Drøftelsen i proposisjonen om prinsippet om å åpne
for konkurranseutsetting av revisjonen er i stor grad en gjengivelse
av de vurderinger som ble gjort i kommuneproposisjonen våren
2002 - og høringsnotatet - nærmere knyttet opp
til lovforslaget. Hovedvekten er lagt på en prinsipiell
vurdering og vektlegging av at spørsmålet om konkurranseutsetting
må være opp til kommunene selv å avgjøre.
Departementet viser til at prinsippet om kommunalt selvstyre
ligger til grunn for norsk kommuneforvaltning. Dette viser seg blant
annet ved at kommunenes kompetanse (myndighet) er negativt avgrenset. Dette
innebærer at når man ser bort fra de lovpålagte oppgaver,
er det i stor utstrekning opp til kommunene selv å avgjøre
hvilke tjenester som skal tilbys innbyggerne. Det viser seg også ved
at en kommune har relativt stor frihet til å organisere
virksomheten slik som den selv finner det hensiktsmessig. Bortsett
fra området for den egentlige offentlige myndighetsutøvelse,
er det også betydelig rom for å overlate til private
tilbydere å utføre oppgaver som kommunene har ansvar
for. Relativt få områder er skjermet for konkurranseutsetting.
Det er således ikke adgangen til konkurranseutsetting
som behøver spesiell begrunnelse. Det som etter departementets
oppfatning trenger særskilt begrunnelse, er hvorfor det
eventuelt ikke skal være adgang til konkurranseutsetting.
Departementet er kommet til at det ikke kan legges til grunn
at det er alminnelig anerkjente prinsipielle grunner som taler mot
at det skal åpnes for konkurranseutsetting av kommunal
revisjon. Når det ikke kan påvises avgjørende
prinsipielle betenkeligheter, bør prinsippet om kommunal
autonomi være svært tungtveiende.
Etter departementets oppfatning blir dette også et spørsmål
om hensiktsmessighet - nærmere bestemt hva som vil være
egnet til å fremme en best mulig kommunal egenkontroll.
Denne målsettingen må også ses på bakgrunn
av at staten har en klar interesse i at revisjonen i lokalforvaltningen
ordnes på en forsvarlig måte. Den sentrale rolle
kommunene har som ledd i den samlede offentlige forvaltning og tjenesteyting,
gjør at staten har et ansvar for å påse
at den kommunale revisjonsordning er betryggende.
Viktigere enn om den som utfører arbeidet er offentlig
eller privat ansatt, er imidlertid at vedkommende har de nødvendige
kvalifikasjoner, og at innholdet i det revisjonsarbeid som skal
gjøres er tilstrekkelig definert i de krav som gjelder
for revisjonsoppgavene.
Departementet ser ikke grunn til å tvile på at
aktørene i et marked for revisjon av kommuner vil satse ressurser
på å kunne tilby kommunene de tjenester som kreves.
Departementet legger til grunn at en markedssituasjon vil gi et
godt klima for å bygge opp kompetansen slik at kommunal
revisjon kan møte framtidens utfordringer.
Det har fra enkelte hold vært hevdet at et privat revisorfirma
som eventuelt får i oppdrag å revidere kommuner,
vil få betydelig innsikt i både politiske prosesser
og personsensitive opplysninger i kommunen. Hensynet til konfidensialitet
vil bli ivaretatt gjennom strenge taushetspliktregler. Dersom kommunens
ledelse ikke ønsker at et privat revisorfirma skal få innsyn
i politiske eller personsensitive opplysninger i kommunen - eller
av andre grunner ikke ønsker å gi slike oppdrag
til private revisjonsfirma - vil den kunne ta slike hensyn når
den vurderer om revisjonen skal konkurranseutsettes, og eventuelt
heller velge å ansette egne revisorer. Dersom slike hensyn ikke
eksisterer, eller ikke er tungtveiende nok, bør det åpnes
for konkurranseutsetting.
Høringsrunden har etter departementets vurdering ikke
frembrakt tungtveiende og vesentlige motforestillinger mot forslaget
om å åpne for konkurranseutsetting, eller det
konkrete innholdet i lovforslaget som skal legge til rette for dette.
