Barne- og familiedepartementet
foreslår i proposisjonen endringer i markedsføringsloven, alkoholloven, jernbaneloven,
kringkastingsloven, legemiddelloven, lotteriloven, luftfartsloven,
sjøloven, tobakksskadeloven og yrkestransportloven. I tillegg foreslås endringer
i angrerettloven, pakkereiseloven og tjenesteloven. Lovendringene
legges frem i samråd med ansvarlige fagdepartementer.
Lovforslagene gjennomfører
i norsk rett forordning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter
med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning, heretter kalt
CPC-forordningen (Consumer Protection Cooperation-forordningen).
Den nye CPC-forordningen erstatter forordning (EF) 2006/2004 om
samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving
av forbrukervernlovgivning (gjeldende CPC-forordning), som er gjennomført
i norsk rett.
Både gjeldende og
ny CPC-forordning inneholder bestemmelser om hvordan håndhevingsorganene
skal samarbeide ved grenseoverskridende overtredelser av forbrukervernreglene.
Ny forordning inneholder mer detaljerte og forpliktende regler om
samarbeidet, særlig når overtredelsen berører flere medlemsstater
og mange forbrukere.
Forordningen gir
også håndhevingsorganene utvidet myndighet til å undersøke om overtredelser
har funnet sted, og til å stanse disse overtredelsene. Det settes
særlig fokus på å undersøke og stanse overtredelser i den digitale
sfæren. Den nye forordningen skal sørge for at håndhevingsorganenes
håndheving holder tritt med den digitale utviklingen. Pålegg som
håndhevingsorganene gir næringsdrivende som ledd i å undersøke og stanse
overtredelser, skal også kunne håndheves av håndhevingsorganene
ved hjelp av sanksjoner.
Forordningen er EØS-relevant
og ble ved EØS-komiteens beslutning nr. 172/2019 av 14. juni 2019
innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (forbrukervern). Beslutningen
om å ta forordningen inn i EØS-avtalen ble tatt med forbehold om
Stortingets samtykke. Departementet foreslår derfor at Stortinget
gir samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning, se punkt
17 i proposisjonen.
Forordningen foreslås
gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon, det vil si uten omskriving
i norsk rett, gjennom markedsføringsloven. Forordningens minimumskrav
for hva nasjonale håndhevingsorganer skal kunne gjøre for å undersøke
og stanse overtredelser som omfattes av forordningen, krever imidlertid
også lovendringer. Departementet foreslår derfor endringer i undersøkelses-
og håndhevingsreglene som gjelder for Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet,
Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet,
Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen.
Proposisjonens punkt
2 omtaler den nye CPC-forordningen og bakgrunnen for lovforslaget.
Det redegjøres også nærmere for innlemmelsen av forordningen i EØS-avtalen.
Forordningens bestemmelser om undersøkelses- og håndhevingsmyndighet
er, i likhet med bestemmelsene i gjeldende forordning, minimumsbestemmelser.
Det vil si at medlemsstatene kan velge å gi håndhevingsorganene
ytterligere myndighet. Barne- og likestillingsdepartementet (nå
Barne- og familiedepartementet) sendte 28. juni 2018 et høringsnotat
med forslag til gjennomføring av den nye CPC-forordningen i norsk
rett på alminnelig høring.
Hovedforskjellene
mellom gjeldende og ny forordning er følgende:
-
Ny forordning har
et større fokus på overtredelser innenfor den digitale sfæren. Håndhevingsorganene
gis økt myndighet til å håndtere utfordringene knyttet til effektiv
håndheving i forbindelse med e-handel og det digitale miljøet.
-
Håndhevings- og samarbeidsreglene
utvides til å gjelde på flere områder enn i dag ved at flere rettsakter
er tatt inn i forordningens vedlegg. Nye rettsakter er for eksempel
boliglånsdirektivet (2014/17/EU), betalingskontodirektivet (2014/92/EU)
og lufttransportforordningen ((EF) nr. 1008/2008).
