2.1 Generelt

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, frå Høgre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, vil streke under at det ikkje hjelper å ha rett om ein ikkje får rett. Komiteen meiner meldinga går i riktig retning slik at fleire skal få sjansen til å fremme sine rettslege krav.

Komiteen strekar under at rettshjelpslova er subsidiær i forhold til andre høve til dekning som rettshjelpssøkjaren måtte ha.

Komiteen peikar på at det offentlege har ei opplysnings- og rettleiingsplikt når det gjeld stønader og rettar vi har hjå det offentlege.

Vidare viser komiteen til at det offentlege sitt ansvar til å yta rettshjelp må vurderast i lys av rådgjevings- og konfliktløysingstilbodet elles i samfunnet.

Komiteen viser til at Noreg er eitt av dei landa i Europa som brukar mest offentlege midlar på rettshjelp.

Komiteen er difor nøgd med at departementet har gjennomgått ordninga i denne meldinga slik at vi får søkjelyset på om noko kan gjerast betre og meir målretta.

Komiteen er einig i at det er behov for å reformere rettshjelpstilbodet i Noreg. Statleg finansiert rettshjelp er eit viktig tiltak for fattigdomsnedkjemping og er såleis med på å fremme sosial velferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imidlertid usikre på om Regjeringens mål om å få en bedre rettshjelpsordning vil bli oppfylt med de retningslinjer som trekkes opp i meldingen. Etter disse medlemmers syn er dagens ordning for dårlig. Det brukes for mye ressurser per sak. I tillegg treffer ordningen dårlig med hensyn til hvem som trenger hjelpen. Slik disse medlemmer ser det, vil Regjeringens varslede endringer kun føre til små justeringer og fortsatt treffe dårlig når rettshjelpsloven er revidert. Meldingen bærer således preg av å være mange pene og velmenende ord og lite handling. I tillegg tror disse medlemmer den nye ordningen fortsatt kommer til å være svært kostbar og lite effektiv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre reagerer på at Regjeringen ikke i større grad har problematisert den finske rettshjelpsmodellen. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at Stortinget tidligere har bedt om en redegjørelse for hvordan rettshjelp organiseres og drives i Finland. Etter hva disse medlemmer har grunn til å tro, er det flere momenter fra denne ordningen som burde ha vært implementert i det norske systemet. I denne sammenheng vises det til at Norge bruker tre ganger så mye penger på rettshjelp som Finland, samtidig som de behandler 30 % flere saker enn oss. Disse medlemmer er således skuffet over at Regjeringen ikke har fremlagt en mer helhetlig redegjørelse for den finske modellen.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til utgreiinga professor Jon T. Johnsen har gjort på oppdrag frå Justisdepartementet, med å samanlikne den finske rettshjelpsordninga med den norske.

Fleirtalet vil peike på at "Finland-rapporten" ligg som vedlegg til meldinga. Det er streka under i meldinga at ei rekke forhold ved den finske ordninga er av stor interesse for ei framtidig norsk rettshjelpsordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremhever at begrunnelsen for rettshjelpsordningen er at den skal bidra til sosial utjevning ved å være en sosial støtteordning. Det er likevel et spørsmål om ordningen fungerer etter intensjonen. Hvilke nye sakstyper som eventuelt inkluderes i ordingen, bør sees i lys av dette. Forslagene til utvidelse av det saklige virkeområdet for rettshjelp kommer på bakgrunn av høringsinnspill departementet har mottatt. Disse medlemmer mener at Regjeringen i realiteten utsetter behandlingen av disse spørsmålene til senere. Disse medlemmer er kritiske til at meldingen ikke inneholder en helhetlig drøftelse av retthjelpstilbudet, særlig sett i lys av høringsinnspillene. Det er i stor grad den behovsprøvde rettshjelpen som behandles. En bredere gjennomgang av utfordringene for eksempel sosialklienter og innsatte i fengsler møter i hverdagen, ville etter disse medlemmers oppfatning gitt et bedre grunnlag for å vurdere rettshjelpsinnsatsen samlet. Disse medlemmer mener at Regjeringen etter nesten fire år i posisjon burde ha hatt tilstrekkelig tid til å konkretisere hvilket nivå den mener den samlede rettshjelpen i samfunnet bør ligge på.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner meldinga dannar eit godt grunnlag for det vidare arbeidet med å betre rettshjelpsordninga i Noreg. Fleirtalet ser det som naturleg at det i meldinga, men òg i det vidare arbeidet, vert lagt vekt på høyringssinnspel departementet har mottatt.

