Ny apoteklov trådte i kraft 1. mars
2001. Dens primære formål er å sikre
forsvarlig utlevering av legemidler til sluttbrukere. Apotekene
har som lovpålagt oppgave å sørge for
at et legemiddel leveres så snart som mulig til forbrukerne
og at utleveringen er forsvarlig. Et annet sentralt mål
for loven er å hindre feilbruk av legemidler i befolkningen.
Den nye apotekloven introduserte to grunnleggende endringer
på legemiddelområdet. For det første
ble det innført en friere regulering av etablering og eierskap
i apotek. For det andre ble det innført adgang til generisk bytte
på apotek slik at pasienter kan få utlevert et
annet legemiddel enn det legen har skrevet ut, så fremt
dette er medisinsk likeverdig og oppført på en
særskilt bytteliste.
Det framholdes at det har funnet sted en omfattende horisontal
og vertikal integrasjon i næringen etter at den nye apotekloven åpnet
for at selskaper kunne eie apotek. Horisontal integrasjon har skjedd
ved at apotek har dannet kjeder, og tre apotekkjeder er gjennom
eierskap vertikalt integrert med hver sin grossist. De tre apotekkjedene
har en markedsandel på om lag 85 prosent og dominerer markedet.
Det finnes ingen fullsortimentsgrossist som ikke er vertikalt integrert
med en apotekkjede, og selvstendige apotek må derfor kjøpe legemidlene
gjennom apotekkjedenes grossister. De tre dominerende kjedene er
eid av tre internasjonale selskaper som er involvert i farmasøytisk-
og annen næringsvirksomhet i store deler av Europa.
Det vises til at en evaluering av apotekloven
konkluderer med at målene knyttet til økt tilgjengelighet, økt service
og effektivisering av apoteknæringen er nådd, men
at apotekloven ikke har hatt noen klar effekt på utsalgsprisene.
Nye apotek har primært kommet i det sentrale østlandsområdet
og i andre tettbygde strøk, men distriktskommunene har
ikke mistet apotek idet de få nedleggelsene som har kommet,
har vært i sentrale strøk. Evalueringen gir ingen
entydige svar på om den faglige kvaliteten på apotekenes
tjenester er svekket de siste tre årene. Arbeidsbelastningen
til apotekpersonalet har økt vesentlig, og oppfattes av
mange farmasøyter som tidvis uforsvarlig.
Det påpekes at apotekenes mulighet
til å foreslå generisk bytte og integrasjonen
av apotek og grossist har gitt apoteknæringen en sterkere
forhandlingsmakt, og at styrket markedsmakt har ført til
lavere innkjøpspriser på legemidler, men at dette
ikke har hatt noen klar effekt på utsalgsprisene. Det uttales
at dette tyder på at apoteknæringen ikke konkurrerer
på utsalgspris.
Departementet er tilfreds med at apoteklovens
mål om bedre tilgjengelighet, økt service og effektivisering av
apoteknæringen er fulgt opp, men mener at legemiddelmarkedet
må reguleres slik at den gevinsten som de dominerende apotekkjedene
og grossistene oppnår overfor legemiddelindustrien, i tilfredsstillende
grad føres videre til forbrukere og folketrygden. Departementet
finner liten grunn til å tro at legemiddelprisene vil bli
lavere utelukkende ved en fjerning av adgangen til vertikal integrasjon
mellom grossist og apotek, men vil heller i første omgang
fokusere på å utvikle prisreguleringen slik at
den tilpasses den nye markedssituasjonen.
For å følge opp evalueringen
av apotekloven vil departementet:
– følge
konkurransesituasjonen nøye, og om nødvendig foreslå endringer
i markedsreguleringen som åpner for mer effektiv konkurranse
– skjerpe fokuset på kvalitet
og sikkerhet ved tilsyn med apotek
– utrede journalføringsplikt
for apotekansatte
– utforme retningslinjer for hvilke
produkter og tjenester apotek kan tilby
– utrede behovet for et apotek
eller en farmasøytisk avdeling som har som oppgave å holde
seg oppdatert om spesielle og sjelden brukte legemidler
– utrede om farmasøyter
bør gis en begrenset forskrivningsrett til enkelte reseptpliktige
legemidler og om tilsvarende fordeler for pasientene og helsetjenesten
kan oppnås ved å gjøre flere legemidler reseptfrie
– gjennomgå apoteklovgivningen
for å vurdere endringer av blant annet krav til filialstatus
og fysisk tilgjengelighet til apotek samt myndighetskrav og organisering
av sykehusapotek
– presisere at apoteklovens eierbegrensningsregler forbyr
apotekkonsesjonærer å opprette egne varemerker
for legemidler og å eie legemiddelindustri
– forskriftsfeste en utvidet adgang
for sykehus til å kjøpe legemidler direkte fra
grossist
Komiteen viser til at det i meldingen
foretas en bred gjennomgang av utviklingen på apotekområdet etter
at ny apoteklov trådte i kraft 1. mars 2001. Komiteen mener
at det er meget viktig å holde fast ved at apotekene er
en del av helsetjenesten, og at formålet med apotekdriften
er å fremme riktig legemiddelhåndtering, bl.a.
gjennom informasjonsformidling og veiledning av brukere. Det er
grunnleggende at apoteket videreføres som faghandel for
dermed å kunne opprettholde folks tillit til apotek. Apoteket
skal ikke bare være et distribusjonsledd. Komiteen mener
derfor at apotekene skal samarbeide med den øvrige helsetjenesten
for å sikre best mulig forskrivning og håndtering
av legemidler.