Departementet er derfor i hovedsak blitt stående ved den
vurdering som fremgår av høringsnotatet, og fremmer
i proposisjonen forslag om lovendringer som legger til rette for
at kommunene selv kan bestemme om revisjonen skal konkurranseutsettes.
Lovforslaget er imidlertid på bakgrunn av innspill fra
høringsinstansene dels justert og dels utbygd på noen
punkter.
Når det i proposisjonen foreslås å åpne
for at kommunene kan konkurranseutsette revisjonen, betyr ikke dette
at det foreslås en total omlegging av regimet for kommunal
revisjon. Det er ikke tale om å pålegge kommunene å konkurranseutsette
revisjonen, men om å legge til rette for at de kommunene som ønsker
det selv kan avgjøre om de vil konkurranseutsette revisjonen.
De kommuner og fylkeskommuner som ønsker å beholde
revisjonen i egen regi, vil ha full anledning til det, innenfor
rammen av det som følger av regelverket om offentlige anskaffelser og
konkurranselovgivningen.
Regelverket for kommunal revisjon vil på samme måte
som i dag være forankret i kommuneloven - ikke i revisorloven.
Revisorloven gjelder ikke for revisjon av kommuner. Spørsmål
knyttet til revisjon av virksomheter som har revisjonsplikt etter
revisorloven, er ikke berørt i proposisjonen.
Det vil på samme måte som i dag bli gitt forskrifter
om kommunal revisjon med hjemmel i kommuneloven, og innholdet i
det revisjonsarbeid som skal gjøres i kommunene, vil i
hovedtrekk være det samme som før.
Den mer prinsipielle diskusjon om hvorvidt den som har et ansettelsesforhold
til den som revideres kan anses for å være mer
eller mindre uavhengig i forhold til kommunen enn en revisor som
ikke er ansatt i kommunen, ser departementet ikke grunn til å ta
opp i proposisjonen. Det ligger til grunn for departementets lovforslag
at revisorer ansatt i kommuner og fylkeskommuner anses for å ha
den tilstrekkelige uavhengighet til å utføre revisjonsarbeidet.
Departementets lovforslag inneholder de mest grunnleggende bestemmelser
om hvem som skal velge revisor for kommunen, hva revisors hovedoppgaver
skal være, krav til revisors uavhengighet, taushetsplikt
og rett til innsyn, samt bestemmelser om kontroll med kommunale
selskaper. Departementets lovforslag representerer likevel en vesentlig
utvidelse av kommunelovens bestemmelser om revisjon sammenlignet
med dagens ordning.
I en situasjon der det åpnes for at kommunene kan velge å sette
revisjonsoppdrag ut til andre aktører, vil det måtte
tas stilling til om det bare skal åpnes adgang til å sette
ut de oppgaver som i dag ligger til kommunerevisjonen samlet, eller
om det skal være anledning til å fordele ulike
revisjonsoppdrag på flere aktører som utfører
arbeidet under selvstendig faglig ansvar.
Departementet tar utgangspunkt i at det bør tilstrebes å legge
opp til en fleksibel ordning der kommunene i størst mulig
grad gis anledning til selv å vurdere hvilken revisjonsordning
den ønsker. Med mindre tungtveiende faglige grunner tilsier
at betenkelighetene ved å dele ulike revisjonsoppdrag på flere
aktører er så store at det vil være klart
uforsvarlig, vil departementet holde fast ved dette utgangspunktet.
Høringsrunden har ikke brakt fram vesentlige faglige innvendinger
som gir grunn til å avskjære kommunene fra å vurdere
dette selv.
Dersom det skal åpnes for adgang til å ha en
annen revisor for kommunale foretak (KF) enn den revisor som reviderer
kommunens årsregnskap, vil det kreve endringer i forskriften
om årsregnskap mv. for kommunale foretak. Dette gjelder
bl.a. regler om dokumentasjon og oppbevaring, om transaksjoner mellom
kommunen og foretaket og om årsoppgjør. Departementet
tar sikte på at endringer i forskriften om foretakenes
regnskap kan foretas i løpet av 2003.
