Kapittel 2 i meldinga drøftar kvifor
det trengst ein heilskapleg IKT-politikk.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT),
og spesielt Internett, har ført til store økonomiske
og sosiale endringar i heile verda.
Samfunnet er blitt så avhengig av IKT/Internett
at det er nødvendig å setje fokus på utviklinga,
vurdere sterke og svake sider, og utforme nødvendig politikk
og teknologiske krav for å sikre at IKT framleis kan vere
ei vesentleg drivkraft for økonomisk vekst og velstand
i framtida.
Liberaliseringa av telekommunikasjonsmarknadene og
den raske teknologiske utviklinga har endra betydninga av IKT fundamentalt.
Auka kapasitet og utbreiing gjer det mogleg å leggje nye
tenester ut på nettet og fange opp nye brukargrupper. Utviklinga
går så fort at politikkutforming og regulering
har vanskeleg for å hengje med. Teknologisk konvergens
mellom faste og mobile nett vil venteleg ha stor betydning i åra
som kjem.
To hovudbodskapar i kapitlet er:
– Den raske
utviklinga held fram, i minst 10 år til. Den underliggjande
teknologiske utviklinga held fram i same tempo, og dermed òg
dei raske endringane i marknaden og hos brukarane.
– Det trengst ein bevisst og heilskapleg
politikk for IKT. Dei land som har ein gjennomtenkt politikk for å utnytte
moglegheitene og hauste gevinstane ved IKT, og samtidig motverke
eller dempe uønskte konsekvensar, vil oppnå meir
vekst og betre velferd.
Tempoet er ei utfordring i seg sjølv,
fordi avgjerdsprosessar knytte til ny politikk og nytt regelverk
kan ta år. På IKT-området skjer endringar
ofte raskt, og det oppstår dermed ein risiko for at vurderingar
og forslag "går ut på dato".
Fordi IKT-politikken er grenseoverskridande
og inngår i dei fleste av dei tradisjonelle politikkområda,
blir det stadig behov for tverrgåande initiativ. Eit moderne samfunn,
som det norske, med høgt tempo og stor dynamikk, skaper
eit kontinuerleg behov for ny politikk og ny regulering, samtidig
som teknologien sjølv endrar premissane for den reguleringa
som til kvar tid gjeld innan ei rekke politikkområde.
Utviklinga og gjennomføringa av ein
heilskapleg IKT-politikk er nødvendig for ei vidare utvikling
av informasjonssamfunnet. Regjeringa har tru på at dei land
som fører ein politikk som tek i bruk moglegheitene og
haustar gevinstane ved IKT, samtidig som dei evnar å motverke
eller dempe uønskte verknader, vil oppnå ein større
vekst og ei betre velferdsutvikling enn dei landa som ikkje tek
tak i endringsbehova.
I pkt. 2.3 i meldinga gis ei oversikt over offentleg IKT-politikk
i Noreg.
Den norske IKT-politikken og dei ulike handlingsplanane
for eNoreg har over fleire år blitt utvikla med ei sterk
tilknyting til europeisk IKT-politikk.
Den noverande planen, eNoreg 2009, vart lagd
fram i juni 2005, og har tidsperspektiv fram mot 2009.
eNoreg 2009 har tre overordna målområde.
Det første hovudområdet er knytt til einskildmennesket
i det digitale Noreg.
Det andre hovudområdet i eNoreg 2009
er knytt til vekst og verdiskaping.
Det tredje hovudområdet gjeld samhandlinga
internt i offentleg sektor. I perioden fram til 2009 skal det leggjast
til rette for digital samhandling i offentleg sektor slik at formell
kommunikasjon mellom offentlege verksemder skal skje elektronisk.
Undervegsrapporten per oktober 2006 viser at
vi har komme eit langt sprang nærmare med å realisere
eNoreg 2009, og at det er ei markant utvikling for ei rekkje av
måla. Vi er i fremste rekkje internasjonalt med omsyn til
blant anna tilgang til Internett, offentlege tenester på nett,
spreiing av mobilteknologi, bruk av IKT i industri og næringsliv,
gode offentlege register og effektive betalingsløysingar.
Undervegsrapporten peiker på seks sentrale
utfordringar for arbeidet dei kommande åra med å nå måla
i eNoreg 2009:
– Utfordring
1: Sikre digital inkludering.
– Utfordring 2: Bruk av IKT i
undervising stagnerer på for lågt nivå.
– Utfordring 3: Å utnytte
digitalisering til å endre arbeidsprosessane i det offentlege.
– Utfordring 4: Fleire og betre
digitale tenester retta mot innbyggjarar og næringsliv.
– Utfordring 5: Raskare overgang
til elektroniske forretningsprosessar og ehandel i offentleg sektor.
