjennomgang av sykdomslisten og
preparatlisten
– foreta en teknisk gjennomgang
av blåreseptforskriften
– ta i bruk ordninger med foretrukket
legemiddel i de tilfellene det er faglig grunnlag for å velge
et billigere legemiddel fremfor andre legemidler
Dersom et legemiddel ikke er innvilget forhåndsgodkjent
refusjon etter § 9 i blåreseptforskriften, kan
legen søke trygdeetaten om individuell refusjon etter § 2
eller § 10a. Bestemmelsen i § 10a gjelder legemidler
som ikke er tatt opp på blåreseptlisten, når
legemidlet brukes mot sykdommer som allerede er refusjonsberettiget.
Bestemmelsen i § 2 kan brukes når en alvorlig
sykdom ikke står nevnt i sykdomslisten.
Trygdeetaten mottok over 153 000 søknader
om stønad for utgifter til legemidler i 2004, en økning
fra 130 000 søknader i 2003. Ifølge Rikstrygdeverket
ble det i 2004 innvilget om lag 68 000 søknader etter blåreseptforskriften §§ 2
og 10a. Det ble i 2003 innvilget refusjon på individuelt
grunnlag for et beløp i størrelsesorden én
milliard kroner. Søknadsbehandlingen tar normalt mellom én
og tre måneder.
Det framholdes at individuell søknad
etablerer en klar terskel for forskrivning og oppfordrer legen til å vurdere
de medisinske behovene. Departementet foreslår en forenkling
av systemet ved at enkelte legemidler som i dag refunderes etter
individuell søknad, vurderes innvilget forhåndsgodkjent
refusjon, men med klare refusjonsvilkår. Dette vil være
aktuelt for legemidler der det tydelig kan avgrenses en pasientgruppe, og
hvor det kan stilles klare vilkår for refusjonen. Økt forskrivning
utenfor vilkårene vil kunne begrunne en tilbakeføring
til individuell refusjon. Departementet vil gi Statens legemiddelverk
i oppdrag å utvikle klare og kontrollerbare refusjonsvilkår
for legemidler som er egnet for en slik overføring.
Departementet vil ikke foreslå at kravet
om at behandlingen skal være startet opp eller foreskrevet
av spesialist, oppheves på generell basis, men vil foreslå endringer
som åpner for at enkelte legemidler også kan refunderes
på individuelt grunnlag uten spesialistkrav.
Departementet vil be Rikstrygdeverket om å gjennomgå rutinene
for den søknadsbaserte ordningen for å vurdere
ytterligere tiltak som kan effektivisere denne saksbehandlingen,
herunder oppdatering og utvikling av retningslinjer for trygdeetatens
skjønnsutøvelse.
Folketrygdloven § 5-22 fastslår
at trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester
når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven
eller andre lover. Det kan som hovedregel ytes bidrag med 90 prosent
av kostnaden som overstiger 1 600 kroner per kalenderår.
Flere formål, som eksempel enkelte smertestillende legemidler
til kreft- og immunsviktpasienter, dekkes imidlertid fullt
ut uten nedre beløpsdekning. P-piller til jenter mellom
16 og 19 år er gratis. Det gjelder også særlige
regler for dekning av utgifter til vanedannende legemidler og legemidler
til bruk ved infertilitetsbehandling.Det ble i 2004 dekket legemidler
over bidragsordningen for om lag 250 mill. kroner.
Departementet mener at det er avgjørende
at de overordnede faglige kriterier som gjelder i blåreseptordningen
bør være oppfylt, dersom utgifter til et legemiddel skal
dekkes av folketrygden, og foreslår at de legemidlene som
oppfyller vilkårene for forhåndsgodkjent refusjon,
innvilges dette, mens de øvrige legemidlene på vanlig
måte kan vurderes refundert etter individuell søknad.
Legemidler vil således etter dette forslaget ikke lenger
dekkes etter bidragsordningen.
Departementet vil gi Statens legemiddelverk
og Rikstrygdeverket i oppdrag å planlegge arbeidet med å vurdere
hvilke legemidler som bør overføres fra bidragsordningen
til den generelle ordningen med forhåndsgodkjent refusjon,
hvilke legemidler som ikke lenger bør dekkes av trygden,
og når omleggingen kan finne sted.
Smertestillende legemidler med markedsføringstillatelse
gis forhåndsgodkjent refusjon etter blåreseptforskriften § 9
for enkelte indikasjoner, men ikke for kroniske smerter generelt.