Fleirtalet vil presisere at endringane som er vurderte i denne meldinga, gjeld dei behovsprøvde sakene. Fleirtalet meiner det vil verte ei monaleg forenkling om rettshjelpslova vert reindyrka som ei lov for regulering av sakstypar der rettshjelp skal godkjennast etter behovsprøving. Etter fleirtalet si meining vil dette føre til at rettshjelpslovgivinga vert meir tilgjengeleg for brukarane. Har ein ei sak der ein har rett på rettshjelp utan behovsprøving, er uansett særlovgjevinga, og ikkje rettshjelpslova, innfallsporten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre savner en grundigere drøftelse av hvilke forpliktelser Norge har etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en utredning av forholdet mellom Norges internasjonale forpliktelser og de skisserte endringene i tilbudet om fri rettshjelp."

Det er fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, si oppfatning at dagens rettshjelpsordning oppfyller Noregs pliktar etter konvensjonane. Fleirtalet viser til stortingsmeldinga der det vert lagt til grunn at vi i dag har ei rettshjelpsordning som går lenger enn det internasjonale konvensjonar krev.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til oversikten i meldingen hvor det fremkommer at dagens norske rettshjelp er uforholdmessig kostnadskrevende, sett i lys av antallet personer som får fri rettshjelp.

Komiteen vil framheve dei friviljuge organisasjonane som mellom anna JURK, JUSSBUSS, Gatejuristen og Jusshjelpa, som alle gjer ein stor samfunnsnyttig innsats for menneske i ein vanskeleg situasjon. Komiteen meiner organisasjonane utgjer eit viktig supplement til advokatar og rettshjelparar. Etter komiteen si oppfatning legg rettshjelpsmeldinga opp til at ein vil vere avhengig av desse i tida framover. Det er difor viktig at dei friviljuge organisasjonane vert sikra gode økonomiske vilkår framover og for å sikre at kontinuiteten i dette arbeidet kan føreseiast.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker en nærmere drøftelse av hvilket bidrag frivillige rettshjelpstiltak kan utgjøre i det totale tilbudet av rettshjelp. Slike tiltak kommer erfaringsmessig i god kontakt med utsatte grupper i samfunnet, både ved oppsøkende virksomhet og ved aktiv tilstedeværelse, som ellers i stor grad har vanskeligheter med å benytte seg av de øvrige rettshjelpstilbudene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere en utvidelse av de frivillige rettshjelpstiltakene."

2.2 Førstelinje rettshjelp

Komiteen er positiv til innføringa av den såkalla førstelinjetenesta og har tru på at ein kan greie ut mange saker i løpet av den eine timen med gratis rettleiing. Komiteen vil i den samanhangen vise til at Advokatforeningen har ei liknande teneste allereie, og at denne har fungert godt.

Komiteen er positiv til at det blir utgreidd ein modell for ei landsdekkjande rettshjelpstelefonteneste kombinert med ei nettbasert teneste i samband med førstelinjetenesta. Dette vil vere eit viktig supplement for å sikre tilgjengelegheit for publikum. Komiteen stør såleis Regjeringas intensjonar på dette området.

Komiteen peikar på at det er viktig at ein set søkelyset på kva for saksområde som kjem inn under ordninga. Komiteen meiner difor at ordninga med å ha ei førstelineteneste vil vera eit godt bidrag til ei betre offentleg rettshjelp, fordi ein her skal få hjelp med alle type saker, unntatt næringsrelaterte saker og straffesaker. Straffesaker vil som kjent gje moglegheit for rettshjelp etter straffeprosesslova.

