Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) [18:37:31 ] (ordfører for saken):
Arbeids- og sosialkomiteen fremmer i denne saken én felles innstilling
til to representantforslag som begge, med litt ulik vinkling, handler
om det samme, nemlig reversering av de kuttene som ble gjennomført
i ordningen med arbeidsavklaringspenger med virkning fra 1. januar
2018 – nærmere bestemt en høyere terskel inn i ordningen, en reduksjon
i den ordinære stønadsperioden fra fire til tre år, innstramming
i mulighetene til å få forlengelse for personer som ikke er ferdig avklart
på ordinær tid, og innføring av en karensperiode på ett år før man
kan søke arbeidsavklaringspenger på nytt.
Jeg vil gjerne
takke forslagsstillerne for å reise en sak som betyr enormt mye
for personer som av helsemessige årsaker ikke er i stand til å forsørge
seg selv gjennom eget arbeid. Vi befinner oss i det som må kunne
sies å være selve kjernen i det norske velferdssamfunnet. Folketrygden
er vår felles forsikring i alderdommen, og den er vår felles forsikring
når sykdom eller skade rammer i yrkesaktiv alder eller tidligere
i livet, mens man ennå kunne vært under utdanning. Formålet med
arbeidsavklaringspenger er nettopp å sikre inntekt for den som på grunn
av sykdom, skade eller lyte har fått nedsatt arbeidsevne og er i
aktiv behandling, deltar i arbeidsrettede tiltak eller får annen
oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid.
To enkeltforslag,
likelydende i begge representantforslag, ble i henhold til Stortingets
forretningsorden ikke oversendt komiteen til behandling da de allerede var
votert over i denne stortingssesjonen. Det gjelder forslag om å
fjerne karensordningen og forslag om rett til forlengelse for dem
som ikke er ferdig avklart i Nav eller helsevesen innen utgangen
av perioden da man kan motta arbeidsavklaringspenger. Komiteen viser
i den forbindelse til forslag nr. 24, framsatt av Jonas Gahr Støre
under trontaledebatten. De forslagene ble der nedstemt.
På grunn av den
ekstraordinære koronasituasjonen har komiteen ikke avholdt høring
i saken, men vi har mottatt flere innspill til støtte for forslagene
fra ansattes organisasjoner og brukerorganisasjoner.
Komiteen er delt
i sin innstilling. Flertallet – Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti – innstiller på at forslagene ikke vedtas, mens mindretallet,
bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, i litt ulike
konstellasjoner, støtter innholdet i de to representantforslagene.
På vegne av Arbeiderpartiet
vil jeg ta opp de forslagene som vi står bak. Etter alle solemerker
vil de dessverre bli nedstemt – nok en gang. For det er ikke første
gang vi diskuterer de usosiale kuttene i arbeidsavklaringspenger,
og gang på gang har Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen appellert
til regjering og stortingsflertall om å snu. Jeg nekter å tro at
de store menneskelige kostnadene det har medført, kan ha gått høyrepartiene
hus forbi. Vi snakker om syke mennesker som blir behandlet på en
måte som ikke er et velferdssamfunn verdig. Det eneste de vil, er
å bli friske, men det er ikke bestandig det går. I mange tilfeller
kan det ta år i det hele tatt å få en diagnose. Når den omsider
foreligger, er det ikke alltid det finnes behandling å få. Da starter
det mange opplever som en ny kamp – ikke mot sykdommen, den kampen står
de i allerede, men kampen mot Nav og kampen mot klokka. Tre år er
altfor kort tid for mange.
Arbeiderpartiet
har møtt mange av dem, hørt på fortvilelsen over å stå på bar bakke,
uten inntekt, henvist til privat forsørging eller sosialhjelp, der
man kan risikere å måtte selge unna bolig og andre verdier før man
får hjelp. Mange forteller om avmakten ved å bli redusert til en
bunke papirer, der vurderinger fra dem som kjenner pasienten, fastlege
og spesialisthelsetjeneste, bare blir satt strek over høyere opp
i systemet av leger som aldri har undersøkt dem, saksbehandlere
som aldri har sett dem eller snakket med dem. Runddansen i systemet, langvarige
klageprosesser, kostbare runder i Trygderetten – det krever en energi
mange av disse menneskene ikke har.
Arbeiderpartiet
etterlyser først og fremst mangelen på medmenneskelighet i slike
usosiale kutt, men vi etterlyser også logikken bak. Når en ordning
påstås å ikke fungere fullt ut etter hensikten, skal vi da bare
ta pengene fra folk, og vips, så er alle problemer løst? Eller kunne det
hende at det ikke var et kjennetegn ved brukerne, men selve systemet,
antall brukere per ansatt og selve arbeidsmetodene det var noe i
veien med?
Presidenten: Representanten
Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Heidi Nordby Lunde (H) [18:42:55 ] : Ordningen med arbeidsavklaringspenger
ble vedtatt i 2010 under den rød-grønne regjeringen som en midlertidig
inntektssikring under arbeidsavklaring med en tidsbegrensning på
den gang fire år. Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, viste
det seg at brukerne ikke var blitt gitt den raske og tette oppfølgingen
de ble lovet da ordningen ble innført. Ved inngangen til 2014 sto
derfor 70 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger i fare for å
miste disse uten en reell avklaring til arbeid eller uføretrygd.
Regjeringen måtte forlenge stønadene til mottakerne mens ordningen
ble evaluert, og etter manglende oppfølging fra de rød-grønne ble
ordningen faktisk kalt «et rullebånd ut av arbeidslivet» av arbeidslivsforskere
og ansett for å være en skjult del av uførestatistikken.
Flere evalueringer,
fra bl.a. arbeidslivsforskere ved SINTEF, Fafo, Schreiner og sysselsettingsutvalget,
stilte spørsmål ved ordningen. Det mest usosiale vi da kan gjøre,
er å ikke gjøre noen ting. Derfor har regjeringen gjennomført helt
nødvendige endringer for å spisse og målrette ordningen. Nå får
mottakerne raskere og tettere oppfølging og får behandling eller
aktivitet som hjelper dem som kan delta i arbeidslivet, inn i det.
Vi ønsker nemlig et rullebånd inn i arbeidslivet. Dette har Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV, som saksordføreren sa, konsekvent stemt imot.
Jeg anerkjenner
ikke forslagsstillernes premiss om at arbeidsavklaringspenger var
en tryggere ordning før endringene, med mindre de mener at trygghet
er å la deg skli ut av fellesskapet og låse deg inn i utenforskapet. Dette
er stadig vekk et av de store skillene mellom høyresiden og venstresiden
i norsk politikk, og jeg mener det var usosialt å la folk bli gående
på en ordning i årevis – ikke stille krav og ikke stille opp.
Nå ser vi at
flere får bedre og raskere oppfølging og tilbud om behandling eller
aktivitet gjennom mer målrettede løp for den enkelte. Derfor ser
jeg ingen grunn til å reversere dette, slik forslagsstillerne vil.