På grunn av risiko for misbruk gis ikke vanedannende legemidler
forhåndsgodkjent refusjon. Enkelte pasienter kan imidlertid
motta bidrag til vanedannende legemidler etter bidragsordningen. Fullt
bidrag gis for smertestillende legemidler til pasienter med kreft
eller immunsvikt som er kommet i en fase hvor sykdommen er langtkommen
og uhelbredelig.
Det framholdes at kroniske smerter må ses
på som en alvorlig sykdom og bør gis status på lik
linje med andre alvorlige sykdommer. Legemidler mot smerter bør
derfor etter departementets mening innvilges forhåndsgodkjent
refusjon, dersom de faglige vilkårene er oppfylt. Det uttales
at de pasientgruppene som i dag gis fullt bidrag, dvs. pasienter
med kreft eller immunsvikt, bør få full refusjon
ved overføringen til blåreseptsystemet, og at
alle pasienter i livets sluttfase bør likestilles med kreft-
og immunsyke og gis full utgiftsdekning til smertebehandling. Departementet
mener at pasientene ikke bør forskjellsbehandles ut fra årsakene
til store smerter, spesielt når smertebehandling er det
eneste alternativet. Det uttales at vanedannende legemidler for
andre enn pasienter i terminalfasen bør underlegges individuell
refusjon av hensyn til kontroll med bruken. Legemidler som ikke
har markedsføringstillatelse eller smertebehandling som
godkjent medisinsk indikasjon, bør etter departementets
syn også underlegges individuell refusjon.
Departementet foreslår ikke endringer
i regelverket for egenandeler nå, men vil fortsatt revurdere
beløpsgrenser i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Komiteen merker seg at Regjeringen
foreslår å fjerne bestemmelsen som automatisk
avslår nye legemidler bare fordi de er nye og ikke har
et tilhørende refusjonspunkt i blåreseptordningen. Komiteen støtter
dette forslaget. Komiteen vil imidlertid bemerke at
denne endringen vil ha liten praktisk verdi så lenge "bagatellgrensen"
som Statens legemiddelverk kan oppta nye legemidler i blåreseptordningen
innenfor, består. Komiteen viser til tidligere
merknader fra komiteen der komiteen har gitt uttrykk for at den
ikke ønsker å være saksbehandler for
opptak av enkeltlegemidler i blåreseptordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen i
forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legge fram et forslag til
en vesentlig heving av "bagatellgrensen".
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at spørsmål om refusjon for legemidler bør
vurderes i en prioriteringsmessig sammenheng på lik linje
med andre helsetiltak. Tiltak på legemiddelområdet
bør videre vurderes av folkevalgte organ, som også har
en samlet oversikt over helsepolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at den bagatellgrensen som Regjeringen har satt til 5 mill. kroner,
i seg selv er årsaken til at norske pasienter ikke får
tilgang til de beste og mest effektive legemidler på et
så tidlig tidspunkt som mulig. Bagatellgrensen medfører
at Statens legemiddelverk bare har fullmakt til å innvilge
refusjon for et legemiddel uten Stortingets samtykke dersom dette
gir en beregnet årlig merutgift for trygden på mindre
enn 5 mill. kroner fem år etter refusjonsinnvilgelse. Dette
er etter disse medlemmers mening ikke holdbart all den
tid at de pasientene som har behov for de legemidler dette måtte
gjelde, dermed må vente til at en sak fremmes for Stortinget.
Dette vil ta for lang tid, og disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at bagatellgrensen økes til 50
mill. kroner. På denne måten vil en kunne ha kontroll
over de virkelig store og kostbare medisinene samtidig som pasientene
i størst mulig grad får tilgang til de beste medisinene
fra den tid fagmyndighetene finner grunn til å anbefale
dette. Disse medlemmer ønsker samtidig at
kapittel 2751 Legemidler mv. i statsbudsjettet skal gjøres
om til en overslagsbevilgning.
Dersom disse medlemmer ikke får
gjennomslag for sitt forslag om å heve bagatellgrensen
på dette tidspunkt til 50 mill. kroner, vil disse
medlemmer subsidiært støtte flertallets
merknad om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for
2006 skal legge frem forslag til en vesentlig heving av bagatellgrensen. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
bagatellgrensen for godkjenning av refusjon av legemidler til 50
mill. kroner og samtidig gjøre legemiddelkapittelet om
til en overslagsbevilgning."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, merker seg at forslaget om foretrukket
legemiddel tydeliggjør legens rolle som dørvokter
til blåreseptordningen og kan bidra til riktig legemiddelbruk
innenfor viktige terapiområder. Flertallet er
enig med Regjeringen i at dette er et langt mer hensiktsmessig virkemiddel
enn de andre virkemidlene som er drøftet.
