Europautvalget - Møte i Europautvalget onsdag den 26. oktober 2016 kl. 8:30

Dato: 26.10.2016

Sak nr. 1

1. Klima- og miljøminister Helgesen vil etter planen redegjøre for følgende: – Status for Norges samarbeid med EU på klimaområdet

Talere

Statsråd Vidar Helgesen: Tusen takk, leder. Det er veldig hyggelig å være tilbake i Europautvalget.

Jeg tenkte jeg skulle si litt til å begynne med om bakteppet, før jeg går inn i samarbeidet med EU, for vi har et år bak oss med sterk dynamikk på klimaområdet, som også har betydning for diskusjonene i EU.

Som kjent var Paris-avtalen et vendepunkt i klimapolitikken. Det var likevel noen som lurte på hvor mye alvor verden mente med det. Det vi har sett i året som har gått, er en mye raskere ratifikasjonsprosess for Paris-avtalen. Den trer i kraft neste fredag. Vi har også sett et møte i FNs sivile luftfartsorganisasjon, ICAO, der man har blitt enig om et rammeverk for utslippsreduksjoner i luftfarten. Luftfarten er jo ikke i utgangspunktet generelt regulert av Paris-avtalen.

Så ble verdens nasjoner også enige om for et par uker siden i Kigali å fase ut de ekstremt klimaødeleggende HFK-gassene – en avtale som for verdens klima vil bety rundt en halv grad mindre global oppvarming mot slutten av århundret.

Dette er signifikante ting, ikke minst fordi det har vært betydelige interesser mot sistnevnte avtale. Det er også betydningsfullt fordi noe av den dynamikken vi så i Paris med at det gamle skillet mellom i-land og u-land ikke var så sterkt som før, ble repetert i Kigali – ikke bare ved at det var ulike konfigurasjoner av land som allierte seg med hverandre, men også ved at man i løsningen fikk en differensiering mellom u-land, der noen u-land fikk lengre overgangsperioder enn andre. De sto altså ikke sammen som blokk på samme måte som vi tidligere har vært vant til.

I alle disse prosessene er EU blant de fremste aktørene, blant dem som tar en lederrolle. Vi jobber tett sammen med våre EU-kolleger og har et utmerket samarbeid i disse ulike prosessene.

Så er det også slik at vi ser stadig mer at Paris-avtalen og oppfølgingen av den markerer starten på en tid der vi endrer oppmerksomhet fra å se klima som et spørsmål om byrdefordeling til å se mulighetene i ny teknologi og nye økonomiske modeller. Vi ser at økt finansiering, ikke minst mobilisering av privat kapital for investering i grønn infrastruktur, kommer til å være avgjørende. Det er mye oppmerksomhet om det å bygge kapasitet i utviklingsland for å muliggjøre grønnere utvikling i disse landene. Det betyr at lavutslippsteknologi må skaleres opp og spres. I disse prosessene er næringslivet en nøkkel. Det møtet vi går imot i Marrakech i november, COP22, kommer til å demonstrere at verden mener alvor, ved å løfte opp konkrete initiativer og satsinger innenfor transport, fornybar energi, skog og hav, som – interessant for Norge – også vil være gjenstand for en temadag under COP22.

I-landene har levert veikart for hvordan løftet om 100 mrd. dollar årlig i klimafinansiering til utviklingsland skal nås innen 2020. Og Marrakech kommer altså til å bli det første partsmøtet under Paris-avtalen. Det gir veldig positiv dynamikk, ikke minst til den regelverksutviklingen som er nødvendig for å gjennomføre avtalen i praksis, og for å skape rammene for tillit og forutsigbarhet for at landene faktisk leverer på sine løfter.

Gjennom Paris-avtalen har Norge påtatt seg en forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990 og ønsker å oppfylle forpliktelsen sammen med EU. Dere er kjent med at EU-landene ønsket dette velkommen på miljørådsmøtet i september 2015. Oppfølgingen av det er derfor en høyt prioritert EU-sak på klimaområdet for regjeringen. Og det er det jeg legger hovedvekten på i dag.

Klimarammeverket i EU består av tre pilarer. Det første er vi godt kjent med, det er det europeiske kvotesystemet. Det andre er innsatsfordelingsforordningen for ikke-kvotepliktig sektor, og det tredje er regelverket om bokføring av utslipp og opptak i skog og andre landarealer. Til sammen kommer disse tre elementene til å dekke utslippene som omfattes av våre klimaforpliktelser. Gjennom EØS-avtalen deltar vi allerede i kvotesystemet. Med en felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen for 2030 vil vi også samarbeide med EU om utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene. Det betyr at innsatsfordelingsforordningen og regelverket for skog- og annen arealbruk vil bli relevant for Norge.

