Det framholdes at pasientene nå har
mer kunnskap både om sin egen helse og om helsetjenestene
enn tidligere, og at de dermed har en mer aktiv rolle. Dagens teknologi
gjør det enkelt for forbrukere å skaffe seg omfattende
kunnskap om legemidler på egen hånd. På den
annen side er behandling av mange sykdommer blitt mer komplisert
med flere og mer potente medikamenter og flere avanserte teknologiske
behandlingsformer. Tendensen går i retning av at flere
legemidler brukes samtidig, og at behandlingene i større
grad skreddersys. Det uttales at helsepersonell i de fleste tilfellene
har de beste kvalifikasjonene for å velge den best egnede
behandlingsmetode, inkludert bruk av legemidler, men at pasientens
syn og vurdering vil være et viktig hensyn i avgjørelsen.
Det redegjøres for helsepersonells
involvering i bruk av legemidler (leger, farmasøyter, reseptarer,
apotekteknikere, sykepleiere, vernepleiere og hjelpepleiere).
Det redegjøres videre for aktuelle
myndigheters ansvar og oppgaver på legemiddelområdet
(Helse- og omsorgsdepartementet, Statens legemiddelverk, Sosial-
og helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Rikstrygdeverket
og Statens helsetilsyn).
Legemiddelforsyningen starter normalt hos leverandørene
av legemidler som enten er representanter for produsenten av et
bestemt legemiddel eller importører. Legemiddelgrossister
kjøper legemidlene av leverandørene og selger
disse videre til apotekene. Det kreves at legemiddelgrossister med
visse unntak må kunne skaffe til veie alle legemidler,
det vil si et krav om fullsortiment, og levere disse i hele landet
innen 24 eller 48 timer. Det er tre fullsortimentsgrossister i Norge.
Apotek er forbeholdt retten til å selge
legemidler til forbrukere med mindre annet er bestemt. Landets 530 apotek
har leveringsplikt for alle legemidler som etterspørres.
Helseforetakene eier 30 sykehusapotek. 1 250 apotekdrevne medisinutsalg
selger reseptfrie legemidler og leverer ofte ut reseptpliktige legemidler
som er sendt fra apotek. I 2003 ble det åpnet for at enkelte reseptfrie
legemidler kan selges fra andre utsalgssteder enn apotek. For å ivareta
kundenes sikkerhet er det stilt krav til omsetningen, og det er
innført konsesjonsplikt. Per 1. februar 2005 hadde 5 350
utsalgssteder slik konsesjon.
Det finnes om lag 300 legemiddelfirmaer som
har markedsføringstillatelse på det norske markedet.
Totalt representerte de 25 største legemiddelfirmaene ca.
85 prosent av markedet i 2003. Totalt var 4 600 mennesker sysselsatt
i legemiddelindustrien i Norge i 2003. Det framholdes at legemiddelindustrien
er verdens tredje største industri etter banker og oljeselskap,
og at den er internasjonal i sin karakter, men har i de senere år
blitt preget av en nord-amerikansk dominans.
Den totale omsetningen av legemidler i Norge
(apotekenes utsalgspris) anslås til å være
i underkant av 16 mrd. kroner i 2004. Det gir en gjennomsnittlig
omsetning per innbygger på 3 400 kroner. De offentlige utgiftene
til legemidler har over flere år utgjort nærmere
8,5 prosent av de samlede offentlige helseutgiftene. Det ble ekspedert
rundt 25 millioner resepter fra norske apotek i 2004. Siden 1990
har den gjennomsnittlige årlige realveksten for folketrygdens
utgifter til legemidler vært ca. 8 prosent. Det offentlige
betaler nærmere 70 prosent av de samlede legemiddelkostnadene,
mens pasientene dekker det resterende. Det uttales at den årlige
stigningen i legemiddelomsetningen trolig først og fremst
skyldes overgang fra billigere til nye og dyrere legemidler, men
høyere priser og økt forbruk er også av
betydning.
Alle legemidler som det søkes markedsføringstillatelse
for, vurderes etter dokumentasjon av kvalitet, sikkerhet og effekt.
Krav til dokumentasjonen følger internasjonale standarder
og er like for alle land innen EØS.
Det uttales at kostbare legemidler til små pasientgrupper
gjør at stadig større deler av legemiddelbudsjettet
går til få pasienter, og at en slik utvikling
vil kunne gjøre en klarere prioritering mellom ulike pasienter
og pasientgrupper nødvendig.
Komiteen merker seg
de mange myndighetsaktører i legemiddelmarkedet, dvs. Helse-
og omsorgdepartementet, Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet,
Nasjonalt folkehelseinstitutt, Rikstrygdeverket og Statens helsetilsyn.
Mellom disse er det ei arbeidsdeling som neppe framstår
som klar for innbyggerne. Det er viktig at oppgavene i praksis er klare
og ikke overlappende. Samtidig er det viktig at informasjon om oppgaver
som tilligger det enkelte organ er lett tilgjengelig for alle som
har bruk for slik informasjon. Komiteen ber departementet
stadig vurdere om alt fungerer slik det bør.
Komiteen vil ellers understreke
at ei god legemiddelforsyning er avhengig av ryddige og avklarte
forhold i apotek- og legemiddelindustrisektoren. Ei kontrollerbar
kostnadsutvikling for legemidler og omsetning av legemidler er viktig
satt inn i rammen for rasjonell bruk av helsekronene. Komiteen vil
i denne sammenheng peke på ei stadig økende legemiddelomsetning
som nå er tett innpå 16 mrd. kroner, ca. 70 prosent
av dette betales over offentlige budsjetter, resten av pasienter
og kunder. Årsakene til ei slik økning er mange
og i mange tilfeller uttrykk for bedre tilgang på riktig
legemiddel for pasientene. Likevel er det god grunn til å følge
med i kostnadsutviklingen.