Komiteen merker seg
særlig de argumentene som er anført mot et terapeutisk
referanseprissystem, og slutter seg til vurderingene om at dette
ikke er ønskelig å få innført
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener ordningen med foretrukket legemiddel særlig
vil få betydning ved oppstart av ny behandling i den grad
det ikke foreligger medisinske grunner til at legen bør
velge noe annet legemiddel.
Komiteen vil imidlertid
understreke at legen skal beholde sin frie forskrivningsrett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, mener at legen skal foreta en individuell
vurdering av den enkelte pasient, herunder om det foreligger medisinske
hensyn som taler mot et bytte til annet legemiddel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at det i dette ligger at ingen pasienter
som i dag mottar adekvat behandling med et legemiddel, skal tvinges
over til et annet legemiddel hvis legen vurderer et bytte som medisinsk
uheldig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, mener at en ordning med foretrukket
legemiddel kan være egnet der flere legemidler er tilgjengelige
i behandlingen av en sykdom, og bivirkninger og effekt av disse
legemidlene ikke er vesentlig forskjellige. Flertallet understreker
at ordningen med foretrukket legemiddel både skal brukes
ved oppstart av behandling og ved allerede påbegynt behandling.
For hvert enkelt legemiddel som inngår i ordningen, må det foretas
en vurdering av om ordningen med foretrukket legemiddel kun skal
få betydning ved oppstart av behandling. Flertallet har
merket seg at legen beholder sin frie forskrivningsrett ved at det
kan gjøres unntak for pasienter med særlige behov.
Flertallet vil påpeke
at målet om riktigere og billigere legemiddelbruk kan nås
gjennom å innføre den ordning med foretrukket
legemiddel som er foreslått i meldingen. Flertallet vil
i denne sammenheng vise til Statens legemiddelverks beslutning om
at simvastatin skal være foretrukket legemiddel for kolesterolsenkende
behandling, og at dette alene vil utgjøre store økonomiske
besparelser for folketrygden. Flertallet ber derfor
Regjeringen om å vurdere hvilke andre terapiområder
som skal underlegges en tilsvarende ordning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil likevel vise til helse- og omsorgsministerens svarbrev av 19.
mai 2005 til saksordfører omkring endring av refusjonsvilkår
for kolesterolsenkende preparater der han sier:
"Når det gjelder høyrisikopasienter,
er det ikke meningen at de skal skifte behandling med fare for å få signifikant
stigning i kolesterolverdi. Pasienter som går ved Lipidklinikken
på Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, pasienter med familiær
hyperkolesterolemi og pasienter med ustabil angina pectoris er eksempler
på slike. Forskrivende lege må, i hvert enkelt
tilfelle, vurdere den enkelte pasient og gjøre et bevisst
valg på grunnlag av de nye retningslinjene. Det er forskrivende lege
som i pasientens journal noterer ned hvilke tungtveiende, medisinske
grunner som er vektlagt."
Dette flertallet viser til dette
og legger på generelt grunnlag til grunn for ordningen
med foretrukket legemiddel at ordningen ut fra pasienthensyn må fungere
fleksibelt ut fra legens medisinske skjønn. Dette flertallet understreker
at kravene til dokumentasjon ikke må bli så rigide
at pasienter ikke får tilgang på det legemidlet
som pasientens medisinske situasjon tilsier.
Dette flertallet viser til ovennevnte
svarbrev der det går fram at Rikstrygdeverket er kontrollorgan. Dette
flertallet forutsetter at departementet holder nær
kontakt med de kliniske fagmiljøene når retningslinjer
for foretrukket legemiddel skal utarbeides og kontrollopplegget
fastlegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet vil advare mot at man i fremtiden vil gjøre
seg nytte av ordningen med foretrukket legemiddel for å fremtvinge
reduksjoner i det offentliges utgifter til legemidler. Bruken av
legemidler er et viktig virkemiddel i behandlingen av sykdom som
er og skal være tillagt legene. I den forbindelse er det
viktig å ha fokus på det faktum at legene er ansvarlige
overfor pasienten når det gjelder hva som er den beste
behandlingen som kan gis for å bli friskest mulig. Dersom
det viser seg at legene blir fratatt retten til å overstyre
systemet med foretrukket legemiddel ut ifra hensynet til pasienten,
vil dette kunne gå utover forholdet mellom legen og pasient,
som er helt avgjørende for å kunne gi en best
mulig behandling. Disse medlemmer vil påpeke
at det er legen som har den beste kunnskap hva gjelder den beste
behandlingen for den enkelte pasient.