Apotekene har gjennom sine datasystemer god mulighet
til å følge den enkelte pasientens legemiddelbruk,
og eventuelt sammen med lege avdekke feilbruk, uheldige kombinasjoner
av legemiddelbruk osv. Komiteen har merket seg at
"apotekene kan være en arena for oppfølging av
legemiddelbruk". Det er en viktig oppgave, og apotekene må settes
i stand, både økonomisk og faglig, til å ta
seg av slike oppgaver.
Komiteen ber om at tilsynet med
apotekene føres slik at en avdekker eventuell reduksjon
i faglig standard, noe som kan skje dersom effektivisering og kommersialisering
går for langt.
Komiteen har merket seg at det
i meldingen står: "Evalueringen av apotekloven gir ikke
entydige indikasjoner på at apotektjenestenes kvalitet
er svekket." Komiteen mener dette er foruroligende
signaler.
Apotekeierne bør merke seg at myndighetene
ikke aksepterer en senket standard. De bør innrette seg
deretter. Komiteen har også merket seg:
"ECONs analyse viser at apotekloven kun har hatt beskjeden
innvirkning på prisen på legemidler ut til pasient,
og at apotekene har insentiv til å selge legemidler til
maksimalpris. Det bekreftes av at flere av kjedene offentlig har
hevdet at de ikke konkurrerer på pris. De uheldige insentivene
skyldes imidlertid ikke apotekloven eller vertikal integrasjon som
sådan, men innretningen på prisreguleringen."
Komiteen mener dette er skuffende
resultater så langt.
Komiteen har merket seg at departementet
vil gi Statens legemiddelverk i oppdrag i samarbeid med Sosial-
og helsedirektoratet å utrede om farmasøyter bør
gis begrenset forskrivningsrett til enkelte reseptpliktige legemidler,
og om dette eventuelt krever lovendring. Komiteen støtter
at dette utredes og ber om at resultatet legges fram for Stortinget
på egnet måte.
Komiteen vil understreke at befolkningens
tilgang til apotek er et grunnleggende helsegode. Derfor må en gjøre
svært mye for å opprettholde apotekstrukturen over
hele landet. Det er faktisk ennå innpå 200 kommuner
der det ikke er apotek.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg
at departementet vil vurdere behovet for en eventuell oppmyking
av apoteklovens krav til fysisk tilgjengelighet. Det vises til at
om det ble tillatt at det åpnes for spesialisert apotekvirksomhet,
så kunne en fritas for kravet om fysisk tilgjengelighet. Dersom
en tillater å åpne for spesialapotek, kan det være
en av faktorene som river grunnlaget bort for ordinær apotekdrift.
Mange apotek, spesielt i distriktene, er meget sårbare
for redusert omsetning. Disse medlemmer vil understreke
at apotek er en faghandel som skal nå alle innbyggerne.
En reduksjon i kravet av dette er ikke ønskelig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget fastholder kravet i lov
om apotek om at apotekene skal være fysisk tilgjengelige."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at meldingen omtaler kravet til fysisk tilgjengelige apotek
i to sammenhenger: leveranser av spesielle legemidler til profesjonelle
sluttbrukere som f.eks. sykehus, samt leveranser av legemidler til
allmennheten. Kravet om fysisk tilgjengelige apotek er sjelden nødvendig
ved leveranser til virksomheter som selv besitter legemiddelkompetanse
eller ved enkelte spesialiserte leveranser av legemidler. Dette gjelder
blant annet for detaljomsetning av radiofarmaka, blodprodukter,
medisinske gasser samt omsetning til sykehus. Legemiddelomsetningen
vil kunne bli mer effektiv dersom det åpnes for at spesialisert apotekvirksomhet
kan fritas fra kravet om fysisk tilgjengelighet, men for øvrig
underlegges de samme faglige krav som vanlige apotek. Videre mener flertallet det
er grunn til å vurdere kravet om fysisk tilgjengelighet
for alminnelige kunder i lys av erfaringer med internettbaserte
apotek i andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at slike løsninger kan øke tilgjengeligheten til
legemidler for distriktsbefolkningen samtidig som faglig veiledning
av kundene ivaretas. På bakgrunn av dette støtter disse
medlemmer departementets forslag om å vurdere behovet
for en eventuell oppmykning av apoteklovens krav til fysisk tilgjengelighet.