Komiteen er kjent med at 24 kommunar har prøvd ordninga med eit offentleg servicekontor, der lokale advokatar har hjelpt til. I dei 5 første prøvekommunane som var med i ordninga, vart etter det komiteen kjenner til, rundt 2/3 av sakene løyst på den halve timen som har vore til disposisjon hjå advokaten. Komiteen ser på dette som lovande for at ordninga vil verka konfliktdempande, og at saker vert løyst raskt på staden. Komiteen meiner det er eit godt tiltak at ein ynskjer at ordninga skal bli landsdekkande og at tida vert utvida til inntil ein time.

Komiteen meiner det må vurderast om det skal vere obligatorisk at ein skal innom fyrstelinjeteneste før ein får rettshjelp som er innanfor ordninga, eller om det skal vere mogleg å gå direkte til ein "ordinær" advokat.

Komiteen meiner det er viktig at førstelinjetenesta er lett tilgjengeleg. Informasjon om tenesta må liggje på nett, og det bør vurderast om også rettshjelp kan ytast på nett i førstelinjetenesta. Det kan vurderast om ein kan ha ein rettshjelpstelefon og om ein skal ha informasjonsmøte for eksempel på vaksenopplæringa. Ein bør òg tenke på særlege grupper som ikkje like lett kjenner til rettane sine, slike som rusavhengige, pasientar i institusjon, innsette i fengsel og innvandrarar, og i særleg grad innvandrarkvinner.

Komiteen viser til dei forsøka med førstelinjeteneste som har vore gjennomførte, og erfaringane desse har gjeve. Det kan etter komiteen si oppfatning vere fornuftig å prøve fleire modellar samtidig i dei vidare forsøka som vert skisserte i meldinga. Slik vil grunnlaget for å ta stilling til kva for modellar som fungerer best, bli breiare. Med den varierte kommunestrukturen som er i dag, er det liten grunn til å tru at like modeller vil fungere alle stader. Det kommunale tiltaket Fri Rettshjelp i Oslo fungerer eksempelvis godt, og er veltilpassa lokale tilhøve. I mindre kommunar vil derimot interkommunalt samarbeid vere gode alternativ inntil ein har ein meir effektiv kommunestruktur.

Komiteen meiner nokre grupper vil ha større problem med å oppsøkje førstelinjetenesta enn andre, og i desse gruppene bør ein i det vidare arbeidet vurdera om advokatane, eller rettshjelparane i servicekontoret, bør arbeide oppsøkjande. Komiteen ser for seg asylmottak, institusjonar, fengsel og rusmiljø som stader det vil kunne høve å drive oppsøkjande arbeid for å nå ut til grupper som ikkje oppsøkjer advokat på eige hand. Fleire eldre personar kan ha problem med å møte opp sjølv ved kontoret til førstelinjetenesta, og det bør vurderast å arbeide oppsøkjande overfor desse, til dømes i samband med heimetenesta.

Komiteen vil presisera at dei særskilte rettshjelpstiltaka arbeider mykje oppsøkjande. Dei gjer ein god jobb opp mot desse gruppene. Komiteen meiner dette arbeidet må fortsette og styrkjast, og at det i det vidare arbeidet må vurderast om den offentlege rettshjelpa bør ta eit større ansvar for desse gruppene. Dette er også peika på i meldinga.

Komiteen ser det som viktig at arbeidet med å finna ut om ein er i eller utanfor ordninga bør gjerast på ein effektiv måte. Prøveprosjektet som er leia av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har gjeve gode resultat. Komiteen ønskjer at dette arbeidet vert ført vidare.

Komiteen ønskjer å peike på at Advokatvakten har følgt opp Forbrukerrapportens undersøking frå 2006 og har i den samanhengen i 2007 endra og presisert regelverket Advokatforeningen har for sine advokatvakter.

Komiteen vil framheve at den offentlege rettleiingsplikta ofte ikkje fungerer etter intensjonen. Problema for innbyggjarane oppstår ofte i møtet med det offentlege. I slike tilhøve kan vidare rettleiing frå det offentlege vere lite hensiktsmessig for å ivareta den enkelte sin rettstryggleik og velferd. Komiteen viser til at ei førstelinjeteneste med juridisk hjelp er eit viktig korrigerande supplement, som kan styrke kvaliteten på rettleiinga som blir gitt.