Vi har jo nettopp fått slutt på runddansen, som saksordføreren kaller det,
og jeg tror at en del av de sakene det henvises til, er saker som
er så gamle at de er fra før disse endringene ble gjort.
Ifølge Nav avklares
nå flere raskere både til arbeid og til om de kvalifiserer til varig
inntektssikring på grunn av uførhet. Ifølge Navs årsrapport for
2019 skyldes økningen i antallet nye mottakere av uføretrygd nettopp
økt saksbehandlingsinnsats og raskere avklaring av personer som
mottok arbeidsavklaringspenger.
Vi mener faktisk
at det er fullt mulig å avklare det store flertall – om en person
har arbeidsevne – i løpet av de maksimalt fem årene man kan få arbeidsavklaringspenger.
Det er svært uheldig for den enkelte å gå så lenge uten å ha avklarte,
målrettede løp for behandling eller kvalifisering inn i arbeidslivet.
Når vi sier at vi stiller krav, stiller vi også opp, og vi innførte
krav til Nav om tettere oppfølging og raskere avklaring både i 2017
og i 2018. For dem som ikke kommer i jobb, kan sosialhjelp være
et midlertidig alternativ for noen. Dersom det er helsekø, mangel
på behandling eller langvarig behandling etter alvorlig sykdom,
kan og bør arbeidsavklaring selvsagt forlenges, og det gjøres også.
Den største tryggheten
vi kan gi, er å hjelpe folk inn i arbeidslivet. De siste årene har
vi sett følgende, og nå siterer jeg fra faktasjekkerne i faktisk.no,
som baserer dette på tall fra Nav:
«Andelen som avklares til jobb
har gått opp for alle som har vært lenge på AAP.
For dem som hadde vært på AAP i
fire til fem år, økte den fra 5 prosent i 2010 til 16 prosent siste
halvår i 2018.
For dem som hadde vært på AAP i
fem til seks år, økte den fra 5 til 14 prosent i samme periode.
Siste halvår i 2018 ble 11 prosent
av dem som har vært på AAP i mer enn sju år avklart til jobb, mot
3 prosent i 2010.»
Høyres mål i
alle deler av velferdspolitikken er å skape gode spiraler inn i
arbeidslivet. Vi mener at å stille krav er å bry seg, men at velferdsstaten
også skal stille opp. Det står for mange utenfor arbeidslivet som
både kan og vil bidra, og Høyre vil at de skal få muligheten til det.
Jeg aksepterer ikke premisset om at det er tryggere å bli stående
fast i en midlertidig ordning enn faktisk å få avklart en varig
inntektssikring gjennom uføretrygd eller å komme ut i arbeid.
Rød-grønn politikk
gjorde at ordningen med arbeidsavklaringer ble stemplet som et rullebånd
ut av arbeidslivet. Sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet
har Høyre sørget for å snu dette rullebåndet. Det er usosialt å
opprettholde ordninger som ikke fungerer, det er en massiv bjørnetjeneste
mot mennesker som trenger hjelp, det undergraver arbeidet til Nav
og misbruker ressursene deres, og ikke minst svekker det tilliten
til velferdsstaten vår. På denne bakgrunn stemmer Høyre mot reverseringene
som er foreslått her i dag, og ønsker å videreføre det gode arbeidet
med de nødvendige endringene for å snu denne ordningen.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [18:47:59 ] : Vi behandler i
dag to saker som i behandlingen er slått sammen til én sak. Fire
av forslagene er likelydende, og også votert over tidligere, noe
som gjør at de ikke kan fremmes på nytt, men det er flere av forslagene
som allikevel vil bli debattert nå.
Arbeidsavklaringspenger
ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2010, altså av Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV, og erstatter tre ulike stønader. Målet da det
ble innført, var at man på en rask, kort og effektiv måte skulle
avklare om mennesker som gikk på AAP, skulle ut i arbeid eller ha
uføretrygd. Oppfølgingen av dem som gikk på AAP da, var dårlig,
og det kom fram flere eksempel på at ordningen ikke virket etter
hensikten. Høsten 2013, da Stoltenberg-regjeringen gikk av, var
det en prekær situasjon.
Det har etter
den tid blitt gjort endringer i AAP som stort sett har vært positive.
Det betyr ikke at alt fungerer etter hensikten for alle, men det
har stort sett vært positivt. I 2017 ble det gjort endringer. Målet
var raskere og tettere oppfølging og avklaring av arbeidsevnen. Endringene
om å redusere til tre år ble støttet av de fleste kommunene, også
flere rød-grønne kommuner, Nav-kontorene, Spekter, Virke, YS, KS,
Akademikerne, Den norske legeforening og NHO, men med unntaksbestemmelser.
Andelen av dem som ble avklart til arbeid, er høyere nå enn den
var før.
I Navs egen årsrapport
sies det at innstrammingen i regelverket som ble gjort 1. januar
2018, har gjort at behovet for tettere og raskere oppfølging er
blitt klarere, og at flere avklares nå enn før.
Det har også
blitt gjort endringer som gjør at man nå kan få arbeidsavklaringspenger
i inntil seks måneder etter avklaring – mot tre måneder etter avklaring,
som det var før. I dag er det likevel mulig å gi arbeidsavklaringspenger
i inntil fem år, tre år på ordinær periode og inntil to års forlengelse
basert på brukerens helse. Mesteparten av norsk rett er bygd på
at det finnes unntak. For å bruke et engelsk uttrykk i det norske
storting, er det ikke noe «one size fits all». Det betyr at man
må kunne se enkelttilfeller hvor dagens regelverk ikke nødvendigvis
fungerer etter hensikten, og justere både kursen og politikken.
Jeg forstår at
det er mange som føler en avmakt i møte med Nav. Det kan finnes
enkelte eksempler på at brukere ikke blir avklart innen makstid,
og at vedkommende ikke kan lastes for det selv. Det kan være sykdomsforløp,
det kan være manglende oppfølging fra Nav eller andre grunner. Derfor
bør man også vurdere en adgang til unntak fra makstid i sånne tilfeller,
dersom det er klart at brukeren selv ikke kan lastes for ikke å være
ferdig avklart, jamfør merknadene som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
har skrevet.
Videre er det
riktig at det blir en tett og god oppfølging, og at det blir iverksatt
krav om oppfølging fra Nav. Jeg vil også minne om at Stortinget
på bakgrunn av forslag fra Fremskrittspartiet har vedtatt å opprette
et Nav-ombud, som bl.a. skal gå Nav etter i sømmene og sikre at man
får det man har rett og krav på. Det forventer jeg at skjer, og
jeg forventer at regjeringen følger opp det som Stortinget skriver
i merknadene i dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:51:53 ] : Først vil jeg ta opp
Senterpartiets forslag i innstillinga.
