Sammendrag

Regjeringen legger vekt på å øke fiske- og fangstnæringens samlede verdiskaping. For å lykkes med dette må det føres en politikk som bidrar til å styrke næringens muligheter til å øke utbyttet fra hvert kilo fanget råvare.

Regjeringen er opptatt av å balansere hensynet til hvordan den enkelte næringsutøver skal kunne få den nødvendige frihet til å utvikle sin virksomhet slik at den gir mest mulig lønnsom drift, med hensynet til at den enkeltes valg samtidig også gir høyest verdiskaping i kystsamfunnet.

Dagens ressursfordeling er et resultat av en lang utvikling. Denne må ligge fast for å gi næringen forutsigbare rammebetingelser.

En viktig forutsetning for legitimitet for reguleringssystemet er stabilitet i kvotefordelingen mellom de ulike reguleringsgruppene. En fast kvotefordeling er også en forutsetning for at de innførte drifts- og strukturordningene for kystflåten og strukturordningene for havfiskeflåten skal fungere etter hensikten. Med dette som utgangspunkt, og med utgangspunkt i at vi fortsatt skal ha en flåte som er variert i forhold til størrelsesgrupper, redskapstyper og geografi, blir utfordringen hvordan vi best mulig kan utnytte fiskeressursene.

For å redusere overkapasitet, hindre kappfiske, sette fokus på kvalitet foran kvantum og stimulere til større spredning av fangstene, har det blitt innført faste garanterte kvoter for hvert fartøy i de fleste av de regulerte fiskerier. Dette innebærer at den enkelte fartøyeier i større grad kan basere seg på å drive fiske utenfor de tradisjonelle sesongene, uten å risikere at fisket stoppes før man har tatt sin kvote. Det forventes at faste garanterte kvoter vil føre til bedre spredning av landingene når næringsutøverne får høstet mer erfaring med reguleringsformen.

Både for industrien på land og for fiskeflåten vil det være en fordel å stabilisere kvoteuttaket over tid. Over 90 pst. av bestandene Norge fisker på er imidlertid delt med andre stater. Flerårige kvoter vil derfor være avhengig av langsiktige og bærekraftige forvaltningsstrategier fastsatt i samarbeid med våre forhandlingspartnere.

Ressurskontrollens primæroppgave er å gi informasjon om det faktiske uttaket av all fisk og fangst innenfor området for norsk fiskerijurisdiksjon gjennom registreringsordninger og kontroll, og bidra til etterlevelse av de til en hver tid gjeldende reguleringer av fisket. I næringspolitisk sammenheng er dette grunnlaget for langsiktighet og en forutsetning for like konkurransevilkår. Ressurskontroll utøves av tre instanser: Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene. Fiskeridirektoratet har det overordnede daglige ansvaret for ressurskontrollen.

I et globalt perspektiv anses overkapasitet i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning av verdens fiskeressurser. For bestander som ikke er forvaltet bærekraftig, fører overkapasitet til press for større uttak av ressursene. Både globalt og nasjonalt innebærer overkapasitet feil bruk av samfunnets produksjonsressurser.

Det er i dag overkapasitet i flere fartøygrupper i den norske fiskeflåten, og i fangstleddet samlet i forhold til tilgjengelig ressursgrunnlag. Dette gir samlet dårligere lønnsomhet enn hva som ellers kunne vært oppnådd i disse gruppene, og svekker også evnen til fornying. En annen konsekvens av overkapasitet er at reguleringene av fisket blir omfattende og detaljerte, og kontrollkostnadene høye. For den enkelte fartøyeier innebærer overkapasitet at ressursene høstes med større kostnader enn nødvendig. Overkapasitet i fiskeflåten gjør det videre vanskelig å sikre en bærekraftig utnyttelse av fellesskapets ressurser. Det er derfor behov for et spekter av strukturvirkemidler som er tilgjengelige over tid for de ulike flåtegruppene. Utfordringen nå er å sikre at de iverksatte tiltakene har tilstrekkelig effekt, at de virker etter formålene, og at de er gode nok til å sikre fiskeflåtens muligheter til å takle utfordringene fremover i et langsiktig perspektiv. Dette krever gjennomgang og evaluering av effekten av de iverksatte strukturtiltakene frem til i dag.

Leveringsplikt til fiskeindustrien

Ordningen med leveringsvilkår for torsketrålere ble i sin tid innført for å sikre den landbaserte fiskeindustrien stabil tilførsel av råstoff. Regjeringen mener det er behov for å videreføre ordningen med leveringsvilkår.