Etter komiteen si oppfatning er det viktig at førstelinjetenesta vert tilsett med uavhengige advokatar eller rettshjelparar. Tenesta kan raskt miste den tilliten den er avhengig av hjå publikum, dersom den vert driven av kommunalt tilsette saksbehandlarar eller kommuneadvokaten. Svært mange saker som treng avklaring i ei slik førstelinjeteneste vil nettopp gjelde krav mot kommunen eller staten. Det vil difor vere uheldig om rådgjevaren publikum skal konsultere, på ein eller annan måte har eit tilsettingsforhold i kommunen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre imøteser Regjeringens konkretisering av hvordan det skal fastslås om veiledningsmulighetene i tilstrekkelig grad er uttømt hos det offentlige, og hvordan veiledningsplikten skal fylles med et kvalitativt godt innhold til beste for de innbyggerne som er avhengige av fleksibilitet i offentlige systemer.

2.3 Økonomiske vilkår for offentleg rettshjelp

Komiteen er kjent med at det er ein terskel for mange å oppsøke advokathjelp. Rettshjelpsmeldinga legg opp til at ca. 1,2 mill. hushald kjem inn under rettshjelpsordninga. Komiteen ser det som viktig i eit fattigdomsperspektiv og rettstryggleiksperspektiv at dei som treng det mest, kjem inn under ordninga.

Komiteen meiner ein i det vidare arbeidet med meldinga bør vurdera om det også kan vera andre frådrag enn barn og sjukdom som kan brukast, til dømes stor gjeldsbyrde.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner ein modell som legg opp til at mange frådrag skal kunne gjerast, vil krevje eit meir omfattande arbeid og dermed meir byråkrati ved utrekning av søkjaren si inntekt. Fleirtalet vil peike på at dersom ein opnar for å gjere frådrag for utgifter alle har, vil det ikkje føre til ei omfordeling av ressursar til dei som har størst behov. Fleirtalet ser heller ikkje ei slik løysing som ei reell forbetring av rettshjelpsordninga.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen har oppjustert inntektsgrensen for fri rettshjelp. Disse medlemmer er imidlertid i tvil om dette i seg selv vil føre til en mer treffsikker ordning og viser til at behovsprøvingen fortsatt ikke vil ta hensyn til søkerens faktiske økonomiske evne.

Disse medlemmer mener behovsprøvingen av rettshjelp må ta utgangspunkt i en nettomodell og ikke være basert på bruttoinntekt. På denne måten vil behovet for rettshjelp i betydningsfulle saker bli avgjørende for tildeling, og ordningen blir i større grad treffsikker for dem som trenger det. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen vil åpne for fradrag på grunn av barn og sykdom, men er av den oppfatning at dette ikke er tilstrekkelig. Den faktiske økonomiske situasjonen til enkelte søkere kan fortsatt tilsi behov for rettshjelp selv om man kommer over inntektsgrensen. Disse medlemmer mener dette strider mot ordningens formål.

Etter disse medlemmers oppfatning er det stor grunn til å se til den finske modellen hva gjelder sakstyper og behovsprøving av fri rettshjelp. Disse medlemmer viser således til Finland hvor man ikke begrenser rettshjelpen i forhold til hva problemet handler om, men etter hvor mye man trenger den. Etter den finske modellen har man også større rom med hensyn til hvilke inntekstgrupper som kan motta rettshjelp, samtidig som dette er balansert med mer differensierte egenandeler. Disse medlemmer mener en løsning etter denne modellen vil være mer formålstjenlig og gi hjelp til alle som faktisk trenger det. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen på nytt vurdere innføring av den finske modellen for rettshjelp."

2.4 Eigendelar og salærsatsar

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner ordninga med eigendelar, som det er lagt opp til i meldinga, vil gjera at fleire får rettshjelp til ein lågare timesats.