Når det gjelder forvaltningsrevisjon har departementet
vanskelig for å se at betenkelighetene ved at denne oppgaven
utføres av en annen enn den som er ansvarlig for årsregnskapet,
er så store at muligheten bør avskjæres
i lov. Forvaltningsrevisjon skiller seg fra tradisjonell regnskapsrevisjon.
Videre er forvaltningsrevisjon etter sin karakter prosjektbasert.
Kommunen kan velge å fortsette dagens ordning, med egne
- i hovedsak interkommunale - revisjonsenheter. De kommunene som
har en egen revisjonsenhet - i hovedsak de store kommunene og de
fleste fylkeskommunene - kan velge å fortsatt ha det i
framtiden, eller sette oppgavene ut til aktører i markedet, enten
disse måtte være kommunalt eller privat eid.
De kommunene som ønsker å fortsette - eller etablere
et nytt - interkommunalt samarbeid om revisjon, står fritt
til å benytte de tilgjengelige sammenslutningsformer -
så som interkommunale selskaper, aksjeselskaper o.a. -
med unntak av kommuneloven § 27.
Departementets lovforslag er heller ikke til hinder for at en
kommunerevisor kan gis anledning til å overlate deler av
revisjonsarbeidet til en annen revisor/revisjonsfirma,
uten at det innebærer en fullstendig konkurranseutsetting
av revisjonen i form av at ansvaret for hele eller deler av revisjonsarbeidet overlates
til andre aktører. Revisjonsarbeidet vil i et slikt tilfelle
bli utført på den kommunalt (eller interkommunalt)
ansatte revisors ansvar. Slik kan det også etableres et
samarbeid mellom kommunerevisjonsenheten og andre aktører.
En del høringsinstanser gir uttrykk for at forslaget
om å åpne for konkurranseutsetting kan føre
til at distriktsrevisjonsenheter blir oppløst, og at dette
vil innebære at det ikke vil finnes andre alternativer
enn private firma i enkelte regioner. Departementet viser til at
avhengig av hvor mange kommuner som vil benytte seg av en mulighet
til å konkurranseutsette revisjonen, vil dette føre
til endringer i den struktur med interkommunale revisjonsenheter
som eksisterer i dag. I en situasjon hvor det åpnes for
at kommunene selv kan avgjøre hvordan en vil organisere
revisjonen, ligger det imidlertid i sakens natur at det vil være
lite aktuelt å gjennomføre noen overordnet statlig
styring av dette - utover de mekanismer vedrørende uttreden
og oppløsning av interkommunale enheter som det er vist
til i høringsnotatet.
Når det gjelder revisjon og kontroll på skatteinnfordringsområdet,
er det ikke foreslått å åpne for å konkurranseutsette
dette området. Bestemmelsene om kontroll og revisjon på dette
området hører under Finansdepartementet og Skattedirektoratet,
og kontroll og revisjonsansvaret er her delt mellom Riksrevisjonen
og dagens kommunerevisjonsenheter. For å kunne åpne
for å konkurranseutsette dette området ville det
vært nødvendig å etablere spesialregler
om uavhengighet/objektivitet/konfidensialitet.
Disse reglene ville måtte være så strenge
at de i praksis ville utelukke private revisorer/firma
fra å revidere dette området. Det er departementets
vurdering at det bør sperres for det - når dette
likevel er realiteten. Det foreslås at kontroll og revisjon
av kommunenes skatteoppkrevingsfunksjon overtas av staten.
Konsekvensene av denne statsovertakelsen vil bli omtalt i kommuneproposisjonen
for 2004 og i St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Finansdepartementet.
En forsvarlig statlig ordning for kontroll og revisjon på dette
området vil etter departementets mening kunne være
etablert i løpet av første halvår 2004.
Nødvendige endringer i skattebetalingsloven fremmes
i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) med virkning fra 1. juli 2004.
Fra samme dato oppheves Skatteinstruks for kommunerevisorene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
departementet foreslår å åpne for konkurranseutsetting
av kommunal revisjon. Flertallet går imot
dette forslaget.