Arbeidsmarkedet
i dag er mye, mye vanskeligere enn hva det var for ett år siden,
og de som blir rammet aller mest negativt av det, er de som har
delvis arbeidsevne. Det er svært mange av dem som blir avklart gjennom arbeidsavklaringsordningen,
som kommer ut med delvis arbeidsevne, altså med en arbeidsevne på
over 50 pst. De har en meget, meget vanskelig situasjon i dag.
Vi har ca. 120 000
på arbeidsavklaringspenger, og det er en svært vanskelig jobb Nav
har med å få de menneskene videre i en inntektssituasjon ut fra
sitt arbeid. Kjernen i AAP-ordningen er at de som er med der, skal
få en større trygghet økonomisk – og derfor er det en viktig ordning
– og at en samtidig skal få en avklaring av om en har så mye arbeidsevne
at en er berettiget til uføretrygd, eller ikke. Reglene er meget
strenge. Det er mange historier om folk som ikke blir utredet til
uføretrygd når arbeidsevnen deres er ganske svak, så jeg har stor
medfølelse for de menneskene.
Senterpartiet
fremmer forslag om midlertidig å reversere innstrammingene fra 2018,
på grunn av koronasituasjonen. Vi var med på å stramme inn fra fire
til tre år fordi vi ikke så det som noen fordel å være i denne AAP-situasjonen
veldig lenge. Det er ikke sånn at en blir friskere av at det trekker
ut. Men dessverre: De forsikringene som vi den gang fikk om at det
skulle settes inn økte ressurser for å få folk raskere avklart,
har ikke slått til.
Vi ønsker også
å gi en rett til forlengelse for dem som ikke er ferdig avklart.
Det burde være helt sjølsagt. At ikke Høyre kan være med på det,
synes jeg er ganske spesielt. Det er de offentlige myndigheter,
enten det er Nav eller det er spesialisthelsetjenesten, som står
for det, og i mange tilfeller er det så lang saksbehandlingstid
og så lange ventetider at en ikke får det innenfor fristen.
Senterpartiet
går også inn for at de midlertidige ytelsene avgjøres i førstelinja.
Det er førstelinja som kjenner sakene best. Det var det som var
intensjonen med Nav og «én dør inn», at en her skulle få en kompetent
førstelinje som kunne ta avgjørelser, og det er ikke minst viktig
for midlertidige ytelser.
Vi vil også reversere
kuttene for unge AAP-mottakere under 25 år. Hele holdningen vår
ligger i det at det er en meget krevende situasjon nå, og da må
arbeidsavklaringspengene være med på å gi en større økonomisk trygghet
for disse gruppene, som har svært store problemer med å komme ut
i arbeidslivet. Det er en sosial grunnholdning som ligger som basis
for det Senterpartiet gjør.
Representanten
Heidi Nordby Lunde sier at AAP-ordningen nærmest er et rullebånd
inn i arbeidslivet. Men ser ikke representanten at det ikke er det
som skjer? Vi har ikke tilstrekkelig etterspørsel i dag etter de menneskene
som har delvis arbeidsevne. En kan ha mange forklaringer på hvorfor
det er sånn, men det er et faktum, og for oss i Senterpartiet er
det helt sentralt at vi må øke etterspørselen hos arbeidsgivere
etter de menneskene som har delvis arbeidsevne. Ett av de virkemidlene
vi har sett på som noe av det mest vesentlige og viktigste, er å
øke omfanget av lønnstilskudd til arbeidsgivere – enten midlertidige
lønnstilskudd eller varige lønnstilskudd – slik at arbeidsgiver
får et lønnstilskudd, og at det offentlige dermed kan betale differansen
mellom vedkommende persons arbeidsevne og full tarifflønn som vedkommende
får.
Det er en meget
viktig ordning som vi nå må få en kraftfull satsing på for å prøve
å ta unna noe av den situasjonen som vi er oppe i, nemlig at mange
som er så heldige å bli avklart med delvis arbeidsevne, må få noe
å gjøre. De må få en plass i arbeidslivet. Da må arbeidsgiver stimuleres
til å ta inn nettopp de personene, og da er lønnstilskudd virkemiddelet.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Solfrid Lerbrekk (SV) [18:57:00 ] : Dei siste åra har regjeringa
kutta ganske mykje i ordninga med arbeidsavklaringspengar for sjuke
menneske som treng noko å leva av mens dei ventar på behandling
og avklaring mot arbeid eller uføretrygd. I tillegg har dei innført
ei karenstid som kastar folk ut av ordninga før dei er ferdig avklarte.
Dette er folk som må selja det dei eig, som vert tvinga til å bruka
opp reservane sine, og som må kjempa mot systemet i staden for å
kunna få lov til å bruka ressursane sine på å verta friskare.
Navs arbeidslinje
har vorte til ei fattigdomslinje for folk med behov for hjelp, behandling
og oppfølging. Difor føreslår SV å reversera dei ulike kutta som
er gjennomførte over dei siste åra med høgreregjeringa, at avgjerda
vert teken i førstelinja av dei som kjenner brukaren best, at dei
deltek i avgjerda, og me føreslår ei plikt for Nav til tett oppfølging.
Regjeringa har
tidlegare uttalt at dei vil vurdera innskjerpingane når dei veit
meir om konsekvensane. No veit me at kutta ikkje har sørgt for fleire
i arbeid, men i staden ein stor auke i talet på uføretrygda og sosialhjelpsmottakarar.
Likevel tviheld regjeringa på å halda ved lag kutta. I staden for
å fortsetja med ein medisin som beviseleg ikkje fungerer, føreslår
SV å reversera kutta.
Det nærmar seg
jul, og jula handlar for dei fleste av oss om å bry seg om kvarandre,
om inkludering, om solidaritet og om nestekjærleik. Difor trur eg
det må smerta litt ekstra for Kristeleg Folkeparti i dag å stemma
mot forslag som kunna gjort ikkje berre jula, men kvardagen litt
enklare for veldig sjuke folk.
Det er lite nestekjærleik
i dette, for tala er klare: Det er færre personar med funksjonsnedsetting
som er sysselsette i dag, etter regjeringas innstrammingar i arbeidsavklaringspengar.
Det hjelper ikkje å stramma inn på ei yting når utfordringa ligg
i at Nav og helsevesenet ikkje klarar å avklara folk på den tida
dei har til rådigheit. Fattigdom gjer ikkje at fleire kjem i arbeid,
fattigdom gjer berre fleire sjukare.
Karenstida medfører
at fleire mistar den økonomiske tryggleiken før dei er ferdig avklarte
for arbeid eller trygd. Når Nav, tiltaka og helsevesenet ikkje klarar
å avklara menneske til arbeid eller trygd innanfor den maksimale
stønadsperioden, er det den enkelte som vert straffa for dette,
og ein vert dermed kasta ut i fattigdom i eit år før ein igjen kjem
inn i arbeidsavklaringspengeordninga.