Vi står ved et tidsskille i klimapolitikken på denne bakgrunnen. En avtale med EU kommer til å innebære mer systematikk i klimapolitikken. Vi vil binde oss til et eget utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor. Vi kommer til å få et forpliktende system med strenge regler for etterlevelse og kontroll. Vi vil få et utslippsbudsjett for hvert år i hele perioden frem til 2030, og hvis vi overskrider utslippsbudsjettet, kan vi få påslag i forpliktelsen.

I sommer la Europakommisjonen frem forslag til innsatsfordeling i ikke-kvotepliktig sektor og regelverket for skog og annen arealbruk. Forslaget om kvotesystemet er allerede til behandling i parlamentet, og nå er det også diskusjon om hvordan man skal se disse tingene i sammenheng.

Utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU skal reduseres med 30 pst. fra 2005 til 2030. Innsatsen fordeles mellom landene ved at det fastsettes et eget utslippsmål for hvert land. Målet skal være i spennet 0 til 40 pst. Fordelingen gjøres ut fra BNP per innbygger. Det betyr at landene med høyest BNP får høyest mål. Dessuten skal målene til landene med høyt BNP justeres gjennom en innbyrdes omfordeling av hensyn til kostnadseffektivitet. I forslaget fra kommisjonen er målene til noen av landene med de høyeste reduksjonskostnadene dermed blitt nedjustert, mens andre har fått oppjustert sine.

Norge er omtalt i innledningen til innsatsfordelingsbeslutningen. Kommisjonen har foreløpig lagt til grunn at Norges mål for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor kan bli 40 pst. i forhold til 2005-nivå. Vi er svært fornøyd med at Norge er omtalt i forslaget. Det er et sterkt signal om at Norge vil inngå i samarbeidet med samme rammevilkår som medlemslandene. Det foreløpige norske målet er beregnet ut fra Norges BNP per innbygger. EU-kommisjonen vil foreta nærmere beregninger av et norsk utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor i månedene som kommer, og vi er i løpende dialog med EU-kommisjonen om dette.

Så vil jeg gå over til det som flere av dere naturlig nok er veldig opptatt av: gjennomføringen av utslippsmålet. Vi har gjort beregninger av hvilke konsekvenser forslagene fra EU-kommisjonen vil ha for Norge. Med et utslippsmål på 40 pst. og basert på fremskrivningene i nasjonalbudsjettet for 2015 vil Norge måtte bidra med utslippsreduksjoner på til sammen opp mot 60 mill. tonn CO2-ekvivalenter over hele perioden. Det er riktignok et usikkert anslag og kan bli endret når vi får mer informasjon om utslippsutviklingen.

EU-kommisjonens forslag åpner for fleksibel gjennomføring. Det betyr at målet kan oppfylles både gjennom utslippsreduserende tiltak innenlands og gjennom tiltak i andre EU/EØS-land. Adgangen til handel med utslippsenheter mellom EU-landene videreføres. Det betyr at et land som overoppfyller sine mål, og som dermed har utslippsenheter til overs, kan selge disse til andre land.

I tillegg foreslår kommisjonen nye fleksibilitetsmekanismer. Det åpnes bl.a. for at noen land kan benytte en begrenset andel av kvotene fra EUs kvotesystem til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingsforordningen. Det åpnes også for en begrenset adgang til bruk av kreditter fra skog og annen arealbruk.

I forslaget til innsatsfordelingsforordning er det ikke gjort beregninger av om Norge vil kvalifisere til å bruke kvoter fra det europeiske kvotesystemet til å oppfylle målet, og i så fall hvor stor adgangen vil være. Men ut fra de kriteriene som ligger til grunn for denne formen for fleksibilitet i forslaget, er det grunn til å anta at også Norge vil kvalifisere. Norges adgang kan da bli i størrelsesorden 2–4 pst. av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. I så fall vil Norge over perioden 2021–2030 kunne konvertere i størrelsesorden 5–11 millioner kvoter, tilsvarende like mange tonn CO2 til utslippsenheter som kan brukes til å oppfylle utslippsmålet for ikke-kvotepliktig sektor. Det vil i så fall tilsvare ca. 10–15 pst. av samlet kuttbehov i Norge frem til 2030.

