Det er store variasjonar frå land til
land både med omsyn til den rettslege stillinga til barn
og unge, korleis reaksjonssystemet er organisert, og korleis ansvaret
er fordelt. I Noreg legg den nye straffelova som er vedteken, men
ikkje tredd i kraft, til grunn at fengselsstraff også kan
brukast overfor den yngste aldersgruppa, men at styresmaktene bør
vere restriktive med denne reaksjonsforma og prøve å finne
andre eigna alternativ.
Hovudutfordringa vil vere å vurdere
moglege alternativ til fengsel som kan vere til det beste for barnet, samtidig
som dei sikrar andre tungtvegande omsyn. Regjeringa meiner det er
behov for to parallelle løp: betre forholda for barn og
unge i fengsel (korttidsperspektivet) og greie ut eigna alternativ
til fengsel (langtidsperspektivet). Barnevernet vil ha ei sentral
rolle i dette arbeidet, særleg for barn under 18 år.
Det finst lite nyare forsking om barn og unge
i varetekt og fengsel. Regjeringa vurderer det slik at prinsipp og
metodar for arbeidet med unge lovbrytarar må gjennomgåast
breitt og tverrfagleg, og departementet vil derfor setje i gang
eit slikt arbeid.
Barnekonvensjonen slår fast prinsippet
om at det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn ved
alle handlingar der barn er involverte. Dette gjeld anten handlinga
blir utført av offentlege eller private velferdsorganisasjonar,
domstolar, administrative styresmakter eller lovgivande organ. Det
betyr at også andre omsyn kan vere relevante.
Behovet for vern i samfunnet er eit omsyn som
må vegast mot omsynet til det beste for barnet mellom anna
når ein skal velje fengslingssurrogat og gjennomføringsformer,
og ved permisjonar. Det same gjeld når ein skal varsle
den fornærma eller dei etterlatne om hendingar i samband
med straffegjennomføringa.
Avhengig av typen lovbrot og omfanget av det,
vil ofte både den fornærma og ålmenta
krevje at den skuldige blir straffeforfølgd og dømd
til fengselsstraff utan vilkår. At gjerningspersonen er
ung, vil likevel ofte føre til at kravet om ein slik reaksjon
ikkje er så sterkt som elles.
Hovudmålet med fengsling er å sikre
at saka blir oppklart og gjennomført. Omsynet til bruk
av fengsling og eventuelle restriksjonar må vegast mot
omsynet til det som er best for barnet. Når ein vel fengslingssurrogat og
fengsel, må omsynet til det behovet politiet har for kontakt
med den sikta i varetektstida, vegast mot omsynet til det behovet
barnet har for å bli plassert nær heimstaden.
Ein av dei viktigaste føresetnadene
for å kunne gjennomføre eit individuelt tilpassa
opplegg for unge lovbrytarar, er at kriminalomsorga har fengsel
som kan tilfredsstille dei krava som slike opplegg stiller. Det
er bygd fleire nye fengsel dei seinaste åra, og nye er
under planlegging. Dessutan er mange fengsel bygde om, utvida og
moderniserte. Likevel er bygningsmassen prega av til dels gamle
fengsel som ikkje tilfredsstiller krava til ei moderne fangebehandling,
spesielt ikkje for unge lovbrytarar.
Talet på barn i fengsel er lågt,
og desse har ulik bakgrunn og ulike behov. Det gjer det krevjande å skreddarsy
individuelle opplegg for den enkelte innanfor økonomisk
akseptable rammer. Den situasjonen vi har i dag med soningskø,
gjer det nødvendig med maksimal kapasitetsutnytting i fengsla.
Ei skjerming av unge innsette kan føre til nedgang i talet
på innsette i dei aktuelle fengsla. Dette vil vere ei av
dei største utfordringane i utviklinga av gode og individuelt
tilpassa tiltak for dei unge som blir sette i fengsel. Den same avveginga
må gjerast når ein skal setje nokon i varetekt,
der det behovet politiet har for umiddelbar plassering, kan gjere
det vanskeleg å skjerme unge innsette mot uheldig eksponering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil generelt
understreke viktigheita av å redusere bruka av fengselsstraff
overfor unge lovbrytarar. Det er grunn til å tru at fengselsstraff
har særleg negative verknader på barn, og fleirtalet meiner den
preventive effekten av eit fengselsopphald er liten. Fleirtalet vil
peike på at det berre er i unntakstilfelle, der det er
nødvendig for å skjerme samfunnet, at det kan
forsvarast å setje mindreårige i fengsel. Det beste
for barnet vil som regel vere ei alternativ reaksjonsform og oppfølging.
I praksis er det viktig å bruke dei alternativa som allereie
finst på ein betre måte, samtidig som ein utviklar
nye.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er nøgd med at Regjeringa med denne meldinga følgjer opp
behandlinga av den alminnelege delen i den nye straffelova der justiskomiteen
ber Regjeringa leggje fram ei eiga sak for Stortinget snarast mogleg
om soningsforholda for personar som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Det sentrale i stortingsmeldinga er å følgje opp
bestillinga frå Stortinget og foreslå betringstiltak
for denne gruppa innsette.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke
at unge lovbrytere som kvalifiserer til fengsel har begått
til dels svært alvorlige kriminelle handlinger, og mener
samfunnet må ta høyde for at noen av disse må sone
i fengsel også i fremtiden. Dette krever en viss beredskap
i kriminalomsorgen, og at fengsler ulike steder i landet må kunne
tilby soningsplasser beregnet på unge mennesker.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen mener tilbud til unge lovbrytere i fengsel vil kunne medføre
en uønsket reduksjon i soningskapasitet ved det aktuelle
fengslet. Disse medlemmer mener hensynet til forsvarlige
soningsforhold må gå foran hensynet til raskere
køavvikling. Det er grunn til å anta at barnevernet
vil kunne komme i samme situasjon om man skal ta imot ungdommer
som krever omfattende tilrettelegging for å kunne oppholde
seg der.