Flertallet mener at en hovedmålsetting
med endringer av den kommunale revisjonsordningen må være å sikre
best mulig tjenester for brukerne. Flertallet er
av den oppfatningen at forslaget om å konkurranseutsette
revisjonsordningen verken vil føre til mer effektive tjenester
eller bedre kvalitet i utførelsen av den. Flertallet mener
at det med det forslaget for kommunal revisjonsordning som foreligger, er
en åpenbar fare for økt byråkratisering,
og en mindre effektiv og dermed dyrere tjeneste. Flertallet kan
ikke se at det tjener brukerne. Flertallet mener
derfor at den foreslåtte lovendringen er unødvendig.
Flertallet viser til at hensynet til uavhengighet
og objektivitet er grunnleggende for enhver kontrollinstans. Det
som imidlertid er særlig krevende med hensyn til kommunal
revisjon, er forholdet til den lokale kommunale forvaltningen. Flertallet er
av den oppfatning at kunnskap om lokale forhold er et klart fortrinn
ved utøvelse av kommunal revisjon. Dette ivaretas på en
svært tilfredsstillende måte med dagens ordning. Flertallet er
kjent med den rådgivende funksjon som dagens revisjonsordning har
både for kommunenes administrative og politiske ledelse
og for innbyggerne. Flertallet er redd for at denne
tryggheten går tapt med det forslag som er framlagt.
Flertallet viser til at forslaget gjør
det mulig å konkurranseutsette hele eller deler av kommunal
revisjon, likevel slik at det skal være én ansvarlig
revisor for kommunens årsregnskap. Dette betyr at en og samme
kommune kan ha én revisor for kommunens årsregnskap,
en annen for et kommunalt foretak og igjen andre revisorer for hvert
enkelt forvaltningsrevisjonsoppdrag (prosjekt). I tillegg kommer
at det kan velges egne revisorer for ulike mindre attestasjonsforhold
som eksempelvis regnskapet over pasientmidler ved kommunale institusjoner.
Flertallet mener en slik ordning vil være
uheldig av flere grunner. Kommunene vil miste den synergi som følger
av at revisor må ha god kjennskap til totaliteten for å utføre
en kvalitativt god revisjon. Dessuten kan det bli uklart ansvarsforhold
mellom de ulike revisorene i tilfeller der forhold ikke er avdekket
eller ikke tatt opp.
Flertallet er kjent med at for å gjennomføre revisjon
av årsregnskapet må revisor sette seg inn i hvilke
forhold som representerer en risiko for kommunen. På den
måten vil revisjon av årsregnskapet kunne gi viktige
bidrag for gjennomføring av andre revisjonsoppgaver. Dersom
dette er forhold som ligger utenfor den aktuelle revisors ansvarsområde,
kan vedkommende velge å bringe dette fram for kommunens
kontrollutvalg. Dette vil både omfatte forhold som gjelder
regnskapsrevisjon og andre forhold som hører inn under
forvaltningsrevisjon. Kommunens revisor har følgelig et
ansvar for å vurdere totaliteten for kommuneoppdraget.
Dersom kritiske forhold kommer for en dag, og dette ikke er vurdert
av revisor og kontrollutvalget, vil det være betimelig
både å stille spørsmål og få svar
på hvordan revisor har vurdert forholdet. Flertallet er
bekymret for at med den foreslåtte modellen vil et slikt
ansvarsforhold kunne bli uklart og dermed problematisk. Det kan også oppstå situasjoner
der ulike revisorer, ut fra ulikt ståsted og manglende
totaloversikt, vurderer forholdene ulikt og gir delvis motstridende
rapporter til kontrollutvalget.
Flertallet mener at den foreslåtte ordningen kan
føre til uklare ansvarsforhold, en manglende totaloversikt
over kommunens virksomhet, at uheldige forhold ikke blir avdekket
i tide samt føre til uutnyttet synergi mellom de ulike
revisjonsoppgavene.
Flertallet viser til at Regjeringen ikke går
inn for å opprette et statlig tilsynsorgan. Høringsrunden viste
at høringsinstansene gjennomgående har gitt uttrykk
for at de ønsker etablert en statlig tilsynsordning (offentlig
kvalitetskontroll).