La det ikkje
vera nokon tvil om kor SV står i saka om desse innstrammingane.
Karenstida er eit politisk feilgrep innført av ei regjering med
ei blind tru på at kuttpolitikk i seg sjølv får fleire ut i arbeid.
Regjeringa burde heller ha starta i rett ende og spurt seg sjølv:
Kor er alle desse arbeidsplassane og arbeidsgjevarane som vil tilsette
menneske med nedsett arbeidsevne? Karenstida skulle aldri vore innført.
SV meiner at ho må avsluttast. For den enkelte som står i denne
karenstida, vert det opplevd som om dei har mista statsborgarskapet,
seier dei sjølve. Dette har dei rapportert til meg fleire gonger. Me
kan ikkje ha ordningar der sjuke folk vert sette på bar bakke og
mistar rettane sine i folketrygda, sånn som det er no.
Bjørnar Moxnes (R) [19:02:04 ] : I dag stemmer de borgerlige
partiene ned alle forslag som kunne ha gitt en hjelpende hånd til
mennesker som har vært i en fortvilet situasjon i lang tid. De borgerlige
partiene kunne ha sikret at ikke tusener av mennesker nå havner
i fattigdom, men nei, verken mottakere av arbeidsavklaringspenger
eller av dagpenger når opp på de borgerliges prioriteringsliste.
De har brukt høsten på å øse ut svære skattegaver til landets milliardærer
istedenfor.
Konsekvensene
for den enkelte av å havne i en karensperiode er store. De får seg
jo ikke en ny jobb plutselig. Dette er folk som er syke, som ikke
har fått avklart om de i det hele tatt er i stand til å jobbe mer,
om de har helse til det. Så for de fleste er det sosialhjelp det
ender med istedenfor.
Regjeringen fører
ikke engang statistikk over hva som skjer med dem som nå går ut
av ordningen – ute av syne, ute av sinn for Høyre, Venstre og Kristelig
Folkeparti, som nå kan lene seg fornøyd tilbake og peke på at antallet
AAP-mottakere går ned, og slå fast, som det står i innstillingen,
at systemet «i det alt vesentlige fungerer etter hensikten». Det
er nok å toe sine hender. Hensikten kan ikke være at flest mulig
skal ut av AAP-ordningen uten at de er ferdig avklart, men det er
altså realiteten for veldig mange hvis ikke Stortinget nå tar grep. Kommende
år snakker vi altså om over 21 000 mennesker som kan havne ute av
ordningen.
Så sier statsråd
Asheim at mange av disse kan bli avklart enten til arbeid eller
til uføretrygd før de når denne maksdatoen. Det er for så vidt sant,
men det gjelder på langt nær alle. Når de samtidig insisterer på
at maksimal periode for stønad er tre år og i tillegg har strammet
inn på muligheten til å få forlengelse av ytelsen, viser det at de
har et fullstendig urealistisk bilde av tiden som trengs før en
person blir avklart i Nav-systemet, sånn som det fungerer per i
dag.
AAP-aksjonen
har gjort en jobb med å dokumentere dette. De har gått gjennom 300
uføresaker, og de har sett på hvor lang tid det i gjennomsnitt tok
å få innvilget uføretrygd. Fasiten der var 7,5 år. For mange har
det tatt 10 år, og bare 13 pst. er ferdig avklart innenfor dagens maksgrense
på 3 år. Så det kartet som regjeringen opererer med, stemmer altså
ikke overens med terrenget ute i den virkelige verden.
Så kunne vi sist
uke lese om en Nav-veileder, Thomas Hall, som allerede før krisen
hadde ansvaret for å følge opp 120 AAP-mottakere. Nå har antallet
økt til 155. Som han sier til avisen:
«Med færre å veilede, hadde vi
hatt mer tid til arbeidsrettet oppfølging som ville hatt en samfunnsøkonomisk
gevinst. For å klare det, må vi bruker mer penger på oppfølging
og opprette flere stillinger i Nav.»
Men i budsjettet
for 2021 kuttes det ytterligere 61 mill. kr i Navs budsjetter på
grunn av regjeringens såkalte og innbilte effektivisering. Siden
2015 summerer kuttene seg til om lag en halv milliard kroner. Hadde
det ikke vært for disse kuttene, som altså omtales som ABE-reformen,
kunne Nav ha ansatt 600 flere hos seg. Så den sendrektigheten som
er blitt avdekket av AAP-aksjonen, at det i snitt altså tar 7,5
år å få innvilget uføretrygd, at mange venter i 10 år, at bare 13 pst.
er ferdig avklart innenfor dagens maksgrense på 3 år, skyldes jo
ikke at Nav-ansatte gjør en dårlig jobb, men at regjeringen har kuttet
og kuttet og kuttet i budsjettene så hardt og så lenge at det er
for få ansatte til å gjøre en jobb, til å få avklart folk innenfor
dagens maksgrense.
Det er et ytterligere
argument for å styrke budsjettene til Nav, men også for å gå inn
for forslagene som fremmes i saken om at man burde droppe karenstiden,
droppe å kaste folk ut i fattigdom, men forlenge det og gi folk muligheten
til å bli avklart enten til uføretrygd eller tilbake til arbeid.
Men med dagens praksis vil folk dessverre havne i fattigdom istedenfor.
Det mener jeg er den dårligste løsningen av alle tenkelige.
Statsråd Henrik Asheim [19:07:16 ] : Da ordningen med arbeidsavklaringspenger
ble innført i 2010, var målet tidligere og bedre oppfølging, og
at flere skulle raskere tilbake til arbeidslivet. Hovedbildet etter
at ordningen med AAP ble innført i 2010, var at samlet varighet
ikke ble redusert sammenliknet med de tre tidligere ytelsene. Overgangen
til arbeid økte heller ikke.
En rekke regelendringer
ble iverksatt i 2018. Lovendringene innebar en smalere inngang til
ordningen, at det legges til rette for et strammere stønadsløp og
økte arbeidsinsentiver. De overordnede målsettingene var raskere
avklaring og økt overgang til arbeid.
Forslagsstillerne
fra SV vil reversere innstrammingene i ordningen med AAP som ble
innført i 2018. Det kan jeg ikke se at det er gode grunner til.
Endringene fra 2018 vil ha full effekt fra ulike tidspunkt – de
siste først fra 2021. Jeg mener at det er viktig å få på plass et
dekkende og bredt grunnlag for å vurdere effekten av regelendringene,
og jeg forsikrer forslagsstillerne om at dette følges nøye.