– Utfordring 6: Auka offentleg
prioritering av forsking på IKT.
IKT-politikken kryssar både grenser
og politiske fagfelt av natur. IKT-politikken er derfor eit av dei
viktigaste områda for internasjonalt samarbeid og koordinering.
I Europa er det konsensus om at dei fleste store utfordringane i
IKT-politikken er felles, og berre kan løysast i fellesskap.
Av same grunn har Noreg vore ein aktiv deltakar i utforminga av
den europeiske IKT-politikken dei siste 10-15 åra.
Den overstyrande planen for all IKT-politikk
i EU i dag, same kva ansvarleg direktorat og område det gjeld,
er "i2010, A European Information Society for Growth and Employment",
som er det første underprogrammet under "den nye Lisboa-strategien".
Tre hovudpilarar blir sette opp i strategien
i 2010:
– Eit felles
europeisk informasjonsområde.
– Investering og innovasjon i
forsking.
– Inkludering, betre offentlege
tenester og livskvalitet.
Det er den enorme auken i kapasitet som har
gjort dagens IKT-samfunn mogleg, der IKT-bruk trengjer inn i kvar
krinkelkrok av tilværet gjennom til dømes minibanken,
fartsboksen, e-posten og nettbloggen. IKT-utviklinga har så langt
vore prega av plutselege kvantesprang.
Kvart kvantesprang har hatt dramatiske konsekvensar
både i privat og offentleg sektor: Det er sjølve
evna til å lagre, formidle og behandle informasjon som
stadig blir forbetra. Det er vanskeleg å føreseie
den teknologiske utviklinga framover med nokon særleg grad
av presisjon. Det vi veit er at mange trekk frå den noverande
teknologiutviklinga vil halde fram i minst 10 år til:
– Datamaskinane
vil gå raskare.
– Lagringskapasiteten vil bli
større.
– Datasambanda vil bli hurtigare.
– Trådlaus kommunikasjon
vil bli vanlegere, hurtigare og krevje mindre straum (særleg
over kort avstand).
– Komponentane vil bli mindre.
– Utfordringane innan IKT-tryggleik
vil auke.
Innan telefoni og kommunikasjon er det fleire
kjende trendar som kjem til å halde fram, blant anna:
Internett er blitt verdas viktigaste felles
infrastruktur. Den eksplosive veksten skaper store utfordringar
for trafikken på og vidareutviklinga av Internett. Utfordringane
knyter seg til fleire forhold, blant anna tryggleik, økonomi
og forretningsmodellar, skalering og oppgradering og sensur og overvaking.
Marknaden for reine IKT-produkt skil seg frå andre marknader
på viktige punkt. Effektane gjer at det lett oppstår
monopol med fare for misbruk av marknadsmakt. Derfor er
det behov for god og oppdatert regulering for å sikre forbrukarane
mot overpris, og for at mindre aktørar og nye løysingar
skal kunne vinne fram. Det er òg ønskjeleg med
standardar som gjer ein mindre avhengig av bestemte format og produkt
frå visse bedrifter. Regulering og standardisering er krevjande
verkemiddel. Det er vanskeleg å lage standardar utan å lage
bremser for ønskt innovasjon.
Utviklinga innan IKT går hurtig, og
det er vanskeleg å komme med sikre spådommar om
kva for teknologi som er den rette, kva som er den rette standarden,
mv. Derfor bør politikken og reguleringa som hovudregel vere
teknologinøytral. Tung offentleg verkemiddelbruk for å fremje
bestemte teknologiar kan lett få vesentlege negative sideeffektar.
IKT-utviklinga fører med seg ei rekkje
spennande men krevjande politiske utfordringar. Ein vellukka IKT-politikk
skal bidra til å nå Regjeringa sine mål
på ei rekkje felt, mellom anna:
– fornyinga
av offentleg sektor,
– nærings- og arbeidslivspolitikken,
– utdanningspolitikken,
– helse- og sosialpolitikken,
– regionalpolitikken, og
– miljøpolitikken.
Det er derfor vanskeleg å avgrense
IKT-politikken, og det vil vere behov for å utøve
tverrgåande IKT-politikk innan nær sagt alle tradisjonelle
politikkområde.
Det raske tempoet i utviklinga på IKT-området
er ei utfordring i seg sjølv. I vårt styresett
tek det til dømes ein god del år å førebu
og fremje lovforslag.
Det offentlege har minst fire ulike roller på IKT-området:
regelmakaren, losen, tenesteytaren og utbyggjaren.
Eit aktuelt døme er breibandsutbygginga.
Her har Noreg med stort hell stimulert til offentleg etterspørsel (gjennom
HØYKOM-programmet frå 1999), og elles satsa på ei
marknadsbasert utbygging av breibandsnettet. Men ca. 5 pst. av innbyggjarane
vil ikkje få breibandstilbod frå marknaden. Det
er Regjeringa sitt mål at alle skal ha tilbod om breiband.