Fleirtalet viser til at den offentlege salærsatsen blir regulert i statsbudsjettet, og at denne for 2009 er på 870 kroner timen ekskl. mva. Fleirtalet meiner det offentlege salæret ikkje står i misforhold til Advokatforeningen sine eigne gjennomsnittstal for 2007, og advokatar som har private klientar, som er på 1 007 kroner timen ekskl. mva.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av at kvaliteten på rettshjelpstjenester er høy. Disse medlemmer frykter at kvaliteten svekkes dersom salærsatsen ikke blir høyere. Med dagens sats er det ikke attraktivt å ta fri rettshjelp-saker for dyktige advokater med stor klientportefølje fra før. Etter disse medlemmers oppfatning kan dette bidra til å skape et A- og B-lag innen advokatnæringen, noe som vil medføre at de som er avhengig av fri rettshjelp, ikke kan velge blant de beste advokatene.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om en heving av salærsatsen for fri rettshjelp til 1 000 kroner per time."

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om en heving av salærsatsen for fri rettshjelp som sikrer tilfredsstillende kvalitet på rettshjelpstjenester."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes egenandeler på fri rettshjelp er ulogisk. Rettshjelpen sikrer statlig finansiering der den enkelte selv ikke har råd, samtidig som man krever inn penger hos de samme. Disse medlemmer har registrert at også Regjeringen er skeptisk til at man belegger fattigdom med egenandel, men regjeringspartiene har tilsynelatende ikke tenkt å gjøre noe med det. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere en modell for rettshjelp uten innkreving av egenandel."

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Finland har eigendel på rettshjelp og at den er gradert etter inntekta til den som ønskjer fri rettshjelp. Fleirtalet viser til at meldinga legg opp til same løysinga med graderte eigendelar etter inntekt i den norske ordninga.

Videre er komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre bekymret for den byråkratiske prosessen knyttet til innmelding og innkreving av egenandeler. Disse medlemmer mener det er unødvendig at advokater bruker mye tid på denne delen av et rettshjelpsoppdrag og hilser således velkommen en ordning hvor man kan gjennomføre hele prosessen elektronisk.

2.5 Dekningsområde

Komiteen viser til at meldinga framhever at man ønskjer at rettshjelpa i Noreg skal vera ein bidragsytar i kampen mot fattigdom. Komiteen meiner i den samanhangen at det er viktig å sjå på kva type saker som kjem inn under dekningsområdet i ordninga.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønskjer å trekkje fram eit område ein særleg bør tenkje på i det vidare arbeidet med ordninga, og det er å sjå kva ein kan gjere for utanlandske arbeidarar som er utsette for sosial dumping, medrekna krav på løn, eksistens av arbeidsforhold eller underslått skatt.

Komiteen set pris på den utvidinga av dekningsområde som det er lagt opp til i meldinga, men vil peike på at saker av stor velferdsmessig betyding ikkje nødvendigvis er til like stor hjelp mot fattigdom som sakstypar som har stor økonomisk verdi.

Komiteen vil streka under at sjølv om ein kan diskutera om fleire saker skal inn under dekningsområde, er det eit stort framsteg for rettshjelpa i Noreg at vi får ei førstelinjeteneste som vil vera ei monaleg utviding av ordninga.

Komiteen er samd med meldinga i at lista over dekningsområde ikkje skal vera uttømmande. Det vert opna for at saker av stor velferdsmessig betyding kan verta dekt av ordninga. Komiteen vil streka under at i dei sakene der fylkesmannen utviser skjønn i vurderinga om saka fell innanfor ordninga eller ikkje, er det viktig med ein einsarta praksis i heile landet. Komiteen viser i den samanhengen til undersøking utført av Olaf Halvorsen Rønning og Heike Kristine Bentsen, 2008, "Bruken av unntaksbestemmelsene i lov om fri rettshjelp".

2.6 Barnefordeling

Komiteen ser det som viktig å dempe konfliktnivået i barnefordelingssaker. Komiteen finn det urovekkjande at av dei behovsprøvde fri sakførsel-sakene er heile 61 pst. barnefordelingssaker. I 75 pst. av barnefordelingssakene i retten har ein eller begge fri saksførsel. Komiteen meiner ein i det vidare arbeidet med meldinga må sjå nærare på om ein kan redusera bruken av fri sakførsel til denne type saker. Etter komiteen si oppfatning er rettsleggjering av denne typen saker, og særleg gjentekne saker i retten, neppe til det beste for barnet. Komiteen meiner difor det er særs viktig å stimulera til konfliktløysing utanfor rettargang.