Fiskeridepartementet fastsatte den 12. september 2003 forskrift om leveringsvilkår for torsketrålfartøy. 2004 er det første hele året forskriften har vært i kraft, og effekten av de valg som ble gjort ved fastsettelsen av forskriften kan måles i 2005. De innhentede data fra dette første virkeåret skal danne grunnlag for en vurdering av om torsketrålernes leveringsplikt slik denne nå er regulert, har generert virksomhet i de tilgodesette bedrifter, i lokalsamfunn og regioner.

Levendelagring av fangst

For å oppnå mer verdi for hver fisk og å utnytte muligheten for jevnere leveranser til fiskeindustrien, kombinert med kystflåtens behov for å fiske i perioder med best tilgjengelighet, har mellomlagring av levende fangst utviklet seg og utprøves i dag flere steder på kysten. Levendelagring av marin fisk krever et klart regelverk, som sikrer forutsigbarhet for næringen og som tillater næringen å utvikle seg samtidig som ressurskontroll gjøres mulig. Det vil bli utarbeidet helhetlige og harmoniserte regler for denne type næringsvirksomhet.

Økt fleksibilitet i forhold til kvoteåret for kystflåten

En åpning for å kunne overføre deler av fartøyets kvote til neste kvoteår vil gi større trygghet for kystfiskerne, samtidig som usikkerheten om å ikke få tatt kvoten reduseres. Størrelsen på andelen som skal tillates overført må utredes nærmere, og ordningen vil reise en del spørsmål knyttet til kvotekontroll som må være avklart før ordningen kan tre i kraft. Dette er likevel et tiltak som kan iverksettes i løpet av forholdsvis kort tid, og det tas sikte på å innføre dem for utvalgte fiskerier innen kystflåten så snart som mulig.

Langsiktige leveringsavtaler og ferskfiskauksjon

Det er i dag variasjoner med hensyn til hvilke omsetningsformer som benyttes av de forskjellige salgslagene: Direkte avtaler mellom kjøper og selger, auksjon og avtaler av langsiktig karakter. Råfiskloven er derfor ikke til hinder for at det inngås langsiktige avtaler. Fiskeri- og kystdepartementet vil gjennom et prøveprosjekt i samarbeid med industrien og salgslagene vurdere hvordan rammene for langsiktige avtaler skal utformes i ulike sektorer av fiskerinæringen. Prøveprosjektet skal iverksettes i løpet av 2005 og løpe i to år. Prosjektet vil bli evaluert i stortingsmeldingen om gjennomføringen av råfiskloven og fiskeeksportloven i 2007, og vil danne grunnlag for vurdering av om det er behov for endring av råfiskloven.

Norges Råfisklag har vinteren 2005 startet et prøveprosjekt med auksjon av ferskt fiskeråstoff på Myre i Vesterålen. Formålet med prosjektet er å få prøvd ut de praktiske og prinsipielle problemstillingene knyttet til etableringen av en auksjon for førstehåndomsetningen av fersk fisk fra en mottaksenhet.

Meklingsinstans i forhandlinger om pris og oppgjørsregler

Salgslagene, FHL og NSL er oppfordret til å etablere en meklingsinstans som en prøveordning. Denne skal benyttes ved uenighet om prisfastsettelsen på førstehåndsomsetning. Kostnadene ved meklingen skal deles likt mellom de deltakende parter. Dette er en prøveordning som skal evalueres etter to år.

Strukturtiltak i fiskeflåten

Det er iverksatt en rekke ordninger både for hav- og kystflåten for å bidra til målsettingen om en strukturtilpasset flåte.

På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 20 (2002-2003) Om strukturtiltak i kystflåten ble det fra 1. januar 2004 innført en strukturkvoteordning for kystfartøy over 15 meter. Ordningen innebærer at et fartøy får forhøyet sine kvoter tilsvarende 80 pst. av kvoten til det fartøy som tas ut av fiske. Samtidig ble det innført driftsordninger som en prøveordning for Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane. Driftsordningene gir adgang til å utveksle kvoter mellom fartøy for en begrenset periode etter godkjenning av myndighetene, uten at et fartøy tas permanent ut av fiske. Prøveordningen ble utvidet til å gjelde hele landet den 16. april 2004.

Regjeringen har i tillegg etablert et strukturfond for kondemnering av fartøy under 15 meter. Strukturfondet ble iverksatt fra og med 1. juli 2003.