Forslagsstillerne
fra SV og Rødt vil øke den ordinære stønadsperioden til fire år
og utvide muligheten til forlengelse dersom brukeren ikke er ferdig
avklart. Etter innføringen av AAP i 2010 ble det ofte gitt unntak
fra maksimal varighet på fire år, til tross for at det i Ot.prp. nr. 4 for 2008–2009
ble lagt til grunn at unntaksadgangen kun skulle brukes i særskilte
tilfeller. Tall ved utgangen av 2016 viste at nær en av fem hadde
mottatt ytelsen lenger enn fire år. Dette kan tyde på en for liberal praksis
for å innvilge unntak fra bestemmelsen om maksimal varighet.
Det var behov
for å klargjøre i regelverket hvem som skal få unntak, og å regulere
hvor lenge det kan gis unntak. Det var også potensial for bedre
og mer målrettede stønadsløp gjennom tidligere igangsetting av arbeidsrettet
aktivitet og mer samtidighet i gjennomføring av arbeidsrettet aktivitet
og medisinsk behandling. Dette var en del av grunnlaget for redusert
maksimal varighet fra fire til tre år. Det er viktig at det er en
klar grense for hvor lenge det er mulig å motta en midlertidig inntektssikring
som AAP. Dette var også bakgrunnen for at det ble innført en karensperiode
på 12 måneder før det er mulig å søke AAP på nytt etter maksimal
stønadsperiode. En undersøkelse i Arbeid og velferd nr. 3-2019 viser at
det etter regelverksendringen har skjedd en raskere avklaring av
stønadsmottakere, og at dette også gjelder for dem med kortere stønadsløp.
HelseIArbeid og Individuell jobbstøtte, IPS, er gode eksempler på
et styrket samarbeid mellom helsetjenesten og Nav. Formålet er å gi
samtidige helsetjenester og arbeidsrettede tjenester for å forbli
eller komme i arbeid.
Reduksjon i maksimal
varighet fra fire til tre år gjelder kun for nye tilfeller fra 2018,
og full virkning av endringen kommer først fra 2021. Som følge av
koronapandemien er stønadsperioden forlenget med seks måneder. Dette
vil forskyve tidspunktet for når de mottakerne som har hatt maksimal
periode på tre år, i praksis vil nå treårsgrensen.
Jeg registrerer
at flertallet i komiteen mener at regjeringen bør vurdere vilkårene
for forlengelse etter lovens § 11-12 andre ledd, men jeg ønsker
ikke å foreslå endringer i varighetsbestemmelsene nå. Forslagsstillerne
fra SV vil også reversere reduksjonen i AAP for unge under 25 år,
som ble innført i år. Begrunnelsen for denne endringen var at det
på kort sikt ikke skal være mer lønnsomt å gå på trygd enn å arbeide
eller ta utdanning for unge mennesker. Ytelsesnivået for denne aldersgruppen
er etter endringen likt kvalifiseringsstønaden og introduksjonstønaden
for personer i samme aldersgruppe. Regelendringene for minsteytelsen
til unge mottakere har kun virket i kort tid, og det er ikke grunnlag
for å vurdere effekter av endringen nå. Parallelt med regelendringene
i 2020 ble det bevilget midler til forsterket oppfølgning av unge
mottakere. Regjeringens forslag om økt bevilgning til arbeidsmarkedstiltak
i 2021 vil gi rom for å intensivere innsatsen rettet mot unge. Bevilgningen
til Individuell jobbstøtte foreslås styrket, og dette kan gi et
viktig tilbud til unge mottakere av AAP. Driftsbevilgningen til
etaten foreslås styrket, bl.a. for å kunne håndtere økt pågang på
Nav-kontorene som følge av koronapandemien.
Jeg har tro på
at regelendringene vil føre til raskere avklaring og økt overgang
til arbeid. Vi følger endringene og virkingene av disse nøye. Jeg
har ingen planer om å foreslå endringer i regelverket nå.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [19:12:38 ] : Statsråden har ved gjentatte
anledninger forsikret Stortinget om at hvis kutt i arbeidsavklaringspenger
skulle føre til utilsiktede konsekvenser, vil han ta initiativ til
å endre regelverket. Men foreløpig har vi ikke sett noe slikt initiativ,
selv om Arbeid og velferd nr. 2-2020 viser at innstrammingene har
medført en betydelig økt overgang til uføretrygd, en betydelig økning
i andelen sosialhjelpsmottakere, mens det på den annen side ikke
er mulig å påvise økt overgang til arbeid.
Mener statsråden
at dette er utilsiktede konsekvenser, som han vil ta tak i, eller
er dette det ønskede resultatet av regjeringas kutt i arbeidsavklaringspenger?
Statsråd Henrik Asheim [19:13:28 ] : Når de gjelder de eksemplene
som var ettergått i den artikkelen som representanten viser til,
er det AAP-mottakere som hadde stått hele perioden ut, altså fra
før 2018, slik at effekten av de endringene som er blitt gjort,
vil vi, som jeg sa i mitt innlegg også, egentlig ikke se før neste
år. Da har de tre årene gått, i tillegg til den forlengelsen som kom
som et resultat av pandemien, som gjør at det legges ytterligere
seks måneder på.
Men jeg vil bekrefte
at vi kommer til å følge og evaluere dette nøye. Derfor er den evalueringen
også i gang. Vi er åpne for å se på justeringer underveis, men nå
er regelverket iverksatt, og jeg mener at mange av de grepene som
ble gjort, både i 2018 og fra dette året, har vært riktige med tanke
på å oppnå et tettere stønadsløp og raskere avklaring for flere.
Lise Christoffersen (A) [19:14:21 ] : Jeg takker for svaret.
Nå er jeg klar over at når det gjelder noen av innstrammingene,
f.eks. nedkorting til tre år, kan det ta litt lengre tid. Men til
viktigheten av unntaksbestemmelsene – og statsråden nevnte det jo
selv – i denne tida vi nå står i: Det vi har sett, er at det har
blitt vanskeligere å få forlengelse etter folketrygdloven § 11-12,
og vi har også sett at Trygderetten har påvist at Nav faktisk har
praktisert reglene strengere enn Stortingets lovvedtak gir adgang
til. Med Nav-skandalen friskt i minne, hva har statsråden gjort
for å sørge for at de som faller innenfor reglene om unntak, faktisk
får den forlengelsen de har krav på?
Statsråd Henrik Asheim [19:15:15 ] : La meg først bare minne
om at i 2016 var det en av fem som fikk forlengelse utover de fire
årene, så at det er strammet noe til, har jo vært hensikten hele
veien. Dersom representanten har eksempler på at Nav praktiserer
regelverket feil, eller dersom brukere av Nav eller AAP-brukere opplever
at regelverket tolkes feil, håper jeg at vi blir gjort oppmerksom
på det, for vi har en veldig tett dialog med Nav underveis på at
det regelverket som er vedtatt, naturligvis skal følges. Feilpraktisering
fra Nav skal ikke skje, og det skal vi følge nøye med på og ta opp i
dialog med Nav. Men når det er sagt, er det klart at det at færre
får forlengelse, er en tilsiktet virkning av at vi ikke ønsket den
praksisen man hadde frem til 2016.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [19:16:13 ] : Statsråden var
vel så vidt inne på det i sitt innlegg, og vi har jo sett i denne
saken bl.a. at noen kan miste AAP uten at de kan lastes for det
selv. Og jeg siterer en av de merknadene som regjeringspartiene
på Stortinget og vi i Fremskrittspartiet står bak:
«Disse medlemmer mener derfor det
kan være hensiktsmessig å vurdere adgang til unntak for makstid
i slike tilfeller, dersom det er klart at bruker selv ikke kan lastes
for å være ferdig avklart.»