Flertallet er kjent med at revisjon er et område
der bruker/kjøper av informasjonen ofte har liten kunnskap
om kvaliteten på arbeidet som ligger bak revisors uttalelse.
På grunn av ulike mål og press på pris
og kostnadsnivå kan dette føre til at kvaliteten
av revisjonsarbeidet reduseres. Den siste tids skandaleoppslag om
revisjonsbransjen viser dette med all tydelighet.
Flertallet viser til at det i forslaget er beskrevet
at kontrollutvalget skal føre tilsyn med revisor. Det heter
videre:
"Dersom dette tilsynet skulle kunne bli tilstrekkelig
effektivt ville det forutsette en betydelig kompetanse i kontrollutvalget
eller dets sekretariat."
Flertallet er kjent med at Norges Kommunerevisorforbund
(NKRF) har etablert en frivillig forbundsbasert kvalitetskontroll.
Denne ordningen gjelder bare for forbundets medlemmer. Den norske
Revisorforening (DnR) har en tilsvarende ordning for sine oppdragsansvarlige
medlemmer, men denne ordningen gjelder oppdrag som faller innenfor
revisorlovens område og vil ikke, uten endringer, omfatte revisjon
av kommuner. Flertallet mener derfor at en slik frivillig
kvalitetskontroll ikke vil omfatte alle aktørene og derfor
ikke gi et tilstrekkelig grunnlag for sikkerheten. I tillegg vil
den kunne skape ulike konkurranseforhold mellom markedsaktørene.
Flertallet viser til proposisjonen (kap. 4.11,
s. 66) der det beskrives at det i forskrift vil bli stilt nærmere
krav til innholdet av kommunal revisjon, og nærmere kvalifikasjonskrav
til den som skal kunne ta revisjonsoppdrag for kommuner. Det legges
til grunn at kvalifikasjonskrav sammen med bransjebaserte kvalitetskontroller
i den innledende fase skal være tilstrekkelig til å sikre
kvaliteten på det kommunale revisjonsarbeidet.
Det ligger i sakens natur at forskriftsinnholdet om krav til
revisjonsarbeidet ikke kan bli veldig spesifikt. Dessuten vil det
neppe være mulig å si noe helt spesifikt om revisjonsomfanget
i en forskrift. Hva som kommer av kvalifikasjonskrav er foreløpig ukjent,
men det lanseres en idé om at det ikke trengs å stille
noen krav til den som utfører/har ansvaret for forvaltningsrevisjon.
Flertallet mener at hvis det ikke etableres en tilsynsordning,
risikerer en at revisjonen av kommunene blir svekket. Ved å opprette
en statlig tilsynsordning vil et av argumentene for å skille
sekretariatsfunksjonen fra revisjonen også falle
bort, og en slipper den merkostnaden det vil påføre
kommunene. Det bør vurderes om eksempelvis Kredittilsynet
kan ha en slik tilsynsoppgave.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om opprettelse
av en ordning for tilsyn med revisjon i kommunene. Regjeringen bes
fremme forslaget i vårsesjonen 2004."
Flertallet viser til at det i proposisjonen fremgår
at kontroll og revisjon av skatteoppkrevingsfunksjonen overtas av
staten, og at konsekvensene av dette omtales i St.prp. nr. 1 (2003-2004)
for Finansdepartementet.
Flertallet er sterkt bekymret over de konsekvenser
en slik omlegging vil ha. Kommunenes Sentralforbund skriver i sitt
brev av 7. april 2003 til Kommunal- og regionaldepartementet
følgende:
"KS vil sterkt framheve at det også i framtida
må være et kommunalt ansvar å besørge
revisjon av egne inntekter. En evt. overføring av revisjon
av skatteregnskapet til staten vil ikke bare bryte med et slikt prinsipp,
men høyst sannsynlig gi mindre omfattende revisjon (alternativt
dyrere revisjons- og kontrollordninger), og mindre korrekt og effektiv
skatteinnfordring."
