Departementet anser at følgende kriterier
må være oppfylt for at arbeidet med produsentuavhengig
legemiddelinformasjon skal betraktes som tilfredsstillende:
– Faglig
respektert informasjon
– Samordnet framstilling og formidling
– Effektiv formidling som sikrer
gjennomslag i klinisk praksis
– Forvaltningens vedtak må baseres
på produsentuavhengig informasjon der dette eksisterer
Det framholdes at legemiddelindustrien årlig
bruker mer enn 500 mill. kroner på markedsføring
til norske leger, og det uttales at den kommersielle interessen
gir en risiko for at budskapet ikke alltid er tilstrekkelig nyansert
og objektivt.
Det vises til at følgende offentlige
instanser er engasjert i arbeidet med annen legemiddelinformasjon:
Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten, Rikstrygdeverket, Nasjonalt
folkehelseinstitutt, de fem regionale legemiddelinformasjonssentra
(RELIS) og dessuten har sykehusene opprettet lokale legemiddelkomiteer
som utformer lister over anbefalte legemidler.
Det uttales at myndighetene i dag ikke har et
system som kan gi en tilstrekkelig balansert framstilling av hva som
er riktig legemiddelbruk.
Departementet har følgende mål
for arbeidet med produsentuavhengig legemiddelinformasjon:
– Det offentliges
innsats må organiseres slik at samordning, målretting
og effektiv formidling av informasjon sikres.
– Uavhengig informasjon skal danne
grunnlag for beslutninger hos leger og myndigheter.
– Informasjon om nye legemidlers
plass i forhold til eksisterende behandling må gis før
behandlingsmønstre basert på informasjon fra industrien
fastlegges.
– Mer effektive formidlingsmetoder
tilpasset helsepersonellets hverdag må tas i bruk.
– Pasientene må gis uavhengig
legemiddelinformasjon som kan supplere helsepersonellets opplysningsplikt
og balansere industriens markedsføring.
– Dokumentasjon av legemidlers
effekt og sikkerhet må i større grad gjøres
tilgjengelig for utforming av produsentuavhengig informasjon.
– Refusjonssystemet må reflektere
myndighetenes syn på riktig legemiddelbruk, og informasjon
om refusjonsvilkår for det enkelte legemiddel må formidles
effektivt.
Det redegjøres for organisering av
legemiddelinformasjon i Danmark, Sverige og Finland.
For å styrke den offentlige produsentuavhengige informasjonen
vil departementet:
– at Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten tildeles rollen som faglig uavhengig
miljø for informasjon om legemidler, basert på kunnskapsoppsummeringer
på legemiddelområdet
– at Statens legemiddelverk skal
styrke arbeidet med å utforme og formidle myndighetenes
informasjon om faglig og økonomisk riktig bruk av legemidler, herunder
bruk av nye legemidler, bivirkninger og refusjonsstatus
– at Sosial- og helsedirektoratet
skal fortsette arbeidet med å utvikle og formidle faglige
retningslinjer for sykdomsområder der legemidler er aktuell terapi
– gi Statens legemiddelverk, Sosial-
og helsedirektoratet, Rikstrygdeverket og Kunnskapssenteret i oppdrag å opprette
et fast kontaktpunkt for samordning av og samarbeid om myndighetsinformasjon
– legge til rette for større
utbredelse av kollegabasert veiledning
– utvikle elektronisk forskrivningsstøtte
– foreslå at staten fullfinansierer
driften av Legemiddelhåndboken og videreføre denne
som et produsent- og myndighetsuavhengig tilbud
– formidle vurderinger av nye
legemidler og refusjonsvedtak til legene
– utrede en offentlig varenummertildeling
og samling av offentlig informasjon om legemidler på pakningsnivå
– utrede bruk av engangsbøter
eller dagsbøter ved oversittelse av rapporteringsplikten
for kliniske studier til legemiddelmyndighetene
– utforme retningslinjer som sikrer
størst mulig innsyn i myndighetenes arbeid med godkjenning
og oppfølging av legemidler
Komiteen er tilfreds med at departementet
foreslår kriterier for tilfredsstillende produsentuavhengig
legemiddelinformasjon. Komiteen har merket seg og støtter
tiltakene som departementet foreslår.
Komiteen mener det er viktig
at tilgangen på informasjon kommer fra flere hold. På denne
måten kan en sikre balanse i informasjonen. Komiteen støtter
forslaget om en klar organisering av den offentlige produsentuavhengige
informasjonen og viser til de forslag som fremmes i meldingen der
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester, Statens legemiddelverk og
Sosial- og helsedirektoratet skal være de ansvarlige. Komiteen forutsetter
at det legges opp til en forståelig arbeidsdeling uten
kompetansestrid.