Komiteen meiner samtidig ein raskt må identifisera dei sakene som må domstolshandsamast, typisk der rus, vold og psykiatri er involvert.

2.7 Gjeld

Komiteen vil streka under at det er positivt at meldinga opnar opp for at gjeldssaker skal omfattast av den offentlege rettshjelpsordninga. Gjeldssaker er som oftast saker av stor personleg og velferdsmessig betyding, og juridisk bistand i slike saker kan hjelpa personar ut av fattigdom.

Komiteen ser i kjølvatn av den finanskrisetida vi lever i, og tilbakemeldingar frå dei særskilte rettshjelpstiltaka, at det vil verte ei auking i gjeldssaker. Difor ser komiteen det som viktig at også gjeldssaker kan gje fri rettshjelp. Komiteen vil peike på at studentrettshjelpstiltaka har framheva særleg saker som gjeld tvangssal av bustad og tingrettsbehandling av gjeldsordningssaker, som område som bør vurderast omfatta av den offentlege ordninga.

Komiteen vil framheve høyringsinnspela frå Juss-Buss om styrketilhøvet ved juridiske konfliktar i gjeldssaker. Kreditor er i all hovudsak både økonomisk og juridisk sterkare enn skyldnaren. Rettshjelpsbehovet for menneske med stor gjeldsbyrde er av stor personleg og velferdsmessig betyding, og fell dermed klart inn under rettshjelpslovas formål som ei sosial støtteordning. Juridisk bistand til personar med gjeldsproblem vil ofte vere avgjerande for å hjelpe folk ut av fattigdom, og gje ein moglegheit for normal deltaking i samfunnet. Dette inneber etter komiteen si oppfatning ein effektiv fattigdomskamp.

Komiteen vil peike på at det finst folk som har ein altfor stor gjeldsbyrde, og som får store problem som følgje av dette. Komiteen meiner dette kan skyldast fleire tilhøve; låntakaren sin evne til å vurdere sin eigen økonomiske evne, og finansinstitusjonane sin iver etter å låne ut pengar med for stor risiko, samt eventuelle erstatningskrav etter ulukker eller kriminelle forhold.

Komiteen innser likevel at dei som først er komen i eit gjeldsuføre, treng hjelp og høve til å kome ut av dette. I motsett fall vil ein oppleve at utviklinga går i stadig feil retning, og folk kan bli gjeldsslavar for resten av livet.

Komiteen ønskjer å presisera at felleseieskifte fell inn under ordninga når det gjeld bruksrett og spørsmål om eigedomsrett til felles bustad, når partane har felles born under 18 år. Komiteen meiner det bør vurderast om det i særlege tilfelle også skal omfatte særkullsborn.

2.8 Fengsel

Komiteen vil streka under at for mange innsette som sonar lengre straffer vil det ikkje vera mogleg å oppsøkje førstlinjetenesta, og det kan vera vanskeleg å nyttiggjere seg av rettshjelpsordninga elles. Komiteen ser det som viktig at det vert vurdert om ein skal styrkje det oppsøkjande rettshjelpstilbodet i fengsla. Komiteen ser for seg at ein kan nytta organisasjonar som allereie i dag mottek støtte frå Justisdepartementet, for eksempel Juss-Buss. Men komiteen vil streka under at det vil vere viktig at førstelinjetenesta sjølv driv oppsøkjande arbeid i dei fengsla som ligg i nærområda.