Videre uttaler Norsk Kommunerevisorforbund følgende
i brev av 4. april 2003, til Finansdepartementet:
"Avstanden fra dagens revisjonsopplegg og til dette
forslaget kan se ut til å bli markant. Dersom vår antakelse
er riktig, vil omleggingen rent faktisk medføre at skatteinnstruksens
pålegg ikke vil bli gjennomført årlig.
I tillegg vil dette føre til at grunnlaget for ca. 1/3
av kommunenes inntekter heller ikke vil være gjenstand
for en årlig revisjon.
Vi finner også grunn
til å peke på at det her legges opp til en statlig
overtakelse av kontroll med kommunale inntekter før den
varslede utredningen av alle sidene ved skatteinnkrevingen er gjennomført."
Flertallet vil påpeke at statlig overtakelse
av revisjon av skatteregnskapene vil innebære en vesentlig
svekkelse av kontrollomfanget grunnet i vesentlighetsbetraktninger.
Dersom Riksrevisjonen skal overta revisjonen av skatteregnskapet
vil de etter eget utsagn, jf. brev til Finansdepartementet av 1. april
2003, legge skatteetatens samlede regnskap til grunn. De uttrykker
at kommunenes skatteregnskap "anses som delregnskaper til skatteetatens
samlede regnskap". Grensen for hva som er vesentlig vil følgelig
bli satt i forhold til skatteetatens samlede regnskap. Den enkelte
kommunes skatteregnskap vil ikke bli revidert hvert år.
Videre vil beløpsgrensen for hva som er vesentlig i kommunal
sammenheng være betydelig lavere enn tilsvarende når
en betrakter skatteetatens samlede regnskap. I praksis kan det bety
at feil som ville ført til negativ revisjonsberetning for
den aktuelle kommunes skatteregnskap, ikke nødvendigvis
behøver å føre til noen reaksjoner for skatteetatens
samlede regnskap. I mange tilfeller vil feilene heller ikke bli
oppdaget. Redusert kontrollomfang fra Riksrevisjonens
side vil i noen grad kunne kompenseres av økt kontroll
fra skattefogden, men da som et ledd i skatteetatens interne kontroll
og ikke som uavhengig revisjon.
Flertallet vil understreke at dette kan medføre dårligere
kontroll med offentlige midler, og finner en lovendring som går
i en slik retning svært uheldig.
Flertallet vil påpeke at den foreslåtte
endringen vil bryte med prinsippet om at kommunen selv skal ha ansvaret
for revisjon av egne inntekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at departementet foreslår å åpne
for konkurranseutsetting av kommunal revisjon.
Disse medlemmer viser til at kommunal revisjon
er et av meget få områder hvor det hittil ikke har
vært tillatt for kommunene å benytte konkurranseutsetting. Disse
medlemmer vil understreke at det er kommunenes frie og selvstendige
valg hvorvidt de ønsker å benytte konkurranseutsetting
eller ikke. Videre vil disse medlemmer påpeke
at det er forbud mot konkurranseutsetting av en tjeneste som
må begrunnes særskilt, ikke at det skal være
tillatt å konkurranseutsette. Disse medlemmer kan
ikke se at det her foreligger noen grunn til at så ikke
skal være tillatt for de kommuner som ønsker det.
Disse medlemmer mener det er viktig at departementet
legger prinsippet om det kommunale selvstyret til grunn i utformingen
av lovforslaget om konkurranseutsetting av kommunal revisjon. Det fremgår
av lovforslaget at kommunene står fritt til selv å velge
hvordan man vil organisere sin revisjonsordning.
Disse medlemmer er enig i at kommunene må stå fritt
til selv å få velge om man enten vil ha egne ansatte
revisorer, velge interkommunale revisjonsordninger, bruke private
revisorer eller foretrekke en kombinasjon av disse alternativene.
Disse medlemmer vil understreke at det i lovforslaget
ikke er tale om å pålegge kommunene å konkurranseutsette
revisjonen, men at det, kun legges opp til at de kommuner som selv ønsker
det kan velge å konkurranseutsette hele eller deler av
revisjonen.