Komiteen registrerer
at legemiddelmeldingen viser til at evalueringen av apotekloven
konkluderer med at målene knyttet til blant annet økt
service er nådd. Komiteen vil imidlertid
bemerke at 34 prosent av de spurte i undersøkelsen fra
ECON mente arbeidsbelastningen på undersøkelsestidspunktet
fremsto som tidvis uforsvarlig, og at 73 prosent av de spurte hadde fått
en vesentlig større arbeidsbelastning etter innføringen
av ny apoteklov. Komiteen vil også bemerke
at 74 prosent av de spurte opplevde vesentlig større konflikt
mellom faglige og kommersielle hensyn etter innføringen
av apotekloven, og at 32 prosent mente apotekpersonalets anledning
til å gi faglige råd hadde blitt vesentlig dårligere
etter den nye apotekloven.
Komiteen merker seg at departementet ønsker å utrede
hvorvidt farmasøyter bør gis en begrenset forskrivningsrett
til enkelte reseptpliktige legemidler. Komiteen mener
det i utgangspunktet kan være uheldig å gi farmasøyter
en slik rett, spesielt av hensyn til at en forskriving av reseptbelagte
legemidler i mange tilfeller assosieres med diagnostisering som foretas
av lege. Komiteen er imidlertid av den oppfatning
at flere av dagens legemidler er av en slik karakter at de ikke
må være reseptbelagt, men heller ikke bør
selges fritt. Eksempel på dette kan være p-piller,
slimløsende midler eller allergimedikamenter. Komiteen mener
derfor at det bør utredes et tretrinnssystem hvor legemidler
deles i tre grupper, hvorav den ene kategorien inneholder medikamenter som
ikke er reseptbelagt, men som bare kan forskrives av farmasøyt.
Dette innebærer således for disse legemidler et
langt strengere krav i forhold til utlevering enn hva som er tilfellet
for allment tilgjengelige legemidler. Ordningen vil også måtte
stille strenge krav til hvordan pasienten skal sikres riktig legemiddel
og nødvendig informasjon. Konkrete krav til utleveringsprosedyrene
må derfor utredes, herunder behovet for en klar sjekkliste
for farmasøyten samt en liste over hvilken informasjon
brukeren må få ved hver utlevering. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av at slike utleveringer blir dokumentert,
slik at det i ettertid kan kontrolleres hvorvidt de nevnte prosedyrer
er fulgt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
helseforetakene i dag kan velge om de vil la et sykehusapotek stå for
legemiddelforsyningen til sykehuset eller kjøpe legemidlene
fra et privat apotek. Disse medlemmer kjenner til
at det tidligere ble forsøkt å få til
en ordning der sykehusene kunne få lov til å kjøpe
legemidler direkte fra grossist. Dette ble avvist. Nå foreslås
dette igjen. Disse medlemmer mener dette er uheldig.
Om det ble gjennomført, vil det undergrave eksistensen
til mange apotek, spesielt i distriktene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ønsker ikke å endre
regelverket slik at helseforetakene kan kjøpe legemidlene
direkte fra grossist."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at sykehus normalt er
plassert i byer og tettsteder hvor det finnes en tilstrekkelig stor
befolkning til å opprettholde det lokale apoteket. Disse
medlemmer viser til at det kan være en ulempe
for sykehus uten sykehusapotek at innkjøpene må gjøres
via private apotek. Disse sykehusene kan i dag ha tilstrekkelig
legemiddelekspertise på egne farmasøytiske avdelinger
til å motta legemidlene direkte fra grossist. Leveranser
av legemidler fra et privat apotek til slike sykehus kan på denne
bakgrunn være et fordyrende mellomledd som gir lengre leveringstid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at meldingen gir en meget god beskrivelse av hvordan omsetningen
av legemidler i apotek foregår etter innføringen
av den nye apotekloven som ble gjort gjeldende fra 1. mars 2001.
Flertallet stiller seg også positivt
til at det er blitt tillatt å selge visse reseptfrie legemidler
utenfor apotek, og dette har igjen medført at kundene har
fått mulighet til å kunne handle noen legemidler
der de også handler sine dagligvarer. Dette har selvfølgelig
medført en økt konkurranse hva gjelder salget
av disse få utvalgte legemidlene. Flertallet ber
om at det blir vurdert å tillate flere legemidler solgt
utenfor apotek slik at de blir gjort mer tilgjengelig for de som
har behov for disse. Det vil dermed bli økt konkurranse
og forhåpentlig lavere priser. Det er imidlertid viktig å først
vurdere sikkerheten knyttet til bruken av disse legemidlene slik at
det ikke oppstår skader som følge av forgiftning
og feilbruk.