-
I likhet med gjeldende
forordning gjelder ny forordning overtredelser som «skader» eller
«kan skade» forbrukernes kollektive interesser. Ny forordning utvider
imidlertid virkeområdet ved å også gjelde overtredelser som «har
skadet» forbrukernes kollektive interesser.
-
Ny forordning pålegger
håndhevingsorganene et mer forpliktende og tettere samarbeid i saker
som involverer forbrukere i flere medlemsstater. Ny forordning gir
også såkalte «eksterne varslere», for eksempel forbruker- og bransjeorganisasjoner, anledning
til å varsle om saker og problemer direkte til håndhevingsorganene
og til Kommisjonen.
-
Kommisjonen har fått
en mer sentral rolle i ny forordning. Kommisjonen skal blant annet
være koordinator ved utbredte overtredelser dersom håndhevingsorganene
ikke klarer å bli enige om en koordinator. Kommisjonen skal også
samordne kontrollaksjoner etter forordningen, for å avdekke overtredelser
av forbrukervernreglene.
Proposisjonens
punkt 3 omhandler gjennomføringen av forordningen i norsk rett,
herunder hvilke regler som gjelder direkte ved inkorporasjon, og
hvilke regler som krever nærmere gjennomføring i norsk rett for
å kunne gjøres gjeldende.
Proposisjonens punkt
4 handler om forordningens saklige og geografiske virkeområde. Forordningen
får anvendelse på overtredelser av felleseuropeiske forbrukervernregler
som er listet opp i forordningens vedlegg. Den får anvendelse på
handlinger over landegrensene i EU/EØS-området som har skadet, skader
eller vil kunne skade kollektive forbrukerinteresser. Forordningen
angir også nærmere hvilke rettsområder og rettsakter som ikke berøres
av forordningen. Det foreslås å gi håndhevingsorganene samme myndighet
i nasjonale saker som i grenseoverskridende saker. Dette er en videreføring
av gjeldende rett.
Proposisjonens punkt
5 omtaler hvilke nasjonale håndhevingsorganer som foreslås oppnevnt
som ansvarlig for håndhevingen av de ulike rettsaktene som omfattes
av den nye forordningens virkeområde. Håndhevingsorganene som foreslås
oppnevnt som håndhevingsorgan etter den nye forordningen, er Forbrukertilsynet,
Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet,
Medietilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens
vegvesen. Forbrukertilsynet foreslås gjenoppnevnt som sentralt kontaktorgan.
Lovtekniske løsninger for hvert enkelt håndhevingsorgan omtales
i punkt 5.3.
Proposisjonens punkt
6 til 8 omhandler håndhevingsorganenes undersøkelsesmyndighet. Dette
er myndigheten til å få tilgang til opplysninger og dokumenter mm.,
myndigheten til å gjennomføre stedlige kontroller og beslaglegge
bevis og myndigheten til å gjennomføre testkjøp med skjult identitet.
Proposisjonens punkt
9 til 14 omhandler håndhevingsorganenes håndhevingsmyndighet. Dette
er myndigheten til å fatte midlertidige vedtak, myndigheten til å
motta forpliktelser fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse
eller å tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere og myndigheten
til å informere forbrukere om hvordan de kan søke erstatning. Forordningen
krever også at håndhevingsorganene skal kunne pålegge næringsdrivende
å stanse en overtredelse og ha myndighet til å stanse og forby overtredelsen.
Punkt 13 omtaler
myndigheten til å fjerne innhold på eller stenge tilgangen til nettbaserte
grensesnitt. Etter departementets vurdering skal myndigheten til
å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt innhold kun anvendes som
en subsidiær løsning dersom ingen andre effektive midler er tilgjengelige
for å stanse overtredelsen. Grunnet myndighetens inngripende karakter,
og at myndigheten reiser kompliserte spørsmål, blant annet om retten
til ytringsfrihet, foreslår departementet at myndigheten som utgangspunkt
legges til domstolene. Forslag til den nærmere domstolsprosessen
omhandles i punkt 13.10.