Og jeg siterer
videre:
«Flertallet mener regjeringen bør
vurdere å foreslå utvidelse av vilkåret (…)»
Siden dette er
viktig for dem dette angår, ønsker jeg å få vite når og hvordan
statsråden vil følge opp Stortingets vilje, jf. de merknadene som
jeg nettopp siterte.
Statsråd Henrik Asheim [19:16:59 ] : Ja, jeg har også lest
den flertallsmerknaden, og det jeg oppfatter er utgangspunktet der,
er at det ikke er selvforskyldte årsaker, at det rett og slett skyldes
at det har tatt lengre tid enn det det normalt skal. Vi kommer naturligvis
til å følge utviklingen på dette hele veien. Det var noe av grunnlaget
for argumentasjonen min også, å ikke å trekke for bastante konklusjoner,
rett og slett fordi dette evalueres nå, dette er endringer som er
underveis. Men vi kommer til å følge opp det, naturligvis. Når Stortinget
har ferdigbehandlet denne saken, og en flertallsmerknad ber om det,
så kommer vi naturligvis til å gjøre det også.
Det jeg sa i
mitt innlegg, er at jeg ikke har planer nå om å forlenge stønadsperioden
utover de tre årene, med forlengelse til fem år, fordi jeg mener
det er for tidlig å gjøre. Men den typen justeringer skal vi naturligvis
alltid være åpne for å gjøre.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:17:56 ] : Arbeidsavklaringspengene
skulle bety tidligere og bedre oppfølging og at en kom raskere tilbake
til arbeidslivet, som statsråden sa. Det skjedde jo ikke. Det var
mye som gikk galt under den rød-grønne regjeringen. Det kan jeg
bare understreke. Nav-reformen sporet av. A-en i Nav, altså arbeid,
skulle være det viktigste i Nav-reformen, og resultatet er sørgelig
for en så stor etat. Regjeringen innstrammet så i 2018, koblet med
forsikring om at en skulle styrke innsatsen. Representanten Moxnes
beskrev dette på en meget god måte, hvor mange Nav-personer hver
enkelt veileder har. Det er ikke mulig å gjøre en god jobb.
Og så er vi i
den situasjonen at Nav og helsevesenet ikke greier å utrede folk
innenfor de fristene som er. Så foreslår vi at da skal det gis unntak,
og så går regjeringen imot. Er det fordi regjeringen mener at det
er de enkelte personene som er årsak til at en ikke greier det innenfor fristen?
Statsråd
Henrik Asheim [19:19:06 ] : La meg bare begynne å si, litt
som representanten er inne på, at jeg tror ingen av oss kan slå
oss for brystet med tanke på den situasjonen som mange mennesker
i Norge står i. Det betyr at ikke hele systemet fungerer så godt
som det skal, men vi forsøker å gjøre mye med det, både gjennom
å møte unge mottakere med aktivitet innen åtte uker og ved at vi
i budsjettet for neste år – nå blir jo det vedtatt – bevilger 825
mill. kr til flere tiltaksplasser. Vi har IPS, vi har alle disse
tingene, som jeg tror kan fungere godt for å få flere i arbeid.
Så er det naturligvis
ikke slik at jeg mener at det å ikke avklares i tide er den enkeltes
skyld, men jeg mener det er veldig, veldig viktig at vi har et system
som også har noen tydelige frister, for det vil gjøre noe med systemets
evne til å følge opp raskt nok. Dette handler også om å se helseløpet
og hjelpen til å stå i eller å komme i jobb, i en tettere sammenheng.
Det var argumentasjonen for å stramme inn, og jeg mener det er for
tidlig å konkludere med at det ikke har fungert. Tvert imot ser
vi tegn til at det faktisk har gjort det.
Solfrid Lerbrekk (SV) [19:20:10 ] : I fleire svar på spørsmål
om kvifor regjeringa stemte ned å forlenga den mellombelse forlenginga
av AAP, då SV føreslo dette tidlegare i haust, så skriv regjeringa
at dette handlar om at situasjonen i Nav no er tilbake til normalen.
Med all respekt: Dette er ikkje rett. Tilsette i Nav sit mange stader
framleis på heimekontor og har ikkje anledning til å møta brukarane
sine som normalt. Meiner regjeringa det er ein normalsituasjon å
avklara brukarane sin arbeidsevne over digitale møte? Og på stader
der Nav-kontora er tilbake til normalen, meiner regjeringa at normalsituasjonen
har vist at det er godt nok for menneske på AAP å verta avklarte
på denne måten, når dei ikkje får fullført tida si i tiltaket som
dei er i?
Statsråd Henrik Asheim [19:21:19 ] : Når det gjelder f.eks.
dem som står i opplæringstiltak, så vil de få forlengelse så de
ikke må avslutte opplæringen mens de står på arbeidsavklaringspenger.
Men grunnen til
at vi ikke har vært med på å forlenge utover de seks månedene, er
– og det tror jeg alle kan se – at Nav sto i en helt spektakulær
situasjon i mars, april og mai dette året. De var i en situasjon
hvor det ikke var mulig å kunne følge opp AAP-brukerne godt nok.
Nå er vi i en situasjon hvor vi ser at ledigheten fortsatt er for høy
i Norge, men hvor Nav selv sier at de har ressurser – også fordi
de i budsjettene for 2020 ble styrket med 900 mill. kr, i budsjettet
til neste år med ytterligere 500 mill. kr, og at vi bevilger penger
til det som antagelig vil bli 7 000 nye tiltaksplasser, og at det
er mulig å følge opp på en god måte. Og jeg må bare gjenta at et
veldig viktig verktøy – i tillegg til at det skal være ressurser
og tiltak på plass – er å ha noen tydelige frister, for å sørge
for at oppfølgingen skjer når den skal skje.
Presidenten: Med
det er replikkordskiftet omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Rigmor Aasrud (A) [19:22:37 ] : Statsrådens svar til Lise Christoffersen
i replikkvekslingen gjorde meg urolig. Hvis det ikke er etablert
gode rutiner i departementet nå for å fange opp det som skjer i
Trygderetten uten at stortingsrepresentanter og andre må melde fra
om det, er jeg dypt urolig etter det vi så i Nav-skandalen.