Når det gjelder strukturordningene i havfiskeflåten, har Regjeringen nå etablert en strukturkvoteordning til erstatning for enhetskvoteordningene etter mønster av strukturkvoteordningen for kystflåten. Hovedsakelig innebærer dette at den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen for tildeling av enhetskvote er tatt bort. Det er imidlertid ikke lagt inn noen alminnelig avkorting på 20 pst. av kvotetillegget ved bruk av strukturkvoteordningen for havfiskeflåten.

Regjeringen anser nå som det viktigste i struktureringsprosessen å sikre at de iverksatte tiltakene har den forventede og ønskede effekt.

Tiltak

• – Regjeringen vil evaluere prøveordningen med driftsordning for kystfartøy under 28 meter i 2005. Dette for å vurdere om driftsordningene skal videreføres på permanent basis, eventuelt i en annen form. Regjeringen vil gjennomføre eventuelle endringer fra 2006.

• – Regjeringen vil evaluere det femårige Strukturfondet for kondemnering av fartøy under 15 meter etter tredje driftsår i 2006. Evalueringen skal gi svar på om Strukturfondet har virket etter målsettingen, og om det har hatt ønsket effekt.

• – Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for kystflåten i forbindelse med evalueringen av Strukturfondet, blant annet med sikte på å vurdere om strukturkvoteordningen skal utvides til også å omfatte noen av de fartøygruppene (under 15 meter) som i dag kan tildeles kondemneringstilskudd fra Strukturfondet.

• – Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for havfiskeflåten i 2008, blant annet med sikte på å undersøke om ordningen har medført økt gjennomsnittlig driftstid for fartøyene i de ulike gruppene og dermed lagt til rette for forbedret lønnsomhet.

Ressursrente

Ved behandlingen av St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten, sluttet stortingsflertallet seg til forslaget om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en vurdering og eventuelt forslag om innføring av ressursrentebeskatning i fiskeriene. Ressursrenten er definert som avkastning på arbeid og kapital utover hva som er normalt i andre næringer, basert på utnyttelse av en begrenset naturressurs.

Innkreving av ressursrente er et prinsipielt viktig spørsmål. Fiskeri- og Kystdepartementet har derfor påbegynt arbeidet med å utrede forhold rundt innkreving av ressursrente i et forprosjekt i samarbeid med Samfunns- og næringslivsforskning AS.

Komiteens merknader

Komiteen legger til grunn at fiskeressursene er en samfunnsressurs som må forvaltes til beste for bosetting og næringsutvikling langs hele kysten. Det er en styrke at fiskerinæringen har en struktur der aktørene varierer i størrelse og at de hver på sin måte danner grunnlaget for levedyktige lokalsamfunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at fiskeressursene er fellesskapets eiendom og at fiskerettighetene derfor ikke kan privatiseres.

Flertallet viser til merknader i Innst. O. nr. 55 (1998-1999) hvor en enstemmig næringskomité viser til følgende:

"Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltperson eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket"

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, uttalte deretter i innstillingen at:

"det er viktig at tidsavgrensningen som gjeld for einingskvotane vert vidareført".

Flertallet mener ut fra dette at det er kritikkverdig at departementet har foretatt en oppheving av tidsbegrensningen for enhetskvotene uten å forelegge saken for Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget ei sak der ein gjennomgår erfaringane med fartykvoteordninga i forhold til omsetjing av kvotar og flytting av kvoterettar mellom ulike distrikt."

Komiteen mener at det er behov for en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten. Det må legges til rette for en moderne og variert flåte, som kan sikre industrien helårig tilgang på høykvalitets råstoff.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det bør settes i verk et program for fornyelse av kystfiskeflåten gjennom et samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Innovasjon Norge og fylkeskommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at fartøyenes utforming bl.a. er underlagt bestemmelser om lengde og lastekapasitet. Med nye behov til bruk av fiskefartøyene kan det vise seg nødvendig også å stille andre krav til utformingen. For å kunne sikre kvaliteten på både fisk og biprodukter, føring av levende fanget fisk og andre former for drift, mener disse medlemmer at departementet må vise forståelse for at det kan være nødvendig å dispensere fra gjeldende regelverk, eventuelt uforme nye regler hva angår fartøytyper, lengde, lasteevne og andre forskriftsbaserte bestemmelser. På den annen side presiserer disse medlemmer at dette ikke er ment å skulle gi rett til økte kvoter.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det ikke som noe mål i seg selv å redusere antall fiskefartøy, men det er et mål å redusere overkapasiteten slik at en unngår økt press på ressursene og slik at lønnsomheten i flåten forbedres. For å oppnå dette må antall fartøy reduseres. Økt lønnsomhet og gode inntekter er den viktigste forutsetningen for å øke rekrutteringen av ungdom i næringen.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten under 15 meter. Vidare viser desse medlemene til at partiet subsidiært gjekk inn for at strukturfondet skulle innrettast slik at det vart brukt til kondemnering av ulønsame, eldre og uhøvelege farty. Sett i forhold til fornying av fiskeflåten ville dette ha vore ein langt betre strategi.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig med fornyelse i flåten, både for å sikre trygge og stabile arbeidsplasser og for å bli i stand til å nyttiggjøre større del av råstoffet. Disse medlemmer mener at trygge og stabile arbeidsplasser er det beste rekrutteringstiltaket for ungdom.