Komiteen viser til et forholdsvis
stort salg av reseptfrie legemidler utenom apotek fra i alt vel
5 000 utsalgssteder. Det er viktig at tilsynsmyndighetene følger
nøye med på dette området slik at befolkningens sikkerhet
ivaretas på en trygg måte.
Komiteen viser ellers til at
refusjonsordningene for legemidler er en del av myndighetenes styringsverktøy
innenfor legemiddelområdet så vel som for både
helse- og velferdspolitikken. I denne sammenheng kan det være
grunn til å merke seg at kravene til effekt kan være
høyere for at et legemiddel blir refusjonsverdig enn det
er for å innvilge markedsføringstillatelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at søknader
om markedsføringstillatelse for legemidler i Norge følger
prosedyrer fastsatt av EU, og at saksbehandlingstiden nå synes å være
i samsvar med denne prosedyren. Forskjeller i tidspunkt for innvilgelse
av markedsføringstillatelse har sammenheng med når
firmaene søker tillatelser for legemidlene i de enkelte
land. Søknader om refusjon behandles også av Statens
legemiddelverk etter tidsfrister fastsatt av EU. Saker der bagatellgrensen
overskrides, skal vurderes i sammenheng med statsbudsjettet. Flertallet understreker
at målsettingen er en raskest mulig saksbehandling.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i legemiddelloven § 13
sjette ledd står:
"Departementet kan gi privatpersoner rett til import av
legemidler til eget bruk, uten av det kreves godkjenning etter første
eller tredje ledd. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere
bestemmelser om slik import."
Dette flertallet viser til at
paragrafen gjelder import av legemidler fra stater utenfor det europeiske samarbeidsområdet,
og godkjenning skal gis av departementet (første ledd)
eller i forskrift gitt av departementet (tredje ledd). Dette
flertallet viser videre til at for å få anledning
til slik import må den enkelte bruker først få et
såkalt godkjenningsfritak fra lege, der legen anbefaler
import. Deretter må det søkes Legemiddelverket,
som kan gi tillatelse for ett år av gangen.
Etter dette flertallets syn er
dette en unødvendig byråkratisk prosedyre. Legemiddelverket
vil normalt ikke overprøve den enkelte leges vurdering
annet enn ved første gangs behandling av et naturlegemiddel som
tidligere ikke har vært på det norske markedet. Samtidig
vil enkeltsaksbehandling hvert år være tid- og ressurskrevende,
selv om utfallet i de fleste tilfeller vil være gitt når
godkjenning først er gitt ved første gangs behandling.
Dette flertallet går
inn for at departementet endrer forskriften slik at det etter første
gangs godkjenning fra Legemiddelverket overfor en bruker blir tilstrekkelig
at den enkelte lege gir sin godkjenning.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å endre
forskriften knyttet til legemiddelloven § 13 med sikte
på at det ved import av legemidler fra land utenfor det
europeiske samarbeidsområdet skal kreves godkjenning av Legemiddelverket
ved første gangs import til den enkelte bruker, hvorpå det
ved forlenget bruk skal være tilstrekkelig med godkjenning
fra den enkelte lege."
Komiteen viser til
at import av legemidler og godkjenningsfritak er to ulike forhold.
Godkjenningsfritak innebærer at legen påtar seg
det hele og fulle ansvaret for de aktuelle legemidlenes sikkerhet,
effekt og kvalitet. Dette er nødvendig av hensyn til pasientsikkerheten ved
bruk av legemidler som ikke har markedsføringstillatelse
i Norge. Norge hadde tidligere bestemmelser om et generelt godkjenningsfritak,
hvor et legemiddel kunne gis en status som forhåndsgodkjent
for bruk uten markedsføringstillatelse. Denne ordningen
stred imidlertid mot legemiddeldirektivets bestemmelser og måtte
fjernes. Videre viser komiteen til at EØS-direktivene
krever en individuell vurdering av hver bruker, og at legen må påta
seg ansvaret i det enkelte tilfellet.
Komiteen viser til at ordningen
med godkjenningsfritak er foreslått endret i et forskriftsforslag
som har vært på høring. Endringen består
hovedsakelig i å omgjøre store deler av godkjenningsordningen
til en notifiseringsordning slik at legen ikke må søke,
men bare melde fra til Legemiddelverket når legemidler uten
markedsføringstillatelse skrives ut. Dette vil bidra til
en betydelig enklere saksbehandling i fremtiden. Komiteen ber
Regjeringen om raskt å følge opp den foreslåtte
endringen i forskriften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at meldingen gir en rimelig god situasjonsbeskrivelse over hvordan
legemiddelmarkedet er sammensatt og organisert. Det som imidlertid
burde blitt ytterligere grepet fatt i, er det faktum at det i mange
saker tar for lang tid før en får på plass
en endelig markedsføringstillatelse, pris og refusjon for
nye legemidler, til tross for at de samme legemidlene allerede er
godkjent og tatt opp i refusjonsordningene i andre europeiske land
som vi normalt sammenlikner oss med. Disse medlemmer mener
at dette burde vært viet en betydelig større plass
i meldingen og fulgt opp med konkrete forslag til hvordan en skal
kunne få ned behandlingstiden.