Men saken vi
behandler her i dag, dreier seg om at folk skal ha en reell mulighet
til inntektssikring og trygghet. Konsekvensene av de innstrammingene
som ble innført i 2018, er tydelige. Jeg er litt overrasket over
at statsråden ikke åpner noe mer for at man bør se på det, for i
Prop. 1 S for 2020–2021 skriver regjeringen følgende om konsekvensene
av regelverksendringene:
«De overordnede konklusjonene er
at veksten i andel og antall med uføretrygd og sosialhjelp er en effekt
av innstrammingen av unntaksbestemmelsene.»
Rullebåndet ruller
altså videre, men ikke den veien representanten Nordby Lunde tror.
Vi hører stadig
at man gjemmer seg bak Sysselsettingsutvalget når man skal forklare
kuttene i AAP for unge, men Sysselsettingsutvalget foreslo ikke
bare at man skulle kutte, det skulle være en egen modell for tettere oppfølging
av unge med psykiske plager, og etter det har regjeringen kuttet
ut den gylne regelen for psykiatriprioriteringer i helsevesenet.
Man skulle styrke kvalifiseringsprogrammet – aldri har det vel vært
så få på kvalifiseringsprogrammet. Man skulle ha en betydelig økning i
arbeidsmarkedstiltakene – det måtte altså en koronapandemi til før
det kom noen flere plasser på plass. Man skulle ha tettere oppfølging
– tettere oppfølging må bety at veiledere kan ha flere avtaler på
sine dagskalendere enn det man hadde før, når vi hører at antall
brukere den enkelte veilederen har, har økt betydelig.
Det er vanskelig
helt å se hva som liksom er regjeringens vilje til å gjøre endringer
i et system som har ført til at vi har fått flere uføretrygdede
og flere på sosialhjelp. Jeg er helt sikker på at mange av dem som
nå må ut av arbeidsavklaringsordningen fordi man bruker opp tiden sin,
ellers kunne ha kommet tilbake igjen til jobb. Folk som har hatt
tunge kreftdiagnoser og går på tunge behandlinger gjennom ganske
mange år, blir slitne. Når man da ikke får gå lenger på arbeidsavklaringspenger,
er veien til uføretrygd den enkleste, selv om mange av dem helt
sikkert ville vært tilbake igjen i jobb hvis man hadde fått brukt
noe mer tid på å bygge seg opp igjen etter en tung diagnose.
Det vi ser, er
at unge skulle få tettere oppfølging, men det skal finansieres med
kutt i ytelser. Det står i sterk kontrast til andre kutt regjeringen
gjør for dem som har mest fra før.
Lise Christoffersen (A) [19:25:55 ] : Bare et par kommentarer
til ting som har vært sagt i debatten.
Både Heidi Nordby
Lunde og Gisle Meininger Saudland gjorde et poeng av at arbeidsavklaringspenger
ble innført under regjeringa Stoltenberg II. Det er for så vidt riktig,
men da har jeg lyst til å minne om at arbeidsavklaringspenger trådte
i kraft 1. mars 2010, og den 16. oktober 2013 tok Erna Solbergs
regjering over. Og jeg har aldri registrert at Stoltenberg-regjeringa
sa at det å innføre arbeidsavklaringspenger, som en ny ordning med
større frihetsgrad og muligheter for individuell skreddersøm, var
en reform som ville fungere perfekt over natta. Tvert imot var det
lagt opp til at en skulle fortsette å gjøre justeringer og endringer,
både for å gjøre regelverket enklere og for å gjøre adgangen inn
for brukerne enklere.
Heidi Nordby
Lunde sa også at nå har en fått slutt på runddansen. Nei, det kan
umulig stemme. Det skulle jeg gjerne sett dokumentert. Vi ser jo
i budsjettproposisjonen at antall klager øker, antall saker for
Trygderetten øker, og kollega Rigmor Aasrud var jo også inne på
– jeg ble i likhet med henne litt forskrekket hvis det er sånn – at
det fortsatt ikke er noe system for at kjennelser i Trygderetten
innarbeides og fører til endringer i Nav.
Tilbake igjen
til det med utilsiktede konsekvenser: Jeg har også registrert at
det er noen mottakere av arbeidsavklaringspenger som har havnet
i karens uten å være ferdig avklart, og som samtidig automatisk
har mistet retten til uførepensjon fra en av de offentlige pensjonskassene.
Noen sier til og med at når en har prøvd å klage på et sånt vedtak,
er klagen blitt avvist, siden pensjonskassene kun følger Nav. Jeg
er kjent med at statsråden i et brev av 17. november 2020 har tatt
tak i akkurat dette, som ser ut som en ny feiltolkning av regelverket
til ugunst for medlemmene, denne gangen i de offentlige pensjonskassene.
Det er prisverdig at statsråden har tatt fatt i det, men jeg lurer
på om statsråden også vil sørge for at de som urettmessig har mistet
uførepensjonen sin, får etterbetalt det de har krav på.
Til slutt nevnte
statsråden de unge. Jeg har et eksempel. Jeg har nettopp møtt og
snakket med en ung person, lastebilsjåfør. Det går ikke lenger,
han har prøvd andre yrker, sterk astma setter en stopper for det
meste, og han fyller 25 år om en måned. Han spør: Hvorfor skal jeg straffes
for å være ung? Det spørsmålet har jeg lyst til å sende videre til
statsråden.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:29:16 ] : Først vil jeg si at
statsråd Asheim har ingen enkel jobb. Han har i hvert fall ingen
enkel jobb som vikarierende statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet,
det gjør det enda mer krevende. Jeg vil også si at statsråden svarte
veldig realt på mitt spørsmål i forbindelse med arbeidsavklaringspenger,
at det ikke er den enkelte søkers ansvar – eller skyld – at en ikke
holder fristene. Det var sjeldent realt, og det skal statsråden
ha stor honnør for. Det er en stor stjerne fra min side. Jeg deler
ikke ut mange stjerner til statsråden, men det har blitt flere for
Arbeids- og sosialdepartementet, så det ser ut som om partiet Høyre
setter inn noen som har mer sosialt sinnelag der enn i en del andre
tilfeller, eksempelvis.
Statsråden sa
at det må settes frister, og det er jeg helt enig i. Det må settes
frister, og frister er for to parter. Det er frister for den enkelte
som er i ordningen, at en tar et eget initiativ til å stå på og
få avgjort og avklart sakene sine, men det er også frister for det
offentlige. Og det som berører meg så sterkt, er at vi får så mange
fortellinger om at det er det offentlige, enten det er Nav eller
spesialisthelsetjenesten eller noen av de tilliggende herligheter,
som er årsaken til at en ikke greier å holde fristene.