Komiteen har merket seg den kraftige
veksten de siste årene i bruk av individuell refusjon etter
blåreseptforskriften § 10a. Ordningen med individuell
refusjon er ment å være et sikkerhetsnett for
mindre pasientgrupper, og den skal etter komiteens mening
ikke være et bærende element i refusjonspolitikken.
En utstrakt bruk av ordningen med individuell refusjon på bekostning
av forhåndsgodkjent refusjon for nye legemidler, innebærer
ulik tilgang til viktige legemidler for norske pasienter avhengig
av bosted, kunnskap om reglene og egne ressurser. Slik sett kan
man ikke bygge refusjonspolitikken på denne ordningen uten
samtidig å komme i konflikt med hovedmålsettingene
med blåreseptordningen om lik tilgang til viktige medisiner
for alle.
Komiteen mener det er positivt
at Regjeringen foreslår å overføre enkelte
legemidler fra individuell refusjon til forhåndsgodkjent
refusjon med klare refusjonsvilkår. Bruk av forhåndsgodkjent
refusjon med klare refusjonsvilkår vil bidra til en mer
målrettet og riktigere legemiddelbruk ved at man på en
bedre måte enn ved å bruke individuell refusjon
kan få dirigert legemidlene til de riktige pasientene. Komiteen vil bemerke
at refusjonskontrakter kan være et egnet virkemiddel i
de tilfeller der det foreligger en fare for at legemidlet kan bli
forskrevet på blå resept til pasienter som ikke
oppfyller refusjonsvilkårene. Gjennom refusjonskontrakter
kan legemiddelprodusenten bli pålagt restriksjoner i sin
markedsføring samtidig som han kan bli gjort økonomisk
medansvarlig for forskrivning i strid med refusjonsvilkårene.
Komiteen ber Regjeringen prioritere
arbeidet med å overføre legemidler fra individuell
refusjon til forhåndsgodkjent refusjon og ber departementet
vurdere at flere legemiddelgrupper overføres samtidig,
slik at man får et bredest mulig erfaringsgrunnlag med
skiftet fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen ber
Regjeringen om at ordningen med individuell refusjon i størst
mulig grad forbeholdes legemidler med små pasientgrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glad for at man nå endelig ser ut til å ta inn over
seg at bruken av individuell refusjon har fått et altfor
stort omfang både når det gjelder unødvendig
ventetid for pasientene for å kunne få svar på sin
refusjonssøknad, oppbygging av et stort byråkrati
i trygdeetaten for å kunne behandle alle de søknader
som kommer inn, og ikke minst bruken av spesialister for å kunne
få en uttalelse før søknad skal kunne
sendes. Disse medlemmer forutsetter at overføringen
av legemidler fra individuell refusjon over til generell refusjon starter
så raskt som overhodet mulig. Disse medlemmer stiller
seg undrende til at det i meldingen legges opp til at det er Stortinget
i forbindelse med budsjettbehandlingene som må foreta denne
overføringen. Disse medlemmer vil tilkjennegi
at dette må kunne foretas uten at Stortinget må ta
avgjørelse i hver enkelt sak. Det eneste dette i så fall
ville kunne medføre, er at Stortinget i mye større
grad enn i dag vil måtte fungere som saksbehandler i legemiddelsaker under
budsjettbehandlingen. Disse medlemmer frykter at
dette vil kunne føre til at under de forskjellige budsjettforhandlinger
vil en ut ifra budsjettmessige hensyn sitte og veie den ene pasientgruppen
opp mot den andre for å finne inndekning i budsjettet. Disse medlemmer vil
derfor signalisere at det kun er i de tilfeller at en gruppe legemidler
overføres fra generell til individuell refusjon, at det
bare skal kunne gjøres ved stortingsvedtak.
Komiteen viser til at selv om
et legemiddel er funnet refusjonsverdig, så hindrer regelverket
så raskt opptak som kunne være naturlig, sett
ut fra et pasientsynspunkt. Høringen i komiteen bekreftet
dette.
Komiteen viser til at det i forbindelse
med behandlingen av Ot.prp. nr. 88 (2003-2004) om refusjonskontrakter
ble bedt om utredning av midlertidig refusjon. Komiteen mener
at dette kunne prøves under forutsetning av at en legger
til grunn de samme refusjonskrav som ved vanlig forhåndsgodkjent
refusjon.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
midlertidig refusjon innenfor blåreseptordningen og legge
dette fram for Stortinget på egnet måte."