Komiteen viser til at meldinga foreslår at forsvarar til den straffedømte kan få timar til å gje juridisk bistand i saksområda, som elles er dekt av førstelinjetenesta og av enkelte utvalde saker etter straffegjennomføringslova. Komiteen ser på dette som ei god utviding av rettshjelpa for denne gruppa, men vil streke under at det er viktig at advokaten som tek desse sakene har kompetanse på saksområdet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av at innsatte i fengsler også skal ha mulighet til å hevde sine borgerrettigheter så fremt disse ikke er blitt fradømt. Det er således viktig at rettshjelp blir gjort tilgjengelig også på innsiden av murene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle innsatte i norske fengsler fullt ut får ivaretatt sine rettigheter så lenge den innsatte ikke er fradømt disse."

2.9 Kompetanse/kvalifisering

Når det gjeld kven som kan vera rettshjelpsadvokatar, peiker komiteen på at fritt advokatval må vera førande for korleis ein legg opp ordninga. Brukarane må ha tillit til at advokatane og rettshjelparane som deltar i ordninga, er uavhengige.

Komiteen vil framheve at kvalitetskontroll med advokathjelp betalt over offentlege budsjett er viktig.

Når det gjeld kven som skal ta ut kva for advokatar som skal arbeida på rettshjelpskontora, ber komiteen at det vert sett på om ein kan nytte same ordninga som ein gjer med offentleg oppnemnde forsvararar. Komiteen er tilfreds med at dette til dømes kan bli gjort ved at Domstoladministrasjonen avgjer kven av advokatane som får arbeide på servicekontoret etter søknad til tingretten, og at det ikkje er den enkelte kommunen som avgjer dette.

Komiteen meiner at det er viktig at kommunane ikkje blir gjeve høve til å forskjellshandsame tilbydarane av advokat- og rettshjelpstenester. I kommunar og distrikt der det er eit avgrensa utval av kvalifiserte tilbydarar av tenester, er det ein risiko for at nokre advokatar eller rettshjelparar blir føretrekt framfor andre, utan at det er objektive haldepunkt for dette. Det vil difor etter komiteen sitt syn vere gunstig at det vert utarbeidd ein standardkontrakt for tilbydarane av rettshjelp i førstelinjetenesta. Komiteen strekar under at kvalitetskontrollen med tilbydarane av rettshjelp, det vere seg advokatar eller andre kvalifiserte rettshjelparar, er særs viktig.

Komiteen vil rette opp ein feil i meldinga og presisere at det er Juristenes utdanningssenter (JUS) som tilbyr etterutdanningskurs for advokatar og andre jurister.

Komiteen meiner at ein i det vidare arbeidet med meldinga må rekne med det gode samarbeidet som har vore i forkant av meldinga med Advokatforeininga og rettshjelpstiltaka.

Komiteen vil peike på at det er mange interesseorganisasjonar som driv med juridisk rådgjeving til sine medlemer. Komiteen meiner at innanfor tilskotet dei får frå staten til drifta si, skal det vera rom for slikt arbeid. Dei kan eventuelt vise til andre som kan vera til hjelp.

Komiteen stør forslaget om at rettshjelpsordninga må evaluerast og at ein arbeider for å få midlar til å forske på dette området.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er positiv til ideen om å innføre kvalifikasjonskrav til de aktører som kan drive rettshjelp i fremtiden. Et slikt krav vil heve standarden og øke tilbydernes bevissthet rundt de viktige momenter i rettshjelpsarbeidet.

Disse medlemmer vil likevel advare mot en ordning hvor statlige eller kommunale organer skal peke ut hvem som skal få tilby rettshjelpstjenester. En slik ordning kan føre til at de som gir klientene best råd taper kampen om vervet neste gang det skal bekles, fordi de blir brysomme for kommunen eller staten. Disse medlemmer mener det riktige vil være å tilby advokater og rettshjelpere et kurs eller lignende som er obligatorisk for å få muligheten til å tilby denne type tjeneste, og at dette skal være kvalifikasjonskravet. Alternativt mener disse medlemmer at utvelgingen av rettshjelpstilbydere kan gjøres etter samme modell som oppnevning av faste forsvarere.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peike på at meldinga ikkje innfører kvalifikasjonskrav til dei som skal yte rettshjelp – anna enn at dei skal vere såkalla "godkjente tilbydere". Fleirtalet vil presisera at også andre advokatar kan by på rettshjelp, men dei står då ikkje på lista over godkjente tilbydarar.