I kommisjonens forslag er det heller ikke gjort beregninger av i hvor stor grad Norge vil kunne benytte kreditter fra opptak av CO2 i skog og andre landarealer til å oppfylle forpliktelsene. Miljødirektoratet har gjort noen foreløpige beregninger som tilsier at Norge over perioden 2021–2030 i prinsippet vil kunne benytte til sammen ca. 3 millioner kreditter fra opptak i skog og andre landarealer. Det er imidlertid svært usikkert om Norge vil oppfylle vilkårene for bruk av den fleksibiliteten.

Adgangen til fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom landene er positivt for en mest mulig effektiv klimapolitikk. Det er det bred enighet om blant de europeiske landene. Det er imidlertid heftet usikkerhet ved hvor stor denne fleksibiliteten vil bli i praksis. Da sikter jeg spesielt til spørsmålet om landene som reduserer sine utslipp mer enn utslippsmålene, vil ønske å selge sine utslippsenheter, og til hvilken pris. Regjeringen har et overordnet mål om at norske utslipp skal reduseres mot 2030, og hvilke tiltak som skal settes i verk nasjonalt, må også vurderes i lys av at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Jeg kan snakke lenge om hvordan vi arbeider med den omstillingen nasjonalt, men det er ikke hovedtema i dette innlegget.

I forståelse med EØS- og EU-ministeren går jeg nå over til å snakke om de mer europarettslige problemstillingene ved en avtale med EU og spørsmålet knyttet til formen på en slik avtale.

Kvotesystemet er allerede innlemmet i EØS-avtalen. En avtale om felles oppfyllelse vil ikke endre på det. Gjeldende innsatsfordelingsbeslutning og regelverket om utslipp og opptak i skog og andre landarealer er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Regelverket på dette området vurderes i utgangspunktet å falle utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde.

En avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålet innebærer at innsatsfordelingen og regelverket om skog og andre landarealer blir relevant også for Norge. Et viktig spørsmål er da hvordan dette skal reguleres rent rettslig. I tråd med stortingsmeldingen om ny utslippsforpliktelse for 2030 har regjeringen gått inn for at samarbeidet med EU skal skje i form av en bilateral avtale utenfor EØS-avtalen. Europakommisjonen har imidlertid uformelt uttrykt en klar preferanse for en løsning innenfor rammen av EØS-avtalen fordi det vil være raskere og mindre ressurskrevende å bli enig om en slik avtale. Vi er også opptatt av en rask og smidig forhandlingsprosess, og regjeringen er åpen for å vurdere å benytte EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Vi er i dialog med kommisjonen om formen på avtalen med EU.

Et frivillig samarbeid innenfor rammen av protokoll 31 vil være avgrenset til det konkrete innholdet i samarbeidet og det tidsrommet som avtales. Samarbeid under protokoll 31 vil derfor også innebære at Norge ikke uten videre vil bli bundet av mål og regelverk på klima- og energiområdet utover det som følger av EØS-avtalens hoveddel og vedlegg, og av avtalen om samarbeid om klimamålet for 2030.

Avslutningsvis vil jeg si litt mer om videre prosess i arbeidet. Selve avtalen med EU kan ikke inngås formelt før EU har vedtatt sitt regelverk. Forslagene fra Europakommisjonen behandles nå av rådet og parlamentet og kan forventes endelig vedtatt sent i 2017. Norge følger diskusjonen om forhandlingene i EU tett. Vi fortsetter arbeidet med å påvirke regelarbeidet på de områdene som er viktige for Norge. Vi deltar aktivt i arbeidsgruppemøter og møter under Green Growth Group, en gruppe ambisiøse EU-land. I parentes bemerket: Der har britene hatt formannskapet, men på grunn av folkeavstemningen har de nå fratrådt formannskapet i Green Growth Group. I dette forumet har vi en særlig mulighet til å påvirke diskusjonene på linje med EU-landene. Vi har også et spesielt søkelys på regelverket for skog og annen arealbruk, hvor vi har en rekke felles interesser med andre skogland i Europa, ikke minst Sverige og Finland. Vi ser på mulighetene for felles posisjoner med dem i arbeidet med å påvirke regelverksutformingen. Etter at regelverket er vedtatt i EU, må det avklares hvordan det skal gis anvendelse for Norge, inkludert hvor stor Norges adgang til fleksibilitet blir.

Regjeringen vil i tråd med anmodningsvedtak fra Stortinget fremlegge en sak for Stortinget etter at innsatsfordelingen er klar. Saken vil beskrive hvordan regjeringen vil arbeide for å følge opp avtalen.

Lederen: Da er det Marit Arnstad. Vær så god!