Staten må derfor ta eit ansvar for å understøtte
den marknadsbaserte utbygginga.
Komiteen vil vise til at mange
trekk i den nåværende teknologiutviklingen vil
holde fram i raskt tempo også i de kommende årene.
Derfor trengs det en helhetlig tilnærming til politikken. Komiteen har
tro på at de land som fører en politikk som tar
i bruk mulighetene og høster gevinsten av IKT, også vil
ha de beste forutsetninger for å dempe uønskede
virkninger.
Komiteen vil trekke fram at siste
undervegsrapport for e2009-satsingen viser at det over tid er ført
en politikk som har brakt Norge i første rekke internasjonalt
når det gjelder blant annet tilgang til Internett, offentlige
tjenester på nett, spredning av mobilteknologi og bruk
av IKT i industrien og næringslivet. Samtidig har Norge
store utfordringer knyttet til blant annet digital inkludering,
IKT i undervisning, utnytting av IKT i arbeidsprosesser i offentlig
virksomhet, ehandel og forskning på IKT.
Komiteen er tilfreds med at Norge
deltar aktivt i mange av de europeiske IKT-initiativene. Føringene som
EU har lagt inn i disse programmene, må sikres implementering
gjennom de norske sektormyndigheter som er berørt av dem.
Komiteen er kjent med at EU har
et sterkt fokus på behovet for å digitalisere
offentlige innholdsressurser (bibliotek, museer, samlinger, arkiver).
Digitalisering vil tjene som viktig basis for verdiskaping og verdiøkende
tjenester i næringslivet, som verdifullt innhold for skole
og utdanning, og som kvalitetsinnhold på nettet til allmenn
bruk. Blant annet har EU-direktivet om viderebruk av offentlig informasjon
satt saken på dagsorden i Europa.
Komiteen er kjent med at EU-programmet
eContentplus er utformet for å stimulere til bedre tilgjengelighet
til eksisterende digitalt innhold i Europa. EU har også oppfordret
medlemslandene til å igangsette nasjonale digitaliseringsprogrammer,
for å sikre økt tilgang til alt det materiale
som ennå ikke er digitalisert. Dette handler også om
en politikk for bevaring ettersom digitalisering innebærer
en sikring for ettertiden av objekter, som i sin fysiske form, kanskje
er i ferd med å gå tapt.
Komiteen er glad for at det i
meldingen gis en beskrivelse av status for det norske arbeidet på dette området.
Et arbeid som pågår ved flere institusjoner, herunder
blant annet Nasjonalbiblioteket, NRK og Norsk lydarkiv og med nokså lange
tidsperspektiver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre mener
imidlertid det må komme en sterkere økonomisk
prioritering av dette området for at Norge skal verne kulturskatter
og følge den europeiske satsingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er opptatt av at mest mulig forskningsinformasjon blir åpen
og tilgjengelig for allmenheten, og ber derfor Regjeringen vurdere
muligheter og kostnader for frikjøp av resultater av offentlig
delfinansiert forskning, som i dag publiseres i lukkede betalingsdatabaser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre merker
seg at tilsvarende som for kulturarven (ABM-sektorens data), er
det aktpågivende for EU å få til en felles
europeisk infrastruktur for geografiske data/kartdata.
Dette vil bidra til flere nytteanvendelser på tvers av
landene, og økt verdiskaping på tjenesteområdet.
EU har vedtatt INSPIRE-direktivet som skisserer en felles infrastruktur
for europeiske kartdata. Dette er sentral IKT-politikk, og viktig
for tjenesteindustrien i årene som kommer (kart inngår
som kjent i mange anvendelsesområder).
Disse medlemmer merker seg videre
at EU også innen skole- og utdanningsområdet gjør
bestrebelser på å få til økt
deling av digitalt innhold på tvers av utdanningsnivåer,
skoler, land og kulturer. Standardisering, rettighetshåndtering
og delingskultur er sentralt. Disse medlemmer har
fått opplyst at norske miljøer i svært
liten grad er med i denne type prosjekter, angivelig på grunn
av ressursmangel. Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at Norge bør bli en aktiv deltaker i dette
felleseuropeiske prosjektet.
