Aktørene i kystsonen er mange, og interessene
kan være motstridende. Tilgang på areal til næringsutvikling
kan stedvis bli en knapphetsfaktor. Regjeringen ønsker
derfor å legge til rette for en arealbruk som gjennom samordning
med andre sektorinteresser skaper minst mulig konflikter og som
samtidig gir et godt grunnlag for marin næringsutvikling.
Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av å bidra
til en positiv utvikling for reiselivsnæringen langs kysten. Når
departementet avhender fyr-stasjoner, skal det legges til rette
for at disse kan nyttes til beste for kystkultur og reiseliv. På grunn
av omstruktureringer i fiskerinæringen, er det ikke lenger
aktiv fiskerivirksomhet i alle fiskerihavnene. Slike fiskerihavner
kan derfor benyttes til andre formål som kan bidra til
ny næringsaktivitet i kystsamfunnene, herunder tilrettelegging
for økt turisme.
Regjeringens målsetting er at kystkulturen
tas i bruk som en ressurs for næringsutvikling, og at turist-
og fritidsfiske utvikles til et viktig bidrag til reiselivsnæringen.
Planlegging i kystsonen er fortsatt i en utviklingsfase. Dagens
lovverk gir ikke alltid det nødvendige hjemmelsgrunnlag
til å kunne regulere alle kryssende interesser som gjør
seg gjeldende, og er heller ikke alltid egnet til dette. Det er
viktig i utviklingen fremover at vi får til en helhetlig
forvaltning på dette området. Kunnskap om de ulike
interessene er i denne sammenheng viktig.
Langsiktig og forutsigbar tilgang til egnede
kystarealer innenfor en ramme som også ivaretar
andre viktige samfunnshensyn, er en grunnleggende forutsetning for
videre vekst i havbruksnæringen. Kommunenes og regionenes
engasjement i å legge til rette for havbruksnæringen
i sin planlegging vil her være avgjørende.
I behandlingen av Innst. O. nr. 123 (2000-2001)
ba Stortinget regjeringen om å utrede grunnlaget for å innføre
arealavgift for havbruksnæringen. En slik avgift vil kunne
svekke konkurranseevnen til norsk havbruksnæring. På bakgrunn
av dette er det viktig at dette virkemiddelet utredes nærmere
før eventuell innføring vurderes.
Kunnskap om havbunnen, leveområdene
og organismene som lever der er viktig både for å kunne
foreta gode avveininger mellom ulike interesser og for å kunne
vurdere mulighetene for fremtidig bioprospektering. Arbeidet med
det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold ledes av Miljøverndepartementet.
Programmet er organisert i en rekke arbeidsgrupper, hvor arbeidsgruppen
for kyst og hav er særlig relevant for marin næringsutvikling.
Hittil har arbeidsgruppen prioritert å legge til rette
for kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold
i de nære kyst- og fjordområdene. Målsettingen
er å utvikle en startpakke for kommunene som ledd i å få kartlagt
kystsonen.
Den forventede veksten i fiskeri- og havbruksnæringen
vil øke konkurransen om arealer, både mellom bruk
og vern og mellom de ulike brukergruppene i kystsonen. Informasjon
knyttet til kart har vist seg å være et effektivt
verktøy både for å samordne informasjon
fra mange kilder og for å illustrere ulike interessers
arealbruk og -behov. Slik kartbasert informasjon vil gjøre
det enklere for både myndigheter og næringsaktører å skaffe
seg oversikt over arealbruk i et område. GIS vil være
et viktig verktøy for videre næringsutvikling.
Komiteen er enig i at det er
viktig at kommunene og fylkene legger opp til et nært samarbeid
med ulike sektormyndigheter og andre relevante aktører,
og bruker arealplanprosessene til å samordne og prioritere mellom
kryssende interesser.
Komiteen viser i den sammenheng
til det omfattende arbeidet som er foretatt i Astafjordområdet
i Troms hvor seks kommuner i samarbeid med næringa, fylkeskommunen,
veterinærmyndigheter, fiskeridirektoratet og fylkesmannen
m.fl. har gjennomført en omfattende prosess med å samordne
og prioritere mellom kryssende interesser og for å se arealene
i sammenheng mellom kommunene. Erfaringene fra dette samarbeidet
kan med fordel overføres til andre.
Komiteen mener at det er svært
viktig at slik omfattende planlegging og tilrettelegging foretas
for derigjennom å legge til rette for økt verdiskaping
og for å forhindre konflikter med andre interesser.