Marit Arnstad (Sp): Takk for det, og takk for orienteringen. Det var i og for seg interessant.

Jeg har tre spørsmål. Jeg tror nok at spørsmålet om skog, og det med å ta i bruk kvoter fra skog, kommer til å bli vesentlig. Jeg forstår at det også har vært en vesentlig diskusjon innad i EU. Kunne statsråden si litt mer om hva som er Norges posisjon i akkurat den saken?

Så sa statsråden også, mener jeg, at det var tvilsomt om Norge ville oppfylle vilkårene for å være med på opptak i skog. Hva er det som gjør at det er tvilsomt om vi oppfyller vilkårene knyttet til det?

Så et tredje spørsmål: Når dette nå skal kontrolleres og overvåkes underveis, er det avklart hvem som skal kontrollere og overvåke Norges del av en avtale?

Ola Elvestuen (V): Først en kommentar, så et spørsmål.

Venstre mener at klimamålene bør inn i EØS-avtalen på ordinær måte, under vedlegg 20, og ikke bare under protokoll 31, men som en folkerettslig, bilateral avtale. Spørsmålet er: Hvis man jobber for protokoll 31, hvordan ser statsråden for seg rollen til ESA og EFTA-domstolen med hensyn til oppfølging av de forpliktelsene vi inngår?

Bård Vegar Solhjell (SV): Takk for ei grundig utgreiing.

Eg har eit spørsmål om noko eg har teke opp her før, og som andre òg har gjort, nemleg forholdet mellom den avtalen som ein no skal inngå om felles gjennomføring av klimamåla, og Nasjonal transportplan, som skal leggjast fram ein eller annan gong på nyåret. For i det systemet kjem jo transportsektoren til å vere absolutt avgjerande for vår evne til å oppnå våre eigne mål.

Eg vil gjerne høyre korleis regjeringa forsikrar seg om at det forslaget til Nasjonal transportplan som kjem, og som vil vere avgjerande for vår moglegheit til å nå måla saman med EU, faktisk tek inn over seg dei forpliktingane vi kan vente å få som ein del av ei felles gjennomføring med EU, og det vi har teke inn i Paris – og gjerne litt om korleis regjeringa jobbar for at det vert eit grunnlag for planarbeidet no og for forslaga som kjem.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.

For ordens skyld vil jeg bare si at jeg oppfatter dette som en løypemelding, jeg har ikke oppfattet at det er noe man ønsker avklaring på.

Det gjelder det som flere er opptatt av, hvis det skal forankres i protokoll 31 i EØS-avtalen. Statsråden sa at det blir strenge regler for etterlevelse og kontroll. Er det da tenkelig at det er andre enn ESA som skal passe på at vi etterlever det? Vil de i så fall da gå inn i det systemet vi kjenner fra EØS-avtalen, at det er ankemuligheter til domstolen?

Rasmus Hansson (MDG): Takk for en god redegjørelse.

Spørsmålet om bruk av fleksible mekanismer er forståelig nok uklart så lenge det er uklart i hvilken grad de vil være gjeldende for oss. Men det er likevel interessant hva slags ambisjoner og målsettinger regjeringen har for den typen mekanismer. Kan statsråden si noe om hvorvidt bruk av fleksible mekanismer er noe regjeringen ser for seg å utnytte i maksimal grad, eller om man har til hensikt å bruke dem så lite som mulig for å ta størst mulig kutt hjemme.

Lederen: Da gir jeg ordet til statsråden. Vær så god!

Statsråd Vidar Helgesen: Takk for det, leder.

La meg først ta spørsmålet rundt kontroll og overvåkning – spørsmålet om hvem som skal overvåke, og om det blir domstolsprøvning etter den avtalen vi inngår med EU.

Det er slik at protokoll 31, selv om den er en protokoll til EØS-avtalen, vil ikke gjøre en avtale til en del av EØS-avtalen. Det vil være en folkerettslig avtale, ikke en EØS-rettslig avtale det her er snakk om. Det betyr at vi står fritt til å forhandle løsninger også når det gjelder spørsmålet om rapportering, overvåkning og kontroll. Det er altfor tidlig nå å ha en oppfatning av hva som vil være den ønskelige løsningen, men i enhver folkerettslig forhandling er det opp til partene å finne løsninger som er tjenlige. Det akter vi å gjøre her. Men i første omgang må vi få en enighet om hvordan avtalen skal forankres.

Som Elvestuen impliserer, er det slik at hvis dette blir en del av EØS-avtalen, vil EØS-maskineriet være tilgjengelig automatisk. Det å inngå en folkerettslig avtale er heller ikke til hinder for å bruke hele eller deler av det institusjonelle maskineriet der, men også andre løsninger kan være tenkelige.