Et ytterligere område med interessante
EU-initiativer på digitalt innhold, som disse medlemmer har merket
seg, er vitenskapelig publisering. Spesielt der det offentlige delfinansierer
forskning, har EU for de nærmeste årene målsatt å stimulere
nye forretningsmodeller for å "bryte" med de vitenskapelige
tidsskriftenes hegemoni på området. Problemet
er at vitenskapelige artikler og forskningsdata i for stor grad
"gjemmes bort" i forlag og tidsskriftsdatabaser, med betalingsløsninger
og manglende søkbarhet på tvers. Dette hemmer europeisk
forskning, og det hemmer den allmenne tilgjengeligheten. Forsøk
med åpne publiseringsarkiver, forfatterbetalte og myndighetsbetalte
tidsskrifter vil bli utprøvd, blant annet gjennom eContentplus-programmet,
som Norge deltar i. Disse medlemmer er noe forundret
over at stortingsmeldingen går så raskt forbi dette
temaet i det den så vidt nevner at "det også bør vurderes
om forskningsresultater skal publiseres" i forbindelse med den digitale
allmenningen. Dette bør være et opplagt område
hvor problemforståelse og ny politikk bør utvikles.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
mulighetene for og kostnadene ved frikjøp av resultater
av offentlig delfinansiert forskning, som i dag publiseres i lukkede betalingsdatabaser,
etter modell av arbeidet med dette innenfor EUs eContentplus-program."
Disse medlemmer peker på viktigheten
av at Kunnskapsdepartementet i sin budsjettproposisjon og styringsdialog
må forutsette at Utdanningsdirektoratet engasjerer seg
og deltar i EU-prosjektene rundt tilgjengeliggjøring av
læringsressurser. Videre må Kulturdepartementet
i sin budsjettproposisjon og styringsdialog forsikre seg om at ABM
Utvikling og Nasjonalbiblioteket har tilstrekkelig ressurser til
sin deltakelse i internasjonalt samordningsarbeid for å gjøre
Europas kulturarv mer tilgjengelig på nettet. Endelig må Miljøverndepartementet
sørge for at Statens kartverk setter av ressurser til å delta
i de nødvendige internasjonale aktiviteter som påligger
oss gjennom Norges tilslutning til INSPIRE-direktivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at EU gjennom sitt initiativ "i2010 - A European Information
Society for Growth and Employment", har et strategisk rammeverk
for politikken innen IKT og medier. Rammeverket er godt gjennomarbeidet,
og setter de ulike hovedutfordringene og utviklingstrekkene innen
IT og medier i sammenheng. Disse medlemmer er kjent
med at i2010 skal promotere den europeiske utviklingen av en åpen
og digital økonomi, og utnyttelsen av IKT til å bidra
til å oppnå sosial inkludering og økt
livskvalitet. Som rammeverk favner initiativet mange programmer
og tiltak som adresserer gjennomgående problemstillinger,
herunder regulatoriske forhold, IKT-forskningsbehov, standardisering,
harmonisering og samarbeid mellom landene.
Disse medlemmer understreker
at en hovedpilar i i2010 er utviklingen av et åpent, felleseuropeisk
innholdsmarked. Dette kan bidra til inkludering og til mer konkurranse
og tjenesteinnovasjon. Etter disse medlemmers syn
speiler stortingsmeldingen i liten grad det overordnede, europeiske
"prosjektet" - selv om prosjektet i praksis vil ha sterke føringer
for norske disposisjoner i årene som kommer. EU fokuserer
mye på et europeisk innholdsmarked,
mens norske føringer handler i stor grad om et nasjonalt
marked. Disse medlemmer vil for eksempel peke på at
under i2010 ligger EUs ambisiøse "flaggskip"-satsing "Digital Libraries"
("Europe"s Cultural and Scientific Heritage at a Click
of a Mouse") som skal gjøre flere millioner bøker
og andre objekter digitalt tilgjengelig for europeiske brukere innen
få år. Denne satsingen refereres til i mange sammenhenger
i underliggende dokumenter i EU, men i stortingsmeldingen er saken
ikke viet plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at ansvaret for IKT- og mediepolitikken
er i dag oppdelt i for mange ulike departementer. Fornyings- og
administrasjonsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Nærings-
og handelsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Kunnskapsdepartementet
og Miljøverndepartementet er antakelig de viktigste sektordepartementene
når det gjelder digitalt innhold. Disse medlemmer understreker
at også Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet og
Helse- og omsorgsdepartementet (de to siste gjennom sine viktige
underliggende virksomheter) er helt sentrale IKT-politiske aktører. Disse
medlemmer vil peke på at en sterkere samordning
bør til og at dagens fragmentering ikke er hensiktsmessig
for å få best mulig IKT-tjenester ut av begrensede
ressurser. Sektoransvarsprinsippet er viktig rent generelt, men
det må balanseres mot samordningsbehov for å skape
de beste forutsetningene for en samlet og offensiv IKT-politikk.
Disse medlemmer gjentar derfor
at FAD må få en langt sterkere koordineringsmyndighet.
Slik kan Norge fortsette å være et foregangsland
på IKT-bruk i offentlig sektor.