Punkt 14 omtaler
håndhevingsorganenes myndighet til å ilegge sanksjoner, både for
overtredelser som omfattes av forordningen, og for manglende overholdelse
av håndhevingsorganenes pålegg som ledd i å undersøke og stanse
overtredelser. Bøter eller tvangsmulkt er eksempler på sanksjoner.
Proposisjonens punkt
15 omtaler generelle krav til bruk av undersøkelses- og håndhevingsmyndighet,
det vil si når og i hvilken grad håndhevingsorganenes undersøkelses-
og håndhevingsmyndighet kan utøves.
Proposisjonens punkt
16 omtaler håndhevingsorganenes og Kommisjonens samarbeidsregler
ved grenseoverskridende overtredelser. Disse reglene vil ved henvisningen
i markedsføringsloven § 47 gjelde som norsk rett uten behov for
ytterligere regulering i norsk lov.
Samarbeidsreglene
gjelder for eksempel når et håndhevingsorgan i en EU/EØS-stat ber
et håndhevingsorgan i en annen EU/EØS-stat om opplysninger for å
kunne fastslå om det foreligger en overtredelse, eller om å stanse
eller forby en overtredelse. Samarbeidsreglene regulerer også hvordan
og når samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak skal gjennomføres. Samarbeidsreglene
regulerer blant annet hvem som skal koordinere de samordnede tiltakene,
hva det innebærer, og hvilke språk som skal benyttes i kommunikasjonen.
Ny forordning viderefører
i stor grad samarbeidsreglene i gjeldende forordning. Forskjellen
er at samarbeidsreglene i ny forordning er mer detaljerte. Ny forordning
skal også i større grad sikre et effektivt samarbeid mellom håndhevingsorganene,
de sentrale kontaktpunktene og Kommisjonen.
I punkt 18 i proposisjonen
omtales økonomiske og administrative konsekvenser for næringsdrivende,
det offentlige og forbrukerne.
Etter departementets
vurdering fører de nye reglene samlet sett ikke til vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for næringsdrivende. Samlet sett
vil lovforslaget heller ikke medføre økonomiske og administrative
konsekvenser av vesentlig betydning for håndhevingsorganene. Det
legges til grunn at eventuelle merutgifter vil kunne dekkes innenfor
ordinære budsjettrammer.
Ifølge forslaget
skal håndhevingsorganene kunne begjære domstolene om å pålegge tredjeparter
å fjerne digitalt nettinnhold. Departementet ser imidlertid ikke for
seg mer enn fem til ti saker i året hvor det kan være aktuelt å
benytte denne myndigheten. Ettersom dette er en ny myndighet for
håndhevingsorganene, vil det konkrete sakstilfanget imidlertid være
uvisst.
Reglene som foreslås,
vil, etter departementets vurdering, ha positive konsekvenser for
forbrukerne. Håndhevingsorganene kan med de nye reglene i større grad
avdekke brudd på forbrukervernreglene og mer effektivt kreve at
næringsdrivendes overtredelser opphører. Samarbeidsreglene vil også
gjøre det enklere for håndhevingsorganene å få stanset overtredelser
mot norske forbrukere begått av næringsdrivende etablert i en annen
EU/EØS-stat.
Håndhevingsorganenes
myndighet til å ta imot forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak
gir dem og næringsdrivende en mulighet til å ha en dialog om hva
som kan gjøres for å minske de negative konsekvensene av overtredelsene.
Dette vil kunne være tids- og kostnadsbesparende for forbrukerne
som slipper å ta sin sak til et klageorgan eller domstolene for
å få den kompensasjon de har krav på. Det vil også kunne ivareta
interessene til forbrukere som ikke har ressurser eller kapasitet
til å forfølge kravet på egenhånd.