Så til spørsmålet om skog. Arnstad spurte om norske posisjoner. For det første er dette et uhyre komplisert forslag til regelverk. Vi er nå i ferd med å studere dette grundig og også konsultere med andre land. En av grunnene til at vi legger stor vekt på samspill med Sverige og Finland, er at vi har skog som vokser omtrent like raskt, eller langsomt, og det har betydning for hvordan man gjør disse beregningene.

Vi støtter muligheten til å benytte skog- og arealbrukskreditter til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingsforordningen. EU-kommisjonen foreslår strenge rammer av hensyn til ambisjonsnivå og miljøintegritet. Vi er også opptatt av å sikre ambisjonsnivå og miljøintegritet, men vi mener at man også bør gi insentiver til nye tiltak i eksisterende skog. Vi har derfor argumentert for en noe videre adgang til å benytte kreditter fra den eksisterende skogen enn det EU-kommisjonen foreslår.

Vi har et stort opptak av CO2 i norsk skog, men det som er et mulig dilemma for oss her, er at vi etter EU-kommisjonens regneregler likevel kan komme ut med netto utslipp fra vår skog. Dersom utslippet ikke dekkes opp nasjonalt eller gjennom kjøp av skogkreditter fra andre land, betyr det at det må kompenseres med tiltak i andre sektorer under innsatsfordelingsbeslutningen. Det er derfor det er usikkert om Norge vil oppfylle vilkårene for bruk av skogkreditter under innsatsfordelingsforordningen. Dette er altså med utgangspunkt i slik vi så langt leser forslaget som ligger på bordet. Dette vil det bli betydelig diskusjon om, og vi er svært opptatt av samspill med nærstående land for å påvirke det videre arbeidet. Men jeg må understreke at ettersom dette er veldig teknisk og faglig komplisert, arbeider vi nå videre med å kartlegge konsekvensene av forslaget og vurdere ytterligere norsk posisjon for påvirkning av regelverket, og da vil vi selvsagt involvere Stortinget på egnet måte.

Det var også to spørsmål til. Det ene var fra Solhjell knyttet til NTP. Det er helt riktig at transportsektoren er den sektoren som vil ha de største kravene til utslippsreduksjoner. Det gjenspeiles også i EU-kommisjonens tilnærming. De har lagt frem en strategi for bl.a. avkarbonisering av transportsektoren. Det skjer mye på dette feltet der. Vi har i arbeidet med NTP dette veldig langt fremme i pannebrasken. Klimastrategien til transportetaten og Miljødirektoratet peker på muligheter for solide utslippsreduksjoner i transportsektoren, særlig gjennom teknologiutvikling og mer effektivt og klimavennlig drivstoff. Jeg kan derfor svare bekreftende på at utformingen av og arbeidet med NTP definitivt påvirkes av EU-kommisjonens innsatsfordelingsforslag.

Så til Hanssons spørsmål om fleksibilitet. Jeg la vekt på fleksibilitet her fordi det er en god mulighet til å beskrive hva kommisjonen legger opp til. Men det er usikkert hvorvidt Norge vil omfattes av fleksibiliteten, da særlig på skogområdet, men det er også usikkert om det i praksis vil være stor tilgjengelighet av fleksibilitet. Det er derfor jeg har sagt fra dette forslaget kom, at dette er et tidsskille i norsk klimapolitikk. Dette innbærer seriøse og alvorlige norske utslippskutt i det neste tiåret. Det må ingen være i tvil om. Selv om vi skulle maksimere adgangen til fleksibilitet, ville det fortsatt bety utslippskutt, etter min foreløpige vurdering, som er betydelig over det Norge har vært vant til. Det er virkeligheten, og det er innenfor et regime som er mye strammere enn det vi har hatt i Norge tidligere.

Når det så gjelder hvorvidt vi vil utnytte fleksibiliteten, mener jeg det er klokt å utnytte fleksibiliteten når den er tilgjengelig og det kan bidra til mer kostnadseffektive utslippsreduksjoner på europeisk nivå. Det vil være i vår interesse, og det vil være i andre EU-lands interesse. Men tilgangen på det er det fortsatt uklart hvor stor vil være.

Lederen: Da er statsråd Vidar Helgesen ferdig med sin redegjørelse. Vi sier tusen takk til statsråden og ønsker ham velkommen tilbake i Europautvalget.

Da kan vi gå over på neste sak og EØS/EU-minister Vik Aspaker.