Faglig og økonomisk riktig legemiddelbruk
er departementets hovedmål for legemiddelpolitikken. Andre mål
er at befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler
uavhengig av betalingsevne, og at det skal være lavest
mulig pris på legemidler.
Det framholdes at riktig diagnose er den grunnleggende
forutsetning for riktig legemiddelbruk. Videre understrekes at nytten
av behandlingen med et legemiddel må veies opp mot den
risiko behandlingen medfører, og at legemidler er en viktig
innsatsfaktor i behandling av sykdommer og lidelser, men at de ikke bør
brukes hvis andre behandlingsmetoder er bedre. Fordi det ofte vil
være mulig å velge mellom flere legemidler med
noe ulik effekt- og sikkerhetsprofil ved behandling av en sykdom,
må pasienter, leger og annet helsepersonell ha et så riktig
bilde som mulig av legemidlenes nytte-risikoforhold basert på balansert
informasjon. Det uttales at legemiddelindustrien vil ha en legitim
interesse av å vektlegge legemidlenes positive side, og
at dette nødvendiggjør også andre informasjonskilder.
Pasientens faktiske nytte av legemiddelbehandling avhenger
i siste instans av hvordan pasienten bruker legemidlene. Det framholdes
at veiledning av pasienten, fysisk tilgjengelighet til legemidlene,
refusjon av utgifter til nødvendige legemidler og oppfølging
fra helsepersonell er avgjørende for å oppnå dette.
Det uttales at den behandlingen som er tilstrekkelig for å oppnå behandlingsmålene
for én pasient, ikke nødvendigvis forutsetter
det nyeste og dyreste legemidlet, og at det derfor ikke er gitt
at det er riktig å bruke legemidler med en marginal tilleggseffekt
som koster flere ganger mer enn eksisterende terapi. Det understrekes
at myndighetene som representant for hele samfunnet og alle pasientgruppene
må forvalte de samlede ressursene på en best mulig
måte. Fordi det er samfunnet som finansierer det meste
av kostnadene, ikke de enkelte aktørene på legemiddelmarkedet,
er det myndighetenes oppgave å balansere behovene, slik
at målet om best mulig helse kan oppnås for hele
befolkningen.
Det framholdes at kostnadene ved legemiddelbehandling
for alvorlige sykdommer refunderes i hovedsak i dag, men at det
ikke vil være mulig for samfunnet å dekke det
den enkelte selv oppfatter som optimal behandling på alle
områder. Departementet mener dette er en problemstilling
som vil bli stadig mer aktuell idet forskjellen øker mellom
hva som er medisinsk mulig å behandle, og samfunnets evne
til å finansiere all behandling. Videre uttales at presset
på den offentlige finansieringen av legemiddelbruk vil
også kunne øke i takt med den forventede økningen
av eldre i befolkningen, ettersom eldre mennesker bruker mer legemidler
enn andre.
Det understrekes at en riktig prioritering av
legemiddelutgiftene vil gi mer helse for kronene totalt sett og
et bedre helsetilbud til befolkningen, og at kostnadene ved legemiddelbehandling
derfor må stå i forhold til nytten, slik at samfunnet
ikke belastes utgifter som kunne hatt bedre alternativ bruk. Utfordringen
for legene og myndighetene er å finne fram til hva som
kan regnes som tilstrekkelig og fullgod behandling for pasientene.
Andre sentrale forutsetninger for å fremme gode prioriteringer
er ifølge meldingen å videreutvikle et velfungerende
refusjonssystem og å holde lave legemiddelpriser.
Komiteen slutter seg
til de betraktninger som framføres i meldingen om behovet
for riktig legemiddelbruk gjennom riktig diagnose, riktig forskrivning
og riktig bruk samtidig som en har et refusjonssystem som understøtter
dette. Komiteen er selvsagt også innforstått
med at forskjellen mellom det som er medisinsk mulig å behandle,
og det som er mulig å finansiere, fra tid til annen kan
føre til et gap, men dette dilemma må ikke gjennom
de myndighetsbestemte ordninger gjøres større
enn at det framstår som forståelig, rimelig og rettferdig.
Det må likevel understrekes at uverdige tilstander ikke
kan aksepteres eller tolereres. Det synes å være
avdekket forhold innenfor smertebehandling og sykdomstilstander
for øvrig der bruk av de beste legemidler kunne gitt pasientene
et bedre liv og lindret smerte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at
det i legemiddelmeldingen blir nedfelt som én av flere
hovedmålsettinger at "Befolkningen skal ha tilgang til
sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne". Disse medlemmer vil
bemerke at cellegiftbehandling kan være svært
kostnadskrevende, men pasienter som har behov for slik behandling,
vil i mange tilfeller kunne få tilgang til denne gjennom
den alminnelige blåreseptordningen.
Disse medlemmer vil bemerke at
retten til forhåndsgodkjent refusjon i dag ikke gjelder
dersom pasienten er innlagt på sykehus eller i kommunal
omsorg, da det i disse tilfellene er henholdsvis helseforetaket eller
kommunen som bærer utgiftene til pasientens medisiner.
Helseforetak og kommuner er ikke omfattet av refusjonsordningen
og belastes følgelig med legemiddelets fulle kostnad.
Disse medlemmer ser på konsekvensene
av denne forskjellen for de to pasientgruppene som uheldig, fordi
den kan bidra til at helseforetakene eller kommunene av økonomiske
grunner motsetter seg å dekke kostnader som ellers ville
ha blitt dekket over den ordinære blåreseptordningen
dersom pasienten ikke var inneliggende.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til refusjonsordning for cellegiftbehandling basert
på at utgiftene til slik behandling dekkes av Rikstrygdeverket
uavhengig av hvorvidt pasienten er inneliggende i helseinstitusjon
eller ikke."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at ISF-ordningen bør gjennomgås med sikte
på å oppnå mest mulig nøytralitet
i finansieringen av medikamentell og annen behandling i sykehus.
Man bør etter flertallets vurdering ikke
ha en finansieringsløsning som gir sykehusene økonomisk insentiver
til å velge én type behandling fremfor en annen.
En fullfinansiering av cellegiftbehandling gjennom refusjon fra
Rikstrygdeverket vil etter flertallets mening kunne
gi vridningseffekter som fører til en uheldig prioritering
mellom ulike behandlingstilbud.
Flertallet mener at pasienter
skal ha lik og riktig tilgang til legemidler uavhengig av om de
er pasienter i en helseinstitusjon eller får forskrevet
legemidler fra lege eller legespesialist. Flertallet legger
til grunn at helsepersonell følger helsepersonellovens
bestemmelser om forsvarlighet og dermed gir pasientene de legemidler
som har best effekt også når det gjelder kostnadskrevende
behandling, f. eks. cellegiftbehandling. Flertallet mener
det kan oppstå betydelige avgrensningsproblemer dersom
deler av legemidlene i f. eks. sykehus skulle rekvireres over blåreseptordningen, mens
andre fortsatt skulle belastes sykehusenes budsjetter. Det vil neppe
fremme god legemiddelbruk om regningen for legemidler som brukes
i sykehusenes behandling av sine pasienter, skulle sendes Rikstrygdeverket. Flertallet forutsetter
at de faglige årsaker som legges til grunn for at en person
får legemidler på blå resept, også legges
til grunn i sykehusenes og helseinstitusjonenes valg av legemidler.
Komiteen vil be departementet
vurdere hvordan pasienter som er innlagt i sykehus eller er i kommunal omsorg,
kan være sikret de mest effektive og riktige legemidler
uten at økonomien i helseforetakene og kommunene hindrer
dette.