Den viktigste forutsetningen for å få fornyelse vil være bedre lønnsomhet i alle flåtegrupper. Ved å redusere overkapasiteten gjennom å redusere antallet båter unngår en press på ressursene og sikrer bedre lønnsomhet. Disse medlemmer viser til de ulike strukturtiltak Regjeringen har innført.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at overkapasitet oftast blir halde fram som årsaka til dårleg inntening i fiskerinæringa. Frå 1990 til 2000 har farty i flåten under 10 meter hatt ein kapasitetsreduksjon på 65 pst., medan båtar mellom 21 og 28 meter har hatt ein kapasitetsauke på 91 pst. og flåten mellom 10 og 15 meter har auka med 39 pst. Den totale reduksjonen i talet på farty er i perioden redusert med 24 pst., medan den samla tekniske fangstkapasiteten har auka med om lag 30 pst. Dette demonstrerer at eit einsidig fokus på reduksjon av talet på fiskefarty er misforstått. Desse medlemene meiner problemet med overkapasitet ikkje er knytt til utnyttinga av fartyet som flytende stålinnretning, men til investert kapital. Eit einsidig fokus på å redusere talet på farty og talet på fiskarar blir derfor for snevert. På denne bakgrunn har desse medlemene vore usamde i strukturtiltaka som er sette i verk overfor kystflåten.

Desse medlemene viser til Riksrevisjonens forvaltningsrapport for fiskerinæringa. Undersøkinga viste at den tekniske kapasiteten i fiskeflåten har auka, sjølv om målet i mange år har vore å redusere den. Riksrevisjonen stilte derfor spørsmål ved om verkemidla er effektive i forhold til det uttalte målet om å redusere kapasiteten. Riksrevisjonen påpeikte også at det ikkje er gjennomført systematiske analysar av korleis føresegner og reguleringar verkar i forhold til dei politiske måla, og at det heller ikkje er gjennomført evalueringar av dei kapasitetsreduserande tiltaka. Desse medlemene konstaterer at Fiskeri- og Kystdepartementet no vil gjennomføre evalueringar av dei tiltaka som er sett i verk. Desse medlemene meiner at slike evalueringar burde ha vore gjennomført før ein innførte strukturkvoteordninga i kystflåten og oppheva tidsavgrensinga for einingskvoteordninga i havfiskeflåten, og at konsekvensanalysar skal gjennomførast før ein set i verk slike tiltak.

Komiteen mener at for å sikre et bærekraftig fiske, for å hindre økonomisk og miljømessig kriminalitet og for å sikre ryddige forhold internt i næringen, er det nødvendig å styrke ressurskontrollen. Kontrollmyndighetene må ha tilstrekkelige ressurser til å kunne foreta jevnlige inspeksjoner om bord under utøvelse av fisket.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget mener det er nødvendig å styrke ressurskontrollen i fisket, og ber Regjeringen om å fremme nødvendige forslag for å oppnå dette."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at deltakerloven og råfiskloven skal ligge fast.

Flertallet vil ikke motsette seg at det gjennomføres prøveprosjekter med langsiktige salgsavtaler og med auksjon, men det forutsettes at dette eventuelt ligger innenfor rammen av råfiskloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er positive til at det innføres en nøytral meklingsinstans som ved konflikt mellom partene kan vurdere pris og også andre forretningsmessige forhold mellom fiskeindustrien og fiskerne. Disse medlemmer er positive til at det åpnes for langsiktige leveringsavtaler mellom fiskere og fiskeindustrien, og ber om at det skapes rom for at slike leveringsavtaler får reelt innehold.