I Senterpartiets
forståelse er fristen også for det offentlige – det offentlige har
også noen plikter på seg. Det er bakgrunnen for forslag nr. 10,
som Senterpartiet har fremmet i denne innstillinga, hvor vi sier
at det ikke kan være sånn at dersom det ikke er avklart som følge
av det offentliges innsats, skal byrden ligge på de menneskene som
er i en vanskelig situasjon. Statsråden sier at det er for tidlig
å konkludere om knappe frister fungerer eller ikke. Men det er jo
ganske enkelt, mener jeg, å si om det har fungert eller ikke. Hvis
problemet ligger på det offentlige, må da statsråden kunne si: Ja,
da er fristen til å skyves på. Det er kjernen i saken. Jeg ber statsråden
om å klargjøre den delen av det, hvorfor statsråden ikke kan støtte
forslag nr. 10, fra Senterpartiet, i foreliggende innstilling.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Heidi Nordby Lunde (H) [19:32:14 ] : Jeg må innrømme at jeg
av alle skal anerkjenne behovet for å ha ferdigskrevne manus når
man går på talerstolen, for jeg pleier å være veldig manusbundet
selv. Men når man har hørt faktasjekkerne i faktisk.no, når man
har hørt sitat fra Navs årsrapport, når man har hørt de faktiske tallene,
da kunne det ha vært en idé å forsøke å endre i hvert fall noe på
sine påstander.
Det blir påstått
at det ikke har blitt innført krav til tettere og raskere oppfølging
fra Nav. Det har det – det ble det under vedtakene sammen med endringene
i både 2017 og 2018. Navs årsrapport bekrefter nettopp at økt kapasitet
i saksbehandlingen gjør at flere nå blir avklart til uførhet. Vi
ser ikke noen grunn til å holde folk som helt åpenbart kvalifiserer
til uføretrygd, i uvisshet så lenge som mulig, men heller at de
faktisk blir avklart til uføretrygd. Da ser vi også at det antallet
øker. Flere blir også avklart til arbeid, noe som faktisk.no har
faktasjekket, og som Nav også viser til.
Christoffersen
viser til tall fra Arbeid og velferd nr. 2. Hun burde kanskje heller
forholde seg til Navs egen årsrapport, som bekrefter at økt saksbehandlingskapasitet
og tettere oppfølging også har ført til raskere avklaring. Jeg kan
som sagt ikke helt se hensikten med å holde mennesker som kvalifiserer
til uføretrygd, i uvisshet om arbeidslivet.
Så hørte jeg
representanten Moxnes si at denne regjeringen har kuttet, kuttet
og kuttet – kuttet så mye at saksbehandlerne har langt mer å gjøre
og ikke klarer å følge opp. At én saksbehandler opplever dette midlertidig,
kan jeg skjønne at man er frustrert over. Men tallene, igjen fra
Navs årsrapport og fra Nav selv, viser at det i dag faktisk er like
mange – eller flere – som jobber i Nav, også med saksbehandling,
som under de rød-grønne. Det gjør at den kapasiteten har økt, de
har styrket systemene og har muligheten for å behandle flere, og derfor
blir flere avklart.
Det er for mange
som står utenfor arbeidslivet, og som jeg sa: Høyres sosialpolitikk
ønsker å bidra til å gi muligheter til andre for å få et rullebånd
som har vært definert som ut av arbeidslivet, til å gå tilbake inn
i arbeidslivet. Vi er ikke fornøyd med situasjonen slik den er.
Men det er nettopp de endringene vi har gjort, som opposisjonen
i dag ønsker å reversere, som har gjort at vi har klart å snu det
rullebåndet. Det er grunnen til at vi stemmer imot.
Representanten
Christoffersen sa at nei, da denne reformen ble vedtatt i 2010,
var det ikke en ferdig, vellykket reform, men en reform som hadde
muligheter for endringer og forbedringer underveis. Det er nettopp
det denne regjeringen har bidratt til, gjennom å gjøre helt nødvendige
endringer i en reform som ikke fungerte etter hensikten, men som
nå faktisk har klart å reversere dette fra å være et rullebånd ut
av arbeidslivet til å bli et rullebånd inn i arbeidslivet. Da stopper
vi ikke de endringene nå.
Lise Christoffersen (A) [19:35:19 ] : Jeg skal ikke bidra til
en sånn voldsom forlengelse av debatten, selv om temaet i seg selv
er viktig nok til at vi kanskje burde brukt litt mer tid på det.
Jeg har bare
først behov for en liten oppklaring fra presidenten, hvis det er
mulig i dag, i hvert fall innen vi skal gå til avstemning på torsdag:
Senterpartiet har tatt opp sitt forslag nr. 10 i innstillinga, og
det er altså ordrett det samme forslaget som et av dem som ikke
ble oversendt komiteen under henvisning til Stortingets forretningsorden.
Men hvis det nå er sånn at Senterpartiets forslag nr. 10 faktisk
kan tas opp til votering, kommer selvfølgelig Arbeiderpartiet til
å stemme for det, for det er jo et forslag vi selv har fremmet mange
ganger tidligere.
Så bare helt
kort til representanten Nordby Lunde, som påstod at jeg holdt meg
til ferdigskrevne manus og ikke hørte etter hva hun sa. Hvis hun
hadde sett det manuskaoset jeg hadde her oppe i mitt andre innlegg,
tror jeg kanskje ikke hun hadde brukt det uttrykket. Uansett: Den
typen hersketeknikker er jeg blitt litt for gammel til å bry meg
om, så jeg sier det jeg mener er riktig, og det Arbeiderpartiet
står for.
Når Heidi Nordby
Lunde viser til faktisk.no og Navs årsrapport for 2019, vil jeg
bare minne om at Arbeid og velferd nr. 2-2020 også er Nav, og Arbeid
og velferd nr. 2-2020 inneholder mer enn bare enkle tabeller. Det
inneholder analyser med signifikansnivå på hva som faktisk henger
sammen, og hva en kan dokumentere at henger sammen. Det de sier,
er at det ikke er mulig å påvise økt overgang til arbeid som følge
av innstramningene som er gjort i arbeidsavklaringspenger. Det de
sier, er at det er en trend som startet før innstramningene, så
den har pågått uavhengig av de innstramningene som er. De har i
hvert fall ikke vært i stand til å påvise en tydelig sammenheng.
Men de ser en betydelig økt overgang til uføretrygd. For noen er
det sikkert veldig fint at en slipper å gå år etter år på meningsløse
tiltak. Det var noe av hensikten bak arbeidsavklaringsordningen
også, en raskere overgang til uføretrygd. Men Arbeid og velferd
nr. 2-2020 viser også en betydelig økning i andelen sosialhjelpsmottakere,
og det må vel kunne sies å være en negativ effektiv som i hvert
fall bør kunne interessere medlemmer av Stortingets arbeids- og
sosialkomite.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 9.
Votering, se torsdag 10. desember
Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen
vil sakene nr. 10, 11 og 12 verta behandla under eitt.