Komiteen har merket seg at det
i meldingen redegjøres for erfaringer fra Danmark og Sverige
med lokale legemiddelkomiteer som utarbeider anbefalte legemiddellister
for leger. Dette kan føre til en bredere og fruktbar diskusjon
blant allmennlegene om bl.a. riktig forskrivning. Det vises i meldingen
til at lignende ordning i Norge kan ha en utgiftsside på 70
til 100 mill. kroner. Innspill i forbindelse med høringene
har imidlertid bekreftet at det finnes slike lokale legemiddelkomiteer
i allmennpraksis drevet uten statlig støtte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det hevdes at legemiddelkomiteer i primærhelsetjenesten
er et viktig og lite ressurskrevende tiltak for å oppnå bedre
forskrivning og sikrere legemiddelbruk. Disse medlemmer mener
at dette bør utredes nærmere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
spørsmålet om legemiddelkomiteer i allmennpraksis
med sikte på å komme i gang med prøveordninger
i flere regioner."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det allerede er etablert et system med kollegagrupper
i regi av Den norske lægeforening. Disse gruppene brukes
blant annet i dag til å diskutere foretrukket legemiddel
blant kollegaer i et fast avgrenset geografisk område.
Deltakelse i slike grupper er kompetansegivende og er dermed også attraktive
for fastlegene. Disse gruppene kan også invitere inn andre
eksperter som apotekere og farmasøyter. Flertallet mener
at slike grupper fremstår som en effektiv og lite ressurskrevende
måte å oppnå bedre forskrivning og sikrere
legemiddelbruk på. Flertallet mener det
må utredes nærmere på hvilken måte disse
gruppene kan trekkes mer inn i det offentlige arbeidet på dette
området. Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
hvordan de eksisterende kollegagruppene i regi av Den norske lægeforening
kan brukes bedre for å sikre bedre forskrivning og sikrere
legemiddelbruk."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen vil iverksette
en rekke tiltak for å gi legene et bedre beslutningsgrunnlag
for valg av legemidler. Disse medlemmer mener at
det er grunn til å avvente erfaringer med tiltakene som
foreslås i legemiddelmeldingen, før det settes
i gang prøveprosjekter med legemiddelkomiteer. Det vises
også til at erfaringer fra Sverige tyder på at
det kan oppstå konflikter som følge av flere ulike terapianbefalinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg at de fem regionale legemiddelinformasjonssentrene
(RELIS) skal knyttes nærmere til Statens legemiddelverk.
Det kan reises innvending mot denne tilknytning, fordi det ellers
i meldingen er understreket at legemiddelinformasjonen bør
være myndighetsuavhengig, også fordi slik faglig
informasjon må være troverdig.
Komiteen viser til
at legemiddelmeldingen beskriver en informasjonsstrategi basert
på tre offentlige informasjonskilder. Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten skal formidle uavhengig faglig legemiddelinformasjon.
Legemiddelverket, herunder RELIS, skal stå for myndighetenes
legemiddelinformasjon. Det tredje elementet er terapianbefalinger
som skal utvikles av Sosial- og helsedirektoratet.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
nærmere organisasjonsmodellen for de fem regionale legemiddelinformasjonsenhetene
(RELIS)."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at RELIS er organisert
under de regionale helseforetakene, men finansiert gjennom Legemiddelverket.
Det fremgår av meldingen at det trolig er et potensial
for effektivisering gjennom bedre koordinering av sentrenes arbeid.
Departementet vil derfor knytte sentrene tydeligere til Statens
legemiddelverk for å sikre målstyring, effektivisering
og samordning. Disse medlemmer vil fremheve betydningen
av at RELIS fortsatt er en del av Statens legemiddelverk, og at
etaten gis større muligheter til å målstyre
og samordne sentrenes virksomhet med annen offentlig legemiddelinformasjon.
Formidling av myndighetenes informasjon om legemidler vil komme
i tillegg til, og ikke erstatte, den myndighetsuavhengige informasjonen
som RELIS i dag gir.
Komiteen viser til
at i forbindelse med høringene i sosialkomiteen var nesten
alle de som kom til høring, opptatt av hvor viktig det
er å få best og riktigst mulig informasjon hva
angår legemiddelbruk. Det er imidlertid viktig at man får
formidlet denne informasjonen på en best mulig måte
ikke bare til leger, apoteker, sykehus osv., men også å sørge
for denne informasjonen på en så enkel måte
som mulig til pasientene. Komiteen vil på denne
bakgrunn be om at man foretar en nærmere gjennomgang med
alle aktørene innen helsevesenet før man endelig
tar stilling til i hvilken form og på hvilken måte
informasjonen skal gis. En bør derfor tilstrebe en dialog
med pasientorganisasjoner, Legemiddelindustriforeningen, apoteknæringen,
leger, farmasøyter etc. Komiteen er av den
oppfatning at dette området er så viktig at det
burde kunne bli tema på en egen konferanse der de ulike
aktørene får komme med sine innspill. Komiteen mener
at en også innen utdanningen av det helsepersonell som
skal håndtere legemidler, fokuserer på å formidle
kunnskap til pasientene på en forståelig måte.