Disse medlemmer vil også vise til meldingen der det under kapittelet om langsiktige leveringsavtaler vises til at "avtalen må normalt inngås senest 14 dager før første levering. Dette skal gjelde for alle fiskerier. Avtalens varighet er det opp til kjøper og selger å avgjøre, og den kan gjelde for inntil ett år".

Disse medlemmer støtter ikke dette og mener det må være opp til kjøper og selger å avtale premissene for en slik avtale innenfor råfiskloven.

Komiteen har merket seg at meldingen tar opp spørsmålet om innføring av nasjonal ressursrente.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at dagens avgiftsbelastning på fiskeflåten nå er ganske omfattende, og frykter at en ytterligere belastning kan få uheldige konsekvenser for næringa og gi utilsiktede virkninger for samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslås å redusere produktavgiften med 10 pst. Dette utgjør ca. 70 mill. kroner i årseffekt. Disse medlemmer mener at dette er et viktig bidrag til å redusere avgiftsbelastningen for næringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fiskeriressursene skal forvaltes nasjonalt og at det er viktig å legge til grunn en struktur som kan gi en bærekraftig forvaltning av ressursene. Med stadige teknologiske forbedringer i flåte og fangstutstyr øker fangstkapasitet fra år til år. Det er derfor nødvendig å gjennomføre tiltak for å sikre at den samlede kapasiteten reduseres.

Disse medlemmer er av den oppfatning at deltakerloven og råfiskloven må liberaliseres slik at fiskerinæringens rammevilkår gir et markedsfokus som er nødvendig i en verden med stadig sterkere konkurranse. Disse medlemmer vil videre fremheve at en liberalisering av lovverket vil skape en bedre balanse og forutsigbarhet i næringen.

Disse medlemmer mener at en vurdering av å innføre en ressursrente i fiskerinæringen forutsetter at man fjerner de andre særlige avgiftene som er pålagt fiskerinæringen og reduserer det totale avgiftstrykket for næringen.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at den kystnære flåten jamt over fangar større fisk og har mindre innslag av småfisk. Det mest lønsame i torskefiskeria er å la fisken vekse seg stor før han blir fanga. På grunn av vandringsmønsteret viser det seg at trålreiskap fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten. Vriding av beskatningsmønsteret vil derfor vere eit vesentleg tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske målsetjingane. Desse medlemene vil derfor overføre ressursar frå den havgåande flåten til den kystnære konvensjonelle flåten.

Desse medlemene viser til at kystflåten gir fleire årsverk per eining fisk og brukar mindre enn ein tredel av drivstoffet til trålflåten. Tala til Budsjettnemda for fiskeria viser i tillegg at enkelte fartygrupper innanfor kystflåten er meir lønsame og har større avkastning på investert kapital enn den havgåande flåten. Desse medlemene ønskjer ein variert fiskeflåte med havgåande og kystnære farty som kan bidra til busetjing og verdiskaping på land. Den havgåande flåten har grunnlaget sitt først og fremst i at han kan bidra til stabil råstofftilgang for produksjonsbedrifter på land. Desse medlemene meiner derfor at fabrikktrålflåten som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast over ein tiårsperiode og ressursane overførast til kystflåten. Ein bør også leggje til rette for at mest mogleg råstoff blir frakta fersk til land for foredling, ved å redusere talet på frysetrålarar. Desse medlemene meiner at det kan vere aktuelt å avkorte kvotene for flåten som tar frossen fisk på land i den grad denne fisken går ut av landet til bearbeiding andre stader.

På denne bakgrunnen fremmer desse medlemene følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget ei sak om ressursfordelinga mellom dei ulike flåtegruppene."

Desse medlemene meiner at det store paradokset i norsk fiskeripolitikk er at gjennom fartykvoteordninga og ulike former for einingskvoteordningar har fiskarane blitt invitert til å betale for retten til å fiske. Denne investeringa kjem slik på toppen av investeringane i farty og bruk. Desse medlemene meiner at omsetjing av fiskekvotar fører til at fiskeria blir mindre lønsame. Kapitalbehovet aukar, grunnrenta blir tatt ut av næringa og i større grad overført finansinstitusjonane. Omsetjing av kvotar gjer det dessutan vanskelegare for den som vil inn i fiskeria. Desse medlemene vil komme omsetjinga av fiskerettar til livs. Ulike modellar må vurderast for å sikre at ikkje dei som har investert i rettar, kjem i ein vanskeleg finansiell situasjon, samtidig som eit nytt reguleringssystem må sikre at fellesskapets eigedom ikkje blir kapitalisert og privatisert.