Disse medlemmer kan ikke se noen særskilt tungtveiende
prinsipielle, faglige eller andre viktige begrunnelser for å skulle
nekte kommuner og fylkeskommuner å konkurranseutsette revisjonstjenester.
Disse medlemmer mener departementets forslag legger
opp til en fleksibel ordning med stor grad av kommunal selvråderett.
Disse medlemmer ser ingen større problemer
med at private får utføre kommunal regnskapsrevisjon.
Regnskapsrevisjon er revisjon i tradisjonell forstand og er således
uproblematisk å utføre for private revisorer.
Disse medlemmer ser heller ingen uoverkommelige
problemer med at private revisorer kan utføre kommunal
forvaltningsrevisjon, men mener allikevel at dette byr på nye
utfordringer for private aktører.
Disse medlemmer vil allikevel ikke på det nåværende
tidspunkt gå inn for å innføre en egen bransjeautorisasjon.
Disse medlemmer vil også åpne
for mulighetene til at kommunale foretak kan ha en annen revisor
enn den som reviderer årsregnskapet og ber departementet
muliggjøre dette ved å foreta de nødvendige
forekriftsendringer.
Disse medlemmer er av den prinsipielle oppfatning
at det ikke er av avgjørende betydning om det er private
aktører eller det offentlige i egen regi med offentlig
ansatte som utfører en offentlig finansiert oppgave eller
produserer offentlige velferds- og tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener at virksom konkurranse mellom
offentlige og private aktører er positivt. Konkurranse
mellom ulike tilbydere er generelt sett et kvalitetsfremmende virkemiddel
innenfor både privat- og offentlig virksomhet, og bidrar
til å fremskaffe billigere og bedre varer og tjenester
til forbrukerne. I et samfunnsøkonomisk perspektiv bidrar
således økt konkurranseeksponering innenfor spekteret
av offentlig tjenesteproduksjon til en bedre utnyttelse av fellesskapets
ressurser. Optimal ressursutnyttelse kommer både brukere
av offentlige tjenester og skattebetalere til gode i form av lavere produksjonskostnader
og høyere kvalitet på varer og tjenester.
Disse medlemmer vil videre understreke at man
bør ha en pragmatisk tilnærming til konkurranse som
virkemiddel, det er således ikke alle områder som
egner seg like godt for konkurranseeksponering. Disse medlemmer tilslutter
seg av den grunn departementets syn om ikke å åpne
for konkurranseutsetting av revisjon og kontroll på skatteinnfordringsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke
at korrupsjonsskandalene på slutten av 1980-tallet ble
spesielt vektlagt ved endringene av kommuneloven i 1992, og at hensynet
til bekjempelse av dette var sentralt i arbeidet med utformingen
av nytt lovverk. I arbeidet for bekjempelse av svart arbeid sendte
KRD ved Rundskriv H-32/95 av 7. desember 1995
ut Skattedirektoratets retningslinjer for kontrollsamarbeid.
Flertallet viser til at det nå arbeides
med en revisjon av Regjeringens handlingsplan mot økonomisk
kriminalitet. Der fremgår videreføring av samarbeid
med bl.a. kommunerevisjonen som ett av mange tiltak. Et slikt samarbeid
vil ved den foreslåtte lovendringen bli vanskeligere.
Flertallet er bekymret over at lovendringen kan
medføre at innsatsen mot korrupsjon og "svart arbeid" svekkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. S. nr. 24 (2003-2004) fra finanskomiteen om forslag fra
stortingsrepresentantene Audun Bjørlo Lysbakken, Øystein Djupedal
og Ågot Valle om tiltak mot økonomisk kriminalitet
og uetisk atferd i næringslivet, om blant annet å vurdere å innføre
et klart forbud mot at ekstern revisor ikke samtidig kan
være rådgiver i samme selskap. Disse medlemmer mener
spørsmål tatt opp i den forbindelse har klar relevans
til åpning for privat revisorer som skal revidere kommunale
regnskap og kryssende interesser som kan oppstå. Disse farene
har Regjeringen ikke lagt vekt på, men legger ensidig vekt
på å legge til rette for et nytt forretningsområde
for private revisorer.